Bob Dylan malte videre på mesterverket sitt i Oslo Spektrum

Bob Dylan og band, konsert i Oslo Spektrum, 25. september 2022. Band: Tony Garnier – bass, Charley Drayton – trommer, Bob Britt – gitar, Doug Lancio – gitar, Donnie Herron – fiolin, elektrisk mandolin, steelgitar

Someday everything’s gonna be different

When I paint that masterpiece

Ja, han fortsetter å jobbe med det store mesterverket sitt, Bob Dylan. I går var vi så heldige at det var hjørnet om hans siste album, Rough And Rowdy Ways som fikk nye fargesjatteringer fremført live. Joda, Bob og bandet spilte også den over 50 år gamle «When I Paint My Masterpiece», låten Michael Bonner i musikkmagasinet påpeker at i går ble fremført i en langt mer nedstrippet versjon enn i USA i sommer.

For oss som hadde sett settlista fra Bob Dylans konserter i USA i sommer, var det dog ingen overraskelser mht. hvilke sanger Bob Dylan spilte i Oslo. De var nemlig akkurat de samme som på forrige konsert. Heldigvis. Vi fikk hele ni av ti sanger fra Dylans fantastiske album fra 2020, Rough And Rowdy Ways, ispedd en coverlåt/standardlåt og noen få eldre sanger fra Dylans katalog.

Og konserten starter med et par eldre Dylan-låter. Etter en lengre intro fra det fem-mann store bandet, kjenner vi igjen låten, «Watching The River Flow». Deretter kommer «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine») fra Blonde On Blonde (1966). Vi får ikke en rå heseblesende rocka versjon slik Dylan kunne fremføre den på 70-tallet, men som med alle sanger i går – og de seinere årene for den saks skyld – fremført i en lett resiterende blues-/jazzversjon.

Rough And Rowdy Ways. Nå er de ikke de eldre Dylan-låtene jeg har gledet meg mest til å høre, men låtene fra 2020-albumet Rough And Rowdy Ways. De kommer nå heldigvis som perler på en snor. Dylan snakkesynger krystallklart, og for oss som har gjort hjemmeleksa vår og hørt dette albumet noen ganger den siste uka, er det en fryd å følge med på hvor Dylans fraseringer og vokale trykk avviker fra fraseringene på albumet. En av fordelene med å høre sangene live såpass tett opp til albumutgivelse, er at versjonene ikke er radikalt forskjellig fra albumversjonene, samtidig som avvik gjør desto større inntrykk. Blant høydepunktene var som forventet «Key West» og «My Own Version Of You», men sannelig har «Black Rider» vokst seg gigantisk.

Dylan koste seg. Jeg hadde ikke orkesterplass denne søndagen, men fra min posisjon kunne jeg ane en Bob Dylan i godt humør som formelig koste seg bak tangentene, for det var stort sett bak tangentene han befant seg. Som vanlig var det få ord å høre fra mesteren selv, men med noen få unntak, blant annet da han introduserte bandet, et band der de flere har spilt med Dylan i en årrekke, mens andre er nokså nye i bandet. Ingen Charlie Sexton denne gangen. Bandet bidrar til å gi kvelden et bluespreg, og av og til – særlig på de eldre låtene – kunne jeg ønsket meg at lydbildet var ørlite mer dynamisk og at bandet ga litt mer. Men bevares, de vet hva de gjør enten det er perfekt eller skeivt.

Sanger med religøst preg. Litteraturprofessor Erling Aadland påpeker i sin nye bok at «Rough And Rowdy Ways» er Bob Dylans mest kristne album siden den kristne trilogien rundt 1980. Interessant da at av de få eldre låtene fremfører Dylan to låter fra disse albumene, «Gotta Serve Somebody» og «Every Grain Of Sand» der Every Grain Of Sand» kom helt til slutt. Dette er en sang som trolig betyr mye for Dylan. Også her leverer han en følsom og flott vokal. Kanskje kunne jeg ønsket meg en enda naknere versjon, med bare Dylan og tangenter, men uansett stort å få høre denne låten live.

Bruker sterke og klare farger. Sist jeg så Bob Dylan var i Hyde Park i London, etter en energisk Neil Young-forestilling i 2019. Mer initime Oslo Spektrum kler ham og bandet bedre, men musikken hans er skapt for små klubber som Herr Nilsen – det hadde vært noe! Kanskje var dette siste anledning til å se 81-åringen i Norge. Kanskje ikke. Dylan kaster neppe inn håndkleet før han må. En veldig fin kveld, der jeg gir mange plusspoeng for at Dylan er Dylan og spiller nesten hele Rough And Rowdy Ways, et album som få artister har overgått de seinere årene. Bob Dylan fortsetter å male på mesterverket sitt, nå med klarere farger enn nesten noen gang tidligere.

«I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there's someone there, at times it's only me
I'm hanging in the balance of the reality og man
Like every sparrow falling, like every grain of sand»

I Dylans mesterverk inngår en dialog mellom Dylan selv og noe guddommelig som ikke alltid kan fattes. Det er bare å takke og bukke for at han lar oss ta del i det vi både kan forstå, og det som ligger på et annet og høyere nivå.

Settliste i Oslo, fra nettstedet setlist.fm.

(Om mobilforbudet, og at dere med det er forskånet for mine amatørbilder, er behandlet av mange. Jeg lar dette derfor kun være en parentes i min omtale. Forbudet fungerte helt greit.)

De små tingene som livbøye

American Aquarium – Chicamacomico (album 2022)

Foto fra American Aquariums hjemmeside
«I've been running in circles most of my days
I still can't find a path that keeps me out of my own way
From a long line of losers with bad luck in their veins
Carrying the weight of a lifetime of mistakes»
–B.J. Barham på «The Things We Lost Along The Way»

B.J. Barham skriver om de store, tunge sakene i livet på American Aquariums album fra juni i år, Chicamacomico. Chicamacomico er en tidligere stasjon bygget i 1874 på Outer Banks of North Carolina. Stasjonen var bygget for å redde livet til skipbrudne sjøfolk og passasjerer. Og det er noe av samme funksjonen B. J. Barham ønsker at dette albumet skal ha; en livbøye, en solidarisk hjelp når livskriser eller andre store livsendringer inntreffer.

«The darkest corners of my writing is where I think folks find the most light and that is a really powerful feeling as a writer»

American Aquarium

American Aquarium er et amerikansk alternativt country band fra Raleigh i North Carolina. Bandet ble stiftet i 2006, og har siden den gangen gitt ut flere gode album i spennet mellom country og rock. For tiden hører jeg mye på Burn.Flicker.Die. (2012), et album mange holder for deres aller beste. Frontfigur B. J. Barham skriver låter med sterke og til dels utleverende tekster, tekster som ikke nødvendigvis er direkte selvbiografiske, men der eget levd liv ofte skinner gjennom.

Tekster og vokal i sentrum

B. J. Barham er en stor tekstforfatter, og det var tekstene som jeg først la merke til på årets album. Samtidig var jeg skuffet da jeg hørte det like etter utgivelse på forsommeren i år. Melodiene levde ikke helt opp til de strålende låtene på Lamentations fra 2020. Noen opplevde jeg som veldig standard, utilsørte og enkle. Andre opplevde jeg som halvferdige. Der Lamentations tidvis var rocka og med særdeles fengende låter, er Chicamacomico et lavmælt og nokså spartansk album. Barhams stemme er helt i front, mens instrumentene broderer musikk mer i bakgrunnen. Men de er der, steelgitaren og andre gitarer, piano, bass forsiktige trommer og bidrar med det til å gi liv til låtene.

Men innvendingene jeg hadde til tross, jeg vender stadig tilbake til Chicamacomico. Etterhvert har det trolig blitt av de albumene jeg har spilt aller mest i år. Barham stemme er kraftfull og med passe doser følsomhet og dybde. Han har en egen evne til å legge trykk på ord som er ekstra viktige og sentrale i låtene. Hør f.eks. på et av albumets aller beste spor. «The Things We Lost Along The Way».

Foto fra American Aquariums hjemmeside

Om å takle døden

Det er to-tre låter til som særlig står fram på dette albumet. På forsiktige «Waking Up The Echoes» skriver Barham om å miste en venn som begår selvmord:

«I still hear your voice when I cross that county line
Waking up the echoes in the canyons of my mind
Hold on to the good times, leave the bad ones for the plow
It ain't goodbye forever friend, it's just goodbye for now»

«The First Year» handler om det første året etter at moren døde. Sangjeget sitter igjen med ubearbeidede følelser og savn. «The Hardest Things» handler om en mann som må ta farvel med sin kone:

«Before you go, one last thing, the flowers you planted in the spring, even though my thumb ain’t green, I think they’re going to make it»

Sterkt og utilslørt. På noen av låtene sparker American Aquarium litt mer fra, selv om vi aldri snakker om tøff rock. «Build To Last» er et eksempel på en slik låt. Og helt til slutt får vi den drivende «All I Need», en tross alt optimistisk låt om å holde oss flytende når vi må møte livets store utfordringer. Og nettopp det ønsker American Aquarium at dette albumet skal bidra til.

De små tingene får oss videre

Chicamacomico når ikke opp til Lamentations, men jeg har omsider innsett at jeg ikke kommer unna dette albumet når musikkåret 2022 skal oppsummeres. Dette albumet slipper ikke taket. Og flere av låtene vokser, om enn ikke riktig alle. Chicamacomico er er album om de store tingene i livet, men det er de små tingene som får oss videre:

«‘Cause it's the little things that get me through to tomorrow
Oh, it's the little things that keep my in the fight
It's coffee in the morning
It's singing her to sleep each night
Yeah, it's the little things that let me know that everything's gonna be alright»

Foto fra American Aquariums hjemmeside

Genialt og nydelig fra Ellingsen

Haakon Ellingsen – Cloudberry Tales (album 2022)

Haakon Ellingsen har med Cludberry Tales laget en melankolsk, innbydende, men også kompleks pop-plate. Liker du Nick Drake, Beach Boys eller Ron Sexsmith, er sjansene store for at du liker denne smått geniale plata.

For meg som ikke liker molter, høres albumtittelen Cloudberry Tales og tittelen på åpningslåten, «Cloudberry Wine», lite forlokkende ut. Men så er det nettopp det mange av sangene på albumet Cloudberry Tales med Haakon Ellingsen er. Mange vil kjenne Haakon Ellingsen fra tidligere soloprosjekter og fra gruppen The Last James som i disse dager får utgitt Ellingsens albumdebut fra 1993 med Lars Lillo-Stenberg og Lars Pedersen i serien Norske albumklassikere. Jeg må bare innrømme at Cloudberry Tales er mitt første møte med artisten.

Hilsen på epost

Jeg får etterhvert en del album i eposten min. Det er veldig hyggelig. Det er ikke alle som får den tiden de fortjener, og enda færre jeg skriver om. Det trenger ikke bety at musikken ikke er bra. Jeg benytter med dette anledningen til å be om unnskyldning for de gangene jeg glemmer å gi en tilbakemelding i det hele tatt. Det skjer dessverre også. Ikke alle liker navnet på bloggen min, det er fair nok. Men jeg blir jo litt positivt innstilt når Haakon Ellingsen innleder sin henvendelse med «fra én gubbe til én annen gubbe». Selvironi er ikke å forakte, synes jeg. Men selvironien faller nok lettere når 56-åringen Haakon Ellingsen har laget et album som ligger i randsonen av det jeg pleier å skrive om, og et stykke unna det noen vil karakterisere som gubberock.

Får hjelp av flere ringrever

Kyrre Fritzner har produsert og mikset Cloudberry Tales med Haakon som medprodusent. Kyrre spiller også på tangenter og perkusjonsinstrumenter. En annen gammel ringrev, Jørn Christensen, bidrar med gitarer og tangenter, mens enda en ringrev, Lars Lundvall, bidrar med gitarer. Haakon selv synger og spiller på mange ulike instrumenter jeg både har hørt om og ikke hørt om, blant annet strengeinstrumenter og tangenter av ymse slag. Og akkurat Haakons bruk av irsk bouzuki, portugisisk gitar, indisk harmonium, syrisk oud og chilensk charango setter en spiss på albumet og gir det et særpreg.

Foto fra Haakons hjemmeside

Beach Boys, Donovan, Ron Sexsmith og Nick Drake?

Åpningslåten «Cloudberry Wine» er en fin poplåt med flotte overganger. Låten er passe snedig, noe som sammen med koringen sender tankene mine i retning av The Beach Boys. Akkurat The Beach Boys nevner Ellingsen selv som inspirasjonskilde for låten «Loneliness» til Shindig Magazine. Den låten handler om en slags nostalgisk takknemlighet for å ha krysset veier i stedet for å formidle direkte smerte, om jeg forstår Ellingsen riktig. En tekst som er omtrent like kompleks som musikken, med andre ord.

Donovan har fått sin egen sang – eller i hvert fall tittelen på en sang; «That Donovan Song» handler ifølge Ellingsen om en avdød venn. Bakteppet er både en følelse av urettferdighet over det vennen ikke fikk sjansen til å oppleve, men også takknemlighet over det de fikk oppleve sammen. Låten har nydelig bruk av perkusjon.

Jeg synes også Nick Drakes ånd hviler over flere av låtene. På låten «Tomorrow’s Never Far Away» er f.eks. de akustiske instrumentene i sentrum, mens den vakre melodien bare flyter av gårde, etter hvert sammen med et forsiktig trommekomp. Teksten er bittersøt. Intet varer evig, i dag er alt bra, men i morgen kommer en ny dag. Vi må ta vare på dagen i dag:

«Today is full of sun, 
goodness and play
Tomorrow's never far away

Joy will come
Joy will go away
Nothing's for keep
for once and for all
All we have is today»

«I Once Knew A Girl»

På én av de beste låtene, «If I Could Sing», har Haakon en samtale med samme avdøde venn som i «That Donovan’s Song». Hør hvordan Haakons stemme, melodier og instrumenter nærmest tar oss med inn i jeg-personens følelser. Vakkert og gripende. Andre låter synes å være inspirert av livets paradokser og gleden over å være far. Jeg tenkte tidlig på Ron Sexsmith da jeg hørte Haakons album, og Haakon kan bekrefte at Sexsmith er én av flere han lar seg inspirere av. Ikke bare er stemmen nokså lik, men også sansen for de gode popmelodiene, melodier som bruker litt tid på å åpenbare seg, har de til felles. «Little Joy» er en liten perle. «I Once Knew A Girl» er sangen jeg foreløpig liker aller best. Meldodien og bruken av instrumenter er aldeles fantastiske, men også teksten får meg til å stoppe opp. Jeg tror den handler om en av disse som lyser opp tilværelsen for oss andre, men som ikke klarer å ta vare på seg selv:

«We watched her mature
We watched the waste
Cause all she did was to play with her destiny
Flee the world, try all there is
Derange the best
Away, her bliss»

«Opportunity» er nest siste låt, av platas mest rytmiske låt, og en låt der Ellingsen kjører stemmen mer enn på øvrige låter. Helt til slutt er Ellingsen stemmeleie tilbake i nærheten av Ron Sexsmiths. «It Gets So High» avslutter albumet på beste måte.

Ei flott pop-plate, og mer til!

Vi lar det være med det. Ei flott pop-plate med passe doser innbydelse til flere runder under første lytting, så kan man nyte de mer spissfindige sidene ved melodiene og tekstene litt etter litt. Jeg holder særlig fast på Ron Sexsmith, Beach Boys og Nick Drake som referanser, med et snev av George Harrisons mer eksotiske innflytelse på The Beatles på toppen av det hele. Kanskje tar Ellingsen mye fra disse og blander det med egen meloditeft og sans for bruk av for meg litt originale instrumenter, og gjør dette til noe eget. Jeg skal være ydmyk nok til ikke å utrope dette til årets norske pop-plate – til det har jeg satt meg inn i for få – men det kan da ikke være så langt unna?

Haakon viser fram noen av sine instrumenter. (Foto fra hjemmesiden hans)

Vi gleder oss til Bob Dylan-konsert i Oslo

Til høyre: Bob Dylan i Hyde Park, juli 2019 (Foto: Tormod Reiersen)

Søndag 25. september kan vi igjen oppleve Bob Dylan i levende live i Oslo Spektrum. Jeg har sett ham utallige ganger der, og han har blitt 81 år. Likevel gleder jeg meg kanskje mer til denne Dylan-konserten enn jeg har gjort på en stund. Og det har sammenheng med sangene han kanskje kommer til å fremføre. Om du ikke vil lese mer om mulige sanger på konserten, bør du nå slutte å lese.

For å forberede meg til konserten leser jeg Erling Aadlands nye bok om Bob Dylans tekster, nei ikke tekster, dikt. Boka er til dels krevende for lekmenn som jeg, og nytes best i små porsjoner. Akkurat nå konsentrerer jeg meg om kapittelet om Bob Dylans siste album, «Rough & Rowdy Ways» fra 2020. Det er ingen garantier, men en titt på setlister fra tidligere i sommer, kan indikere at Dylan fremfører hele ni av ti sanger fra det albumet. Bare den lange og litt utmattende «Murder Most Foul» får ligge i fred. Aadland er enig med meg; dette er ei av Dylans absolutt beste plater. Tolkningsmulighetene er mangslungne, og låtene og Dylans vokal er sylskarpe.

Aadland skriver 67 sider om albumet. Han skriver at albumet ikke likner noe Dylan har laget før, den er unik, både musikalsk og lyrisk. Aadland mener «Rough And Rowdy Ways» er Dylans mest kristne album siden hans kristne trilogi for mer enn 40 år siden. Sangjeget står i en uavklart posisjon mellom livet her og etterlivet, og klar for hva som enn måtte komme.

Jeg tenker ikke å gå nærmere inn på Aadlands tolkninger denne gangen, men gir deg heller mine litt overfladiske, og kanskje heller ikke alltid «riktige» tanker, skrevet noen få dager etter at albumet ble utgitt.

Og jeg minner om at Dylan kan oppleves på mange måter. All kunst trenger ikke forstås, men oppleves! De siste gangene jeg har sett Dylan, har han også sunget bedre og tydeligere enn han gjorde for 15-20 år siden. Jeg gleder meg!

Bob Dylan – «Rough And Rowdy Ways» (album, 2020)

Forspill

Dylan og Neil Young kom med ny musikk samme dag, fredag 19. juni. Jeg har allerede skrevet lenger enn langt om Neil Youngs album, «Homegrown». Mens Neil Youngs musikk ofte går rett inn i sjela, må Bob Dylans musikk og tekster gjennom hjernen. Når de kommer ut derfra, har jeg kanskje oppfattet fem prosent, resten kan jeg jo gruble på frem til mine dager har kommet til ende.

Da den lange, nær melodiløse, «Murder Most Foul», ble utgitt i mars, så jeg på den som en forkastet låt fra et tidligere album. Men da «I Contain Multitudes» kom som singel noen uker seinere, øynet jeg håp om et nytt album. Et nytt, godt album. Og la oss rydde unna all tvil først som sist. «Rough And Rowdy Ways» er ikke bare «et godt album». Det er et nytt forbløffende mesterverk fra mesteren selv.

Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå.

Og når jeg nå gir meg i kast med enkeltlåter, vit at jeg bare spekulerer. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg har skjønt denne nye Bob Dylan-plata, like lite som jeg skal gjøre krav på å ha oversikt over alt innholdet i Bobs tidligere utgivelser. Dette er dog min måte å kose meg med en ny Bob Dylan–plate. Eller vent; hva var det forfatteren Johan Borgen sa? «Folk sier de skal hjem å kose seg med en god bok, man skal ikke kose seg med bøker!» Og det er ikke helt bak mål å si det samme om denne Bob Dylan-plata. Albumets tittel avslører at de livene vi lever for de fleste ikke går langs en bred og fin motorvei.

Mangfoldige tyverier

Gjennom både musikken og tekstene gir albumet perspektiver fra historien og inn i nåtiden. Om perspektivene ofte er dystre, finner vi også lysglimt. Jeg tar like gjerne utgangspunkt i begynnelsen på Bob Dylans plate «Rough And Rowdy Ways», en platetittel som er stjålet fra Jimmie Rodgers-låten med nesten samme navn.

Og begynnelsen er «I Contain Multitudes». Tror du Dylan har funnet på denne tittelen selv? Nei, den har han stjålet fra Walt Whitman. Og sånn har det gjerne vært med Dylan, og slik er det flere steder også på dette albumet. Han stjeler tekstbiter og setter dem sammen på nye måter. Ofte gjelder dette også melodiene. Når det gjelder albumet «Modern Times» (2006) spesielt, ble det påpekt av mange at tyveriene var såpass grove at han kunne delt ut litt kreditt til kilder. De skriftlærde avslører det, men genialt er det.

Som det heter: De middelmådige låner, geniene stjeler. Går du gjennom platetitlene på Bobs album fra og med 1997, finner du referanser til sanger, filmer eller bøker av henholdsvis Warren Zevon («Time Out Of Mind»), Charlie Chaplin («Modern Times»), Shakespeare («Tempest»), Eric Lott («Love And Theft») og kanskje enda flere. I andre sammenhenger ville man kalt dette innovasjon eller utvikling. Man tar utgangspunkt i det som er gjort før og bygger videre på det. Og Dylan har alltid vært åpen om at han henter inspirasjon fra andre kunstnere, gjerne verk fra før han entret banen. Ikke minst på det snart 60 år gamle debutalbumet er dette tydelig. Og jeg tenker at dette er et helt bevisst trekk fra Dylan. Han trenger ikke stjele, men gjennom tyveriene setter han sin egen kunst inn i en historisk ramme. Vi må lære av historien. Ta utgangspunkt i den, men forbedre den.  

Da «I Contain Multitudes» ble gitt ut, var jeg fornøyd. Bob Dylan hadde da nylig gitt ut den 17 minutter lange «Murder Most Foul», med så mange referanser og navn og en så minimalistisk melodi, at det ble litt i overkant for meg. Jeg tilhørte derfor ikke dem som hyllet «Murder Most Foul» som en umiddelbar klassiker. Nå er låten plassert der den hører hjemme, som en egen hel CD/LP eller helt til slutt på strømmetjenester.

Utgangspunktet er drapet på Kennedy. Derfra spinner Dylan en historie der en rekke skikkelser innen populærmusikken deltar, og kanskje endog hylles for at de gir oss lysglimt og samhold i de røffe tidene. «Still, when I think of the road, we’re traveling on, I wonder what went wrong», som Paul Simon sang på sin «American Tune». Namedroppingen blir massiv fra andre halvdel av låten og inn. Alt satt til en nær fraværende melodi og med forsiktige strykere og piano. Jeg har tidligere plassert den i samme bås som de litt kjedelige låtene «Roll On, John» og «Tempest», på albumet «Tempest». Denne er nok langt mer interessant enn disse.

Men, la oss gå tilbake til begynnelsen. Bare tittelen på låten «I Contain Multitudes» er på en måte nok. Dylans mange ansikter? Musikken hans har likevel ikke endret seg så mye de siste 20 årene. Sinatra-platene — coverversjoner av låter fra den store amerikanske sangboken, som man sier — fra de siste årene har imidlertid gjort ham godt; crooneren trer frem, og bluesstamperen får hvile på «I Contain Multitudes» og mange andre låter.

Bob synger kanskje som ei kråke, men hvilken kråke! Ordene kommer tydelig frem, ikke som på konserter for 10-20 år siden. Og ikke bare det; Bob Dylan har alltid vært kjent for sin gode timing, og det er mulig jeg bare er litt nyforelsket i den gamle mannen, men hør på de fraseringene, hvordan stemmebruken underbygger budskapet i låtene. Han synger da nesten bedre enn noen gang? Ja, eller snakker bedre enn noen gang. Og musikerne med blant annet gitaristen Charlie Sexton i spissen, gjør en storartet jobb, de ligger i bakgrunnen, gir låtene akkurat det de skal ha, briljerer ikke, men hører du etter, får du flotte detaljer.

«I Contain Multitudes» inneholder i likhet med «Murder Most Foul» mange navn. Vi møter Rolling Stones, Anne Frank, Indiana Jones, Mr. Poe, William Blake, Beethoven og Chopin i samme låt! Og denne herlige formuleringen fra 79-åringen:

“You greedy old wolf, I’ll show you my heart//But not all of it, only the hateful part //I’ll sell you down the river, I’ll put a price on your head//What more can I tell you?// I sleep with life and death in the same bed”

Ja, «multitudes», indeed. Og det er vel det Dylan forteller oss her. Vi kan ha mange ansikter, Dylan selv – eller Robert Zimmerman som han også het – sa en gang for lenge siden «I have got my Dylan mask on».

Så kanskje «I Contain Multitudes» er ord å leve med når noen tror de har plassert deg? Men like mye kan sangen handle om å ha en mangfoldig oppfatning av tilværelsen på samme måte som albumet jeg har foran meg kan tolkes i mange ulike retninger.

Bob Dylan i Hyde Park, London i 2019. Foto: Tormod Reiersen.

Dylan trekker veksler på coveralbumene

Om mange navn er nevnt på åpningslåten «I Contain Multitudes» og avslutningslåten «Murder Most Foul», nøyer ikke Dylan seg med det. Nydelige «Mother Of Muses» kunne glidd rett inn på Dylans coverplater fra de siste årene, og hevet dem. Han henter bilder fra gresk mytologi, og trekker også frem helter som våget å stå alene, som kjempet for det de trodde på. Elvis Presley, Martin Luther King jr. Flere! Én av de mest poetiske låtene på albumet, og av de mest oppløftende:

“Mother of Muses sing for my heart//Sing of a love too soon to depart//Sing of the heroes who stood alone//Whose names are engraved on tablets of stone//Who struggled with pain so the world could go free//Mother of Muses sing for me»

«Black Rider» ligger i samme musikalske leie, og når Dylan i låten synger «Some Enchanted Evening», går tankene nettop i retning av den gamle standardlåten med denne tittelen og Dylans tolkninger av slike låter. Jeg liker å tro at når Dylan navngir personer, er det først og fremst når han hedrer dem. På «Black Rider» nevner ikke Dylan navn når han synger om det som må være djevelen selv. Han lar det være opp til oss, så kan man jo flire litt også:

“Black rider, black rider, hold it right there//The size of your cock will get you nowhere//I’ll suffer in silence, I’ll not make a sound//Maybe I’ll take the high moral ground//Some enchanted evening I’ll sing you a song//Black rider, black rider, you’ve been on the job too long”

En tidlig favoritt på denne plata er den fantastiske, spøkelsesaktige og smått absurde «My Own Version Of You». Kanskje vil denne låten nå helt opp mot «Mississippi» og «High Water (For Charley Patton)» fra mi favorittplate med Dylan fra de siste 25 årene, «Love And Theft». Konkret handler låten om å plukke sammen kroppsdeler og skape et nytt menneske. Sangens protagonist vil lage en person som kan redde ham. Dommedag er ikke langt unna:

“After midnight, if you still wanna meet//I’ll be at the Black Horse Tavern on Armageddon Street//Two doors down, not that far a walk// I’ll hear your footsteps, you won’t have to knock//

Låten «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» lar vi passere som en ren og skjør kjærlighetslåt. Vi leter ikke etter doble betydninger og mørke budskap. En herlig låt med flotte overganger, Bob kan lage slike låter ennå! Han lar til og med bandet ta en liten avstikker noen sekunder.

«The point of no return»

Denne plata har tre rhythm and blueslåter: «False Prophet», «Goodbye Jimmy Reed» og «Crossing The Rubicon». Alle tre er tette og gode låter som fungerer, selv om melodiene nok ikke er direkte nyskapende. Ta for eksempel den gåtefulle «False Prophet». Her handler det om både det gode og det onde. Noen vil mene at Bob synger som djevelen. Kanskje peker Dylan på seg selv i denne låten i en strofe eller to. Han ønsket aldri å være sin generasjons profet. Da kan han heller ikke være en falsk profet. Andre vil peke på politiske ledere som er nettopp det; falske profeter. Men først og fremst er teksten gåtefull.

«Crossing The Rubicon» er et bilde på å passere det punktet der det er for seint å snu. Det kan handle om å hoppe i det, ta sjansen på det personlige plan. Men den kan også handle om utfordringene verden står overfor. Klima. Fattigdom. Selv om låten er skrevet for en stund siden, kan den også tolkes inn i konteksten av i de siste måneders pandemi og politiske «melaninmotsetninger». Låten inneholder blant annet en pessimistisk sivilisasjonsrapport:

“What are these dark days I see?// In this world so badly bent //cannot redeem the time //The time so idly spent”

Bedre da å gå tilbake i tiden? Den over ni minutters lange «Key West (Philosopher Pirate)» som kommer helt mot slutten, har nostalgiske elementer, for så tematisk å ta flere retninger. Ikke spør hva den handler om, men innholdsrik er den! Og helt til slutt «Murder Most Foul» som en egen skive. En grei beskjed, du trenger ikke å høre på den hver gang.

Skal vi snakke om «årets beste plate»?

Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en plate for evigheten! Kun Bob Dylan kunne laget dette. Og han gjorde det like før han fylte 80 år!

(Omtalen av «Rough And Rowdy Ways» er litt forkortet sammenliknet med en utgave publisert i Popklikk i 2020)

%d bloggere liker dette: