Lekker country i toppklasse!

Esther Rose – How Many Times (Album 2021)

(Read a version of the article translated to English here)

Ett av fjorårets beste singer-/songwriteralbum var etter min mening «Old Flowers» med Courtney Marie Andrews. På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Jeg oppfattet «Old Flowers» som en balansert plate, som på mange måter var både laget for å komme videre i livet etter bruddet og en hyllest til eks’en.

Det nye albumet til Esther Rose, «How Many Times», ligger tematisk tett opp til Courtney Marie Andrews’. Også her er det et samlivsbrudd som skal behandles. Og også her er låtene skrevet som en renselsesprosess. Andrews er nok mest opptatt av forholdet som ligger bak henne, Rose er like opptatt av at hun ikke er klar for nye forhold enda, at separasjonsprosessen tar tid. Alle vet at et brutt forhold har minst to sider, så hun valgte låter for albumet som ikke er bitre og som også handler om hvordan hun selv kan bli en bedre partner i et forhold, forteller hun. Så får heller det det mer ensidige stoffet bli liggende. Esther innrømmer at hun kan være vanskelig å leve med. Aldri er det tydeligere enn i teksten på den tradisjonelle og nydelige låten «My Bad Mood». Hør som de lekre instrumentene løfter denne låten i et herlig samspill!

Der Courtney Marie Andrews hadde beveget seg litt bort fra den reinspikka countryen og beveget seg over i et singer-/songwriterlandskap som på mange låter – ikke alle –hvilte tungt på piano, er Esther Roses trygt plassert innenfor countryens rammer. Selv om jeg er nokså sjangerblind, føler jeg denne gangen ikke behov for å gjemme meg bak americanabegrepet. I samtale med bloggen Holler Country gir da heller ikke Esther noen tvil: «Det er det som gjør dette albumet til et countryalbum, forklarer hun. “Det handler ikke bare om å føle seg bedre, det handler om å føle det, uansett hva det er.»

Steelgitaren til Matt Bell er helt sentral i lydbildet. Den følger Esthers stemme og humør; den gråter, den er vemodig. Fargelegger. Også fela til Lyle Werner er sentral for stemningen på albumet når den starter flere låter eller overtar for stelelgitaren, supplerer den. Hør for eksempel «Are You Out There»! Selvfølgelig er også gitarene og bassen viktige, og av og til daskes det på tommer. Herlig lydbilde!

Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i begynnelsen av trettiårene. «How Many Times» er hennes tredje album. Hun har bakgrunn som medlem i bandet til Luke Winslow-King og var også gift med ham fra 2013 til 2015. Hun har åpnet for Nick Lowe og blitt bedt om å bidra på Jack Whites siste album. 

Jeg er veldig glad i countrymusikk, men samtidig er det veldig mye presumptivt god country som ikke treffer meg. Ester Roses’ nye album treffer! Det er egentlig unødvendig å trekke frem enkeltlåter. Flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Hør på «Mountaintop», en tilsynelatende helt tradisjonell melodi som likevel er så mye mer enn bare det, der den tar nye retninger som oppleves både naturlige og overraskende på en gang! Og om tempo på plata som oftest beveger seg i midtsjiktet er det på flere låter også imponerende hvor mange ord Esther uanstrengt synger i løpet av én låt.

Da rykker jeg like gjerne tilbake til start og til åpningslåten «How Many Times», en låt Esther forteller er egnet til å lytte til med hodetelefoner mens man går. Låten handler om smerten som ligger i at alt det fine som har vært, ikke lenger er der. Om å møte smerten, bearbeide den, før minnene kan bli gode. Etter «How Many Times?» skrues tempoet opp, Esther kaller «Keeps Me Running» for en sprinter. Tematisk er vi omtrent der forrige låt på plata slapp. Om å bearbeide bruddet før hun er klar for et nytt forhold. Her briljerer Lyle Werner med fele før de herlige gitarene overtar. Heller ikke på låten «When You Go», høres det ut som Esther er helt klar for nye eventyr. Hun dveler humoristisk ved eks’en: «Please take me with you, when you go». Enda en av disse erketradisjonelle countrylåtene som bare låter så utrolig lekkert. Og aldri har vel en steelgitar vært mer uttrykksfull?

Jeg må selvfølgelig si noen ord om stemmen til Esther Rose. Den ligger i det øvre sjiktet, litt pikeaktig, men med mye trøkk og flere utrykk. Formidler ulike følelser. Du kan for eksempel høre hvordan Esthers stemme slentrer av gårde på versene i «Coyote Creek», én av disse låtene der jeg liker versene bedre enn refrenget.

«Songs Remain» er platas nydelige pustepause mot midten av albumet. Her er det bare Esther og akustiske gitarer. Joda, flere av låtene er intense, så det er helt på sin plass med en slik låt. Siden jeg har sammenliknet mye med albumet «Old Flowers» til Courtnety Marie Andrews, syntes jeg måtte sette på den plata igjen. Og det er mulig å mene at jeg har trukket sammenlikningen for langt. Selv om intens er et stikkord også hos Rose, så er den ikke intens og hudløs på samme måte som Andrews’ plate. Med unntak av «Songs Remain» er tempoet gjennomgående høyere hos Rose, langt færre ballader, og musikalsk er ikke dette like nakent.

Helt til slutt får vi sangen «Without You». Den første låten som ble skrevet for albumet og som summerer det hele opp:

“Cause now you’re out of sight, on your own
I’m a cloud caught in the wind
Don’t let this be the end
How can I start again, without you”

Enda en av disse fine og originale låtene innenfor nokså tradisjonelle rammer. Sparsommelige, men tilstrekkelige virkemidler er akkurat slik jeg liker det. 

Til slutt en takk til bloggen Popklikk for å introdusere meg for plata. Jeg tok oppfordringen derfra om at flere burde skive om denne plata. Lages det noe særlig bedre countrymusikk i 2021?

YouTube-lenka viser til en soloversjon av én av mange flotte låter på albumet.