Tom Roger holder et høyt nivå

Tom Roger Aadland – Motgift (plate 2021)

Heidi Gjermundsen Broch kommer på scenen. Hun gjør «One More Cup Of Coffee» på norsk. Hun tar oss langt av sted til dalen bortenfor og dalen bortenfor der igjen. Ei av få kulturopplevelser utenfor hjemmet i fjor var å se forestillingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teateret, en oppsetting basert på Bob Dylans låter, låter oversatt av Tom Roger Aadland. Hans plater med musikk og oversatte tekster av Dylans plater «Blood On The Tracks» og «Blonde On Blonde» er helt i toppdisvisjonen og fikk i hvert fall meg til å se Dylans sanger fra en ny vinkel.

Jeg mistenker at det har vært minst like arbeidskrevende å bearbeide og oversette Dylans låter som å lage egne. Samtidig har Aadland etterhvert en god rekke med plater bak seg der han står for både tekster og musikk. Og nå er albumet «Motgift» ute. Så kan man jo undres på hva som ligger i tittelen. Kjærlighet og vennskap som motgift mot tomhet og maktesløshet? Alvor og dybde som motvekt mot det likegyldige og overfladiske? Musikk som motgift mot tunge tider? Og litt lysere låter som motgift mot de mørke låtene. Det er en dyster Aadland som møtet oss på platecoveret, og det er sanger her som faller ned på den mørke siden.

Mange bidrar. Jeg heller som regel i retning av at lite er mer. Strykere, blåsere, tangenter, slaginstrumenter og gitarer fargelegger i varierende grad der det gjør seg på denne plata, men det blir sjelden eller aldri overlesset. Lars Voldsdal har produsert og har sikkert sin del av æren for at dette lyder spennende.

Første halvdel av plata oppfatter jeg som mest positiv. Det åpner med budskapet «På veg til deg», i et rocklandskap landskap Bruce Springsteen og Tom Petty kunne kjent seg igjen i. «Små sår» er en var og vakker låt som etterfølges av flere låter jeg oppfatter som kjærlighetserklæringer til en livsledsager, «Stadig vakrere» er en favoritt, ja. Men også en som har fått øye på noen fint i protagonisten, «Noko du såg».

Flotte «Før di tid» kan være en fars tale til sitt barn om ting som har endret seg:

«Før di tid var eg i vinden, var eg jaga
Før di tid var eg velsigna, var eg plaga
Før di tid, før nåden strøymde ned
Kjære barn, ikkje minn meg om det»

Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1 som nevnt, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.

Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Flere kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd »,samtidig som det skjer mye spennende musikalsk. Tar jeg ikke mye feil ble Aadland født i april 1964, og vi følger Aadland gjennom episoder av livet. Andre artister har jo noe lignende før, nevnte Thåström og Mickey Newbury f.eks., uten at jeg synes det gjør det aller minste. Aadland er i godt selskap! Låten bygger seg opp og blir svært intens mot slutten. En mørkere og mektigere versjon av den forsiktige låten «Før di tid» tidligere på plata?

«April i 64» går nesten sømløst over i «Hard verd» en låt som har formuleringen som treffer meg hardest og som gir ny mening til ordtaket om å kalle en spade for en spade: «Dei kallar det ein spade, men det kjennest som ein kniv».

«Svakaste leddet i lenka» er for meg akkurat det. Her fungerer foreløpig ikke Aadlands resitering for meg, men også her finner vi interessante ting, ikke minst i teksten. Helt til slutt får vi to rockere i samme landskap som åpningslåten, avslutningen «Hjørdis Marie» er foreløpig ingen favoritt, men av typen som gjør seg på konserter. Den nest siste derimot fremstår langt vassere og enda ett av mange høydepunkt på albumet.

Det er bare å konkludere med at vi har fått nok ei sterk norskspråklig plate i år. Med så mange bra låter og så mange bra musikere – blir dette ei flott plate! Ei plate som anbefales!

Men la oss slutte omtrent på topp og vende tilbake til «Noko du såg». Enda en av disse sangene som lar musikerne skinne. Den åpner og slutter med det jeg tror er Lise Voldsdals fiolin. Herlige gitarer underveis. Og en flott tekst:

«Noko hendte
Det var eit lys du tente
Eit signal du sendte
Det var vel noko som du såg»

Ikke så dystert likevel?

Foto: Pressebilder.

Bearbeidet Facebook-innlegg.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: