Storslått, innholdsrik og helhetlig EP fra Henning Andersen

Henning Andersen: Love Is All (EP 2026)

Cover: Design Hilde Rasch

Et nytt kapittel i Henning Andersens musikalske univers. Henning Andersen er klar med en ny utgivelse på SpinnWheel Records, EP-en Love Is All. For en EP det var blitt! Andersen har denne gangen fått med seg trollmannen Freddy Holm som produsent, og det er multiinstrumentalist Holm og Andersen selv som står bak det meste av instrumenter på albumet, og det er ikke lite! Datteren til Henning, Tessa Andersen Øhman, er også med på tre låter.

Det har kommer flere utgivelser med Henning Andersen på selskapet han driver sammen med en håndfull andre de senere årene. Han har laget dokumentar om USA etter en reise der og er også tidligere leder av X Games Norway.

Natur, kjærlighet og musikk i skjønn forening. Andersen legger mye arbeid i tekstene, og de er preget av at natur, musikk og kjærlighet går hånd i hånd i Henning Andersens univers. EP-en består av fem låter og totalt rundt 20 minutter og sender tankene mine i retning av folk som The Beatles og David Bowie. Selv mener Andersen de er innom alt fra psykedelisk rock, alternativ rock, pop, folk rock, og bossa nova, men EP-en henger godt sammen som en helhetlig lytteropplevelse.

«Trouble Ahead» setter standarden. Fra første tone av EP-en skjønner du at dette universet er det fint å være i. Den storslåtte og småpsykedeliske låten «Trouble Ahead» er en nydelig låt med flott nerve og utvikling! Jeff Lynne fra Electric Light Orchestra ville vært stolt av denne låten. Sangen starter forsiktig, men avsluttes med stor intensitet. Den er allerede helt i toppen av spillelister for 2026. Vel fortjent!

Promobilde

En fengende og kontrastfylt tittellåt. Tittellåten «Love Is All» er en fengende og musikalsk kontrastfylt låt, omtrent i samme gate som åpningslåten, men kanskje noe roligere i uttrykket. Kjærlighet, kjærlighetssorg, natur og musikk. Jeg er veldig glad i vokalen på denne, ikke så ulik Hallesby fra Halden.

Fra bossa nova til mørkere toner. Bossa novaen blir bi servert på albumets tredje låt, den late og sommerlige «Shades Of The Tree» med backingvokal fra datteren. En fin låt, men når ikke helt opp til de andre i dette selskapet. «Devil’s Lullaby» er albumets korteste låt, og en langt mørkere, men ikke mindre interessant låt av den grunn. Veldig bra og uttrykksfull vokal og fine musikalske detaljer. Kanskje min foreløpige favoritt på albumet!

En reise til månen – og tilbake. Avslutningslåten «Ride With The Wind (To The Moonlight)» er en stemningsfylt låt som ikke forhaster seg. Det trenger den da også på veien forbi månen, til universets ende og tilbake. Det er bare å bli med på ferden.

Treffer! Jeg har ikke tatt meg mye tid med Henning Andersens utgivelser tidligere. Kanskje har jeg etter litt lytting tenkt at de ikke treffer meg helt. Denne gangen treffer han så til de grader. Denne EP-en er fantastisk flott; låtene, tekstene og musikken. En god femmer på terningen.

Herr Nilsen. Opplev Henning Andersen sammen med den sterke gjengen Freddy Holm, Marius Lien, Danny Young, Finn Tore Tokle, Tessa Andersen (datter) på Herr Nilsen i Oslo lørdag 22. august!

(EP-en blir utgitt i morgen 17. august)

Med Freddy Holm. Promobilde.

Prøvelser og tro med Charles Wesley Godwin

Charles Wesley Godwin: Christian Name (album 2026)

I august i fjor trodde jeg at jeg skulle oppleve en mann med kassegitar på John Dee i Oslo. I stedet hadde Charles Wesley Godwin med fullt band. De åpnet steinrøft med «Cue Country Roads» fra det mektige dobbeltalbumet Family Tree fra 2023. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum. Fantastisk kveld. (Fra Omtale).

Prøvelser og tro. Charles Wesley Godwin fra West Virginia skriver sanger fra livet sitt. Nevnte Family Tree var rundt Godwins plass i tilværelsen, om å høre til, røtter og slekt. For ikke lenge siden ga han også ut en flott EP., også den omtalt i Gubberock. Navnet på det nye albumet Christian Name antar jeg spiller direkte på Godwins etternavn og en forsterket kristen tro. Både tittel på albumet og albumcover er inspirert av bestefaren som var en merodistpredikant.

For to år siden ble Godwin og konas tredje barn dødfødt. Det satte stort preg på familien, og for Charles ble låtskrivingen terapi. På Godwins nye album er det tydelig at han også har søkt tilflukt og fått fornyet sin kristne tro. Jeg har tidligere ikke reflektert over kristendommens plass i Godwins musikk, og jeg oppfatter heller ikke albumet Christian Name som misjonerende. Dette er et ærlig album fra hvor Godwin har vært i livet de siste to årene, og da handler det mye om prøvelser, familie og tro. Godwin er av den typen låtskrivere som inviterer oss inn i sitt liv. Hvert nye album gir oss innsikt i hvem han er og hvem han har vært. Summen vokser seg etterhvert større enn bitene. Når tekstene er solide og musikken bra, ber jeg ikke om så mye mer.

Foto: Tormod Reiersen

Herlige ingredienser. Godwins musikk er ikke nyskapende, men når ingrediensene som er nevnt ovenfor, er hjerte og sjel i musikken denne skribenten ofte vender tilbake til når støvet har lagt seg etter opplevelser som konsertene med Nick Cave og Wilco nylig. Albumet er produsert av Al Torrence, bandet er stort og gir oss mange av de samme ingrediensene vi ble velsignet med på den gedigne konserten på John Dee. Det inkluderer fele- og mandolinsoloer. Selveste Jerry Douglas spiller dobro på et par låter. Sangene har Godwin for en stor del skrevet i samarbeid med andre. Blant annet vil navn som Aaron Raitiere og Lorri McKenna være kjent for noen av Gubberocks lesere.

Og det er ikke bare i Godwins samlede produksjon summen av bitene går opp i en større enhet. Christian Name er i seg selv et slikt album. Jeg brukte tid på å komme under huden på det, men når det først løsnet, kom hele ketchup-flaska. Det føles derfor ikke riktig å analysere albumet låt for låt. Men noen smakebiter kan jeg vel unne oss?

Tråder veves. Åpningen «Seremon» er gjennom sin opplesning og lydcollage musikalsk og formmessig utypisk for resten av albumet på mer enn én måte, men ikke la det skremme av at stemmen som fremfører budskapet minner om en svovelpredikant. Sporet introduserer oss for albumets tema som er å stole på Gud gjennom prøvelser. Deretter følger sanger om å gi livet en ny start og sette pris på det livet har å tilby. Fine «Hey There Son» der også Wyatt Flores deltar på vokal er først og fremst en hyllest til nettopp sønnen, men mot slutten av sangen knyttes trådene sammen til også å være en hilsen til Godwins far.

Arbeidsmoral og trofasthet. Godwin synger i den rocka låten «Better That Way», sammen med Luke Combs, om at livet hans blir bedre gjennom å holde fast på arbeidsmoral og kjærligheten han fant som 23-åring. Mot slutten av albumet følger erkjennelsen av at tross alt har «God’s Been Good To Me». Andre høydepunkter er fengende «Hallelujah High» og visene «Every Once In A While» og «Gospel Of The South».

Charles Wesley Godwins album Christian Name anbefales for alle elskere av god, litt rocka country, eller americana. Og dere som så Nick Cave på Øya, er jo heller ikke fremmede for litt åndelighet?

Terningkast fem!

Foto: Tormod Reiersen

Herlig time med Wilco på Øya!

For en kveld det ble. Og for meg startet det med Wilco på Øya i Oslo, denne torsdagen i august, for ettertiden notert til 13. august 2026.

Jason Isbell uttalte en gang at han ville slutte å gjøre festivalsett. Mye styr for lite. Seinere så jeg ham gjøre 45 minutter i Piknik i Parken i Oslo, så han ombestemte seg nok. Det amerikanske bandet Wilco kom i fra en USA-turné der de gjorde konserter på tre timer. I går fikk vi som forventet et festivalsett på én time. Det ultimate er å få et band av Wilcos kaliber innendørs i et litt mørkt lokale og ikke dagslys utendørs, så man kan velge å si at glasset var halvtomt i går.

Men allerede fra et par minutter inn i åpningslåten «Handshake Drugs» hadde de meg. Ikke at det er et karismatisk sceneshow ala det vi skal få seinere på kvelden, men en gjeng særdeles dyktige musikere med låtskriver og vokalist Jeff Tweedy, trommeslager og den eventyrlige gitaristen Nels Cline i spissen. Cline er vel Wilcos svar på Geir Sundstøl der han spiller alt fra nydelig country til støyrock. Mange av låtene er vakre, og du føler du svever av sted på en seng av bomull, før bandet slår om midt i sangen. «Via Chicago» er for eksempel en nydelig liten poplåt før Wilco kliner til, og to ganger skaper et herlig inferno midt i låten. De serverer deg en lang støyete avslutning på «Impossible Germany» med en gitarsolo av en annen verden. Der og da tenkte jeg at Wilco bare kunne holdt på resten av kvelden, så tar vi Nick Cave & The Bad Seeds en annen gang.

Jeff Tweedy sier ikke så mye, det trenger han ikke, det falt ikke alltid så heldig ut og ble litt småsurt dahan kjeftet på publikummere på en solokonsert i Oslo for noen år siden. I går gikk han rundt med et lurt smil og så ut til å kose seg. Han er blitt eldre, han også, siden jeg så ham stagedive i Oslo rundt 1995. I går var det musikken som var i sentrum. Vi fikk sanger fra store deler av karrieren: «Hummingbird», «Jesus etc.», «I Got You (At The End Of The Century», «If I Evers Was A Child» og «Birds Without A Tail» for å nevne en håndfull.

Tidligere i sommer gjorde Wilco en helt konsert sammen med Billy Bragg fra deres snart 30 år gamle samarbeidsprosjekt «Mermaid Avenue» der de hadde satt tekster til etterlatte Woody Guthrie-sanger. Konserten i Oslo avsluttes med fine «California Stars» fra det samarbeidsprosjektet.

En time med et band av Wilcos kaliber er for lite, men det vi fikk står til nær terningkast seks. Kom snart igjen!

Fantastiske Nick Cave på Øya!

”Children, rejoice, rejoice!”
To av mine desiderte favorittartister på samme kveld på Øyafestivalen i Oslo, torsdag 13. august 2026! Siste mann ut var Nick Cave med hans The Bad Seeds.

Jeg tenkte etter Wilcos konsert at de bare kunne holdt på resten av kvelden, så tar vi Nick Cave & The Bad Seeds en annen gang.

Men slik kan man ikke tenke. Fra første minutt er det klart at konserten med Nick Cave blir noe annet, og ikke ulikt det han har servert oss siden han nådde en formtopp i 2017, en formtopp han langt på vei har beholdt. Sist han var på Øya i 2022 var jeg sammen med gjengen framme ved plattformen, gjengen som er en del av showet. Et lite brudd i foten satte meg denne gangen tilbake, men ikke lenger tilbake enn at jeg igjen ble sugd inn i Caves verden av kjærlighet, råskap og sterke låter. Åpningen på hans konsert på Sentrum Scene i 1994 med «Loverman» er noe av det råeste jeg har sett. Siden den gangen har det skjedd mye i livet til Nick Cave – og selvfølgelig oss andre også – det tar vi ikke så mye av denne gangen.

Første sang it er en rufsete «Get Ready For Love». Som om Nick Cave gjør det helt klart hva denne kvelden skal handle om og skape. Kjærlighet. Mellom Nick og publikum og mellom publikum. Vi må se gjennom fingrene at mannen foran har sekk (beklager, klarte ikke la være, kjære svoger) eller at han som brøytet seg fram, står og røyker og skubber på deg store deler av konserten. Og den irriterende mannen med krykker, vel det er meg. Slik er det bare på festival! Nå er nemlig Nick i gang med en gang å holde hender, ja, nesten velsigne menigheten. På låt nummer to, «From Her To Eternity», går han på hender langt ned til publikum. Han stoler på oss nå, vil ikke bare være en guru, men én av oss. Han står på hender og synger! Han ber en publikummer holde mikrofonen når han skal lede allsangen eller klappingen. Det er herlig, det er varmt, det skaper fellesskap.

Etter mye underholdning innledningsvis, kommer regnet og mørket gradvis. Samtidig fokuserer Cave enda mer på sangene. Han går inn i rollen som rockens yppersteprest. Han er mer enn en underholder. Det store bandet følger Cave hele veien, om det blir en åpning som tas om igjen på grunn av feil mikrofon, eller en dobbel avslutning fordi publikum krever det, de er med!

Det er lett å la blikket følge Nick Cave, som ofte etter noen slag på tangene på flygelet innledningsvis av sangene, løper ned mot publikum. Det er der han vil være. Men du verden så gøy det kan være å følge multiinstrumentalisten Warren Ellis også!

Mye virker improvisert. Men konserten startet presis klokka 20:55 og sluttet klokka 23:01, så de visste nok hva de gjorde. Den 126 minutter lange konserten med Nick Cave er ikke bare underholdning. Den triste «Jubilee Street» er en ren oppvisning i musikalsk – og menneskelig – transformasjon. Kveldens høyeste høydepunkt for meg. Da har vi allerede for lengst fått «Tupelo» om da Elvis Presley ble født– en sang med regn, 80 prosent av sangene har regn, sier Nick. Det regner lettere på oss enn i sangen, denne varme augustkvelden. Det dirrer av Nick når han synger sangen om den dødsdømte i den elektriske stolen på snart førti år gamle «Mercy Seat». Ja, vi er alle der og da den dødsdømte.

Som nest siste låt får vi en lang «Hollywood» fra albumet Ghosteen, et album som ble laget som et rom der Nick, kona og deres avdøde sønn kunne møtes. Jeg ser en mann litt bortenfor mer som strigråter på siste sang. Jeg lurer på hvilke følelser som er vekket i ham, om han er glad, eller om han er trist fordi konserten er over. Uansett; de fleste av oss forlater konsertområdet oppløftet etter å ha kunne synge «Into My Arms» sammen med Cave. Så er det likevel en annen låt som følger meg resten av dagen og inn i fredagen:

”O children
Lift up your voice, lift up your voice
Children
Rejoice, rejoice“

Stor kveld!