Paul Simons sanger om Amerika

«Let us be lovers, we’ll marry our fortunes together». Det er den optimistiske åpningen på en av de mest slitesterke blant alle Paul Simons slitesterke sanger, «America», utgitt på Simon & Garfunkels album, «Bookends» i 1968. Sangen er en filmatisk reise med Paul Simon og hans kjæreste, Kathy, gjennom USA med buss. Og lenge var det mer enn nok for meg. Eller, det er stilt spørsmål ved om reisen fant sted.

«This is a song about an America that no longer exists», sa Art Garfunkel da Simon and Garfunkel spilte i Oslo Spektrum i 2004. Hva mente han med det? Eksisterte dette Amerika i 1968, da? Hm. Mot slutten av sangen er optimismen fra åpningsstrofen borte: «Kathy I’m lost, I said though I knew she was sleeping, I’m empty and aching and I don’t know why.»

Fant de ikke det Amerika de lette etter? Var drømmenens land allerede da borte? Mange av de tilsynelatende harmoniske Simon and Garfunkel-sangene inneholdt opp til flere doser med fremmedgjøring og pessimsme, og «America» var ikke noe unntak. Fem år seinere, i 1973, kan det se ut som Paul Simon tar opp tråden igjen i låten «American Tune».

Melodien til låten er en bearbeidelse av en gammel klassisk melodi som vi også finner igjen i salmen «Velt Alle Dine Veie». Allerede i åpningsstrofen møter vi nå en desillusjonert Simon: «Many is the time I’ve been mistaken and many times confused», hvorpå Simon på usedvanlig poetisk vis tar oss gjennom mye av USAs historie. «Still when I think of the road we’re traveling on, I wonder what’s gone wrong».

Teksten er tolket som en beskrivelse av et USA i oppløsning under Nixon, og er av enkelte trukket frem som én av de aller ypperste som er laget innenfor populærmusikken. Perspektivet er i overført betydning og bokstavelg talt hevet sammenliknet med «America»: «And I dreamed I was flying, high above my eyes could clearly see The Statue of Liberty sailing away to sea.»

Ja, hva var det Paul sang tilbake i 1973: «We come in the age’s most uncertain hours and sing an American Tune». Usikre tider da, usikre tider nå. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at Paul Simons låter var mindre tidløse, mindre slitesterke. Ja, at Art Garfunkel kunne uttalt det samme om «American Tune» som han uttalte om «America».

John Fullbright er endelig tilbake

John Fullbright – The Liar (album 2022)

Foto: Jackson Augustus

«What’s so bad about happy», spurte John Fullbright fra Oklahoma i åpningslåten på sitt forrige soloalbum, Songs (2014). En låt som blant annet handlet om å skrive låter. Han ser ikke direkte lystelig ut på pressebildene som følger hans første album på åtte år, The Liar. Og musikken, eller nærmere bestemt pianoet, er noe Fullbright finner glede i når livet er litt vanskelig. The Liar åpner med en slektning av låten «Happy» på Songs, den glimrende «Bearden 1645», en låt som nettopp handler om å finne glede i pianoet:

«Everybody needs something they can cling to
A place for happiness to bring you
I got a piano I can sing to.»

I tillegg til Fullbrights svært sjelfulle og fleksible stemme og piano bidrar han selv også med en rekke andre instrumenter. Nå er ikke The Liar kun Fullbrights prosjekt, noe Fullbright selv understreker. Bandet, som blant annet består av Jesse Aycock, Aaron Boehler, Paul Wilkes, Stephen Lee og Paddy Ryan, bidrar blant annet med trommer, bass og en rekke ulike gitarer. Musikalsk får vi pianoballader med John Fullbright alene, samt fullt bandutløp – gjerne i samme låt som på nevnte «Bearden 1645». Både fele og steelgitar på enkeltlåter bidrar til at albumet fremstår som variert uten å være sprikende.

Religion. I 2012 og 2014 ga Fullbright ut sine til nå to eneste studioalbum, så ble det stille på solofronten. Aller best likte jeg From The Ground Up (2012) med låter som «Gawd Above», «I Only Pray At Night» og «Satan And St. Paul», sanger som var påvirket av hans forhold til Gud:

I don’t pray, and I don’t hang my philosophical hat on the idea of God. But I was raised with it and had to get away from it.

Også på The Liar er det låter som dveler ved religion. På tittelsporet prater Fullbright med Gud igjen, og uttaler «God, grant me whiskey, and I promise I’ll be good». Platas aller sterkeste låt er nakne «Stars». På denne låten er det kun Fullbright med piano. Her henter han styrke fra innerst i sjelen der han synger om å se tomhet og så seinere om å se Gud når han ser opp mot stjernene.

Av favorittlåter på albumet må jeg også nevne «Paranoid Heart» og «Poster Child», låter der Fullbrights stemme virkelig får briljere. Jeg er også svak for den rytmiske og tragikomiske «Social Skills», om å håndtere sosial angst gjennom alkoholmedisinering:

«Have another double double til the lines get blurred
Til the jokes come easy and the phrase gets slurred
And everybody's happy while they're in control
And nothing ever suffers but the liver and the soul»

De som har fulgt Fullbrigh vil også merke seg at to av låtene var med på et livealbum fra 2009, nemlig countrylåten «Blameless» og den litt Eaglesaktige «Unlocked Doors». Her er de videreutviklet, og begge fremstår i fine versjoner.

Samlet sett er dette blitt et veldig fint album over 12 låter. Gode og varierte låter innenfor et singer/songwriter-konsept. Ikke la det gå åtte år til neste soloalbum. Ryktene vil ha det til at John Fullbright leverte en magisk konsert i Oslo for noen år siden, og det vil vi også gjerne ha en gjentakelse av!

Foto: Jackson Augustus

Svevde høyt der oppe…og kom ned

Erlend Ropstad m/band, Sentrum Scene, Oslo, 30. september 2022.

Erlend Ropstad med «Old Black».

Jeg svevde høyt der oppe
Aldri kom jeg meg ned

Joda, vi kom oss ned til slutt. Etter over en time med mange hardtslående rockere og andre låter der det fire persons store bandet pluss Erlend fikk utfolde seg, stod Erlend alene med gitaren og sang eldre låter, låter fra den tiden han begynte å synge på norsk, for rundt ti år siden. Deretter fikk vi en bandversjon, men likevel følsom, «En fin dag», den hjerteskjærende låten der Erlend viser oss kontrastene mellom eget liv og mange flyktningebarns liv. Da var det ikke bare fest lenger.

Moa Lignell. Men lenge før det hadde Moa Lignell fra Sverige varmet opp en halvtimes tid. Moa har tre engelskspråklige album i kofferten, men begynte å lage låter på morsmålet i fjor. Hun har nettopp gitt ut en duett sammen med Ane Brun. For meg var Moa et helt nytt bekjentskap, et særdeles hyggelig sådan. Låtene virket sterke, og stemmen bar gjennom praten lenger bak i lokalet. Moa tok seg tid til å introdusere låtene, noe som er veldig fint når artisten spiller solo. Og publikum i nærheten av meg satte pris på henne. Jo, Moa må jeg høre mer på.

Moa Lignell må jeg høre mer på!

Gleden & Sorgen. Erlend Ropstad går hardt ut med tittelåten fra årets album, Gleden & Sorgen. Med seg har han Roar Nilsen på gitar, Gunnar Sæter på trommer, Julie Falkevik Tungevåg på keyboard og Øystein Frantzvåg på bass. De gjør det raskt klart at her er vi på tøff rockekonsert. For meg sitter høydepunktene tett, særlig siden vi får servert mange låter fra de to siste albumene, «mine» Erlend Ropstad-plater. Etter noen dundrende låter, roes det litt ned med flotte «Vincents brev». Sangen om da Lou Reed kom til Vegårshei, og mye annet. Nyansene kommer frem, og gitarist Roar Nilsen får for alvor vist seg fram.

Men først og fremst er dette gøy.:

Vi har gjort noe riktig. Vi har gjort mye feil. Men i dag har vi gjort noe riktig. Vi har kommet sammen her på Sentrum Scene i Oslo for å feire rock ‘n’ roll.

Eller noe slikt. Selvsagt på sin «bløde» Vennesla-dialekt. Erlend skulle videre på turneen, og synes vi synger så fint at han gjerne tar oss alle med til Haugesund som korister. Joda, stemningen var god. Det var tydelig at Erlend og bandet hadde det storveis på scenen. Erlend vekslet mellom akustisk gitar og sin elektriske «Old Black». Av og til forsvant han inn i musikken, andre ganger søkte han felleskapet med oss eller bandmedlemmene.

Fortryllende gitarspill av Roar Nilsen

På de siste albumene har Erlend vekslet mellom rolige låter og rockere. I kveld var mesteparten av konserten viet de hardtslående rockerne. Men som nevnt innledningsvis, fikk vi heldigvis glimt av den vare Erlend, en Erlend som får vist flere sider av seg selv, der tekstene kommer tydeligere fram – de kunne bli litt borte der jeg stod framme ved scenen:

«Det er når ho tror jeg ikke hører
At jeg ikke følger med
At ho ber til en gud i himmelen
Da sier ho at ho prater med seg sjøl og at det er noe alle gjør
For å finne fram i denne vrimmelen
Ja ho har sikkert rett i de Ho har rett i så mange ting
Ho sier ho har blitt vant til verden
Mens jeg surrer rundt omkring
Jeg har så lett for å gå meg vill
Ho sier alle veier fører hjem
Hold fast for det her det er siste liten»

Etter rundt to timer smådanser bandet av scenen. En veldig fin kveld på Sentrum Scene med en Erlend Ropstad som gir rockeopplevelser fra øverste hylle. Og en særdeles hyggelig bonus når Joddski dukker opp fra bak scenen og gjør «Heilt uten synd» sammen med Erlend og bandet.

Redigert.

Erlend Ropstad og Joddski gjør «Heilt uten synd» sammen. Trommeslager Gunnar Sæter i bakgrunnen

Erlend – The folksinger
Øystein Frantzvåg på bass.

Bob Dylan malte videre på mesterverket sitt i Oslo Spektrum

Bob Dylan og band, konsert i Oslo Spektrum, 25. september 2022. Band: Tony Garnier – bass, Charley Drayton – trommer, Bob Britt – gitar, Doug Lancio – gitar, Donnie Herron – fiolin, elektrisk mandolin, steelgitar

Someday everything’s gonna be different

When I paint that masterpiece

Ja, han fortsetter å jobbe med det store mesterverket sitt, Bob Dylan. I går var vi så heldige at det var hjørnet om hans siste album, Rough And Rowdy Ways som fikk nye fargesjatteringer fremført live. Joda, Bob og bandet spilte også den over 50 år gamle «When I Paint My Masterpiece», låten Michael Bonner i musikkmagasinet påpeker at i går ble fremført i en langt mer nedstrippet versjon enn i USA i sommer.

For oss som hadde sett settlista fra Bob Dylans konserter i USA i sommer, var det dog ingen overraskelser mht. hvilke sanger Bob Dylan spilte i Oslo. De var nemlig akkurat de samme som på forrige konsert. Heldigvis. Vi fikk hele ni av ti sanger fra Dylans fantastiske album fra 2020, Rough And Rowdy Ways, ispedd en coverlåt/standardlåt og noen få eldre sanger fra Dylans katalog.

Og konserten starter med et par eldre Dylan-låter. Etter en lengre intro fra det fem-mann store bandet, kjenner vi igjen låten, «Watching The River Flow». Deretter kommer «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine)» fra Blonde On Blonde (1966). Vi får ikke en rå heseblesende rocka versjon slik Dylan kunne fremføre den på 70-tallet, men som med alle sanger i går – og de seinere årene for den saks skyld – fremført i en lett resiterende blues-/jazzversjon.

Rough And Rowdy Ways. Nå er de ikke de eldre Dylan-låtene jeg har gledet meg mest til å høre, men låtene fra 2020-albumet Rough And Rowdy Ways. De kommer nå heldigvis som perler på en snor. Dylan snakkesynger krystallklart, og for oss som har gjort hjemmeleksa vår og hørt dette albumet noen ganger den siste uka, er det en fryd å følge med på hvor Dylans fraseringer og vokale trykk avviker fra fraseringene på albumet. En av fordelene med å høre sangene live såpass tett opp til albumutgivelse, er at versjonene ikke er radikalt forskjellig fra albumversjonene, samtidig som avvik gjør desto større inntrykk. Blant høydepunktene var som forventet «Key West» og «My Own Version Of You», men sannelig har «Black Rider» vokst seg gigantisk.

Dylan koste seg. Jeg hadde ikke orkesterplass denne søndagen, men fra min posisjon kunne jeg ane en Bob Dylan i godt humør som formelig koste seg bak tangentene, for det var stort sett bak tangentene han befant seg. Som vanlig var det få ord å høre fra mesteren selv mellom låtene, men med noen få unntak, blant annet da han introduserte bandet, et band der de flere har spilt med Dylan i en årrekke, mens andre er nokså nye i bandet. Ingen Charlie Sexton denne gangen. Bandet bidrar til å gi kvelden et bluespreg, og av og til – særlig på de eldre låtene – kunne jeg ønsket meg at lydbildet var ørlite mer dynamisk og at bandet ga litt mer. Men bevares, de vet hva de gjør enten det er perfekt eller skeivt.

Sanger med religøst preg. Litteraturprofessor Erling Aadland påpeker i sin nye bok at Rough And Rowdy Ways er Bob Dylans mest kristne album siden den kristne trilogien rundt 1980. Interessant da at av de få eldre låtene fremfører Dylan to låter fra disse albumene, «Gotta Serve Somebody» og «Every Grain Of Sand» der Every Grain Of Sand» kom helt til slutt. Dette er en sang som trolig betyr mye for Dylan. Også her leverer han en følsom og flott vokal. Kanskje kunne jeg ønsket meg en enda naknere versjon, med bare Dylan og tangenter, men uansett stort å få høre denne låten live.

Bruker sterke og klare farger. Sist jeg så Bob Dylan var i Hyde Park i London, etter en energisk Neil Young-forestilling i 2019. Mer initime Oslo Spektrum kler ham og bandet bedre, men musikken hans er skapt for små klubber som Herr Nilsen – det hadde vært noe! Kanskje var dette siste anledning til å se 81-åringen i Norge. Kanskje ikke. Dylan kaster neppe inn håndkleet før han må. En veldig fin kveld, der jeg gir mange plusspoeng for at Dylan er Dylan og spiller nesten hele Rough And Rowdy Ways, et album som få artister har overgått de seinere årene. Bob Dylan fortsetter å male på mesterverket sitt, nå med klarere farger enn nesten noen gang tidligere.

«I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there's someone there, at times it's only me
I'm hanging in the balance of the reality og man
Like every sparrow falling, like every grain of sand»

I Dylans mesterverk inngår en dialog mellom Dylan selv og noe guddommelig som ikke alltid kan fattes. Det er bare å takke og bukke for at han lar oss ta del i det vi både kan forstå, og det som ligger på et annet og høyere nivå.

Settliste i Oslo, fra nettstedet setlist.fm.

(Om mobilforbudet, og at dere med det er forskånet for mine amatørbilder, er behandlet av mange. Jeg lar dette derfor kun være en parentes i min omtale. Forbudet fungerte helt greit.)

%d bloggere liker dette: