Gubberock har tidligere omtalt sine norske favoritter i 2021, se her. Nå er tiden kommet for en kåring av årets beste internasjonale album. Det har vært krangling internt i Gubberocks store redaksjon om mange plasseringer, noe som blant annet resulterte i delt førsteplass og flere album på 20. plass. Neida. Joda.
Lucinda Williams har gitt ut mange album i sin serie med coverversjoner av andre artister. Tom Petty-hyllesten har tidligere blitt omtalt her., og i dag fikk jeg tre nye album i hus. Det blir derfor sikkert flere Lucinda Williams-omtaler, men jeg holder henne utenfor i akkurat denne kåringen. Ellers har vi fått flere arkivutgivelser fra Neil Young, Les om dem her. Den fantastiske konserten «Way Down In The Rust Bucket» er nå tilgjengelig.
Men nå de aller største favorittene fra 2021.
1. David Olney & Anana Kaye – Whispers & Sighs
David Olney hadde allerede gitt ut en lang rekke singer/songwriteralbum av gjennomgående høy kvalitet helt frem til sin død. Her har imidlertid Anana Kaye, David Olney og produsenten fått frem det beste i hverandre og gitt ut noe som kanskje er det aller beste albumet David Olney har bidratt på i hele sin karriere!
David Olney skrev at scenene som utspiller seg er i svart og hvitt, noen ganger i farger. Men bildene jeg får på netthinnen av å høre denne plata, for den gir cinematiske assosiasjoner, er utelukkende i svart og hvitt. Så kan man si at det skyldes de glimrende musikkvideoene som følger plata og som jeg mistenker at Irakli Gabriel har mye av æren for, de flotte bildene som er tatt under innspillingen av plata, eller plateomslaget laget av David Olneys datter. Men også musikken i seg selv trekker meg i den retningen. Her får vi strykere, og da kanskje i hovedsak celloen som aldri er langt unna på denne plata. Elementer av kammermusikk. Anana Kayes piano. Men også når det sparker fra med litt skitne gitarer, og David når han resiterer.
1. Kyle Jenkins – Love Lost Love/Lost Love, Lost
Jeg trodde lenge at David Olney & Anana Kaye hadde gitt ut årets klart beste album. Det var før jeg hadde hørt Kyle Jenkins fra Australia. To soloalbum på til sammen 2,5 timer! Jeg ser ingen grunn til å plukke ut ett av dem, eller la Kyle Jenkins tynne ut lista utover at bandet hans, Suicide Swans, også er representert høyt oppe! «Love Lost Love» ble gitt ut i vår, og er et nydelig helt nedstrippet album. «Lost Love, Lost» ble gitt ut i høst og er langt rikere produsert. Tre av mine favorittlåter i år, uansett artist, er på dette albumet: «Lodge Of The Willing», «On A Clear Day» og «Dying Is».
Kyle Jenkins er årets artist i mi bok, og jeg hadde aldri hørt om ham da året startet.
Les mer om denne artistens utgivelser av året her.
3. The Felice Brothers – From Dreams to Dust
The Felice Brothers’ album av året «From Dreams to Dust» har melodier åpenbarer seg for hver lytting og blir sterkere og sterkere. Flere og flere låter trer frem som fantastiske «Inferno» og den flotte «Silverfish». Låtene gir raskt tilstrekkelig tiltrekning gjennom noen catchy og gjentakende fraser, akkurat nok til at denne lytteren bare må ha mer: «Valium, valium…Marilyn, Marilyn». Sammen med de gjennomarbeidede tekstene blir dette en helhet som få andre album jeg har hørt i 2021 kan matche. Alvor, men med snert og humor. The Felice Brothers styrer unna det opplagte. Musikalsk er det mer enn nok å glede seg over, så om du ikke vil grave deg ned i tekstene, men heller la dem ligge, kan du likevel ha stort utbytte av albumet. Og kanskje sniker de seg inn bakveien, eller nysgjerrigheten pirres når du oppfatter at både Jean-Claude Van Damme, John Wayne, Anne Oakley, Kurt Cobain og AC/DC nevnes? På «Undressed» satset The Felice Brothers på en presidentkarriere, denne gangen går de kanskje enda mer drastisk til verks gjennom «Blow Him Apart»?
4. Nick Cave & Warren Ellis – Carnage
«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Årets album til Nick Cave og Warren Ellis, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte. Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage».
5. Neil Young & Crazy Horse – Barn
For meg er Neil Young egentlig ikke egnet for slike lister i det hele tatt. Det blir feil uansett hvilken plassering jeg gir ham. Kominasjonen av filmen og albumet «Barn» er for meg uansett gull. De elektriske rockerne er nok best, og den lange låten «Welcome Back» kan være en ny klassiker. Også noen av de akustiske låtene trer frem, men det er nok likevel to-tre av ti låter som fremstår noe svakere enn de øvrige. Men jeg elsker dette albumet uansett.
6. James McMurtry – The Horses And The Hounds
James McMurtrys album “The Horses And The Hounds” må være av årets aller tøffeste plater. Kanskje er det et par hvileskjær her, men ønsker du å høre sterke tekster avlevert med autoritet og røff musikk, er «The Horses And The Hounds» ei plate som du bør gi noen sjanser!
7. Vincent Neil Emerson – Vincent Neil Emerson
Vincent Neil Emerson ligger trygt plassert på countrysiden av Cuy Clark og Townes Van Zandt om jeg skal trekke frem storheter som mange allerede har sammenliknet med. Men vi trenger ikke alltid «talkin’ new Townes Van Zandt», slik man gjorde med mange som hoppet etter Dylan. Men jeg skal heller ikke underslå at Emerson sier at låtene er sterkt inspirert av Van Zandt, og hører du godt etter, kan du høre et par Van Zandt-referanser på denne plata «Learnin’ To Drown» med Vincent Neil Emerson er av de aller beste låtene jeg har hørt i år. Den handler om å håndtere egne depressive tanker etter farens selvmord. Teksten er sterk, og melodien står godt til den.
Plata er velprodusert, og den flotte musikken er aldri i veien for Emersons solide stemme og låter. Blant instrumentene som trakteres på dette albumet er gitarer og feler nevnt. Det dukker faktisk også opp en fløyte på «White Horse Saloon», én av flere låter som handler om trangen til å drikke alkohol. På noen låter er det smakfulle innslag av piano, forsiktige slaginstrumenter og sikkert enda mer.
For meg er Vincent Neil Emersons album av de aller fineste nye countryalbumene jeg har hørt i år,
8. Suicide Swans – Reservations
Ikke bare førsteplass på Kyle Jenkins, altså. Lite motsetning mellom kvantitet og kvalitet der i gården. Gruppen hans Suicide Swans (som skal få en ny start i 2022 under navnet Mt. Morning), gav med «reservations» ut et strålende americana-album. Kanskje er det ørlite ujevnt, men her er det likevel mange vanedannende låter!
9. John Hiatt With The Jerry Douglas Band – Leftover Feelings
«Leftover Feelings» med John Hiatt With The Jerry Douglas Band er et særdeles vellykket sammarbeidsprosjekt.
Innholdsrike tekster og musikken er av høy klasse. Jerry Douglas er av de aller mest anerkjente og innovative dobroutøverne i verden i dag. I tillegg til dobro spiller han lap steel på dette albumet. Ellers får vi gitarer, ståbass og fioliner. Ingen trommer. Samlet gir dette meg en bluegrassfølelse, selv om Hiatt understreker at dette ikke er bluegrass. Til og med platas svakeste spor «Keen Rambler» har flotte instrumentalpartier. Det Jerry Douglas ikke gjør med sine strengeinstrumenter, er det trolig ingen grunn til å gjøre!
10. Esther Rose – How Many Times
Jeg er veldig glad i countrymusikk, men samtidig er det veldig mye presumptivt god country som ikke treffer meg. Ester Roses nye album treffer! Det er egentlig unødvendig å rekke frem enkeltlåter. Flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Hør på «Mountaintop», en tilsynelatende helt tradisjonell melodi som likevel er så mye mer enn bare det, der den tar nye retninger som oppleves både naturlige og overraskende på en gang! Og om tempo på plata som oftest beveger seg i midtsjiktet, er det på flere låter også imponerende hvor mange ord Esther uanstrengt synger i løpet av én låt. Lekker country i toppklasse!
Les mer om «How Many Times» her.
11. Robert Plant And Alison Krauss – Raise The Roof
Det føles naturstridig at det har gått hele 14 år siden Robert Plant og Alison Krauss ga ut albumet «Raising Sand». Når man hører rockvokalisten Robert Plant og bluegrassdronningen Allison Krauss sammen, tenker man at disse to hører sammen, at de alltid har gjort det. Kanskje er det like mye produsent T Bone Burnetts fortjeneste som disse vokalistenes. Laget han har satt sammen nå er til dels det samme som sist, til dels nytt. T Bone selv, stjernegitaristen Marc Ribot, David Hidalgo og Buddy Miller er blant musikerne som denne gangen bidrar til den unike stemningen disse samarbeidsprosjektene til Krauss og Plant har. I det hele tatt er det en flott historietime Plant og Krauss gir oss på dette albumet, og vekslingen mellom britiske og amerikanske låter, mellom nyere og eldre låter kler prosjektet. Her får vi låter av Calexico, The Everly Brothers, Lucinda Williams og Bert Jansch uten at man nødvendigvis dveler så mye ved når låten er skrevet eller hvor den er skrevet. Kanskje var det enda flere høydepunkter på «Raising Sand», men kvaliteten på «Raise The Roof» er uansett så høy at den vil fortsette å glede oss i lang tid framover.
12. Dean Wareham – I Have Nothing To Say To The…
Syv år siden sist er Dean Wareham tilbake med egne sanger. Wareham er opprinnelig født på New Zealand, men familien flyttet etter hvert til Sydney og deretter New York. Når jeg hører Dean Wareham, tenker jeg på Tom Verlaine og Robert Forster, ikke minst på grunn av stemme og deilige gitarer.
For noen slitesterke sanger det har blitt. «I Have Nothing To Say…» er av disse albumene som vokser og vokser. For noen melodier og for et lydbilde! De første gangene jeg hørte albumet, var det særlig en låt jeg festet meg ved, Cashing In»; låt nummer to og albumets mest fengende låt. Men nå er det andre låter jeg kanskje liker enda bedre. Få gjerne med deg historiene I noen av de gode tekstene!
13. Rodney Crowell – Triage
Med årets album «Triage» har den produktive veteranen Rodney Crowell etter min mening gitt ut sitt beste album siden samarbeidsprosjektet med forfatteren Mary Karr og andre artister på «KIN» i 2012. Kanskje er «Tirage» enda bedre enn «KIN» også. Rodney Crowell har produsert albumet sammen med Dan Kobler; velprodusert, ikke overlesset. Rodneys tenorstemme fremfører låtene med stor innlevelse og sæpreg. Han har neppe sunget stort bedre tidligere. Låtene har nesten uten unntak gode uanstrengte melodier; jeg finner lite av de litt haltende og mastete låtene fra den siden av Rodney Crowell jeg er mindre glad i.
14. Billy Bragg – The Million Things That Never Happened
På et nær perfekt sammensatt album – låtrekkefølge er viktig – har Billy Bragg plassert albumets kanskje aller beste låt helt til slutt. En av få låter som skrur opp tempoet. «Ten Mysterious Photos That Can’t Be Explained» handler om oppsiden og nedsiden ved sosiale medier og vår digitaliserte verden: «Too much is not enough//You know that you can overdose on information». Låten er likevel for meg først og fremst en humørspreder. Én av årets aller fineste låter i mi bok!
Albumet «Ten Million Things That Never Happened» har mange fine låter – og et par litt slappe. Kanskje er dette likevel ei av Billy Braggs aller beste plater, bare litt under nivået til min favoritt, «Tooth & Nail»?
Les mer på gubberock.com.
15. Amy Speace – There Used To Be Horses Here
Tittelen på folksinger Amy Speaces nye plate, «There Usted To Be Horses Here», forteller mye om hva den handler om. Tider som forandrer seg. Nostalgi og savn. Men utover i albumet skjønner vi at albumet også handler om å omfavne de skiftende tidene, at «nytt liv av daude gror» som det heter i den norske sangen. Som oftest er musikken inngangsporten min til et album. På «There Usted To Be Horses Here» var historien som fortelles viktig for å fange min interesse. Albumet tar mer konkret for seg de tolv månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren.
16. David Ritschard – Blåbärskungen
For to år siden ga David Ritschard ut albumet «Brobrännaren». Det fikk svært godt mottakelse. Jeg fikk aldri tak på det. Jeg sier ikke at det var dårlig, kanskje ga jeg det for lite tid, men med alle mulighetene som finnes, må man bare skjære gjennom og bestemme seg for at nok er nok. Etter å ha spilt årets plate flere ganger, tok jeg en tur tilbake til «Brobrännaren» igjen, bare for å bli overbevist om at jeg liker årets album mye bedre. Så da lar vi det bli med det!
17. Dallas Burrow – selvtitulert album 2021
Dallas Burrow har bak seg flere EP’er, og i 2019 ga han ut albumet «Southern Wind» som fikk solid mottakelse. Da han turnerte med Charley Crockett, ble han kjent med Bruce Robison som har produsert årets album. Det er sangene som skinner aller sterkest på «Dallas Burrow», men like fullt er dette et velprodusert album med bidrag fra en rekke musikere, hvorav mange har spilt med mer kjente artister som Robert Earl Keen, Steve Earle og Todd Snider. Sangene fargelegges blant annet med gitarer av alle slag, orgel og forsiktige slaginstrumenter. Lekkert. Stemmen til Burrow er kanskje ikke spesielt original og har slik sett ikke en klar signatur, men han avleverer historiene med stor tyngde og overbevisning.
