Trond Granlund synger Børli

Plateanmeldelse: Trond Granlund, Terje Norum– «Skogslusken» (album 2020)

I anledning at Trond Granlund og Terje Norum er nominert til Spellemann 2020 for beste viser og at prisen deles ut denne uken, har jeg funnet frem an omtale jeg skrev for Popklikk for snart ett år siden. Gratulerer med nominasjonen og lykke til!

Jeg satte meg ned etter trening. Trond Granlund ga ikke han ut en plate med Hans Børli tekster tidligere i år, «Skogslusken»? Jo, den må jeg jo høre. Og jeg ble sittende og sittende.

Hans Børli seiler opp som en av de store tekstforfatterne i norsk musikk de senere årene. I 2013 fikk vi den flotte plata «Av En Sliters Memoarer» der Erik Lukashaugen hadde tonesatt Hans Børli tekster. I 2018 kom det en oppfølger, «Vi Eier Skogene», enda flottere enn den første og var i mine ører én av forrige tiårs beste norske plater.

Trond Granlund platedebuterte helt tilbake i 1976 og på begynnelsen av 1980-årene var han noe nær en popstjerne i Norge. Jeg husker flotte låter som «Girl 16», «Lisa» og «Driftin’». Han beveget seg deretter over i det vi en gang kalte «roots-musikk», og etter hvert ble tekstene på norsk. Trond Granlund er født og oppvokst på Manglerud i Oslo og bor nå i Lørenskog. Er det forenlig med Hans Børli, skogens dikter, fra Eidskog?

Ja, i aller høyeste grad skal det vise seg. Granlund har tidligere sunget bynære arbeidersanger med stor troverdighet, og da er kanskje ikke veien så lang til en skogsarbeiders slit? Det er Terje Norum som her har tonesatt Børlis dikt. Han har plukket ut dikt som oppleves relevante for mennesker i dagens samfunn. Foruten Trond Granlunds stemme bidrar musikerne Knut Reiersrud, Anders Engen, Audun Erlien og Terje Norum selv. Musikere av første klasse, som bidrar til å heve plata mange hakk. Anders Engen er produsent og Mike Hartung stod for miksingen.

Plata begynner og slutter med to korte, nydelige pianoinstrumentaler med Terje Norum, med de korte betegnende titlene, «Først» og «Sist». Tekstene handler om langt mer enn skogsarbeid, men det også. Og som hos andre kunstnere tar Børli utgangspunkt i egen bakgrunn når han også løfter frem mer eksistensielle spørsmål.  Vi serveres her for både morsomme og ettertenksomme sanger, gjerne i samme låt som på «Skogslusken fester» og på herlige «Lodal-kalles himmelferd». Og joda, Lodal-kalle slapp forbi St. Peter til slutt.

«Peter smilte lunt i skjegget og hans nøkkel, dreides om
«Kom da, Kalle, men ti stille med din jordegledes viser
her i himlens skjønne rom
Når en rallarsjel kan elskes av en snøkvit englemø
er det ikke rett å styrte den i mulmers røde «»

Men aller finest er «Vinternatt» og «Voggevise», begge også tonesatt med stort hell av nevnte Lukashaugen. Men for noen melodier Terje Norum har laget. Melodien til «Vinternatt» er neddempet og vakker. Den kler den vemodige teksten perfekt:

«Innunder risbjørka der vi satt
i kvitveis-lyset på bøen,
der ligger en orrfugl i fonna i natt
og blunker og hakker i snøen.

Min kjæreste, sover du?»

Jeg må også trekke frem «Tyrielden» som et høydepunkt. I det hele tatt fremstår «Skogslusken» som en sterk helhet. Granlunds rustne stemme kler materialet perfekt. Og når musikerne understøtter så nydelig som her, blir dette en plate å bli glad i. Ingen ting prangende, bare veldig fint!

Gratulerer med nominasjon til Spellemannprisen!

Sweetheart – Sweetheart (album 2020)

Foto: Agnete Brun

I anledning av at Spellemannprisen 2020 blir delt ut denne uka, har jeg her bearbeidet et tidligere facebook-innlegg om Sweethearts nye, selvtitulerte plate. De er nemlig nominert til denne prisen i kategorien country sammen med artister som Johan Berggren, Darling West og Malin Pettersen. Selv er jeg ikke så opptatt av hvem som vinner slike priser, men synes det er hyggelig at det blir gjort stas på dyktige artister.

Omtalen, av Sweethearts album var aldri ment som en anmeldelse, men noe jeg skrev en novemberkveld. Jeg har byttet ut ordet «vakker» med andre ord sammenliknet med det jeg postet den gangen noen av alle gangene jeg brukte ordet. Joda, plata er vakker!

«Jeg bare begynne å skrive litt fra hofta, så ser vi hvor det ender. Vel, egentlig er det jo omtrent slik jeg gjør når jeg forsøker på å skrive plateanmeldelser også.

For meg vil denne norske gruppa for alltid være knyttet til den fantastiske amerikanske låtskriveren Jerry Leger, hvis album «Traveling Grey» jeg fikk signert en aprilkveld i 2018. Før Jerry var på scenen denne dagen spilte nemlig Sweetheart noen låter sammen, for første gang på scene på rundt 15 år, tror jeg. Og det må ha gitt mersmak. Siden har de spilt mer sammen, og nå foreligger altså debutplata.

Når jeg hører Sweetheart, tenker jeg også på Gillian Welch. Da jeg så henne live for noen år siden, sto David Rawlings to skritt bak henne og to til siden. Han fulgte henne som en skygge og ga hele tiden det lille ekstra som gjorde at Gillian Welch fikk skinne. Så flott når en musiker av Rawlings kaliber tåler å stå i skyggen, sa en bekjent som jeg traff på vei ut.

Nå trekker jeg sikkert sammenlikningen altfor langt, men jeg ser noen pralleller til Sweetheart. John-Arne Ø. Gundersen har skrevet låtene, synger vakkert og spiller flott gitar. Men bak ham er det to stykker som er helt uvurderlige for lydbildet. Anne Mette Hårdnes’ vokal følger John-Arnes stemme som en skygge, snakk om backingvokal. Så må man heller ikke glemme Frode Bjørnstad på verdens fineste instrument, noen ganger i hvert fall, pedal steel. Som det instrumentet gråter i Frodes hender.

For dette er melankolsk og til dels trist musikk. Ingen forstyrrende gladsanger som løfter oss ut av tristessen. Så det er vel bare å ty til ordtaket «triste sanger gjør meg glad». Jeg nevnte Gillian Welch, men synes heller ikke de vakre sangene og stemningene ligger langt unna Nick Drake.

Sweetheart skulle spilt releasekonserter til uka. De må utsettes, og det er synd at de ikke får spilt ute for folk nå. Men dette er sanger som også passer godt hjemme en novemberkveld når man synker ned i sofaen etter trening eller etter en dag på hjemmekontoret. Er du som meg, begynner du nokså feilaktig å assosiere låttitlene og tekstutdrag med pandemien vi befinner oss i. «Stockholm, come home». «Can We Make It Out Of Here Alive»? Litt mer optimistisk: «Leave It all Behind» og «Nothing Lasts Forever». Men enn så lenge får vi dele byrdene: «It’s Your Time To Pray.»

Men dette er ei flott og vakker plate, gode melodier og sannsynligvis også gode tekster, selv om jeg ikke har gravd meg ned i dem. Det faller ikke naturlig å plukke ut enkeltlåter. Kvalitet hele veien, og samlet gjør låtene denne sterke helheten. Sparsommelige virkemidler, men akkurat nok. Less is more!»

Plata er spilt mye siden den novemberkvelden dette ble skrevet!

Vakker og personlig duettplate fra Olav Larsen

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – “Stream Of Consciousness” (album 2021)

Cover design: Fredrik Kleppe

«Somebody told me, don’t go with the flow
That same person told me never keep your head low
But I don’t understand cause everyone that goes with the flow
keeps their head high not low”

Albumet “Stream Of Consciousness” med Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars starter forsiktig før Olav Larsen synger åpningsstrofen fra den første låten. Han synger med en sjelfull, men samtidig litt ru stemme. Så kommer Emilie Eie og skaper en nydelig kontrast til Olav Larsen. Fantastisk åpning! Flott instrumentalparti følger. Kanskje bærer teksten preg av å være hverdagsfilosofi, men ikke mindre viktig av den grunn. Hvorfor hjelper vi ikke de som faller? Rike liv er kanskje ikke det enkleste, men hvorfor alltid velge den brede vei? Kanskje oppsummerer på mange måter denne låten tematikken som følger på de øvrige låtene.

Åpningslåten «Hang Your Head Low» er for meg et av flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Jeg synes ofte kontrastene mellom mannsstemmer og kvinnestemmer skaper en ekstra dimensjon, om det dreier seg om backingvokal, eller som duettplater, der f.eks. John Prines «In Spite Of Ourselves» (1999) henger høyt hos mange. Eller Gram Parsons/Emmylou Harris om du vil.

Denne anmelder har ingen ambisjoner om å ha oversikt over alt det spennende som rører seg i norsk musikkliv. Så jeg forsøker å ikke la hodet henge for lavt som følge av at jeg aldri har hørt noe særlig på Olav Larsen tidligere. Hørt om, men ikke hørt. Olav Larsen bidro dog med vokal på én av låtene på ett av de aller beste nye norske platene jeg hørte i fjor, rogalandingene Johnny Red & The Prayerhouse Peoples fantastiske album «To Moritz». Kanskje er heller ikke vokalen til Larsen så ulik vokalen til John Gravdal aka Johnny Red, heller?

Olav Larsen er også rogalending, og han har bodd flere år i Frankrike og sentral-Afrika, står det i presseskrivet som følger albumet. Musikalsk har han sterke røtter innen amerikansk 60- og 70-talls country, alternativ country og folktradisjon, heter det i presseskrivet. Med en liten ekstra dæsj soul og gospel i stemmen, kan jeg kanskje tilføye for egen regning. Kanskje er heller ikke albumet «Stream Of Consciousness» spesielt nyskapende, det tar vare på gode tradisjoner. Dette er den syvende utgivelsen til Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. I 2020 ble det blant annet utgitt en EP med countrymusikk i koronaens tid, «Isolation Blues & Other Songs». Olav Larsen ligger ikke på latsiden, og et raskt googlesøk tilsier at dette er en mann som har mange jern i ilden, også utenfor musikkens verden.

Det kan være risikabelt å skrive om et album man bare har hørt et par dager. Men noen ganger føles det fint å bare «go with the flow» og etterleve tittelen på dette albumet. Tittelen på albumet refererer nemlig til måten låtene er skrevet på, så å si rett fra hjertet. Det skal derfor være personlig, det er lite staffasje som står i veien for vokalene, men det betyr ikke at det er for sparsommelig. Og jeg tenker at instrumentene heller ikke går i veien for hverandre. Ofte spiller ett instrument av gangen «førstefiolin». Gitarer, munnspill –jeg elsker munnspill – og av og til strykere er viktige ingredienser for det fine totalinntrykket lytteren sitter igjen med. Ofte bringer orgelet inn en sakral kirkestemning mot slutten av låtene. Smakfullt!

Foto: Erik Furulund

Benedicte Brænden er den eneste av duettpartnerne jeg har hørt om fra før. På låt nummer to, låner hun stemme til den fine «Give Up On Me». Som på de fleste av låtene på dette albumet, skaper kontrastene mellom Olav Larsen og duettpartneren dynamikk og bidrar til at dette blir spennende å høre på. Det høres utvilsomt ut som at et forhold har gått i knas, og underveis understrekes dette med en avstikker og et stilbrudd av dimensjoner. En ny favoritt på dette albumet!

Foreløpig er jeg nok ikke like glad i «Nobody Knows» der Ingfrids Straumsøyl bidrar med flott vokal. Og, ja, det foregår fine ting også på denne låten, men jeg opplever – så langt i hvert fall – at dette er en låt særlig Olav Larsen vil mer med enn det låten er sterk nok til å bære. Kanskje platas svakeste spor? Det kler derfor albumet at neste låt er mer forsiktig, dystrere. Fine «The Moral Of The Story» med Mona Krogh har blant annet nydelig piano og strykere! Hvilken stemme på Mona Krogh! Et nytt høydepunkt.

 “Friendship” med Camilla Rosenlund handler om nettopp vennskap. Både melodi og instrumentering er i bevegelse her, så det skjer mye mer enn man kanskje får inntrykk av ved første møte med låten.

Jeg hadde ikke tenkt å gå gjennom alle låtene på albumet. Det er egentlig helheten som er det viktige. Låtene «Times Are Changing», «The Bottom» og «Misdefind» med henholdsvis “Stina Kjeldstad, Camilla Rosenlund og Marte Aarseth er alle fine låter som bidrar til denne helheten, selv om et par av låtene fremstod som litt anonyme de første gangene jeg hørte albumet. Men igjen; det er umulig å kjede seg om man hører etter. «The Bottom» høres dog ut til å bety noe ekstra for Olav, om jeg skal tolke vokalen hans her.

Tekstene dveler ofte ved nedturer, slike man møter om man ikke alltid velger den letteste veien, nettopp slik åpningslåten minnet oss på. Men man kan vokse på nederlagene. Den absolutte favoritten på plata «It Shaped Me By The Heart» sunget sammen med Tine Steen. På denne låten vil Olav Larsen like mye som på «Nobody Knows», men her opplever jeg at låten er sterk nok til å bære Olavs intensjoner. Et forhold har gått over styr, protagonisten gråter. «Lord I needed sunshine// You gave me thunder and you gave me rain». Kjærligheten kommer og går, men det som var former deg, langt ned i hjerteroten. Også langt ned i herteroten til lytteren. Gåsehud, og en verdig avslutning på et flott album. Og når første låt tar opp tråden og er platas nest beste låt i mine ører, er det bare å sette på plata enda en gang.

Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre slik at helheten blir enda større enn summen av delene!

Hør plata på Spotify

Hør plata på Tidal

Den aller beste Paul Simon-konserten jeg har vært på?

Tid for å mimre om konserter. Jeg har sett Paul Simon på konsert seks ganger. I 1991 hadde jeg gått rundt i Oslos gater hele dagen og bare ventet på å se min store musikalske helt fra de 8-9 foregående årene. Og som han og det store bandet innfridde. To runder med en heidundrendre «You Can Call Me All». I 2003 la vi opp Norgesferien etter å se Paul og bandet hans innfri på Molde Jazzfestival. Året ettet en glimrende Simon And Garfunkel-konsert i Oslo Spektrum. Deres ungdoms forbilder Everly Brothers hadde et innslag underveis.

Så gikk det noen år. Jeg fikk litt tyn for å si at jeg heller ville sett en ren Paul Simon-konsert enn en Paul Simon- og Stingkonsert i 2015, men det får stå sin prøve. Og jeg mener det fortsatt. Men Simon- og Sting-t-skjorta bærer jeg gjerne. Sting har levert bra saker, han. Allerede i 2016 var Paul tilbake igjen alene, nei, ikke alene. Som alltid stort band og som alltid praktfullt. Men det var den konserten i 2018, da!

Konserten i 2018

Kanskje er det hukommelsen som spiller meg et puss. Men kanskje konserten på avskjedsturneen i 2018 den aller beste. Her kan du lese en stemningsrapport skrevet like etter konserten:

Enkelte opplevelser må det skrives om for å fordøye. Jeg har sett Paul Simon seks ganger på konsert. I og med at første gangen var i 1991, og jeg alltid har vært begeistret, er det vanskelig å vurdere om gårsdagens konsert i Oslo Spektrum var den aller beste, men det kan det fort ha vært.

Rundt 1983 begynte Paul Simon å konkurrere med Oddvar Brå om hvem som skulle ha høyest heltestatus, og siden den gang har jeg fulgt ham.

Etter at Paul Simon i februar kunngjorde at dette er hans siste turné, begynte Grace og jeg forberedelsene. Vi (i hvert fall jeg!) var innom alle soloplatene og alle platene med Simon and Garfunkel i tillegg til en rekke konsert-DVD’er. Noen av platene ble sågar spilt to og tre ganger.

En konsertopplevelse avhenger av både artist og mottaker, og allerede på åpningslåten America, var det liten tvil om at disse brikkene er på plass. Simon spilte sanger fra hele karrieren og flere av låtene ble gitt et løft i går. Simon hadde denne gangen – i tillegg til de sedvanlige perkusjonistene, blåserne, gitaristene og bassistene som takler verdensmusikken hans – også med seg strykere. Å få låter som Can’t Run og Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War i utsøkte arrangementeter var klare høydepunkt. Og jammen klarte de å gi oss Bridge Over Troubled Water i en fin utgave – en sang såpass krevende at Paul lot Art Garfunkel synge den da de var i lag.

Hva fikk vi ellers? «De fleste sangene mine er laget for å danse til» – det må i hvert fall gjelde mange av Graceland-låtene – vi fikk halvparten av sangene derfra, flere Simon And Garfunkel-låter – The Boxer, Homeward Bound og helt til slutt The Sound of Silence. Paul gjorde en fin soloversjon av nydelige American Tune. Sangen som er helt der oppe og konkurrerer om å være Paul Simons aller beste låt. Vi fikk noen stykker av dem i går!

Paul var i godt humør, pratet langt mer enn han har gjort tidligere på konsert. Ikke utenomsnakk, men historier knyttet til låtene.

Fantastisk kveld altså! På det nest øverste bildet er Paul i gang med Rene And Geogette Margritte with Their Dog After the War – tittelen inspirert av tittelen på et bilde i en bok om maleren – boka bladde han i hjemme hos Joan Baez, kunne han fortelle.

Foto: Tormod Reiersen

%d bloggere like this: