The Felice Brothers i toppform!

The Felice Brothers – From Dreams To Dust (album 2021)

Bilde av album og fra hjemmesiden til The Felice Brothers. Maleriet på coveret er: «Winter Sunday In Norway, Maine» fra ca. 1960.

Ny plate fra New York-baserte The Felice Brothers! «From Dreams To Dust» kommer høyt på mi liste over de beste albumene for 2021. Dette er så bra at den neste uka er planen å ikke høre stort annen musikk enn The Felice Brothers!

Den siste fulle konserten jeg var på før nedstengningen i mars 2020 var med The Felice Brothers på John Dee i Oslo. Bandet oste da av spilleglede, jeg ville ha mer enn de 80 minuttene vi fikk! Selv om jeg ikke er noen storkjenner av bandet, setter jeg «Undressed» (2019) høyt. Samt den selvtitulerte (2008) og ikke minst «Yonder Is The Clock» (2009).

Favorittbandet til Conor Oberst fra Bright Eyes

Da jeg så Conor Oberst på Rockefeller i 2017, omtalte han The Felice Brothers som verdens beste band. Litt seinere på året ga han ut flotte «Salutations» backet av nettopp The Felice Brothers. På platecoveret på årets plate fra The Felice Brothers hilser de tilbake til Conor. Nate Walcott fra Conors gruppe, Bright Eyes, deltar på to låter. Jeg nevner dette da det gir noen hint om det musikalske landskapet The Felice Brothers befinner seg i; et slags folk-rock/americanalandskap med stor vekt på tekstene. Tekster som er tilstrekkelig subtile, gir bilder og fascinerer. Samtidig synger Ian Felice i The Felice Brothers heller ikke så ulikt den godeste Conor. Flott og uttrykksfullt! Så kan man gjerne tilføye at det er en dæsj av Bob Dylan og The Band her også.

Lek og alvor i tekst og musikk

Én av de første som tipset meg om The Felice Brothers var artist og låtskriver Kåre Indrehus. Vi hadde forleden en liten diskusjon om denne nye plata til The Felice Brothers. Jeg påpekte at bandet kanskje var litt mindre lekne enn tidligere og at både musikk og tekster var litt mørkere. Han var ikke enig i det. Og han har rett. « Undressed» fra 2019 tok opp store og tunge temaer, ofte med et lite glimt i øyet, både i tekst og musikk. Kåre og jeg ble enige om at The Felice Brothers er kommenterende mer enn personlige slik at mørket i tekstene får mer filmatiske kvaliteter enn direkte sjelegranskning.

Plata åpner med «Jazz On The Autobahn». Det kan jo sikkert være fint nok. Men lytternes tanker kan nok gå i ulik retning, når vi skjønner at det er selve apokalypsen som sammenliknes med jazz på autobahn. Teksten resiteres for det meste effektfullt.

«And this is what the apocalypse will sound like
But it will be loud as a mushroom cloud
It will sound like final jeopardy
But somehow be ghostly like a glockenspiel
Like the testing of bombs or the tapping of stiletto heels

It will sound like jazz
Jazz jazz jazz
Jazz on the autobahn»

Og selvfølgelig får vi litt jazz i musikalsk forstand, ikke minst gjennom blåserne til Nate Walcott. Om dette ikke er lek nok, etterfølges låten av en av mange favoritter på albumet «To-do List». Låten skrangler av sted, men truer aldri med å falle sammen. Herlige gitarer og piano! Heller ikke The Felice Brothers er uberørt av pandemien, og dette må være én av sikkert flere låter som er inspirert av den:

«Acquire more guilty pleasures
Sit and watch as the plague goes by
Wash the hot fry stains from my hands
And laugh until I cry»

Den låten som fenget meg sterkest, først, er «Celebrity X». Og leter man bak den flotte melodien finner man igjen en mørk, men også oppfinnsom tekst. «All The Way Down» er et eksempel på en låt som roer helt ned før taktfast tromming drar i gang «Money Talks». Superflott, fengende, interessant:

«Money talks with a voice as shrill
As the hiss of a chemical spill
Down the alleys of Pleasantville
On a summer's day»

Musikken er tilstrekkelig, men tekstene trenger seg nok på

Jeg klarer ikke å peke på svake spor på albumet. Melodiene åpenbarer seg for hver lytting og blir sterkere og sterkere. Flere og flere låter trer frem som fantastiske «Inferno» og den flotte «Silverfish». Låtene gir raskt tilstrekkelig tiltrekning gjennom noen catchy og gjentakende fraser, akkurat nok til at denne lytteren bare må ha mer: «Valium, valium…Marilyn, Marilyn». Sammen med de gjennomarbeidede tekstene blir dette en helhet som få andre jeg har hørt i 2021 kan matche. Alvor, men med snert og humor. The Felice Brothers styrer unna det opplagte. Musikalsk er det mer enn nok å glede seg over, så om du ikke vil grave deg ned i tekstene, men heller la dem ligge, kan du likevel ha stort utbytte av albumet. Og kanskje sniker de seg inn bakveien, eller nysgjerrigheten pirres når du oppfatter at både Jean-Claude Van Damme, John Wayne, Anne Oakley, Kurt Cobain og AC/DC nevnes? På «Undressed» satset The Felice Brothers på en presidentkarriere, denne gangen går de kanskje enda mer drastisk til verks gjennom «Blow Him Apart»?

Se gjerne de fine videoene som er laget til flere av låtene! Til slutt kan du grunne over følgende vers som også avslutter dette albumet, et album som kan vise seg å være et mesterverk:

«You shall live again
This world is ours and all the stars
It's like the icing on the cake of death
And the only word that rhymes is breath
We shall live again»
Foto: Tormod Reiersen, John Dee, Oslo, februar 2020. James Felice showet og hadde innlevelse om hverandre!

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: