Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – “Stream Of Consciousness” (album 2021)
«Somebody told me, don’t go with the flow
That same person told me never keep your head low
But I don’t understand cause everyone that goes with the flow
keeps their head high not low”
Albumet “Stream Of Consciousness” med Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars starter forsiktig før Olav Larsen synger åpningsstrofen fra den første låten. Han synger med en sjelfull, men samtidig litt ru stemme. Så kommer Emilie Eie og skaper en nydelig kontrast til Olav Larsen. Fantastisk åpning! Flott instrumentalparti følger. Kanskje bærer teksten preg av å være hverdagsfilosofi, men ikke mindre viktig av den grunn. Hvorfor hjelper vi ikke de som faller? Rike liv er kanskje ikke det enkleste, men hvorfor alltid velge den brede vei? Kanskje oppsummerer på mange måter denne låten tematikken som følger på de øvrige låtene.
Åpningslåten «Hang Your Head Low» er for meg et av flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Jeg synes ofte kontrastene mellom mannsstemmer og kvinnestemmer skaper en ekstra dimensjon, om det dreier seg om backingvokal, eller som duettplater, der f.eks. John Prines «In Spite Of Ourselves» (1999) henger høyt hos mange. Eller Gram Parsons/Emmylou Harris om du vil.
Denne anmelder har ingen ambisjoner om å ha oversikt over alt det spennende som rører seg i norsk musikkliv. Så jeg forsøker å ikke la hodet henge for lavt som følge av at jeg aldri har hørt noe særlig på Olav Larsen tidligere. Hørt om, men ikke hørt. Olav Larsen bidro dog med vokal på én av låtene på ett av de aller beste nye norske platene jeg hørte i fjor, rogalandingene Johnny Red & The Prayerhouse Peoples fantastiske album «To Moritz». Kanskje er heller ikke vokalen til Larsen så ulik vokalen til John Gravdal aka Johnny Red, heller?
Olav Larsen er også rogalending, og han har bodd flere år i Frankrike og sentral-Afrika, står det i presseskrivet som følger albumet. Musikalsk har han sterke røtter innen amerikansk 60- og 70-talls country, alternativ country og folktradisjon, heter det også i presseskrivet. Med en liten ekstra dæsj soul og gospel i stemmen, kan jeg kanskje tilføye for egen regning. Kanskje er heller ikke albumet «Stream Of Consciousness» spesielt nyskapende, det tar vare på gode tradisjoner. Dette er den syvende utgivelsen til Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. I 2020 ble det blant annet utgitt en EP med countrymusikk i koronaens tid, «Isolation Blues & Other Songs». Olav Larsen ligger ikke på latsiden, og et raskt googlesøk tilsier at dette er en mann som har mange jern i ilden, også utenfor musikkens verden.
Det kan være risikabelt å skrive om et album man bare har hørt et par dager. Men noen ganger føles det fint å bare «go with the flow» og etterleve tittelen på dette albumet. Tittelen på albumet refererer nemlig til måten låtene er skrevet på, så å si rett fra hjertet. Det skal derfor være personlig, det er lite staffasje som står i veien for vokalene, men det betyr ikke at det er for sparsommelig. Og jeg tenker at instrumentene heller ikke går i veien for hverandre. Ofte spiller ett instrument av gangen «førstefiolin». Gitarer, munnspill –jeg elsker munnspill – og av og til strykere er viktige ingredienser for det fine totalinntrykket lytteren sitter igjen med. Ofte bringer orgelet inn en sakral kirkestemning mot slutten av låtene. Smakfullt!
Benedicte Brænden er den eneste av duettpartnerne jeg har hørt om fra før. På låt nummer to, låner hun stemme til den fine «Give Up On Me». Som på de fleste av låtene på dette albumet, skaper kontrastene mellom Olav Larsen og duettpartneren dynamikk og bidrar til at dette blir spennende å høre på. Det høres utvilsomt ut som at et forhold har gått i knas, og underveis understrekes dette med en avstikker og et stilbrudd av dimensjoner. En ny favoritt på dette albumet!
Foreløpig er jeg nok ikke like glad i «Nobody Knows» der Ingfrids Straumsøyl bidrar med flott vokal. Og, ja, det foregår fine ting også på denne låten, men jeg opplever – så langt i hvert fall – at dette er en låt særlig Olav Larsen vil mer med enn det låten er sterk nok til å bære. Kanskje platas svakeste spor? Det kler derfor albumet at neste låt er mer forsiktig, dystrere. Fine «The Moral Of The Story» med Mona Krogh har blant annet nydelig piano og strykere! Hvilken stemme på Mona Krogh! Et nytt høydepunkt.
“Friendship” med Camilla Rosenlund handler om nettopp vennskap. Både melodi og instrumentering er i bevegelse her, så det skjer mye mer enn man kanskje får inntrykk av ved første møte med låten.
Jeg hadde ikke tenkt å gå gjennom alle låtene på albumet. Det er egentlig helheten som er det viktige. Låtene «Times Are Changing», «The Bottom» og «Misdefind» med henholdsvis “Stina Kjeldstad, Camilla Rosenlund og Marte Aarseth er alle fine låter som bidrar til denne helheten, selv om et par av låtene fremstod som litt anonyme de første gangene jeg hørte albumet. Men igjen; det er umulig å kjede seg om man hører etter. «The Bottom» høres dog ut til å bety noe ekstra for Olav, om jeg skal tolke vokalen hans her.
Tekstene dveler ofte ved nedturer, slike man møter om man ikke alltid velger den letteste veien, nettopp slik åpningslåten minnet oss på. Men man kan vokse på nederlagene. Den absolutte favoritten på plata er «It Shaped Me By The Heart» sunget sammen med Tine Steen. På denne låten vil Olav Larsen like mye som på «Nobody Knows», men her opplever jeg at låten er sterk nok til å bære Olavs intensjoner. Et forhold har gått over styr, protagonisten gråter. «Lord I needed sunshine// You gave me thunder and you gave me rain». Kjærligheten kommer og går, men det som var, former deg, langt ned i hjerteroten. Også langt ned i hjerteroten til lytteren. Gåsehud, og en verdig avslutning på et flott album. Og når første låt tar opp tråden og er platas nest beste låt i mine ører, er det bare å sette på plata enda en gang.
Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre slik at helheten blir enda større enn summen av delene!
Gubberock 
2 kommentarer om “Vakker og personlig duettplate fra Olav Larsen”