Terry Lee Hale med et liv i musikkens tjeneste

Foto via Katy & Terry Lee Hale

Oh life, just let it
Oh life, you will get it
A hardship handle
To carry that weight
A habit the worry
Cradle to grave
A good place to stop now
Remember why you came

På Terry Lee Hales siste album, The Gristle & Bone Affair fra 2022, er det historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale hadde blitt 69 år, og at han hadde fått Parkinsons sykdom et par år tidligere.

I forrige uke leste jeg et facebook-innlegg fra Carla Torgerson, kjent fra The Walkabouts. Hun forteller at Terry nå møter en tøff versjon av Parkinsons, mer presist corticobal syndrom. Hun forteller videre at Terry er en vidunderlig person som var inspirert henne og en rekke andre musikere opp gjennom årene. Selv hadde jeg litt kontakt med ham på messenger for noen år siden i forbindelse med at han skulle besøke Norge. Han sendte meg en signert CD med albumet Shotgun Pillowcase som takk for det som knapt er noe å nevne i det hele tatt. For meg et fint og litt rørende minne fra en tid jeg ikke så ofte var i kontakt med musikere. Jeg fikk aldri oppleve ham live, men skulle i ettertid ønske at jeg hadde anstrengt meg mer for å få det til.

Fra Texas bosatt i Marseille. Terry Lee Hale ble født i Texas, men har i flere år vært bosatt i Frankrike, og i senere år nærmere bestemt i Marseille sammen med kona Katy. I mange år spilte Terry Lee solo på Seattlescenen i små klubber og barer med sin spesielle gitarteknikk og sine mørke sanger. Utover i 1990-årene åpnet han for band som Soundgarden, Skin Yard, Screaming Trees og The Walkabouts. Han vendte seg senere mot Europa, og oppdaget at han her fikk større respekt og et mer lojalt publikum.

Et knippe album av Terry Lee Hale

The Blue Room. Facebook-posten til Carla Torgerson og et bilde av Terry Lee Hale sammen med kona og The Walkabouts-partner og god venn av Terry, Chris Eckman, gjorde at jeg plukket fram et album med ham. Og da var jeg i gang. Tar jeg frem én utgivelse med mannen, må jeg umiddelbart finne frem én til. Å snakke om et enkelt favorittalbum med Hale, er en risikosport. Jeg velger imidlertid å trekke frem det smått klaustrofobiske The Blue Room (2003) der Hale og Chris Eckman med tilsynelatende begrensede, men mer enn tilstrekkelige virkemidler, som Hales stemme, gitar og alltid karakteristiske munnspill, har skapt et helt eget univers med morderballader og andre blå sanger med fantastiske melodier; «Texas Rose», «Whitered Bouquet» og «Michigan Weather» for å nevne noen av dem. Andre vil mene at den mer rocka Frontier Model (1994) med låter som «Ride Hard» må være hans beste. Carla Torgerson nevner spesielt «Control» fra det albumet.

Jeg må også trekke frem The Long Draw, plata jeg spilte aller mest i 2013. For ei førsteside med tittellåten og «Black Forest Phone Call» i spissen!

Terry Lee Hale har også gitt ut album i samarbeidsprosjektet Hardpan, og laget musikk i med norske musikere i Tunnel Tree. Han har pekt på The Midnight Choir, Motorpsycho og Stein Torleif Bjella (!) som norske favorittartister. For et par år siden kom en utgivelse med et par fine sanger av Hale, spilt inn med Sugarfoot i Trondheim i 2018. Jeg er særlig svak for «Seventeen».

Terry Lee Hale har rikholdig diskografi der Hales kompromissløst har laget kvalitet og vært på jakt etter noe eget, ikke repetere seg selv eller andre.

Foto via Katy & Terry Lee Hale

Bound, Chained, Fettered og The Gristle And The Bone Affair. Men det er hans to siste ordinære album som har fått aller mest oppmerksomhet de siste dagene, og til nå fått tre nye runder hver.

Bound, Chained, Fettered fra 2016 har flere glimrende sanger som «Acrons» og «Scientific Rendevouz». Albumet blir beskrevet som en samling av ni musikalske vignetter. I hver av sangene utforsker Terry Lee Hale ulike sider av livet i vårt århundre . «Signed Blue Angel» er et dikt skrevet av den åtte år gamle datteren til en av Hales beste venner. Det tar for seg døden fra et barns side, med musikk av Hale. Albumet er produsert av Antonio Gramentieri og spilt inn i Italia med italienske musikere som bidrar til at også dette albumet er noe eget som det har vært veldig fint å vende tilbake til.

Chris Eckman er aldri langt unna. Han produserte Terry Lee Hales siste album, The Gristle And The Bone Affair (2022). Kanskje har noen av Hales album, og også dette nyeste, fargepaletter som kan minne om Eckmans soloalbum og The Walkabouts. Samtidig er The Grizzle & Bone Affair utvilsomt et unikt tilskudd til Hales allerede varierte og originale rekke med album. Selv spiller Hale munnspill og gitar. Vokalen har naturlig nok blitt mer værbitt for hver utgivelse. Vokal og gitar er kanskje et steg tilbake i lydbildet denne gangen som følge av at Hale vil oppfattes som en del av bandet, og kanskje også som følge av helseutfordringene. Blant de åtte låtene er det imidlertid én gitarinstrumental, fine «Doesn’t Matter Anymore», en låt som både gir en liten pustepause midtveis, men som også viser at mesteren fortsatt kan spille gitar.

På den storartede åpningslåten, «Oh Life», spiller Žiga Golob’s (Chris Eckman, Steve Wynn) noen slag på kontrabassen før Hale synger falsett sammen med bassen. Deretter legges det på gitarer og kanskje litt steelgitar og seinere på låten sniker Catherine Graindorge inn noen vakre lyder fra fiolinen.

Det er ikke overflod av instrumenter på dette albumet, men jeg savner intet heller. På neste låt, albumets mest umiddelbart fengende lå, «Fish», er pedalsteelen til Jon Hyde og forsiktig koring fra Claire Tucker sentrale. Et lite sonisk mesterverk i all sin beskjedenhet, den låten. Hør også låten – og hele albumet – med hodetelefoner for økt utbytte. Kanskje handler «Fish» om et forhold som selvforskyldt gikk over ende?

Fish that couldn’t swim
Bird that wouldn’t fly
Worm that couldn’t crawl
Man that wouldn’t try
I am

Chris Cacavas – kjent fra Green On Red og Dream Syndicate– deltar også med Keyboard på et par låter. Men om jeg ikke tar helt feil er albumet helt trommefritt. Et ettertenksomt lavmælt album fra Terry Lee Hale, ikke et drivende rockalbum.

Om Alzheimer. I presseskrivet til The Gristle And The Bone Affair understrekes det at samarbeidet på albumet strekker seg videre enn mellom musikere og produsent. Den klaustrofobiske lyden på «Alive Inside» om det indre liv til en mann med Alzheimer skyldes mye mikseren Matt Emerson og hans arbeid. Brown ville ikke la Hale høre dette sporet før hele plata var ferdig. Det er vel unødvendig å fortelle at Hale var strålende fornøyd med resultatet; en nesten kan føle hva som skjer på innsiden av mannen, og vi føler med datteren:


Collecting shadows, rocking chair
Connections crumbled, sitting there
Still the love, open givers
Reach sometimes rewards a glimmer…
…She carries that weight, prays for light
This in not easy, a slippery slope
Where Dad has gone now, she can’t go

På «Gone» bidrar igjen Claire Tucker med vokal, denne gangen sender hennes «duram duramram» tankene mine i retning av Leonard Cohens «Tower Of Song». Vi får ytterligere tre interessante låter før albumet toner ut etter nær 40 minutter: «Curve Away», «Time Is A River» og «tittellåten» «All Fall Down». Alle dype, litt monotone låter som gradvis synker inn. Tematikken kretser fortsatt om livet som var, er og kommer:

«Reach down deep, got to find a way, cause time is a river running away»

Fra «Time Is A River»

Dette er et lavmælt album der tekstene er viktige. I mange partier er det likevel intenst om du er til stede, og slik sett har The Gristle & Bone Affair mye til felles med hans kanskje største mesterverk, The Blue Room.

Now, this road is hard on dreamers
With cover hard to find
Too many fall away, too far behind
…Still, nothing lasts forever
And what’s lived is never lost
But surely with this fitting
We will learn about the cost

Terry Lee Hale, «The Curve»

Om The Gristle & Bone Affair Terry Lee Hales siste album, er det en strålende måte å avslutte på!

Sjekk ut Terry Lee Hale på Bandcamp.

Foto via Chris Eckman. Én av Terry Lee Hales aller siste konserter. Stuekonsert i Ljubljana i 2023.

(Dette er en omskrevet versjon av en omtale av The Gristle & Bone Affair)

To norske: Meditasjon og rock!

Gubberock tar for seg to ytterpunkter når de to norske favorittalbumene så langt i år presenteres. Det rolige og meditative og til tider ganske bråkete og herlig rock!

Joe Harvey-Whyte & Geir Sundstøl: Langeleik (album 2026)

Foto: Roberto Johnsen

Denne lørdags morgenen ble det Langeleik med Joe Harvey-Whyte og Geir Sundstøl godt blandet med spraking fra peisen. Det er fortsatt iskaldt ute, så reisen de to herrer tar rundt i Norges land, tar jeg fra sofakroken med nytraktet kaffe. For meg er dette morgen- eller kveldsmusikk. Det er musikk å meditere til, la tankene fare til. Og rett og slett nyte.

Geir Sundstøl er kjent som en av Norges fremste multinstrumentalister og produsenter som ikke minst er fremragende på pedal steel. På albumet Langeleik spiller han sammen med en annen pedal steel-gitarist, nemlig den London-baserte Joe Harvey White. De fant hverandre tilbake i 2016 da Sundstøl albumdebuterte med Furulund. I august 2024 møttes de, spilte litt sammen og etter fem dager hadde de plutselig et album. Sundstøl lot sitt sedvanlige fokus på detaljer og fulgte joe Harvey-Whytes spontane oppskrift.

I tillegg til gitarer brakte Sundstøl inn orgel, synther, trommemaskiner, gjestemusikere og feltopptak. Og så bidrar altså jeg med peisknitring. Dette er et instrumentalalbum, jeg har derfor få tekstlige knagger å henge min omtale på. Midtveis får vi imidlertid et opptak Geir hadde liggende med poeten Ivar Orvedal: ”Sangen som berre så vidt unngjekk å bøi høyrd“ på «Rørvikelva».

Låttitlene gir hint om hvor musikerne har vært mentalt da de har laget musikken: Otra, Tana, Rørvikelva. Der elevene møtes. Titlene kan gi deg bilder i hodet, og kanskje sende deg i tankene dit Harvey-Whyte og Sundstøl var da de laget musikken. Du hører vannet på «Bleikstranda».

Eller du kan la titlene, Norge og verden fare for en stund og bare nyte musikken en drøy halvtime. Vel, for meg ble det to halvtimer denne morgenen. For meg er ikke Langeleik en samling låter. Det er én låt som beveger seg i ulike retninger. Dette er likevel et rikt album, et album man ikke blir ferdig med så lett.

Ulike klanger, stemninger. Ulike tanker i hodet. Ulike innfallsvinkler for å la tankene forsvinne.

Vakkert.

Tore Sollien: Ute på rømmen (album 2026)

”Hallo, hvordan går det?“

Mange av Gubberocks lesere husker ham som John Ross, det unge talentet fra Fredrikstad som spiller americana med sterke likhetstrekk med storheter som Bob Dylan og Jerry Leger. Nå tar Tore Ragnar Sollien fram sitt eget navn og gir oss heidundrende og rett fram rock på norsk. Det er nå fristende å sammenlikne Tore Sollien med Villskudd, en gruppe unge musikere fra Innlandet som ga oss et av årets beste album i 2024. Fandeninvolskheten, tekstene og musikken. Snakker vi et av årets beste norske rockalbum?

Vi kjenner igjen musikerne fra John Ross. Tore selv spiller på ulike gitarer, orgel og munnspill. Johannes Bjørnli avleverer gitarsoloer av en annen verden, og Victor Strand og Leif Bråten holder det hele i tømme, eller enda bedre; slipper tømmene med trommer og bass. Sistnevnte står også bak teknikken. 

Det braker løs med «Lenket mann», en tekst som handler om utfordringene som oppstår om man ikke klarer å temme sine mørke sider. Sollien har ikke glemt sin Dylan, og plasserer elegant en liten Dylan-referanse i teksten. Stemmen til Ross er nesten ikke til å kjenne igjen fra John Ross-albumene. Her er det det rå og upolerte som gjelder. Eller det slentrende som i «Enda en gang». Det er nemlig ikke bare stå-på rock her.

Jeg kunne trukket fram alle de åtte sangene på dette halvtimes lange albumet. Gode tekster, iørefallende melodier, energisk. Og gitarene. Gitarene! Dette må bare høres. Skrik med til herlige «Hallo, hvordan går det?».

Kanskje er ikke dette banebrytende. Det må det vel ikke alltid være. Det er bare å si gratulerer til Tore Sollien og musikerne. Jeg gjør det kort denne gangen, men albumet er godt! Mer enn det. Jeg spår at dette blir et av årets beste norske album. Kommer et større gjennombrudd snart?

The Medicine Show Must Go On. På konsert med The Dream Syndicate

På konsert med The Dream Syndicate, John Dee i Oslo, onsdag 11. februar 2026.

The Dream Syndicate med Steve Wynn i spissen ga virkelig alt denne kvelden. De fleste hadde nok kastet inn håndkleet om man var så redusert som Wynn. Stemmen var preget av halsbetennelse eller noe lignende, men Steve ga alt i to timer! Man får forsøke å overvinne begrensningene, sa Wynn. Og jeg tror vi alle er glade og imponert over innsatsen til Wynn og bandet.

Første del av konserten var viet nyere og litt variable låter, men bandet fikk vist hva de var gode for. Da Dream Syndicate var ferdig med å varme opp for seg selv som Wynn sa, kom de ut og gjorde alle sangene på et av åttitallets aller beste album, The Medicine Show.

Åttitallet. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som The Days of Wine And Roses (1982), The Medicine Show (1984) og Out Of The Grey (1986). Opp mot best av dem alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte Ghost Stories. I 2012 gjorde de comeback, og de senere årene har de også gitt ut flere nye album, som vi altså innledningsvis fikk smakebiter fra.

Jeg ble introdusert for bandet gjennom den rå EP-en This Is Not The New Dream Syndicate album…Live (1984), en EP som hadde herlige versjoner av sanger som ble gitt ut på Medicine Show. Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: Live At Raji’s (1989). I 1990 opplevde jeg Steve Wynn live for første gang live, på Studentersamfunnet i Trondheim der han turnerte med sitt første soloalbum, det flotte Kerosene Man. Mener også at jeg før konserten hørte et intervju med han der han snakket om hvor viktig det var med dynamikk i fremførelsen av låtene; rolige partier for så å gi gass. Det elementet manglet litt i går, særlig i første settet.

Samspilt band. Tre tidlige medlemmer pluss utrolige Jason Victor på gitar og omtrent like utrolige Chris Cacavas, kjent fra jevngamle Green On Red, på keyboard var med. Og altså Steve Wynn på gitar og vokal, Mark Walton på bass og Dennis Duck på trommer.

Låtene vi fikk servert i andre sett tilhører toppen av kransekaka. «Bullet With My Name On It», «Burn», «Merrittville», «John Coltrane Stereo Blues i en ypperlig versjon og til slutt «Boston» som ekstranummer. Han gjør ikke tabben å ikke spille den låten flere ganger. Blant publikum fant man både avgåtte direktører, forfattere/musikere og en bråte med tidligere og nåværende musikkjournalister. Noen av dem skryter av en konsert i Oslo i 1984 eller deromkring som den ultimate The Dream Syndicate-konserten. Dem om det – for meg står en konsert på Rockefeller for 8-9 år siden høyt!

Noen inkludert ham selv sier Steve Wynn i går minnet om Bob Dylan og Tom Waits. Med all respekt for Wynn, det er å diskreditere Dylan og Waits som vokalister. Og Steve Wynn når han er i bedre form. Men for noen låter, for ett band, og for en innsats fra småsyke Wynn!

Enkelte passasjer i omtalen er fra en tidligere artikkel.

Når Lucinda Williams ser på verden

Lucinda Williams: World’s Gone Wrong (album 2026)

Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams’ nye album World’s Gone Wrong handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA.

When I Look At The World. Lucinda Williams har sett på verden før. Hennes Good Souls Better Angels fra 2020 var til dels et kraftig angrep på Donald Trump og det han står for ikledd et lydbilde sterkt inspirert av Neil Young & Crazy Horse sitt album Ragged Glory, hvilket betyr rufsete og til dels et tungt og fyldig lydbilde. Samme år fikk Lucinda hjerneslag, og etter opptrening vendte hun tilbake med ny musikk og konserter. Hun har gitt ut flere coveralbum med artister hun setter pris på i serien Lu’s Jukebox, me det har nå gått nesten tre år siden hennes forrige album med eget materiale, Stories From A Rock N Roll Heart, et fint, men musikalsk lettere album, som var mer fokusert på hennes egen historie og personer i hennes egen omgangskrets.

Åpenhet og råskap. På samme tid som Stories From A Rock N Roll Heart ble gitt ut kunne man lese hennes selvbiografiske bok Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You. Lucinda er kanskje den av mine favorittartister jeg visste minst om sett i forhold til hvor mye jeg har spilt musikken hennes. Hennes ømhet, åpenhet og hennes råskap fascinerer, også i denne boka. Ikke minst fordi hun åpner om om deler av livet hun ikke har villet åpne opp om før, utenom gjennom sangene.

Nå er Lucinda tilbake med full tyngde, og Worlds’ Gone Wrong er et album som har mye til felles med det hardtslående Good Souls Better Angels. Noen kaller dette amerikana, det synes jeg er å strekke en overbefolket sjanger vel langt. Hva er galt med blues og rock? Sangene er stort sett skrevet i samarbeid med ektemannen Tom Overby og Doug Pattibone, og Overby og den gamle samarbeidspartneren Ray Kennedy har produsert albumet. Med unntak av et par sanger er dette et sint og mørkt album der Lucinda har sett på verden og overhodet ikke liker det hun ser. Samtidig er albumet en kraftig kur mot apati. Vi kan ikke stille oss likegyldige til det som skjer.

Bob Dylan og Neil Young. Selv om sangene er rundt et år gamle, har de ikke gått ut på dato. Om musikken er inspirert av Neil Youngs rufsete hjørne, forstår jeg Lucinda dithen at tekstene har røtter i Bob Dylans politiske sanger på første halvdel av 1960-årene. Dylan skrev da både universelle tekster som «Blowin’ In The Wind» eller han laget noe universelt ut av konkrete hendelser som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll». Og skal man tro et intervju Lucinda nylig gjorde for musikkmagasinet Uncut er det særlig tekstene Tom Overby setter sitt preg på.

Mavis Staples og Norah Jones. Jeg liker Lucinda aller best når skjøre ballader går hånd i hånd med tøffere rockere. Her får nok rockerne dominere. Men det er rom for andre instrumenter enn elektriske på sanger som den fine og mer personlige «Low Life». «So Much Trouble In The World» har også et noe annerledes lydbilde og er skrevet av Bob Marley. Tematikken passer perfekt inn på albumet, og vokalen til Mavis Staples står godt til Lucindas. På avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» bidrar Norah Jones på vokal. Det er ikke nok til å redde låten fra å være blant albumets svakeste. Lucindas stemme, kanskje påvirket av sykdom, er blitt mer slurvete med årene, det gjør stort sett lite, men her fungerer det dårlig i tospann med Jones.

Lucinda gjør en forskjell. Uansett. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. Første side av albumet er bedre enn første, men særlig «Punchline» stiller spørsmålet om det ondes problem på en original måte: Så mye vakkert, men glemte Gud å sette prikken over i-en til slutt?

På det beste får sinnet til Lucinda utløp gjennom gode sanger, rå vokal, og tekster og litt skrikende gitarer fra Doug Pettibone og Mark Ford og herjende orgel fra Rob Burger. Lucinda selv må stort sett la gitaren ligge etter hjerneslaget.

Nå som Neil Young har avlyst sommerens Europa-turné hadde det vært en god idé om Lucinda, Neil og Bruce Springsteen slo seg sammen. Om de ikke redder verden, ville stemmene kunne høres og gjøre en forskjell. De gjør allerede en forskjell.

For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.