En temmelig vill drøm

Dumdum Boys, konsert i Oslo Spektrum 7. november 2026. Support: Villskudd.

For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen

40 år og XL. Dumdum Boys feirer førti år som albumartister med konserter på store arenaer i Norge. At jeg i løpet av disse førti årene aldri har sett dem i levende live, er en aldri så liten skandale. Men nå kan jeg endelig krysse av, eller kan jeg det? Jeg må jo få sett dem i et mindre format også! Etter at mitt kvarter med berømmelse – vel, min tilmålte tid som fotograf – er over, ble det en plass litt lenger bak. Der flytter jeg litt rundt. Jeg vil heller høre noen kose seg, være halvfulle og synge halvfalskt med enn å høre høylytt venneprat som jobber med å overdøve musikken.

Unnskyld, har ikke oversikt. Det er trivelig, nei, det er gøy! Da jeg omtalte en fin konsert med Elton John for noen år siden, la jeg hodet på blokka, og innrømmet at jeg ikke hadde helt oversikten. Jeg fikk et svar på innlegget fra én som bare skulle ønske det var en kjenner som skrev. Vær advart, slik er det nå også!

Kjartan og Aslak i aksjon

Dumdum Boys starter ut brillefint med «Enhjørning» fra Gravitasjon (2006). Dette låter bra, frontfigur Prepple er i gang og har noe Thåströmsk over seg , neida, ikke så spastisk, men han er sin rolle som uneeholder bevisst. Dette er ikke Bob Dylan. Her bruker vi mer enn gode sanger, stemme og musikk for å kommunnisere med publikum.

Gjenhør er ofte best. Når man er på konsert, er det som regel best med låtene man har hørt før. Det kan være litt kjipt for hardtarbeidende artister som fortsetter å gi ut ny musikk. Da jeg var russ i 1989, var favorittartistene mine Paul Simon, Neil Young, Lou Reed, Randy Newman, Nick Cave og slike folk. Jeg hang allerede da ikke helt med på Allanah Myles og «Black Velvet», «Stop» med Sam Brown og Guns ‘N’ Roses som andre sverget til. Men Dumdum Boys kunne jeg like, jeg hvisket da med på «Splitter Pine», mandag hele året, nei det var – og det er – ingenting å le av. Hadde jeg ikke fått «Splitter Pine» i går, hadde jeg gått skuffet hjem. Men verdens største fan var jeg nok ikke, og jeg kjøpte aldri platene deres. Dessverre, sier jeg i dag.

Ønskekonsert. Omtrent alle låtene jeg ønsket meg, kom i går. Og jammen, kom det en god dose låter jeg hadde glemt at jeg ønsket meg. Og flere av låtene, jeg ikk kjente, høres bra ut, og fansen sang selvsagt med på dem også. Jeg har blitt blasert med årene. Den gode gåsehuden kommer nok sjeldnere. I går kom den hele tre ganger! Første gang under «En vill én» fra 1988. Nå dundret rockeshowet jevnt og trutt avgårde. På storskjerm kunne jeg følge gitaristen Kjartan Kristiansen, Prepple, selvsagt og trommisen Sola Johnsen og Mikael Lindqvist på synth.

Tid for ettertanke. Og der kommer jammen bassisten Aslak Dørum fram til minrofonen og skal fortelle oss noe viktig. Han bruker visst konsertene til å gi forskjellige politikere et alvorsord. Denne gangen var det Jens Stoltenberg som skulle unngjelde. Aslak har – som en del andre – problemer med å se at det er etisk å investere i atomvåpen – kanskje får vi et stort pensjonsfond, men det blir jo ikke pensjonister til å leve av det!

På «Tyven Tyven» sang de bak et slør. Kanskje for å fremheve den triste bakgrunnen for sangen; vokalisten Prepple Houmbs tap av et barn. Hjerteskjærende.

Konserten var tredelt. Underveis ble det gjort sceneforandringer, og halveis ble scenen framskutt og vi fikk et interessant akustisk mellomparti der Dumdum Boys var forsterket med oppvarmingsbandet Villskudd. Musikerne byttet litt rundt på oppgavene. Prepple satte seg bak trommene, Kjartan sang en låt – ikke akkurat perfeksjon som Prepple sa. Men gøy!

Villskudd. Akkurat Villskudd må det brukes noen ord på. I 2024 sendte jeg deres album til topps over norske album. Jeg så dem live som oppvarmingsartist for Jerry Leger på det lille stedet Dunk i Oslo. i går tok det litt tid før jeg kom meg inn i Spektrum, og da jeg var på plass var de i full gang. Ikke visste jeg at de skulle varme opp heller, men skjønte da hvorfor såpass mange i går hadde lest tidligere artikler jeg hadde skrevet om dem. Jeg synes Villskudd behersket det store formatet godt, og i skrivende stund er det deres nye album jeg spiller med dette tøffe bandet som spiller musikk helt i Dumdum Boys sin ånd. Et helt riktig oppvarmingsband, der altså.

Villskudd, fremadstormende norske rockere

Rocketog. Men konserten rullet videre. Den ble bedre og bedre. Høydepunktene satt tettere og tettere. Jeg glemte at Spektrum-lyden kan være variabel, ja, kanskje ble den også bedre og bedre. Bandet behersker både rocken og de varere låtene. Festen tar av under sanger som «Blodig alvor na na na», «Feil lukt og feil farge», «Englefjes, «Boom Boom», Slave» og flere til! For noen låter. Det er snart jul, og det ble høytidsstemt under vakre «Stjernesludd». Prepple stod etterhvert i bar overkropp, og da publikum kastet en t-skjorte opp til ham, mente han det var et hint om at konserten var over. Men det ble ekstranummer. Og der kom den selvfølgelig: «Splitter pine». Nå hvisket jeg ikke lenger. Jeg skrek med. Men ds måtte det vel være slutt. Nei, «Metallic hvit», sannelig, den hadde jeg glemt: kveldens siste gåsehud. Rå og god!

Dette var gøy! Dumdum Boys ga oss to timer med et rockeshow jeg ikke vil glemme.

Norsk Utflukt og Maj Britt Andersen

Norsk Uflukt: Arme råd (album 2026)
Maj Britt Andersen: November (album 2026)

Om overskriften får deg til å tro at Maj Britt Andersen og Norsk Utflukt har samarbeidet, er ikke det helt riktig, men ikke helt feil heller. Fellesnevneren er tekstene til Lars Saabye Christensen. Og to svært gode album!

Norsk Utflukt så jeg i levende live på en studentfest for over 30 år siden, ikke så lenge etter at de var stiftet. Arme Råd er sjette album fra bandet, et band med Lars Saabye Christensen og Kåre Virud i spissen. Nja, hvem som er i spissen for hva kan sikkert diskuteres når man hører det noe utypiske tittelsporet med Baard Slagsvold på vokal og skolekorps fra Sagene/Lilleborg. Men på resten av albumet høres Norsk Utflukt ut slik de skal, ofte med en resiterende Lars Saabye Christensen og med blant annet litt refreng-sang og effektive gitarer fra Kåre Virud, orgel fra Espen Hjelle, trommer fra Tore Wildhauer og bass fra Baard Slagsvold.

Når man leser bøkene til Lars Saabye Christensen, kan man ta seg selv i å falle litt ut av handlingen et øyeblikk. Formuleringene er jo så kostelige, man småhumrer litt over en morsom vri på et ordtak aller andre påfunn. På det beste er Lars Saabye Christensens poesi musikk i seg selv. De har sin rytme og melodi. Prosjektet Norsk Utflukt er perfekt til å få fram denne siden ved Lars Saabye Christensen. Noen ganger er orgel, gitar og trommer en minimalistisk kulisse, andre ganger trøkker de til.

Her er det veldig mye å glede seg over i tekster og musikk. Ikke bare formuleringene, det er gode historier og alvor i både forgrunnen og bakgrunnen. Herlige og lenge ubrukelige «Trebeinet» som ble vunnet på lotteri: ”Er det ikke typisk, sa kona – det er som regel typisk”. Men så ble trebeinet hockeykølle!

Tittelen på den litt tyngre bluesen «Avskjed på blått papir» sier det meste. Her ramses alt partneren tok med seg opp: «Hun tok med seg kortstokken og siste stikk, og så tok hun hatten sin også og gikk»! Solid refreng!

”Vi lever i «Miforståelsenes tid» alt må sies to ganger, det er ikke til å misforstå… “ slik kan jeg fortsette. Det spilles på ordtak i «Av skift er jeg kommet» der det musikalske uttrykket utvides med strykere, og det harseleres over Oslo, byen mange av oss er glade i i «Lovsang».”La oss forlate Oslo, som også Oslo forlater oss“. En aldri så liten omskriving av Fadervår, der altså. Lydbildet er skakt med underlige effekter av blant annet Bjørn Tomren.

En annen favoritt er «Uglesett». ”De som tar lett på det, går tunge tider i møte“. De beste sangene her har gjerne et refreng med litt sang fra Virud, så også denne.

Låtene og musikken er egentlig mer variert enn man skulle tro konseptet tillater. Underfundige Norsk Utflukt og deres Arme Råd er verdt mange runder.

Maj Britt Andersens November. Med Norsk Utflukt får Lars Saabye Christensen fram en maskulin side av seg selv, en side som kan framstå litt ironisk og distansert. Gjennom sitt samarbeid med Maj Britt Andersen – sang – og Geir Holmsen – meldodi og arrangement– er det fristende å skrive at han får frem en mykere og mer feminin side. November er deres fjerde album sammen, og deres forrige album som betegnede nok hadde tittelen Tredje sangbok, ble fortjent nok omtalt i svært rosende ordlag her på Gubberock. November er minst like bra. Kanskje enda bedre. Denne gangen er ikke Kringkastingsorkesteret med, men piano, strykere, og trommer samt trekkspill fra Maj Britts og Geirs datter, Daniela Reyes, er med på å gjøre disse neddempede sangene så vakre som de har blitt.

November passer både i tittel og musikk perfekt for den årstiden vi nå er inne i. Lars Saabye Christensen og Maj Britt vil gjerne gi denne litt forhatte mørke og kalde måneden heder og verdighet. November er også en tilstand, en måned skapt for ettertanke og ro. Og det er jo nettopp det disse sangene gir oss. Om du tror Lars Saabye Christensens underfundigheter er helt borte, tar du feil. Men i Maj Britts munn blir «Du må ikke glømme å elske din neste, men å elske den du har er det beste» og «ikke drøm deg bort, drøm deg heller hit» noe litt annet enn om han hadde sagt det selv. «Sangen bak speilet» er en annen sang med en tekst som gir, til en melodi med flytende overganger. Jeg må også nevne «Fender» som har et litt morsomt lydbilde og skaper litt variasjon på albumet.

Man kunne tro at det skulle være vanskelig å forene Lars Saabye Christensens tekster og Geir Holmsens melodier og arrangementer. Det sier noe om deres allsidighet og talent at det ikke høres slik ut, det låter helt uanstrengt.

Dette albumet scorer høyt på alle måltall for hvordan et november-album skal låte. Noe nær toppkarakter, altså.

Lytt til Karianne Arntzen!

Karianne Arntzen: I god behold (album 2026)

Forsidefoto: Arne Helleberg

…det har aldri heilt blitt sagt sånn eg seie det nå…

Karianne Arntzen lar det stort sett være opp til lytteren å tolke tekstene hennes. For meg handler tekstene på hennes nye album, I god behold, om kjærlighet. Kjærlighet i alle former. Kjærlighet til naturen, den livslange kjærligheten som ikke trenger å gå over selv om forholdet tar slutt eller døden skiller.

Når det gjelder akkurat tittellåten, forklarer Karianne teksten for oss. Kariannes tante var alkoholiker og blant byens løse fugler i Stavanger. Som 13-åring oppdaget Karianne dette og spurte moren om tanten. Moren kunne fortelle at hun av og til så til henne for å sjekke at hun var i god behold. Også det er kjærlighet.

Karianne Arntzen platedebuterte for snart 20 år siden til svært gode kritikker, men I god behold er bare hennes tredje album. På dette nye albumet har hun skrevet alle de til dels glitrende tekstene og fem av de ni melodiene. De fire øvrige melodiene er komponert av folk som Tom Roger Aadland. Ragnar Bjerkreim – to av dem – og Eivind Jul. De fleste av dem er svært iørefallende.

Sikkert mye på grunn av stemmen og dialekten er det nærliggende å sammenlikne Karianne med Randi Tytingvåg, en annen visesanger som er blitt en favoritt her på Gubberock. Der Randis musikk heller mot kammerpop, har Kariannes sanger mer snev av jazz og litt rock over seg.

I god behold har virkelig vokst på meg den siste uka. Melodiene og den lekre produksjonen skal ha sin del av æren for at sangene har begynt å kverne i hodet mitt i tide og utide. Trond Gudmestad spiller trommer og det meste av strengeinstrumenter, har arrangert og produsert albumet sammen med Karianne. Nå er ikke jeg særlig teknisk bevandret, men Kjetil Ulland har mastret og mikset og Kjell Gudmestad har sittet bak spakene, og begge skal sikkert ha sin del av æren for at dette albumet låter så innmari lekkert. Torstein Obrestad står bak tangentene, og bidrar til et rocka uttrykk på flere av låtene. I tillegg spiller Kjell Gudmestad på pedal-steelgitar, og Per Haar og Karoline Arntzen Møller korer.

På albumet finner vi en duett mellom Karianne og Kjell Undheim. «Den lange veien hjem» er en nydelig låt om veien videre etter at en nær har gått bort. En sang til trøst og håp for mange.

På resten av sangene har Karianne hovedvokal. Flotte «Aldri stilt» er av de sangene jeg ikke får ut av hodet. Kjærligheten nekter å dø. Hos den ene parten. Enda bedre liker jeg «Det va då». Nydelig. Og nydelig er det stort sett hele veien. «Unnskyld» skiller seg ut som en slags talking blues, et spor som for meg er viktigere for helheten og de øvrige sangene, enn for seg selv. Men det er noe også ved den. Helt til slutt får vi albumets korteste låt. Det ordet» avslutter på beste måte.

Og nå begynner jeg forfra igjen med de lekre strengene og stemmen til Karianne på «Når skyggane falle». Og så «Historien» med dobro og orgel. Like fin! Karianne Arntzens I God Behold har gitt meg flere gode morgener denne uka. I dag er den ekstra fin fra sofakroken, med fyr på peisen og en god kaffekopp. Gjør deg selv en tjeneste, lytt til Karianne Arntzen! Terningkast fem!

…Det har aldri våre enklare enn det va då…

Foto: Tor Nilssen

Hippier, skurker og helter

Richard Thompson: Hippies, Thugs And Heroes (album 2026)

Richard Thompson kan løfte selv en middelmådig sang opp mot store høyder med sin stemme og sine akustiske og elektriske gitarer. Og når de fleste sangene på hans nye album Hippies, Thugs And Heroes er bedre enn middelmådige, snakker vi faktisk om et album som ikke er stort dårligere enn det smått fabelaktige Ship To Shore fra 2024. Til forskjell fra den gangen skulle ikke Thompson lage et bandalbum nå, sangene skulle bestemme om de dyktige musikerne skulle spille på låtene. Det bidrar også til stor bredde i låtene fra elektriske rockere til inderlige akkustiske ballader.

David Mansfield. Blant de dyktige musikerne er David Mansfield på gitarer og fele. Mange vil huske ham fra Bob Dylans Thunder Revue i 1970-årene eller hans samarbeid med en rekke andre artister gjennom hans 70 år på jorden.

La oss ikke snakke om alder. 70 år er ingen alder lenger. Richard selv har blitt 77 år, og det er det egentlig ingen grunn til å skrive hjem om, eller ut om for den saks skyld. Om man ikke har spesielt øre for detaljer – noe jeg ikke har – hører man de samme nyansene i hans mørke erkebritiske stemme som tidligere, og han får fortsatt frem de elegante særegne gitartonene som får ham høyt opp på mange lister over tidenes beste rockgitarister. Mange av de andre på slike lister sverger til den elektriske gitaren. Richard har en tilleggsdimensjon gjennom sin trolldom også med den akkustiske. Så når Richard for mange år siden sang «The Spell Is Broken», var det ikke om seg selv.

Mørke. Richard Thompson har med stor overbevisning skrevet og sunget mange av rockens mørkeste sanger. Og har han ikke sunget dem selv, har daværende kone Linda Thompson sunget dem. Deres felles album Shoot Out The Lights ble laget mens skilsmissen mellom dem var under oppseiling. Når Richard synger om å betrakte mørket – watching the dark – på tittellåtrn på det albumet, kan det like gjerne være sitt eget mørke han betrakter som den nitriste verden utenfor som i mesterverket «End Of The Rainbow» fra noen år tidligere. Jeg skal ikke gå gjennom hele Richards karriere denne gangen, men nøye meg med å tilføye at han har levert musikk av høy kvalitet helt siden tiden i folkrock-bandet Fairport Convention mot slutten av 1960-årene. Han har laget tre store klassikere sammen med Linda Thompson på 1970-tallet og tidlig 1980-tall, og dessuten en lang rekke kvalitetstunge soloplater – før, under, men først og fremst etter perioden med Linda.

Hippier, kjeltringer og helter. Tittelen på Richard Thompsons nye album Hippies, Thugs og Heroes lover at albumet skal handle om dette. Så kan man jo i sin enfoldighet lete etter hvilke sanger som er om hver av kategoriene hippier, kjeltringer og helter, men ha et visst øre for at både virkeligheten og Richards verden er mer mangfoldig enn som så.

Det er ganske opplagt at «Unsung Heroes» er om heltene i hvert fall, hverdagsheltene som ikke får de store overskriftene, men som får jorda til å fortsette å snurre, som lager broer eller serverer deg på resturant. Sangen er av typen litt stakkato – Richard har noen slike – og musikalsk er høydepunktet den glitrende gitarsoloen mot slutten av låten. Elsker den! I min verden handler den mer neddempede «Pauper’s Grave» også om helter, selv om vi nå beveger oss et skritt lenger ned på samfunnets uungåelige rangstige. En hjemløs dør og skal ha sin begravelse, kanskje følger ingen ham til hans siste hvilested, men gi ham i det minste en billig dress på veien.

De mest opplagte skurkene finner du i «Everybody’s Stealing» som har et sluttpoeng med en morsom twist. Hippiene tenker jeg vi finner i sanger som «Sorcerer’s Apprentice» – om åndelig søken og bli forført av nettopp kjeltinger. Den til tider gnistrende «Cocaine Walking, Booze Talking» kan også være om idealisten som møter Londons mer brutale underverden. Så disse sangene er vel egentlig godt befolket av både hippier, kjeltringer og kanskje helter. Og det kan man fort mene om kjærlighetssangene også: Forelskelse, utroskap, nye forsøk.

Høydepunkter? Jeg synes det er vanskelig å peke på høydepunkter. Som sang som helhet falt jeg tidlig for «Make Believe You Don’t Love Me» med sine flotte vers og sitt inisterende refreng, gitarsolo og båsere. Gitarsoloen på «Unsung Heroes» er nevnt. Det må også «Stringer» med en herlig duell mellom Thompsons elektriske gitar og David Mansfields fele mot slutten.

Den inderlige «Siren» med flotte akkustiske fortjener også å framheves. Den sunmerer opp hvem som er den virkelige helten når alt kommer til stykket:

It’s only love that keeps me here
And love’s the only thing that matters

Måtte fortryllelsen aldri brytes. Richard Thompson har begynt å tenke at hvert album han lager kan bli hans siste. Vi satser på at trolldommen ikke brytes ennå, men om det så skulle være, snakker vi verdig punktum med utropstegn etter.

Da jeg sist så Richard Thompson solo for rundt 10 år siden, lovet han at han skulle komme tilbake med band året etter. Det venter jeg fortsatt på.

Foto: Richard Thompsons hjemmeside