Poetisk, vakkert og meningsfylt fra Randi Tytingvåg

Randi Tytingvåg Trio: Lengt (album 2026)

Foto: Eirik Tjørhom

”Me fletta saman ord for ord
Eg bandt de saman i ei tonesnor
Det gnistra av felles skaperglede
Som om någe større va te stede“

Helge og Randi. For noen album siden innledet Randi Tytingvåg et samarbeid med poeten Helge Torvund, og hun begynte å synge på norsk. Gjennom albumene Trøsteviser for redde netter (2021) og Hjem (2023) følger vi en livsglad Randi gjennom nedturer med sykdom og store utfordringer samtidig som evnen til å glede seg over livet aldri virket å være langt unna. Helge Torvund hjalp henne med å sette ord på følelsene samtidig som tekstene fikk universelle kvaliteter. På åpningslåten på Randi Tytingvåg Trios nye album Lengt, «Den eg venta på», beskriver duoen Randi Tytingvåg og Helge Torvund deres vennskap og samarbeid gjennom en lettbent sang som bare har festet seg lengst framme i pannebrasken.

Randi Tytingvåg Trio består foruten av Randi selv av strengemestrene Erlend Aasland og Dag Vagle. Sammen med lydtekniker Per Ravnaas har de spilt inn Lengt i Sandnes. Lydbildet er varmt og akustisk slik det ofte er med denne gjengen.

Lengt, også etter kaffe. Tittelen på albumet har Torvund og Tytingvåg valgt fordi «Lengt» er et ord som rommer så mye; nostalgi og savn, men også forventninger for framtiden. Albumcoveret signaliserer det samme gjennom en gammel kaffekopp. Den har noe bestandig over seg samtidig som jeg i skrivende stund gleder meg til dagens første kaffekopp her morgenmennesket jeg sitter i vestibylen på et hotell i Hamar tidlig en lørdag morgen. Håpet er at dattera mi skal få sove et par timer til. Det er slike tanker som bare kommer når jeg hører Lengt. Albumet er så helstøpt, melodiene så gode, og med den vakre strengemusikken er det ikke tvil om at noe større er tilstede. Jeg går bort til resepsjonen og spør etter kaffe. Nei, kjøkkenet er ikke åpent, sier den ene. Jo, jeg kan hente, sier den andre. Slik godvilje, tenker jeg.

Godvilje og godhet, ja. Det er Randi Tytingvåg Trios musikk i et nøtteskall. Albumet inneholder glade sanger om hvor fint det bare er å være til som i den spretne «Sulling», og temaet er beslektet i den mer ettertenksomme «Den røde anorakken», en sang om kjærligheten som har nydelig koring fra medmusikantene: ”I den klara og stilla luftå får me ein nyåpna start…“. Randi & co skjenker oss også den tyngre sangen «Kom tebage» om savnet etter en far som han var før han er i ferd med å forsvinne og en fin hyllest til broren i «Vals for Eirik».

Dette er vakkert og meningsfylt tvers gjennom. Jeg blir litt melankolsk av «Sko ønske det smilet var mitt»; noen ganger har jeg tenkt akkurat de tankene med et snev av både misunnelse og tungsinn. Avslutningen «Lista seg på tå» rommer mye, og store deler av Lengt får en utrolig sterk oppsummering.

Smykker. Jeg vet ikke om det er riktig å se på Trøsteviser for redde netter, Hjem og Lengt som en trilogi. Det er uansett et særdeles fint knippe album å kunne smykke seg med. Poetiske og vakre album om selve livet. Det høres tilsynelatende så lett ut å lage så gode tekster og varierte og egentlig ganske mangslungne melodier. Å spille så uanstrengt. Deri ligger kanskje hemmeligheten gjemt. Tusen takk!

”Me har gått langt og me går ennå“

Foto: Eirik Tjørhom

Bonnie ”Prince“ Billys verden er mangeslungen

Bonnie ”Prince“ Billy: We Are Together Again (album 2026)

Foto: Urban Wyatt, Domino Music

Bonnie “Prince” Billys nye album We Are Together Again viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn.

Bill Callahan og Bonnie ”Prince“ Billy. I gårsdagens omtale av Bill Callahans nye album skrev jeg at hans My Days Of 58 rett og slett er artisten på sitt beste og mest interessante. Bill Callahan og Bonnie “Prince“ Billy, eller Will Oldham som mannen bak prosjektet kaller seg, har mye til felles. Ikke bare har de samarbeidet, men deres tilnærming til musikk har mye til felles. Ikke minst kommer det til uttrykk gjennom deres album av året, der blåsere og koring fra kvinnelige aktører gjør musikken mer dynamisk. Will Oldhams stemme er enda mer behagelig enn Bill Callahans, nesten helt uten skarpe kanter. Det er lett å la ham og musikken hans forsvinne i bakgrunnen om du ikke tar lyttingen alvorlig nok. Strykerne på We Are Together Again bidrar til også å gi albumet et symfonisk preg til tider. En lystelig sang som «Vietnam Sunshine» avsluttes med noe som nær er et mariachi-band.

56-åringen Will Oldham – 8 dager yngre enn meg – har en lang karriere bak seg og har hatt en rekke ulike prosjekter der Palace Music og Bonnie ”Prince“ Billy er de mest kjente. Det er vanskelig å skrive om ham uten å nevne de tre albumene som ble utgitt rundt årtusenskiftet – I See A Darkness, Ease Down The Road og Master And Everyone – men det har kommet nye fint også seinere, ikke minst er fjorårets David Ferguson-produserte countryalbum The Purple Bird en perle, og blant fjorårets aller beste album i mi bok.

Blant venner. Bonnie ”Prince Billy“ er tilbake til familie og venner i Louisville etter et besøk i Nashville forrige gang. Man snakker nå om en Louisville-trilogi; dette, I Made A Place (2019) og Keeping Secrets Will Destroy You (2023). We Are Together Again er et mer folksy indiealbum enn forgjengeren. Er så albumet like bra? Det skal noe til. Sangene er ikke like umiddelbare, så albumet er på en stigende kurve, der den deriverte er klart positiv. I skrivende stund tror jeg også at andrederiverte er positiv, slik at stigningen følger en konveks kurve. Om du vil hoppe over matematikken, er dette bare en måte å si at dette er et album til å bli glad i. Og hvem vet når 2026 en gang skal oppsummeres? Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk. Jeg lar sammenlikningen med fjorårets flotte album ligge herfra og ut.

Frykten. Begynnelsen og avslutningen på albumet binder dette perfekt sammen til en enhet. «Why Is The Lion?» og «Bride Of The Lion» er to sider av samme sang, og stiller spørsmål om, ja, hva stiller han spørsmål om? Det er noe av fascinasjonen ikke bare på disse sporene. Will Oldham forteller at frykt er én av drivkraftene bak å skrive sanger. Lytter man til «We Are Together Again» hører man om frykt og hvordan håndtere den. Kanskje er håndteringen av den viktigst; kjærlighet til familien, gleden av å skrive sanger som kan leve sitt liv uavhengig av hva jeg eller ham selv for den saks skyld skulle mene om dem eller kunne fange. Jeg har lest lange omtaler av albumet. Jeg skjønner i hovedsak ikke hva skribentene forsøker å formidle, men også det gir mening på en både enkel og innfløkt måte. Noen ganger er tittelen på sangen nesten nok. «(Everybody’s Got A) Friend Named Joe» er en slik sang, men den er så mye mer enn bare tittelen med sin flotte melodi og tekst. Andre ganger er melodiene og musikken fram til nå nok som i de nydelige «Strange Trouble» og «Davey Dead».

Dette er et album det er for tidlig å skrive om etter å ha lyttet til det i 10 dager. Beklager, utforsk det selv!

Analogt liv. Som Bill Callahan er Will Oldham opptatt av livet utenfor den digitale sfæren; om verdien av å oppleve noe sammen på ordentlig. Et godt argument for å legge ned hele bloggen. I mai spiller Bonnie “Prince“ Billy på Kaktusfestivalen i Halden og gir oss muligheten til å oppleve noe ordentlig sammen. Det kan fort bli en av årets store konsertopplevelser.

Og når We Are Together Again er ferdig, setter Tidal på Bill Callahan. Huff, da er vi digitale igjen.

Hvorfor menn synger

Bill Callahan: My Days Of 58 (album 2026)

Foto: Bill McCullough, Drag City

Bill Callahan synger fordi han tidlig ble inspirert av Lou Reed, og til tider høres han da nesten ut som Lou også. På den nær majestetiske åpningslåten «Why Do Men Sing?» på hans nye album My Days of 58 – han er nå 59 år gammel – treffer han Lou Reed, trolig i himmelen, og har en samtale med ham. Én annen årsak til at menn synger kan være at de som Bill Callahan beskriver seg selv i et intervju med Uncut for noen måneder er helt avhengige av å skrive sanger, omtrent som en alkoholikers avhengighet av alkohol.

It started out as a way for me to communicate with other people and myself and the spirits. I don’t want to say that it saved my life but it gave me a life

– fra sangen «Pathol O.G»

Avslappet. Det Bill Callahan nå har laget er et til dels selvbiografisk album og et særdeles vakkert og poetisk album. Du hører fortsatt at det er mannen bak prosjektet Smog og hans fortsatt beste album Sometimes I Wish We Were An Eagle (2009). Samtidig er det noe avslappet over albumet. Dette høres ut som en mann som har funnet fred med seg selv og omgivelsene. Bill Callahan er en mann som kan komme ned på feil side av kjedelig, i hvert fall på de første lyttingene. Denne gangen er det nok å ta fatt i den første gangen jeg hører plata til at den får nye runder, og nå er det kanskje det albumet jeg har spilt mest i år.

Selvbiografisk. I Intervjuet med Uncut er Bill Callahan åpen om hans forhold til de nå døde foreldrene, en kreftdiagnose og om svakheter i egen personlighet. Han beskriver seg selv som en «hat-fan»; han hører hva han virkelig ikke liker, og ikke ønsker å gjøre. Den positive tilnærmingen er det verre med. Én av favorittene mine på albumet er «Computer», og her kommer virkelig «hat-fanen» i ham til sin rett. På PC-en leser han ting han ikke burde lese, han synger engasjert om det menneskelige og avskyr autotune.

And every minute you’re on social media a few people are getting richer and richer off of your weakness

– til Mojo

Han synger om egne barn som er mye bedre enn ham selv, de er mer empatiske enn ham selv og gjør verden til til et vakrere sted som han synger på sangen med nettopp tittelen «Empathy», en sang som åpner med en strofe som på direkte måte problematiserer hans problematiske forhold til sin egen far. På «The Man I’m Supposed To Be» er han opptatt av at han aldri må slutte å prøve å bli den mannen han er ment å være, ikke minst overfor barna og kona.

Dynamikk. Selvfølgelig er sangene, tekstene og Bill Callahans mørke stemme viktige ingredienser. På overflaten kan albumet høres nokså spartansk ut. Men de sofistikerte gitarene, tangentene, blåserne, trommene til Jim White og den forsiktige koringen til Eva Searls samt ganske mye annet bidrar alle til å skape dynamikk og spenning til albumet.

Det er i det hele tatt mye fint og interessant å høre den timen dette albumet varer. «Lake Winneabago» er en vakker sang om et nydelig sted der Bill Callahan tilbrakte tre dager da han skulle sende foreldrenes aske ut i evigheten. «Pathol O.G.» har mer enn en fengende tittel, og «Lonely City» svever avgårde. «And Dream Land» gir oss litt støyrock.

Bill Callahan på sitt beste. My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.

Blodspor i snøen

Roy Gudmundsen: Blodspor (album 2026)

Pressebilde

Blodspor. Roy Gudmundsen åpner sitt nye album Blodspor med et bilde som setter tonen for hele utgivelsen:

Det går et gammalt spor, gjennom skoger dekt av snø
Små drøpp av blod i hvert spor, har farva snøen rød
Et spor som går over måneder og år, hvor det fører hen, veit ikke jeg
En jeger følger samme spor, og jegeren det er meg

Du hører først fløyta til Torun Torbo før Roy Gudmundsen forteller sin historie. Tittelen på Roy Gudmundens nye album, Blodspor, sender tankene i retning av både Blood On The Tracks med Bob Dylan og flere romaner. At Gudmundsen løfter fram «Blodspor» som tittellåt, signaliserer at tekstene på albumet handler om levd liv – om feilsteg, nederlag, sorg og savn. Men også veien videre selv om man ofte går i ring, gjentar seg selv. Glimrende åpningslåt. Tekst, melodi og musisering. Fullklaff.

Gode hjelpere. Roy Gudmunden slapp for et par måneder siden sitt tredje album. Roy som er fra Enebakk og bosatt i Akershus skal være oppvokst i et litt eksentrisk arbeiderklassehjem i 1970-årene. Det har satt sitt preg på tekstene han skriver og melodiene og produksjonen som Lars Nygaard, Jim Berget og Odd Gunnar Frøysland står bak. Melodiene står perfekt til tekstene, så det er nesten vanskelig å forestille seg at ikke samme person bak alt sammen. Blodspor er et klassisk visealbum på mange måter – men også noe mer.

Produksjonen er variert, og melodiene er ofte fengende. Roy selv snakkesynger tekstene med dyp stemme. Måten han fremfører visene på kan ofte minne om Eigil Bergs på hans nyere utgivelser.

Med seg har Roy en rekke fremragende musikere. Stina Stenerud og Marianne Ligaard Eriksen på vokal står perfekt til Roys stemme og gir dynamikk, Lise Sørensens strykere gir albumet et sofistikert preg, Torun Torbos fløyte sender noen av låtene til Irland, mens trekkspillet sender tankene hjem til Norge igjen. John Inge Knudsen, Dagfin Hjort Hovind og Jim Berget spiller gitar, Helge Ellingsen og Jakob Nisja Gjønnes bidrar med kontrabass, Fredrik Wallumrød, Simen Mæhlum og Ole Tom Torjusen på trommer og Atle Nymo er innom med klarinett og Petter Marius Gundersen med brassinstrument. Glemte jeg noe nå? Jo, Henrik Mosnes spiller på tangenter. Det ble i overkant med navn i denne omtalen, det er dømt til å snike seg inn feil. Uansett; til sammen blir dette både en helhetlig og variert opplevelse.

Mange favoritter. «Når en kjempe dør» er én av flere favoritter på albumet. Dette er en rørende hyllest til ei mor og en far som har støttet deg i gode og onde dager. Nå må du forsøke å ta arven videre: ”Så må du ta på kjempens sko, og ta det skritt for skritt//Og fylle dem så godt du kan, sjøl om dem kipper litt».

I andre enden av skalaen finner du den humoristiske «Lasaron« om å la seg lokke ut på fylla av sine egne tanker. Melodien er krydret med både røvervise fra Torbjørn Egner Kardemomme by og Edvard Griegs «Morgenstemning». Sønnen min nevnte Kaptein Sabeltann da han hørte noen av sangene på albumet!«Månen og jeg» er tematisk beslektet.

Du få sanger om de som oftest hvitkledde englene blant oss, de som jobber på sykehus og pleiehjem og om livsledsager. Og mer til. «Betraktninger fra en likkiste» – sier ikke mer, tittelen sier mye. Joda, litt til; det er nemlig ikke så lite «Tango Till They’re Sore» av Tom Waits over denne. «Olivia» om en bestemors tøffe liv berører og gjør vondt og godt på en gang. Ja, og «Brannmann» er en av disse sangene der tekst og melodi bare tar tak i deg. Herlig.

Et album som setter (blods)spor. «Djupdalskkoia» er ikke glemt og må nevnt. Blodspor fremstår som et helhetlig og stemningsfullt visealbum der sterke tekster møter varierte, fengende melodier og flott musisering. Med historier om livets spor – om tap og håp, med humor og ettertanke er Roy Gudmunden mer enn solid historieforteller. Resultatet er et album som både berører, underholder og gir lytteren noe å ta med seg videre. Jeg ble lovet et av årets beste norske visealbum. Det fikk jeg!

En dag som er vakker skal vi logge oss inn,
I det virkelige liv, uten passord, uten pin.
Jeg skal stryke ditt kinn, rufse ditt hår.
Slipp fangene fri, det er vår.