Unnveig Aas: Amused By A Muse/ Salt Water Blues (album/dobbelt EP 2026)
Cover art: Dag Eirik Clausen
To deler av ett album. I fjor høst slapp Unnveig Aas EP-en Amused By A Muse. EP-en var er resultat av at hennes nye album tok to ulike retninger. Dette er del én av hennes nye album. Del to slippes i disse dager og har fått navnet Salt Water Blues. Gubberock skryter stadig av å ikke ha ambisjoner om å følge med på all musikk som gis ut. Hvorfor jeg ikke bet meg merke i Amused By A Muse, vet jeg ikke. Unnveig Aaserud Stokke har jeg nemlig opplevd live, og hennes forrige album, Phases, er jeg svært begeistret for, og de to albumene før det, høstet hun både ros og en Spellemann-nominasjon for.
Unnveig har flere jern i ilden, har gitt ut diktsamlinger, og i høst kommer også hennes første roman. Men det er musiker og låtskriver Gubberock kjenner henne som.
Den første del av albumet, Amused By A Muse, er et strålende verk med fem mørke, melodiøse og flotte låter. Unnveig får hjelp av folk som Roger Græsberg og Øyvind Røsrud på elektrisk gitar, synth og bass og Øystein Aarnes Vik på trommer. Den sparsommelige åpningslåten «Wait» har Torgeir Waldemar på backingvokal, og her spiller Røsrud fiolin. Unnveig selv betegner disse låtene som pompøse om hjertesmerte, opphøyd kjærlighet og poesi. Hun ser seg tilbake, og går framover. Vel, jeg oppfatter ikke sangene som plagsomt pompøse, men opphøyde og noe helt eget, med melodiene og Unnveig særpregede og vakre stemme i fokus. Samlet står denne EP-en til noe temmelig nær toppkarakter, tror jeg vi kan slå fast. Kun høydepunkter, men må jeg velge én låt blir det «Baby Blue».
Foto: Birte Magnussen
Andre del, Salt Water Blues, er mer variert, men også litt mer variabel. Flere av de samme musikerne bidrar, men Krister Skadsdammen sprer sine steelgitartoner på et par av låtene, og det er også innslag av saksofon på tittellåten «Salt Water Blues», en låt som bekrefter Unnveig beskrivelse av denne delen av albumet som en lysere og mer upolert form for mørke. Og det er svært fine sanger også her. Når jeg likevel mener denne delen er mer variabel, er det fordi enkelte av låtene ikke fester seg like raskt og godt som alle låtene på første halvdel. Men det kan til syvende og sist også være en styrke. Du har en spennende låt som «Easy», som slår om midtveis til å bli en tøffere og litt sint låt. Og det er umulig å argumentere mot en sang som for eksempel «Undying Love». Låtene er minst like interessant som på første del. Kanskje er det mer å oppdage over tid her. Men, ja, følelsen første og andre del etterlater er forskjellig, så det er mulig å betrakte dette som to selvstendige EP-er og ikke ett helhetlig album.
Konklusjon. Uansett. Her er det utrolig mye flott. Samlet står disse to EP-ene som ett album til fem av seks, og jeg vil mene dette er hennes beste album så langt. Bonuspoeng for fint pressebilde og omslagskunst!
August går snart over i september, og som vanlig henger Gubberock etter. Denne gangen får du hele tre omtaler av norske album på en gang, ikke så lange riktignok, så ikke fortvil. Alle har noe finurlig over seg, hver på sin måte:
Kåre Indrehus høyner
Kåre Indrehus: Endelig svar avgitt (album 2026)
Sunnmøringen Kåre Indrehus har gitt ut album med særegne og underfundige viser i nær 10 år. Kåre forteller at bak hans nye album, Endelig svar avgitt, ligger det en idé om at albumet skulle være godt nok til å kunne bli hans siste. Og godt har det blitt!
Musikken er komponert, arrangert, spilt og produsert av Indrehus selv i eget studio på Nøtterøy i Vestfold.
Kona hans, Maria Ingrid Vosgraff Moro, bidrar med sang på den første og den syvende av albumets åtte låter. Som alltid på Indrehus sine album, liker jeg låter der hun bidrar godt. Hun evner med sin svevende stemme å glatte ut Indrehus’ noe stakkato måte å synge på, og sender låtene et litt annet sted.
Det har gått noen år siden jeg tok mål av meg til å skrive om ett av Indrehus sine album. Og da kan det nok også hende at jeg ikke har satt meg tilstrekkelig inn i dem. Jeg var ikke udelt begeistret for at han forlot akustiske instrumenter og beveget seg mer inn i elektroniske sfærer. Men inntrykket mitt er at dette albumet er musikalsk mer gjennomarbeidet enn tidligere, og at de mer storslåtte arrangementene vi finner på noen låter som den flotte «Hjertestrid», kler stoffet særdeles godt. Her er det strykere, som kanskje ikke er ekte, men de høres helt naturlige ut. Inntrykket mitt er også at den litt underfundige humoren er skjøvet noe bakgrunnen. Den er heldigvis fortsatt absolutt til stede i stede i handling og formuleringer, ellers hadde ikke dette vært Kåre Indrehus.
Tekstene er fortsatt gode, innholdsrike og til dels poetiske som i visene om den betingelsesløse kjærligheten i «Endelig svar avgitt» og «Vinden». Eller om livet som går forbi i «Mitt gamle kompass», og om ødeleggende sladder og psykiske utfordringer i den sinte «Ryktet som går» og «En grusom sang». Om livet på godt og vondt. Mye bør være gjenkjennbart, eller i det minste være lett å ha empati med.
Kåre Indrehus sammenliknes fra tid til annen med store norske visekunstnere, men han er egentlig noe helt eget. En løvetann i den norske musikkfloraen? Jeg tror dette fort kan være Kåres beste album både i det musikalske og i det lyriske. Et album som han kan være stolt av om det skulle være hans endelig avgitte musikalske svar. Terningkast fem!
11. oktober holder Kåre Indrehus konsert på det trivelige stedet Folk i Storgata i Oslo.
Gode melodier, smakfull produksjon og underfundige tekster fra Siste servering & Anders Buaas
Siste servering & Anders Buaas: Fra brua og ut (album 2026)
Kristian Kaupang er godt kjent for mange trofaste lesere av Gubberock. Senest i fjor ga han ut det særdeles fine og velproduserte albumet Siste sjanse. Sammen med forfatteren Kjetil Espeseth har han liveprosjektet Siste servering, og nå har disse to slått seg sammen med gitaristen Anders Buaas og kaller seg naturlig nok Siste servering & Anders Buaas. Buaas har også gitt ut egne album tidligere. På dette samarbeidsprosjektet står Espeseth bak tekstene, mens Kaupang og Buaas har laget melodiene og spiller mesteparten av instrumentene. Vi får for øvrig en fin blanding av Espeseths resitering og sang fra Kaupang.
Presseskrivet forteller at tekstene og musikken henter sin koloritt fra Larvikslandskapet, men går over veier, broer og elver ut i verden og tilbake. Kanskje vi kan kalle dette en slags roadmovie fra hjemmekjære verdensborgere fra Larvik?
Resultatet er blitt særdeles vellydende og behagelig musikalsk univers med velkomponerte melodier og fin variasjon med ulike elektriske og akustiske gitarer, piano og klokkespill samt stemningsskapende synther.
Bli til slutt med på ferden i den nydelige instrumentalen «Solhell» der Buaas’ gitarer er i førersetet. Lekkert! Hør på Espeseths teksttunge og fornøyelige «Brua» med flott akkompagnement fra de to andre herrer. Bli med på en nydelig og nedtonet «Nattvandring» og hør om «Rådyrkalven»! – for nown dyr! – og «Han som nesten drukna». Flere av låtene er ikke bare stemningsfulle med underfundige tekster, de har også små refreng som fanger deg inn. «Bikkja» er tøff!
Espeseths tekster av og til tar tak i deg og røsker i skulderen din, så tro ikke at dette bare er idyll.
Denne omtalen er prematur. Jeg har foreløpig bare hørt det tre-fire ganger, noe som er altfor lite til å yte det rettferdighet. Jeg gleder meg til å høre det med ordentlig luftig lyd og ikke bare på innestengte hodetelefoner straks forsterkeren er tilbake fra reparasjon. Jeg tar likevel sjansen på å anbefale dette helt ferske albumet, og kan ikke tenke meg at det står til noe mindre enn fem av seks når alt er fordøyd og albumet har fått den oppmerksomheten det fortjener av dere lesere og meg!
Geniale Sondre Lerche
Sondre Lerche: Acrobats (album 2026)
Han er sikkert lei av å bli kalt geni. Kanskje vil han heller bli sett på som den hardtarbeidende håndverkeren som dessuten løper maraton godt under tre timer. Uansett slår han meg på alle områder, men jeg er nok nærmest på maraton.
Gubberock har aldri skrevet om Sondre Lerche tidligere. Jeg tror det skyldes at Sondre Lerche musikalsk sett befinner seg en klasse over meg. Han er trolig for smart for meg, og når jeg ser folk som Erik Valebrokk og Øyvind Rømning skrive innsiktsfullt side opp og side ned om musikken hans, tenker jeg at det er ikke noen vits å prøve en gang.
Jeg prøver derfor knapt, men slår fast at Sondres nye album, Acrobats, har mye fint, interessant og musikalsk finurlig å dykke ned i. Albumet klokker inn på 46 minutter fordelt over åtte låter, der noen låter er korte og noen er lange. Det finnes få regler og begrensninger i Sondres musikalske univers. Det er storslått, det er enkelt, det er komplekst. Det er utforskende. Og om du døser av, våkner du av den brå overgangen mellom «Dream Me Away From You» og «Love Is All».
Det er passasjer i låtene som fenger og er akkurat slik de skal være for så på en forunderlig måte gli sømløst over i passasjer som overrasker, utfordrer. Som på «Little Kids». «Little Kids» har også en morsom henvisning til en mye sitert Leonard Cohen-tekst: ”There’s cracks in everything// And still no light got in”.
Han evner å få frem surrealistiske bilder på netthinnen som i låten «Follow The River»: She heard the music, she was listening in// And in return she sent a word on a wing//From her pillow to the valley below// Where I soon succumbed to slumber“.
“If there’s one theme to this album, I suppose it is finding love in times of great unrest and hopelessness“
Tittelen Acrobats beskriver muligens øvelsen som skal til for at to mennesker skal holde sammen og finne glede i hverandre og tilværelsen. I hvert fall skriver Sondre at dette er det av albumene hans som er fylt med mest glede.
Hvor mange ganger har du vært på konsert og tenkt på om en hendelse er planlagt eller skjer tilfeldig der og da? Paul Simon lurte meg på konsert i april da han snakket om Steve Gadds tromming på «Fifty Ways To Leave Your Lover» for så å få salen til å le når han forteller at han glemte seg bort, den låten kommer seinere. Improvisert? Nei, andre forteller meg at han gjorde det samme på en tidligere konsert på turnéen. Sondre var forresten selv på én av konsertene i Købehavn i april, noe som bare bekrefter at han har peiling! Men jo, til poenget, første sang på Sondres nye plate heter «How Much Of This Is Planned» og kretser rundt gleden av å ikke vite hva som er innøvd og hva som er improvisasjon. Blir Bjørge Lilleliens «Saken er biff, saken er ertestuing» noe dårligere av å ha vært jobbet med på forhånd når det oppleves spontant av tilhøreren?
Albumet har blitt til i løpet av en to årsperiode der Sondre har sjonglert fram og tilbake og laget et annet album enn han i utgangspunktet tenkte han skulle. Med seg har han en rekke ulike musikere og Kringkastingsorkesteret. Det er grenseløst, spriker og er helhetlig på en gang som på den ni minutter lange og fine «Love Is All». Det er lekent og høres gammeldags og moderne ut på en gang i flotte «In The Time Before I Knew Her Well». Og om «Life-Changing Love» og «Drive Me Away From You» til tider bikker over i det pompøse, gjør det ingen ting, nei, det er akkurat slik det skal være.
Jeg skal ikke love at jeg skal sette meg ordentlig inn i Sondre Lerches øvrige produksjon. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å befinne meg utenfor komfortsonen og fortape meg i Acrobats. Og der er det fint å være! Mange prikker på terningen.
Emmylou Harris, Oslo Konserthus, 22. august 2026. Support Jim Lauderdale
I would rock my soul in the bosom of Abraham I would hold my life in his saving grace I would walk all the way from Boulder to Birmingham
Avskjedsturné. Selveste Emmylou Harris i Oslo Konserthus på hennes avskjedsturné, altså. Jeg så henne samme sted for 25 år siden da hun ledet en konsert for en landminefri verden. Med seg den gangen hadde hun folk som John Prine, Nanci Griffith, Elvis Costello og Steve Earle. Det er unødvendig å nevne at alle som var der regner det som en legendarisk kveld. For rundt 15 år siden – som tiden går – opplevde jeg henne og band på en fin kveld Sentrum Scene i Oslo.
Det blir noen avskjedsturnéer for tiden. Noen av dem også med noen store doser nostalgi, et lite apropos til en debatt som ble satt i gang denne uka. For to måneder siden opplevde jeg John Hiatt samme sted på det som skal ha vært hans siste konsert i Norge. I april opplevde jeg Paul Simon på nytt, men han gjorde unna avskjedsturnéen allerede for åtte år siden.
De riktige folkene. Emmylou Harris har alltid vært der. Hun har sunget med og vanket med artister jeg setter stor pris på. At jeg ikke har oversikt over hele diskografien hennes, får så være, og om jeg bommer på en låttittel eller to i det følgende, er det bare å korrigere meg!
Hun kommer først alene ut på scenen, denne lørdagskvelden, og starter forsiktig med sangen «Here I Am», mens resten av bandet melder seg på. Synge kan hun fortsatt! Dette blir en nydelig kveld. Neste sang er Gillian Welchs «Orphan Girl» som Emmylou gjorde sin versjon av på det sentrale albumet Wrecking Ball, et album produsert av Daniel Lanois og med en tittel-låt hentet fra en flott Neil Young-sang.
Jim Lauderdale varmer opp. Tidligere på kvelden har vi allerede fått oppleve Emmylou Harris i duett med Jim Lauderdale på Lauderdales «King Of Broken Hearts», en hyllest til Gram Parsons. Lauderdale forteller innledningsvis at han har fulgt Emmylou helt siden hennes samarbeid med nettopp Gram Parsons tidlig i 1970-årene. Han fremhever at hun er som en engel – noe Emmylou senere benekter. Men så kommer Emmylou inn på scenen, og, jo, hun er da det? En engel. Lauderdale gjør forøvrig et flott sett med sanger fra hans nyeste album, sanger han har skrevet sammen med Robert Hunter og en glitrende og inderlig «I Love You More».
Townes Van Zandt. Jim Lauderdale nevner at han var på 40-årsfeiringen for Cruise Café for et par dager siden, og at det var et sted han besøkte flere ganger sammen med andre artister i sine yngre dager. Det gjelder nok også mange av oss gråhårete i publikum. Det var der jeg opplevde Townes Van Zandt fire ganger, og hørte ham gjøre noe som må være noe nær verdens mest perfekte sang. Emmylou Harris forteller at hun spilte inn «Pancho & Lefty» før Merle Haggard og Willie Nelson. Selvsagt serverer hun og bandet sangen i en gåsehudfremkallende versjon. Når Townes for lengst har forlatt oss, er det flott at folkene rundt ham, fortsetter å holde liv i den fantastiske låtskatten hans.
Pancho needs your prayers it’s true But save a few for Lefty too He only did what he had to do And now he’s growing old
Merle Haggard – jo, også «Kern River» må nevnes. Her er det musikalsk slektskap mellom mange.
Steve Earle. I kretsen rundt Van Zandt befant også Steve Earle seg. Emmylou og bandet gir oss like gjerne én av Earles aller beste sanger. Den triste sangen «Goodbye» har den effekten på Emmylou at den gjør henne oppløftet. Jo, det er jo slik at triste sanger gjør noen av oss glade. Intet nytt under solen, der altså.
Guy Clark. Når vi har nevnt Earle og Van Zandt, er det helt naturlig å nevne Guy Clark. Emmylou har nettopp gitt ut Wrecking Ball (1995) der hun gjør andres sanger, da Guy Clark i et juleselskap mener at nå må hun gi ut et album med egne låter. Folk hørte gjerne på Guy Clark. Fem år seinere blir han bønnhørt, og et annet høydepunkt i går, er tittellåten «Red Dirt Girl» derfra.
Rodney Crowell. Bandet hennes i går kalte hun Red Dirt Boys. Bandet er glimrende med piano og trekkspill, trommer og bass. Og Eamon McLaughlin på fele og mandolin! McLaughlin imponerte på én av årets store konserter med Rodney Crowell, og han imponerer sammen med resten av bandet i går. Glitrende!
Mark Knopfler. Joda, vi blir servert flotte versjoner av «Together Again» av Buck Owens, «Born To Run» av Paul Kennerly, «Making Believe» av Jimmy Work med flere og en herlig gospel sunget a capella. I en alder av 79 år synger hun fortsatt som en, ehm, engel. Albumet All The Roadrunning (2006) som hun gjorde sammen med Mark Knopfler ble noe nedsettende betegnet Americana, om jeg oppfatter henne riktig fra min plass langt ute på høyre flanke. Tittellåten derfra er i hvert fall fin, noe vi fikk bekrftet i går.
Gram Parsons. Helt til slutt får vi hennes sang skrevet til Gram Parsons, «Boulder To Birmingham», skrevet kort tid etter at Parsons rusfylte liv endte altfor tidlig. En perfekt avslutning på noe som er en noe nostalgisk, men nær kveld.
Emmylou Harris! ”But I can’t remember if we said goodbye”.
Various Artists: Sittin’ With Blaze – A Tribute To Blaze Foley (album 2026)
Mitt første møte med en sang av Blaze Foley var versjonen av hans «Clay Pigeons» på John Prines album Fair & Square fra 2005, og det ble raskt en favoritt på det albumet. Før det var han for meg først og fremst en person andre sang om. På det nye hyllestalbumet til Blaze Foley er det stort sett nyere artister som gjør sangene hans, og «Clay Pigeons» blir gitt en riktig så pen versjon av Lucy Dacus.
«If I Could Only Fly» er selve signaturlåten til Blaze Foley, og den får både starte og avslutte denne hyllesten. Phosphorecent er først ute, og så får som seg hør og bør veteranen Lucinda Williams avslutte ballet med en fin pianoversjon, som er så fin at den får meg til å ønske at hun kunne gjøre flere nydelige ballader på de neste albumene sine. Lucinda sang allerede på mesterverket Car Wheels On A Gravel Road (1998) om Blaze i den fantastiske «Drunken Angel».
Og det var jo det eksentrikeren Blaze ofte var, en full engel. Blaze bodde i perioder av sitt liv sammen med Sybil Rosen i et tre i skogen. Det har hun da også skrevet bok om, og sangen «If O Could Only Fly» skal være skrevet som savnet etter henne da de hadde gått hver sine veier. Blaze var også en god venn av en annen eksentriker, Townes Van Zandt. Townes skrev sangen «Blaze’s Blues» om vennen. Blaze ble i 1989 skutt av en kamerats sønn da han forsøkte å konfrontere ham med at han stjal farens trygdepenger. I 2018 ble filmen Blaze av Ethan Hawke lansert. Ben Dickey har hovedrollen som Blaze, Charlie Sexton – kjent blant annet som musiker i Bob Dylans band – spiller Townes Van Zandt, og Kris Kristofferson har en rolle som faren til Blaze Foley.
Hos meg er det først og fremst de to kjente sangene «If I Could Only Fly» og «Clay Pigeons» som har sunket inn, men hyllestalbumet er en fin påminnelse om at Blaze Foley hadde mer å by på. Klassekampen gir albumet som sådan gode skussmål, men har innvendinger mot enkelte av versjonene. Blant annet synes anmelderen ar Norgesaktuelle Dylan Earls versjon av «Slow Boat To China» er seig. Jeg liker den! Ellers møter du folk som Joshua Ray Walker, John Moreland, J. R. Miller og Willie Watson på dette etter min mening gjennomført fine albumet.
Gubberock 