Gubberock

The Felice Brothers feires med en fest av et album

Felice County Fair: A Celebration Of The Felice Brothers

The song was weird, but still they cheered
It’s scrambled eggs and solitaire

Himmelsendt skrangleband. The Felice Brothers er mine favoritter blant skranglete rootsbaserte americanaband. Når jeg de siste årene tenker på The Felice Brothers, er det sangen «Flowers By The Roadside» som kommer fremst i pannenrasken. Ifølge sangen sitter de og betrakter en verden som går forbi. De, og særlig låtskriver Ian Felice, har ofte et skråblikk på verden, på politikk og på folk som havner nede i grøfta. Noen kommer seg opp igjen, andre blir værende. Ian Felice har en litt rufsete framtoning, men du verden så mye som må foregå i hodet hans, og du verden som han får det ut! Broren James er ikke helt borte han heller, og på konserter er han mer av en showmann enn Ian, der han herjer bak keyboard og trekkspill.

Brandy Schultz og Conor Oberst. Da bransjeprofil og kone til vokalisten i The Lumineers, Brandy Schultz, tok initiativet til en hyllest til The Felice Brothers, hadde hun neppe sett for seg et album med hele 26 forsjellige spor og artister og enda flere som ønsket å delta. Men det er jo ikke særlig rart om en tenker bittegrann etter. Det er jo som kameraten og den evige framsnakker av bandet Conor Oberst sier. Med dette bandet kan du krysse av for alle punkter som gjør musikk perfekt: poesien, sjelen, sangen og det genuine. Man kan krysse av for de samme punktene når det gjelder Conor også, og det er på alle måter riktig at bandet hans, Bright Eyes, starter ut med en munnspilldrevet og fin versjon av «Wonderful Life». Det snakkes om ønskelister til neste års Kaktus-festival i Halden. På min står det The Felice Brothers og Bright Eyes. Kjenner jeg festivalssjef Jonas Wille rett, er det ikke umulig at de står på hans også.

The Felice Brothers platedebuterte for 20 år siden, og har siden den gangen gitt oss mer enn en håndfull album som ligger høyt på mange kredible (huff!) lister over de beste som er gitt ut siden. De første årene var de tre brødre i bandet, men Simone forvant ut etter en stund, slik at hovedvokalist- og låtskriver Ian og James forsvarer familien ære i et band som også teller Jesske Hume og Will Lawrence.

Kvinner i førersetet. De som endte opp på denne feiringen, er stort sett gode venner og beundrere av The Felice Brothers, og fra Conor Oberst er veien kort til Phoebe Bridgers. Hun har laget det mange mener er av årets aller beste album. Jeg elsker Phoebes stemme, men får ikke helt tak på soloplatene hennes. Det spiller ingen rolle her, og hennes skjøre versjon av «Life In The Dark» er av høydepunktene på dette albumet. Ja, i det hele tatt tar særlig kvinnene sangene et annet sted enn originalene, uten å ta fra dem sjelen. «Flowers By The Roadside» får en ypperlig versjon med Lily Fritts i spissen, Mikaela David gjør en framifrå versjon av «Holy Weight Champ» og Jade Birds versjon av den skremmende «Blow Him Apart” er beint fram nydelig. Tro ikke at jeg kjenner til alle disse artistene. Noe av det fine med dette albumet er alle de for meg ukjente, nye stemmene vi blir kjent med.

Ian og James Felice. Foto sv Tormod Reiersen

Mennene er ikke helt borte de heller. Versjonen til Brandon Flowers av «The Days Of The Years» er fantastisk, og det svinger som bare rakkeren av den Van Morrisson-aktige båserpregete «Special Announcement», mens Willie Watson roer helt ned med «St. Stephen’s End». His Golden Messenger gjør en glimrende gitarbasert «Helen Fry». Slik kan jeg fortsette, men du forstår tegningen forlengst.

Halvparten av sangene er fra to album. Ellers så merker jeg meg at halvparten av sangene er plukket fra det selvtitulerte albumet fra 2008 og Undress fra 2019. Fantastiske album, men Yonder Is The Clock, From Dreams To Dusk, Asylum On The Hill og Valley Of Abandoned Songs hadde fortjent å bli dekket bedre. Og så må jeg innrømme at jeg ikke har full kontroll på resten av albumene, men utvalget derfra bekrefter at flere av disse ikke er blant de beste fra The Felice Brothers.

Årets beste samling av nyinnspilte låter? Uansett; for ei samling av sanger dette har blitt. Jeg lagde meg en spilleliste med originalene for å kunne sammenlikne litt. Den sammenlikningen er ikke så viktig, akkurat nå er det denne hyllesten som gjelder. Poenget er ikke om versjonene er bedre eller dårligere. Men mange av de kaster nytt lys over sangene og gir en alternativ energi til dem. Så er det noen svakere spor, men det er ikke i nærheten av å ødelegge for at dette kanskje er den beste samlingen med nyinnspilte låter du får høre i år. Jeg skulle bare høre gjennom én gang, tenkte jeg. Så ble jeg fanget!

Flott hyllest til verdens beste skrangleband!

Gi meg god gammal rock and roll!

New Jordal Swingers (NJS): En siste runde – live! (Dobbelt-CD 2026)

Skal man få kjennskap til interessante internasjonale artister og Eigil Bergs møte med mange av dem, er hans bok «I musikkens tjeneste» en veldig fin følgesvenn. Er man interessert i norsk musikkhistorie, er den helt essensiell, og er man fan av ham og bandet New Jordal Swingers i tilleg, må den bare leses. Så enkelt er det.

I 2024 dro New Jordal Swingers ut på turné. En siste runde 50 år etter platedebuten med bandet som ifølge Casino Steel hadde reist i avkroker utkantstrøk som bare de og kongen hadde vært i. Turnéen er nå godt dokumentert i en dobbelt-CD med hefte og linernotes av Eigil selv og med design av Bjørn Kulseth.

Norsktoppen. Da jeg var barn og tidlig ungdom, var jeg veldig glad i New Jordal Swingers’ norskspråklige hits, og da frontmannen Eigil Berg stilte i Melodi Grand Prix med «Lorelei”, fikk han min stemme, eller rettere sagt min moralske stemme. Så må jeg innrømme at jeg ellers ikke har fulgt bandet tett, og jeg var heller ikke til stede på siste runde. De siste årene har jeg hatt stor glede av Eigils soloalbum som nok ligger nærmere visetradisjonen enn rock ‘n’ roll, selv om avstanden mellom viser og rock ikke alltid er så stor. I forbindelse med at jeg leste Eigils bok i vår, hørte jeg også på New Jordal Swingers. Der har du meg – jeg kan ikke skryte å være av deres største fans, men jeg er ikke helt borte heller. Nå er toget trolig gått for å se New Jordal Swingers live, og når jeg hører dette doble livealbunet, synes jeg det er litt trist, men jeg må i hvert fall få med meg Eigil solo snart!

Dette svinger nemlig! Eigil synger entusiastisk og humørfylt som omtrent bare han kan. Bandet på denne turnéen bestod naturlig nok av Eigil på sang, gitar og piano, men også av John Kolloen, Svein Finjarn, Ole Marius Melhuus og Anders Sinnes. Ikke smågutter akkurat, og som om ikke det er nok, bidrar Tore Krok Nielsen, Bjørn Asper og Tony Boye Ascanio med drivende blåsere. Dette er moro å høre på! Albumet er satt sammen av innspillinger fra Sentrum Scene i Oslo, Kilden i Kristiansand, Kolben Kulturhus i Kolbotn, Festiviteten Kulturhus i Haugesund, Olavshallen i Trondheim og Ullensaker Kulturhus på Jessheim. Om du var til stede på noen av disse konsertene, er dette en ekstra fin souvenir.

Chuck Berry! På turnéen var det nok mange av «mine» hits fra Norsktoppen som ikke ble spilt, men jeg får i hvert fall favoritten «Tornerose»! Men her er det ingen grunn til å klage over det som ikke er med, underveis får jeg fine påminnelser om sanger jeg kjenner, men som har forsvunnet fra minnet. Dette er full pakke. De fleste av sangene er skrevet av Eigil selv, men det er også noen oversettelser til norsk og låter av Svein Finjarn med flere. Og selvfølgelig er det plass til litt Chuck Berry, bandet spilte to ganger med ham da han spilte i Norge.

Humørpille! For meg er dette først og fremst en humørpille med eminente musikere. Jeg er usikker på om jeg vil anbefale det for kjøreturer da det fort kan ende med fartsbot. Men vi blir også servert nydelige ballader som «Love Going Blind». Bandet har – eller vi må vel si hadde – definitivt mange strenger å spille på.

Dette er musikk som kler liveformatet. Om du ikke er kjent med New Jordal Swingers, er dette albumet med Eigil Bergs linernotes en fin introduksjon til en sentral del av norsk musikkhistorie.

Gi meg god gammal rock and roll!

Lunt og godt med Rosanne Cash!

Rosanne Cash & John Leventhal på Sentrum Scene i Oslo 23. august 2026.

I to-tida i dag fikk jeg bekreftelse på at jeg fikk fotoakkreditering til konserten med Rosanne Cash og hennes mann John Leventahl på Sentrum Scene i Oslo. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke gått, prioritert Mesternes Mester med familien. Det hadde nok ikke vært så lurt. For en kveld!

Men fotoakkreditering? Jeg lette hjemme etter kompaktkameraet vårt. Det var bortlånt. Da jeg kom fram, kom jeg i snakk med en ordentlig fotograf. Han hadde objektiv eller linse, eller hva det er for noe, som er omtrent én meter lang. Vel, jeg, jeg viste fram mobilen min.

– Hvem tar du bilder for, lurte han på.
– Ehm, en blogg svarte, jeg.
– Blogger forholder jeg meg ikke til. Jeg tar bilder for xxx.
– Er ikke det en blogg? spør jeg. – Nei, et nettsted. – Nettsted, jaha.

Dette var en sittekonsert. Vi fikk lov til å ta bilder under de tre første sangene. Ikke forstyrre mer enn nødvendig.

Litt beskjemmet holdt jeg meg inntil veggen på venstre side. De to med meterlange utstyr fløy fram og tilbake foran scenen. Etter den tredje sangen spurte Rosanne om de ikke var ferdige snart. Dere forstyrrer de som sitter foran.

Vel, kanskje ble bildene mine dårlige, og kanskje har jeg en blogg og ikke et nettsted. Men jeg bytter ikke. Å få kjeft av dattera til Johnny Cash, hadde ødelagt helga mi.

Men selve konserten, da? Makan til varme Rosanne Cash utstråler. Hun kommuniserer og gir litt bakgrunn for egne og andres sanger. Sangen «The Wheel» har hun sunget i 32 år, hun blir ikke lei, forteller hun. Det er en gave. En gave til henne. Og en gave til oss. Hun er en formidler av rang. Ikkes store fakter. Men nok. Sannelig nok!

Johnny Cash hadde gitt henne en liste med 100 sanger hun måtte høre som en del av hennes dannelse. Rosanne lagde et album med noen av disse, og vi fikk høre rundt tre av disse. Så vakker «Sea Of Heartbreak» av Don Gibson ble framført. Sangen er fra 1961, og tankene mine tok en tur til vår bærbare Philips platespiller som jeg pleide å lytte til fra slutten av syttiårene og fram til jeg fikk en Sanyo kassettspiller i 1983. Pappas samling av singler og EP-er gjorde nok mer for min musikksmak enn det meste annet, og jeg vender alltid tilbake til countryen. Joda, jeg spilte mye en singel med Don Gibson. Slike tanker gjør jeg meg underveis, og det er én av albumaktuelle John Leventhals fantastiske gitarsoloer som tar meg dit. Hvem trenger et stort band når man har med seg en slik mann?

Mot slutten spiller John også på flygelet. Rosanne gratulerer oss med en ny konge som virker å være en anstendig mann. Det er jo ikke deres. Hun snakker om hvor godt det et å være hos oss, og at det er spent i hjemlandet. Litt seinere synger hun passende nok «Deportee», fra ca 1948 av Woody Guthrie. Naken og inderlig flygelversjon. Tre sanger får vi fra den glimrende plata The River & The Thread, ei plate som ga henne tre Grammyer. Tre sanger også fra et album som er varslet neste år, og basert på førsteinntrykket kan det være nye Grammyer på vei. Mottakelsen for den siste av dem var så overstrømmende at man så at Rosanne svelget et par ganger, så tørket hun en tåre.

Så godt og varmt var det på Sentrum Scene i kveld!

Før Rosanne spiller Bob Dylans “Farewell Angelina” spør hun om ikke Bob var her nylig. «Spilte og sang han med ryggen mot publikum. Uansett; «I Love Bob».

I kveld var jeg glad i Rosanne Cash og John Leventhal!

På musikalsk leting etter Amerika

Stian Larssen: American Tune – From The Kentucky Coal Mine to The Californian Sun (bok 2026)

Paul Simon dro sammen med Kathy på jakt etter ett Amerika som ikke lenger eksisterte i sangen «America». Nå har Stian Larssen og kompiser gjort det samme, og Stian har like gjerne lånt tittelen til boka om turen fra Paul Simons «American Tune». Den passende undertittelen er hentet fra Kris Kristoffersons «Bobby McGee». Så er da også boka tilegnet mor til Stian som åpnet dørene til Amerika gjennom Kris.

Stian er forfatter, fotograf og musiker og har glede av disse tre profesjonene i formidlingen av stoffet i denne boka.

30 stater, kapitler og sanger. Stian Larssen kjørte 17 000 kilometer gjennom 30 stater i USA. Boka består av 30 kapitler med 30 titler fra sanger som formet Stian. Men Stian nøyer seg ikke med 30 sanger. Underveis i boka er han innom mange flere. Utgangspunktet for reisen var å finne menneskene og historiene bak sangene. Om du tenker at musikk, samfunn og politikk ikke hører sammen, er ikke dette boka for deg. Men om du som meg fascineres av gode tekster og gjerne vil vite mer om hva sangene handler om, er denne boka midt i blinken.

Praktverk. Boka er et ganske omfattende praktverk med sine 500 sider og flotte bilder. Jeg slukte den i løpet av to helger. Men tro ikke at jeg er ferdig med boka av den grunn. På hjemmesida til American Tune finner du mer stoff som podkastepisoder. Siden jeg ikke har hørt alle sangene i boka fra før, eller i hvert fall ikke har et sterkt forhold til alle, tenker jeg at jeg skal lese boka om igjen. Ett kapittel for dagen der jeg graver meg ned i dagens låt.

Mange sanger i mi gate. Nå lurer du sikkert på hva slags sanger det dreier seg om. Bob Dylan og Bruce Springsteen går igjen i både hovedsanger og i andres kapitler. Joda, Stian besøker Youngstown og prater med mennesker berørt av hendelsene den sangen beskriver. I Forth Worth besøkes graven til Townes Van Zandt uten at favorittsartisten til én av de medreisende, Tommy Modalsli, får et eget kapittel.

De reiser til Graceland, og akkurat i kapittelet om «An American Trilogy» punkterer det venstre forhjulet i mitt hode. Det er riktig at Elvis Presley gjorde låten stor og kjent, men det blir litt snaut å nevne en av mine musikalske helter, Mickey Newbury, i en bisetning når Newbury stod bak arrangementet, tvedydighetene og følelsene denne sammensmeltingen av tre låter førte til.

Jeremy. Men slik uenighet er jo bare engasjerende. Av andre smakebiter kan jeg jo nevne at Mark Knopfler står bak hele to av låtene, «Sailing to Philadelphia» og den mektige Hamsun-inspirerte «Telegraph Road». Vi møter Billy Holiday, Robert Johnson, Otis Redding, Nina Simone og Woody Guthrie for å nevne en håndfull til. Noen historier vil du kanskje kjenne til fra før. Noen er sikkert nye. Vi er nær sagt selvfølgelig innom den vennskapelige musikalske feiden mellom Lynyrd Skynyrd og Neil Young og deres «Sweet Home Alabama» og «Southern Man/Alabama» samt Youngs «Ohio» i et annet kapittel. Én av de mest gripende historiene er om Jeremy i Pearl Jams låt.

På veien møter Stian mennesker som er berørt av historiene som fortelles, enten det dreier seg om branner, justismord eller hjørnesteinsbedrifter som legges ned. Det er samtaler med historikere, professorer og hun som serverer pizza. For eksempel. Boka er rett og slett musikk- , sosialantropologi- og historieundervisning på en gang. Og innimellom er det diskusjoner og samtaler mellom de reisende. Vi er på tur!

Henrik Syse. Forordet til boka er skrevet av selveste sjefsfilosof Henrik Syse, og om min anbefaling ikke er nok, kanskje Syse har den nødvendige tyngden som skal til. Syse skriver at boka handler om å nære et håp til tross for skuffelse. Boka gir gjennom sangene og historiene nyanser og viser fram et Amerika som er så mye mer enn Trumps to-dimensjonale virkelighet. Sangene viser oss et Amerika litt nærmere det vi drømte om en gang. For så vidt både på godt og vondt, men også alle fargene som ligger imellom.

En gang til. Jeg gleder meg uansett til å gyve løs på boka en gang til. I et roligere tempo, riktignok. Første gang ville jeg nok blitt stoppet på en Highway og fått den fartsboten Stian så vidt unnslapp.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: