Lovende folkartist!

Sam Filiatreau – Sam Filiatreau (album 2021)

Jeg skal ikke påstå at jeg skriver om et mesterverk i dag, men snarere om et album jeg hadde tenkt til å la passere. Så oppdaget jeg at det kan jeg jo ikke. Jeg tror ikke jeg kan forklare hvorfor, men det har noe ved seg som gjør at jeg stadig tar det frem! De første gangene jeg hørte debutalbumet til Sam Filiatreau tenkte jeg at den eneste instrumenteringen er en kassegitar og Filiatreaus stemme, enda en trist mann med kassegitar. Det viser seg å være litt feil, men er likevel beskrivende for dette tilbakelente albumet. Her er det spart på virkemidlene, men når man hører etter, har albumet og låtene mer å by på enn som så. Også av lekre detaljer fra en håndfull instrumenter.

Sam Filatreau er fra Kentucky. Før han ble soloartist, spilte han konserter med blant annet Felice Brothers. Bakgrunnen for dette albumet er at Taylor Meier – en mann fra bandet Caamp og som nylig har etablert et plateselskap – var til stede på en huskonsert Sam der Sam spilte noen låter for 20 tilhørere. For å gjøre historien kort: Det ble plateinnspilling. Taylor Meier produserte, spiller på trommer og fikk med seg Matt Vinson fra Caamp på bass. Her er også fyldigere gitarer og fiolin på enkelte låter. Sams kjæreste, Maggie Halfman, bidrar med flott harmonisang.

Debutalbumet til Sam Filiatreau består av 8 sanger som til sammen varer i 24 minutter, jeg har hørt EP’er som varer lengre. Albumet etterlater deg heldigvis med en følelse av at dette er litt kort; jeg vil gjerne høre mer. Musikkstilen kan best beskrives som folk. Sam Filitreau oppgir historiefortellere som Randy Newman og John Prine som viktige inspirasjonskilder. Her er det tekster som ikke nødvendigvis handler om ham selv, men det også, låter om både kjærlighetssorg og mer oppløftende temaer. Åpningslåten «Hold The Door» varer bare et drøyt minutt og er samtidig sammen med «Hold Me» platas mest støyende, om en kan bruke et slikt ord. Den slentrende «Wrecking Ball» overtar. Dette er platas mest umiddelbare låt, og satt allerede første gangen jeg hørte albumet. Sangen er slik jeg forstår Sam, en låt til alle som har hatt sine opp- og nedturer i livet; en slags beroligende trøstevise til de fleste av oss, altså.

«El Camino» handler om et forhold som tar slutt etter syv år. 

«All those plastic dreams leave a constant pain
Ain’t found a bottle that relieves it»

Låten starter med litt forsiktig fingerplukking på gitar. Etter hvert kommer flere instrumenter til. Melodien er nydelig, vakker harmonisang. Intensjonen bak den er at den skal hjelpe deg å løfte blikket til tross for den triste teksten. Plata har flere fine låter å by på, ikke minst, den ettertenksomme «Ashes». Hovedpersonen tenker på kjærlighetsbrevene han brente før han fikk sendt dem. «Silver Highway» er en annen favoritt. Igjen en lekker låt som vokser ved gjentatte lyttinger.

Sam Filiatreaus debutalbum har blitt riktig fint! Det støyer ikke, byr seg knapt fram. Men hører du etter, vil du høre flere fine sanger med smakfull – men på langt nær overlesset– bruk av bass, tromme, gitar, harmonisang og litt til. Sam Filiatreau viser betydelig potensiale på dette albumet, og det skal bli interessant å følge ham på ferden videre!