Sterkt fra James McMurtry

James McMurtry – The Horses And The Hounds (Album 2021)

James McMurtrys nye album, «The Horses and The Hounds», må være av årets mest etterlengtede. Det er gått mer enn seks år siden karrieretoppen, «Complicated Games» og mer en fire år siden han som én av de siste, stod på scenen på det legendariske Buckleys i Oslo. Buckleys var fullstappet de to kveldene i februar 2017 som for lengst har skrevet seg inn i historiebøkene med fete bokstaver.

Den kvelden jeg så James McMurtry, var det minst fire forfattere til stede, og det kan knapt være noen tilfeldighet. James’ far – som døde tidligere i år – var ingen ringere enn Larry McMurtry, kjent for bøker som «Lonesome Dove» og «The Last Picture Show», så det er kanskje ikke så rart at låtene til James er litterære så det holder.

Fiksjon, ikke selvbiografisk

James McMurtry understreker sterkt i et nytt intervju med Paste Magazine at han finner opp historier, de handler ikke om ham. For meg som nettopp har gravd meg ned i to plater som artistene forteller er selvbiografiske, er det greit å få satt dette på plass. Det er over 30 år siden James McMurtry platedebuterte med klassikeren «Too Long In The Wasteland», og når den nå 59 år gamle artisten forteller oss i den glimrende åpningslåten på årets album at det er ting bare eldre kan gjøre, er det jo fort gjort å tenke på McMurtry selv:

«In a way back corner of a cross town bus 
we were hiding out under my hat
Cashing in on a thirty year crush
You can’t be young and do that
You can’t be young and do that»

Godt sagt uansett. Og når han synger om å se seg i speilet i den nesten like fine låt nummer to, «If It Don’t Bleed»: «There’s more in the mirror than there is up ahead//I smile and I nod like I heard what you said every time», så er det jo noen og enhver som kan kjenne seg igjen. Men heldigvis er det andre ganger mer opplagt at låtene her ikke handler om McMurtry eller meg.

Forgjengengeren «Complicated Game» begynte ikke å feste seg før jeg bet meg merke i tekstene. Har noen åpnet et album med en sterkere tekstlinje enn «Honey, don’t you be yelling at me when I’m cleaning my gun», en tekstlinje på låten «Copper Canteen»? Jeg vil alltid mene at når man hører musikk er musikken nødvendigvis viktigere enn tekstene. Samtidig er det altfor enkelt. Noen ganger er man helt avhengig å få fatt i ordene, ikke nødvendigvis forstå dem, før musikken begynner å sitte. Slik er det med McMurtry. Det er når du oppfatter at han leverer en treffsikker strofe på sin egenartede måte, at musikken får liv. Jeg har nevnt åpningslåten, men hør også en annen favoritt på albumet: «Whats’s The Matter Now», om musikeren som er på turné og igjen får dårlige nyheter fra hjemmet.

Musikk der historiene er i sentrum

Mange har sammenliknet James McMurtry med Warren Zevon, og det er flere tekster her som kan trekke tankene i den retningen, ikke minst den fatale historien på «Decent Man». Hvordan ender noen opp som drapsmenn? Zevon og McMurtry har også en fellesnevner i Jackson Browne. Browne hjalp Zevon til en karriere, mens dette albumet er spilt inn i Jackson Brownes studio i Los Angeles. Og Jackson Browne skryter! På hjemmesiden sin uttaler McMurtry: “The ghost of Warren Zevon seems to be stomping around among the guitar tracks. Don’t know how he got in there. He never signed on for work for hire.”

Mye av spøkelset etter Zevons plater finner vi i gitaristen David Grissoms arbeid, strålende gitarer! Flere av låtene er tøffe rockere med gitarer i sentrum, gjerne med en herlig gitarsolo i løpet av låten. Selv om gitarene ofte er akustiske, spilles det og synges med en slik tyngde at det etterlatte inntrykket likevel ofte er elektrisk. Lydbildet er ikke så ulikt lydbildet på fjorårets album fra Lucinda Williams, men det soniske landskapet hos Lucinda var nok enda røffere, enda mer vekt på de elektriske gitarene. McMurtry er nå på det samme americana-selskapet som Lucinda, New West Records. Man kan gjerne kalle McMurtry americana om man av en eller annen grunn styrer unna den mer opplagte merkelappen rock.

Dog rocker ikke alle låtene like hardt slik at det blir en viss dynamikk gjennom plata. Én av de flotteste og tristeste låtene på albumet er nedtonede «Jackie». «Vaquero» er skrevet til minne om forfatteren Bill Witliff (1940-2019). Da snakker vi mer Tex-Mex med delvis spansk tekst og trekkspill i sentrum: «so pour out the coffee and piss on the fire»…

Politiske meldinger

Den til dels resiterende «Ft. Walton Wake-Up Call» er foreløpig av de jeg liker minst på dette albumet. Den har likevel flere sterke meldinger, så det er ingen grunn til å hoppe over den: «how’re they gonna build a wall with no Mexicans anyway». Og da er det sikkert på sin plass å nevne at plata er spilt inn i 2019, før Donald Trump gikk av. Også før pandemien og før faren til James døde, det er dermed ingen grunn til å se etter hentydninger til dette på albumet. Ifølge McMurtry er «Operation Never Mind,» den mest politiske låten på albumet. Teksten beskriver ørkenkrigene de siste 30 årene. Sørgelig aktuell med nyhetene fra Afghanistan de siste dagene, kan man vel si.

Tøft!

Jeg har nå hørt på James McMutrys album i nær ei uke, og tror dette i min verden må være av årets aller tøffeste plater så langt. Kanskje er det et par hvileskjær her – er ikke helt sikker – men ønsker du å høre sterke tekster avlevert med autoritet og røff musikk, er «The Horses And The Hounds» ei plate som du bør gi noen sjanser. Blodfansen vil nok heller ikke bli skuffet.

PS: Jeg hadde tenkt å si noen ord om det glimrende tittelsporet, men slik ble det ikke. Hør selv!

(Rettet 21. august 2021)

Oppdatert siste gang 3. oktober 2021