Mary Gauthier treffer det innerste beinet i oss

Mary Gauthier: Reckoning (album 2026)

Mange rockartister er best i yngre år. For folk-artister er det ofte motsatt. Levd liv gir en tyngde til tekstene, vokalen og musikken. Mary Gauthier er en slik artist. Hun platedebuterte i moden alder, og nå har hun passert 64 år. Hun har vært bra helt siden albumdebuten Dixie Kitchen i 1997, men har ikke blitt dårligere med årene. Nå med Reckoning har hun gitt ut et album som kan konkurrere om å være hennes jevneste og beste til dags dato. Dette er noe så paradoksalt som et tidløst album for vår tid.

Tøff start på livet. Mary Gauthier ble adoptert bort da hun var barn, og rømte hjemmefra da hun var 15 år. Etter mange år som rusavhengig ble hun som 28-åring arrestert for å ha kjørt i fylla. Siden har hun vært edru. Jeg unner ingen å leve vanskelige liv, men når det først har vært så galt, og man klarer å komme fri fra kjøret, har man ofte med seg en ballast som kommer andre til gode. Mary Gauthier synger om eget liv, og hun synger med stor varme om andres liv på utsiden av det ordinære, om ”drag queens in limousines”, virkelig. I 2018 ga hun ut et kritikerrost album der hun hadde skrevet låter sammen med krigsveteraner og deres familier, Rifles & Rosary Beads. Slik sett gikk hun et skritt mot storpolitikken allerede da, men samtidig med et hjerte bankende for dem som gjorde det de ble satt til.

Har du bare hørt to låter med Mary Gauthier, er det kanskje «I Drink» og «Mercy Now». Utrolig flotte sanger. Men Mary Gauthier er så mye mer enn disse sangene. Med ujevne mellomrom spiller jeg derfor gjennom alle platene, og blir slått av historiene, melodiene og fremføringene hver gang.

Går til beinet. Det har nå gått fire år siden Marys forrige album, Dark Enough To See The Stars. Det albumet var blant annet en hyllest til døde venner, flere av dem kjente musikere som Nanci Griffith og David Olney. Hennes nye album er mer utoverskuende. Dette er et album for turbulente tider som utstråler varme langt ned og inn «where the spirit meets the bone» som Mary synger i en tekstlinje, en tekstlinje hun har hentet fra Lucinda Williams eller rettere sagt Lucindas far, dikteren Miller Williams.

A reckoning can be personal, political, or spiritual. These songs inhabit all three realms at once. – Mary Gauthier

Samarbeid. De åtte første låtene har Mary skrevet sammen med forskjellige låtskrivere, låtskrivere som vil være kjent for mange: samboer Jaimee Harris, Aaron Lee Tasjan, Vince Gill, Beth Nielsen Chapman, Lori McKenna og Eliza Gilkyson for å nevne de fleste av dem. Siste låt på albumet er en cover.

Foto: David McClister

Inspirert av Nebraska. Fire år siden forrige album, altså. Sangene har likevel en umiddelbarhet over seg som tilsier at det ikke er polert og gnikket på i studio. Snarere foreslo Mary overfor medprodusenten Neilson Hubbard et lydbilde som ligger nært Bruce Springsteens Nebraska. Nå som perfeksjon er tilgjengelig for alle, blir det menneskelige desto viktigere, også i kunsten. Albumet er nært og varmt, vokalen og tekstene er sentrum.

Flere av låtene løftes når Mary tar fram munnspillet. Samtidig har flere av låtene et tyngre og fyldigere lydbilde enn de fleste av sangene på det hjemmesnekrete Nebraska. På det som akkurat nå er albumets aller største høydepunkt, «Some Time» skrevet sammen med Vince Gill, får Mary hjelp av Michele Gazich på bratsj. Når jeg ellers ser at Mary selv spiller de fleste instrumentene, men får hjelp på et par av låtene, blir jeg litt overrasket. Dette er hudløst, men også mer enn det. «Reckoning» er på alle måter en stor låt!

Sterkt nært og varmt. Albumet åpner med sterke «Alcohol And Adderall» om en rusmisbruker med ADHD-diagnose og fortsetter med den like fantastiske «Heaven» om en mann som er i ferd med å miste sin kjære etter et langt liv: ”He will be all right cause he believes in heaven”. De finner begge trøst i at de skal møtes igjen på den andre siden. Så varmt, så nært, vakkert, og ja, trist eller snarere vemodig.

Store og lange linjer. Hun trekker linjene fra Jesus, konsentrasjonsleirer og hvordan flyktninger og innvandrere blir behandlet i dagens USA i den sinte «Judgement Day» og «Soldier Of Fortune». Det er fascinerende hvordan Mary bruker stemmen på forskjellige måter og gir sangene på albumet en ekstra dimensjon. Man finner tre ulike synsvinkler på albumet, på mange måter Marys egen i åpningslåten, så veksler det mellom de som har levd små og rike liv og de store utfordringene i verdenspolitikken. Det er som om Mary forteller oss at storpolitikken også handler om deg og meg, og gir forutsetningene for at vi skal kunne leve gode liv.

En bedre morgendag? Siste sang på albumet er «Thought I Heard A Train» skrevet av Tom Mason og Billy Alcorn. Sangen tar oss med til lyset i enden av tunnelen. Klarer menneskeheten igjen å gå ut i lyset, eller vil vi fortsette å famle rundt i et mørke, et mørke uten de stjernene Mary sang om på forrige album? Eller som hun synger i en gammel manns sted på «Some Time»:

I am an old man now, my life is almost done
In my heart I do believe we shall overcome
I pray for this world of sorrow for a better tomorrow
That we might get there without a loaded gun

Utvilsomt av årets aller beste og sterkeste album i min del av verden, dette! Denne lukter på sekseren.

Foto: David McClister

Fest og tårer med Ian Noes fiktive band

Ian Noe: Canyon Falls Trailer Band (album 2026)

Noen album er mer etterlengtet enn andre. Ian Noe har med sine to foregående album spilt seg helt opp i eliteserien blant folk- og countryartister. Nå har det gått hele fire år siden sist. Klarer han å innfri?

Med John Prine i 2020. Om man spør Claude og ChatGPT om når Ian Noe spilte sammen med John Prine i Oslo, får man til svar 27. august 2019, og at det var Noes første konsert i Oslo. Det er ikke riktig, og jeg hadde litt moro av å presse dem begge opp i et hjørne. De skylder på oppføringer i et konsertarkiv. I den store sammenheng spiller ikke slike små faktafeil så stor rolle om det er følelser man forsøker å formidle, og jeg synder stadig vekk selv. Men denne gangen betyr det mye for meg personlig. Konserten med Prine i 2019 ble utsatt til 9. februar 2020 på grunn av sykdom. Kvelden i 2020 ble en av de fineste og mest vemodige jeg har opplevd med musikk. Salen følte at dette var siste gangen man fikk oppleve John Prine live, selv om de færreste skulle ane at han skulle gå bort bare få måneder seinere som følge av covid. På sett og vis var det som han leverte stafettpinnen videre til Ian Noe.

Between The Country og River Fools & Mountain Saints. Ian Noe hadde året i forveien gitt ut sitt fabelaktige debutalbum Between The Country, og han hadde holdt konsert på Krøsset i Oslo i august 2019 på tiden rundt da han skulle varmet opp for Prine. Jeg var ikke på Krøsset, men jeg opplevde Ian Noe gjøre en mer enn flott konsert med band på John Dee i Oslo i august i fjor. Der spilte han sanger fra Between The Country, det omtrent like fine River Fools & Mountain Saints (2022) og smakebiter fra det helt ferske albumet Canyon Falls Trailer Band.

Between The Country er sanger om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene til Noe i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. «Letter To Madeleine» er kanskje den beste låta, men du verden så mange bra sanger du finner her. River Fools & Mountain Saints har omtrent samme temaer som på debutalbumet. På «Between The Country» er det folk-balladene, med de fantastiske refrengene og punchlinene som dominerer: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe utvidet nå det musikalske spekteret, halvparten av låtene på River Fools & Mountain Saints er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer.

Ian Noe og John Prine i Oslo Konserthus i februar 2020. Foto: Vibeke Sjøvold

Canyon Falls Trailer Band har musikalsk mest til felles med River Fools & Mountain Saints. Dette er et ambisiøst konseptalbum som tar utgangspunkt i det legendariske, fiktive bandet Canyon Falls Trailer Band som opptrer én eneste kveld på et såkalt «showcase» i håp om å få musikkbransjens anerkjennelse. Det oppdiktede bandet utforsker et mangfold av sjangre i et forsøk på å lokke musikkbransjen til å gi dem en sjanse. Hva som videre skjedde med bandet, vet vi ikke. Men den uforglemmelige opptredenen lever videre. Så vi skjønner at Ian Noe utvider musikken sin litt til.

Varianter av to sanger? Skal man likevel være litt slem, kan man si at Ian Noe synger nyanser over to låter: den inderlige nydelige balladen og den mer spretne countrylåten. Jeg elsker balladen, så om det bare er ulike versjoner av «If Today Doesn’t Do Me Inn» fra debutalbumet vi til tider blir presentert for, er det helt greit for meg. Det lages uansett ikke stort bedre sanger enn «One More Night» og «Appalacian Haze» som er på forrige album og for eksempel «Tobacco Moon», «The Bible County», «Return Of The Interstellar Angels», «If I’d Give In» og «Jukebox Blues (For Blaze)» som er på årets album. Og den mer livate bluegrass-inspirerte låten lar bandet briljere og skaper fin dynamikk. Når det er sagt, er vel også balladen mer country denne gangen med sine steel-gitarer. Ian Noe har beveget seg noen tommer fra å være folkartist til mer reinspikka countryartist om vi fortsatt skal holde fast ved nyansene.

Nei, 16! Men la os slippe tanken om bare to låter. Likheten er vel ikke større enn at vi heller snakker om artistisk særpreg og slektskap mellom sangene. Canyon Falls Trailer Band har derfor 16 av dem. Og Noe har vel aldri tidligere laget en countrysang som «She’s Familiar (In The Strangest Ways)»?

Jeg har hatt albumet på lyttelenke noen uker og hadde gledet meg til å kjøpe det på dobbelt-LP på fredag. Men det slippes ikke fysisk i Norge før seinere i høst. Men å høre albumet på Tidal, er også noen hakk opp, og det forsetter å vokse. Selv om jeg liker balladene best, er det kanskje de musikalsk lekne låtene som vokser mest. Gir du meg en gitarsolo og ei fele og et piano i lydbildet, er jeg ofte solgt. Fra introduksjonen til bandet på åpnings- og tittellåten til avslutningen med «Kickin’ It In Nashville» er det bare å holde seg fast.

Fest og tårer! Svarer på spørsmålet i innledningen er selvsagt et høyt og rungende «ja»! For ei fest av ei plate, ispedd noen tåredryppende ballader. Ian Noe har med seg arven etter John Prine, men lager likevel noe helt eget.

Ian Noe på John Dee i Oslo i august 2025. Foto: Tormod Reiersen

Sam Bakers glitrende sanger

Sam Baker: Survivor (album 2026)

So many years, so many hardships//So many laughs, so many tears

Det har gått ni år nå. Ni år siden jeg kjøpte alle CD-ene til sanger og låtskriver Sam Baker fra Texas. Så oppdaget jeg her om dagen at han er aktuell med et album produsert av Rodney Crowell. Ikke bare det, de to laget et album sammen for et par år siden, Win Win. Win Win er historier fortalt av Baker med musikkcollage i bakgrunnen. Ikke et vanlig Sam Baker-album, og ikke noen umiddelbar klaff uten tekstene foran meg.

Men årets album er klaff. Rodney har plukket ut sanger han ville høre Sam Baker spille omtrent slik han i dag spiller dem på konsert. Jeg har bare to innvendinger. De kunne tatt med flere sanger enn ni. Og den niende sangen trengte ikke være en kort cover av «Shrimp Song». «Shrimp Song» bruker Sam Baker også til å takke for at vi hører på ham.

I stedet for å gi meg i kast med flere av alle de nye albumene som kom i uka som gikk, førte tilfeldighetene meg tilbake til alle Sam Bakers studioalbum. Noen ganger må man bare følge flyten, ikke protestere.

Nesten drept av bombe. Før jeg skriver noen ord om flere av sangene på albumet Survivor, må jeg nesten skrive litt om hvem Sam Baker er. De fleste som gjør det, starter i 1986. Det gjør jeg også. Sam Baker er nesten 32 år og sitter på et tog til Macchu Picchu i Peru. En terrorbombe går av og tar livet av familien som sitter i nærheten av Sam Baker. Baker overlever så vidt med svært alvorlige skader, blant annet i hjernen. Han vender sakte tilbake til livet. Han har mistet deler av språket, særlig substantiver. Det å skrive blir en del av prosessen for å få språket tilbake. Han begynner et liv som låtskriver.

Sam synger sanger om hendelsen og livet sitt, men like gjerne skaper han karakterer. På Tidal kan du høre hans tre første album i The Pretty World Trilogy. Før trilogien får vi et intervju NPR gjorde med ham i forbindelse med albumet som fulgte etter trilogien, Say Grace fra 2013. Intervjuet, som også har smakebiter fra musikken til Baker, er en fin introduksjon til artisten. Mange holder nettopp Say Grace som hans beste.

Helt riktige versjoner. Sam Baker har alltid hatt en værbitt stemme som kler materialet hans. Snakkesynger sterke historier. De foregående albumene er fint produsert med kledelige strykere, piano og gitarer. Således er det kanskje ikke det store behovet for nyinnspillinger. Men dette er fint! Enda litt mer værbitt og levd liv som i den fantastiske «White Heat». Rodney og Sam Baker spiller gitarer og Ashlie Wallace setter sitt tydelige preg på sangene med sin for- og bakgrunnsvokal. Tim Lorsch står bak strykerne og Catherine Marx spiller på piano. Sammen gir de sangene akkurat det de skal ha, både for oss som skal gjenoppdage dem, og for dere som ikke kjenner musikken til Sam Baker fra før, må dette være en nær fantastisk introduksjon.

Survivors. Sam Baker overlevde. Karakterene hans overlever. Både Baker og de han skriver om mer på tross av enn på grunn av. I «Odessa» er det karakteren som dreper sin elskede. I åpningslåten «Waves» er kona hovedpersonen levde sammen med i 50 år død. Han går til stranda. Skriver i sanden og ser på bølgene som visker det sakte vekk. Slik minnene gradvis blekner om livet han levde.

Sam Baker skriver om vanlige små liv. På «Thursday» møter vi alenemoren som sliter med å få hverdagen til å gå rundt:

It’s a Thursday morning
She feels all alone
Got a hole inside
It’s like a country song
But it feels a lot sadder than what the radio plays

Ett av albumets mer musikalske spretne og musikalsk humoristiske låter er «Ditch» om grøftegraveren. Kanskje er ikke jobben og sjefen noe å skryte av, men den holder ham og familien i live.

«Button» er en annen fengende låt. Denne gangen humoristisk både musikalsk og tekstlig om fysisk tiltrekning, og om man legger godviljen til, kanskje om hvordan man gradvis kan åpne seg for hverandre også på det mentale plan om tilliten er til stede.

Anbefales! Dette er noen smakebiter. Alle de åtte første låtene er glitrende, og flere av dem fletter inn tradisjonelle amerikanske sanger nokså sømløst. Så får «Shrimp Song» være som den er. Løp og hør!

While we seek mirth and beauty and music light and gay,
There are frail forms fainting at the door;
Though their voices are silent, their pleading looks will say
Oh hard times come again no more.

Fra Sam Bakers hjemmeside

Neil Young for evigheten

Neil Young & The Chrome Hearts: Second Song (album 2026)

”There’s something I want to say and say it slow”. Saktegående er den nye plata til Neil Young & The Chrome Hearts i et nøtteskall. Han synger fint, lyden er bra, sier kona. Hun har helt rett. Æren for den fine lyden skal Neil dele med sin 92 år gamle svoger og medprodusent Lou Adler og Niko Bolas. Og selvsagt bandet. Så gode de har blitt! Den ni minutter lange «Soon I Might Be Going» er aller best. Kanskje en låt for evigheten. Litt utypisk for resten av albumet med flere doser med småbråkete elektriske gitarer fra Micah Nelson og Neil. Sonisk spennende. Men ikke mer enn at låten ikke står i veien for at dette er ett av Neils mest helhetlige album på ei ganske god stund. Måtte det bli lenge til. At Neil drar for godt, altså.

Null troverdighet. Jeg har ikke troverdigheten til å anmelde et album av Neil Young. Der andre finner kun gråstein, finner jeg ofte gull om det så egentlig bare er glitter når det kommer til stykket. Du vet «all that glitter isn’t gold» som Neil selv sang en gang. Så jeg anmelder ikke den nye plata med Neil Young & The Chrome Hearts, jeg skriver om den fra min subjektive synsvinkel. Ja, og fra sofakroken. Sliten. Bånn sliten. Og da har sikkert det som måtte være av kritisk sans forduftet.

Jeg liker denne plata til Neil Young. I kveld elsker jeg den, spiller den høyt, er nesten alene hjemme. Bandet som spiller med ham, Chrome Hearts – oppkalt etter ei tekstlinje i «Long May You Run» – er ungguttene som spilte med Neil på hans Europa-turné i fjor sommer. Også legenden Spooner Oldham da, navnet lyver ikke, han er langt oppi 80-årene. Enda eldre enn åttiåringen Neil. Han er mer framtredende i lydbildet enn forventet, blant annet med mellotron.

På turnéen med Chrome Hearts fikk vi de fleste sidene av Neil, folksangeren, countryrockeren og den tøffe rockeren med de lange og himmelske jammene, godt dokumentert på årets livealbum og den flotte filmen av Daryl Hannah. Filmen visste ikke minst Neils engasjement for en bedre verden og mot folk som Donald Trump, altså slikt som noen mener kunstnere ikke skal drive med. Dem om det!

Mindre politikk, mer kjærlighet. Men denne gangen er det ikke så mye politikk, bare et lite spark til mannen i det hvite huset, så langt jeg har oppfattet i hvert fall. Og er det mer, er det i hvert fall mer subtilt enn de til tider noe plumpe tekstene Neil til tider kan varte opp med.

Vi møter Neil Young, «The Folksinger» på dette albumet

Jeg liker tekstene på dette albumet. De er reflekterte. Neil har ikke altfor mye på hjertet. Bare akkurat passe. Første låten likner selvkritikk mot det livet han og hans forrige kone Pegi Young i perioder levde. Gjorde for mye alkohol veien mer humpete enn nødvendig?«The Foggy Edge Of Time», der altså. Det er nærliggende å tenke på den 14 år gamle sangen «Ramada Inn» som den gamle Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro mente handlet om Neils og eks-kona Pegis ekteskapsproblemer. Men sangen er også om kjærlighet til de tre barna. «The Foggy Edge Of Time» er også mer forsonende overfor datteren Amber Jean enn de to første sangene på fjorårets album. Da ble Neils omtale av forholdet deres vel klamt, dette ville jeg ikke høre. Men først og fremst er sangen veldig fin.

Folksinger! Og resten av albumet for den del også. Dette er ikke hardrockeren Neil Young, om jeg glemte å nevne det. Dette er folksangeren. Han sitter ved peisen og mimrer over livet slik det var, og han elsker livet slik det er med Daryl Hannah, noe ikke minst den vakre «Day Aftter Day» bærer bud om. Og for så vidt også sangen etterpå, «Earth Girl». Han spiller ikke elektrisk gitar på dette albumet. Neil holder seg for det meste til munnspill, piano og akustisk gitar samt elektrisk gitar på fantastiske «Soon I Might Be Going». Men Neil, Spooner og Micah Nelson spiller på flere litt utypiske instrumenter som gir en veldig fin klang på dette albumet slik som vibrafon, marxophone og dulcimer – vet ikke det norske navnet på alle disse.

Nytt og litt gammelt. Blant de syv sangene er to over seksti år. Både «Casting Me Away From You» og «I’ll Love You Forever» var å høre på den første innstalasjonen av Archives i 2009. Men på Second Song har de virkelig funnet sitt hjem. Der jeg med fjorårets album kunne irritere meg litt over at Neil hadde stjålet en del av melodiene fra seg selv, er det kun disse to gamle låtene som minner meg mye om andre Neil Young-låter, men nå er jo disse andre låtene nyere! Så kan du jo gjette hvilke seinere låter jeg tenker på, jeg har ikke plassert dem alle. Disse to sangene slutter på sitt vis en ring. Neil har alltid vært Neil, gammel eller ung.

Den andre sangen. Og enda har jeg ikke kommet til albumets tittelspor, sangen albumet er bygd opp rundt. Jeg var nok litt skeptisk da jeg hørte at den 12 minutter lange «Second Song» ble delt i to på LP-en. Den avslutter side 1 og begynner side 2. Bob Dylan valgte jo å ha sin lange «Murder Most Foul» til slutt på en egen plateside. Den sangen var mer utmattende, tålte ikke for mange runder. Det er mulig jeg er for høy på Second Song i kveld, men når jeg hører albumet, tenker jeg at det er perfekt med en tittellåt i to deler, dette binder de to platesidene sammen. Sangen kan kreve litt utholdenhet, men i to deler klarer vi den enda bedre. Og den er da finere enn den omtrent like lange «Natural Beauty» på «Harvest Moon« som jeg finner det nærliggende å sammenlikne med.

For en låt med akustisk godlyd fra Neil og bandet! Lang sang uten elektriske gitarsoloer, slik hans lange sanger ofte har for vane. Neil synger og spiller munnspill varmt og inderlig som bare han kan. Melodien er tilsynelatende enkel, men nydelig. Teksten er nostalgisk, ser tilbake på verden slik den var, og slik man skulle ønske den kunne være. Ser også litt framover. Teksten er litt haltende til tider, men følelsen av sangen om du lar deg dra inn, er deilig Neil Young. Videoen som følger sangen, er laget av den lenge avdøde bassisten Rick Rosas og er fra Broken Arrow, gården Old Man fra Neils sang forpaktet for Neil. Det understreker nostalgien. Selve tittelen «Second Song» kan være om Neils nye fase i livet, eller alle sangene som kommer etter den forrige. For eksempel Neil ser jo aldri ut til å gå helt tom.

Synger pent! Nevnte jeg stemmen til Neil? Han synger like pent som noen gang. Han når sikkert ikke like høyt som før, men det er i tilfellet flisespikkeri som aldri har betydd noe for oss som sverger til skjønnheten i det uperfekte.

Dette er Neil i det pene hjørnet. Chrome Hearts gjør en glimrende og pen jobb. Nydelige detaljer uten å ta noe bort fra Neils stemme som stort sett får lov til å være i sentrum. Nydelig plate. Om den tåler tidens tann vet jeg ikke, men tre dager med denne, er tre dager med en mann som har betydd mer for meg enn noen annen musiker. Og disse tre dagene har jeg ikke tenkt at alt var så mye bedre før.

Jeg har ikke terningkast til slikt.

Neil og Chrome Hearts. Spooner er ikke med på bildet.

(Redigert 20. september)