The Waterboys inkludert Steve Earle i Oslo Spektrum 7. september 2026.
Mike Scott og Steve Earle
”I wish I was a Fisherman“. Hvordan klarte man det? Hvordan klarte man å sitte så stille under The Waterboys med sin Fisherman’s Blues Revue i Oslo i kveld. Jeg har fortsatt et litt brukkent bein i foten, og i et mislykket forsøk på å holde alderdommen litt på avstand fikk jeg en liten kink i ryggen under en stakeøkt i går. Men jeg sitter som omtrent den eneste og dunker med foten og beveger på overkroppen når den fantastiske felespilleren Steve Wickham og resten av The Waterboys herjer som verst med den irskinspirerte musikken. Og jeg er ingen danseløve. Om noen hadde kastet en øl i lufta og innholdet hadde falt ned på meg, hadde jeg tilgitt dem. Men nei, nesten helt stille. Til og med på The Raggle Taggle Gypsy.
Helt fram til siste minutt av nest siste sang, Fisherman’s Blues. Da klarer ikke publikum mer, vi må opp og stå. Og vi blir stående under hele siste ekstranummer. Faktiske beveger publikum seg nå. Will The Circle Be Unbroken? Yes, indeed!
”Don’t Bang The Drum“! Tre timer tidligere. Introen til «Don’t Bang The Drum», én av The Waterboys’ aller mest kjente sanger. Så kommer bandet på scenen. Gåsehud. Glimrende versjon med en falsk avslutning før det dundrer løs igjen. Her sparer man ikke på godbitene. Det går flere sanger ut i settet før det kommer låter fra albumet kvelden skal kverne rundt, Fisherman’s Blues fra 1988, The Waterboys’ beste album. Men vi har fått irskinspirerte sanger som «The Pan Within» og ikke minst herlige «Glastonbury Song» og «How Long Will I Love You», sanger som tilhører Fisherman’s Blues-æraen likevel. Bandet på scenen er foreløpig omtrent som i Oslo Konserthus i fjor høst, og innledningsvis får showmannen Brother Paul virkelig briljere bak keyboard. Tre stykker er de på det meste bak tangentene. Norske Roar Øien sitter bak pedal steel. I fjor i Oslo Konserthus handlet det om hits og Dennis Hopper. I kveld var det hits og «hits» fra Fisherman’s Blues.
Steve Wicham, Mike Scott og Roar Øien
Steve Wickham. At «The Whole Of The Moon» nærmest framstår litt kjedelig, sier noe om låtene vi blir servert i kveld. Men fra sang seks og utover kommer altså felespilleren Steve Wickham på scenen, og det hele løfter seg enda et hakk. Steve Wicham er mannen som er skyld i mye av lydbildet på Fisherman’s Blues-albumet. En fantastisk «We Will Not Be Lovers». Vi får coveren «Sweet Thing» av Van Morrison og en litt underlig, ehm, «Strange Boat». Sangene blir dratt ut slik de skal. Mot slutten av første sett får vi stemningsfulle «The Stolen Child» med tekst av W. B. Yeats. Det er flere enn meg som får trøbbel med lyden fra fløyta ute på høyre flanke, for andre kan dette være konsertens høydepunkt. Søk gjerne opp hva det fascinerende diktet handler om!
Steve Earle. Andre sett åpner med at den gamle helten Steve Earle blir introdusert av Mike Scott og gjør noen egne sanger. Steve Earle var nok fram til 2010 den artisten jeg hadde sett flest ganger. Siden har det blitt så som så. Et hyggelig gjensyn med Steve og gjenhør med gamle Steve Earle-sanger, og det politiske engasjementet, denne gangen for flyktninger og andre innvandrere, er fortsatt til stede. Han synger også en ny sang spilt inn med Los Lobos og «Kansas» som han sang på fjorårets Waterboys-album om Dennis Hopper. Og selvsagt kommer «The Galway Girl» som ekstranummer.
”And A Bang On The Ear“! Jeg har lurt på hva Steve Earle hadde i denne settingen å gjøre. Riktignok har også han irskinspirerte sanger. Han fungerer utmerket, og kanskje aller best da han byttet på vokalen med Mike Scott på sangene til The Waterboys. Han jobber ikke like hardt med de litt slitne stemmebåndene. Perlene fortsetter å komme på en snor: «When Ye Go Away», «When Will We Be Married», og en litt tam «Has Anybody Here Seen Hank». Det hele blir mer og mer løssluppent. Selvsagt synger Steve Earle, gift 8-10 ganger, med på sangen om jenter som kommer og går, fantastiske «And A Bang On The Ear». Endelig får jeg høre den live!
Både amerikanske Benjamin Tod og australske Kyle Jenkins har toppet Gubberocks årsbestelister de senere årene. Begge er også svært produktive og ute med album to for året! Gubberock har selvsagt hørt dem begge! For mer bakgrunn om artisene, anbefaler jeg å søke opp tidligere Gubberock-omtaler som for eksempel:
”I walked up to a brakeman To give him a line of talk He says, «If you’ve got money I’ll see that you don’t walk» I haven’t got a nickel Not a penny can I show «Get off, get off, you railroad bum» – Jimmie Rodgers, «Waitin’ For A Train»
Coveralbum. Jeg vet svært lite om bakgrunnen for albumet og tittelen på Country Is Dead med Benjamin Tod. Det jeg, vet er at han denne gangen sammen med et band har spilt inn ei reinspikka countryplate der andres sanger blir behandlet. Noen av sangene skal Tod ha sunget på gatene som tenåring og bidratt til å forme ham som låtskriver. Han har også tidligere laget et album med hovedsaklig andres sanger, da med bandet Lost Dog Street Band og blant annet sanger av artister som ligger nærmere folk og rock som Warren Zevon, Guy Clark, Steve Earle og Townes Van Zandt.
Benjamin Tod har uttalt at skal det være noen vits med coverversjoner må de enten være bedre enn originalene, eller i det minste annerledes. Benjamin Ted lykkes i å gjøre dem annerledes.
Inkarnasjon av Jimmie Rodgers? Det begynner tradisjonelt og helt riktig med «Waitin’ For A Train» av The Father Of Country Music. Er det noen artister som kan kreve å være inkarnasjonen av togarbeideren – The singing brakeman – Jimmie Rodgers blant dagens artister, er det nettopp Benjamin Tod. Selvsagt musikalsk, men også gjennom sitt tidligere omflakkende liv hadde Tod ofte nær befatning med toget. Og når vi senere på albumet får Tods versjoner av sanger som Bob Dylans «Only A Hobo» og Larry Cradles «Highway 40 Blues», er det nærliggende å tenke seg at sangene som er valgt, er sanger Tod har et nært forhold til og kan identifisere seg med. Benjamin synes imidlertid nå å ha slått seg til ro, blitt far, og så langt jeg forstår, lagt det omflakkende livet med tungt rusmisbruk bak seg.
Dyktige musikere! For meg er den store overraskelsen «Some Broken Hearts Never Bend». Den fine sangen av Wayland Holyfield skulle en nesten tro er for søt for Benjamin Tod. Men litt artig valg. Mer forventet er versjonene av Gram Parsons «Hickory Wind» og «Alone And Forsaken» av Hank Williams, der jeg særlig er svak for den sistnevnte. Den blir noe helt eget i Tods framførelse. Gråtende fele, flotte gitarer og en vokal som understreker det såre og mørke i sangen. Du finner forresten mye fint og originalt både med fele og piano på dette albumet, og gitarene er ganske fete på countrymåten. Navn på musikerne får være – Tidal og en omtale i Americana Highways er ikke enige!
Det er også flere sanger her, en fin blanding av for meg kjente og ukjente sanger.
Ett hakk opp! Man kan alltid diskutere om slike coveralbum er nødvendige. Jeg synes det er fint og gammeldags! Albumet er et hakk opp fra Vengeance And Grace som kom tidligere i år. Benjamin Tod er en artist å følge!
Kyle Jenkins: Palace (album 2026)
Allsidig og produktiv. I tillegg til å være universitetsansatt og drive med kunstmaling og den slags har Kyle Jenkins to prosjekter som musiker, ett med bandet Mt. Morning og ett som soloartist. Kyle Jenkins er på albumfronten særlig aktiv som soloartist for tiden, tidligere i år kom det fine albumet HR, og han skal være godt i gang med et nytt soloalbum med utgivelse til neste år. For få dager siden slapp han Palace, et nytt, solid album med hele 15 sanger over 48 minutter.
Indie, prog og country. Kyle Jenkins musikk henter inspirasjon fra flere ulike kilder. Australieren er stadig i USA , og det ligger mye americana i musikken hans, gjerne mikset med indie og 70-talls prog-rock. Om Palace i navnet er et soloalbum, er det uansett en stor og solid gjeng med musikere Jenkins har med seg denne gang. HR er mer sparsommelig, og hadde flere sanger med Kyle og det som hørtes ut som ett instrument. Palace er mer storslått Jenkins er en dyktig tekstforfatter, og jeg savner å sitte med tekstene foran meg. (Jeg strømmer nemlig i skrivende stund, vet, blir ikke mange kredpoeng av slikt). Ofte er tekstene om det som foregår inne i hodet på Jenkins og lytteren. Fritt etter meg selv tidligere: Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. Mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.
Om HR skrev jeg i mai: «Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra“.
Albumet krever noen runder. Når jeg skal omtale Palace, kan jeg nesten, men ikke helt, gjenta dette. Etter å ha spilt Palace i litt over ei uke, begynner albumet å løsne skikkelig. Det er noen av rockerne jeg denne gangen synes er litt svakere enn tilsvarende låter sist. Den korte åpningslåten «Better Way To Lose» er fin i noen partier, masete i andre. «Valley Below» er en annen låt som foreløpig framstår som litt rotete, dog med kvaliteter. Men mange av de øvrige 12 låtene på albumet har vokst, og det til en viss grad voldsomt, på meg den siste uka. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. På «All At The Sea» synger Kyle om å bli tatt vare på, det er intenst og nært når han synger at han knapt kan puste, det gjelder fort lytteren også.
«Cold Blood» «Country Calls» og «Bartender Eyes» har mange av de samme egenskapene. Du blir dradd inn i stemningen, musikken, Kyles stemme. Det er slike sanger som har gjort Kyle Jenkins til én av artistene jeg har hørt mest på de senere årene på album som Meltdown, Lost Love Lost og la Jungla med Suicide Swans. Det rocker elegant på «Meadowlands», og «Ride» med orgel som sørger for framdrift.
Ja, jeg elsker låter som «Meadowlands» selv bakteppet virker å være dystert med tekstlinje med noe slikt som ”all that madness has gotten on top of you again“. Det virker rett og slett som hovedpersonen har gått seg vill i egne tanker, men vi har håp om at noen skal hjelpe vedkommende ut og framover, ikke ved å se tilbake. Kanskje.
«Trocadero» har gått fra å være irriterende til steintøff! Man kan bare tenke seg at den vare «Mothers» er en hyllest til Kyles mor og til andre mødre.
Dette er til dels glitrende! I dag blir det HR og Palace med Kyle Jenkins! Jeg kommer tilbake med revisjon av denne omtalen om jeg føler for det i kveld, men inntil videre holder jeg fast på at HR er av årets beste album. Og det er sannelig Palace også, noen svakere enkeltlåter til tross!
Unnveig Aas: Amused By A Muse/ Salt Water Blues (album/dobbelt EP 2026)
Cover art: Dag Eirik Clausen
To deler av ett album. I fjor høst slapp Unnveig Aas EP-en Amused By A Muse. EP-en var er resultat av at hennes nye album tok to ulike retninger. Dette er del én av hennes nye album. Del to slippes i disse dager og har fått navnet Salt Water Blues. Gubberock skryter stadig av å ikke ha ambisjoner om å følge med på all musikk som gis ut. Hvorfor jeg ikke bet meg merke i Amused By A Muse, vet jeg ikke. Unnveig Aaserud Stokke har jeg nemlig opplevd live, og hennes forrige album, Phases, er jeg svært begeistret for, og de to albumene før det, høstet hun både ros og en Spellemann-nominasjon for.
Unnveig har flere jern i ilden, har gitt ut diktsamlinger, og i høst kommer også hennes første roman. Men det er musiker og låtskriver Gubberock kjenner henne som.
Den første del av albumet, Amused By A Muse, er et strålende verk med fem mørke, melodiøse og flotte låter. Unnveig får hjelp av folk som Roger Græsberg og Øyvind Røsrud på elektrisk gitar, synth og bass og Øystein Aarnes Vik på trommer. Den sparsommelige åpningslåten «Wait» har Torgeir Waldemar på backingvokal, og her spiller Røsrud fiolin. Unnveig selv betegner disse låtene som pompøse om hjertesmerte, opphøyd kjærlighet og poesi. Hun ser seg tilbake, og går framover. Vel, jeg oppfatter ikke sangene som plagsomt pompøse, men opphøyde og noe helt eget, med melodiene og Unnveig særpregede og vakre stemme i fokus. Samlet står denne EP-en til noe temmelig nær toppkarakter, tror jeg vi kan slå fast. Kun høydepunkter, men må jeg velge én låt blir det «Baby Blue».
Foto: Birte Magnussen
Andre del, Salt Water Blues, er mer variert, men også litt mer variabel. Flere av de samme musikerne bidrar, men Krister Skadsdammen sprer sine steelgitartoner på et par av låtene, og det er også innslag av saksofon på tittellåten «Salt Water Blues», en låt som bekrefter Unnveig beskrivelse av denne delen av albumet som en lysere og mer upolert form for mørke. Og det er svært fine sanger også her. Når jeg likevel mener denne delen er mer variabel, er det fordi enkelte av låtene ikke fester seg like raskt og godt som alle låtene på første halvdel. Men det kan til syvende og sist også være en styrke. Du har en spennende låt som «Easy», som slår om midtveis til å bli en tøffere og litt sint låt. Og det er umulig å argumentere mot en sang som for eksempel «Undying Love». Låtene er minst like interessant som på første del. Kanskje er det mer å oppdage over tid her. Men, ja, følelsen første og andre del etterlater er forskjellig, så det er mulig å betrakte dette som to selvstendige EP-er og ikke ett helhetlig album.
Konklusjon. Uansett. Her er det utrolig mye flott. Samlet står disse to EP-ene som ett album til fem av seks, og jeg vil mene dette er hennes beste album så langt. Bonuspoeng for fint pressebilde og omslagskunst!
August går snart over i september, og som vanlig henger Gubberock etter. Denne gangen får du hele tre omtaler av norske album på en gang, ikke så lange riktignok, så ikke fortvil. Alle har noe finurlig over seg, hver på sin måte:
Kåre Indrehus høyner
Kåre Indrehus: Endelig svar avgitt (album 2026)
Sunnmøringen Kåre Indrehus har gitt ut album med særegne og underfundige viser i nær 10 år. Kåre forteller at bak hans nye album, Endelig svar avgitt, ligger det en idé om at albumet skulle være godt nok til å kunne bli hans siste. Og godt har det blitt!
Musikken er komponert, arrangert, spilt og produsert av Indrehus selv i eget studio på Nøtterøy i Vestfold.
Kona hans, Maria Ingrid Vosgraff Moro, bidrar med sang på den første og den syvende av albumets åtte låter. Som alltid på Indrehus sine album, liker jeg låter der hun bidrar godt. Hun evner med sin svevende stemme å glatte ut Indrehus’ noe stakkato måte å synge på, og sender låtene et litt annet sted.
Det har gått noen år siden jeg tok mål av meg til å skrive om ett av Indrehus sine album. Og da kan det nok også hende at jeg ikke har satt meg tilstrekkelig inn i dem. Jeg var ikke udelt begeistret for at han forlot akustiske instrumenter og beveget seg mer inn i elektroniske sfærer. Men inntrykket mitt er at dette albumet er musikalsk mer gjennomarbeidet enn tidligere, og at de mer storslåtte arrangementene vi finner på noen låter som den flotte «Hjertestrid», kler stoffet særdeles godt. Her er det strykere, som kanskje ikke er ekte, men de høres helt naturlige ut. Inntrykket mitt er også at den litt underfundige humoren er skjøvet noe bakgrunnen. Den er heldigvis fortsatt absolutt til stede i stede i handling og formuleringer, ellers hadde ikke dette vært Kåre Indrehus.
Tekstene er fortsatt gode, innholdsrike og til dels poetiske som i visene om den betingelsesløse kjærligheten i «Endelig svar avgitt» og «Vinden». Eller om livet som går forbi i «Mitt gamle kompass», og om ødeleggende sladder og psykiske utfordringer i den sinte «Ryktet som går» og «En grusom sang». Om livet på godt og vondt. Mye bør være gjenkjennbart, eller i det minste være lett å ha empati med.
Kåre Indrehus sammenliknes fra tid til annen med store norske visekunstnere, men han er egentlig noe helt eget. En løvetann i den norske musikkfloraen? Jeg tror dette fort kan være Kåres beste album både i det musikalske og i det lyriske. Et album som han kan være stolt av om det skulle være hans endelig avgitte musikalske svar. Terningkast fem!
11. oktober holder Kåre Indrehus konsert på det trivelige stedet Folk i Storgata i Oslo.
Gode melodier, smakfull produksjon og underfundige tekster fra Siste servering & Anders Buaas
Siste servering & Anders Buaas: Fra brua og ut (album 2026)
Kristian Kaupang er godt kjent for mange trofaste lesere av Gubberock. Senest i fjor ga han ut det særdeles fine og velproduserte albumet Siste sjanse. Sammen med forfatteren Kjetil Espeseth har han liveprosjektet Siste servering, og nå har disse to slått seg sammen med gitaristen Anders Buaas og kaller seg naturlig nok Siste servering & Anders Buaas. Buaas har også gitt ut egne album tidligere. På dette samarbeidsprosjektet står Espeseth bak tekstene, mens Kaupang og Buaas har laget melodiene og spiller mesteparten av instrumentene. Vi får for øvrig en fin blanding av Espeseths resitering og sang fra Kaupang.
Presseskrivet forteller at tekstene og musikken henter sin koloritt fra Larvikslandskapet, men går over veier, broer og elver ut i verden og tilbake. Kanskje vi kan kalle dette en slags roadmovie fra hjemmekjære verdensborgere fra Larvik?
Resultatet er blitt særdeles vellydende og behagelig musikalsk univers med velkomponerte melodier og fin variasjon med ulike elektriske og akustiske gitarer, piano og klokkespill samt stemningsskapende synther.
Bli til slutt med på ferden i den nydelige instrumentalen «Solhell» der Buaas’ gitarer er i førersetet. Lekkert! Hør på Espeseths teksttunge og fornøyelige «Brua» med flott akkompagnement fra de to andre herrer. Bli med på en nydelig og nedtonet «Nattvandring» og hør om «Rådyrkalven»! – for nown dyr! – og «Han som nesten drukna». Flere av låtene er ikke bare stemningsfulle med underfundige tekster, de har også små refreng som fanger deg inn. «Bikkja» er tøff!
Espeseths tekster av og til tar tak i deg og røsker i skulderen din, så tro ikke at dette bare er idyll.
Denne omtalen er prematur. Jeg har foreløpig bare hørt det tre-fire ganger, noe som er altfor lite til å yte det rettferdighet. Jeg gleder meg til å høre det med ordentlig luftig lyd og ikke bare på innestengte hodetelefoner straks forsterkeren er tilbake fra reparasjon. Jeg tar likevel sjansen på å anbefale dette helt ferske albumet, og kan ikke tenke meg at det står til noe mindre enn fem av seks når alt er fordøyd og albumet har fått den oppmerksomheten det fortjener av dere lesere og meg!
Geniale Sondre Lerche
Sondre Lerche: Acrobats (album 2026)
Han er sikkert lei av å bli kalt geni. Kanskje vil han heller bli sett på som den hardtarbeidende håndverkeren som dessuten løper maraton godt under tre timer. Uansett slår han meg på alle områder, men jeg er nok nærmest på maraton.
Gubberock har aldri skrevet om Sondre Lerche tidligere. Jeg tror det skyldes at Sondre Lerche musikalsk sett befinner seg en klasse over meg. Han er trolig for smart for meg, og når jeg ser folk som Erik Valebrokk og Øyvind Rømning skrive innsiktsfullt side opp og side ned om musikken hans, tenker jeg at det er ikke noen vits å prøve en gang.
Jeg prøver derfor knapt, men slår fast at Sondres nye album, Acrobats, har mye fint, interessant og musikalsk finurlig å dykke ned i. Albumet klokker inn på 46 minutter fordelt over åtte låter, der noen låter er korte og noen er lange. Det finnes få regler og begrensninger i Sondres musikalske univers. Det er storslått, det er enkelt, det er komplekst. Det er utforskende. Og om du døser av, våkner du av den brå overgangen mellom «Dream Me Away From You» og «Love Is All».
Det er passasjer i låtene som fenger og er akkurat slik de skal være for så på en forunderlig måte gli sømløst over i passasjer som overrasker, utfordrer. Som på «Little Kids». «Little Kids» har også en morsom henvisning til en mye sitert Leonard Cohen-tekst: ”There’s cracks in everything// And still no light got in”.
Han evner å få frem surrealistiske bilder på netthinnen som i låten «Follow The River»: She heard the music, she was listening in// And in return she sent a word on a wing//From her pillow to the valley below// Where I soon succumbed to slumber“.
“If there’s one theme to this album, I suppose it is finding love in times of great unrest and hopelessness“
Tittelen Acrobats beskriver muligens øvelsen som skal til for at to mennesker skal holde sammen og finne glede i hverandre og tilværelsen. I hvert fall skriver Sondre at dette er det av albumene hans som er fylt med mest glede.
Hvor mange ganger har du vært på konsert og tenkt på om en hendelse er planlagt eller skjer tilfeldig der og da? Paul Simon lurte meg på konsert i april da han snakket om Steve Gadds tromming på «Fifty Ways To Leave Your Lover» for så å få salen til å le når han forteller at han glemte seg bort, den låten kommer seinere. Improvisert? Nei, andre forteller meg at han gjorde det samme på en tidligere konsert på turnéen. Sondre var forresten selv på én av konsertene i Købehavn i april, noe som bare bekrefter at han har peiling! Men jo, til poenget, første sang på Sondres nye plate heter «How Much Of This Is Planned» og kretser rundt gleden av å ikke vite hva som er innøvd og hva som er improvisasjon. Blir Bjørge Lilleliens «Saken er biff, saken er ertestuing» noe dårligere av å ha vært jobbet med på forhånd når det oppleves spontant av tilhøreren?
Albumet har blitt til i løpet av en to årsperiode der Sondre har sjonglert fram og tilbake og laget et annet album enn han i utgangspunktet tenkte han skulle. Med seg har han en rekke ulike musikere og Kringkastingsorkesteret. Det er grenseløst, spriker og er helhetlig på en gang som på den ni minutter lange og fine «Love Is All». Det er lekent og høres gammeldags og moderne ut på en gang i flotte «In The Time Before I Knew Her Well». Og om «Life-Changing Love» og «Drive Me Away From You» til tider bikker over i det pompøse, gjør det ingen ting, nei, det er akkurat slik det skal være.
Jeg skal ikke love at jeg skal sette meg ordentlig inn i Sondre Lerches øvrige produksjon. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å befinne meg utenfor komfortsonen og fortape meg i Acrobats. Og der er det fint å være! Mange prikker på terningen.
Gubberock 