Johan tar vare på historien og fornyer

Johan Berggren – «Ei hytte foran loven» (album 2021)

«Jeg kunne ikke ha kommi på noe teitere om jeg hadde prøvd Så før neste gang vi møtes får du si i fra så jeg i hvert fall får øvd Men med meg går det bra og som regel framover Ja, du veit hva dem sier det er i motbakke det går oppover»

Ja, slik heter det på første låt på Johans tredje album, «Mandag». Nydelig steelgitar og Johans stemme i fokus. Etter hvert litt tangenter. Country på norsk. Scenen som utspiller seg kommer på netthinnen. Man blir interessert i hva Johan har å fortelle. Sangen er rolig, men samtidig ikke direkte vakker om en ser bort fra steelgitaren, interessant tror jeg er et riktigere ord.

Det er nesten litt rart å tenke på at Johans første album var på engelsk. For Johan er en av de som gir fornyet liv til norsk språkdrakt. Ved forrige korsvei lot jeg meg imponere av hvordan han skrev låter i dagens språkdrakt om forhold som ikke kunne funnet sted på noe annet tidspunkt i historien enn omtrent akkurat nå. Samtidig tok han godt vare på tradisjonen, og man kunne ane inspirasjon fra artister tilbake til salige Hank Williams tid. En Hank Williams med hodet i en iphone, sånn omtrent.

Foto: Ola Rosenlund

Jeg hadde tenkt å ligge unna denne. Den har nemlig fått så strålende anmeldelser at jeg verken kan eller vil toppe dem. Så her kommer en ganske alminnelig positiv omtale. Hverdagslig.

På fjorårets album fra Berggren var et høydepunkt ««Postranet 1830», historiefortelling av det gode slaget, basert på en sann, lokal historie. Ikke ulikt flere av låtene på Otis Gibbs’ glimrende plata fra i fjor «Hoosier National». Otis satte standarden, Johan strekker seg. Denne gangen forteller tittellåten, «Ei hytte foran loven» den utrolige historien om «Vandreren», mannen som ofte lå litt foran. Han var spesielt aktiv i Oppland og Buskerud og skal ha brutt seg inn i mer enn tusen hytter på sine vandringer. Derav navnet «Vandreren». Han døde bokstavelig talt på sin post.

«Jeg røva stort sett ting som jeg virkelig trengte
Noe brennevin, noe å bite i og noen klær
I fjellet lå jeg alltid ei hytte foran loven»

Minst like fascinerende er historien om bygdeoriginalen og takreparatøren «Tårnpetter»:

«Som regel fant du meg svingende rundt spira
Men jeg kunne litt av alt for å få til smør på skiva»

Jeg nevnte at Berggrens forrige album tok godt vare på gode musikalske tradisjoner, og årets album er intet unntak. Jeg kommer ikke unna låten «Nattverd», jeg hadde nær sagt «dessverre». Når Berggren starter låten «med «la meg synge en sang om Jesus», høres det ut som en skillingsvise med røtter i bedehusland. Men det viser seg at låten handler om da Johan og Jesus hang sammen. Noen vil kanskje si «Johan, du trenger ikke kødde med sånn», og nettopp det er Jesus’ svar når Johan drar den ene lettvinte vitsen etter den andre. En låt å få på hjernen, og jeg toer mine hender for å låne et bibelsk uttrykk. På andre låter høres fellestrekk med turnepartner Roy Lønhøiden.

Om forrige plate, «Lilyhamericana», skrev jeg at den ikke har et svakt spor (men en håpløs tittel på albumet). For meg er coveren av Little Feat/Stein Ove Bergs «Willin’» denne platas svakeste spor, jeg er bare ikke veldig glad i den, om en ser bort fra noen av instrumentalpartiene. Men la oss skifte tema.

Foto: Ola Rosenlund

Melodiene på denne plata er gjennomgående gode, selv om de nok kan komme i bakgrunnen og av og til mest være en støtte for Berggrens gode historier og elegante formuleringer. I hvert fall ved de første gjennomlyttingene, for melodiene vokser. I utgangspunktet likte jeg nok best låtene som slentrer av gårde i valsetakt eller deromkring best, men etter hvert åpenbarer det seg herlig musikalsk lekenhet både i disse låtene, men også i låtene med litt mer fart i. Som den før nevnte « Ei hytte foran loven» samt «Kanskje det var like greit» og «Burde ha vært»; en liten gitarsolo her, eller litt lek med orgelet der. For eksempel. Berggren og bandet opererer i et begrenset format, men det er stort nok, og vil kunne utvikles ytterligere live. Jeg gjetter på at det kan bli særdeles morsomme konserter med denne gjengen når de en gang slipper til:

Johan Berggren–sang og akustisk gitar
Christoffer Karlsrud Dahl–Fender bassgitar.
Ingvald Holmen Minge–Hammond B3
Kristian Aadalen–slagverk og perkusjon
Mats Raknerud–elektriske gitarer og pedal steel
(«Pluss diverse støttespillere»)

Jeg skal spare på analysene av albumets siste låt, «Smil om munnen (er vi enige?)». Men jeg liker den. Det gjør kanskje du også? Det var en god start på det norske plateåret, dette!

Foto: Ola Rosenlund

Bearbeidet Facebook-innlegg.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Johan tar vare på historien og fornyer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: