Innerst i sjelen og ut i verden med Bror Ingen

Bror Ingen: Inn i evigheten (album 2026)

Fra artistens facebook-side

”Så sett det her på trammen og ta en kaffetår…//…For du treng ikkje meir enn eit smil og ei stund// En pust som kjøm roleg, og ein tanke i grunn“

Det er litt Hans Børli over teksten på «Vals på Trammen» på Bror Ingens debutalbum.

Det er tilfeldigheter over hvilke album av nye artister jeg plukker ut for omtale. Har du en åpningslåt av kaliberet til «Vals på trammen», hjelper det et godt stykke på vei. Musikken er litt slentrende og lat og står godt til teksten. Det er et modig grep å åpne debutalbumet med plystring! Sangen er en hyllest til det gode og enkle liv, og en oppfordring til å ta oss tid til de rolige og reflekterende stundene. Av årets fineste norske låter, dette!

Bror Ingen er prosjektet til Bjørn Ivar Randen fra Innlandet, og Inn i evigheten er debutalbumet hans. Albumet er en sjelevandring innenfra og ut mot verden, og er Randens takk til livet og den tida vi mennesker har sammen før vi går inn i den store evigheten.

Albumet er produsert av Randen sammen med Frode Johansen. Randen har skrevet alle sangene og spiller gitar. Med seg har Randen blant annet den allstedsnærværende multiinstrumentalisten Freddy Holm, og da vet du at muligheten til å få mandolin, strykere, fele og lap steel er til stede. Og om du lurte, det får du! Vi har hatt noen norske album med luftig og rikt lydbilde den senere tiden, og dette føyer seg elegant inn i rekken!

Musikken kan gjerne betegnes som norkse viser ispedd amerikana, folkemusikk og litt blues.

Etter «Vals på trammen» settes tempoet opp. «Værbitt sol» har deilige elektriske gitarer og et mer rufsete uttrykk, også i vokalen. Teksten og musikken har et mer rastløst preg enn «Vals på trammen», her trekkes man i flere retninger, og instrumentalbiten til slutt tar oss nesten over i progrockens verden. Litt Prudence over denne.

De to første låtene er på mange måter representative for miksen vi får på disse ni sporene som utgjør Inn i evigheten. Dette er en blanding av rolige og mer rastløse sanger. På «Langsam tid» er vi tilbake i det lune, i tekst og musikk. Denne får dobroen og fela til Holm sette sitt preg på. Jeg liker stemningen låten skaper!

Skal jeg være litt kritisk, må vokalene på enkelte låter, inkludert «Langsam tid», trekkes vel mye ut flere steder for å få teksten til å passe med melodien. Samtidig er tekstene poetiske og åpne for tolkninger. «Gammel sliten sang» er kanskje den kosteligste av tekstene, og melodiene og instrumenteringen bidrar til at dette er en litt livat låt, ja en ordentlig godlåt det er morsomt å høre på. Her er det flere treffende bilder om litt skakkjørte mennesker: ”Menn som spela kort med sin eigen skam//Og likevel vinn kvar gong“.

Og da må det selvfølgelig roes ned. Alle de tre siste låtene søker stillhet på hvert sitt vakre vis, kanskje aldri mer enn på fine «Tind» som minner meg om en folkemelodi – eller noe slikt – som jeg har hørt før. Jeg kommer selvfølgelig ikke på hvilken.

«I rosenes favn» er en flott sang om å kunne leve videre i andre når man selv går bort. Avslutningssangen «Lyng og stein» har mye til felles med «Tind», og både tekst og musikk trekker oss i samme retning, ut mot de åpne vidder. En atmosfærisk og stemingsfylt låt.

Jeg liker Inn i evigheten med Bror Ingen. De fleste sangene er nevnt, det er egentlig unødvendig. Det tekstlige og musikalske universet har en helhet som er det aller viktigste. Med Freddy Holm på laget får du lekre musikalske detaljer, men det virker da som Randen ikke er helt borte på dette området, han heller!

Et veldig fint debutalbum. Ja, dette er veldig fint, debut eller ikke!

Foto fra artistens facebook-side.

Høytid med Trond Granlund og venner

Trond Granlund og Terje Norum med Knut Reiersrud og Roger Arntzen: Aleine i skauen, album 2026 og slippkonsert i Moss kirke 8. november 2026.

Slike kvelder – og album – vokser ikke på trær!

”…og vi skal synge sammen
helt til du forstår
at du ikke er aleine der du går“

Nære Granlund. Tidligere i høst snakket jeg litt med Trond Granlund om amerikanske folkartister. Vi ble fort enige om at Rodney Crowelles siste del av karrieren er bedre enn den første, mer roots-musikk med et mer upolert uttrykk enn tidligere. Trond forstod hva jeg mente da jeg påsto at dette ikke var så ulikt ham selv. Platene Trond har gitt ut med hjelp av folk som Svend Berg, Roar Vangen, sønnen Tommy Granlund og Jan Arild Moe er fullpakket med gode og nære sanger og et varmt og luftig lydbilde, et lydbilde der de enkelte instrumenter får tre fram uten å være i veien for vokalen, for tekstene. Akkurat slik jeg liker det.

Terje Norum og Tore Thomassen. Da jeg halvannet år tidligere var så heldig å bli invitert hjem til Trond Granlunds «kråkeslott» i forbindelse med utgivelsen av Livet er så mye, kom vi i snakk om samarbeidet hans med Terje Norum om Skogslusken, et album med Norums melodier til tekster av Hans Børli. ”Du må høre oss live, da låter det bedre, litt mindre glatt”, fortalte Trond. Han tilføyde at Terje skrev melodien til tittellåten på Livet er så mye. Tore Thomassen skrev teksten. – ”Han er et nytt navn for meg, men denne teksten falt jeg for……Kanskje jeg får lov til å gjøre mer av det Terje og Tore har laget sammen seinere. Jeg liker det de gjør!“

Og jammen har han fått lov! Tore Thomassen har skrevet alle tekstene på Aleine i skauen som ble skuppet på fredag. Terje Norum har laget melodiene og spiller piano. Trond ville som sist ha med gitarfantomet Knut Reiersrud, og Reiersrud igjen foreslo Roger Arnzten på bass. Og Anders Engen kom inn og la på litt perkusjon. Igjen skog i tittelen, altså. Trond er glad i skogen, der finner han ro.

Moss kirke. De fire førstnevnte musikerne holdt slippkonsert i Moss kirke på søndag, og de skulle spille albumet i sin helhet. På forhånd hadde jeg spilt albumet tre-fire ganger, akkurat nok til at jeg begynner å få grep på det, og klar for å få sangene løftet ytterligere. Og det skal jeg si de blir!

Reiersrud, Arntzen og Granlund

Moss kirke er kledt i en vakker blå drakt innendørs. Det er helt stille i salen bortsett fra varm applaus mellom sangene. På forhånd hadde jeg spurt Trond Granlund om det var greit at jeg tok nærbilder. Jeg fikk tommelen opp, men holder meg likevel litt på avstand. Jeg vil helst ikke forstyrre magien som oppstår, ikke altfor mye i hvert fall.

For et lag som er på scenen! Folk som virkelig vet å behandle et instrument. Melodisnekrer Terje Norum leder ofte an på piano og trekkspill. Knut Reiersrud får ut de vakreste tonene på gitar, litt improvisasjon må den kreative mannen selvfølgelig gi oss. Og samspillet mellom Reiersrud, Norum og Arntzen er en fryd for ørene. De imponerer og briljerer, nær sagt uten å briljere, uten å ta glansen fra Trond som av og til tar fram munnspillet, men først og fremst formidler Tore Thomassens tekster, nei, han er skjenket dem, han eier dem. Jeg synger om meg selv, sier Trond. Ja, ikke akkurat på «Enkel psykologi», der han synger om et rotete kråkeslott – til det er kona for ryddig, ja, da må det i tilfellet være hans eget musikkrom.

De gamle er eldst. Men ellers. Ja, ellers. Albumet til 76 år gamle Trond Granlund med venner – og konserten – minner meg litt om snart 81 årige Neil Youngs album av året. Ikke bare har begge levert album som skal høyt opp på årsbestelista mi – om det betyr noe, kunst er ikke konkurranse – begge har levert album som ser mest tilbake, men også hyller livsledsager og ser framover. Neil synger så sakte som nesten bare han kan. Men Trond kan også! Musikere ønsker at han skal sette opp farten ørlite, denne gangen virker Trond å være helt kompromissløs.

Unntaket må i tilfellet være den artige åpningslåten, den allerede nevnte «Enkel psykologi» som starter med en liten ”One, two, you know what to do”, en sang som har formuleringer som jeg kan kjenne meg igjen: ”Jeg rydder når jeg vil, som regel vil jeg ikke, jeg får det ikke til“. I denne og de andre sangene bedriver Trond stor formidlingskunst, og laget han har med, får fram en litt annen side av ham enn ellers, uten at særpreget lider av den grunn.

Terje Norum

Favorittsanger? Skal jeg forsøke meg på favorittsanger på dette albumet, må jeg nesten nevne «Det gamle hjerte mitt». Nydelig:

“Det gamle hjertet mitt er alt jeg eier// jeg gir deg det og spør om det er nok“

Og «Huset sorgenfri». Neil Young synger «Soon I Might Be Going». Trond Granlund er ikke fremmed for de samme tankene i «Jeg står her ved elva». Han ser over på andre siden, grunner på hva som finnes der, men det er ingen båt eller ferjemann der ennå. Heldigvis. Plata er så mye, men først og fremst en nær kjærlighetserklæring til kona, slik jeg hører den.

Siste sang på albumet er til en som har gått bort, fine «Takk, min venn, farvel». Under denne sangen håper jeg nesten at det skal være siste sang på konserten også. Det hele er så perfekt ikke-perfekt. Ikke noe burde forstyrre roen og den gode stemningen denne nokså fantastiske konserten på 75 minutter gir oss. «Bandidos i det fri» kan jeg høre på Olsen på Bryn . Jeg blir nesten bønnhørt. Som ekstranummer kommer likevel «Livet er så mye» i det Trond Granlund kalte en polsk frijazz-versjon. Den kunne passere med glans siden Tore Thomassen og Terje Norum står bak også den.

Nei, slike kvelder vokser virkelig ikke på trær! Jeg var nesten redd for å plukke fram albumet igjen. Det trengte jeg ikke være. Det bør spilles høyt, enda bedre i rom enn med hodetelefoner. Konserten står til toppkarakter, albumet er ikke langt unna, det heller!

Norum, Reiersrud, Arntzen og Granlund

Knut Reiersrud
Trond Granlund

En temmelig vill drøm

Dumdum Boys, konsert i Oslo Spektrum 7. november 2026. Support: Villskudd.

For i natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen

40 år og XL. Dumdum Boys feirer førti år som albumartister med konserter på store arenaer i Norge. At jeg i løpet av disse førti årene aldri har sett dem i levende live, er en aldri så liten skandale. Men nå kan jeg endelig krysse av, eller kan jeg det? Jeg må jo få sett dem i et mindre format også! Etter at mitt kvarter med berømmelse – vel, min tilmålte tid som fotograf – er over, ble det en plass litt lenger bak. Der flytter jeg litt rundt. Jeg vil heller høre noen kose seg, være halvfulle og synge halvfalskt med enn å høre høylytt venneprat som jobber med å overdøve musikken.

Unnskyld, har ikke oversikt. Det er trivelig, nei, det er gøy! Da jeg omtalte en fin konsert med Elton John for noen år siden, la jeg hodet på blokka, og innrømmet at jeg ikke hadde helt oversikten. Jeg fikk et svar på innlegget fra én som bare skulle ønske det var en kjenner som skrev. Vær advart, slik er det nå også!

Kjartan og Aslak i aksjon

Dumdum Boys starter ut brillefint med «Enhjørning» fra Gravitasjon (2006). Dette låter bra, frontfigur Prepple er i gang og har noe Thåströmsk over seg , neida, ikke så spastisk, men han er sin rolle som uneeholder bevisst. Dette er ikke Bob Dylan. Her bruker vi mer enn gode sanger, stemme og musikk for å kommunnisere med publikum.

Gjenhør er ofte best. Når man er på konsert, er det som regel best med låtene man har hørt før. Det kan være litt kjipt for hardtarbeidende artister som fortsetter å gi ut ny musikk. Da jeg var russ i 1989, var favorittartistene mine Paul Simon, Neil Young, Lou Reed, Randy Newman, Nick Cave og slike folk. Jeg hang allerede da ikke helt med på Allanah Myles og «Black Velvet», «Stop» med Sam Brown og Guns ‘N’ Roses som andre sverget til. Men Dumdum Boys kunne jeg like, jeg hvisket da med på «Splitter Pine», mandag hele året, nei det var – og det er – ingenting å le av. Hadde jeg ikke fått «Splitter Pine» i går, hadde jeg gått skuffet hjem. Men verdens største fan var jeg nok ikke, og jeg kjøpte aldri platene deres. Dessverre, sier jeg i dag.

Ønskekonsert. Omtrent alle låtene jeg ønsket meg, kom i går. Og jammen, kom det en god dose låter jeg hadde glemt at jeg ønsket meg. Og flere av låtene, jeg ikk kjente, høres bra ut, og fansen sang selvsagt med på dem også. Jeg har blitt blasert med årene. Den gode gåsehuden kommer nok sjeldnere. I går kom den hele tre ganger! Første gang under «En vill én» fra 1988. Nå dundret rockeshowet jevnt og trutt avgårde. På storskjerm kunne jeg følge gitaristen Kjartan Kristiansen, Prepple, selvsagt og trommisen Sola Johnsen og Mikael Lindqvist på synth.

Tid for ettertanke. Og der kommer jammen bassisten Aslak Dørum fram til minrofonen og skal fortelle oss noe viktig. Han bruker visst konsertene til å gi forskjellige politikere et alvorsord. Denne gangen var det Jens Stoltenberg som skulle unngjelde. Aslak har – som en del andre – problemer med å se at det er etisk å investere i atomvåpen – kanskje får vi et stort pensjonsfond, men det blir jo ikke pensjonister til å leve av det!

På «Tyven Tyven» sang de bak et slør. Kanskje for å fremheve den triste bakgrunnen for sangen; vokalisten Prepple Houmbs tap av et barn. Hjerteskjærende.

Konserten var tredelt. Underveis ble det gjort sceneforandringer, og halveis ble scenen framskutt og vi fikk et interessant akustisk mellomparti der Dumdum Boys var forsterket med oppvarmingsbandet Villskudd. Musikerne byttet litt rundt på oppgavene. Prepple satte seg bak trommene, Kjartan sang en låt – ikke akkurat perfeksjon som Prepple sa. Men gøy!

Villskudd. Akkurat Villskudd må det brukes noen ord på. I 2024 sendte jeg deres album til topps over norske album. Jeg så dem live som oppvarmingsartist for Jerry Leger på det lille stedet Dunk i Oslo. i går tok det litt tid før jeg kom meg inn i Spektrum, og da jeg var på plass var de i full gang. Ikke visste jeg at de skulle varme opp heller, men skjønte da hvorfor såpass mange i går hadde lest tidligere artikler jeg hadde skrevet om dem. Jeg synes Villskudd behersket det store formatet godt, og i skrivende stund er det deres nye album jeg spiller med dette tøffe bandet som spiller musikk helt i Dumdum Boys sin ånd. Et helt riktig oppvarmingsband, der altså.

Villskudd, fremadstormende norske rockere

Rocketog. Men konserten rullet videre. Den ble bedre og bedre. Høydepunktene satt tettere og tettere. Jeg glemte at Spektrum-lyden kan være variabel, ja, kanskje ble den også bedre og bedre. Bandet behersker både rocken og de varere låtene. Festen tar av under sanger som «Blodig alvor na na na», «Feil lukt og feil farge», «Englefjes, «Boom Boom», Slave» og flere til! For noen låter. Det er snart jul, og det ble høytidsstemt under vakre «Stjernesludd». Prepple stod etterhvert i bar overkropp, og da publikum kastet en t-skjorte opp til ham, mente han det var et hint om at konserten var over. Men det ble ekstranummer. Og der kom den selvfølgelig: «Splitter pine». Nå hvisket jeg ikke lenger. Jeg skrek med. Men ds måtte det vel være slutt. Nei, «Metallic hvit», sannelig, den hadde jeg glemt: kveldens siste gåsehud. Rå og god!

Dette var gøy! Dumdum Boys ga oss to timer med et rockeshow jeg ikke vil glemme.

Norsk Utflukt og Maj Britt Andersen

Norsk Uflukt: Arme råd (album 2026)
Maj Britt Andersen: November (album 2026)

Om overskriften får deg til å tro at Maj Britt Andersen og Norsk Utflukt har samarbeidet, er ikke det helt riktig, men ikke helt feil heller. Fellesnevneren er tekstene til Lars Saabye Christensen. Og to svært gode album!

Norsk Utflukt så jeg i levende live på en studentfest for over 30 år siden, ikke så lenge etter at de var stiftet. Arme Råd er sjette album fra bandet, et band med Lars Saabye Christensen og Kåre Virud i spissen. Nja, hvem som er i spissen for hva kan sikkert diskuteres når man hører det noe utypiske tittelsporet med Baard Slagsvold på vokal og skolekorps fra Sagene/Lilleborg. Men på resten av albumet høres Norsk Utflukt ut slik de skal, ofte med en resiterende Lars Saabye Christensen og med blant annet litt refreng-sang og effektive gitarer fra Kåre Virud, orgel fra Espen Hjelle, trommer fra Tore Wildhauer og bass fra Baard Slagsvold.

Når man leser bøkene til Lars Saabye Christensen, kan man ta seg selv i å falle litt ut av handlingen et øyeblikk. Formuleringene er jo så kostelige, man småhumrer litt over en morsom vri på et ordtak aller andre påfunn. På det beste er Lars Saabye Christensens poesi musikk i seg selv. De har sin rytme og melodi. Prosjektet Norsk Utflukt er perfekt til å få fram denne siden ved Lars Saabye Christensen. Noen ganger er orgel, gitar og trommer en minimalistisk kulisse, andre ganger trøkker de til.

Her er det veldig mye å glede seg over i tekster og musikk. Ikke bare formuleringene, det er gode historier og alvor i både forgrunnen og bakgrunnen. Herlige og lenge ubrukelige «Trebeinet» som ble vunnet på lotteri: ”Er det ikke typisk, sa kona – det er som regel typisk”. Men så ble trebeinet hockeykølle!

Tittelen på den litt tyngre bluesen «Avskjed på blått papir» sier det meste. Her ramses alt partneren tok med seg opp: «Hun tok med seg kortstokken og siste stikk, og så tok hun hatten sin også og gikk»! Solid refreng!

”Vi lever i «Miforståelsenes tid» alt må sies to ganger, det er ikke til å misforstå… “ slik kan jeg fortsette. Det spilles på ordtak i «Av skift er jeg kommet» der det musikalske uttrykket utvides med strykere, og det harseleres over Oslo, byen mange av oss er glade i i «Lovsang».”La oss forlate Oslo, som også Oslo forlater oss“. En aldri så liten omskriving av Fadervår, der altså. Lydbildet er skakt med underlige effekter av blant annet Bjørn Tomren.

En annen favoritt er «Uglesett». ”De som tar lett på det, går tunge tider i møte“. De beste sangene her har gjerne et refreng med litt sang fra Virud, så også denne.

Låtene og musikken er egentlig mer variert enn man skulle tro konseptet tillater. Underfundige Norsk Utflukt og deres Arme Råd er verdt mange runder.

Maj Britt Andersens November. Med Norsk Utflukt får Lars Saabye Christensen fram en maskulin side av seg selv, en side som kan framstå litt ironisk og distansert. Gjennom sitt samarbeid med Maj Britt Andersen – sang – og Geir Holmsen – melodi og arrangement– er det fristende å skrive at han får frem en mykere og mer feminin side. November er deres fjerde album sammen, og deres forrige album som betegnede nok hadde tittelen Tredje sangbok, ble fortjent nok omtalt i svært rosende ordlag her på Gubberock. November er minst like bra. Kanskje enda bedre. Denne gangen er ikke Kringkastingsorkesteret med, men piano, strykere, og trommer samt trekkspill fra Maj Britts og Geirs datter, Daniela Reyes, er med på å gjøre disse neddempede sangene så vakre som de har blitt.

November passer både i tittel og musikk perfekt for den årstiden vi nå er inne i. Lars Saabye Christensen og Maj Britt vil gjerne gi denne litt forhatte mørke og kalde måneden heder og verdighet. November er også en tilstand, en måned skapt for ettertanke og ro. Og det er jo nettopp det disse sangene gir oss. Om du tror Lars Saabye Christensens underfundigheter er helt borte, tar du feil. Men i Maj Britts munn blir «Du må ikke glømme å elske din neste, men å elske den du har er det beste» og «ikke drøm deg bort, drøm deg heller hit» noe litt annet enn om han hadde sagt det selv. «Sangen bak speilet» er en annen sang med en tekst som gir, til en melodi med flytende overganger. Jeg må også nevne «Fender» som har et litt morsomt lydbilde og skaper litt variasjon på albumet.

Man kunne tro at det skulle være vanskelig å forene Lars Saabye Christensens tekster og Geir Holmsens melodier og arrangementer. Det sier noe om deres allsidighet og talent at det ikke høres slik ut, det låter helt uanstrengt.

Dette albumet scorer høyt på alle måltall for hvordan et november-album skal låte. Noe nær toppkarakter, altså.