Gubberock

Høytid med Trond Granlund og venner

Trond Granlund og Terje Norum med Knut Reiersrud og Roger Arntzen: Aleine i skauen, album 2026 og slippkonsert i Moss kirke 8. november 2026.

Slike kvelder – og album – vokser ikke på trær!

”…og vi skal synge sammen
helt til du forstår
at du ikke er aleine der du går“

Nære Granlund. Tidligere i høst snakket jeg litt med Trond Granlund om amerikanske folkartister. Vi ble fort enige om at Rodney Crowelles siste del av karrieren er bedre enn den første, mer roots-musikk med et mer upolert uttrykk enn tidligere. Trond forstod hva jeg mente da jeg påsto at dette ikke var så ulikt ham selv. Platene Trond har gitt ut med hjelp av folk som Svend Berg, Roar Vangen, sønnen Tommy Granlund og Jan Arild Moe er fullpakket med gode og nære sanger og et varmt og luftig lydbilde, et lydbilde der de enkelte instrumenter får tre fram uten å være i veien for vokalen, for tekstene. Akkurat slik jeg liker det.

Terje Norum og Tore Thomassen. Da jeg halvannet år tidligere var så heldig å bli invitert hjem til Trond Granlunds «kråkeslott» i forbindelse med utgivelsen av Livet er så mye, kom vi i snakk om samarbeidet hans med Terje Norum om Skogslusken, et album med Norums melodier til tekster av Hans Børli. ”Du må høre oss live, da låter det bedre, litt mindre glatt”, fortalte Trond. Han tilføyde at Terje skrev melodien til tittellåten på Livet er så mye. Tore Thomassen skrev teksten. – ”Han er et nytt navn for meg, men denne teksten falt jeg for……Kanskje jeg får lov til å gjøre mer av det Terje og Tore har laget sammen seinere. Jeg liker det de gjør!“

Og jammen har han fått lov! Tore Thomassen har skrevet alle tekstene på Aleine i skauen som ble skuppet på fredag. Terje Norum har laget melodiene og spiller piano. Trond ville som sist ha med gitarfantomet Knut Reiersrud, og Reiersrud igjen foreslo Roger Arnzten på bass. Og Anders Engen kom inn og la på litt perkusjon. Igjen skog i tittelen, altså. Trond er glad i skogen, der finner han ro.

Moss kirke. De fire førstnevnte musikerne holdt slippkonsert i Moss kirke på søndag, og de skulle spille albumet i sin helhet. På forhånd hadde jeg spilt albumet tre-fire ganger, akkurat nok til at jeg hadde begynt å få grep på det, og klar for å få sangene løftet ytterligere. Og det skal jeg si de ble!

Moss kirke er kledt i en vakker blå drakt innendørs. Det er helt stille i salen bortsett fra varm applaus mellom sangene. På forhånd hadde jeg spurt Trond om det var greit at jeg tok nærbilder. Jeg fikk tommelen opp, men holdt meg likevel på avstand. Dette er ikke tiden for å forstyrre magien som oppstår denne søndagskvelden. I hvert fall ikke mer enn jeg gjorde.

For et lag som er på scenen! Folk som virkelig vet å behandle et instrument. Melodisnekrer Trond Norum leder ofte an på piano og trekkspill. Knut Reiersrud får ut de vakreste tonene på gitar, litt improvisasjon måtte den kreative mannen selvfølgelig gi oss. Og samspillet mellom Knut, Terje og Ragnar er en fryd for ørene. De imponerer og briljerer, nær sagt uten å briljere, uten å ta glansen fra Trond som av og til tar fram munnspillet, men først og fremst formidler Tore Thomassens tekster, nei, han er skjenket dem, han eier dem. Jeg synger om meg selv, sier Trond. Ja, ikke akkurat på «Enkel psykologi», der han synger om et rotete kråkeslott – til det er kona for ryddig, ja, da må det i tilfellet være hans eget musikkrom.

De gamle er eldst. Men ellers. Ja, ellers. Albumet til 76 år gamle Trond med venner – og konserten – minner meg litt om snart 81 årige Neil Youngs album av året. Ikke bare har begge levert album som skal høyt opp på årsbestelista mi – om det betyr noe, kunst er ikke konkurranse – begge har levert album som ser mest tilbake, men også hyller livsledsager og ser framover. Neil synger så sakte som nesten bare han kan. Men Trond kan også! Musikere ønsker at han skal sette opp farten ørlite, denne gangen virker Trond å være helt kompromissløs.

Unntaket må i tilfellet være den artige åpningslåten, den allerede nevnte «Enkel psykologi» som starter med en liten ”One, two, you know what to do”, en sang som har formuleringer som jeg kan kjenne meg igjen: ”Jeg rydder når jeg vil, som regel vil jeg ikke, jeg får det ikke til“. I denne og de andre sangene bedriver Trind stor formidlingskunst, og laget han har med, får fram en litt annen side av ham enn ellers, uten at særpreget lider av den grunn.

Favorittsanger? Skal jeg forsøke meg på favorittsanger på dette albumet, må jeg nesten nevne «Det gamle hjerte mitt». Nydelig:

“Det gamle hjertet mitt er alt jeg eier// jeg gir deg det og spør om det er nok“

Og «Huset sorgenfri». Neil Young synger «Soon I Might Be Going». Trond er ikke fremmed for de samme tankene i «Jeg står her ved elva». Han ser over på andre siden, grunner på hva som finnes der, men det er ingen båt eller ferjemann der ennå. Heldigvis. Plata er så mye, men først og fremst en nær kjærlighetserklæring til kona, slik jeg hører den.

Siste sang på albumet er til en som har gått bort, fine «Takk min venn farvel». Under denne sangen håper jeg nesten at det skal være siste sang på konserten også. Det hele er så perfekt ikke-perfekt. Ikke noe burde forstyrre roen og den gode stemningen denne nokså fantastiske konserten på 75 minutter gir oss. «Bandidos i det fri» kan jeg høre på Olsen på Bryn . Jeg blir nesten bønnhørt. Som ekstranummer kommer likevel «Livet er så mye» i det Trond kalte en polsk frijazz-versjon. Den kunne passere med glans siden Tore Thomassen og Terje Norum står bak også den.

Nei, slike kvelder vokser virkelig ikke på trær! Jeg var nesten redd for å plukke fram albumet igjen. Det trengte jeg ikke være. Det bør spilles høyt, enda bedre i rom enn med hodetelefoner. Konserten står til toppkarakter, albumet er ikke langt unna, det heller!

En temmelig vill drøm

Dumdum Boys, konsert i Oslo Spektrum 7. november 2026. Support: Villskudd.

For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen

40 år og XL. Dumdum Boys feirer førti år som albumartister med konserter på store arenaer i Norge. At jeg i løpet av disse førti årene aldri har sett dem i levende live, er en aldri så liten skandale. Men nå kan jeg endelig krysse av, eller kan jeg det? Jeg må jo få sett dem i et mindre format også! Etter at mitt kvarter med berømmelse – vel, min tilmålte tid som fotograf – er over, ble det en plass litt lenger bak. Der flytter jeg litt rundt. Jeg vil heller høre noen kose seg, være halvfulle og synge halvfalskt med enn å høre høylytt venneprat som jobber med å overdøve musikken.

Unnskyld, har ikke oversikt. Det er trivelig, nei, det er gøy! Da jeg omtalte en fin konsert med Elton John for noen år siden, la jeg hodet på blokka, og innrømmet at jeg ikke hadde helt oversikten. Jeg fikk et svar på innlegget fra én som bare skulle ønske det var en kjenner som skrev. Vær advart, slik er det nå også!

Dumdum Boys starter ut brillefint med «Enhjørning» fra Gravitasjon (2006). Dette låter bra, frontfigur Prepple er i gang og har noe Thåströmsk over seg , neida, ikke så spastisk, men han er sin rolle som uneeholder bevisst. Dette er ikke Bob Dylan. Her bruker vi mer enn gode sanger, stemme og musikk for å kommunnisere med publikum.

Gjenhør er ofte best. Når man er på konsert, er det som regel best med låtene man har hørt før. Det kan være litt kjipt for hardtarbeidende artister som fortsetter å gi ut ny musikk. Da jeg var russ i 1989, var favorittartistene mine Paul Simon, Neil Young, Lou Reed, Randy Newman, Nick Cave og slike folk. Jeg hang allerede da ikke helt med på Allanah Myles og «Black Velvet», «Stop» med Sam Brown og Guns ‘N’ Roses som andre sverget til. Men Dumdum Boys kunne jeg like, jeg hvisket da med på «Splitter Pine», mandag hele året, nei det var – og det er – ingenting å le av. Hadde jeg ikke fått «Splitter Pine» i går, hadde jeg gått skuffet hjem. Men verdens største fan var jeg nok ikke, og jeg kjøpte aldri platene deres. Dessverre, sier jeg i dag.

Ønskekonsert. Omtrent alle låtene jeg ønsket meg, kom i går. Og jammen, kom det en god dose låter jeg hadde glemt at jeg ønsket meg. Og flere av låtene, jeg ikk kjente, høres bra ut, og fansen sang selvsagt med på dem også. Jeg har blitt blasert med årene. Den gode gåsehuden kommer nok sjeldnere. I går kom den hele tre ganger! Første gang under «En vill én» fra 1988. Nå dundret rockeshowet jevnt og trutt avgårde. På storskjerm kunne jeg følge gitaristen Kjartan Kristiansen, Prepple, selvsagt og trommisen Sola Johnsen og Mikael Lindqvist på synth.

Tid for ettertanke. Og der kommer jammen bassisten Aslak Dørum fram til minrofonen og skal fortelle oss noe viktig. Han bruker visst konsertene til å gi forskjellige politikere et alvorsord. Denne gangen var det Jens Stoltenberg som skulle unngjelde. Aslak har – som en del andre – problemer med å se at det er etisk å investere i atomvåpen – kanskje får vi et stort pensjonsfond, men det blir jo ikke pensjonister til å leve av det!

På «Tyven Tyven» sang de bak et slør. Kanskje for å fremheve den triste bakgrunnen for sangen; vokalisten Prepple Houmbs tap av et barn. Hjerteskjærende.

Konserten var tredelt. Underveis ble det gjort sceneforandringer, og halveis ble scenen framskutt og vi fikk et interessant akustisk mellomparti der Dumdum Boys var forsterket med oppvarmingsbandet Villskudd. Musikerne byttet litt rundt på oppgavene. Prepple satte seg bak trommene, Kjartan sang en låt – ikke akkurat perfeksjon som Prepple sa. Men gøy!

Villskudd. Akkurat Villskudd må det brukes noen ord på. I 2024 sendte jeg deres album til topps over norske album. Jeg så dem live som oppvarmingsartist for Jerry Leger på det lille stedet Dunk i Oslo. i går tok det litt tid før jeg kom meg inn i Spektrum, og da jeg var på plass var de i full gang. Ikke visste jeg at de skulle varme opp heller, men skjønte da hvorfor såpass mange i går hadde lest tidligere artikler jeg hadde skrevet om dem. Jeg synes Villskudd behersket det store formatet godt, og i skrivende stund er det deres nye album jeg spiller med dette tøffe bandet som spiller musikk helt i Dumdum Boys sin ånd. Et helt riktig oppvarmingsband, der altså.

Villskudd, fremadstormende norske rockere

Rocketog. Men konserten rullet videre. Den ble bedre og bedre. Høydepunktene satt tettere og tettere. Jeg glemte at Spektrum-lyden kan være variabel, ja, kanskje ble den også bedre og bedre. Bandet behersker både rocken og de varere låtene. Festen tar av under sanger som «Blodig alvor na na na», «Feil lukt og feil farge», «Englefjes, «Boom Boom», Slave» og flere til! For noen låter. Det er snart jul, og det ble høytidsstemt under vakre «Stjernesludd». Prepple stod etterhvert i bar overkropp, og da publikum kastet en t-skjorte opp til ham, mente han det var et hint om at konserten var over. Men det ble ekstranummer. Og der kom den selvfølgelig: «Splitter pine». Nå hvisket jeg ikke lenger. Jeg skrek med. Men ds måtte det vel være slutt. Nei, «Metallic hvit», sannelig, den hadde jeg glemt: kveldens siste gåsehud. Rå og god!

Dette var gøy! Dumdum Boys ga oss to timer med et rockeshow jeg ikke vil glemme.

Norsk Utflukt og Maj Britt Andersen

Norsk Uflukt: Arme råd (album 2026)
Maj Britt Andersen: November (album 2026)

Om overskriften får deg til å tro at Maj Britt Andersen og Norsk Utflukt har samarbeidet, er ikke det helt riktig, men ikke helt feil heller. Fellesnevneren er tekstene til Lars Saabye Christensen. Og to svært gode album!

Norsk Utflukt så jeg i levende live på en studentfest for over 30 år siden, ikke så lenge etter at de var stiftet. Arme Råd er sjette album fra bandet, et band med Lars Saabye Christensen og Kåre Virud i spissen. Nja, hvem som er i spissen for hva kan sikkert diskuteres når man hører det noe utypiske tittelsporet med Baard Slagsvold på vokal og skolekorps fra Sagene/Lilleborg. Men på resten av albumet høres Norsk Utflukt ut slik de skal, ofte med en resiterende Lars Saabye Christensen og med blant annet litt refreng-sang og effektive gitarer fra Kåre Virud, orgel fra Espen Hjelle, trommer fra Tore Wildhauer og bass fra Baard Slagsvold.

Når man leser bøkene til Lars Saabye Christensen, kan man ta seg selv i å falle litt ut av handlingen et øyeblikk. Formuleringene er jo så kostelige, man småhumrer litt over en morsom vri på et ordtak aller andre påfunn. På det beste er Lars Saabye Christensens poesi musikk i seg selv. De har sin rytme og melodi. Prosjektet Norsk Utflukt er perfekt til å få fram denne siden ved Lars Saabye Christensen. Noen ganger er orgel, gitar og trommer en minimalistisk kulisse, andre ganger trøkker de til.

Her er det veldig mye å glede seg over i tekster og musikk. Ikke bare formuleringene, det er gode historier og alvor i både forgrunnen og bakgrunnen. Herlige og lenge ubrukelige «Trebeinet» som ble vunnet på lotteri: ”Er det ikke typisk, sa kona – det er som regel typisk”. Men så ble trebeinet hockeykølle!

Tittelen på den litt tyngre bluesen «Avskjed på blått papir» sier det meste. Her ramses alt partneren tok med seg opp: «Hun tok med seg kortstokken og siste stikk, og så tok hun hatten sin også og gikk»! Solid refreng!

”Vi lever i «Miforståelsenes tid» alt må sies to ganger, det er ikke til å misforstå… “ slik kan jeg fortsette. Det spilles på ordtak i «Av skift er jeg kommet» der det musikalske uttrykket utvides med strykere, og det harseleres over Oslo, byen mange av oss er glade i i «Lovsang».”La oss forlate Oslo, som også Oslo forlater oss“. En aldri så liten omskriving av Fadervår, der altså. Lydbildet er skakt med underlige effekter av blant annet Bjørn Tomren.

En annen favoritt er «Uglesett». ”De som tar lett på det, går tunge tider i møte“. De beste sangene her har gjerne et refreng med litt sang fra Virud, så også denne.

Låtene og musikken er egentlig mer variert enn man skulle tro konseptet tillater. Underfundige Norsk Utflukt og deres Arme Råd er verdt mange runder.

Maj Britt Andersens November. Med Norsk Utflukt får Lars Saabye Christensen fram en maskulin side av seg selv, en side som kan framstå litt ironisk og distansert. Gjennom sitt samarbeid med Maj Britt Andersen – sang – og Geir Holmsen – meldodi og arrangement– er det fristende å skrive at han får frem en mykere og mer feminin side. November er deres fjerde album sammen, og deres forrige album som betegnede nok hadde tittelen Tredje sangbok, ble fortjent nok omtalt i svært rosende ordlag her på Gubberock. November er minst like bra. Kanskje enda bedre. Denne gangen er ikke Kringkastingsorkesteret med, men piano, strykere, og trommer samt trekkspill fra Maj Britts og Geirs datter, Daniela Reyes, er med på å gjøre disse neddempede sangene så vakre som de har blitt.

November passer både i tittel og musikk perfekt for den årstiden vi nå er inne i. Lars Saabye Christensen og Maj Britt vil gjerne gi denne litt forhatte mørke og kalde måneden heder og verdighet. November er også en tilstand, en måned skapt for ettertanke og ro. Og det er jo nettopp det disse sangene gir oss. Om du tror Lars Saabye Christensens underfundigheter er helt borte, tar du feil. Men i Maj Britts munn blir «Du må ikke glømme å elske din neste, men å elske den du har er det beste» og «ikke drøm deg bort, drøm deg heller hit» noe litt annet enn om han hadde sagt det selv. «Sangen bak speilet» er en annen sang med en tekst som gir, til en melodi med flytende overganger. Jeg må også nevne «Fender» som har et litt morsomt lydbilde og skaper litt variasjon på albumet.

Man kunne tro at det skulle være vanskelig å forene Lars Saabye Christensens tekster og Geir Holmsens melodier og arrangementer. Det sier noe om deres allsidighet og talent at det ikke høres slik ut, det låter helt uanstrengt.

Dette albumet scorer høyt på alle måltall for hvordan et november-album skal låte. Noe nær toppkarakter, altså.

Lytt til Karianne Arntzen!

Karianne Arntzen: I god behold (album 2026)

…det har aldri heilt blitt sagt sånn eg seie det nå…

Karianne Arntzen lar det stort sett være opp til lytteren å tolke tekstene hennes. For meg handler tekstene på hennes nye album, I god behold, om kjærlighet. Kjærlighet i alle former. Kjærlighet til naturen, den livslange kjærligheten som ikke trenger å gå over selv om forholdet tar slutt eller døden skiller.

Når det gjelder akkurat tittellåten, forklarer Karianne teksten for oss. Kariannes tante var alkoholiker og blant byens løse fugler i Stavanger. Som 13-åring oppdaget Karianne dette og spurte moren om tanten. Moren kunne fortelle at hun av og til så til henne for å sjekke at hun var i god behold. Også det er kjærlighet.

Karianne Arntzen platedebuterte for snart 20 år siden til svært gode kritikker, men I god behold er bare hennes tredje album. På dette nye albumet har hun skrevet alle de til dels glitrende tekstene og fem av de ni melodiene. De fire øvrige melodiene er komponert av folk som Tom Roger Aadland. Ragnar Bjerkreim – to av dem – og Eivind Jul. De fleste av dem er svært iørefallende.

Sikkert mye på grunn av stemmen og dialekten er det nærliggende å sammenlikne Karianne med Randi Tytingvåg, en annen visesanger som er blitt en favoritt her på Gubberock. Der Randis musikk heller mot kammerpop, har Kariannes sanger mer snev av jazz og litt rock over seg.

I god behold har virkelig vokst på meg den siste uka. Melodiene og den lekre produksjonen skal ha sin del av æren for at sangene har begynt å kverne i hodet mitt i tide og utide. Trond Gudmestad spiller trommer og det meste av strengeinstrumenter, har arrangert og produsert albumet sammen med Karianne. Nå er ikke jeg særlig teknisk bevandret, men Kjetil Ulland har mastret og mikset og Kjell Gudmestad har sittet bak spakene, og begge skal sikkert ha sin del av æren for at dette albumet låter så innmari lekkert. Torstein Obrestad står bak tangentene, og bidrar til et rocka uttrykk på flere av låtene. I tillegg spiller Kjell Gudmestad på pedal-steelgitar, og Per Haar og Karoline Arntzen Møller korer.

På albumet finner vi en duett mellom Karianne og Kjell Undheim. «Den lange veien hjem» er en nydelig låt om veien videre etter at en nær har gått bort. En sang til trøst og håp for mange.

På resten av sangene har Karianne hovedvokal. Flotte «Aldri stilt» er av de sangene jeg ikke får ut av hodet. Kjærligheten nekter å dø. Hos den ene parten. Enda bedre liker jeg «Det va då». Nydelig. Og nydelig er det stort sett hele veien. «Unnskyld» skiller seg ut som en slags talking blues, et spor som for meg er viktigere for helheten og de øvrige sangene, enn for seg selv. Men det er noe også ved den. Helt til slutt får vi albumets korteste låt. Det ordet» avslutter på beste måte.

Og nå begynner jeg forfra igjen med de lekre strengene og stemmen til Karianne på «Når skyggane falle». Og så «Historien» med dobro og orgel. Like fin! Karianne Arntzens I God Behold har gitt meg flere gode morgener denne uka. I dag er den ekstra fin fra sofakroken, med fyr på peisen og en god kaffekopp. Gjør deg selv en tjeneste, lytt til Karianne Arntzen! Terningkast fem!

…Det har aldri våre enklare enn det va då…

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: