På musikalsk leting etter Amerika

Stian Larssen: American Tune – From The Kentucky Coal Mine to The Californian Sun (bok 2026)

Paul Simon dro sammen med Kathy på jakt etter ett Amerika som ikke lenger eksisterte i sangen «America». Nå har Stian Larssen og kompiser gjort det samme, og Stian har like gjerne lånt tittelen til boka om turen fra Paul Simons «American Tune». Den passende undertittelen er hentet fra Kris Kristoffersons «Bobby McGee». Så er da også boka tilegnet mor til Stian som åpnet dørene til Amerika gjennom Kris.

Stian er forfatter, fotograf og musiker og har glede av disse tre profesjonene i formidlingen av stoffet i denne boka.

30 stater, kapitler og sanger. Stian Larssen kjørte 17 000 kilometer gjennom 30 stater i USA. Boka består av 30 kapitler med 30 titler fra sanger som formet Stian. Men Stian nøyer seg ikke med 30 sanger. Underveis i boka er han innom mange flere. Utgangspunktet for reisen var å finne menneskene og historiene bak sangene. Om du tenker at musikk, samfunn og politikk ikke hører sammen, er ikke dette boka for deg. Men om du som meg fascineres av gode tekster og gjerne vil vite mer om hva sangene handler om, er denne boka midt i blinken.

Praktverk. Boka er et ganske omfattende praktverk med sine 500 sider og flotte bilder. Jeg slukte den i løpet av to helger. Men tro ikke at jeg er ferdig med boka av den grunn. På hjemmesida til American Tune finner du mer stoff som podkastepisoder. Siden jeg ikke har hørt alle sangene i boka fra før, eller i hvert fall ikke har et sterkt forhold til alle, tenker jeg at jeg skal lese boka om igjen. Ett kapittel for dagen der jeg graver meg ned i dagens låt.

Mange sanger i mi gate. Nå lurer du sikkert på hva slags sanger det dreier seg om. Bob Dylan og Bruce Springsteen går igjen i både hovedsanger og i andres kapitler. Joda, Stian besøker Youngstown og prater med mennesker berørt av hendelsene den sangen beskriver. I Forth Worth besøkes graven til Townes Van Zandt uten at favorittsartisten til én av de medreisende, Tommy Modalsli, får et eget kapittel.

De reiser til Graceland, og akkurat i kapittelet om «An American Trilogy» punkterer det venstre forhjulet i mitt hode. Det er riktig at Elvis Presley gjorde låten stor og kjent, men det blir litt snaut å nevne en av mine musikalske helter, Mickey Newbury, i en bisetning når Newbury stod bak arrangementet, tvedydighetene og følelsene denne sammensmeltingen av tre låter førte til.

Jeremy. Men slik uenighet er jo bare engasjerende. Av andre smakebiter kan jeg jo nevne at Mark Knopfler står bak hele to av låtene, «Sailing to Philadelphia» og den mektige Hamsun-inspirerte «Telegraph Road». Vi møter Billy Holiday, Robert Johnson, Otis Redding, Nina Simone og Woody Guthrie for å nevne en håndfull til. Noen historier vil du kanskje kjenne til fra før. Noen er sikkert nye. Vi er nær sagt selvfølgelig innom den vennskapelige musikalske feiden mellom Lynyrd Skynyrd og Neil Young og deres «Sweet Home Alabama» og «Southern Man/Alabama» samt Youngs «Ohio» i et annet kapittel. Én av de mest gripende historiene er om Jeremy i Pearl Jams låt.

På veien møter Stian mennesker som er berørt av historiene som fortelles, enten det dreier seg om branner, justismord eller hjørnesteinsbedrifter som legges ned. Det er samtaler med historikere, professorer og hun som serverer pizza. For eksempel. Boka er rett og slett musikk- , sosialantropologi- og historieundervisning på en gang. Og innimellom er det diskusjoner og samtaler mellom de reisende. Vi er på tur!

Henrik Syse. Forordet til boka er skrevet av selveste sjefsfilosof Henrik Syse, og om min anbefaling ikke er nok, kanskje Syse har den nødvendige tyngden som skal til. Syse skriver at boka handler om å nære et håp til tross for skuffelse. Boka gir gjennom sangene og historiene nyanser og viser fram et Amerika som er så mye mer enn Trumps to-dimensjonale virkelighet. Sangene viser oss et Amerika litt nærmere det vi drømte om en gang. For så vidt både på godt og vondt, men også alle fargene som ligger imellom.

En gang til. Jeg gleder meg uansett til å gyve løs på boka en gang til. I et roligere tempo, riktignok. Første gang ville jeg nok blitt stoppet på en Highway og fått den fartsboten Stian så vidt unnslapp.

Pressefoto av Stian Larssen

Bob Dylan i Oslo Spektrum

BOB DYLAN & BAND I OSLO SPEKTRUM, 17. oktober 2026

Pressebilde

Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett Bob Dylan, men tror det er 8-10 ganger. I kveld spilte den 85 år gamle mannen igjen i Oslo Spektrum. Fotoforbud og nedlåsing av mobiler, men med lite lys og en Dylan i hettegenser som velger kun å kommunisere gjennom musikken, vet jeg ikke om det hadde blitt så mye bilder uansett.

Dylan er av de artistene jeg har spilt aller mest på plater – også liveopptak – mens konsertene i mi tid ofte ikke har truffet blink i samme grad. De siste fem konsertene jeg har sett fra og med 2015 har vært av de beste jeg har sett med Dylan. Mellom 2000 og 2010 så jeg et par nokså svake konserter om jeg kan tillate meg å si det om én av de aller største.

I kveld var bandet mer enn solid, lyden var bra og Dylans vokal klar og god. Låtene blir til tider fremført litt for likt i tilbakelent bluesrockstil.

Høydepunkter i kveld var for meg Man In The Long Black Coat, Tangled Up In Blue, When I Paint My Masterpiece – som jeg en stund trodde var en cover av «Puttin’ On The Ritz.”– og avslutningen med « I Shall Be Released” og en morsom «You Ain’t Goin’ Nowhere”, som eneste ekstranummer, så det er mulig å si at Dylan ga seg på topp – i kveld vel å merke – etter 100 minutter.

Morsomt når Dylan etter 70 minutter drar fram munnspillet og får folk til å juble, eller når han synger tittelen på «Tangled Up In Blue” og folk skjønner hvilken sang som kommer i en ganske så omarbeidet versjonen.

Interessant at Dylan valgte å hylle to av mine andre helter gjennom å gjøre Louisianna 1927 av Randy Newman og Dublin Blues av Guy Clark.

En ganske fin kveld, som Dylan også i dag viser at han har potensial til å gjøre enda bedre. Dylan var nok vassere for fire år siden da han gjorde mesteparten av mesterverket Rough And Rowdy Ways som ble gitt ut to år tidligere. I kveld ble det vel rundt tre låter derfra hvor «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To you» satt best hos denne lytter.

(Redigert)

Foto via Sony Norway.

Lagt til dagen etter: FLERE REFLEKSJONER OM BOB DYLAN I OSLO SPEKTRUM

Omtalen min iver kan tolkes til en svak firer. Så leser jeg at mange holder konserten til å være noe rundt fantastisk. Som regel plukker jeg ut konserter jeg er nokså sikker på at blir veldig bra, får en kjempefin opplevelse og skriver en for noen i overkant euforisk omtale.

Men når man har vært på en fantastisk konsert, vil man gjerne dele og få bekreftet opplevelsen – i hvert fall vil jeg det – og ikke lese en smålunken omtale. Så jeg har nesten litt dårlig samvittighet. Skriveriene mine er basert på subjektive opplevelser. Om jeg ikke er overbegeistret, kan jeg jo la være å skrive. Men synes egentlig jeg fortjener å skrive om en Dylan-konsert uansett.

Det finnes mange med stor interesse og kunnskap om Dylan, og selv om jeg har skrevet side opp og side ned om mannen, er mange dypere inn i hans historie enn meg. Det kan bidra til at vi opplever ting forskjellig. I 2022 hadde jeg en veldig god konsertopplevelse med Bob i Oslo. Kanskje skyldes det også min dagsform. Jeg hadde hørt mye på Rough And Rowdy Ways i forkant, og koste meg over nyanseforskjeller – ikke store omarbeidelser av de ni sangene som kom derfra. I går syntes jeg det var gøy med omaebeide versjoner av sanger som Tangled Up In Blue og The Man In A Long Black Coat. Og så synes jeg det er pinlig at konsentrasjonen min falt og at jeg en periode ikke klarte å skille coverversjoner fra originallåter. Siste sang, You Ain’t Going Nowhere, var aller best i går. Den viste at Bob kunne laget en mer dynamisk konsert med mer publikumsfrieri om det var det han ville. Dylan skal ha pluss i boka for at han spiller veldig mye fra siste del av karrieren. Her skiller han seg fra for eksempel Neil Young som i fjor lente seg mye på sitt eldre materiale.

Jeg holder på at arrangementene ble i overkant like – for meg, i går i hvert fall – jeg hørte fint teksten på Randy Newmans Louisiana 1927, men var lenge forvirret, denne sangen kan jeg jo utenat. Men fin versjon!

Min omtale legger liten vekt på Dylans alder, mer på egen subjektive opplevelse. For meg var Paul Simon, også han 85 år, i København to hakk opp sammenlignet med en god Bob Dylan-konsert i går. Begge tilpasser repertoaret og arrangementene til den de er i dag. Noen vil si at Dylans hettegenser der man ikke kan se ansiktet hans legger noe til opplevelsen, forsterker myten om ham. Jeg skal aldri si at Dylan er patetisk, men den hettegenseren eller hoodie eller hva ungdommen, og de gamle, kaller slikt, er i beste fall, sært. Og sær er han jo, den gamle geniale skruen?

For meg er det visuelle og samhandlingen med publikum ofte en viktig del av opplevelsen. Derfor trekker jeg så ofte jeg kan fram mot scenen. Her hadde Paul Simon og hans band mye mer å tilby denne gangen.

Men vi trenger ikke sammenlikne for mye. Jeg vet omtrent hva jeg får når jeg går på en Bob Dylan-konsert. Og det er jo en glede å konstatere at en 85 år gammel banebryter fortsetter å gjøre det han kan best, omdefinerer seg selv og sangene. Så treffer han noen hele tiden, noen noe av tiden og noen ikke i det hele tatt. Og som han selv synger «Don’t critize what you can’t understand». Så selv om jeg har hørt mer Dylan enn de aller fleste, må jeg nok innrømme at det er mange som forstår mer enn meg.

Men er det ikke helt greit?
(Pressebilde)

Musikk som tar deg mot himmelen

Jess Williamson: A Mile South Of Heaven (album 2026)

If you wanna go to Heaven, gotta go through Hell
Gonna lose your mind trying to find yourself
Even the Devil has God inside
Gotta see the darkness to know the light

Jeg hører ikke alltid på Tom Skjeklesæther. Heller ikke når det gjelder countrymusikk. Han er nok enda mer country enn meg til tider. Fredag for vel en uke siden skrev han veldig fint om Jess Williamsons nyeste album, A Mile South Of Heaven. Det gjorde meg såpass nysgjerrig at albumet ble med meg på T-banen samme morgenen uten at jeg ble frelst umiddelbart.

Jess Williamson er et navn jeg har hørt om, men som har havnet utenfor min prioriteringssone. Det er dumt, men slik er det når verden er full av god musikk. Det er jo en fin ting med en verden som ellers kan være vanskelig å få grep på. Jo, «What A Wonderful World»!

Jess er født i Texas, vokst opp i Dallas, og tilbringer mye tid i Los Angeles. Hun nærmer seg 40 år og har flere album i kofferten som inkluderer et album med Katie Crutchfield (Waxahatchee).

A Mile South Of Heaven skal være mer country og mindre indie enn på tidligere utgivelser. Vi får deilige doser av steel gitar og banjo. Stemmen er en vanvittig fin blanding av Emmylou Harris, Edie Brickell og Courtney Marie Andrews. Andrews står også som medforfatter på «A Dark Day Inn Dallas. Hun synger seg rett inn i sjelen. Jess oppgir at hun også er inspirert av folk som Leonard Cohen, Lucinda Williams og Guy Clark. Referansene bør dermed være orden for Gubberocks lesere. Blant musikerne finner du The Whitemore Sisters. Når jeg i tillegg kan nevne at albumet er produsert av Shooter Jennings, er det vel egentlig ikke mer å lure på?

Men referanser og produsent er én ting, musikken må treffe også. De to første gangene jeg hørte albumet syntes jeg nok den godeste Tom hadde overdrevet litt, men hei, hei hva er det jeg hører:

My my, hey hey
Loneliness is here to stay
Hey hey, my my
Love for you will never die

Jeg har kommet til «Someone Else’s Horses», et spor som fortsatt mange lyttinger seinere fremstår som bra, men et lite stykke bak albumets beste. Vel, den begynner å sette seg. Jess har nok lest Gubberock, og vet hva som skal til for ar jeg gir albumet flere sjanser. Og det takker jeg henne for!

Sangene som først fikk meg hektet er et midtparti med tittellåten «A Mile South Of Heaven», den overjordisk fengende «Tracking The Tropics» og «Dark Day In Dallas».

Senere har jeg lagt flere låter til listen over favoritter, ikke minst åpningslåten «Goodbye To All That». Jess skriver med bakgrunn i eget liv og opplevelser. «Goodbye To All That» er nesten et farvel til Los Angeles, til drømmer og et liv Jess ikke fikk helt orden på. Omtrent som på albumets aller beste låt, «Tracking The Tropics»?

The weatherman says he’s tracking the tropics
Another storm with a woman’s name
She’s catastrophic

Albumets tittel handler om å være nærme det fullkomne, men aldri helt nå dit. Glasset kan være halvtomt, men jeg tolker at Jess snarere finner at det er nokså nærme fullt.

Uten å ha gransket lungene og nyrene mine nærmere, tar jeg sjansen på å skrive at dette må være et av årets aller fineste countryalbum. Det snurrer og går, og om oppturen fortsetter, er avstanden til himmelen kortere enn 1609 meter!

A mile south of Heaven
And I saw an angel’s face

Tre album fra broderfolket

Vi har hele tre album med svensker i dag. Men fortvil ikke, alle artistene har tilknytning til Norge. Stefan Sundström, Andi Almqvist og Lars Winnerbäck. Både Almqvist og Sundström gir ut musikk på det litt alternative plateselskapet Ella Ruth institutet som blant annet boikotter Spotify. Winnerbäck holder til på United Stage. Nok om plateselskap, nå over til musikken!

Stefan Sundström & Sista Jäntan: Den swenska kulturkanonen (album 2026)

Er det én ting du må ha på «to do-listen», er det å se den nå sekstifireårige (da dette ble skrevet) svenske visepunkeren med band. Dette var av de morsomste, alvorligste, styggeste og vakreste konsertene jeg noen ganger har vært på. Jeg hadde nokså tilfeldig på meg en Tom Waits-trøye. Det kunne vært mer feil. Måten Sundström sang og skrek på, hans teatralske og særdeles underholdende bevegelser. Alt dette supplerte musikken på en måte ingen lysshow kunne ha erstattet. (Fra omtalen av konsert med Stefan Sundström & Sista jänten på Rockefeller i Oslo i juni 2024)

Stefan Sundström har minst to ansikter. Det ene er som rolig ballademaker og visesanger, gjerne med piano og Franske Trion. Den andre er som litt stygg punker. Vi møter i hovedsak det siste ansiktet på det nye albumet Den swenska kulturkanonen med Stefan og Sista Jäntan, det vil si ikke så ulikt det som møtte oss på Rockefeller denne junikvelden for to år siden. Særlig låtene nummer to til fire virker rølpete. Albumet åpner med salmen «Den blomstertid nu kommer» som både er høytidelig og jordnær på en gang. Noen tolker den som et nikk til Stefans bassist Nikke Ström som døde etter at innspillingen av albumet var ferdig, andre som et kroneksempel på albumets tittel, Den swenska kulturkanonen. Hvorfor «swenska» står med «w» på albumomslaget, vet jeg ikke.

Foto: Tormod Reiersen

Etter de fire første sangene, der «Gunga rull» framstår som best og morsomt, endrer albumet noe karakter. Tempoet tas ned et hakk og det er nå vi får de flotteste låtene. «Liten blues», «Maj vart tok du vägen», «Tiggaren från Loussa» og «Sakta» er alle toppklasse og Sundström på sitt beste. Sundström har mye på hjertet om klima og miljø, sosiale medier og en verden som går til helvete. Helt til slutt gir han oss «Uppmuntran», en låt som er skrevet av Wolf Biermann med svensk tekst av Per Olov Enquist og Caj Lundgren. Den oppmuntringen trenger vi etter all elendigheten.

Et meget bra album der jeg nok hadde ønsket at punklåtene var spredd litt mer utover. Men du verden; det er bare å glede seg til konserter på nyåret! Tilknytningen til Norge, spør du. Sundström tilbringer mye tid i Nord-Norge, Nord-Norge er selvsagt er uhyre presist begrep for oss søringer.

Andi Almqvist: We’re All Gonna Die But I Can Live With That (album 2026)

Kveldens høydepunkt for meg var likevel da svenske Andi Almqvist var gjest. For en versjon av Tom Waits’ «The Earth Died Screaming» av Andi og bandet! Freddy Holm fikk virkelig utfolde seg. Eneste ankepunkt er at vi gjerne skulle sett mye mer av Andi i lag med The Salmon Smokers. En lytt på Andi Almqvists album fra i fjor bekrefter at han har mer enn litt til felles med nettopp Tom Waits. (Fra omtale av Interstatefestivalen på Røverstaden i Oslo i februar 2025).

Andi Almqvist fra Malmö er tilbake med et album innspilt i Halden med multiinstrumentalisten Freddy Holm i førersetet der også folk som Jesse Tomlinson og Bene Risenfors deltar. Da jeg så ham i Oslo, sammenliknet jeg altså Andi med Tom Waits. Når jeg hører åpningslåten «She Jumps», tenker jeg på en annen Freddy Holm har samarbeidet med, nemlig Luke Elliot. Ellers ser jeg Nick Cave nevnt, og det er ikke helt borte, det heller. Mørke dommedagslåter med snev av ironi og humor. Jeg er svak for både sangen og tittelen på albumet, We’re All Gonna Die But I Can Live With That. Det må være et fint motto for livet vi lever!

Foto: Tormod Reiersen

Stemmen til Andi er mektig, mørk og stor og får flott oppbakking av Freddy og hans synther, strengeinstrumenter og strykere. Mye flott, mye småpompøst med positivt fortegn. Favoritter så langt er låtene jeg allerede har nevnt supplert med «Alone And Forsaken», «Rosemary’s Grandchildren» med et herlig kor fra dødsriket, og «The Fly».

Et mektig album!

Lars Winnerbäck: Längtan till våren (album 2026)

Jeg så nylig PJ Harvey i Oslo. Kunstnerisk, utfordrende og veldig bra. Men i går var det musikk som ikke krevde så mye, men ga og ga, rett i «Själ och hjärte». Fest og opptur. (Fra omtalen av Lars Winnerbäcks konsert Oslo Spektrum i november 2023)

Musikken til Lars Winnerbäck har noe enkelt og liketil over seg. Den egner seg strålende på konsert, og om jeg ikke skulle gape over så mye annen musikk, skulle jeg lært meg alle tekstene utenat og sunget med når Lars igjen besøker Oslo i november. Besøker, vel, om jeg ikke tar helt feil, bor han vel her allerede store deler av året sammen med sin kone Agnes Kittelsen.

Fansen elsker å synge med når Lars holder konsert, og det er en fryd å se hvilket samhold og hvilken glede han skaper for menneskene, enten vi kjenner hverandre på forhånd eller ikke.

Jeg er likevel ofte litt sein til å ta nye sanger med Lars Winnerbäck inn over meg. Sist tok det selvfølgelig lang tid før det løsnet, da Neutronstjärnan var et samarbeid med Joakim Berg og Martin Sköld og hadde et noe alternativt lydbilde. Men det ble «Värkligen bra» til slutt!

Jeg må innrømme at jeg også denne gangen måtte ha tre gjennomspillinger før skuffelsen gikk over i begeistring! Men Längtan till våren er et mer tradisjonelt Lars Winnerbäck-album. Som vanlig synger han om tiden som var, venner som har blitt borte, kjærligheten, solidariteten og verdenssituasjonen. Politisk er han en litt mildere versjon av Stefan Sundström. Det som er fascinerende er at han ofte klarer å dytte alt dette inn i en sang på én gang. Det fungerer!

Trolig har ikke dette albumet like sterke sanger som for eksempel Eldtuppen (2019). med sine «Skulla aldrig hända oss» og «Jag tror jag hittar hem», men kanskje er «Längtan till våren» enda jevnere. Og når man begynner å dissekere albumet, stikker de seg fram én etter én: «Dagen», «50 år i Västerås», «Kring Katarina k:a» og «Trettio dagar har april». Jeg liker omtrent alt, mulig det er et hvileskjær eller to. Om man skal kverulere, kan man kanskje si at sangene er litt vel like, men det blir litt smålig.

Et meget solid Lars Winnerbäck-album slik et Lars Winnerbäck album skal låte! Morsomt med en Abba-referanse, den har jeg allerede dratt for andre familiemedlemmer. Hør selv! Dette albumet blir spilt mye.

Foto: Tormod Reiersen