Gubberock

Neil Young for evigheten

Neil Young & The Chrome Hearts: Second Song (album 2026)

”There’s something I want to say and say it slow”. Saktegående er den nye plata til Neil Young & The Chrome Hearts i et nøtteskall. Han synger fint, lyden er bra, sier kona. Hun har helt rett. Æren for den fine lyden skal Neil dele med sin 92 år gamle svoger og medprodusent Lou Adler og Niko Bolas. Og selvsagt bandet. Så gode de har blitt! Den ni minutter lange «Soon I Might Be Going» er aller best. Kanskje en låt for evigheten. Litt utypisk for resten av albumet med flere doser med småbråkete elektriske gitarer fra Micah Nelson og Neil. Sonisk spennende. Men ikke mer enn at låten ikke står i veien for at dette er ett av Neils mest helhetlige album på ei ganske god stund. Måtte det bli lenge til. At Neil drar for godt, altså.

Null troverdighet. Jeg har ikke troverdigheten til å anmelde et album av Neil Young. Der andre finner kun gråstein, finner jeg ofte gull om det så egentlig bare er glitter når det kommer til stykket. Du vet «all that glitter isn’t gold» som Neil selv sang en gang. Så jeg anmelder ikke den nye plata med Neil Young & The Chrome Hearts, jeg skriver om den fra min subjektive synsvinkel. Ja, og fra sofakroken. Sliten. Bånn sliten. Og da har sikkert det som måtte være av kritisk sans forduftet.

Jeg liker denne plata til Neil Young. I kveld elsker jeg den, spiller den høyt, er nesten alene hjemme. Bandet som spiller med ham, Chrome Hearts – oppkalt etter ei tekstlinje i «Long May You Run» – er ungguttene som spilte med Neil på hans Europa-turné i fjor sommer. Også legenden Spooner Oldham da, navnet lyver ikke, han er langt oppi 80-årene. Enda eldre enn åttiåringen Neil. Han er mer framtredende i lydbildet enn forventet, blant annet med mellotron.

På turnéen med Chrome Hearts fikk vi de fleste sidene av Neil, folksangeren, countryrockeren og den tøffe rockeren med de lange og himmelske jammene, godt dokumentert på årets livealbum og den flotte filmen av Daryl Hannah. Filmen visste ikke minst Neils engasjement for en bedre verden og mot folk som Donald Trump, altså slikt som noen mener kunstnere ikke skal drive med. Dem om det!

Mindre politikk, mer kjærlighet. Men denne gangen er det ikke så mye politikk, bare et lite spark til mannen i det hvite huset, så langt jeg har oppfattet i hvert fall. Og er det mer, er det i hvert fall mer subtilt enn de til tider noe plumpe tekstene Neil til tider kan varte opp med.

Vi møter Neil Young, «The Folksinger» på dette albumet

Jeg liker tekstene på dette albumet. De er reflekterte. Neil har ikke altfor mye på hjertet. Bare akkurat passe. Første låten likner selvkritikk mot det livet han og hans forrige kone Pegi Young i perioder levde. Gjorde for mye alkohol veien mer humpete enn nødvendig?«The Foggy Edge Of Time», der altså. Det er nærliggende å tenke på den 14 år gamle sangen «Ramada Inn» som den gamle Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro mente handlet om Neils og eks-kona Pegis ekteskapsproblemer. Men sangen er også om kjærlighet til de tre barna. «The Foggy Edge Of Time» er også mer forsonende overfor datteren Amber Jean enn de to første sangene på fjorårets album. Da ble Neils omtale av forholdet deres vel klamt, dette ville jeg ikke høre. Men først og fremst er sangen veldig fin.

Folksinger! Og resten av albumet for den del også. Dette er ikke hardrockeren Neil Young, om jeg glemte å nevne det. Dette er folksangeren. Han sitter ved peisen og mimrer over livet slik det var, og han elsker livet slik det er med Daryl Hannah, noe ikke minst den vakre «Day Aftter Day» bærer bud om. Og for så vidt også sangen etterpå, «Earth Girl». Han spiller ikke elektrisk gitar på dette albumet. Neil holder seg for det meste til munnspill, piano og akustisk gitar samt elektrisk gitar på fantastiske «Soon I Might Be Going». Men Neil, Spooner og Micah Nelson spiller på flere litt utypiske instrumenter som gir en veldig fin klang på dette albumet slik som vibrafon, marxophone og dulcimer – vet ikke det norske navnet på alle disse.

Nytt og litt gammelt. Blant de syv sangene er to over seksti år. Både «Casting Me Away From You» og «I’ll Love You Forever» var å høre på den første innstalasjonen av Archives i 2009. Men på Second Song har de virkelig funnet sitt hjem. Der jeg med fjorårets album kunne irritere meg litt over at Neil hadde stjålet en del av melodiene fra seg selv, er det kun disse to gamle låtene som minner meg mye om andre Neil Young-låter, men nå er jo disse andre låtene nyere! Så kan du jo gjette hvilke seinere låter jeg tenker på, jeg har ikke plassert dem alle. Disse to sangene slutter på sitt vis en ring. Neil har alltid vært Neil, gammel eller ung.

Den andre sangen. Og enda har jeg ikke kommet til albumets tittelspor, sangen albumet er bygd opp rundt. Jeg var nok litt skeptisk da jeg hørte at den 12 minutter lange «Second Song» ble delt i to på LP-en. Den avslutter side 1 og begynner side 2. Bob Dylan valgte jo å ha sin lange «Murder Most Foul» til slutt på en egen plateside. Den sangen var mer utmattende, tålte ikke for mange runder. Det er mulig jeg er for høy på Second Song i kveld, men når jeg hører albumet, tenker jeg at det er perfekt med en tittellåt i to deler, dette binder de to platesidene sammen. Sangen kan kreve litt utholdenhet, men i to deler klarer vi den enda bedre. Og den er da finere enn den omtrent like lange «Natural Beauty» på «Harvest Moon« som jeg finner det nærliggende å sammenlikne med.

For en låt med akustisk godlyd fra Neil og bandet! Lang sang uten elektriske gitarsoloer, slik hans lange sanger ofte har for vane. Neil synger og spiller munnspill varmt og inderlig som bare han kan. Melodien er tilsynelatende enkel, men nydelig. Teksten er nostalgisk, ser tilbake på verden slik den var, og slik man skulle ønske den kunne være. Ser også litt framover. Teksten er litt haltende til tider, men følelsen av sangen om du lar deg dra inn, er deilig Neil Young. Videoen som følger sangen, er laget av den lenge avdøde bassisten Rick Rosas og er fra Broken Arrow, gården Old Man fra Neils sang forpaktet for Neil. Det understreker nostalgien. Selve tittelen «Second Song» kan være om Neils nye fase i livet, eller alle sangene som kommer etter den forrige. For eksempel Neil ser jo aldri ut til å gå helt tom.

Synger pent! Nevnte jeg stemmen til Neil? Han synger like pent som noen gang. Han når sikkert ikke like høyt som før, men det er i tilfellet flisespikkeri som aldri har betydd noe for oss som sverger til skjønnheten i det uperfekte.

Dette er Neil i det pene hjørnet. Chrome Hearts gjør en glimrende og pen jobb. Nydelige detaljer uten å ta noe bort fra Neils stemme som stort sett får lov til å være i sentrum. Nydelig plate. Om den tåler tidens tann vet jeg ikke, men tre dager med denne, er tre dager med en mann som har betydd mer for meg enn noen annen musiker. Og disse tre dagene har jeg ikke tenkt at alt var så mye bedre før.

Jeg har ikke terningkast til slikt.

Neil og Chrome Hearts. Spooner er ikke med på bildet.

(Redigert 20. september)

Martine Haugen med lekker, tradisjonstro country

Martine Haugen: Hardships and Hope (album 2026)

Allerede fra de første tonene av Martine Haugens solodebut som albumartist skjønner vi at dette er reinspikka country fra 26-åringen fra Dombås. Superlativene hagler allerede over musikken hennes, og hun sammenliknes gjerne med folk som Emmylou Harris, Loretta Lynn og Dolly Parton. Selv vil jeg gjerne nevne Iris DeMent, hør den lekre «Slippery Arms»! Uansett, countryens førstedamer alle sammen som i likhet med Martine har stemmeprakt så det holder!

Tradisjon. Martine føyer seg godt inn i en lang og god tradisjon. Med Gone North var det americana. Nå er det country omtrent slik den alltid har vært og alltid vil bli. Også tekstene som er om kjærlighet, kjærlighetssorg og frykt for det ukjente, ligger nær countryens sentrum, og flere andre musikkretninger for den saks skyld. Martine gir uttrykk for at hun har levd disse tekstene. Og hun synger dem med stor troverdiget. Dette er musikk som alltid har vært der, og hvis verden en gang går til grunne, er jeg sikker på at en countryartist vil overleve og synge ut sin ensomhet til den som måtte være igjen for å høre.

Egentlig skulle jeg sett Martine og bandet hennes på Herr Nilsen i Oslo på tirsdag. Dessverre kom veden jeg hadde bestilt to timer seinere enn bestilt. I det minste bedre enn i fjor da leverandøren vår ikke klarte å gi oss veden vi hadde betalt for og seinere ble slått konkurs. Nok om det, eller kanskje snarere altfor mye. Men skal man tro sosiale medier, gikk jeg glipp av noe stort.

Dyktige musikere. På Gone Norths album i fjor hadde Martine skrevet de fleste låtene. Hun fikk mer spillerom enn på den foregående EP-en som kom noen år tidligere. Albumet var produsert av Thomas Nessheim og spilt inn i studioet til Kari Meyer og Magne Hellesjø i Aurskog. De samme personene er sentrale hjelpere for Hardships and Hope.

Blant musikerne finner vi Tore Blestrud på pedal steel med mer. Han setter sitt tydelige preg på albumet med sine lekre toner. Ivar Brynildsen på bass og Bjørn Haglund på trommer spiller taktfast og gir en tilbakelent touch til flere av låtene, og Daniel Vidarson Gullien får opp ørene på lytteren rett som det er. Musikerne gjør for eksempel «I’d Never Treat Me This Way» til en liten musikalsk fest oppi tristessene. Også produsent Thomas Nessheim bidrar på et par låter, og Krissy Mary og Elin Glende synger sammen med Martine på vare, mollstemte «Shadow». Glende synger også bakgrunnsvokal på flere sanger.

To coverlåter. Det låter friskt fra åpningslåten «Border Affair» og hele albumet gjennom. «Border Affair» er skrevet av Lee Clayton – aktuell med liveplate fra Norge. Låten spilte Magne Hellesjø for Martine, og hun må ha likt det hun hørte. Jeg liker det jeg hører! Også andre halvdel åpner med en solid coverlåt som bekrefter Martines tradisjonsrike uttrykk med den 80 år gamle «Try Me One More Time» av Ernest Tubb. De øvrige ni låtene på dette 40 minutter lange albumet er skrevet av Martine selv.

Det beste til slutt. Det er veldig gøy å kunne skrive at albumets flotteste del kommer med de tre-fire siste låtene. «Shadows» er allerede nevnt. Den aller beste låten er «I Knew I’d Be In Trouble». Den har en fresk og fengende melodi, og veldig flotte instrumentalpartier. «Let Me Know» er ikke stort dårligere. Den er roligere, naknere, mer sårbar. Annerledes. Etter en stund kommer Freddy Holm inn med en gråtende fele. Jeg liker den utgaven av Martine! Avslutningen «Leaving You Behind» er en oppløftende og håpefull sang som drar stemningen opp noen hakk med litt bluegrass-følelse med dobro og mandolin fra Blestrud. Grom låt, fint spilt og sunget!

Martine Haugen har lagt ned mye arbeid og sjel i dette albumet. Det høres! Hvis du ikke liker country, liker du ikke denne! Terningkast fem. Stor honnør til artist, musikere og produsent!

Utan Dom. med vemodige gleder og små overraskelser

Lasse Karlsen aka Allan eller Anders? Foto og design: Anita Raa

Utan Dom: Kanske vi lever bara för att glömma (album 2026)

Da jeg første gangen fikk en epost med musikk fra tekstforfatter og vokalist Lasse Karlsen, var jeg ikke så veldig interessert. Mann fra Sarpsborg som synger på svensk. Til nød småmorsomt som en tre minutters parodi, men over hele album? No way. Nå, fem år etter er Utan Dom.s univers blitt en nitrist, kjærkommen og beint fram hyggelig del av livet og tiden det tar å dø. Fortsatt irriterer jeg meg over punktumet i bandnavnet. Alt kan jo ikke bare være idyll og tristesser, heller.

Lasse Karlsen og hans alter egoer, som jeg liker å tenke på karakterene hans som, drikker sin whiskey på kvelden og om natten. Jeg drikker kaffe en grytidlig lørdags morgen. Trombonen til Arnt Martin Brynildsen er som balsam i ørene. Deilige pianotoner fra bandets melodisnekrer Olav Mellum Arntzen. Lasses grove grove røst sammen med den vakre stemmen til Mathilda Juni Arntzen gir kontraster til den egentlig lite kontrastfylte musikken. Bassen til Torro Sollo, gitarene til Lars-Jørgen Hansen Gabestad, trekkspillet og barytonen til Frederik Bjørnstad. Alt veldig fint og luftig produsert av Lars-Jørgen Hansen Gabestad. De underbyggende bildene og omslagsdesign laget av Anita Raa. Alt er som det skal være på et album med Utan Dom. Nesten.

Nesten? Det er tendenser til at bandet går nye veier på dette albumet. Olav leker seg mer med synthene enn vanlig, ikke minst på På «Innan du somnar inn. Overraskende vri på den låten, men gjort så nennsomt at det fungerer, og det er riktig fint når det pares med den elektriske gitaren til Gabestad. På andre låter synes jeg det er en anelse mer varm og rik klassisk gitar enn tidligere som på den himmelsk vakre «För inatt skal vi glömma at världen forsvann». 22 år gamle Even Brynildsen har komponert og spilt inn strykere til «Alla døda er på semester». Glitrende gjort på et glitrende spor. Forrige album var et konseptalbum – dobbelt sådan– med karakterene Anders, Allan og Agnes i forgrunnen. Nå er trådende løsere, men som Lasse sier, de lusker rundt i buskene.

Lasse Karlsen og Olav Mellum Arntzen Foto: Anita Raa

Ble dette for mye nytt å ta inn over deg? Fortvil ikke. Dette er Utan Dom. , og justeringene og eksperimenteringen er ikke større enn at du kan overse det, eller velge å bli med Anders, Allan og Agnes små skritt lenger ut på svaberget for å få enda bedre oversikt over horisonten.

Tidligere har det vært september, høst og vinter. Den kanskje drøyeste eksperimenteringen er at juli nå er tatt inn i tekstuniverset. Men vemodet synker likevel inn, det er nemlig «Sista dan i juli». Fire av sporene har døden eller direkte referanser til den i tittelen, inkludert den noe underlige «Døden har en el-sig i handa». Man kan velge å se tekstene som preget av mørk galgenhumor. Grensene mellom humor og alvor trenger dog ikke være så store, og det ligger en erkjennelse bak tekstene om at vi først lever og glemmer mens vi lever. Så lever vi videre gjennom dem som har kjent oss. Til slutt visner minnene til dem som har kjent oss, og vi blir borte. Vemodig. Slik vil det måtte være. Om hundre år er de fleste av oss glemt. I mellomtiden hører vi på Utan Dom.

Tekster og musikk i skjønn poetisk forening. Nytt album i toppen av norsk eliteserie.

(Litt redigert 13. september)

Rikholdig kveld med The Waterboys inkludert Steve Earle

The Waterboys inkludert Steve Earle i Oslo Spektrum 7. september 2026.

”I wish I was a Fisherman“. Hvordan klarer man det? Hvordan klarer man å sitte så stille under The Waterboys med sin Fisherman’s Blues Revue i Oslo i går kveld. Jeg har fortsatt et litt brukkent bein i foten, og i et mislykket forsøk på å holde alderdommen litt på avstand, fikk jeg en liten kink i ryggen under en stakeøkt i går. Men jeg sitter som omtrent den eneste og dunker med foten og beveger på overkroppen når den fantastiske felespilleren Steve Wickham og resten av The Waterboys herjer som verst med den irskinspirerte musikken. Og jeg er ingen danseløve. Om noen hadde kastet en øl i lufta og innholdet hadde falt ned på meg, hadde jeg tilgitt dem. Men nei, nesten helt stille. Til og med på «The Raggle Taggle Gypsy».

Helt fram til siste minutt av nest siste sang, «Fisherman’s Blues», tittelåten på album og turnéen. Da klarer ikke publikum mer, vi må opp og stå. Og vi blir stående under hele siste ekstranummer. Faktisk beveger publikum seg nå. Will The Circle Be Unbroken? Yes, indeed! Makan.

”Don’t Bang The Drum“! Tre timer tidligere. Introen til «Don’t Bang The Drum», én av The Waterboys’ aller mest kjente sanger. Så kommer bandet på scenen. Gåsehud. Glimrende versjon med en falsk avslutning før det dundrer løs igjen. Her sparer man ikke på godbitene. Det går flere sanger ut i settet før det kommer låter fra albumet kvelden skal kverne rundt, Fisherman’s Blues fra 1988, The Waterboys’ beste album. Men vi har fått irskinspirerte sanger som herlige «Glastonbury Song» og «How Long Will I Love You», sanger som tilhører Fisherman’s Blues-æraen likevel. Bandet på scenen er foreløpig omtrent som i Oslo Konserthus i fjor høst, og innledningsvis får showmannen Brother Paul virkelig briljere bak keyboard. Tre stykker er på det meste bak tangentene. Norske Roar Øien sitter bak pedal steel. I fjor i Oslo Konserthus handlet det om hits og Dennis Hopper. I kveld er det hits og «hits» fra Fisherman’s Blues.

Steve Wickham. At «The Whole Of The Moon» nærmest framstår litt kjedelig, sier noe om låtene vi blir servert i kveld. Men fra sang seks og utover kommer altså felespilleren Steve Wickham på scenen, og det hele løfter seg enda et hakk. Steve Wicham er mannen som er skyld i mye av lydbildet på Fisherman’s Blues-albumet. En fantastisk «We Will Not Be Lovers». Vi får coveren «Sweet Thing» av Van Morrison og en litt underlig, ehm, «Strange Boat». Sangene blir dratt ut slik de skal. Mot slutten av første sett får vi stemningsfulle «The Stolen Child» med tekst av W. B. Yeats. Det er flere enn meg som får trøbbel med lyden fra fløyta ute på høyre flanke, for andre kan dette være konsertens høydepunkt. Søk gjerne opp hva det fascinerende diktet handler om!

Steve Earle. Andre sett åpner med at den gamle helten Steve Earle blir introdusert av Mike Scott og gjør noen egne sanger. Steve Earle var nok fram til 2010 den artisten jeg hadde sett flest ganger. Siden har det blitt så som så. Et hyggelig gjensyn med Steve og gjenhør med gamle og velkjente Steve Earle-sanger, og det politiske engasjementet, denne gangen for flyktninger og andre innvandrere, er fortsatt til stede. Han synger også en ny sang spilt inn med Los Lobos og «Kansas» som han sang på fjorårets Waterboys-album om Dennis Hopper. Og selvsagt kommer «The Galway Girl» som ekstranummer.

”And A Bang On The Ear“! Jeg har lurt på hva Steve Earle hadde i denne settingen å gjøre. Riktignok har også han irskinspirerte sanger. Han fungerer utmerket, og kanskje aller best nprnhan bytter på vokalen med Mike Scott på sangene til The Waterboys. Han jobber nå ikke like hardt med de litt slitne stemmebåndene, er godt oppvarmer. Perlene fortsetter å komme på en snor, Mike Scott og Steve Earle kler å veksle, ameicana og skottsk-irsk folkemusikk smelter sammen : «When Ye Go Away», og «When Will We Be Married». «Has Anybody Here Seen Hank» er litt tam, men bandet, og nå inkluderer vi Earle, kompenserer med en gnistrende «Are You Sure Hank Done It this Way» av Waylon Jennings og fine «Dead Flowers» av Stones, en sang også kompisen til Earle. Townes Van Zandt, gjorde med bravour. Det hele blir mer og mer løssluppent. Selvsagt synger Steve Earle, gift 8-10 ganger (ok 7, da) med på sangen om jenter som kommer og går, fantastiske «And A Bang On The Ear». Endelig får jeg høre den live!

Flott og rikholdig kveld!

(Litt redigert etter første slipp)

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: