
I dag blir det korte omtaler av tre nye album i Gubberock. To av artistene eller bandene har jeg skrevet om før her på bloggen, mens den tredje ble jeg nylig tipset om i kommentarfeltet på Facebook. Vi tar dem i stigende rekkefølge:
Benjamin Tod: Vengeance And Grace (album 2026)

Gubberock har skrevet mye om amerikanske Benjamin Tod som soloartist og med bandet Lost Dog Street Band de senere årene. Her kan du lese en oppsummeringsartikkel og spilleliste om ham og bandet hans. Fortsatt holder jeg Glory fra 2022 med Lost Dog Street Band som det aller ypperste han har levert. Soloalbumet Songs I Swore I’d Never Sing fra samme år er også helt strålende. Utover det er det mye fint å finne både som soloartist og med band. Nylig ble han far, og inntil videre har han lagt bandet han blant annet har sammen med barnemoren, Ashley Mae, på pause.
Benjamin synger tidløs årgangsfolk, ofte ispedd mer reinspikka country. Sangene er ofte personlige og fra dypet av sjelen. Benjamin Tod har vært både loffer og tung rusmisbruker. Dette er et liv han har lagt bak seg. Han vil videre i livet, og bli en bedre utgave av seg selv som man sier i Kompani Lauritzen. Også denne gangen er mange av tekstene preget av livet han har levd og vil bort fra. I «Bottles’s Gone» er det flaska som har fått sparken, og i avslutningslåten «I Ain’t Bound» er det heroinen. Disse to låtene er opp mot Benjamin Tod på sitt beste. Aller best på albumet er kanskje de tre første sangene; «Venegeance & Grace», «End Of My Rope» og ikke minst «It’s What You Meant», men det er fine saker også utover i albumet som «Martyr Of A Man», selv om ikke alt er gull.
Hovedalbumet er et bandprosjekt med forsiktige trommer, gitarer og fele. Det kler stoffet. Det fremstår dog unødvendig å få alle låtene helt solo som albumets del 2. Benjamin synger ikke så mye mer personlig og inderlig her, og sangene framstår som litt kjedeligere.
Samlet gir jeg en solid terningkast 4 til et bra album fra Benjamin Tod. Han kan enda bedre!
Brown Horse: Total Dive (album 2026)

Mange har allerede kåret Brown Horse’ album Total Dive til årets beste album, i hvert fall så langt i år. Albumet har fått glimrende kritikk i musikkmagasinene Uncut og Mojo.
Dette er allerede tredje album på to år fra denne talentfulle gjengen fra Norwich på de britiske øyer. Britiske ja, men de spiller musikk med røtter i Amerika. I forbindelse med deres flotte debutalbum Reservoir så jeg dem gi en fin konsert på John Dee i Oslo. De besøkte også Norge i forbindelse med den minst like gode oppfølgeren All The Right Weaknesses.
Bandet har fire jevngode låtskrivere med sans for gode tekster, og på den måten går det raskt å fylle opp tanken med nok sanger til et album. Bandet har gradvis beveget seg bort fra amerikana-sjangeren, og på Total Dive er det mye øsende rock ikke så ulikt det for eksempel Drive-By Truckers bedriver. I likhet med hos dem, kan noen av sangene og helheten fremstå som noe udynamisk og, ja, ensformig. Særlig de første gangene man hører albumet, fremstår enkeltsangene som bedre enn helheten.
Låtene er uansett svært gode med fine gitartemaer fra den glitrende åpningslåten «Sorrow Reigns» og ut. «Sorrow Reigns» setter også tekstmessig tonen for hva dette dreier seg om. Med strofen ”In slow motion some violence unfolds//Down here cold, blood and sorrow reign“. Tittelen på sistelåten «Watching It All Burn Up» varsler at dommedag, indre kamper og ytre oppløsning blir med oss hele albumet gjennom.
Og ved gjentatte lyttinger får man øre for at sangene faktisk har variasjoner og temposkifter. Favorittlåten min så langt er «Heart Of The Country».
Som før er vokalist Patrick Turners vokal begravd litt for langt bak i lydbildet, stemmen er fin, men jeg hadde gjerne sett at han sang tydeligere.
Albumet havner et sted mellom terningkast 4 og 5. Jeg har spilt det mye, men fortsatt har albumet og jeg noe uforløst i forholdet vårt. Om brikkene faller på plass, kan det trekke opp albumet enda et hakk eller to.
The Youngers: Dreaming (album 2026)

Så til dagens udiskutable og sterke femmer. The Youngers er et nytt bekjentskap for meg, men de ble stiftet helt tilbake i 1999 og har en rekke album i kofferten. Årets album Dreaming er spilt inn i studioet til Wilcos Jeff Tweedy i Chicago, The Loft.
Dette er en fest av ei plate. Engasjert og variert vokal, passe temposterke sanger og deilige hvinende gitarsoloer. Bandet er mer økonomisk med virkemidlene enn Brown Horse, noe som gir sangene et både umiddelbart og, tror jeg, også et varig preg. Noen gir referanser til åttitallet og Paisley Underground-band som Green On Red og Dream Syndicate. Ikke så dumme referanser det, stemmen til vokalist og låtskriver Todd Notobartolo ligger et sted i nærheten av vokalistene i de bandene, Steve Wynn og Dan Stuart.
Høydepunkter? Det er fristende å skrive at alle de 12 sangene er like bra. Det er nok ikke riktig, men jeg nevner i fleng de to åpningslåtene «The Deal» og «My Lucks Gonna Change», samt sanger som «Worrying», «All About The Ride», «Midnight Train», Bound To Sail» og «Rolls On» som sanger du kan slite med å få ut av hodet. Flere av sangene handler om forslitte, men akk så riktige utsagn /om at ikke endestasjonen men veien er målet, og man må videre i livet – selv om veien er humpete, kan lykken ligge bak neste sving. Ikke nyskapende i hverken tekst eller musikk, men tekstene står bra til musikken!
Jeg trodde ikke de lagde slik musikk lenger. Dette varmer et Gubberock-hjerte. Det er bare å dra fram den forslitte frasen: ett av årets beste album!




