Norsk Utflukt og Maj Britt Andersen

Norsk Uflukt: Arme råd (album 2026)
Maj Britt Andersen: November (album 2026)

Om overskriften får deg til å tro at Maj Britt Andersen og Norsk Utflukt har samarbeidet, er ikke det helt riktig, men ikke helt feil heller. Fellesnevneren er tekstene til Lars Saabye Christensen. Og to svært gode album!

Norsk Utflukt så jeg i levende live på en studentfest for over 30 år siden, ikke så lenge etter at de var stiftet. Arme Råd er sjette album fra bandet, et band med Lars Saabye Christensen og Kåre Virud i spissen. Nja, hvem som er i spissen for hva kan sikkert diskuteres når man hører det noe utypiske tittelsporet med Baard Slagsvold på vokal og skolekorps fra Sagene/Lilleborg. Men på resten av albumet høres Norsk Utflukt ut slik de skal, ofte med en resiterende Lars Saabye Christensen og med blant annet litt refreng-sang og effektive gitarer fra Kåre Virud, orgel fra Espen Hjelle, trommer fra Tore Wildhauer og bass fra Baard Slagsvold.

Når man leser bøkene til Lars Saabye Christensen, kan man ta seg selv i å falle litt ut av handlingen et øyeblikk. Formuleringene er jo så kostelige, man småhumrer litt over en morsom vri på et ordtak aller andre påfunn. På det beste er Lars Saabye Christensens poesi musikk i seg selv. De har sin rytme og melodi. Prosjektet Norsk Utflukt er perfekt til å få fram denne siden ved Lars Saabye Christensen. Noen ganger er orgel, gitar og trommer en minimalistisk kulisse, andre ganger trøkker de til.

Her er det veldig mye å glede seg over i tekster og musikk. Ikke bare formuleringene, det er gode historier og alvor i både forgrunnen og bakgrunnen. Herlige og lenge ubrukelige «Trebeinet» som ble vunnet på lotteri: ”Er det ikke typisk, sa kona – det er som regel typisk”. Men så ble trebeinet hockeykølle!

Tittelen på den litt tyngre bluesen «Avskjed på blått papir» sier det meste. Her ramses alt partneren tok med seg opp: «Hun tok med seg kortstokken og siste stikk, og så tok hun hatten sin også og gikk»! Solid refreng!

”Vi lever i «Miforståelsenes tid» alt må sies to ganger, det er ikke til å misforstå… “ slik kan jeg fortsette. Det spilles på ordtak i «Av skift er jeg kommet» der det musikalske uttrykket utvides med strykere, og det harseleres over Oslo, byen mange av oss er glade i i «Lovsang».”La oss forlate Oslo, som også Oslo forlater oss“. En aldri så liten omskriving av Fadervår, der altså. Lydbildet er skakt med underlige effekter av blant annet Bjørn Tomren.

En annen favoritt er «Uglesett». ”De som tar lett på det, går tunge tider i møte“. De beste sangene her har gjerne et refreng med litt sang fra Virud, så også denne.

Låtene og musikken er egentlig mer variert enn man skulle tro konseptet tillater. Underfundige Norsk Utflukt og deres Arme Råd er verdt mange runder.

Maj Britt Andersens November. Med Norsk Utflukt får Lars Saabye Christensen fram en maskulin side av seg selv, en side som kan framstå litt ironisk og distansert. Gjennom sitt samarbeid med Maj Britt Andersen – sang – og Geir Holmsen – meldodi og arrangement– er det fristende å skrive at han får frem en mykere og mer feminin side. November er deres fjerde album sammen, og deres forrige album som betegnede nok hadde tittelen Tredje sangbok, ble fortjent nok omtalt i svært rosende ordlag her på Gubberock. November er minst like bra. Kanskje enda bedre. Denne gangen er ikke Kringkastingsorkesteret med, men piano, strykere, og trommer samt trekkspill fra Maj Britts og Geirs datter, Daniela Reyes, er med på å gjøre disse neddempede sangene så vakre som de har blitt.

November passer både i tittel og musikk perfekt for den årstiden vi nå er inne i. Lars Saabye Christensen og Maj Britt vil gjerne gi denne litt forhatte mørke og kalde måneden heder og verdighet. November er også en tilstand, en måned skapt for ettertanke og ro. Og det er jo nettopp det disse sangene gir oss. Om du tror Lars Saabye Christensens underfundigheter er helt borte, tar du feil. Men i Maj Britts munn blir «Du må ikke glømme å elske din neste, men å elske den du har er det beste» og «ikke drøm deg bort, drøm deg heller hit» noe litt annet enn om han hadde sagt det selv. «Sangen bak speilet» er en annen sang med en tekst som gir, til en melodi med flytende overganger. Jeg må også nevne «Fender» som har et litt morsomt lydbilde og skaper litt variasjon på albumet.

Man kunne tro at det skulle være vanskelig å forene Lars Saabye Christensens tekster og Geir Holmsens melodier og arrangementer. Det sier noe om deres allsidighet og talent at det ikke høres slik ut, det låter helt uanstrengt.

Dette albumet scorer høyt på alle måltall for hvordan et november-album skal låte. Noe nær toppkarakter, altså.

Lytt til Karianne Arntzen!

Karianne Arntzen: I god behold (album 2026)

Forsidefoto: Arne Helleberg

…det har aldri heilt blitt sagt sånn eg seie det nå…

Karianne Arntzen lar det stort sett være opp til lytteren å tolke tekstene hennes. For meg handler tekstene på hennes nye album, I god behold, om kjærlighet. Kjærlighet i alle former. Kjærlighet til naturen, den livslange kjærligheten som ikke trenger å gå over selv om forholdet tar slutt eller døden skiller.

Når det gjelder akkurat tittellåten, forklarer Karianne teksten for oss. Kariannes tante var alkoholiker og blant byens løse fugler i Stavanger. Som 13-åring oppdaget Karianne dette og spurte moren om tanten. Moren kunne fortelle at hun av og til så til henne for å sjekke at hun var i god behold. Også det er kjærlighet.

Karianne Arntzen platedebuterte for snart 20 år siden til svært gode kritikker, men I god behold er bare hennes tredje album. På dette nye albumet har hun skrevet alle de til dels glitrende tekstene og fem av de ni melodiene. De fire øvrige melodiene er komponert av folk som Tom Roger Aadland. Ragnar Bjerkreim – to av dem – og Eivind Jul. De fleste av dem er svært iørefallende.

Sikkert mye på grunn av stemmen og dialekten er det nærliggende å sammenlikne Karianne med Randi Tytingvåg, en annen visesanger som er blitt en favoritt her på Gubberock. Der Randis musikk heller mot kammerpop, har Kariannes sanger mer snev av jazz og litt rock over seg.

I god behold har virkelig vokst på meg den siste uka. Melodiene og den lekre produksjonen skal ha sin del av æren for at sangene har begynt å kverne i hodet mitt i tide og utide. Trond Gudmestad spiller trommer og det meste av strengeinstrumenter, har arrangert og produsert albumet sammen med Karianne. Nå er ikke jeg særlig teknisk bevandret, men Kjetil Ulland har mastret og mikset og Kjell Gudmestad har sittet bak spakene, og begge skal sikkert ha sin del av æren for at dette albumet låter så innmari lekkert. Torstein Obrestad står bak tangentene, og bidrar til et rocka uttrykk på flere av låtene. I tillegg spiller Kjell Gudmestad på pedal-steelgitar, og Per Haar og Karoline Arntzen Møller korer.

På albumet finner vi en duett mellom Karianne og Kjell Undheim. «Den lange veien hjem» er en nydelig låt om veien videre etter at en nær har gått bort. En sang til trøst og håp for mange.

På resten av sangene har Karianne hovedvokal. Flotte «Aldri stilt» er av de sangene jeg ikke får ut av hodet. Kjærligheten nekter å dø. Hos den ene parten. Enda bedre liker jeg «Det va då». Nydelig. Og nydelig er det stort sett hele veien. «Unnskyld» skiller seg ut som en slags talking blues, et spor som for meg er viktigere for helheten og de øvrige sangene, enn for seg selv. Men det er noe også ved den. Helt til slutt får vi albumets korteste låt. Det ordet» avslutter på beste måte.

Og nå begynner jeg forfra igjen med de lekre strengene og stemmen til Karianne på «Når skyggane falle». Og så «Historien» med dobro og orgel. Like fin! Karianne Arntzens I God Behold har gitt meg flere gode morgener denne uka. I dag er den ekstra fin fra sofakroken, med fyr på peisen og en god kaffekopp. Gjør deg selv en tjeneste, lytt til Karianne Arntzen! Terningkast fem!

…Det har aldri våre enklare enn det va då…

Foto: Tor Nilssen

Hippier, skurker og helter

Richard Thompson: Hippies, Thugs And Heroes (album 2026)

Richard Thompson kan løfte selv en middelmådig sang opp mot store høyder med sin stemme og sine akustiske og elektriske gitarer. Og når de fleste sangene på hans nye album Hippies, Thugs And Heroes er bedre enn middelmådige, snakker vi faktisk om et album som ikke er stort dårligere enn det smått fabelaktige Ship To Shore fra 2024. Til forskjell fra den gangen skulle ikke Thompson lage et bandalbum nå, sangene skulle bestemme om de dyktige musikerne skulle spille på låtene. Det bidrar også til stor bredde i låtene fra elektriske rockere til inderlige akkustiske ballader.

David Mansfield. Blant de dyktige musikerne er David Mansfield på gitarer og fele. Mange vil huske ham fra Bob Dylans Thunder Revue i 1970-årene eller hans samarbeid med en rekke andre artister gjennom hans 70 år på jorden.

La oss ikke snakke om alder. 70 år er ingen alder lenger. Richard selv har blitt 77 år, og det er det egentlig ingen grunn til å skrive hjem om, eller ut om for den saks skyld. Om man ikke har spesielt øre for detaljer – noe jeg ikke har – hører man de samme nyansene i hans mørke erkebritiske stemme som tidligere, og han får fortsatt frem de elegante særegne gitartonene som får ham høyt opp på mange lister over tidenes beste rockgitarister. Mange av de andre på slike lister sverger til den elektriske gitaren. Richard har en tilleggsdimensjon gjennom sin trolldom også med den akkustiske. Så når Richard for mange år siden sang «The Spell Is Broken», var det ikke om seg selv.

Mørke. Richard Thompson har med stor overbevisning skrevet og sunget mange av rockens mørkeste sanger. Og har han ikke sunget dem selv, har daværende kone Linda Thompson sunget dem. Deres felles album Shoot Out The Lights ble laget mens skilsmissen mellom dem var under oppseiling. Når Richard synger om å betrakte mørket – watching the dark – på tittellåtrn på det albumet, kan det like gjerne være sitt eget mørke han betrakter som den nitriste verden utenfor som i mesterverket «End Of The Rainbow» fra noen år tidligere. Jeg skal ikke gå gjennom hele Richards karriere denne gangen, men nøye meg med å tilføye at han har levert musikk av høy kvalitet helt siden tiden i folkrock-bandet Fairport Convention mot slutten av 1960-årene. Han har laget tre store klassikere sammen med Linda Thompson på 1970-tallet og tidlig 1980-tall, og dessuten en lang rekke kvalitetstunge soloplater – før, under, men først og fremst etter perioden med Linda.

Hippier, kjeltringer og helter. Tittelen på Richard Thompsons nye album Hippies, Thugs og Heroes lover at albumet skal handle om dette. Så kan man jo i sin enfoldighet lete etter hvilke sanger som er om hver av kategoriene hippier, kjeltringer og helter, men ha et visst øre for at både virkeligheten og Richards verden er mer mangfoldig enn som så.

Det er ganske opplagt at «Unsung Heroes» er om heltene i hvert fall, hverdagsheltene som ikke får de store overskriftene, men som får jorda til å fortsette å snurre, som lager broer eller serverer deg på resturant. Sangen er av typen litt stakkato – Richard har noen slike – og musikalsk er høydepunktet den glitrende gitarsoloen mot slutten av låten. Elsker den! I min verden handler den mer neddempede «Pauper’s Grave» også om helter, selv om vi nå beveger oss et skritt lenger ned på samfunnets uungåelige rangstige. En hjemløs dør og skal ha sin begravelse, kanskje følger ingen ham til hans siste hvilested, men gi ham i det minste en billig dress på veien.

De mest opplagte skurkene finner du i «Everybody’s Stealing» som har et sluttpoeng med en morsom twist. Hippiene tenker jeg vi finner i sanger som «Sorcerer’s Apprentice» – om åndelig søken og bli forført av nettopp kjeltinger. Den til tider gnistrende «Cocaine Walking, Booze Talking» kan også være om idealisten som møter Londons mer brutale underverden. Så disse sangene er vel egentlig godt befolket av både hippier, kjeltringer og kanskje helter. Og det kan man fort mene om kjærlighetssangene også: Forelskelse, utroskap, nye forsøk.

Høydepunkter? Jeg synes det er vanskelig å peke på høydepunkter. Som sang som helhet falt jeg tidlig for «Make Believe You Don’t Love Me» med sine flotte vers og sitt inisterende refreng, gitarsolo og båsere. Gitarsoloen på «Unsung Heroes» er nevnt. Det må også «Stringer» med en herlig duell mellom Thompsons elektriske gitar og David Mansfields fele mot slutten.

Den inderlige «Siren» med flotte akkustiske fortjener også å framheves. Den sunmerer opp hvem som er den virkelige helten når alt kommer til stykket:

It’s only love that keeps me here
And love’s the only thing that matters

Måtte fortryllelsen aldri brytes. Richard Thompson har begynt å tenke at hvert album han lager kan bli hans siste. Vi satser på at trolldommen ikke brytes ennå, men om det så skulle være, snakker vi verdig punktum med utropstegn etter.

Da jeg sist så Richard Thompson solo for rundt 10 år siden, lovet han at han skulle komme tilbake med band året etter. Det venter jeg fortsatt på.

Foto: Richard Thompsons hjemmeside

Tre nye og gode norske!

I dag presenterer jeg tre band eller artister som alle har lang fartstid i norsk musikkliv. Gylder er for meg et kjent navn som jeg bare ikke har sjekkket ut musikken til, Tofte Family og Byting er helt nye bekjentskaper. Urbane Gylder og mer landlige Byting har langt flere musikalske fellesnevnere enn man først skulle tro, mens Tofte Family skiller seg mer ut med sin country soul. Alle har levert samlinger med låter som fortjener oppmerksomhet!

Tofte Family: The Road That Carries Me (EP 2026)

Vi begynner med en flott EP med fire sanger. Tofte Family er et norsk band som har røtter mange år tilbake. For noen år siden skiftet de navn fra Tofte til Tofte Family, og det er vel da ingen overrakelse at det er slektskap mellom medlemmene Olaf Tufte, Pernille Tofte og Torill Tofte. På EP-en bidrar i tillegg folk som Jørun Bøgeberg på bass, Håvard Gjestvang på bass, Vidar Løvstad på elektrisk gitar og Arne Martinussen på piano.

I september ga de ut EP-en «The Road That Carries Me». Tittellåten, «Don’t Tread On Me» og «Let Your Love Flow» er feiende flott countrysoul med trestemt sang, mens «Broken Heart» er en veldig fin ballade.

Unn deg et drøyt kvarter med denne EP-en. Tofte Family er et fint, nytt bekjentskap for meg!

Byting: Flammebjørka (album 2026)

Byting er et band med opphav i Bø i Telemark som har er tiår eller så bak seg og som på deres nye album spiller folkrock på norsk ikke så ulikt folk som Hellbillies og Odd Nordstoga.

Bandets frontfigur er låtskriver Thomas Hellekås. Bandet består ellers av Eirik Ask på tangenter, Sindre Bakkåker på trommer, Trygve Liahagen på fele, Jonas Valberg på gitar og Jørgen Haugland på bass.
Sigrid Aase har vokal på «Ønsket».

Deres nye album Flammebjørka er et konseptalbum om hendelser gjennom 1800- og 1900-tallet knyttet til et drap ved ei flammebjørk. Thomas Hellekås er interessert i lokalhistorie, eventyr og folketro, og hadde lenge kvernet på hvordan han kunne knytte sammen sine interesser for dette og musikk til en ssmmenhengende historie. Det har han nå lykkes godt med!

Albumet er spilt inn i Kvinesdal med Thomas Gallatin som produsent, noe som har bidratt til en god blanding av norsk- og amerikansk-inspirert musikk.

Resultatet er blitt et veldig fint folkalbum med flere gode melodier og til tider sprek og fengende musisering som på den herlige «Maria» og roligere saker som «Guten på cella». Et fint album som dessverre har kommet litt i bakgrunnen og ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener her på Gubberock. Albumet bør interessere mange! Jeg vil tro dette kan fungere særdeles bra på en scene med noen ord mellom låtene som binder historien sammen.

Gylder: Trampolinehjerter (Album 2026)

Åsmund Gylder er en artist som har gitt ut musikk i et par tiår. Musikken har røtter i en drabanby i Oslo Øst og har et urbant uttrykk i tekster og i musikken som gjerne kan beskrives som rock, viser og rockeviser. Så om du tror at fele og banjo kun hører det rurale til, tar du feil. Åsmund har en fin gjeng musikere med seg, musikere som bidrar til at dette låter så fett som det gjør:

Lars-Erik Westby – gitar
Sigmund Reff – bass
Anders Hunstad – piano
Martin Wister – trommer
Siri Snortheim – cello
Marius Graff – banjo
Michael Donovan – fele

Albumet åpner med tøffe og intense «Blyglass», en mørk, intens og organisk låt som jeg tror kan handle om både nærhet og den avstanden som kan oppstå mellom oss når vi ikke evner å forstå hverandre. Flere av sangene på albumet handler for meg om kommunikasjon og hvor vanskelig det kan være å forstå hverandre som i den fine litt Ulf Lundellske «Trampolinehjerter» og «Det som glapp». Mange av tekstene er poetiske, og det er mulig å legge egne tolknigner i dem, andre er mer rett fram.

«Blyglass» etterfølges av den inderlige «Balladen om Sylvia Borlin» – Sylvia Brolin er en fugl – der celloen til Siri Snortheim og pianoet til Anders Hundstad lenge gir låten vinger før flere instrumenter og en elektrisk gitar gir den et siste løft! Vakker, litt trist, men for meg mest håpefull låt. Albumets beste låt!

«1000 liter eplemost» er en beskrivelse av et prosjekt som betyr mye for Åsmund. Åsmund forklarer at sangen feirer mestringsfølelsen og fellesskapet som har vokst fram i Groruddalen, et felleskap mellom skoler, næringsliv og frivillige der treplanting og eplehøsting er sentrale elementer. Låta spilt inn i et
unikt samarbeid med artisten Rohat og Høybråten skolekor. Samarbeidet gjør låten til et variert og spennende innslag på dette albumet. Lif laga som prosjektet heter er 10 år i år er egentlig verd mange ord, og historien skal da nå også fortelles på kino.

Fellesskapet dyrkes også i andre låter som «Ut å løpe». Jeg har også blitt svært glad i folkballaden «Hjemmebane» om barndomsstedet Haugenstua som endrer seg, som vi alle gjør.

Et variert, meningsfylt og spennende album! Det lander med fine neddempede, ja nær sakrale «Ut å svømme»:

du fant en styrke i det som forsvant
en slags balanse i alt du så
selv om du mistet det du holdt i
fant du noe ingen andre kunne nå