18. Chris Eckman –Where the Spirit Rests
Åpningslinjen på «Early Snow», første låt på Chris Eckmans nye plate, «Where The Spirit Rests», setter stemningen. En akustisk gitar og Eckmans nær mystiske stemme i sentrum. Synth i bakgrunnen. Her er protagonisten desillusjonert så det holder. Ifølge Eckman danner de syv låtene på albumet en samling av noveller som er som en dialog mellom en person og omverdenen, et dypdykk i uvanlige tider. Både pandemien og utfordringer i eget liv har satt sine stempler på albumet. Stemningen er ikke ulik den vi kjenner fra noen av låtene med bandet hans fra Seattle, The Walkabouts, for rundt 25 år siden. Dog mindre driv og rock, mer dvelende og atmosfærisk.
Plata krever litt tålmodighet, låtene er lange, helt oppe i 9 minutter. Med «Where the Spirit Rests» har Chris Eckman laget en intim plate. Spill den gjerne høyt for å bli dradd inn i den hypnotiske stemningen og for å få med deg flere lag og nyanser.
19. Reigning Sound – A Little More Time With Reigning Sound
Jeg hadde store forventninger til det første albumet fra Reigning Sound på syv år. Det forrige, «Shattered», var en innertier. Jeg hadde lest flere (over)begeistrede omtaler av «A Little More Time With Reigning Sound»på forhånd. Selv om albumet var en liten skuffelse, spilte jeg det mange ganger da det ble utgitt. Så la jeg det bort én uke eller to. Startet på nytt. Og så ble alt så meget bedre. Dette der det syvende albumet med The Reigning Sound, og det var syv år siden forrige album. Det skulle etter hvert vise seg at syv ble et lykketall for meg, også når det gjelder «A Little More Time With».
Det er balladene med høy countryfaktor og litt soul som trekker dette albumet godt over gjennomsnittet, men det er også fine rockere som vokser ved flere gjennomlyttinger.
20. Hayes Carll – You Get It All
«You Get It All» med Hayes Carll er av disse albumene som stadig får sine runder. Den fine kombinasjonen av reinspikka countrysanger og mer neddempede singer/songwriter-låter krever nemlig ikke alt av meg, de tilbyr meg bare litt følge på veien for å kretse litt rundt tittelen på plata.
Hayes Carll er sammenliknet med John Prine, og det er ikke uten grunn. Carll finner nye perspektiver og temaer ikke så mange andre skriver om. Platas aller sterkeste låt, «Help Me Remember», er skrevet med så mye sympati og varme at tankene kan gå i retning av Prines legendariske sanger «Hello In There» og «Sam Stone».
20. Stefan Sundström – Östan Västan Om Stress och Press
Det er tøft. Det svinger. Det er alvorlig. Det er først og fremst en fest, det nye albumet til Stefan Sundstrøms, «Östan Västan Om Stress och Press». I dag er Stefan Sundstrøm en av nordens ypperste visesangere. Hans to foregående album er aldeles strålende. «Nu var det 2014» og «Domedagspredikan» (2019) hadde et musikalsk alvor over seg med fantastiske låter som «Malene, «Resa med lett bagage», «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» for å bare nevne noen av alle kremlåene du finner her.
Og la gå, det nye albumet er nok ikke like jevnt og like bra i lengden. Men det er mye moro når Stefan igjen har funnet fram punkeren, som han sier. Ikke at punkeren nødvendigvis har vært så langt borte. Stefan er både øm og rå.
20. Thåström – Dom som skiner
«Dom som skiner» Fra Thåström er ei solid plate som fremstår sterkere og jevnere enn de to foregående studioplatene, «Den Morronen» (2015) og «Centralmassivet» (2017). Når side 1 – jeg sitter med en LP – avsluttes med den mer tradisjonelle låten og historien «Stora långa gatan», begynner det for alvor å stemme å stemme for meg. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Han lar oss spinne videre, «Magnifikt». Storartet låt! Tittellåten «Dom som skiner» og TOLEDO er også av dem jeg liker best på dette albumet.
20. Sam Filiatreau – Sam Filiatreau
Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet The Felice Brothers. Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre.
Gubberock 
2 kommentarer om “Gubberocks internasjonale favoritter 2021”