Et urolig, brennende hjerte for et rausere samfunn

Tove Bøygard – Eld (album 2021)

«Akkurat no – i eit lys tå – år som har satt sine spor
Akkurat no – på andre sida – der tide er vår sorglause bror»

Ja, slik er deler av teksten på «Sorglaus», en av de flotteste låtene på Tove Bøygards nye plate, «Eld». På plata synger hun også om angst og uro som tidligere fikk for mye plass i livet. Her synger hun om å gripe de gode verdifulle stundene der sjelen slår seg til ro. For Tove er det neppe et mål at disse stundene varer lenge. Toves uro virker nå først og fremst ikke å være på vegne av seg selv. Her er det snakk om å stå opp mot verdens urettferdighet og samtidig være god mot sine nærmeste.

Opplevelsen av Tove Bøygards nye plate, «Eld», starter i det jeg tar plata ut av pappen den ligger i. Flott plateomslag med tekster på innsiden. Håndskrevet, personlig hilsen fra Tove på plateomslaget og på et fint takkekort som følger med. Jeg har allerede fått god valuta for pengene som ble investert i dette fysiske produktet. Låttitlene lyser mot meg. På de fleste av dem utgjør ett kort ord hele tittelen, se eget bilde.

Bilde: Espen Liane

Tove taler mot likegyldigheten, og det er umulig å stille seg likegyldig til Tove. Jeg har aldri møtt henne, men gjennom platene og nettkonserter får jeg inntrykk av at dette er ei dame det gnistrer av. På forrige plate, «Jord» (2019) spurte hun om hvor det ble av «Hjarte». Jeg stiller ikke dét spørsmålet om Tove og hennes musikk. Er det noe jeg forbinder med Tove Bøygard er det hjerte og brennende engasjement for småkårsfolket og de som sitter «Nederst ved bordet», enten de er oppvokst i Norge eller er «Framande» fra andre land.

Jeg lagde en liten sak om Tove for Popklikk for snart et år siden. I den forbindelse uttalte hun følgende om det som nå er åpningslåten på denne plata:

–«Det var nettopp mitt poeng i konserten på tirsdag, da jeg introduserte en helt ny låt som heter «SKULD». Fordi det kan oppleves som nærmest utidig å kreve noe som helst så lenge vi bor i Norge. Men vi må også huske på at vi er et svært dyrt land å bo og leve i, og sjøl har jeg nå stått på barrikadene for at vi som er kulturarbeidere og selvstendig næringsdrivende uten sikkerhetsnett må bli tatt vare på så lenge vi rett og slett har yrkesforbud. Dette kan vi ikke sette opp mot at vi samtidig må se og gjøre det vi kan for alle de som lever under ekstreme forhold ute i verden, som i alle flyktningeleirene og i fattige land. Der har man ikke økonomi til å ta vare på folket sitt slik Norge kan. Vi må gjøre begge deler»

Som du har skjønt, er tekstene viktige på Tove Bøygards plater. Og i og med at hun synger på halling er det veldig fint at tekstene og ordliste følger med det fysiske formatet. Jeg går av og til i den fellen at jeg tror artistene synger om seg selv og tilkjennegir egne meninger. Og jeg klarer ikke å forestille meg at det er et filter mellom Tove og sangene hennes. Ærlig om egen angst og uro. «Skuggi» handler om å møte angsten med fast mot, når den igjen kommer på kortere besøk etter å ha hatt stor plass i «hine tunge år». Flott melodi og tekst.

Lykkelig gift med sin «RoadieNo 1», som hylles i den flotte balladen om hverdagskjærlighet, «Hellu». Ja, han har lagt heller som gjør veien Tove skal gå lett fremkommelig. Både bokstavelig talt og helt sikkert i overført betydning også.

Og med alt dette engasjementet for andre mennesker. Noen av oss kan nok også få en fortjent stenk av dårlig samvittighet når vi hører «elden» i Toves sanger og stemme! Toves tekster er for det meste nokså lettfattelige, Tove gir også bakgrunnen for dem på sine hjemmesider. Jeg opplever at det viktigste ikke er å være subtil og gåtefull, men å nå ut og inn i våre, ehm, hjerter. Likevel er dette flott poesi, og de gir også hjerneføde om du setter deg ned og studerer dem.

Så var det musikken da! En blanding av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser kanskje. Den Rudolf Nilsen-inspirerte låten, Slekters rang», sender tankene mine i retning av Neil Youngs countryfolk på hans album «Comes A Time». Hun har med seg flotte musikere, omtrent samme stjernelag som sist på albumet «Jord» (2019), om jeg ikke husker feil: Jørund Bøgeberg på bass, Eivind Kløverød på bass. Og så var det produsent og tekniker Freddy Holm, da. Han spiller her 12 instrumenter om jeg teller riktig. Et helt strykeorkester, gitarer av alle salg, tangenter og mere til! Men det viktigste; dette låter utrolig bra. Jeg gleder meg til å høre soloversjonene av låtene på nettkonserten på fredag. Låtene virker veldig godt utviklet og arrangert på denne plata; kanskje får soloversjonene frem dette og en annen side av låtene?

Flere av låtene skifter karakter underveis. Allerede i første låt, «Skuld» beveger vi oss fra en låt der Freddy Holms strykere utgjør en naturlig ingrediens, før det hele løftes et par hakk og elektriske gitarer setter sitt tydelige preg på låten. Noe av den samme effekten får vi på kjærlighetssangen «Eld», kanskje platas mest krevende låt med mange ulike musikalske elementer. Dette er ikke easy listening! Én av favorittlåtene mine på plata er «Likesæla» og det er vel unødvendig å nevne at hun her røsker i oss igjen; til kamp mot likegyldigheten. Like viktig – på ei plate med musikk – dette lyder flott.

Til å være et facebook- innlegg er selvsagt dette altfor langt. Men jeg må også nevne «Bøte vengji», om å søke forsoning med en slektning. Dramatisk låt med blant annet strykere og piano. Platas beste?

«Armar i kors» rocker hardest av dem alle. Tove kvesser virkelig tenner her, en låt Lucinda Williams’ Good Souls Better Angels (2020) verdig. «Stemplingsur» er en varere låt. Den handler om å ha noe å holde fast i, noe uforanderlig i en verden som endrer seg raskere og raskere. Tematisk en slektning til den tidligere omtalte «Sorglaus», kanskje.

«Von» handler om nettopp det, håp. Håp om en verden uten pandemier, uten elendighet, som hun sier. Kunne reise ut! En fin folkemusikkinspirert låt. Og til slutt: «Undrast’kji». En liten låt påbegynt for 20 år siden, om et forhold til slutt. Musikalsk roer den det hele ned, bare Tove og en akustisk gitar. Som om Tove ønsker å gi oss noen sekunder med fred og ro helt mot slutten, og la oss kjenne på den følelsen også etter at plata ebber ut.

Hvem skal vi sammenlikne Tove med? Jeg synes hun nå favner videre enn noen gang, og heller ikke Mary Gauthier og Lucinda Williams som jeg tidligere har trukket frem, er nå tilstrekkelig for å forstå hva dette handler om, men likevel et sitat til fra saken min for Popklikk:

– «Å JA! Begge to er ledestjerner for meg! Jeg er veldig inspirert av både Lucinda og Mary, og nettopp på den måten du har sett. Jeg har ikke sjøl slitt med rus, men jeg har jobba på gata i Oslo med stoffmisbrukere og prostituerte i over 20 år, og jeg har møtt en virkelighet der som har blitt til mange låter. Og så har jeg en fortid som Blitzer og punker, og rockens energi har alltid tiltalt meg. Kombinasjonen Lucinda har i poesi og rock treffer meg veldig, og Marys poetiske kraft er i en helt egen liga.»

Helt til slutt skal jeg vel skrive at dette er Tove Bøygards beste plate til nå? Nei, det skal jeg ikke. Med hånda på hjertet; jeg vet enda ikke. Jeg har den siste uka hørt gjennom de tre foregående soloalbumene og setter stor pris på dem alle. Hun er i ferd med å bli en av de virkelig store stemmene i norsk, rock, tror jeg at jeg vil kalle det.

«Gå ut frå di varme stugu
Gå ut og sjå deg ikring
Slå skoddin vekk i frå hjarte
Gå ut no og ta verda inn»

Bilde: Espen Liane

Bearbeidet Facebook-innlegg.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

3 kommentarer om “Et urolig, brennende hjerte for et rausere samfunn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: