Svevende realisme

Dean Wareham – I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A. (Album 2021)

Promobilde

«Folk vil nok spørre meg om hva jeg vil si til Los Angeles’ borgermester om jeg fikk sjansen. Sannheten ligger i tittelen på albumet. Jeg har ikke noe å si ham.» Albumets tittel er hentet fra den aller første strofen på åpningslåten «The Past Is Our Plaything» på Dean Warehams soloplate av året, en flott låt som dveler ved tider som en gang var.

Syv år siden sist er Dean Wareham tilbake med egne sanger. Wareham er opprinnelig født på New Zealand, men familien flyttet etter hvert til Sydney og deretter New York. Han er kjent fra band som Galaxie 500 og Luna, men er nå altså her med et soloalbum.

Når jeg hører Dean Wareham, tenker jeg på Tom Verlaine og Robert Forster, ikke minst på grunn av stemme og deilige gitarer. Musikerne består foruten av Dean selv på gitar og vokal av, Roger Brogan på trommer, kona Britta Philips på bass, vokal og tangenter og John Quever på gitar, orgel og cello samt trommer på én låt.

For noen slitesterke sanger det har blitt. «I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A» er av disse albumene som vokser og vokser, og da passer det fint at det allerede er har gått et par måneder siden det ble utgitt. Jeg har tatt av korken, latt plata få lufte seg, før jeg så smått har begynt å nippe til den. Og etter hvert har det også blitt noen grådige slurker. For noen melodier og for et lydbilde! De første gangene jeg hørte albumet, var det særlig en låt jeg festet meg ved, «Cashing In»; låt nummer to og albumets mest fengende låt.

Men nå er det andre låter jeg kanskje liker enda bedre. Svevende og drømmende lydbilde satt til – ofte i hvert fall – mer realistiske tekster. Nydelige «The Last Word» er skrevet fra perspektivet til Karl Marx’ yngste datter, Eleanor Marx. Eleanor Marx var en britisk oversetter (hun oversatte flere stykker av Henrik Ibsen), forfatter og politisk aktivist som tragisk nok tok sitt liv i 1898, 43 år gammel. 

«I fell in love with a communist cad 
a free union, he drove me mad
isn’t it wonderful, isn’t it nice?
labor and capital, value and price»

Plata har flere tekster i samme landskap. «Red Hollywood» forteller historien om skuespilleren John Garfield som ble svartelistet for sin omgang med kommunister og som døde av et hjerteinfarkt i 1952, bare 39 år gammel. Ja, du har rett, også John Prine har sunget om ham i «The Late John Garfield’s Blues». En annen politisk låt er «Why Are We In Vietnam?», oppkalt etter ei bok av Norman Mailer, ei bok Wareham kan fortelle at han ikke har lest. Men han er opptatt av temaet. Hvorfor kriger vi? Hvem er fienden?

Plata rører også ved mindre teamer, også temaer som er nærmere i tid. «Robin & Richard» har tatt tittelen fra et barnerim og har hentet inspirasjon fra Warehams italienske manager: «My pleasures are plenty, My troubles are two». Skal jeg likevel plukke ut en låt som jeg setter litt høyere enn de øvrige på dette albumet, må det bli «As Much As It Was Worth.» en fantastisk poplåt som dveler ved verdien av kjærlighet og om den oppveier smerten som ofte føler med.

« I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A.» har to coverlåter: « Dutcess» av Scott Walker og «Under Skys» av Lazy Smoke, begge låter som kler albumet.

«I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A.» er for meg et perfekt album å sette på en helgemorgen. Jeg elsker klangen av gitarene, nei de bråker ikke. Dette er ei vakker, svevende og meningsfylt plate.

En egen verden

Robert Plant And Alison Krauss – Raise The Roof (album 2021)

Det føles naturstridig at det har gått hele 14 år siden Robert Plant og Alison Krauss ga ut albumet «Raising Sand». Når man hører rockvokalisten Robert Plant og bluegrassdronningen Allison Krauss sammen, tenker man at disse to hører sammen, at de alltid har gjort det. Kanskje er det like mye produsent T Bone Burnetts fortjeneste som disse vokalistenes. Laget han har satt sammen nå er til dels det samme som sist, til dels nytt. T Bone selv, stjernegitaristen Marc Ribot, David Hidalgo og Buddy Miller er blant musikerne som denne gangen bidrar til den unike stemningen disse samarbeidsprosjektene til Krauss og Plant har. I hovedsak gjør Plant og Krauss låter av andre artister. Noen er av nyere dato – den skitne Lucinda Williams’ bluesen «You Can’t Rule Me» er fra i fjor – andre nærmer seg 100 år.

På «Raising Sand» satte jeg versjonene av Gene Clarks låter «Polly Come Home» og «Through The Morning, Through The Night» et hakk over øvrige låter, og utrolig nok var det dette albumet som først fikk meg ordentlig oppmerksom på Tom Waits’ fantastiske «Trampled Rose» fra albunet «Real Gone», et album jeg allerede da hadde spilt mye. Joda, det var flere låter som varmer skikkelig på «Raising Sand; «Killing The Blues», «Sister Rosetta’ Gone Before Us» pluss, pluss.

På «Raising Sand» likte jeg kanskje aller best låtene der Krauss’ stemme lå lengst fremme i lydbildet. Det blir i tilfellet litt urettferdig for det er i skjæringspunktet mellom stemmene og i dynamikken som oppstår i sammensetningen av låtene som skaper mye av magien på albumene til duoen. Og på «Raise the Roof» faller det seg naturlig først å trekke frem en låt der Robert Plant sitter i førersetet: den 50 år gamle låten «Go Away My Love», skrevet av den britiske folkartisten Anne Briggs. Platas kanskje aller vakreste låt er 90 år gamle «Last Kind Words Blues» av den amerikanske countryartisten Geeshie Wiley, en låt nylig gjort av den fremadstormende artisten Rhiannon Giddens. Jeg må også trekke fram en flott versjon av «Going Where The Lonely Goes» av countryartisten Merle Haggard.

I det hele tatt er det en flott historietime Plant og Krauss gir oss på dette albumet, og vekslingen mellom britiske og amerikanske låter, mellom nyere og eldre låter kler prosjektet. Her får vi låter av Calexico, The Everly Brothers, Lucinda Williams og Bert Jansch uten at man nødvendigvis dveler så mye ved når låten er skrevet eller hvor den er skrevet. Kanskje var det enda flere høydepunkter på «Raising Sand», men kvaliteten på «Raise The Roof» er uansett så høy at den vil fortsette å glede oss i lang tid framover. Og om verden står til påske og pandemien tillater det, kan disse flotte artistene med mange av de samme musikerne oppleves i Norge til sommeren!

Legendariske No Nukes-konserter med Bruce Springsteen & The E Street Band

Bruce Springsteen & The E Street Band – The Legendary No Nukes Concerts (album/film – konsertopptak fra 1979, utgitt i 2021)

Musicians United for Safe Energy, eller MUSE, var en aktivistgruppe som ble grunnlagt i 1979 av Jackson Browne, Bonnie Raitt, Harvey Wasserman , John Hall og Graham Nash. Gruppen protesterte mot bruk av kjernekraft og ble dannet kort tid etter ulykken en ulykke i mars 1979. Kjernekraft ble da sett på som en trussel mot miljøet, men er i dag av mange sett på som en del av løsningen.

Nå foreligger halvannen time med opptak fra to konserter Bruce Springsteen & The E Street Band holdt i Madison Square Garden i 1979 til støtte for denne aksjonen. Konserten kan høres i flere formater; selv har jeg foreløpig klart meg med å leie filmen og strømme albumet. Når muligheten foreligger, foretrekker jeg klart å kunne se hva som skjedde, så her er nok film mitt foretrukne medium.

Og dette gjelder kanskje «No Nukes» mer enn noe annet. Vi har fått glimrende konsertopptak med Bruce Springsteen fra syttitallet før, og jeg vil på ingen påstå at dette er det beste; noen av låtene fremstår litt heseblesende. Men denne utgivelsen er kanskje morsomst, Bruce Springsteen og bandet er i strålende humør, tuller og tøyser, selv om de i perioder spiller som om det gjelder selve livet. Det er en fornøyelse å se hvordan Max Weinberg jobber bak trommene, og kjemien mellom Clarence Clemons og Bruce Springsteen er upåklagelig. Som vanlig er det et høydepunkt å høre saksofonsoloen til Clarence gli over i en munnspillsolo fra Bruce i «The Promised Land».

«The Promised Land» er ett av mange nøkkelspor på albumet «Darkness on The Edge og Town», og heldigvis får vi flere låter herfra. Det hele åpner med herlige «Prove It All Night», før en «Badlands» som kanskje er litt annerledes enn vi er vant til.

Selvfølgelig er det et høydepunkt å få servert «The River» i noe som må være urpremiere året før den ble utgitt. Men «Jungleland», en nokså rocka «Thunder Road», «Born To Run, og ikke minst «Rosalita» gjør seg ikke bort de heller. Jeg vet at mange setter pris på coverversjonene Bruce og bandet gjør mot slutten av utgivelsen. Som på de Bruce Springsteen-konsertene jeg har vært på, er nok ikke dette min favorittavdeling.

Men hør musikken, se filmen. Enda en gang kan vi rømme inn i Bruce Springsteens verden:

«Oh,someday, girl, I don't know when
We're gonna get to that place
Where we really wanna go and we'll walk in the sun
But 'til then, tramps like us
Baby, we were born to run»

Tor Ærligs flotte viser treffer

Tor Ærlig – Vinger av papir (2021)

Coverdesign og fotografier av Grete Rokstad.

Det ramlet inn en anbefaling av Tor Ærligs nye album i nyhetsfeeden min på Facebook, «Vinger av papir» – viser, John Peter Støa som produsent og arrangør. Dette må jeg høre! Og jeg tror at albumet til Tor Ærlig aka Tor Erling Naas best kan karakteriseres som viser, selv om Tor og John Peter også inviterer oss inn i det John Peterske univers. Bare for å konkludere med én gang. Dette er musikk slik jeg liker den.

Vi begynner med John Peter. Etter de årsbestelistene jeg har lest å dømme, er han noe nær Norges mest undervurderte artist. Eller noe slikt, du har tegningen. John Peter er arkitekten bak John Peter and his Collaborators. Med både «Transparent Blue» (2017) og «Music From Little Red» (2021) lagde de album som var helt i toppsjiktet i henholdsvis 2017 og 2021. Flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon til tross, like fullt høres albumene ut som en sammensveiset helhet med masse kreativt og spennende musikalsk krydder.

Tor Erling Naas har jeg dessverre begrenset kjennskap til fra før. Han må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter. Han har bakgrunn fra band som Kaptein Tordenbrak, gav i 2016 ut en EP som Tor Ærlig, og i 2019 var han delaktig på det kritikeroste albumet «Poetisk rettferdighet» med Tor Ærlig og Detektivene. «Vinger av Papir» er hans første fulle soloalbum.

Tor Erling har skrevet all tekst og musikk, synger selv og spiller akustisk gitar. John Peter bidrar på et lite arsenal av instrumenter som piano, trøorgel, vibrafon, el-orgel, synthesizer og elektroniske trommer. Både Tor Naas og John Peter Støa er bosatt i Grenlandsområdet. Med seg har de flere musikere fra det samme omtådet, og flere av dem er også blant John Peters «Collaborators». Carsten Holt spiller på bass og el-gitar, hør hans signatur på «Sankthans i september». Signe Salvesen korer og spiller autoharpe, og Frank Robert Thomsen spiller på banjo og mandolin. Kim Wild befinner seg i Tom Waits-avdelingen og har funnet fram lekemegafon, fisk (!), oljetønne, tamburin, trommer og sikkert mer til. I tillegg bidrar Dan Riis med elektrisk gitar på én låt på plata, og Gøran Grini bidrar med mellotron på to låter. Det blir releasekonsert i Ibsenhuset i Skien i august. De fleste musikerne blir å finne der.

Med såpass mange musikere kunne man tenke seg at det blir nesten for mye av det gode. Nei, dette kan John Peter. Han lesser ikke på alt på en gang. Han spiller ut kortene i akkurat riktige doser. Ulike instrumenter, gjerne vindskeive instrumenter på ulike tidspunkt. Noen ganger legger man merke til strengeinstrumenter og en herlig bassgang, andre ganger orgel eller antydende elektrisk gitar. Så selv om Tor Erlings stemme er det viktigste instrumentet, får vi stadig variasjon og nye elementer i bakgrunnen og i instrumentalpartier slik at dette alltid er gøy å høre på.

Artistnavnet Tor Ærlig kan få oss til å tenke at «Vinger av papir» er en humoristisk plate. Og det er doser med humor her. Finurlige formuleringer som får meg til å trekke på smilebåndet. Tor Erlings blide, positive og unnskyld; ærlige stemme. Men de fleste låtene gir en alvorlig gjenklang. Som Tor Erling sier, handler «Sankthans i september» om å snakke om ting når det er altfor seint. Flere av tekstene gir grobunn for å filosofere videre.

Foro: Grete Rokstad

Albumet begynner med «Siste gang», en strålende åpningslåt, der John Peters musikalske signatur er tydelig, men tilbakeholden. Vi tar farvel, men kanskje ikke for aller siste gang: 

«Sist gang det var siste gang så var det sånn som sist
Nå kan jeg ikke huske sist gang jeg var fullt så trist
En siste te før toget går, tar du en siste te med meg?
Et siste ord om siste gang du dro og hvor du sist tok vei.»

Alvoret er klart til stede i den nydelige, lavmælte, «Neste År», ett av flere høydepunkt på plata. Hva handler låta om? Det er sommerhytta de tar farvel med for sesongen? Reiser de sammen, eller skal de først møtes igjen neste sommer? Nei, jeg bestemmer meg for at dette er et par som hadde store drømmer for livet og ekteskapet, men som slår seg til ro med at livet ble ikke så stort når det kommer til stykket, men de er tross alt sammen om de små, fine tingene. Så får andre lyttere plukke andre elementer. I min tolkning er denne låten en tematisk slektning av den litt mindre subtile avslutningslåten «Trøstesang»: «For at noen skal vinne, må noen bli sist». Vi kommer tilbake med ulike forutsetninger, men vi er alle avhengige av hverandre. Ofte er den 10. plassen mer enn god nok.

Jeg kommer ikke unna «Tåkesang». En nydelig tekst jeg ikke skal forstyrre nå, men uansett en humørpille av en låt. Herlig driv, instrumentalpartier der Frank Robert Thomsen krydrer med banjo eller mandolin.

Det er partier i de ellers fine «Skyggen» og «Sankthans i september» som jeg ikke er helt fortrolig med enda. Men det er bare pirk. Her får du gjennomgående sterke melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Og den flotte produksjonen og de gode, ettertenksomme tekstene har jeg vært innom flere ganger. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over den ettertenksomme tittellåten. Nydelig!

«Vi drømte om mai, om å kunne ta i
alt vakkert som ennå lå frossent og nedgravd
Vi ville ikke lære, men løp ut på isen
Den kunne ikke bære, og dette er prisen, min venn
Små prikker foran sola i april
Små biter av papir»