Tre nye og gode norske!

I dag presenterer jeg tre band eller artister som alle har lang fartstid i norsk musikkliv. Gylder er for meg et kjent navn som jeg bare ikke har sjekkket ut musikken til, Tofte Family og Byting er helt nye bekjentskaper. Urbane Gylder og mer landlige Byting har langt flere musikalske fellesnevnere enn man først skulle tro, mens Tofte Family skiller seg mer ut med sin country soul. Alle har levert samlinger med låter som fortjener oppmerksomhet!

Tofte Family: The Road That Carries Me (EP 2026)

Vi begynner med en flott EP med fire sanger. Tofte Family er et norsk band som har røtter mange år tilbake. For noen år siden skiftet de navn fra Tofte til Tofte Family, og det er vel da ingen overrakelse at det er slektskap mellom medlemmene Olaf Tufte, Pernille Tofte og Torill Tofte. På EP-en bidrar i tillegg folk som Jørun Bøgeberg på bass, Håvard Gjestvang på bass, Vidar Løvstad på elektrisk gitar og Arne Martinussen på piano.

I september ga de ut EP-en «The Road That Carries Me». Tittellåten, «Don’t Tread On Me» og «Let Your Love Flow» er feiende flott countrysoul med trestemt sang, mens «Broken Heart» er en veldig fin ballade.

Unn deg et drøyt kvarter med denne EP-en. Tofte Family er et fint, nytt bekjentskap for meg!

Byting: Flammebjørka (album 2026)

Byting er et band med opphav i Bø i Telemark som har er tiår eller så bak seg og som på deres nye album spiller folkrock på norsk ikke så ulikt folk som Hellbillies og Odd Nordstoga.

Bandets frontfigur er låtskriver Thomas Hellekås. Bandet består ellers av Eirik Ask på tangenter, Sindre Bakkåker på trommer, Trygve Liahagen på fele, Jonas Valberg på gitar og Jørgen Haugland på bass.
Sigrid Aase har vokal på «Ønsket».

Deres nye album Flammebjørka er et konseptalbum om hendelser gjennom 1800- og 1900-tallet knyttet til et drap ved ei flammebjørk. Thomas Hellekås er interessert i lokalhistorie, eventyr og folketro, og hadde lenge kvernet på hvordan han kunne knytte sammen sine interesser for dette og musikk til en ssmmenhengende historie. Det har han nå lykkes godt med!

Albumet er spilt inn i Kvinesdal med Thomas Gallatin som produsent, noe som har bidratt til en god blanding av norsk- og amerikansk-inspirert musikk.

Resultatet er blitt et veldig fint folkalbum med flere gode melodier og til tider sprek og fengende musisering som på den herlige «Maria» og roligere saker som «Guten på cella». Et fint album som dessverre har kommet litt i bakgrunnen og ikke har fått den oppmerksomheten det fortjener her på Gubberock. Albumet bør interessere mange! Jeg vil tro dette kan fungere særdeles bra på en scene med noen ord mellom låtene som binder historien sammen.

Gylder: Trampolinehjerter (Album 2026)

Åsmund Gylder er en artist som har gitt ut musikk i et par tiår. Musikken har røtter i en drabanby i Oslo Øst og har et urbant uttrykk i tekster og i musikken som gjerne kan beskrives som rock, viser og rockeviser. Så om du tror at fele og banjo kun hører det rurale til, tar du feil. Åsmund har en fin gjeng musikere med seg, musikere som bidrar til at dette låter så fett som det gjør:

Lars-Erik Westby – gitar
Sigmund Reff – bass
Anders Hunstad – piano
Martin Wister – trommer
Siri Snortheim – cello
Marius Graff – banjo
Michael Donovan – fele

Albumet åpner med tøffe og intense «Blyglass», en mørk, intens og organisk låt som jeg tror kan handle om både nærhet og den avstanden som kan oppstå mellom oss når vi ikke evner å forstå hverandre. Flere av sangene på albumet handler for meg om kommunikasjon og hvor vanskelig det kan være å forstå hverandre som i den fine litt Ulf Lundellske «Trampolinehjerter» og «Det som glapp». Mange av tekstene er poetiske, og det er mulig å legge egne tolknigner i dem, andre er mer rett fram.

«Blyglass» etterfølges av den inderlige «Balladen om Sylvia Borlin» – Sylvia Brolin er en fugl – der celloen til Siri Snortheim og pianoet til Anders Hundstad lenge gir låten vinger før flere instrumenter og en elektrisk gitar gir den et siste løft! Vakker, litt trist, men for meg mest håpefull låt. Albumets beste låt!

«1000 liter eplemost» er en beskrivelse av et prosjekt som betyr mye for Åsmund. Åsmund forklarer at sangen feirer mestringsfølelsen og fellesskapet som har vokst fram i Groruddalen, et felleskap mellom skoler, næringsliv og frivillige der treplanting og eplehøsting er sentrale elementer. Låta spilt inn i et
unikt samarbeid med artisten Rohat og Høybråten skolekor. Samarbeidet gjør låten til et variert og spennende innslag på dette albumet. Lif laga som prosjektet heter er 10 år i år er egentlig verd mange ord, og historien skal da nå også fortelles på kino.

Fellesskapet dyrkes også i andre låter som «Ut å løpe». Jeg har også blitt svært glad i folkballaden «Hjemmebane» om barndomsstedet Haugenstua som endrer seg, som vi alle gjør.

Et variert, meningsfylt og spennende album! Det lander med fine neddempede, ja nær sakrale «Ut å svømme»:

du fant en styrke i det som forsvant
en slags balanse i alt du så
selv om du mistet det du holdt i
fant du noe ingen andre kunne nå

Norsk brukskunst av beste format

Anders Bjørnvold: Åra sliper deg ned (album 2026)

Coverart: Eline Garmaker

Det er ikke noe storslått og pretensiøst over albumet Åra sliper deg ned med Anders Bjørnvold. Man tar ikke på seg finstasen når man hører denne musikken. Den møter deg der du er. Her får du interessante tekster, gode melodier og fin musikk. Historiene er dels til å humre av, dels til å få gåsehud av og dels til å nikke gjennkjennende til. Og noen ganger alt på en gang.

Mange jern i ilden. Anders Bjørnvold platedebuterte i 2013, og ga ut sin andre og hittil siste fullengder i 2015. Albumet fra 2015, Drug natt, tok jeg på ved en feiltakelse første gang jeg skulle høre Anders på Tidal, og jeg likte godt det jeg hørte. Men etter 2015 gikk tiden. Jobb som tømrer, barn og gårdsdrift gjorde at det ble lite tid til musikk før Anders brakk ankelen og ble sykmeldt. I 2024 kom det en ny EP, og nå står vi her med et flunkende nytt album. Skal vi tro albumtittelen Åra sliper deg ned, er Anders i et rolig og raust hjørne uten så skarpe kanter? Eller er det noe annet Anders vil fortelle i den ordsmarte og innholdsrike tittellåten:

”Han vokste opp
i ganske kjipe kår
Sine arr ga mora som gaver
mens faren slikka egne sår“

Mange musikere skaper et rikt lydbilde. Albumet er produsert av Anders sammen med Ørnulf Snortheim som også bidrar på bass og gitar. Sangene har Anders skrevet selv, og også han spiller på ulike gitarer i tillegg til banjo og munnspill. Børre Flyen spiller på slaginstrumenter, Micah Hulscher på tangenter, Jon Estes på nass, pedal steel og orgel og Johanne Koppersund og Kurt Amundsen på kor. Mange gode bidragsytere som du skjønner, og når jeg har nevnt både dem og instrumentene, skjønner du kanskje mer av hvordan dette låter. Variert, litt country, litt viser og litt heartland-rock. Dette er også de ingrediensene som skal til for at vi i Gubberock – vel, jeg – lettest får fram smilet og godfølelsen.

Innlandet er også en tilstand. Musikken er spilt inn i Hamar, og musikken på albumet har slektskap til andre fra Innlandet som Roy Lønhøiden og Levi Henriksen. Når Anders synger «Sverige fra en bil», er det fort gjort å tenke på Levis nye album av året, Sverige, og mine egne barndomsminner med en mor oppvokst tett på svenskegrensa. For meg er Sverige i bil Ørebro og Årjäng først og fremst.

Stort sett bare høydepunkter. Elleve sanger, førti minutter, vanskelig å peke på høydepunkter. Neida, ingen bunnpunkter, her er det bare så mye bra, og jeg har ingen ambisjoner om å gå gjennom alle sangene. Men jeg må nesten få begynne med begynnelsen, og begynnelsen det er «Hvem er det nå»? Ambulansen kjører rolig, hvem er død. Og Anders spekulerer nokså humoristisk og livlig i både melodi og tekst over et alvorlig tema. Og mer død blir det senere i «Beste i blant oss». I den minst like fine låten, er det et alvor med tapet av en venn som gikk seg vill, og som ingen klarte – eller prøvde nok – å få på rett kjøl igjen:

”Ja, for livet kan bedra
Glasset var halvfullt
gikk så i knas
Jeg ble kvalm da de bar deg bort
Kunne blitt den beste i blant oss“

Når jeg skriver at Anders har skrevet alle sangene selv, er det en sannhet med én modifikasjon. Teksten til «Ensom» er skrevet av Hans Børli, og Anders går dermed en annen innlandsartist, Erik Lukashaugen, litt i næringa. Nydelig melodi, der et fint gitartema – som minner meg om det på Lillebjørns «Aleksander Kiellands plass» – og et fint piano setter litt ekstra spiss på sangen. Jeg føler veldig for å nevne to sanger til, før jeg gir meg, og da gjør jeg det. Sanger om å ha noen ved sin side eller noen som har gått foran. Hør «Mitt hjørne» – utrolig fin tekst – og «I ly av deg». Og da holdt jeg på å glemme duetten med Johanne Kippersund, «Anger» og den sterke «Øret mot skinna». Hør, og finn selv ut hva sangene handler om for deg.

Sterkt anbefalt. En god fem av seks!

Foto: Eigil Korsager

The Felice Brothers feires med en fest av et album

Felice County Fair: A Celebration Of The Felice Brothers (2026)

The song was weird, but still they cheered
It’s scrambled eggs and solitaire

Himmelsendt skrangleband. The Felice Brothers er mine favoritter blant skranglete rootsbaserte americanaband. Når jeg de siste årene tenker på The Felice Brothers, er det sangen «Flowers By The Roadside» som kommer fremst i pannenrasken. Ifølge sangen sitter de og betrakter en verden som går forbi. De, og særlig låtskriver Ian Felice, har ofte et skråblikk på verden, på politikk og på folk som havner nede i grøfta. Noen kommer seg opp igjen, andre blir værende. Ian Felice har en litt rufsete framtoning, men du verden så mye som må foregå i hodet hans, og du verden som han får det ut! Ham får det ut også som bildekunst og står trolig bak omslaget også på albumet i sentrum for denne omtalen. Broren James er ikke helt borte han heller, og på konserter er han mer av en showmann enn Ian, der han herjer bak keyboard og trekkspill.

Brandy Schultz og Conor Oberst. Da bransjeprofil og kone til vokalisten i The Lumineers, Brandy Schultz, tok initiativet til en hyllest til The Felice Brothers, hadde hun neppe sett for seg et album med hele 26 forsjellige spor og artister og enda flere som ønsket å delta. Men det er jo ikke særlig rart om en tenker bittegrann etter. Det er jo som kameraten og den evige framsnakker av bandet Conor Oberst sier. Med dette bandet kan du krysse av for alle punkter som gjør musikk perfekt: poesien, sjelen, sangen og det genuine. Man kan krysse av for de samme punktene når det gjelder Conor også, og det er på alle måter riktig at bandet hans, Bright Eyes, starter ut med en fin versjon av «Wonderful Life». Det snakkes om ønskelister til neste års Kaktus-festival i Halden. På min står det The Felice Brothers og Bright Eyes. Kjenner jeg festivalssjef Jonas Wille rett, er det ikke umulig at de står på hans også.

Ian Felice, foto av Tormod Reiersen

The Felice Brothers platedebuterte for 20 år siden, og har siden den gangen gitt oss mer enn en håndfull album som ligger høyt på mange kredible (huff!) lister over de beste som er gitt ut siden. De første årene var de tre brødre i bandet, men Simone forvant ut etter en stund, slik at hovedvokalist- og låtskriver Ian og James forsvarer familien ære i et band som også teller Jesske Hume og Will Lawrence.

Kvinner i førersetet. De som endte opp på denne feiringen, er stort sett gode venner og beundrere av The Felice Brothers, og fra Conor Oberst er veien kort til Phoebe Bridgers. Hun har laget det mange mener er av årets aller beste album. Jeg elsker Phoebes stemme, men får ikke helt tak på soloplatene hennes. Det spiller ingen rolle her, og hennes skjøre versjon av «Life In The Dark» er av høydepunktene på dette albumet. Ja, i det hele tatt tar særlig kvinnene sangene et annet sted enn originalene, uten å ta fra dem sjelen. «Flowers By The Roadside» får en ypperlig versjon med Lily Fritts i spissen, Mikaela David gjør en framifrå versjon av «Holy Weight Champ» og Jade Birds versjon av den skremmende «Blow Him Apart” er beint fram nydelig. Tro ikke at jeg kjenner til alle disse artistene. Noe av det fine med dette albumet er alle de for meg ukjente, nye stemmene vi blir kjent med.

Ian og James Felice. Foto sv Tormod Reiersen

Mennene er ikke helt borte de heller. Versjonen til Brandon Flowers av «The Days Of The Years» er fantastisk, og det svinger som bare rakkeren av den Van Morrisson-aktige båserpregete «Special Announcement», mens Willie Watson roer helt ned med «St. Stephen’s End». His Golden Messenger gjør en glimrende gitarbasert «Helen Fry». Slik kan jeg fortsette, men du forstår tegningen forlengst.

Halvparten av sangene er fra to album. Ellers så merker jeg meg at halvparten av sangene er plukket fra det selvtitulerte albumet fra 2008 og Undress fra 2019. Fantastiske album, men Yonder Is The Clock, From Dreams To Dusk, Asylum On The Hill og Valley Of Abandoned Songs hadde fortjent å bli dekket bedre. Og så må jeg innrømme at jeg ikke har full kontroll på resten av albumene, men utvalget derfra bekrefter at flere av disse ikke er blant de beste fra The Felice Brothers.

Årets beste samling av nyinnspilte låter? Uansett; for ei samling av sanger dette har blitt. Jeg lagde meg en spilleliste med originalene for å kunne sammenlikne litt. Den sammenlikningen er ikke så viktig, akkurat nå er det denne hyllesten som gjelder. Poenget er ikke om versjonene er bedre eller dårligere. Men mange kaster nytt lys over sangene og gir en alternativ energi til dem. Så er det noen svakere spor, men det er ikke i nærheten av å ødelegge for at dette kanskje er den beste samlingen med nyinnspilte låter du får høre i år. Jeg skulle bare høre gjennom én gang tenkte jeg. Så ble jeg fanget!

Strålende hyllest til «verdens» beste skrangleband!

Pressebilde av bandet.

Gi meg god gammal rock and roll!

New Jordal Swingers (NJS): En siste runde – live! (Dobbelt-CD 2026)

Skal man få kjennskap til interessante internasjonale artister og Eigil Bergs møte med mange av dem, er hans bok «I musikkens tjeneste» en veldig fin følgesvenn. Er man interessert i norsk musikkhistorie, er den helt essensiell, og er man fan av ham og bandet New Jordal Swingers i tilleg, må den bare leses. Så enkelt er det.

I 2024 dro New Jordal Swingers ut på turné. En siste runde 50 år etter platedebuten med bandet som ifølge Casino Steel hadde reist i avkroker utkantstrøk som bare de og kongen hadde vært i. Turnéen er nå godt dokumentert i en dobbelt-CD med hefte og linernotes av Eigil selv og med design av Bjørn Kulseth.

Norsktoppen. Da jeg var barn og tidlig ungdom, var jeg veldig glad i New Jordal Swingers’ norskspråklige hits, og da frontmannen Eigil Berg stilte i Melodi Grand Prix med «Lorelei”, fikk han min stemme, eller rettere sagt min moralske stemme. Så må jeg innrømme at jeg ellers ikke har fulgt bandet tett, og jeg var heller ikke til stede på siste runde. De siste årene har jeg hatt stor glede av Eigils soloalbum som nok ligger nærmere visetradisjonen enn rock ‘n’ roll, selv om avstanden mellom viser og rock ikke alltid er så stor. I forbindelse med at jeg leste Eigils bok i vår, hørte jeg også på New Jordal Swingers. Der har du meg – jeg kan ikke skryte å være av deres største fans, men jeg er ikke helt borte heller. Nå er toget trolig gått for å se New Jordal Swingers live, og når jeg hører dette doble livealbunet, synes jeg det er litt trist, men jeg må i hvert fall få med meg Eigil solo snart!

Dette svinger nemlig! Eigil synger entusiastisk og humørfylt som omtrent bare han kan. Bandet på denne turnéen bestod naturlig nok av Eigil på sang, gitar og piano, men også av John Kolloen, Svein Finjarn, Ole Marius Melhuus og Anders Sinnes. Ikke smågutter akkurat, og som om ikke det er nok, bidrar Tore Krok Nielsen, Bjørn Asper og Tony Boye Ascanio med drivende blåsere. Dette er moro å høre på! Albumet er satt sammen av innspillinger fra Sentrum Scene i Oslo, Kilden i Kristiansand, Kolben Kulturhus i Kolbotn, Festiviteten Kulturhus i Haugesund, Olavshallen i Trondheim og Ullensaker Kulturhus på Jessheim. Om du var til stede på noen av disse konsertene, er dette en ekstra fin souvenir.

Foto: Helge Jørgensen

Chuck Berry! På turnéen var det nok mange av «mine» hits fra Norsktoppen som ikke ble spilt, men jeg får i hvert fall favoritten «Tornerose»! Men her er det ingen grunn til å klage over det som ikke er med, underveis får jeg fine påminnelser om sanger jeg kjenner, men som har forsvunnet fra minnet. Dette er full pakke. De fleste av sangene er skrevet av Eigil selv, men det er også noen oversettelser til norsk og låter av Svein Finjarn med flere. Og selvfølgelig er det plass til litt Chuck Berry, bandet spilte to ganger med ham da han spilte i Norge.

Humørpille! For meg er dette først og fremst en humørpille med eminente musikere. Jeg er usikker på om jeg vil anbefale det for kjøreturer da det fort kan ende med fartsbot. Men vi blir også servert nydelige ballader som «Love Going Blind». Bandet har – eller vi må vel si hadde – definitivt mange strenger å spille på.

Dette er musikk som kler liveformatet. Om du ikke er kjent med New Jordal Swingers, er dette albumet med Eigil Bergs linernotes en fin introduksjon til en sentral del av norsk musikkhistorie.

Gi meg god gammal rock and roll!