Neil Young & Crazy Horse – brorskap og musikk på låven

Neil Young & Crazy Horse – Barn (album 2021)
Neil Young & Crazy Horse – Barn (dokumentar regissert av Daryl Hannah 2021)

På «Song Of The Seasons», første låt på «Barn», det nye albumet til Neil Young & Crazy Horse, drar Nils Lofgren fram trekkspillet på en låt som er så skeiv og mistilpass at den er nødt til å bli riktig. Man glemmer raskt at låten høres ut som en sammensmelting av to-tre gamle Neil Young-låter. Det er bare å la matematikken og terningkastene ligge, dette handler om noe annet, et stort lyspunkt i en tid der pandemien fortsetter å kaste mørke skygger over verdens befolkning.

Det er en historie om at Neil Young en gang tok Graham Nash ut i en robåt på innsjøen ved Neils ranch. Foran dem var Neils hus og låve. Huset ble brukt som venstre høyttaler, låven som høyre. Ut av høyttalerne kom hele albumet «Harvest» (1972). Da Neils produsent, Elliot Mazer kom ned til vannkanten, spurte han Neil hvordan det låt, hvorpå Neil skal ha ropt tilbake: «More barn» – mer låve!

Se filmen!

Og nå får vi mer låve! Jeg vurderte lenge kun å kjøpe vinylen av det nye albumet til Neil Young & Crazy Horse. Filmen vil uansett bli tilgjengelig på Neil Youngs hjemmeside, Neil Young Archives, før eller siden. Og hvor ofte spiller man slike dokumentarfilmer, egentlig? Men det ble boks og film. Neils kone, Daryl Hanna, har regissert filmen. Sannheten er at jeg har valgt å ha filmen på i bakgrunnen når jeg skriver denne omtalen – og ikke plata– og nå er jeg på runde fem på filmen etter vel én uke. Denne nesten ukritiske hyllesten fra en fan bygger derfor nesten like mye på inntrykket av filmen som inntrykket av albumet.

Det er en scene i en annen Daryl Hannah- produsert film, «Paradox» (2018), der en kan se ruinene av en låve i fjellene i Colorado. Nå er låven satt opp igjen, og på denne låven tilbrakte Neil Young og Crazy Horse ti dager i sommer for å spille inn plata «Barn». Utenfor stod en stor lastebil, et flyttbart studio, der Neils medprodusent og gamle våpendrager, Niko Bolas, og andre teknikere tilbrakte tiden. I filmen får vi innblikk i det arbeidet de alle legger ned i å fullføre Neils visjon for plata.

Kameratskap

Har du sett dokumentaren som ble laget til det forrige albumet til Neil Young & Crazy Horse, «Colorado» (2019), forventer du kanskje å se en intens Neil Young som smeller og kjefter. Neil har selv sagt at han var litt flau over egen oppførsel da han så den filmen, men det taler til hans fordel at han likevel slapp filmen ut i verden. Heldigvis er filmen om «Barn» noe helt annet. Vi møter en avslappet gjeng som helt tydelig trives i hverandres selskap. Unge Nils Lofgren (72) har forlengst erstattet Frank Sampedro som pensjonerte seg for noen år siden, og Nils har gitt fornyet dynamikk til gruppen. Ralph Molina (78) og Neil (76) ser begge forbausende spreke ut, mens Billy Talbot (78) henger med så godt han kan!

Nesten alle sangene fremføres i sin helhet. Samtidig får vi fine øyeblikk der Nils sitter og spiller alene ved pianoet. Og det er ikke et hvilket som helst piano. Det skal være nøyaktig det samme pianoet som en da rundt 20 år gammel Nils ble bedt om å traktere på «After The Gold Rush» (1970), et album Neil selv har sammenliknet «Barn» med. Den gangen hadde Nils knapt rørt et piano, nå over femti år seinere spiller han piano, gitar og trekkspill med den største selvfølge. Men med unntak av låten «Heading West» er det likevel Neil som sitter bak pianoet på «Barn».

Det er en scene i filmen der Ralph sier til Nils at Bruce har hjernevasket ham. Jeg oppfatter ikke helt bakgrunnen for uttalelsen, men uttalelsen kan ha sammenheng med at Nils jo også spiller med Bruce Springsteen i E Street Band, og at den gjengen har gitt ut plater som har vært nær overproduserte.

Det er en innvending det er vanskelig å bruke om «Barn», og de fleste andre album med Neil Young & Crazy Horse for den saks skyld. For Neil Young – og meg – handler Neil Young & Crazy Horse alt om følelse, mindre om perfeksjon. Likevel gjør det ikke noe at Nils tilfører en smule av det siste. Jeg har aldri forstått at han ikke får mer plass i E Street Band, med Crazy Horse får han i hvert fall litt mer spillerom.

Foto av filmtrailer

De elektriske låtene sitter aller best

Hva med låtene, spør du kanskje. I likhet med de gode forgjengerne «Psychedelic Pill» (2012) og «Colorado» (2019) er det de elektriske låtene som sitter best. Ralph skal ha bedt Neil lage lange låter ala «Down By River», og det får vi i noe som kan være en ny klassiker, åtte minutter lange «Welcome Back». Låten kan sammenliknes med «Cortez The Killer» fra albumet «Zuma» (1975), en vakker, dvelende gitarlåt. «Welcome Back» er også spilt inn en en langt tøffere versjon, samtidig som temaet fra låten går igjen i ulike versjoner i filmen. Noe for «Archives Vol. 10»? Gromlåt. Når jeg i tillegg får den herlige rockeren «Human Race», der den eneste innvendingen min er at den er altfor kort, er jeg egentlig fornøyd, og resten er bonus.

Nå er det kanskje ikke tekstene som har vært Neils fortrinn de siste årene, og noen ganger har de vært nær pinlig bombastiske. Stort sett synes jeg de denne gangen virker bedre og mer gjennomarbeidede enn på en stund, selv om et kritisk blikk nok vil finne et og annet å sette fingeren på denne gangen også: Neil Young er definitivt ingen Bob Dylan! Teksten på «Human Race» handler – i likhet med mange låter fra Neil de siste årene – om jordas tilstand. På en annen fin rocker, «Canerican», dveler Neil ved sitt doble statsborgerskap; den opprinnelige canadieren skaffet seg amerikansk statsborgerskap for å stemme for Joe Biden og ikke minst mot Donald Trump i siste valg. Neil har til tider gått sterkt ut mot Donald Trump, og det er jo da interessant og fint at han bevarer sitt vennskap med trommeslager Ralp Molina som politisk virker å være på en helt annen planet. Neil selv er opptatt av at man må ha respekt overfor andres meninger, og at dette er et område nettopp Trump sviktet på.

Den fjerde herlige rockeren – vel, «Welcome Back» er kanskje ikke en rocker – som kaller på luftgitaren er albumets låt nummer to, «Heading West». Dette er litt av samme historien som på «Don’t Be Denied» fra albumet «Time Fades Away» (1973), blant annet om da Neil reiste vestover fra Ontario til Winnipeg med moren som 14-åring etter at Neils foreldre gikk fra hverandre. «Heading West» er ikke like sår og rå som «Don’t Be Denied», men veldig fin!

Gutta i aksjon på låven. Bilde av filmen.

Resten: Noen sterke og noen svakere låter?

De akustiske låtene «They Might Be Lost» og «Tumblin’ Thru The Years» er låter som er mer interessante enn de fleste av de tilsvarende låtene på «Psychedelic Pill» og «Colorado». Ikke minst liker jeg atmosfæren på låtene. Andre låter har jeg slitt litt mer med, og et par av dem har jeg – en nokså ukritisk fan – på et tidlig stadium også karakterisert som nokså håpløse. «Change Ain’t Never Gonna» er en bluesrocker som musikalsk kunne vært en overlevning fra «This Note’s For You»- tida, og det er også referanser i teksten til «Ten Men Workin’» fra det albumet, samtidig som teksten er en samtidskommentar. Ingen stor låt, men filmen om «Barn» har gitt meg et mer positivt syn på låten. Nils Lofgren har sammenliknet «Barn» med «Tonight’s The Night». Jeg opplever også at helhetsinntrykket av «Barn» heller litt mer i retning av «Tonight’s The Night» enn de to foregående som var mer type «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969» og «Zuma» (1975). Den lurvete låten «Shape Of You» der Neil Young hamrer på piano, kan særlig trekke tankene i retning av «Tonight’s The Night». Småsjarmerende, men et stykke unna «Tonight’s The Night»-nivå, selvfølgelig.

Albumet avsluttes med låten «Don’t Forget Love», på egne bein kanskje albumets svakeste låt ved siden av «Shape Of You», om jeg skal prøve meg på et kritisk blikk. Låten har en noe knapp melodi, og tittelen blir gjentatt i overkant mange ganger. I et intervju jeg hørte med Neil, ga han uttrykk for at låten betyr mye for ham, og at teksten like mye er en beskjed til ham selv som oss andre. Og legger jeg vekk det kritiske blikket helt, er det noe rørende og fint ved å se gutta i Crazy Horse ri inn i solnedgangen når denne låten avslutter filmen. Og da tar jeg meg selv i å like også denne låten.

More Barn!

Kanskje står dette i albumet i skyggen av 70-tallsplater som «After The Gold Rush», «Harvest», «Tonight’s The Night» og «Zuma», album det er referert til gjennom artikkelen. Men finnes det en bedre skygge å stå i? Nei, det er bare å håpe på enda mer fra Neil Young & Crazy Horse. «More Barn»!

Nils bak pianoet på låven.

Redigert 19. desember 2021.

Erik Moll lager musikk å leve med

Erik Moll (med Øystein Knaus Fosshagen) – More Than Ever (album 2021)

«Most important things in life
Never happen according to plan
Seems to work out better that way
Though it’s hard to understand»
-«More than Ever»

På åpningen av «More Than Ever», det nye albumet til bergenseren og norskamerikaneren Erik Moll, står et nydelig munnspill sentralt, men også klanger fra strengeinstrumenter og Eriks stemme som sammen bidrar til å gi låtene på albumet akkurat det de trenger, ikke mer, ikke mindre. Det handler om kjærlighet på dette albumet, og at de viktige tingene i livet blir annerledes enn planlagt.

Musikk til dagens første kaffekopp

For noen år siden pleide jeg å høre på albumet «The Blue Room» av Terry Lee Hales album før jeg dro på jobb. Det var noe med de sparsommelige neddempede låtene med de utrolig flotte melodiene som passet meg tidlig på morgenen. Etter noen uker med Erik Molls nye album «More Than Ever» skjønner jeg at dette albumet har noe av den samme funksjonen. Riktignok er Hales album dystrere, og det har til og med morderballader. Men albumene har de vakre melodiene og det nydelige akustiske lydbildet til felles. Musikken synker inn sammen med den første kaffekoppen, og med hjemmekontor har de to siste sangene på albumet ofte fulgt meg inn i begynnelsen av arbeidsdagen. Dette er musikk som gir det du er klar for å ta i mot, uten å kreve noe tilbake.

Norskamerikaner

Erik Moll er en norsk-amerikansk singer/songwriter, født I USA og bosatt i Norge. Han flyttet fra USA til Bergen tidlig på 1960-tallet og startet bandet Hole In The Wall tidlig på syttitallet. Sitt første soloalbum var «Wayward Ways» (1988), og med albumet «Many Years To Go» vant han Spellemannprisen i 2015 i klassen country. Moll har skrevet låter for artister som Steinar Albrigtsen, Rita Eriksen og Lynni Treekrem.

Jeg tok kontakt med Erik Moll før å høre om han hadde noe pressestoff å sende meg. «Nei, jeg har ikke slikt», svarte 73-åringen Moll, «jeg har ikke så store ambisjoner lenger, utover å lage god musikk, som folk kan sette pris på. Kan du ikke heller ringe meg, det er mye hyggeligere».

Moll forteller at han har bodd og jobbet som musiker og komponist i USA i to perioder; på 1970-tallet i California og i Austin, Texas på 1980- og 1990-tallet. Det var en god og kreativ tid, og han varmet opp for folk som Willie Nelson og Jerry Garcia (Grateful Dead) og mange flere. Moll forteller videre at låtene på det nye albumet har sitt opphav i gamle demoer. Moll har skrevet rundt 500 låter, hvorav bare en brøkdel er utgitt. For egen del vil jeg tilføye at om han har flere låter av samme kaliber som på denne nye plata, må de gis ut!

Smakfullt!

Moll synger, spiller munnspill og rytmegitar. Han har også skrevet alle sangene, to av dem sammen med Steve Carter og én av dem sammen med Fred Koller. Sistnevnte blant annet kjent for sitt samarbeid med Shel Silverstein. Moll skryter stort av Øystein Fosshagen. I tillegg til Moll selv skal nemlig Øystein Fosshagen ha en stor del av æren for at «More Than Ever» har blitt så flott som det har blitt. Fosshagen har produsert og er tekniker. Han spiller bass, guitar, dobro, mandolin, fiolin og piano. Hva skal man med et stort band når to personer kan gi oss så fine sanger og så fin musikk på egenhånd? Så fint å høre ei plate der det gis godt med rom for det enkelte instrument.

Uforutsigbar kjærlighet

Sangene på «More Than Ever» er kjærlighetssanger av ulike slag. Noen av protagonistene lengter tilbake til forhold som er over. I andre låter har det vært oppturer og nedturer, men der parene holder fast. Moll forteller at den rørende «If Only You Were Here» er inspirert av et sykehusopphold, der han daglig kunne observere et par der den ene parten var dødssyk. I teksten følger vi paret gjennom den siste delen av sykdom og den ene i tiden etter at døden skilte dem ad: «There would be peace in the valley, if only you were here». Selvfølgelig er det trist, men teksten handler også om det å stå i prøvelser sammen selv om livet ikke blir som planlagt og at det er noe fint i det også.

På en annen låt, «Next Door To Lonesome». forelsker den ensomme mannen sin i naboen som nettopp var flyttet inn. Hun har et nylig samlivsbrudd bak seg. Det er intet vår mann heller vil enn å ta henne med ut, men tiden er kanskje ikke moden ennå?

Alle sangene på albumet fremstår omtrent like fine, og det er unødvendig å trekke frem flere enkeltlåter. Alle låtene har kvaliteter som gjør at du kan ta deg selv i å plystre eller synge med litt på refrengene. Jeg nevner likevel også «Nice Little Hint» der det jeg tror er en herlig dobro står sentralt i lydbildet, og tempoet er skrudd opp et hakk. Nydelig!

Ei plate å bli glad i

Du bør unne deg et møte med Erik Molls album «More Than Ever». Det kan bli en vane! Klassisk låtskriverkunst. Fra min kanskje aller største favoritt på albumet, «Who Knows Where We’ll Be», om å omfavne det ukjente:

«Somebody said love is blind
But I keep hopin’you’ll see
And if we fall together
Who knows where we’ll be»

Et av fjorårets aller beste norske album

I dag plukker jeg fram en omtale av fjorårets aller beste norske plate ved siden av John Peter and his Collaborators’ «Music From Little Red». Omtalen av «To Moritz» med Johnny Red & The Prayerhouse People ble publisert i Popklikk i fjor. For ei plate!

2D966BC6-B177-4C53-B5C2-8C407F1BB35D

Johnny Red & The Prayerhouse People – «To Moritz» (album, 2020)

Én av de mest skremmende historiene i Bibelen er når Gud ber Abraham om å drepe sin sønn for at Abraham skal vise at han er en lojal og trofast tjener. Jeg har aldri skjønt at Abraham besto testen fordi han gjorde som Gud ba ham om, før han ble stoppet i siste liten. Snarere tvert imot. Drepe sin sønn i Guds navn?

Bob Dylans far het nettopp Abraham, og Dylan hadde sin versjon av denne historien i sin «Highway 61 Revisited». På det jeg oppfatter som en nøkkellåt på det nye albumet «To Moritz» med Johnny Red & The Prayerhouse people, «Highway One», får vi en ny versjon. Ikke bare ligger bluesrockeren tett opp til Bob Dylans låt, mot slutten av låten nærmest unnskylder Johnny Red at han stjeler tekstlinjer fra Bob Dylan og andre og setter dem sammen på nytt.

Intet å beklage – Bob Dylan gjør jo det samme! Låten peker i flere retninger: «When with peace at the end of a gun I smelt napalm and human flesh burnin’ on Highway One». Vi er i Vietnamkrigen. Menneskene har sviktet igjen. Er som Abraham villig til å la sønnene sine dø. I krig. Gud stopper oss ikke denne gangen. Ikke denne gangen heller. Enda mer om denne låten senere.

Fem mørkledde menn fra Jæren

Hvem er så Johnny Red & The Prayerhouse People? De beskriver seg selv som fem mørkkledde menn fra den forblåste Jærkysten. De har musikalske røtter fra visetradisjoner og bedehus, med like mengder amerikansk folk og sørstatsmytologi. John Gravdal står bak de fleste låtene og har også hovedvokal bortsett fra på den fine og nedempede «A Robin Chirps», der Olav Larsen synger smakfullt. Gravdal selv spiller gitarer, Kårstein Bø spiller på forskjellige tangentinstrumenter, Tore Brattgjerd spiller elektrisk gitar og mandolin, Johannes Bjelland spiller bass og Rune Særheim trommer og kornett.

Alle sammen bidrar med hjelp av Anne Marie Mellemstrand og Silje Hagen Thorsen med effektiv og til dels kraftfull koring. Bjørn Erik Sørensen er tekniker, medprodusent og mikser, og ifølge Gravdal har han satt sitt tydelige preg på albumet. Johnny Red & The Prayerhouse People platedebuterte i 2016 med albumet «Nothing More Than Clay» som fikk strålende kritikker. Siden den gang har bandet gitt ut ytterligere én plate, og John Gravdal/Johnny Red har gitt ut et soloalbum før årets album.

Utgangspunktet for plata er historien om Moritz Rabinowitz. Fra presseskrivet:

Moritz var entreprenør, samfunnsbygger, politisk årvåken, kosmopolitt og jøde. Da nazistene kom til Norge under andre verdenskrig, visste de meget godt hvem Rabinowitz var. Han var en av de først norske jødene til å bli deportert. Han ble sendt til Sachsenhausen, og 27. februar 1942 ble han sparket i hjel utenfor en brakke. Ingen av Rabinowitz sine etterkommere overlevde Holocaust.

De to første låtene på albumet handler direkte om Moritz, to låter som drar meg inn i et univers som minner meg om «The Black Rider» av Tom Waits og Kurt Weill, krydret med kornett og et kor som er en Leonard Cohen eller en Nick Cave verdig. «To Moritz» er platas aller største høydepunkt, som en majestetisk marsj, og av de beste låtene jeg har hørt i år.

Menneskenes ondskap

Som i «Highway One» står menneskehetens systematiske ondskap i sentrum for historien. John Gravdal fortalte meg at han her siterer fra T. S. Eliots dikt «Hollow Men», et dikt som blir tolket å beskrive en øde verden, befolket av tomme, beseirede mennesker, men også å være en refleksjon over den triste tilstanden til europeisk kultur etter første verdenskrig.

I den nydelige «Noor’s Song To The Sea», en låt som har mye til felles med et par av Townes Van Zandts sjeldne og triste lineære historiefortellinger, «Marie» og «Tecumseh Valley», møter vi båtflyktningen som mistet sine barn til havet i flukt fra menneskers ondskap og til et bedre liv. Teksten her er av de aller flotteste på albumet, og det sier en hel del.

Søken ett frelse

I andre låter er ondskapen mindre systematisk. Låter i morderballade-tradisjonen der Nick Cave og Johnny Cash opererte og som særlig trekker tankene mine i retning av Nick Caves «Mercy Seat», en låt som begge har gjort ulike tolkninger av. Mennesker som har mye godt i seg, men som ga etter for en ond høyrehand. De søker forsoning og frelse, kjemper med å innrømme egne feilsteg.

På Nick Caves helt ferske livealbum får låten også ny mening med bakgrunn i Nick Caves sønns død for fem år siden. Johnny Red/John Gravdal opererer tidvis i samme landskapet. Gravdal trekker veksler på sin bedehusbakgrunn og bruker mange bibelske bilder uten på noen måte å ha behov for å ta avstand fra sin bakgrunn, snarere tvert imot. Som i «Mercy Seat» symboliserer Jesus på korset frelse. Det gode, det onde, frelse og forsoning er begreper godt kjent fra kristendommen, men som er relevante langt utenfor bedehusland.

Springsteen, Cash, Cave, Dylan og Robert Johnson

I en av de solide rockerne på albumet, «Cover Me, Little Mrs. Jones», beveger vi oss helt ned til de aller minste syndene; epleslang. En låt som sammen med for eksempel «You Got Some Nerve» sender tankene litt i retning av Bruce Springsteen And The E Street Band med sine herlige gitarer, orgel «and you name it». Musikerne gir nemlig alle låtene akkurat det de trenger enten det er fullt trøkk, behov for en liten lek med gitar, piano eller orgel, eller mer ettertenksomt. Og John Gravdal kan synge – det er skikkelig gøy å høre ham av og til gi full gass og dytte låtene over toppen, når de krever det.

Og akkurat «You Got Some Nerve» må jeg stoppe litt opp ved. I låten kommer Robert ned fra fjellet med to «tablets» –steintavler? – i sin hand. Nye bud til menneskeheten –bluesen er ikke lenger djevelens musikk? Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken som den såkalte kristenrockeren Larry Norman sang i sin tid. Er det Robert Zimmerman aka Bob Dylan som vi møtte i låten «Highway One», eller er det Robert Johnson (1911–1938), bluesmusikeren som ble sagt å ha solgt sin sjel til djevelen i et veikryss; kanskje var det ikke djevelen, men Vårherre han gjorde en avtale med?

Jeg satser på sistnevnte: «Let us head out to the crossroads/Where the meaness and music’s on». Og da er det enten et snedig påfunn fra Johnny Red eller en morsom tilfeldighet at veikrysset der legenden sier Robert Johnsons handel med djevelen er sagt å ha funnet sted enten skal være mellom Highways 1 og 8 eller mellom Highway 67 og 49, jf. innledningen på denne anmeldelsen og at Johnny Red har betegnet sin «Highway 67 Revisited» som «Highway One».

Et annet høydepunkt på albumet er «Young Emett Till». Emmett Till var en 14 år gammel afroamerikaner som ble lynsjet i Mississippi i 1955, etter å ha blitt anklaget for å ha fornærmet en hvit kvinne i familiens matbutikk. Bob Dylan har også sunget om Emmet Till uten at låten til Johnny Red &The Prayerhouse People ellers minner mye om Bob Dylans snart 60 år gamle folklåt. Fantastisk låt som utvikler seg storartet underveis! Og så har vi flotte «Row», som sikkert mange vil trekke frem som sin favoritt.

Album som får tankene i sving

Som du skjønner, plata gir meg mye å filosofere over. På mange måter føles det som å kaste puslespillbrikker opp i lufta og prøve å få dem til å treffe sånn noenlunde riktig plass på brettet. På brettet slik det passer for meg vel og merke. Plata er lang, 16 låter på til sammen én time. Dette er mye å gape over når sangene inneholder så mye stoff som her, og lenge følte jeg nok at brikkene falt mer på plass på første halvdel av plata enn andre halvdel. I den grad det er en innvendig, er det bare pirk, for her er det gode låter hele veien. Og de siste låtene løfter seg når jeg spiller siste halvdel av plata først!

Tro ikke at alt på plata handler om ondskap. Fine «Coming Hime» og «Roll Into Heaven» mot slutten av plata, handler slik jeg tolker det om å vende hjem, om å møte menneskelig godhet, ja gjerne slå seg til ro i troen på menneskene og en god Gud. Johnny Red vender i avslutningslåten, «Whimpers And Bangs» tilbake til Eliots dikt «The Hollow Men» som også var et viktig utgangspunkt i låten «To Moritz» nesten helt i starten. Jeg oppfatter likevel tonen som mer optimistisk – i hvert fall deler av låten – men passasjer som dette, bringer ikke bud om mye glede:

“History is nothing but itself again
A constant sorrow in its author’s pen
The books of pain, the songs of woe
The sum is endless, but the mind is slow”

Et av årets aller beste norske album toner til slutt også musikalsk ut omtrent som det starter. Om du har strømmetjenesten innstilt på repetisjon, legger du knapt merke til hva som er avslutning og hva som er begynnelsen på plata. Litt deprimerende å antyde at ondskapens sirkel dermed er sluttet.

Tvil og tro på Thåströms nye album

Thåström – Dom som skiner (album 2021)

Det er allerede gått flere uker siden Thåström nye album, «Dom som skiner», hadde nyhetens interesse. Fansen og kritikerne har derfor for lengst konkludert. Du skal ikke trenge å vente lenger på min konklusjon. Dette er ei solid plate som fremstår sterkere og jevnere enn de to foregående studioplatene, «Den Morronen» (2015) og «Centralmassivet» (2017). Joachim Thåström har rukket å bli 64 år. For mange er han den aller største skandinaviske rockeren med sin bakgrunn fra Ebba Grön og Imperiet og som soloartist.

Én av årsakene til at jeg er seint ute med min Thåström-omtale er at han ikke gir meg ved dørene denne gangen. Men den som leter finner: finner melodier, historier og de små onelinerne som tilsynelatende er intetsigende, men som likevel tar tak i deg. På «Den Morronen» var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit "Bob Dylan"-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Thåström er en fremragende vokalist selv om han ofte ligger nær å resitere. Når Thästrøm legger all sin tyngde bak, betyr det noe. For meg handler den sangen om hvor lite som skal til for å gjøre en kveld velkykket, men kanskje også hvor lett det er å henge seg opp i bagateller som f.eks. at Dream Syndicate ikke spilte «Boston» på en ellers fantastisk kveld på Rockefeller for fire år siden.

Krevende første tre låter

Men det er Thåström og «Dom som skiner» denne omtalen skal handle om. Medprodusentene Niklas Hellberg og Sanken Sandqvist står bak programmering, og sammen med Thåström tar Hellberg hånd om synthene. Kanskje er Hellberg og Sandqvist for Thåström det Warren Ellis er for Nick Cave – en annen artist som også har dyttet meg utenfor komfortsonen de siste årene. Det er mulig at synthene kler låtene, og at låtene krever dem. Jeg klarer imidlertid ikke å fri meg fra at jeg heller vil ha flere og tyngre gitarer og litt færre synther. Her er jeg nok på kollisjonskurs med mange andre som nettopp peker på at den kalde, elektroniske lyden kler Thåström, og det gjør den jo ofte også. Og lydbildet er jo ofte ikke så langt unna det vi er vant til hos Thåström? «Gyttejebrottaren» fremstår som en veldig interessant historie, og jeg ville på ingen måte være denne sterke låten foruten, men blir ulydene litt mye av det gode? Og slikt tvisyn har jeg med flere av låtene.

Det er vanskelig å peke på direkte svake spor på «Dom som skiner», men noen låter, ehm, skinner svakere enn andre. Lenge slet jeg med de tre første låtene på side 1, og særlig «Papperstunna väggar» fremstår lite tilgjengelig. Noen vil kanskje mene at nettopp disse tidlige låtene på albumet er de mest spennende. Dette er da også låter som vokser. Albumet åpner med stemmene til First Aid Kit på innledningen av «Södra Korset» og stemmene bidrar til en sakral stemning utover i låten, og man tar seg i å lure på om tittelen har religiøse dimensjoner, eller bare spiller på det minste stjernebildet på himmelen. Det fortsetter med to ganske suggererende låter, nevnte «Papperstunna väggar» og «Isbergen».

«Stora Långa Gatan» og «TOLEDO» er sterk og klassisk Thåström

Når side 1 – jeg sitter med en LP – avsluttes med den mer tradisjonelle låten og historien «Stora långa gatan», begynner det for alvor å stemme å stemme for meg. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Han lar oss spinne videre, «Magnifikt». Storartet låt!

På side 2 er det flere gode låter, og én låt som i likhet med de første låtene på side 1 , får fram tvisynet, «Dom du behöver» – albumets svakeste? Tittellåten «Dom som skiner» er av dem jeg liker best, enkel kanskje, der den hviler tungt på et piano og Thåströms stemme.

Foto: Sony Music

Men «TOLEDO» er minst like bra. Her liker jeg lydbildet særdeles godt med mektige strykere underveis. Det er skrevet litteraturavhandlinger om Thåströms tekster, blant annet om at mange av tekstene hos Thåström – som hos mange andre, får jeg tilføye – handler om å være på vei ut og på vei hjem. På «TOLEDO» er det avskjed og reise ut som gjelder. Forholdet gikk i knas utenfor Toledo:

«Långa avsked är dom sämsta
Långa avsked är inget bra
———-
Kanske var det måndagar
Och kanske likedant för dig
Kanske blev det bara
För mycket verkelighet för mig

Vi fick punktering utanför Toledo»

«MAMMA», Aadland og Thåström

Albumet avsluttes med «MAMMA», en melodi man føler Thåström har laget før – det gjelder vel strengt tatt flere av låtene, uten at det gjør så mye. Tom Roger Aadlands sterke album av året virker å ha hentet inspirasjon fra Thåström, men her kunne rollene vært byttet om. Thåström har foretatt nettopp et rollebytte sammenliknet med Aadlands låt «Før di tid» der Aadlands hovedperson synger til sitt barn om en tid før barnet ble født. På «MAMMA» undres Thåström på hvordan mamma hadde det før «jeg» ble født? Hva tenkte hun da hun gikk ut i den store verden?

«Dom som skiner» er blitt ei riktig bra plate. Fortsatt er det naturlig nok et stykke opp til den fantastiske «Skebokvarnsv. 209» samt «Kärlek är for dom» (2009) og «Beväpna mig med vingar» (2012), men det er vel også litt urettferdig å sammenlikne med slike album?