Robert Ellis – Yesterday’s News (album 2023)

Ofte synes jeg album med kun en mann – det er ofte menn– og en kassegitar kan bli i spinkleste laget; om stemmen og gitarferdighetene bare er sånn midt på treet, avsløres svake og middelmådige låter raskt, og albumet kan bli kjedelig ved gjentatt lytting.
Robert Ellis’ nye plate, Yesterday’s News, er ikke middelmådig. Dog er den tilsynelatende helt motstandsløs. Forrige lørdag spilte jeg den sikkert tre ganger i strekk. Roberts nydelige og særpregede stemme og stort sett bare hans fantastiske gitar med nylonstrenger og litt bass var alt som skulle til. Ikke en lyd som kunne vekke meg opp fra sommerdøs. Glimrende som bakgrunnsmusikk. Men; låtene sklei litt unna. I uka som fulgte, spilte jeg albumet mer; det ble ofte førstevalget – de sterke, nye albumene til Bruce Cockburn og Paul Simon måtte stadig vike. Låtene til Ellis begynte å sitte.
Karriere. Robert Ellis platedebuterte med den selvutgitte The Great Rearranger (2009), kun solgt på konserter. Det er et album jeg ikke har hørt. Deretter fulgte det kunstneriske gjennombruddet Photograph (2011), et glimrende, stort sett lavmælt, countryalbum. Med strålende The Lights From The Chemical Plant beveget Ellis seg mer i pop-retning, men likevel er det originalt. Albumet er blant annet inspirert av Paul Simon og har en coverversjon av Simons «Still Crazy After All These Years». Albumet har en rekke låter i toppklasse, og det er nesten ikke mulig å trekke frem enkeltlåter, men likevel; «Pride», «TV Song», Good Intention» og «Steady As The Rising Sun». Albumet er for meg ett av de aller beste fra 2014. Ellis fulgte opp med et selvtitulert album i 2016 og det mer storslagne Texas Piano Man i 2019, gode album som dog ikke helt har festet seg i min bevissthet slik som The Lights From The Chemical Plant.
Tilbake til basis. Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme. Av og til kan man høre noen basstoner og kanskje litt perkusjon, og de er der sikkert enda oftere enn jeg hører. Men dette er rett og slett et nydelig akustisk album der utsøkt, og da mener jeg utsøkt, klassisk fingerspill på gitar er den aller viktigste ingrediensen. Selv om Robert Ellis egen stemme skinner, gjør det meg intet at to av de ni låtene på albumet er gitarinstrumentaler. Begge instrumentallåter som har titler som peker tilbake på foregående låt.

Familie- og pandemiliv. Ellis har slått seg til ro, fått kone og barn. Den flotte, særdeles saktegående, men likevel nokså varierte tittellåten hinter mot at Ellis har hatt sin tid i rampelyset, men at tiden er over. Han må erstatte tomheten som følger av mangel på applaus med noe annet. Første låt, «Gene», er til sønnen. Den handler om at heller ikke far har svar på alle spørsmål. Og også far kan være redd. En slags solidaritetserklæring og forståelse av at det er en del forhold ved livet som blir med fra barndommen og over i voksenlivet selv om de da kan arte seg forskjellige. Senere på albumet får vi sangen «Close Your Eyes» om å legge barn for kvelden; noen hver kan kjenne seg igjen i at det viktigste i livet på et gitt tidspunkt kan være å hjelpe et gjenstridig barn over i drømmeland. Ellis har ofte originale innfallsvinkler til gjenkjennelige temaer. Passende også at instrumentalen som følger «Close Your Eyes» heter «Open Your Eyes». Det er hyggelig når barna er våkne også! Så er det kanskje ikke like originalt nå at det hviler en eim av pandemi over enkelte av tekstene, uten at det blir påtrengende og klisjéfylt av den grunn: ”Try to save it//Your energy and hope the worst is over//We’re not out of the woods yet“.
Én av de aller beste låtene på albumet er «On The Run». Et aldeles fantastisk gitartema og melodi og en intensitet som tiltar. Igjen kan vi tolke låten i lys av pandemien, men den kan like gjerne være en kommentar til hvor menneskeheten er på vei, eller begge deler:
”And it don’t make no difference how far away you go// Seems like we just end up being the one place we really know//On the run“
Helhetlig. I utgangspunktet synes jeg den første halvdelen av albumet har de beste låtene. Samtidig er det kanskje den siste halvdelen som har den aller flotteste gitarspillingen, så her er det bare å sette seg ned og nyte det hele.
I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?
