Rodney Crowell!

Konsert med Rodney Crowell på Rockefeller i Oslo 10. mai 2026. Support: Kezia Gill

Rodney og oppvarmingsartist Kezia Gill sang «Taking Flight» sammen.

Konserten har vært perfekt i én time og førti minutter. Sanger som er smått fantastiske på plate, blir løftet flere hakk. Sanger jeg ikke er like glad i på plate, gis minst samme løftet. Vi har til og med fått én låt fra mitt favorittalbum med kveldens artist, The Houston Kid med Rodney Crowell. Sist jeg sjekket settlista hans var det ingen derfra. «Rock Of My Soul» er en sterk låt om konemishandling og kriminalitet som går i arv. Så kommer det sannelig to til fra samme album, de to tvilinglåtene «I Wish It Would Rain» og «Wandering Boy» om nettopp to tvillinger. Låtene handler blant annet om aids og om å møte seg selv i døra. Fantastiske sanger der Rodney ubesværet får fram fram de store følelsene i oss. Han lever disse sangene. Når den fremragende mandolinisten og fele- og fiolinspilleren Eamon McLoughlin tar frem fela, tenker jeg et øyeblikk at den låten trenger ikke fele. Ja, men nei, makan. Gåsehud over alt.

Varmt og akustisk. Fantastisk å se Rodney Crowell, omtrent den siste mannen som er igjen fra miljøet rundt Guy Clark og Townes Van Zandt, musikerne som i særlig stor grad har preget musikken jeg har hørt på de siste 30 årene. Han har passert 75 år, men stemme og fremtoning har holdt seg godt. Det oser varme av mannen. Folk klapper litt forsiktig når de kjenner igjen en sang. Bare klapp sier han, føl dere fri til å uttrykke dere. Da den forsøksvise rytmiske klappingen litt seinere blir vel malplassert, angrer han seg, men stemningen er fortsatt like god når han sier at han setter pris på forsøket. Jeg har hørt mer sarkastiske og litt tverre kommentarer fra andre artister. Men et sittende publikum ga tilbake. Varm applaus, stort sett stille og lyttende. Søndag er en bra konsertdag.

Eamon McLoughlin som spiller på fiolin og mandolin, og Catherine Marx bak tangentene er helt strålende, ikke minst på de rocka låtene. Som det svinger av rockabilly-låten «Frankie Please» fra Tarpaper Sky (2014) Lyden er helt prima, og Rodney selv løfter flere av balladene opp mot, ja, himmelen. Vi får «Learning How To Fly» som han skrev til en døende venn, en nydelig «Open Season On My Heart», fantastiske «Ridin’ Out The Storm» om uteliggeren som ikke ville ta i mot Rodneys frakk da han selv mente han var skyld i sin skjebne. Og vi får ikke minst låten han skrev sammen med Guy Clark, «Stuff That Works», alt krydret med fine introduksjoner og varm humor.

«Stuff That Works» ble skrevet da Rodney satt hjemme og deppet etter en skilsmisse i 1991. Guy Clark kommer på døra og sier «Shut up», vi skal skrive en sang. Eller noe slikt. Teksten blir ekstra sterk i den konteksten:

I got a pretty good friend who’s seen me at my worst
He can’t tell if I’m a blessing or a curse
But he always shows up when chips are down
That’s the kind of stuff I like to be around

Den ti år gamle «It Ain’t Over Yet» har rukket å bli en klassiker. Sangen ble skrevet med bakgrunn i Guy Clarks og hans vennskap der de mot slutten av livet til Guy ikke har noe usagt, men sitter og ser ut av vinduet sammen, og det er bare godt. Den blir nesten som en oppfølger til «Stuff That Works», les tekstene, og se om du er enig. På albumet synger Guy sangen sammen med ekskona Rosanne Cash og John Paul White, på konserten trår bandmedlemmene til og gjør hver sine partiet. Helt enormt fint!

«It Ain’t Over Yet», indeed.

Eldre klassikere. Jeg er fornøyd med at Rodney legger mest vekt på siste del av karrieren der de personlige sangene dominerer. Men at vi helt mot slutten får eldre klassikere som «Leaving Louisiana In The Broad Daylight» og «I Ain’t Living Long Like This», er selvsagt mer enn helt i orden. Og aller sist nydelige «‘Till I Gain Control Again».

Kveldens oppvarmingsartist er Kezia Gill, en energisk sanger som har mye å by på, også i duett med Rodney på «Taking Flight» fra fjorårets album med Rodney Crowell.

Terningkast seks. Sønnen min spurte på forhånd om jeg kom til å skrive om konserten. Om den er bra nok, svarte jeg. Som om det er noe å lure på. Musikk-journalistguru Øyvind Rønning sa i sommer at han så meg på konserter man kunne forvente blir bra. Og det har han jo rett i. Det er vanskelig å gi noe mindre enn terningkast seks til slike opplevelser! Det er rundt 17-18 år siden jeg så Rodney Crowell på John Dee i Oslo. Nå håper jeg på en neste gang.

To gode og ett strålende album!

I dag blir det korte omtaler av tre nye album i Gubberock. To av artistene eller bandene har jeg skrevet om før her på bloggen, mens den tredje ble jeg nylig tipset om i kommentarfeltet på Facebook. Vi tar dem i stigende rekkefølge:

Benjamin Tod: Vengeance And Grace (album 2026)

Gubberock har skrevet mye om amerikanske Benjamin Tod som soloartist og med bandet Lost Dog Street Band de senere årene. Her kan du lese en oppsummeringsartikkel og spilleliste om ham og bandet hans. Fortsatt holder jeg Glory fra 2022 med Lost Dog Street Band som det aller ypperste han har levert. Soloalbumet Songs I Swore I’d Never Sing fra samme år er også helt strålende. Utover det er det mye fint å finne både som soloartist og med band. Nylig ble han far, og inntil videre har han lagt bandet han blant annet har sammen med barnemoren, Ashley Mae, på pause.

Benjamin synger tidløs årgangsfolk, ofte ispedd mer reinspikka country. Sangene er ofte personlige og fra dypet av sjelen. Benjamin Tod har vært både loffer og tung rusmisbruker. Dette er et liv han har lagt bak seg. Han vil videre i livet, og bli en bedre utgave av seg selv som man sier i Kompani Lauritzen. Også denne gangen er mange av tekstene preget av livet han har levd og vil bort fra. I «Bottles’s Gone» er det flaska som har fått sparken, og i avslutningslåten «I Ain’t Bound» er det heroinen. Disse to låtene er opp mot Benjamin Tod på sitt beste. Aller best på albumet er kanskje de tre første sangene; «Venegeance & Grace», «End Of My Rope» og ikke minst «It’s What You Meant», men det er fine saker også utover i albumet som «Martyr Of A Man», selv om ikke alt er gull.

Hovedalbumet er et bandprosjekt med forsiktige trommer, gitarer og fele. Det kler stoffet. Det fremstår dog unødvendig å få alle låtene helt solo som albumets del 2. Benjamin synger ikke så mye mer personlig og inderlig her, og sangene framstår som litt kjedeligere.

Samlet gir jeg en solid terningkast 4 til et bra album fra Benjamin Tod. Han kan enda bedre!

Brown Horse: Total Dive (album 2026)

Mange har allerede kåret Brown Horse’ album Total Dive til årets beste album, i hvert fall så langt i år. Albumet har fått glimrende kritikk i musikkmagasinene Uncut og Mojo.

Dette er allerede tredje album på to år fra denne talentfulle gjengen fra Norwich på de britiske øyer. Britiske ja, men de spiller musikk med røtter i Amerika. I forbindelse med deres flotte debutalbum Reservoir så jeg dem gi en fin konsert på John Dee i Oslo. De besøkte også Norge i forbindelse med den minst like gode oppfølgeren All The Right Weaknesses.

Bandet har fire jevngode låtskrivere med sans for gode tekster, og på den måten går det raskt å fylle opp tanken med nok sanger til et album. Bandet har gradvis beveget seg bort fra amerikana-sjangeren, og på Total Dive er det mye øsende rock ikke så ulikt det for eksempel Drive-By Truckers bedriver. I likhet med hos dem, kan noen av sangene og helheten fremstå som noe udynamisk og, ja, ensformig. Særlig de første gangene man hører albumet, fremstår enkeltsangene som bedre enn helheten.

Låtene er uansett svært gode med fine gitartemaer fra den glitrende åpningslåten «Sorrow Reigns» og ut. «Sorrow Reigns» setter også tekstmessig tonen for hva dette dreier seg om. Med strofen ”In slow motion some violence unfolds//Down here cold, blood and sorrow reign“. Tittelen på sistelåten «Watching It All Burn Up» varsler at dommedag, indre kamper og ytre oppløsning blir med oss hele albumet gjennom.

Og ved gjentatte lyttinger får man øre for at sangene faktisk har variasjoner og temposkifter. Favorittlåten min så langt er «Heart Of The Country».

Som før er vokalist Patrick Turners vokal begravd litt for langt bak i lydbildet, stemmen er fin, men jeg hadde gjerne sett at han sang tydeligere.

Albumet havner et sted mellom terningkast 4 og 5. Jeg har spilt det mye, men fortsatt har albumet og jeg noe uforløst i forholdet vårt. Om brikkene faller på plass, kan det trekke opp albumet enda et hakk eller to.

The Youngers: Dreaming (album 2026)

Så til dagens udiskutable og sterke femmer. The Youngers er et nytt bekjentskap for meg, men de ble stiftet helt tilbake i 1999 og har en rekke album i kofferten. Årets album Dreaming er spilt inn i studioet til Wilcos Jeff Tweedy i Chicago, The Loft.

Dette er en fest av ei plate. Engasjert og variert vokal, passe temposterke sanger og deilige hvinende gitarsoloer. Bandet er mer økonomisk med virkemidlene enn Brown Horse, noe som gir sangene et både umiddelbart og, tror jeg, også et varig preg. Noen gir referanser til åttitallet og Paisley Underground-band som Green On Red og Dream Syndicate. Ikke så dumme referanser det, stemmen til vokalist og låtskriver Todd Notobartolo ligger et sted i nærheten av vokalistene i de bandene, Steve Wynn og Dan Stuart.

Høydepunkter? Det er fristende å skrive at alle de 12 sangene er like bra. Det er nok ikke riktig, men jeg nevner i fleng de to åpningslåtene «The Deal» og «My Lucks Gonna Change», samt sanger som «Worrying», «All About The Ride», «Midnight Train», Bound To Sail» og «Rolls On» som sanger du kan slite med å få ut av hodet. Flere av sangene handler om forslitte, men akk så riktige utsagn /om at ikke endestasjonen men veien er målet, og man må videre i livet – selv om veien er humpete, kan lykken ligge bak neste sving. Ikke nyskapende i hverken tekst eller musikk, men tekstene står bra til musikken!

Jeg trodde ikke de lagde slik musikk lenger. Dette varmer et Gubberock-hjerte. Det er bare å dra fram den forslitte frasen: ett av årets beste album!

Kyle Jenkins leverer fra øverste hylle

Kyle Jenkins: HR (album 2026)

Albumcover og tidligere pressebilde

To av mine favorittartister fra de siste årene er ute med nytt album i disse dager. Begge alternerer mellom å gi ut soloalbum og bandalbum. Vi snakker om Kyle Jenkins og Benjamin Tod. I denne omtalen slår vi fast at Kyle Jenkins innfrir. Benjamin Tod kommer vi kanskje tilbake til.

Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra.

Sterk katalog! Australske Kyle Jenkins har i mer enn et tiår laget strålende musikk med og uten bandene Suicide Swans og Mt. Morning. Sjekk gjerne ut den fantastiske soloplata Meltdown (2018) og la Jungla med Suicide Swans samme år. Sjangermessig beveger Kyle Jenkins og bandene hans mellom rock, indie og country, gjerne med nokså ulike uttrykk fra album til album. Gubberock har laget en oppsummering av albumene med og uten band. Kyle Jenkins lar ideene sine slippe ut gjennom flere uttrykk og lager også visuell kunst. Jeg regner med han har laget albumets coverbilde selv. Kanskje ligger det også en liten nøkkel til forståelse av albumets innhold i dette. Kyle Jenkins har undervist ved universitet i Toowoomba i Audtralia.

2021 var et kronår for fansen med to glimrende soloalbum og der siste album under navnet Suicide Swans. Da var han definitivt årets artist her i gården. I 2024 så det første albumet med Mt. Morning, det fengende og nokså klassisk rockealbumet, Idle Aches. Idle Aches er veldig bra og engasjerende. Det er dog litt mer bombastisk, og sangene er noe mindre spenningsfylte og dynamiske, enn slik jeg liker Kyle Jenkins aller best.

Som i 2021 skal Kyle Jenkins utgi to soloalbum i år. Det første ble utgitt denne uken, og det er omtrent alt jeg har klart å framskaffe av informasjon om disse albumene, så resten av det jeg skriver er basert på mer eller mindre kvalifisert gjetning. Noen ganger er det uansett fint å høre musikk der fakta og artistens intensjoner kan komme i bakgrunnen.

To ulike soloalbum i 2026? Soloalbumene i 2021 var laget med forskjellig utgangspunkt. Det ene var ei soloplate i ordets rette forstand, på det forsiktige Love Lost Love stod Kyle selv bak alle instrumenter, Lost Love, Lost var mer rocka i produksjonen, og Kyle hadde med seg flere musikere. Det skulle ikke forundre meg om albumene vi får nå, er skåret over samme lest. Det foreliggende albumet HR kan stort sett være spilt inn av Kyle alene, noen ganger med akustisk gitar, andre ganger med piano og andre tangenter.

Nedstrippet med variasjon. Stort sett er dette akustiske inderlige sanger, der Kyles vokal kommer ends bedre og mer variert til sin rett enn på flere av bandprosjektene. Det er imidlertid spedd på med solide rockere, og på en låt som «Hard Truth» regner jeg meg han har fått hjelp av band. Albumet åpner med den friske akustiske gitarrockeren «Some Things Don’t Get Said». De øvrige åtte låtene viser fram singer-songwriteren i Kyle Jenkins, og han tar musikken inn i en roligere og nærere landskap enn i bandprosjektene sine. I noen sanger kliner han likevel til underveis. Avslutningssangen «Momentum» er et høydepunkt i så måte.. «Possibilities Are Endless» er et høydepunkt på dette albumet, en nydelig introspektiv låt der Kyle varierer intensiteten, og sangen er ikke mer innadvendt enn at du føler Kyle slipper oss inn på ham. Jeg liker ham særdeles godt slik.

HR? Man kan jo lure på hva albumtittelen HR sikter til. For meg er det nærliggende å tenke på menneskelige ressurser og da ikke nødvendigvis de arbeidsgivere er opptatt av. Joda, mange av dem ser klart verdien av at de mellommenneskelige relasjonene er gode også i jobbsammenheng. På dette albumet tenker jeg det handler om hvordan vi utvikler oss i samspill med oss selv og andre. Noen ganger må vi mobilisere, ta vanskelige valg og forholde oss til sannheten om den er aldri så brutal. Kanskje er det ingen rømningsvei, kanskje gir det som skjer liten mening som han synger nakent bak pianoet i «No Exit». Vi må gå videre synger han i «Cherokee Tree».

Blant årets beste? Jeg lar det være med dette. HR er et slikt album jeg trenger nå. Jeg har spilt albumet mye siden det ble gitt ut på onsdag. Det er likevel litt tidlig å felle en endelig dom, og det er noen sanger som ikke har satt seg ordentlig. Uansett; dette blir fort ett av mine desiderte favorittalbum fra 2026!

Glitrende norsk rock noir

Muzzlewhite: Antlers By Sunset (album 2026)

Om jeg må sammenlikne Tore Aurstad og hans band med noen, må det kanskje bli det glimrende Seattle-bandet The Walkabouts. Tores stemme har omtrent like doser Chris Eckman i det bandet, Steve Wynn og Robert Forster over seg. Du får mørke elektriske gitarer, bass og tangenter, og da bør Muzzlewhite være godt plassert i det musikalske landskapet.

Bandet Muzzlewhites tid var opprinnelig rundt årtusenskiftet, med melankolsk rock og alternativ country. Det gjenoppståtte Muzzlewhite er studioprosjektet til Tore Aurstad og bassist Øivind Thune. I 2022 ga de ut det fine albumet Misery Square. Nå er oppfølgeren her.

Elg i solnedgang. La oss ikke dvele for mye ved tittelen på Muzzlewhites nye album, men fram til nå leste jeg tittelen «Antlers By Sunset» som «Anders By Sunset». Men det spiller vel ikke så står rolle om det er elg eller Anders vi har å gjøre med. Elg i solnedgang er symbolet på kitsch, og sangene på albumet er sprunget ut av en fascinasjon for det banale som samtidig kan være ekte nok. Kanskje ligger det en smule ironi og under noen av tekstene her, et forsøk på å dekke forsiktig over den kjærligheten og varmen som også preger dem og visene de er inspirert dem. Så fremhever da også Muzzlewhite at de liker når det vakre er litt skakt og når latter og sorg går hånd i hånd.

Suggererende. Tekstene er en ting, men det er den mørke suggererende og fengende musikken jeg lar meg fenge av. Høydepunktene sitter tett. Muzzlewhite har denne gangen plukket fram et par eldre låter.  «Henry’s Fuck-Up» er én av dem. Kanskje er dette deres mest kjente og den beste sangen på albumet. Den er i hvert fall utrolig diggbar med både melodi og gitarøs etter mitt hjerte!

På den mer tilbakelente «Rising Tide» har Tore fått hjelp av Teda på vokal, og det kler låten godt! Avslutningslåten er den utrolig stemningsfulle tittellåten, og da er i hvert fall jeg klar for en ny runde! Og siden jeg startet med noen ord om de tre siste sangene på albumet, passer jo det fint. For nå kan jeg jo nevne at de seks første sangene er omtrent like fine; melodier og stemme og instrumenter som drar deg inn i den mørke stemningen. Bare hør den Robert Forster-aktige åpningen «The Hustler’s Funeral», og ta det videre derfra inn i den tåkelagte «Angel Hair», «The Feline Kind» og høydepunktet «Not My Child» for å nevne et par stykker til. Glemte jeg å fremheve bassen til Thune? Den er glitrende på mange av sangene og bidrar i høy grad til stemningen her.

Album! Det er bare å konkludere med at Muzzlewhite har laget et album i ordets egentlige forstand. En sterk enhetlig samling låter som mange vil ha glede av.

En solid femmer!