Richard Thompson: Hippies, Thugs And Heroes (album 2026)
Richard Thompson kan løfte selv en middelmådig sang opp mot store høyder med sin stemme og sine akustiske og elektriske gitarer. Og når de fleste sangene på hans nye album Hippies, Thugs And Heroes er bedre enn middelmådige, snakker vi faktisk om et album som ikke er stort dårligere enn det smått fabelaktige Ship To Shore fra 2024. Til forskjell fra den gangen skulle ikke Thompson lage et bandalbum nå, sangene skulle bestemme om de dyktige musikerne skulle spille på låtene. Det bidrar også til stor bredde i låtene fra elektriske rockere til inderlige akkustiske ballader.
David Mansfield. Blant de dyktige musikerne er David Mansfield på gitarer og fele. Mange vil huske ham fra Bob Dylans Thunder Revue i 1970-årene eller hans samarbeid med en rekke andre artister gjennom hans 70 år på jorden.
La oss ikke snakke om alder. 70 år er ingen alder lenger. Richard selv har blitt 77 år, og det er det egentlig ingen grunn til å skrive hjem om, eller ut om for den saks skyld. Om man ikke har spesielt øre for detaljer – noe jeg ikke har – hører man de samme nyansene i hans mørke erkebritiske stemme som tidligere, og han får fortsatt frem de elegante særegne gitartonene som får ham høyt opp på mange lister over tidenes beste rockgitarister. Mange av de andre på slike lister sverger til den elektriske gitaren. Richard har en tilleggsdimensjon gjennom sin trolldom også med den akkustiske. Så når Richard for mange år siden sang «The Spell Is Broken», var det ikke om seg selv.
Mørke. Richard Thompson har med stor overbevisning skrevet og sunget mange av rockens mørkeste sanger. Og har han ikke sunget dem selv, har daværende kone Linda Thompson sunget dem. Deres felles album Shoot Out The Lights ble laget mens skilsmissen mellom dem var under oppseiling. Når Richard synger om å betrakte mørket – watching the dark – på “Walking On A Wire” på det albumet, kan det like gjerne være sitt eget mørke han betrakter som den nitriste verden utenfor som i mesterverket «End Of The Rainbow» fra noen år tidligere. Jeg skal ikke gå gjennom hele Richards karriere denne gangen, men nøye meg med å tilføye at han har levert musikk av høy kvalitet helt siden tiden i folkrock-bandet Fairport Convention mot slutten av 1960-årene. Han har laget tre store klassikere sammen med Linda Thompson på 1970-tallet og tidlig 1980-tall, og dessuten en lang rekke kvalitetstunge soloplater – før, under, men først og fremst etter perioden med Linda.
Hippier, kjeltringer og helter. Tittelen på Richard Thompsons nye album Hippies, Thugs og Heroes lover at albumet skal handle om dette. Så kan man jo i sin enfoldighet lete etter hvilke sanger som er om hver av kategoriene hippier, kjeltringer og helter, men ha et visst øre for at både virkeligheten og Richards verden er mer mangfoldig enn som så.
Det er ganske opplagt at «Unsung Heroes» er om heltene i hvert fall, hverdagsheltene som ikke får de store overskriftene, men som får jorda til å fortsette å snurre, som lager broer eller serverer deg på resturant. Sangen er av typen litt stakkato – Richard har noen slike – og musikalsk er høydepunktet den glitrende gitarsoloen mot slutten av låten. Elsker den! I min verden handler den mer neddempede «Pauper’s Grave» også om helter, selv om vi nå beveger oss et skritt lenger ned på samfunnets uungåelige rangstige. En hjemløs dør og skal ha sin begravelse, kanskje følger ingen ham til hans siste hvilested, men gi ham i det minste en billig dress på veien.
De mest opplagte skurkene finner du i «Everybody’s Stealing» som har et sluttpoeng med en morsom twist. Hippiene tenker jeg vi finner i sanger som «Sorcerer’s Apprentice» – om åndelig søken og bli forført av nettopp kjeltinger. Den til tider gnistrende «Cocaine Walking, Booze Talking» kan også være om idealisten som møter Londons mer brutale underverden. Så disse sangene er vel egentlig godt befolket av både hippier, kjeltringer og kanskje helter. Og det kan man fort mene om kjærlighetssangene også: Forelskelse, utroskap, nye forsøk.
Høydepunkter? Jeg synes det er vanskelig å peke på høydepunkter. Som sang som helhet falt jeg tidlig for «Make Believe You Don’t Love Me» med sine flotte vers og sitt inisterende refreng, gitarsolo og båsere. Gitarsoloen på «Unsung Heroes» er nevnt. Det må også «Stringer» med en herlig duell mellom Thompsons elektriske gitar og David Mansfields fele mot slutten.
Den inderlige «Siren» med flotte akkustiske fortjener også å framheves. Den sunmerer opp hvem som er den virkelige helten når alt kommer til stykket:
It’s only love that keeps me here
And love’s the only thing that matters
Måtte fortryllelsen aldri brytes. Richard Thompson har begynt å tenke at hvert album han lager kan bli hans siste. Vi satser på at trolldommen ikke brytes ennå, men om det så skulle være, snakker vi verdig punktum med utropstegn etter.
Da jeg sist så Richard Thompson solo for rundt 10 år siden, lovet han at han skulle komme tilbake med band året etter. Det venter jeg fortsatt på.
