Gubberock

Kapittel 1: Innledning

Det er sannsynligvis ingen artist som har vært viktigere for de artistene jeg setter pris på enn nettopp Bob Dylan. Stadig på veien, og nå trolig også snart plateaktuell, synes han aldri å hvile på sine laurbær. Når han nå fyller 85 år, synes jeg det passer å hylle ham litt ekstra.

Bob Dylans sanger lever. De er ikke laget en gang for alle, og opphavsmannen leker med dem, gir dem nye arrangementer, tekster og fraseringer. Dette er en viktig årsak til at det sirkulerte mange bootlegs – piratsinnspiller – med konsertopptak og uutgitte studioinnspillinger. Fra 1991 tok Sony/Colombia/Legacy kontroll over Bob Dylans innspillinger og ga oss en alternativ rute til å forstå noe av Bob Dylans storhet gjennom The Bootleg Series. Hovedarkitekten bak serien er Dylans mangeårig manager og arkivar Jeff Rosen, men også andre produsenter som Steve Berkowitzhar vært inne i bildet på mange av utgivelsene.

Det er nå utgitt 18 volumer i serien, det foreløpig siste høsten 2025. Mange av låtene og versjonene du finner i serien, overgår deler av materialet som ble ordinært utgitt. Om jeg skal spille Dylan setter jeg oftere på noe fra Bootleg-serien enn originale album. Det sier litt om hvor mye bra du finner her.

I denne oversikten ønsker jeg å følge Bob Dylans karriere med utgangspunkt i The Bootleg Series. Jeg deler til og med ut terningkast til de ulike utgivelsene. Akkurat det kan bli litt useriøst da det er mange kriterier man kan bedømme utgivelsene etter: 

• Hvor mange sanger har ikke vært gitt ut før, og er sangene gode?

• Får vi nye spennende versjoner av sanger vi kjenner fra før?

• Er utgivelsen av historisk verdi, gir den en god oversikt over artisten i den perioden utgivelsen skal dekke?

• Er utgivelsen nødvendig sett i lys av materiale som allerede er utgitt?

• Er utgivelsen fin å lytte til?

Her er det mange kriterier å se hen til, og jeg blander dem mer enn gjerne sammen. Når jeg setter et terningkast blir til syvende og sist hovedkriteriet hva utgivelsen gir meg, ikke hva de største Bob Dylan-kjennerne, historikerne, litteraturviterne eller nykommerne til Bob Dylans univers får ut av dem. For meg er noe av det fine med denne serien de til dels lange og beskrivende essayene som setter innspillingene inn i en sammenheng, enten det er for nerding, eller bare for å forstå mer av det man lytter til. Samlet gir jeg teeningkast 6 til hele serien, så får terningkastene til de ulike enkeltutgivelsene tas med mange klyper salt. Flere av volumene kommer i flere versjoner, jeg har ikke alle, men deler ut terningkast til de versjonene jeg har eller har spilt.

Jeg har delt denne artikkelen inn i syv hoveddeler inkludert innledningen og «Tiden etterpå». Mesteparten kommer i kronologisk rekkefølge, men noen av utgivelsene dekker en større tidsperiode, så om du ikke finner en omtale akkurat der du hadde forventet, se et annet sted. Du vil også oppdage at det er stor forskjell på hvor mye omtale de ulike utgivelsene får. Det har både sammenheng med min inspirasjon, hvor viktige jeg synes de er og, ikke minst om jeg bygger på egne omtaler fra da utgivelsen var fersk. Selvfølgelig kunne jeg komprimert alle omtalene ned til omtrent samme lengde, men det ble som det ble!

 

Kapittel 2:  Bob Dylans Bootleg Series 1956-1964

I dette kapittelet finner du en omtale av følgende utgivelser:

Vol. 1-3: Rare & unrealeased 1961–1991 (utgitt 1991)
Vol. 18: Bob Dylan: Through The Open Window, 1956–1963 (8 CD-er, 2 CD-er, 6 LP-er utgitt 2025)
Vol. 6: Bob Dylan Live 1964. Concert At Philharmonic Hall (utgitt 2004)
Vol. 9: Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)

Bakgrunn

I perioden dette kapittelet dekker ga Bob Dylan ut fire studioalbum: Bob Dylan (1962), The Freewheelin’ Bob Dylan (1963), The Times They Are A-Changing (1964) og Another Side Of Bob Dylan (1964). De holder høy kvalitet hele veien, selv om debuten er noe mer variabel enn de øvrige. Debuten har flere coverlåter, og reflekterer at Dylan helt siden han kom til New York fra hjemstaten Minnesota i 1961 hadde vært opptatt av å lære seg flest mulig sanger, og også hans fascinasjon for eldre blues- og folksangere som ikke minst Woody Guthrie.

Allerede på Freewheelin’ får vi én av Dylans aller beste sanger, og det er ikke en gang en samfunnskommenterende sang, men «Don’tThink Twice, It’s All Right». Sanger som de definerende kommentarene «Masters Of War», «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» og «Blowin’ In The Wind» gir ham en posisjon som en generasjons tallsmann som det senere var vanskelig å løsrive seg fra. Innimellom klassikerne er det også sanger som viser den mer humoristiske siden av Dylan. The Times They Are A-Changing er på mange måter mer av det samme. Tittellåten og «God On Our Side» er tidløse kommentarer, mens «The Lonesome Death Of Hattie Caroll» er knyttet opp mot spesielle hendelser. Og innimellom serveres nydelige mellommenneskelige sanger som «Boots Of Spanish Leather».

Med Another Side Of Bob Dylan beveger Dylan seg noen skritt bort fra samfunnskommentarene – joda, det var spor av dem fortsatt – og tekstene ble mer komplekse. Her finner du blant annet «It Ain’t Me, Babe», «Chimes Of Freedom» og «My Back Pages».

Vol. 1-3: Rare & unrealeased 1961–1991 (utgitt 1991)

Helt kronologisk med hensyn til tidsperiode utgivelsene dekker, er ikke denne gjennomgangen. Men vi må nesten starte med seriens første utgivelse. Man visste nok ikke hva man starter på da første utgivelse i serien blir satt sammen for snart 35 år siden. Man spanderer til og med tre volumer på utgivelsen. Samlingen Biograph fra noen år tidligere, hadde hintet om at det finnes mye interessant i Bob Dylans arkiver, og her er definitivt beviset.

Den første drøye CD-en dekker perioden fram til og med 1964, og man kan trygt si at her hadde man anledning til å skumme fløten. For svært mange vil denne boksen dekke behovet man har for å supplere de originale albumutgivelsene fra denne perioden, og mange av disse sangene er da også høydepunkter på senere bootleg-utgivelser.

For årene etter 1964 har boksen en rekke godbiter. Man får smakebiter fra de neddempede Blood On The Tracks-innspillingene, men for meg er spesielt innspillingene fra begynnelsen av 1980-årene en åpenbaring, ikke minst «Blind Willie McTell», én av Dylans aller beste sanger som endelig blir utgitt, men også en glimrende «When The Night Comes Falling From The Sky» og sanger som «Tell Me», «Angelina», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride».

Senere skulle det graves dypere i Dylans perioder. Men uansett en svært tilfredsstillende lytteopplevelse gang etter gang. En udiskutabel terningkast 6.

Vol. 18: Bob Dylan: Through The Open Window, 1956–1963 (8 CD-er, 2 CD-er, 6 LP-er utgitt 2025)

Da er vi allerede ved seriens foreløpige siste utgivelse. Den finnes i flere versjoner, men skulle det være noen vits, tenkte jeg, må jeg gå for hele pakken. Hele åtte CD-er, hvorav de to siste er en fullstendig konsert fra Carnegie Hall i New York i 1963. Det er denne konserten som er finest å lytte til om man ikke skal drive historisk forskning på Dylan. Den spilles i skrivende stund og er en flott manifestasjon av Bob Dylan som soloartist tidlig i karrieren, glimrende!

Men det er jo historisk forskning som er vitsen med denne boksen, antar jeg. For her går man virkelig i dybden. Boksen innledes med en 15 år gammel Bob Dylan som synger «Let The Good Time Roll». Boksen følger Dylans utvikling i detalj fra før han ankom New York og miljøet i Greenwich Village og frem til konserten i Carnegie Hall som vi altså får i sin helhet. Med utgivelsen følger en 120 siders bok som med bilder og tekst forklarer og setter boksens spor inn i en sammenheng. Her finner du selvfølgelig sanger skrevet av og om helten Woody Guthrie, men boksen viser også en Bob Dylan som etter å ha skulle lære se flest mulig sanger skrevet av andre, finner sin egen vei; han kunne ikke bli bedre enn folk som Woody Guthrie til å gjøre det de gjorde, han måtte gjøre noe eget. Han skriver samfunnskommentarer basert på avisartikler; han blir en generasjons håp for så å skrive personlige sanger fra eget liv. Og alt dette mens han fortsatt er i begynnelsen av 20-årene.

Av de mest interessante kuttene – men ikke blant de beste – er sanger der Bob Dylan bidrar når Carolyn Hester og Harry Belafonte har vokal. Flere låter får vi servert flere ganger, men heldigvis ikke etter hverandre som på de store boksene om 1965–1966 og Blood On The Tracks 1975.

Sangene og Bob Dylan blir bedre og bedre jo lenger ut i boksen vi kommer, naturlig nok. På veien får vi nokså forglemmelige spor – spor jeg ikke husker etter tre gangers gjennomlyttinger, og flotte sanger som vi i stor grad kjenner fra andre utgivelser. Sanger som «Masters Of War», «With God On Our Side» «Tomorrow Is A Long Time», «North Country Blues», «Girl From The North Country» og «Boots Of Spanish Leather» blir man kanskje enda mer glad i, de har jo så mye høyere kvalitet enn mye av det øvrige, også enn sanger som Dylan ikke har laget selv. «Don’t Think Twice» er jo fantastisk. Boksen er også en fin påminnelse om hvor bra de mer ukjente «Percy’s Song» og «Seven Curses» er, ja det er flere slike påminnelser. Noen demoer, noen spor med dårlig lyd, noen liveopptak. Litt av hvert altså.

Bør jeg skaffe meg boksen ble jeg spurt? Det avhenger av interesse, tid og penger. Jeg har kost meg med boka og musikken, ingen tvil om det. Et dyptpløyende dokument fra formative år for én av populærkulturens viktigste personligheter de siste 60 årene. Noen har gitt denne boksen toppscore, og det er det som du skjønner gode grunner til. Siden jeg liker musikken til en eldre Bob Dylan bedre, og siden jeg med unntak av konserten i Carnegie Hall neppe kommer til å plukke den frem på en stund igjen, nøyer jeg meg med en god firer. Det terningkastet kan man ha innvendinger mot, og det har jeg selv også! 

Vol. 6: Bob Dylan Live 1964. Concert At Philharmonic Hall (utgitt 2004)

Når The Halloween-konserten – stort sett solo – fra 1964 blir utgitt i 2004, har vi allerede fått utgivelser fra Rolling Thunder Revue-turneen i 1975 og den såkalte Royal Albert Hall-konserten i Manchester i 1966. Første CD av sistnevnte er kanskje min favoritt blant liveinnspillinger av Bob Dylan solo, men det er den siste elektriske delen som har mest historiske dimensjoner over seg. Sammenliknet med utgivelsene av konsertene fra 1975 og 1966 er Halloween-konserten litt spinklere og litt mindre intens. Jeg er ikke noen stor fan av duetter mellom Joan Baez og Bob Dylan på plate, det blir fort bor masete over det. Her får vi tre slike. Jeg må jo tilføye at det er veldig sjarmerende når man kan se dem sammen på film.

Som lytteopplevelse er uansett dette volumet veldig fint. Vi får en rekke strålende, tidløse og modne sanger som kombinerer det beste av den tidlige politiske Dylan med sanger som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll», «With God On Out Side» og «Masters Of War» samtidig som vi får personlige, slitesterke og fremtidige klassikere som «Gates Of Eden» og «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»). Vi møter en 23 år gammel Dylan i rivende utvikling, og som historisk dokument er denne utgivelsen svært interessant.

Det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på her utover at det er utgitt liveinnspillinger med Dylan jeg liker enda bedre. Men det er så mye bra og interessant med denne utgivelsen at jeg må giterningkast 5.

Vol. 9: Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)

Dette 9. volumet i Bob Dylans bootlegserie inneholder demoinnspillinger Dylan gjorde for sine to første forlag, Leeds Music og M. Witmark & Sons, fra 1962 til 1964. Her er det kun Dylan, hans gitar, munnspill og piano. Samlingen kan være fin om du ønsker å høre flere av Dylans tidlige låter avkledd all staffasje og kun høre hvor bra sangene i seg selv er.

Dette er likevel blant de volumene jeg har spilt minst. Blant de 47 sporene er det hele 15 sanger som ikke er gitt ut før, noe som gjorde den til et must for mange Bob Dylan-fans. Musikken er fin, mange strålende sanger, men ikke en utgivelse jeg vender tilbake til. Gjennomhøringen nå var et unntak. En god treer?

 

Kapittel 3: Bob Dylans Bootleg Series, 1965–1971

Dette kapitlet tar for seg følgende utgivelser:

Vol. 12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt2015)
Vol. 4: Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert (utgitt 1998)
Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack (utgitt 2005)
Vol. 11: 1967. The Complete Basement Tapes/Raw (utgitt 2014)
Vol. 15: 1967–1969, Travelin’ Thru (utgitt 2019)
Vol. 10: 1969–1971, Another Self Portrait (utgitt2013)

Bakgrunn

«They’re all protest songs. Oh, come on». Årene 1965 og 1966 er kanskje de beste og mest grensesprengende i hele Bob Dylans karriere. Han legger bak seg perioden som politisk folksanger, og blir en foregangsmann innenfor rocken. I løpet av disse to årene, eller nærmere bestemt 14 måneder, gir han ut tre album, Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde, hvorav det siste til og med er et dobbeltalbum. 

Bringing It All Back Home er halvt akustisk og halvt elektrisk, men også i tekstene på den akustiske platesiden sier Dylan farvel til sitt virke som samfunnsprofet. Tekstene blir mer kryptiske, vi kan legge mer i dem. Så blir det mer rock på resten av albumet og de to påfølgende.

Det har nesten ingen hensikt å spre om seg med låttitler, det er knapt en låt som ikke kan beskrives som klassiker på disse tre albumene. De sprengte rammene for hva rocken og rockelyrikken kunne være. Jeg nevner dog én låt. Den over seks minutter lange «Like A Rolling Stone» sprengte også tidsrammen for radiovennlige singler. Tidenes beste rockelåt?

Vol. 12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt 2015)

Vol. 12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt 2015)- utgaven gir deg hele seks disker der du kan følge utviklingen av flere av låtene gjennom flere tagninger av samme låt. En hel disk er viet «Like A Rolling Stone», en sang du kan høre i valsetakt her! Sangene er så gode at man tåler noen gjennomhøringer av boksen selv om man ikke nerder. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken versjon man foretrekker selv om tempo, rytme tekst og instrumentering kan være svært forskjellig. For den mer moderat interesserte er to disk-versjonen The Best Of Cutting Edge en fin utgivelse som i likhet med deluxe-utgaven byr på sjeldne og flotte låter som «I’ll Keep It With Mine» og «She’s Your Lover Now».

Som alltid følger flotte bilder og essays boksene. Deluxe-utgaven er enda flottere enn Best Of, naturlig nok. Dette er definitivt av de beste og mest interessante boksene i bootleg-serien, og jeg gir terningkast 6 til både deluxe-utgaven og «Best Of».

Dette volumet finnes også i en 18 disks versjon som skal ha omtrent alle studioinnspillingene fra perioden. Den versjonen høres voldsom ut, og jeg har ikke hørt den.

Martin Scorseses dokumentarfilm No Direction Home gir en god beskrivelse av hva som skjedde i overgangen fra å være akustisk folksanger til å bli en elektrisk rocker. Om man fortsetter på refrenget til nøkkelsporet «Like A Rolling Stone», kommer man til «A Complete Unknown», tittelen på en spillefilm som mange så i fjor. Også denne filmen gir en god, om ikke helt virkelighetstro gjengivelse.

Vol. 4: Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert (utgitt 1998)

Ikke bare spilte Bob Dylan inn tre album i løpet av en 14-måneders periode, sammen med The Hawks (seinere The Band) legger han også ut på en turné der første del av konsertene var viet Bob Dylan solo, og der andre del er et heidundrende elektrisk sett sammen med bandet. Sangene er med noen unntak fra de tre albumene fra 1965 og 1966, og er selvsagt på øverste hylle. Publikum er mildt sagt ambivalente til den elektriske delen. På «Royal Albert Hall»-konserten, som faktisk viser seg å være konserten i Manchester, roper en i publikum; «Judas», hvorpå Bob svarer «I don’t believe you, you’re a liar!».

Det er Manchester-konserten som blir gitt ut som Vol. 4, senere ble også «The Real Royal Albert Hall 1966 Concert!» utgitt, utenfor bootleg-serien riktignok. Begge disse utgivelsene har identiske låtlister, og det skiller bare 9 dager mellom konsertene. I dag synes jeg, paradoksalt nok, kanskje, særlig solodelen av konsertene fremstår klare og sterke. Dylan solo har vel aldri vært bedre, før eller siden, enn dette? Jeg elsker måten han dels synger, dels spytter ut ordene på «Fourth Time Around» og «Visions Of Johanna», og selv den til tider litt utmattende «Mr. Tambourine Man» høres spennende ut. Munnspillsoloene dras til dels mye ut, og det gjør ingen ting.

Det har nok vært vanskeligere å få til en ren lyd på de elektriske sporene, det forhindrer ikke at det spruter av dem, og at det egentlig er umulig å argumentere mot dem også. Dylanologene har selvsagt gjennomgått forskjellene mellom «Royal Albert Hall» og «The Real Royal Albert Hall» i detalj. Selv nøyer jeg meg med å antyde at solodelen kanskje har bittelitt mer nerve på albumet i bootleg-serien, mens det er motsatt for den elektriske delen med enda råere gitarsoloer fra Robbie Robertson? «The Real Royal Albert Hall!» blir gitt ut 18 år etter «Royal Albert Hall», og det har nok også lyden profittert på. Men lytteopplevelsen vil også avhenge av dagsformen, så om du tenker annerledes, skal ikke jeg protestere. Og søker du på internett om synspunkter på forskjellen mellom disse to konsertene, får du selvsagt forskjellige meninger. Det er dessuten gitt ut en boks med 36 CD-er fra turneen, så om du virkelig vil grave deg ned, er mulighetene store.

Uansett er det en fryd å høre Bob synge, eller snarere ropesynge, for å nå gjennom publikums buing, mens bandet spiller engasjert i for- og bakgrunnen. Ikke minst er «I Don’t Believe You» og den gamle folksangeren som får en rå innpakning – «Baby, Let Me Follow You Down» – på «The Real Royal Albert Hall!» fremragende i så måte. Også «Ballad Of A Thin Man» og «Like A Rolling Stone» er vel hakket spenstigere der? Jeg slutter ikke å la fascinere av hvor mange ganger jeg kan høre liveversjoner av de sistnevnte låtene og uten å gå lei. Jeg lar meg nesten alltid rive med.

På filmen til Scorsese får vi se at publikum tar godt imot det akustiske settet. I det elektriske settet jobber Dylan og bandet hardt for å overdøve publikums buing. Turneen er en utmattende affære. Det skulle gå åtte år til Bob Dylan la ut på turné igjen. Da var The Hawks omdøpt til The Band.

Bob Dylan elektrisk med The Band i 1974 er kanskje enda bedre og jevnere enn den elektriske delen her. Men uansett: terningkast 6.

Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack (utgitt 2005)

Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til en lang dokumenter av Martin Scorsese, en underholdene dokumentar som strekker seg fram til 1966. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window fra 2025 eller Cutting Edge (1965–1966) fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i Bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst! Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man». Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.

Vol. 11: 1967. The Complete Basement Tapes/Raw (utgitt 2014)

Etter plateutgivelsene og turnéen i 1966 skal Dylan ha blitt utsatt for en motorsykkelulykke. Om ulykken bare er et påskudd for å trekke seg tilbake, er omdiskutert, men mye tyder vel nå på at den virkelig finner sted. Men helt uvirksom er Dylan ikke. I 1967 sitter Dylan og The Band i lokasjoner i og rundt Woodstock og spiller gamle sanger og sanger som blir improvisert fram. Innspillingene er ikke ment for utgivelse. I 1975 blir innspillinger herfra omsider offisielt utgitt etter at bootlegs fra dem har eksistert i årevis. Det opprinnelige albumet blir bearbeidet av Robbie Robertson og har noen overdubs.

I 2014 blir alle spor utgitt i The Complete Basement Tapes – 5 disker og en bonusdisk med svakere lyd. Her får du utkast til nye sanger og helt nye sanger. Samtidig er en viktig del av historien coverversjoner av gamle blues- og countrylåter. Dylan har alltid vært opptatt av musikkhistorien og har i liten grad gitt etter for kortvarige trender. The Complete Basement Tapes viser i så måte en Dylan som nullstiller seg, finner avstand til sin egen status som profet og musikalsk foregangsmann.

Likevel, eller kanskje derfor. The Complete Basement Tapes er mer interessant som et historisk dokument enn som en lytteopplevelse. For meg er det som med trening; det er bedre å ha hørt alle innspillingene enn å høre dem. Det er egentlig umulig å gi terningkast til The Complete Basement Tapes. Musikk: 3, historisk dokument: 6, kanskje.

Som en del av vol 11 i bootlegserien blir også The Basement Tapes Raw gitt ut, en utgivelse med to CD-er som har høydepunktene fra Basement Tapes i sin råe og upolerte form uten pålegg. Sammenlikner man med The Basement Tapes fra 1975, er Raw mer Dylan med The Band enn Dylan og The Band. Raw er en særdeles fin utgivelse som jeg har spilt mange ganger. Her er det stort sett Dylan-originaler. Dette er morsomt, fengende og sammenhengende. Her får vi sanger som «You Ain’t Going Nowhere», «Quinn TheEskimo», «Nothing Was Delivered», «Open The Door Homer», «Tears Of Rage», «Going To Acupulco», «Don’t Ya Tell Henry», «I’m Not There» osv. osv. lov til å skinne. Du trenger Raw selv om du har Complete. Terningkast blir en sterk 5-er.

Vol. 15: 1967–1969, Travelin’ Thru (utgitt 2019)

1967 og 1969 ser to ordinære Dylan-utgivelser. Det fine og musikalsk enkle folkalbumet John Wesley Harding og countryalbumet Nashville Skyline. John Wesley Harding blir spilt inn samtidig med og i etterkant av The Basement Tapes og utgitt i desember 1967. På Nashville Skyline synger Bob Dylan på en annerledes måte enn tidligere, mer crooneraktig. Du finner her også en nyinnspilling av «Girl From The North Country», nå sammen med Johnny Cash.

Nashville Skyline er et album som aldri har festet seg ordentlig hos denne lytteren. Og det samme kan jeg si om Vol. 15 i bootleg-serien. Jeg trenger ikke de alternative versjonene fra John Wesley Harding og outtakes fra Nashville Skyline. Studioinnspillingene med Johnny Cash – der de også synger noen av Cash sine sanger – og Earl Scruggs har absolutt interesse, men de skriker ikke etter gjentatt lytting. Jeg sitter med en følelse av at dette volumet kunne vært gitt ut sammen med Another Self Portrait, se omtale under. Terningkast 3.

Vol. 10: 1969–1971, Another Self Portrait (utgitt 2013)

I 1970 gir Bob Dylan ut to album, Self Portrait  og New Morning med fire måneders mellomrom. Selvportrettet besto av et dobbeltalbum med mange ikke veldig interessante coverversjoner, mens New Morning hadde utelukkende nye Dylan-sanger. Ingen av albumene er blant Dylans beste, men New Morning er et fint album med sanger som «If Not For You», «I Went To See The Gypsy» og «»If Dogs Run Free» for å nevne noen få av dem. Heller ikke Self Portrait er blottet for da nye og fine originaler.

Another Self Portrait gir alternative versjoner av sangene på disse to albumene, i tillegg til sanger som ikke ble utgitt. Det har også versjoner fra de originalene albumene renset for overdubbs. Samlet gir de to diskene en fin lytteropplevelse, og sanger som «Days of ‘49» og «Tattle O’ Day» er nydelige. Kombinasjonen av fine og til dels annerledes versjoner av låter fra New Morning og Self Portrait  løfter totalopplevelsen. Litt rart med et par innspillinger fra Basement Tapes- og Nashville Skylineinnspillingene?

Best liker jeg disk tre, en disk som kun finnes på en deluxe-utgivelse som også har Self Portrait remastret og som jeg ikke har, men den kan strømmes. Dette er liveopptak med Dylan solo og med The Band fra Isle Of Weight i 1969. Jeg liker nok bedre Dylan live til dels med gamle sanger enn studioinnspillingene fra denne tiden. Og det er en klar bonus at det her er liveopptak av sanger man sjeldent hører i den settingen, selv om ikke alle er essensielle. Dylan selv synger til deles med country-stemmen vi kjenner fra Nashville Skyline.

I november 1971 blir Bob Dylans Greatest Hits Vol. 2 utgitt. Det hadde flere tidligere uutgitte spor og fremtidige klassikere, blant annet «When I Paint My Masterpiece» som finnes i demoversjon på Another Self Portrait.

Terningkast: 4. Jeg kunne gjerne tilbrakt mer tid i selskap med Another Self Portrait. Og om ikke denne dekker Dylans beste periode, er perioden selvsagt viktig for å forstå Dylans utvikling og arbeidsmetoder. Coveralbumene på begynnelsen av 1990-årene og i dette årtusenet var jo delvis samme type katalysatorer.

I 2021 ble det gitt ut innspillinger fra 1970 med blant annet George Harrison, utenfor bootleg-serien. Her kan man gå enda mer i dybden med flere alternative innspillinger av sanger blant annet fra Self Portrait og New Morning, omtrent på samme måte som Cutting Edge, uten at de fleste av låtene har de kvalitetene som rettferdiggjør dette for andre enn nerder som har kommet lenger i sin Bob Dylan- utdannelse enn jeg. Terningkast: 2.

Kapittel 4. Bob Dylan Bootleg Series 1974–1976

I dette kapittelet omtales:

Vol. 14: (More Blood, More Tracks, (innspillinger fra 1974, utgitt i 2018)
Vol. 5: Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue (utgitt 2002)

Bakgrunn

I kapittel 3 forlot vi Bob Dylan og hans bootlegserie med innspillinger fra Self Portrait og New Morning i Another Self Portrait. Dylan skulle snart prøve seg som skuespiller i Sam Peckinpah-filmen Pat Garrett & Billy The Kid. Dylan lagde soundrack til filmen og fikk også en stor hit med «Knockin’ On Heaven’sDoor» i 1973. Samme år ble også Dylan (Fool Such As I) gitt ut. Dette var en samling outtakes fra Self Portrait og New Morning. Den lite minneverdige samlingen ble satt sammen av Colombia Records i forbindelse med Dylans kortvarige overgang til Asylum.

I 1973 blir også Planet Waves innspilt. Dette blir det eneste studioalbumet spilt inn sammen med The Band, om vi da ser bort fra The Basement Tapes, som heller ikke var offisielt utgitt da. Jeg skal ikke påstå at Planet Waves (1974) er av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike Bob Dylan-platene. Jeg skal heller ikke påstå at tekstene holder nobelprisnivå og er på Dylans mest kryptiske og subtile. Det som likevel er et uomtvistelig faktum er at dette er av de albumene med Bob Dylan jeg setter aller høyest. Lydbildet, melodiene og energien er helt etter min smak.

Planet Waves blir innspilt fordi Bob Dylan & The Band trenger et album i ryggen foran den forestående turnéen i USA. Dette er Dylans første turné siden 1966 da Dylan også hadde med seg guttene i The Band, da The Hawks. På den legendariske 1966-turnéen var The Hawks nokså ukjente, nå er de blitt store som The Band. 

1974-turneen med store stadion-konserter blir etter hvert en slitsom affære. Det forhindrer dog ikke at albumet fra turnéen, Before The Flood, for meg lenge er en livefavoritt med Dylan. Albumet viser en nervøs og hektisk Dylan som leverer strålende versjoner av sanger som «Like A Rolling Stone», «Highway 61 Revisited» og «The Ballad Of A Thin Man» mot slutten av turnéen. Albumet har også flotte versjoner av noen av The Bands beste sanger. Turnéen er foreløpig ikke dekket i The Bootleg Series, men i 2024 kom en samling der en over 27 CD-er kan følge utviklingen i hvordan Dylan framfører sine sanger. Det er ikke en samling man spiller gjennom mange ganger, men plukker man tre-fire av CD-ene på forskjellige tidspunkt i turnéen, får man et fascinerende innblikk i de ulike livene mange av disse sangene kan leve. De tre nevnte sangene for eksempel. Mystiske i noen versjoner, heseblesende i andre. 

Vol. 14: More Blood, More Tracks (innspillinger fra 1974, utgitt i 2018)

Mye blod på sporene. Albumet Blood On The Tracks blir utgitt på nyåret 1975 og er utvilsomt et av Bob Dylans aller beste album. Mange både mente og mener det er minst hans beste siden Blonde On Blonde (1966) og en utvilsom karrieretopp. Dylan har igjen redefinert seg selv musikalsk og kanskje også i tekstene. Ekteskapet med Sara går mot slutten, og mange har tolket sangene inn i den konteksten. Albumet har forsonende sanger som «If You See Her, Say Hello», og mer hatske sanger som «Idiot Wind». «Idiot Wind» kan tolkes som både selvrefleksjon og kritikk av partner og presse. Men Dylan ville ikke vært Dylan om ikke sangene kan settes inn i en bredere sammenheng enn eget privatliv. Historiefortellingen på åpningslåten «Tangled Up In Blue» og «Lily, Rosemary & Jack Of Heart» er helt uovertruffen.

The Bootleg Series vol. 1–3 hadde gitt oss smakebiter fra versjoner av sanger på Blood On The Tracks som ikke ble med på det endelige albumet. Deluxe-versjonen av Vol. 14 i bootleg-serien gir oss hele historien. Synes du seks CD-er om de tre albumene som ble gitt ut i 1965 og 1966 var i overkant mye, bør du definitivt få blod på tann nå. Seks CD-er om ett album er mye. Veldig mye.

Deluxe-versjonen gir oss alle tilgjengelige versjoner fra begynnelsen i New York 16. september 1974 til siste innspillingsdag 30. desember 1974. Boksen inneholder flotte bilder og gode beskrivelser av de ulike innspillingsdagene. Nesten alle innspillinger i boksen er fra New York 16. –19. september og har Dylan solo, Dylan med bassist Tony Brown og Dylan med band. Basert på disse innspillingene forelå det et endelig produkt klar for utgivelse. Dylan ombestemte seg, samlet et lokalt band i Minneapolis, og spilte inn fem av låtene på nytt i romjula 1974. Boksen har kun fem innspillinger fra disse dagene, og alle fem er slik de til slutt blir på Blood On The Tracks. De fem sangene på albumet som er fra disse dagene, er «Idiot Wind», «You’re A Big Girl Now», «Tangled Up In Blue», «Lily, Rosemary and the Jack Of Hearts» og «If You See Her, Say Hello». Dylan gjorde rett. De nye versjonene løfter albumet. Men noen av sangene får en annen mening. Soloinnspillingene av «Tangled Up In Blue» og «Idiot Wind» fremstår mer selvsentrerte og oppgitte, på albumet har de en mer utadvendt gnist og nerve. Tekstene er også omarbeidet, blant annet med nye perspektiver og alternative fortellerstemmer (bruken av personlige pronomener: han, jeg, du, hun). Bandet fra New York-innspillingene er naturlig nok skuffet, og historien kan du lese om i boksen.

Øvrige sanger som endte opp på Blood On The Tracks er dermed fra september-innspillingene, uten bandet: «Buckets Of Rain», «Shelter From The Storm», «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go», «Simple Twist Of Fate» og«Meet Me In The Morning». Disse sangene er mer sparsomt instrumentert, ofte bare med Dylan og Tony Brown på bass.

September-innspillingene viser hvordan låtene utvikler seg, hvordan Dylan alene eller med band strever med å få sangene dit han vil med tempo, instrumentering – gi dem den riktige følelsen. Underveis i prosessen skapes det magi, innimellom. Knapper fra Dylans kofte som slår mot gitarkassa, men ingen vil avbryte ham. Du kan høre 9 opptak av «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go» etter hverandre i tillegg til et par til et annet sted i boksen. Dette og nesten tilsvarende eksempler gjør dette til den kanskje aller mest nerdete utgivelsen så langt i bootleg-serien.

Den gjennomsnittlige Dylan-fan vil nok ha størst glede av dobbelt-LP-en eller lignende utgivelser med høydepunkter fra soloinnspillingene med og uten bass fra Tony Brown. Denne versjonen har alle låtene som er med på originalen. Rekkefølgen er imidlertid ikke den samme, og vi får også fine «Up To Me», en sang som til slutt ikke ble med på albumet. Veldig fint!

Som vanlig er karaktersetting vanskelig og subjektivt. Det kan være så mye forskjellig man er ute etter: Deluxe-versjonen er nesten alt man kan be om, noe som fort blir litt mye for mange: karakter 4. Min LP-utgave er en god og sammenhengende lytteopplevelse: En sterk 5-er.

Vol. 5: Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue (utgitt 2002)

”Isis, oh, Isis, you mystical child//What drives me to you is what drives me insane// still can remember the way that you smiled// On the fifth day of May in the drizzlin’ rain“.

Som Dylan synger på konsertene i 1975! Han er fantastisk å se på når han snerrer ut ordene. Så er det eneste svakhet ved Vol. 5 av bootlegserien: Vi hører musikken, men vi ser ikke hvordan den blir framført. Det må ha vært en ekstra stor del av opplevelsen av konsertene i 1975.

To the valley below. Bob Dylan hviler ikke lenge på laurbærene. Han drar igjen ut på turné. Han har mildt sagt ambivalente følelser overfor gigantomien på 1974-turnéen, så nå er tiden kommet for å redefinere seg som sceneartist. Han bestemmer seg for å lage et slags omreisende karneval som spiller ulike små steder i Nord-Amerika på kort varsel. I bandet er blant andre T Bone Burnett, David Mansfield, Bobby Neuwirth, Steven Soles og Mick Ronson faste musikere, men ulike gjester kommer og går; Joan Baez, Patti Smith, Allen Ginsberg, Ramblin’ Jack Elliott, Joni Mitchell og Roger McQuinn. Med flere. Den sigøynerske fela til Scarlet Riviera er heltsentral for lydbildet – hun besøkte Oslo for et par år siden, forresten. På turnéen hadde Dylan på seg maske, eller snarere maling i ansiktet. Det er lettere å fortelle sannheten når man har en maske å skjule seg bak, forteller Dylan. Kanskje er det også derfor han skiftet navn til Bob Dylan?

Helt nye låter som «Sara», Hurricane», «One More Coffee» og «Isis» blir fremført på turnéen. Disse blir utgitt på studioalbumet Desire i januar 1976. Desire er preget av at Rivieras fiolin, Emmylou Harris’ backingvokal og Dylans tekstsamarbeid med Jaques Levy. Albumet har en helt særegen stemning som gjør det til noe helt spesielt, en egen verden.

Livealbumet Hard Rain blir spilt inn og gitt ut i 1976 og er fra slutten av denne turnéen, etter utgivelsen av Desire. Her begynner Dylan å bli sliten, han synger litt som i 1974. Meningene om albumet er delte. Jeg elsker de bitende versjonene av sanger som for eksempel «Idiot Wind», «Maggie’s Farm» og «Stuck Inside of Mobile With The Memphis Blues Again».

Men det er Live 1975 som er utgangspunktet for denne omtalen. Her får du nesten bare sanger du ikke får på Hard Rain. Seks av sangene er fra Desire, og to og fire av dem kommer i rekkefølge. Glimrende! Jeg var ikke så glad i «Isis» tidligere. Men å høre den lurvete og intense sangen live – helst med levende bilder– har gjort noe med mitt forhold til den sangen. «Hurricane» er en lang og god historie om bokseren Rubin Carter – som – muligens feilaktig – ble dømt for drap. «Sara» er den endelige (?) avskjeden med kona som tidligere fikk en hel plateside med «Sad Eyed Lady Of The Lowlands». «One More Cup Of Coffee» tar sigøynermusikk-inspirasjonen inn i teksten. Den skal handle om en familie med omreisende, og om mannen som må forlate henne. Også «Oh, Sister» og «Romance Of Durango» er fra Desire. Dette er seks nøkkelsanger på første del av Rolling Thunder Revue-turnéen.

Ellers er de elektriske versjonene av «A Hard Rain’s A Gonna Fall» og «The Lonesome Death Of Hattie Carroll» annerledes enn jeg er vant til å høre dem, og slår, nettopp, hardt og godt. Som så ofte før er jeg mer begeistret for Dylan elektrisk med band enn de akustiske versjonene.

Turnéen er også dokumentert i filmen Renaldo & Clara av Sam Shepard. Den har jeg ikke sett. I 2019 kunne vi se Martin Scorseses film som tok utgangspunkt i denne turnéen. Jeg har sett den på nytt nå. Scorsese bruker klipp fra Sheperds film, nye intervjuer med blant annet Dylan selv samt noe fiksjon som gjør det litt vanskelig å vite hva som skjedde og hva som er sjangerlek. Blant annet er det intervju med en fiktiv regissør og en Sharon Stone som gir seg ut for å ha vært en del av det hele. Sannsynligvis gjør Scorsese og Dylan et forsøk på skissere at myter og fakta har en tendens til å gli over i hverandre, og hvem vet hva som egentlig skjedde? Poeten Allen Ginsberg utgjør en stor del av filmen. Han ville gjerne lage musikk, men han var poet og ingen låtskriver, forteller Dylan. Det er flere teorier om hvorfor turnéen ble kalt Rolling Thunder. I filmen peker Dylan på indianerhøvdingen med samme navn. Fantastisk film, som kunne vært enda bedre om den lot være å leke med oss.

Klippene fra konsertene i filmen er uansett ekte nok, og det er veldig fascinerende å se Dylan og band i aksjon, svært påskrudde, men avslappet på samme tid. Som soundtrack til Martin Scorseses film blir det i 2019 også gitt ut en boks med 14 CD-er hvorav 10 dekker fem konserter, og fire er øvinger og liveopptak med svakere lyd. Samlet er det igjen selvsagt mye å gape over, men du får mer innblikk i hvor løssluppent det hele er enn på selve bootleg-utgivelsen. Kanskje.

Og de fem konsertene er nokså fantastiske, og det er mer enn nyanseforskjeller mellom noen av versjonene. Noen ganger er fela råere, noen ganger mer følsom og får mer plass. Men et lite hjertesukk: Kunne man ikke heller laget en utgivelse med akkurat de låtene som vises i filmen, og så supplert med sanger og versjoner som skiller seg fra utgivelsen i bootleg-serien? Denne gangen hørte jeg de tre første og den siste CD-en og noe mer innimellom, men ikke alt. Så kan jeg jo tilføye at produsentene av bootlegvolumet Live 1975 mente at de simpelthen hadde valgt de beste opptakene, og at settene var såpass like at dette burde være tilstrekkelig.

Karakter: Jeg gir terningkast 5 til Vol 5. i bootleg-serien. Jeg trekker mest fordi turnéen fortjener å bli sett med levende bilder. Alt som er dokumentert fra 1975 og 1976 står samlet til terningkast 6 i Dylans karriere. For noen år!

 

Kapittel 5: Bob Dylans Bootleg Series 1978–1986

Her kan du lese om:

Vol. 13: Trouble No More, 1979–1981 (utgitt i 2017)
Vol. 16: Springtime In New York, 1980–1985 (utgitt i 2021)

 

Vol. 13: Trouble No More, 1979–1981 (utgitt i 2017)

Bakgrunn – A Change Is Gonna Come. Del 3 avsluttet med Bob Dylans Rolling Thunder Revue i 1975 og 1976. Vi er nå kommet til 1978. Dylan skal igjen forvandles, og denne gangen det man i karismatiske, kristne kretser ofte kaller bli født på ny. I 1978 drar Bob Dylan på turné igjen. Turneen starter i Japan, og konsertene der er dokumentert på albumet At Budokan og for få år siden på The Complete Budokan. 

Konsertene i 1978 har mange av Dylans største hits, men i ganske annerledes arrangementer enn på studioalbumene. Men om noen er i tvil: lett gjenkjennelige. Inntrykket mitt er at Bob Dylan At Budokan har fått sin oppreisning de siste årene. Låtene fremføres som reggae, storslagen rock – og, ja, gospel. The Complete Budokan har én låt fra albumet Street-Legal som blir gitt ut samme år, nemlig fine «Love In Vain», men det er nok andre låter fra Street-Legal som er enda bedre og som bringer sterkere varsel om den totale forvandlingen. «Sẽnor» er rett og slett én av Dylans aller flotteste låter:

”Tell me where we are heading, Lincoln County Road or Armageddon“

Albumet har én låt til i samme kategori. Den lange «Changing Of The Guards» har ingen begynnelse og ingen slutt. Den fades inn og ut, og er nesten som en evighet i seg selv. Er «Changing Of The Guards» og Street-Legal (1978) et forvarsel om den nært forestående omvendingen? Bibelbildene har alltid vært der, men går sanger om vaktskifte, djevelen og spørsmål om vi er på vei mot Armageddon videre? Dylan ser på seg selv, livet han hadde levd, og endrer kursen. Og musikken har tydelig gospelpreg med koring fra Helena Springs, Jo Ann Harris og Carolyn Dennis. Det er vaktskifte på flere fronter. Dylan er nå endelig skilt fra Sara og har elskerinner blant kordamene. Carolyn Dennis skulle han senere bli gift og skilt fra.

På Slow Train Coming året etter er tekstene klarere, mindre kryptiske og mindre åpne for tolkning. Sliten etter skilsmisse og turné får Dylan en bokstavelig omvendelse der han føler Guds nærvær sterkt. Gjennom sin daværende kjæreste blir han med i Vineyard Christian Fellowship. Mange har på nytt vanskelig for å svelge hans kursendring, heller ikke musikerne tok alt inn over seg. Men han fikk med seg T Bone Burnett på laget. Slow Train Coming har noe av Dylans aller beste og mest engasjerte vokalinnsats til dags dato. Og over halvparten av sangene er gode. Selv om jeg ikke er så begeistret for de første sangene på albumets andre halvdel er jo tittellåten, «Precious Angel», «I Believe In You» og «When He Returns» strålende. Tekstene varierer mellom å være jublende til å være dommedagsprofetiske. Det kan være vanskelig å abosrbere strofer som «They will pray God to kill them, and they won’t be able to die». Godt formulert, men for drøyt for min smak.

Saved (1980) blir gitt ut året etter og er nok en mer gjennomført positiv plate. Men også svakere. Sanger som «Convenant Woman» og «In The Garden» har utvilsomt kvaliteter, og de åpenbarer seg i større grad på liveversjonene på bootleg-volumet vi snart skal komme til, enn på Saved.

Shot of Love (1981) er det siste albumet i det som betraktes som Bob Dylans gospeltrippel. Det kristne budskapet er imidlertid trappet ned og vil av mange oppfattes som mindre påtrengende, selv om det fortsatt gjennomsyrer mange av sangene. Også dette albumet har gode låter som «Lenny Bruce» og «Property Of Jesus», og ikke minst den innadvendte og strålende «Every Grain Of Sand».

Boksen Trouble No More. I 2017 får vi en boks i Bob Dylans bootleg-serie som evner å kaste nytt lys over Bob Dylans gospelperiode. Jeg gikk for en versjon med hele 8 CD-er og én bonus-DVD, så her er det mye å sette seg inn i.

Trouble No More viser at musikerne og Bob Dylan evner å skape noe nytt, livskraftig, engasjerende. Som før danner albumene egentlig bare et utgangspunkt for de til dels mye bedre liveversjonene. I boksen er det en rekke sanger som aldri tidligere var offisielt gitt ut. Sangene og versjonene blir satt inn i en sammenheng og viser at mange av dem er spekket med bibelreferanser. 

Boksen har CD-er både med outtakes og livefremføringer. De to første CD-ene tar for seg livefremføringer i hele perioden 1979–1981, to CD-er har studiorariterer, så følger to CD-er med «Best Of Toronto 1980». Jeg liker best de to siste CD-ene med «Live In Toronto 1981». Her får vi sanger fra gospelperioden som har overlevd i liveformatet, ispedd gode versjoner av gamle klassikere. De eldre sangene får et litt alternativt liv samtidig som de nye sangene ikke blir fullt så utmattende i denne settingen.

Som en bonus-CD får vi livefremføringer med Bob og en slags predikant mellom låtene. En fin dokumentasjon på hva Bob Dylan faktisk var på denne tiden, men DVD-en roper ikke etter å bli tatt fram igjen!

Hva skal vi samlet si om denne boksen? Musikken varierer mellom det engasjerte og det heseblesende. Selv liker jeg ofte de litt neddempende sangene der kordamene ikke tar altfor mye plass. Som dokumentasjon på en viktig periode i Bobs liv og virke, er boksen mer enn solid, og den kaster nytt liv og gir god innsikt i perioden. Terningkast 5.

Vol. 16: Springtime In New York, 1980–1985 (utgitt i 2021)

Bakgrunn. Utover på 1980-tallet tonet Bob Dylan ned gospelpreget, men det var fortsatt tilstedeværende. Som vi skal se ga han ut det solide albumet Infidels i 1983. Empire Burlesque fra 1985 har en rekke gode sanger. Kocked Out Loaded fra 1986 har også en killer av en sang, «Brownsville Girl». Alle disse platene kunne vært enda noen hakk bedre sett med nåtidens øyne om man hadde tatt bedre valg. 

Real Live ble gitt ut i 1984. En omarbeidet «Tangled Up In Blue» sitter ikke helt hos meg, men dette er nok et eksempel på at Dylan-fans ofte har delte meninger. Ellers er det mange alternative og fine versjoner i samarbeid med folk som Carlos Santana og Mick Taylor. Flere annerledes versjoner av sanger fra Infidels, og to av hans eldre, beste og mest fleksible sanger:«Highway 61 Revisited» og «Ballad Of A Thin Man» sitter bra.

Vol. 1-3. Jeg kjøpte Bob Dylans Bootleg Series Vol. 1–3 i begynnelsen av 1990-årene omtrent da den ble gitt ut. Jeg hadde på ingen måte oversikt over alle Dylans utgivelser– jeg har det knapt enda. Men flere av låtene var mye bedre enn de jeg så langt hadde hørt med Dylan. Særlig likte jeg Vol 3. Åttitallet lød overraskende friskt, ja jeg syntes låter som «Something Gotten Hold Of My Heart», «Angelina», «When The Night Comes Falling From The Sky», «Tell Me» og «Blind Willie McTell» fra tidlig 1980-tall var mye bedre enn dem man fant på de originale platene. Vol. 16 graver dypere i innspillingene fra 1980–1985.

Springtime In New York. Den første CD-en på Springtime In New York er stort sett fra øvinger rundt 1980. Vi får en rekke coverlåter samt et par klassiske Dylan-låter som «Senõr» og «To Ramona». En artig kuriositet er versjonen av Dr. Hooks «A Couple More Years». Disk 2 består av outtakes fra «Shot Of Love», flere låter jeg ikke har hørt før og som bidrar til at dette er av de mest interessante diskene i boksen. Så må jeg trekke frem versjonen av «Angelina», annerledes enn på Vol. 1–3, men minst like nydelig. Tenk å utelate en slik låt fra albumet «Shot Of Love»!

Blind Willie McTell! Disk 3 og disk 4 kretser rundt Infidels fra 1983. Albumet i seg selv er jo flott. Det har seks sterke låter og to låter der både tekst og musikk fremstår som nokså håpløse i mine ører. «Union Sundow» og «Neighborhood Bully» har et stykke opp til Dylan på sitt beste, for å si det forsiktig. Den ene fremsnakker økonomisk proteksjonisme, den andre har en noe unyansert holdning til Israel og Israels naboer. Begge disse låtene finnes på denne boksen i mer musikalsk sympatiske versjoner enn på originalplata uten at de klarer å bli høydepunkter. Men ellers er det utallige høydepunkter fra Infidels-innspillingene her. Noen låter kommer i annerledes og minst like gode versjoner som på albumet. Hør bare den mer nakne «Jokerman» eller de to versjonene av «Don’t Fall Apart On Me Tonight». Men like interessant er det med alle låtene som ble droppet fra albumet, men som kunne løftet det opp blant de aller ypperste av Dylans albumutgivelser. «Blind Willie McTell» er kanskje den Dylan- låten jeg setter aller høyest av samtlige. «Tell Me», «Something’s Gotten Hold Of My Heart», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride» er andre utelatte favoritter, som kommer i glimrende versjoner på denne boksen. 

Likte ikke lyden av 80-tallsmusikken. Bob Dylan har uttalt at han ikke likte lyden av musikk på åttitallet, hverken sin egen eller andres. Ett av hans minst anerkjente album, Empire Burlesque (1985), presenteres i boksens femte disk. Disken er en god påminnelse om at det finnes gode låter også på dette albumet, særlig når noe av staffasjen tas bort. «Dark Eyes», «New Danesville Girl»/«Brownsville Girl», «I’ll Remember You», «Emotionally Yours», «Seeing The Real You At Last» og «Tight Connection To My Heart» er alle solide. Som Dylan synger på «Danesville Girl»! 

Men best er «When The Night Comes Falling From The Sky». Vi får den i to flotte versjoner med blant annet bidrag fra Little Steven og Roy Bittan i The E Street Band, versjoner som likevel ikke matcher den himmelstormende versjonen på Vol. 1–3.

Alternativ rute. Noe av det fine med denne Bootlegs-serien er å bla i boka som følger med, høre sangene, og få et litt nytt og alternativt perspektiv på Dylans enorme karriere. The Bootleg Series er for mange blitt den parallelle ruten til Dylans originale albumutgivelser. Så lenge Dylan kompromissløst og av uforståelige årsaker ofte skroter ikke bare de beste versjonene, men også flere av de beste låtene, blir disse utgivelsene alltid interessante.

Alt her er ikke gull, men det trenger det heller ikke være når mye av poenget er å kaste lys over Bob Dylans virke. En god firer, Vol. 1–3 er for mange tilstrekkelig for denne perioden!

 

Kapittel 6: Bob Dylans Bootleg Series 1989–2006

Dette kapittelet inneholder omtaler av:
Vol. 8: Tell Tale Signs, 1989–2006 (utgitt i 2008)
Vol. 17: Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997) (utgitt i 2023)

 

Bakgrunn

Etter Knocked Out Loaded (1986) fortsetter Bob Dylan arbeidet med et tidligere oppstartet samarbeidsprosjekt, Down In The Groove (1988), et album som både består av covere, et par egne sanger og et par sanger skrevet i samarbeid med Robert Hunter fra Grateful Dead. Dette er delvis igjen Dylan som vender tilbake til røttene når låtskriverinspirasjonen har tørketid. Albumet er blant Dylans aller svakeste, men ikke verre enn at «Silvio» har fått plass på Greatesthits-samlimger og at Nick Cave covret «Death Is Not The End» på sin Murder Ballads.

Dylan & Dead (1989) er fra turnéen med Grateful Dead i 1987. Albumet har kun syv sanger, og de har dradd dem ganske mye ut. Dette er mye bedre enn jeg kunne huske, særlig «Joey», men også flere av de øvrige.

I 1988 får vi også flotte vol. 1 av Traveling Wilburys, et vellykket samarbeidsprosjekt med Tom Petty, Jeff Lynne, George Harrison og Roy Orbison. Ikke minst er «Tweeter And The Monkey Man» med Dylan på vokal en strålende sang! Senere samme år døde Roy Orbison. De hoppet derfor over Vol. 2. I 1990 ble det noe svakere Vol. 3 utgitt.

Sånn, da beveger vi oss for alvor inn i perioden som neste omtale av et volum i bootleg-serien dekker:

Vol. 8: Tell Tale Signs, 1989–2006 (utgitt i 2008)

Tell Tale Signs dekker innspillingsperiodene for Oh Mercy (1989), World Gone Wrong (1993), Time Out Of Mind (1997) og Modern Times (2006), samt en rekke bidrag til filmmusikk og tidligere uutgitte liveopptak fra 1989 til 2006. Volumet inneholder også et spor fra et skrinlagt album som Dylan begynte å spille inn med David Bromberg i 1992, samt Dylans duett med Ralph Stanley, «The Lonesome River».

Selv om Under the Red Sky (1990), Good As I Been To You (1992) og «Love And Theft» (2001) også blir spilt inn i denne perioden, blir ingen spor fra disse innspillingene inkludert på Tell Tale Signs. Den endelige versjonen av fantastiske «Mississippi» blir dog utgitt på albumet «Love & Theft». «Mississippi» presenteres i flere liveversjoner på denne bootleg-utgivelsen.

Oh Mercy (1989) er et aldri så lite mesterverk i Dylans diskografi. Albumet er produsert av Daniel Lanois som har gitt det et spøkelsesaktig preg som kler de sterke sangene godt. I det bootlegsvolumet får vi alternative versjoner av noen av sangene på albumet og en demoversjon av «Dignity». Sangene «Series Of Dreams», «Born In Time» og «God Knows» blir spilt inn for albumet, og versjonene på Tell Tale Signs av de to sistnevnte er langt bedre enn på Under The Red Sky (1990).

Det er sikkert mange grunner til at innspillingene av Under The Red Sky ikke er representert på Tell Tale Signs. Den viktigste er nok at albumet er svakt og at innspillingen av det Don Was-produserte albumet er frustrerende for Dylan, med gjesteartister som kommer og går. Gjennom folk-albumene Good As I Been To You (1992) og World Gone Wrong (1993) gjør han som han ofte gjør når låtskrivingen stopper opp. Han vender seg til historien og andres sanger. De litt spartanske albumene blir godt mottatt, men dette er ikke album jeg med stor glede vender tilbake til. Kun Robert Johnsons «32-20 Blues» er representert fra disse innspillingene.

Det er en rekke spor fra Time Out Of Mind her. Flotte saker. Time Out Of Mind fikk seinere sitt eget bootleg-volum, og vi skal straks vende tilbake til det. Hele tre versjoner av «Mississippi» er inkludert på Tell Tale Signs. Ikke én for mye.

Et annet høydepunkt her er den heidundrende versjonen av «High Water (For Charlie Patton)», en sang som også er å finne på «Love And Theft».

Modern Times (2006) fortsetter rekken av gode Dylan-album. På albumet går Dylan kanskje enda lenger enn vanlig med hensyn til å låne musikalske elementer og fraser fra andre, og Dylanologene og litteraturviterne koser seg med å finne likheter mellom tekstene på albumet og diktningen til den franske 1900-tallsdikteren Henry Timrod og den klassiske dikteren Ovid. Fra albumet er alternative versjoner av «Ain’tTalkin’» og «Someday Baby» inkludert.

Tell Tale Signs ble utgitt i (minst) to versjoner. Jeg har dobbeltCD-en. Du må til deluxe-versjonen – som kan strømmes– for å få én av Dylans aller beste låter fra denne tiden, «Things Have Changed» (2000), en Oscarvinnende sang laget for filmen Wonder Boys og også gitt ut på andre samlealbum.

Tell Tale Signs er uansett blant mine aller største favoritter i Bob Dylans bootleg-serie. I likhet med Vol. 1–3 er dette musikk å spille for å nyte, like mye eller mer enn å nerde til. En klar sekser!

Vol. 17: Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997) (utgitt i 2023)

”I can hear the church bells ringin’ in the yard
I wonder who they’re ringin’ for?
I know I can’t win
But my heart just won’t give in“

Jeg går av tredemølla, og setter meg i garderoben. Da starter alternativ versjon (1) av«Standing In The Doorway» på den da nye boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Jeg blir sittende de syv minuttene sangen varer. Det skyldes ikke bare at jeg er sliten. Versjonen er ikke dramatisk forskjellig fra den vi er kjent med fra albumet Time Out Of Mind (1997), men likevel såpass forskjellig at jeg hører denne fantastiske låten med fornyet interesse. 

Time Out Of Mind. Like før utgivelsen av albumet Time Out Of Time (1997), var Bob Dylan døden nær etter en hjerteinfeksjon. Hva passet vel bedre enn et album om dødelighet, alderdom og ensomhet? Vi ser Dylan for oss. Forlatt av Gud. Forlatt av mennesker. Han trasker milevis bort fra sin elskede. Han står ved dørkarmen, men er fortsatt langt unna. Han nærmer seg. Han har hastverk, kan ikke vente, det blir snart mørkt, men fortsatt er det lysglimt igjen. Klokka tikker og går. Flere mil han ønsker å tilbakelegge. Av livet? Tilbake i 1997 tenkte mange av oss at dette kanskje ville bli den da 56 år gamle mannens aller siste album. Et perfekt album, syv år siden det siste med eget materiale, det ikke helt vellykkede Under The Red Sky. To coveralbum har bidratt til fornyet inspirasjon.

Hva og hvem handler albumet om? Handler Time Out Of Mind om Dylan selv? Som så ofte med slike spørsmål er svaret både ja og nei. Plata er i hovedsak spilt inn før han blir dødssyk. Når anmeldere skriver at albumet handler om Dylans dødelighet, svarer Dylan at det høres ut som anmelderne selv er udødelige; albumet handler like mye om dem. De skriftlærde mener albumet også kan handle om Dylans forhold til Gud. Etter de ekstatiske og misjonerende platene fra rundt 1980 går Dylan inn i en periode de beskriver som negativ teologi – man må inn i mørket med fortvilelse og desperasjon for igjen å få øye på lyset. 

Kanskje skal en vakker og enkel kjærlighetssang få lov til å forbli nettopp det, også når den kommer fra Dylan, men det stilles til og med spørsmål om albumets enkleste og ofte covredesang «To Feel My Love», kan være ment som et budskap fra Gud til oss mennesker. Kvinnen Dylan eller Dylans forteller er forlatt av i mange av låtene kan være et rop til Gud. Som Job i Det Gamle Testamentet eller Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Eller er det likevel forholdet Dylan har til ekskona det handler om? 

Dylans ulike måter å tolke låtene på kan kanskje også være et utrykk for at han lar meningsinnholdet i låtene variere. Selve albumtittelen kan være hentet fra Shakespeare eller låten «Accidentally Like A Martyr» med Warren Zevon, en låt Dylan synger noen ganger høsten 2002 da det var kjent at Zevon hadde kort tid igjen. Svaret er trolig som så ofte med Dylan – ikke at det blåser i vinden – men begge deler. 

Starten på en ny storhetstid. Nå skulle, som vi vet, ikke Time Out Of Mind bli Dylans siste album. Istedenfor ble det starten på en ny epoke, og en rekke album som bygde videre på stilen fra Time Out Of Mind med flotte ballader og gnistrende blueslåter.

Siden balladene ofte står mitt hjerte enda nærmere enn bluesen, er det tre låter som jeg blr særlig glad i tilbake i 1997: «Standing In The Doorway», «Trying To Get To Heaven» og, selvfølgelig, «Not Dark Yet». Sistnevnte med en tittel mange av oss trekker frem i flere sammenhenger. Seinere kommer flere av låtene snikende. Hva hadde Time Out Of Mind vært uten åpningen, den bitende «Love Sick» som begynner med «I’m walkin’// Through streets that are dead». Låten er noe helt annet enn noe annet jeg har hørt, enten det er i originalversjonen, én av de mange versjonene på denne boksen, eller hørt live på konsert. Den nakne alternativ 2 i boksen er bare nydelig. Dylan selv har uttalt at dette er hans beste sang om kjærlighetssorg. 

«Love Sick» er noe helt annet enn alt annet? Vel, «Cold Irons Bound» har noen av de samme kvalitetene. Slik jeg husker det, lagde Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1998 en konkurranse der beste oversettelse skulle kåres. Oversettelse av den låten må ha vært en krevende jobb.

Daniel Lanois. For Time Out Of Mind vendte Dylan tilbake til produsenten Daniel Lanois, en mann som også hadde produsert Oh Mercy (1989). Forholdet mellom Dylan og Lanois skal til tider ha blitt vel intenst, og på alle seinere utgivelser er Dylans alter ego Jack Frost oppført som produsent. Lanois vil bruke moderne teknologi som blir paret med Dylans låter som står i gjeld til gammel folk- og bluestradisjon. Lanois skal trolig ha æren for det skumle og litt uklare lydbildet som preger albumet, og aller mest åpningslåten « Love Sick». Blant musikerne finner vi Augie Meyers på orgel og trekkspill, trommisen Jim Keltner og gitaristen Duke Robbilard – sistnevnte føler seg ikke veldig ønsket av Lanois. Dylan selv synger råere enn noen gang, og både stemmebruk og bluesen skal ham spille videre på i de kommende albumene. Også dette et uttrykk for at Dylan med Time Out Of Mind gir seg selv en ny start.

Fragments. Så da beveger jeg meg rolig over på Fragments, det syttende volumet i Bob Dylans The Bootleg Series, denne gangen med dypdykk i innspillingene knyttet til albumet Time Out Of Mind. Du kan som vanlig velge mellom ulike versjoner av utgivelsen; jeg konsentrerer meg om utgaven med fem CD-er. Time Out Of Mind er allerede godt dekket av bootlegserien før i én av mine favoritter i serien, Vol 8: Tell Tale Signs, som tar for seg perioden 1989–2006. Sporene som ble utgitt den gangen, er her med på den femte disken som bonus. Men vi får fire CD-er i tillegg, så nå skal det altså graves dypere. Det har vært slike dypdykk i serien før, og at vi får flere av dem, er naturlig når man allerede har dekket store deler av Dylans karriere. Så trenger du denne? Jeg omskriver Dylan selv; dette er ikke hva du behøver, men hva du ønsker deg! Om du er nerdete nok.

Remikset utgave. Første disk er en remikset utgave av Time Out Of Mind, med en lyd som er sagt å ligge nærmere Dylans egen visjon og med mer lyd av rommet plata ble spilt inn i, mindre atmosfærisk tåkelegging. Jeg kan ikke skryte på meg gode ører og opplever ikke den helt store forskjellen om jeg sammenlikner med LP-versjonen av Time Out Of Mind fra 2017, det er større forskjeller på Tidal. Den remiksete utgaven er mer naken og klarere, trommene skarpere og de enkelte instrumentene stikker seg vekselvis tydeligere fram. Litt mindre «spooky»? Men jeg tror neppe at det hadde utgjort den store forskjellen for meg om det var originalen eller den remiksete versjonen som hadde blitt gitt ut opprinnelig. Men kanskje er forskjellen «time out of mind» – den taler til underbevisstheten? Spørsmålet er ikke hva jeg oppfatter, men om jeg føler låtene annerledes, og det vet jeg ikke. Mange har også påpekt at forskjellene er større enn jeg klarer å avdekke. 

Selv om den remiksede utgaven kan være nærmere Dylans egen visjon, vil jeg tro at de to stabeisene hadde fått brynet seg såpass mye på hverandre under prosessen, at Lanois har satt store og solide stempler også på den utgaven.

Alternative versjoner og outtakes. På de neste to diskene får vi alternative versjoner av låtene på albumet pluss noen outtakes. Denne gangen har man valgt å ikke la ulike versjoner av samme låt følge hverandre. Det gjør hver enkelt disk til en mer tilfredsstillende lytteopplevelse enn om de er samlet, så får man heller sitte med telefon eller fjernkontroll om man vil sammenlikne versjonene grundig. Om vi tar med bonusdisken, er det hele seks ganske så forskjellige versjoner av «Mississippi», én av de store Dylan-låtene. Låten finner noen år seinere sitt hjem på «Love & Theft». Lanois og Dylan skal ikke ha blitt enige om hvordan den skulle låte. Synes du seks versjoner er mye? Som jeg leste et sted, vi hadde tålt en hel disk med ulike versjoner av den låten! 

Først ute blant outtakes og alternative versjoner er en nydelig versjon av den tradisjonelle «The Water Is Wide». Den låten skal ha medvirket til at Bob rullet i gang Time Out Of Mind-prosjektet. Vi får også høre låter som ikke nådde dette albumet, men vi kjenner dem i andre versjoner på bootlegsvolumet Tell Tale Signs. Best av dem er «Red River Shore». Også «Dreamin’ Of You», som i teksten har mange passasjer til felles med «Standing In The Doorway», er flott. «Marchin’ To The City» er ok, særlig i versjon to, men ingen stor favoritt i dette selskapet. Av låter vi får høre i utvikling, er jeg særlig svak for «Can’t Wait». Den valgte versjonen på albumet er trolig den som passer best på selve plata, men som enkeltspor gjør versjon én av de alternative versjonene mer inntrykk. Litt roligere, litt mindre rocka, fantastisk vokal. «Not Dark Yet» skal selvfølgelig være tung og treig i sin definitive versjon, men det er jammen trivelig å høre den i en nær dansbar utgave. «‘Til I Fell In Love You» er også i en nesten ugjenkjennelig versjon her. 

Om man hører etter på tekstene, vil man høre at tekstutsnitt er byttet ut gjennom prosessen. Trolig er det ofte de mest personlige delene som er byttet ut.

Konsertopptak. En hel disk er viet konsertopptak med låter på albumet eller outtakes. Lyden er ikke helt prima hele veien, men også denne disken fungerer fint som en helhetlig lytteropplevelse. Så er det jo litt gøy at hele to låter var fra konserten i Oslo i 2000. Ikke like gøy å ikke huske om dette er én av de 10-12 Dylankonsertene jeg har vært på eller ikke.

Som alltid følger det med fine bøker og essays. Beskrivelsen av de enkelte sporene er ikke like grundig som tidligere, men det er kanskje heller ikke nødvendig. Dette er en god anledning til mange gjenhør med sanger jeg definitivt ikke er lei av. For meg fremstår disk 1 og 2 som de viktigste og de som bidrar mest til å kaste nytt lys over sangene på albumet. Time Out Of Mind er ikke bare av Dylans aller viktigste album, det er også av hans beste.

Neida, jeg trenger den ikke. Men dette ønsket jeg meg – «While I’m strolling through the lonely graveyard of my mind».

Terningkast til boksen: en sterk fem av seks.

Kapittel 7: Tiden etterpå, 2008–2026

Dylans Bootleg-serie stopper ved Modern Times i 2006, men det blir heldigvis ikke det siste vi hører fra ham. I 2009 sjenker han oss og veldedigheten ei av tidenes morsomste juleplater, ikke minst er «Must Be Santa» en favoritt her i gården.

I 2010 får vi det litt underkjente Together Through Life der Dylan samarbeider med Robert Hunter fra Grateful Dead på låtskriversiden igjen. Albumet er lettere og grunnere enn forgjengerne «Love And Theft» og Modern Times. Jeg har alltid likt det, kanskje med unntak av noen av blueslåtene. Det svinger som bare det av «Jolene». Og «Forgetful Heart», «My Wife’s Hometown», og «I Feel A Change Comin’ On» er Dylan på sitt aller beste. Og liker du ikke trekkspill, liker du uansett David Hidalgos trekkspill.

I 2012 blir det monumentale Tempest utgitt , et album med både sterke og også noen utmattende låter som den 16 minutter lange tittellåten, inspirert av filmen Titanic. Sentrale låter er «Pay In Blood», «Scarlet Town» og «Early Roman Kings» for å nevne en knapp håndfull. Innspillingsmetoden er gammeldags med musikere rundt en mikrofon i studio. Lydlandskapet er ellers ikke så forskjellig fra de foregående albumene, og også her finner du David Hidalgo på trekkspill.

Det går så åtte år til neste Dylan-album med egne låter. I mellomtiden har vi fått tre album med standardlåter, hvorav ett av dem er et trippelalbum. Albumene er ikke av de jeg spiller mest, men jeg har inntrykk av at de skjerper sangeren Bob Dylan, noe som også bidrar positivt til de fire konsertene jeg opplever med ham det siste tiåret.

I 2020 kommer altså det glimrende Rough & Rowdy Ways. Når noen av oss begynner å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kandrømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje må vurderes blant hans aller ypperste. Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. 

Shadow Kingdom. Under pandemien i 2021 blirdet annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det er lite informasjon om arrangementet, og mange forventer seg en strømmekonsert. I stedet viser det seg å være en svart/hvitt-film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan sitter på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Soundtracket har gode, men ikke ihjelspilte sanger. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.

Det ryktes at det er et nytt Bob Dylan-album på gang. Jeg satser på at det er eget materiale, men gleder meg uansett!