Sangen «Steady ‘Til The End» har, om jeg oppfatter riktig, bibelske bilder. Nærmere bestemt er utgangepunktet Jesus selv, og kampen mellom det gode og det onde. En lang, saktegående og deilig sang med et beskjedent, men likevel med et fyldig og dynamisk lydbilde bygget sakte og stigende og avtalende rundt Jonas’ stemme, Lundbergs fantastiske trommer og etterhvert noen fine gitarer. «Steady ‘Til The End» er en tidlig favoritt på Jonas Brekkes nye album, The Price Of Progress, og blir å regne med når årets beste norske sanger skal kåres.
Tomorrow’s Avenue. Da jeg omtalte Jonas Brekkes debutalbum Tomorrow’s Avenue (2022), skrev jeg at om Jonas Brekke skulle bli et stort navn både her hjemme og i utlandet, ville jeg ikke bli overrasket. Sangene og stemmen var helt i eliteserien. Hør sanger som «The Story Of John Doe» og «Ninety Sixty-Seven» og du forstår hvorfor. Nå vet ikke jeg hvordan det går med berømmelsen, men det som er sikkert er at hans nye album The Price Of Progress bekrefter at Jonas er et usedvanlig talent.
The Price Of Progress er spilt inn i Brygga studio i Trondheim og er produsert av Pål Brekkås og Alexander Pettersen. Bandet består foruten Jonas av Stian Lundberg på trommer, Pål Brekkås på bass og Alexander Pettersen på gitar. Dette er i hovedsak samme gjeng som sist. Det er ingen grunn til å trekke fram enkeltpersoner i denne samspilte gjengen, men jeg er veldig svak for trommelydene fra Stian Lundberg! Jeg antar at det følsomme pianoet som dukker opp på flere av sangene er Jonas’ selv. Men først og fremst er dette et Band med stor “B“ som vet akkurat hva som løfter disse sangene enten det er energi, finesser eller følelser. Jeg plasserer dette i countrysoulkategorien. Det er godt mulig at det er Jonas Brekkes sjelfulle stemme som er årsaken.
Skuer utover og innover. Tittelen på albumet – og en av sangene på albumet– bærer bud om en samfunnsengasjert artist som studerer sosiale relasjoner i en verden preget med raske teknologiske endringer. I mine egne pessimistiske øyeblikk tenker jeg på Babels tårn i bibelen, der menneskene bygde et stort tårn for å nå opp til Gud. Om jeg ikke husker helt feil, straffet Gud menneskene gjennom å gi dem forskjellig språk og kaos oppstod. Og man kan jo lure på om det er dit alle de teknologiske nyvinningene til slutt tar oss: Fremgangen ender i undergang. Men la oss ikke grave oss helt ned for plata er veldig fin, den! Men det er også sanger her der Jonas Brekke skuer innover mot seg selv.
Rockere som vokser. Albumet er en variert samling låter der jeg denne gangen lenge likte de rolige sangene bedre enn de storslåtte. Men de mer energiske låtene gror fram i bevisstheten etterhvert som albumet får feste og musikerne spiller deg inn låtene. Et godt eksempel på slike vokser av noen rockere er «Papercut Scars» og åpningslåten med den snodige tittelen «StarshipMagigPilot».
Variasjon. Mascara Truth» er en svært fengende midt-tempo-låt som er en hyllest til det uperfekte med en fin liten gitarsolo til slitt. Tittellåten er en annen favoritt med beint fram vakre piano- og gitarpartier, og i det hele tatt er det mye fint å glede seg over både i melodier, selve stemme og det varierte og dynamiske uttrykk i den samt selve produksjonen.
Bare tittelen på den introverte sangen «Got A Liberal Arts Degree In What The Hell, Anyway» gjør den fortjent en plass på albumet, og når den i tillegg er usedvanlig fin er det bare å dra fram smilefjeset. En ekstra bonus at sangens nesten 7 minutter ikke føles som et sekund for lenge. Denne kan utfordre «Steady ‘Til The End» om å være albumets beste.
Forhaster seg ikke. Albumet avsluttes nydelig med en neddempet pianoballade, der alle musikerne likevel bidrar til den fantastiske stemningen på «Perfect Parody Of Lies».
De åtte sangene tar seg god tid, og albumet klokker inn på 43 minutter, som er akkurat passe mye! Det er noe jeg liker med dette albumet. Sangene forhaster seg ikke. Flott album som anbefales! Dette er materiale som har store muligheter til å kunne sitte som ei kule og kanskje også videreutvikles live av Jonas og bandet.
Blant årets beste. Det er ingen tvil om at Jonas Brekke med sitt nye album, «The Price Of Progress», har levert et av mine norske favorittalbum hittil i år. Men Brekkes musikk er av internasjonalt format, så Brekke sammenliknes også med The Band og Van Morrisson. Selv synes jeg Ray LeMontagne og svenske Jesper Lindell er like nærliggende om man absolutt må sammenlikne denne originale artisten med andre.
“Ho hadde reist der ifra en tidlig vår, og regnet falt på hennes hår“
Man må ta kjærligheten når den er der, drar man fra den, kan den være borte når du vender tilbake. Dette er én av flere innsikter på Terje Espenes’ nye album, Regn ska falle.
Gubberock har tidligere omtalt både album med Terje Espenes band Jack Stillwater og tre av hans soloalbum. Nå er hans fjerde soloalbum ute, og Gubberock er på ballen. Overgangen fra Jack Stillwaters enegelskspråklige musikk til nære viser på nordnorsk har gått helt sømløst. Likevel fremstår hans tre norskpråklige album som et såpass tett og enhetlig prosjekt at dette likevel er noe eget.
På de flotte forgjengerne Røtter (2022) og Bondesønn (2024) utforsket Terje fra Dyrøy i Troms og bosatt på Hokksund i Buskerud hvem han er gjennom hvor han kommer fra; forfedre, foreldre og steder. Nå er det kjærligheten som skal utforskes i flere fasetter. Jeg utelukker ikke at dette også er er nytt dybdykk i hvem han er og hva som har formet ham, men nå fra en annen synsvinkel. Om han da skriver om egne erfaringer og gjør dem universelle eller skriver om andres erfaringer og gjør dem til sitt eget, er da helt underordnet for denne lytteren.
Musikerne på Regn ska falle er omtrent de samme som på Bondesønn og Røtter og som på konserten jeg fikk oppleve med Terje Espenes for halvannet år siden. Terje på sang og gitar, Eivind Kløverød på perkusjonsinstrumenter, Terje Johannesen på mange ulike gitarer og trompet og Lars Endrerud på strengeinstrumenter og tangenter. Georg Storhaug har produsert også dette albumet. Dette låter storslagent, stemningsfullt og nært på en gang.
Pressebilde
Åpningen på «Regn ska falle» trekker oss rett inn i albumets stemning. En nydelig sang som fargelegges blått av en vakker trompet – den trompeten skaper mye fin stemning på dette albumet – og forsiktige trommer blant annet.
Terje forteller at «Så fin du e» er skrevet som en personlig og varm hilsen til kona Marthe, og tar for seg de små, ekte øyeblikkene som preger et forhold over tid. ”Eg har sedd deg i hverdagsklean, og eg har sedd deg bak kvitt slør“. «På skuldra en gitar», er videre en personlig og varm hyllest til en lokal helt som inspirerte Terje til å plukke opp gitaren. Jeg har ikke så mange adjektiver å bruke utover at dette er veldig fine sanger, men den inderlige «Så fin du e» er aller best!
«Om du ser ho i kveld» er tekstmessig en fetter av Mickey Newburys «If You See Her» og Bob Dylans «If You See her, Say Hello». Det handler om å komme videre i livet, vil jeg tro, etter at man har gått hver til sitt, uten å måtte ta med seg bitterhet som en tung ballast.
Samlet er dette blitt ei vakker, stort sett neddempet og helthetlig viseplate i melodi og tekst uten svake ledd. Nydelige sanger, flott lydbilde. Et album å bli glad i som avsluttes på fineste og mest positive måte med «Dans med meg». Da har du allerede hørt finurlige «Lovløs mann», «Hjerta som brant» og «Følge vinden dit han bær». Da er alle nevnt, det fortjener de.
“Hold om meg, Kjære hold om meg, Du e den som føles som hjemme“. Ja, sånn er det for noen av oss, heldigvis, og da kan man ikke be om mer!
Paul Simon – The Quiet Celebration Tour: Concerts at Falkoner in Copenhagen, April 18 and 19, 2026.
(Translated with help of AI. The review is mainly based on the April 18 concert, with additional observations from April 19. On the 18th we sat in the sixth row; on the 19th in the 12th row, a bit farther back but with a better overview and perhaps better sound. Two fairly similar concerts with the same setlist, but with the chance to take in and remember even more.)
A sense of ceremony
When Paul first walks onto the stage this Saturday evening, the entire hall rises to its feet and applauds. Paul lets us go on for several minutes. He is clearly moved and shows it. Perhaps I even glimpse a small tear on his cheek. We are 2,000 people in the legendary Falkoner Hall in Copenhagen. The audience is honoring him for what he has meant to us. When the concert ends, we celebrate him for yet another great experience—though also a different kind of experience than he has given us before.
“I could hardly breathe.” Paul Simon and his band have just performed his entire latest work, Seven Psalms, when the outburst comes from my wife, who is almost as big a fan as I am. The audience is completely silent during the performance. Not a single mobile phone in sight. The delivery is relaxed and intense at the same time. Toward the end of this set, Paul’s wife, Edie Brickell, joins him. Dressed in white, she looks like an angel, sings like an angel. “The Sacred Heart.”
Seven Psalms takes us into a landscape somewhere between dream and reality. Paul Simon has said that Seven Psalms is a discussion he has with himself about faith or the absence of it. And I would add: also in light of the fact that his own life must necessarily be approaching its end. He sings about the little boy he once was, the touring musician. They are gone. What remains is an old man facing his mortality, wondering what comes next. The musicians and Paul gently lift the parts of the work through variations in intensity, offering subtle nuances. No individual musician takes the spotlight in this part of the concert. Naturally, Seven Psalms consists of seven parts. Between them, the audience hesitates. Should we applaud? Some clap lightly, others refrain so as not to break the mood. The atmosphere cannot be broken by a little hesitation—it simply reflects the connection between audience and musicians on this Saturday evening in Copenhagen. On Sunday, the audience is more restrained, with fewer attempts at applause between sections. Paul still receives a standing ovation, but shorter and more subdued.
On Sunday, I pay more attention to the man playing various types of bells. Mick Rossi is crucial to the soundscape in this part of the concert, and although not very visible, he is constantly moving around the stage creating the distinctive tones that define Seven Psalms.
I read a comment on Facebook saying that someone liked ten Paul Simon albums better than Seven Psalms. Fair enough—but there is no album by any artist I would rather have heard performed in full these days.
A bit of history In the summer of 2018, Paul Simon gave a top-rated concert at Oslo Spektrum. He was on his farewell tour. I had never seen him better—except perhaps at the same venue two years earlier. Going forward, he was to be “Homeward Bound,” playing only occasional charity concerts. In 2023, he released what is, so far, his final album: the understated, meditative work Seven Psalms, designed to be performed in its entirety. He wanted to take it on the road—but there was a problem. His hearing in one ear had been seriously impaired. A lifelong perfectionist, Simon was held back. Eventually, he resolved the issue, and in 2025 he launched his Quiet Celebration tour in the U.S. The name suggested less exuberance and fewer uninhibited rhythmic outbursts than before—but still a celebration. A celebration of life and music.
From Saturday’s concert
I had my doubts whether the now 84-year-old man would come to Europe, but when concerts were announced, my wife and I didn’t hesitate. Two shows in Copenhagen—and the most expensive tickets we’ve ever bought. We don’t debate that; it’s simply a priority for a financially comfortable middle-class couple from Norway.
I think back to my first Paul Simon concert. It was 1991; I was 21. I had been looking forward to it for a long time. On the day itself, I was restless—walking around Oslo, stopping by Deichman Library. I hardly need to say that I got goosebumps when he appeared on stage and began to play. Back then, he seemed old to me—49 years. “So fit and energetic for someone that old,” I thought. Well, now I am seven years older than he was then.
In 2018, Paul Simon’s warm, beautiful voice was still largely intact. We knew beforehand that it had aged significantly since then. But having seen him six times before (my wife five), we were more than ready for a different kind of experience. A reviewer in Denmark’s Ekstra Bladet thought someone should have stopped him. Most others disagree. Paul Simon is more than the velvety voice—he is a songwriter and arranger who keeps taking his art into new places and new phases of life.
After the intermission
Back to the concert. Paul and his roughly 11–12-piece ensemble return after the break to perform both well-known songs and ones he has always enjoyed playing live—many of which I’ve heard at earlier concerts. Though Paul has changed into a more rock-oriented outfit and the tempo is often slightly higher than during Seven Psalms, everything is presented in a way that suits the aging artist. He sometimes stands now, but both he and the band remain seated most of the time. Where earlier concerts might erupt in rhythmic explosions, Paul now emphasizes subtle, often understated variations, giving different parts of the band room to shine at different moments.
The chamber ensemble—already prominent during Seven Psalms—gets significant space in songs like the ever-beautiful “René and Georgette Magritte With Their Dog After the War” and a stunning “The Late Great Johnny Ace.” Paul shares brief anecdotes about the songs’ origins: the former inspired by a title he found in a book about the artist couple, the latter about singer Johnny Ace, who accidentally shot himself. The song also references John F. Kennedy and John Lennon, both killed by gunfire. In the closing section, with a composition by Philip Glass, the chamber players create magic while Paul carefully sips water so as not to disturb the moment. A lovely flute performance by Nancy Stagnitta.
We get three songs from my favorite Paul Simon album, Hearts and Bones (1983). Alongside the two already mentioned, he performs “Train in the Distance,” and we sense he has lived the words: “Negotiations and love songs are often mistaken for one and the same.” These were songs I was completely hooked on at 13–14 years old. A fantastic closing horn solo—Andy Snitzer, I believe.
World music Paul Simon’s music knows no boundaries. We’re taken to Graceland (1986) with the title track and “Under African Skies.” Bakithi Kumalo, the only remaining member of the original Graceland band, shines on bass and with playful vocal acrobatics. “So lively and fun to watch,” my wife says. Edie Brickell joins Paul in a duet, and we hear more of her distinctive voice. Paul also says a few words about the late Joseph Shabalala, founder of Ladysmith Black Mambazo.
More world music follows with “Spirit Voices” and “Cool, Cool River” from The Rhythm of the Saints (1990). Beautiful versions full of interaction between Paul and the musicians. “Cool, Cool River” ends with a powerful piano solo from Mick Rossi, having traveled through chamber music, jazz, and world music.
Toward the end Guitarists Mark Stewart and Gyan Riley handle much of the guitar work, while Paul still proves he fully masters the instrument himself. In “Rewrite,” they shine. Later, legendary drummer Steve Gadd is introduced—slightly out of sequence—and finally unleashed on “Fifty Ways to Leave Your Lover,” to great effect.
There are many highlights. “Something So Right” is heartbreakingly beautiful. “Slip Slidin’ Away” becomes a new high point in a concert full of them. Even songs I thought I was tired of—like “Me and Julio Down by the Schoolyard” and “Homeward Bound”—feel renewed. The 84-year-old artist reshapes them with the perspective of age. Limitations become possibilities.
The fighter still remains The penultimate encore is a quiet singalong of “The Boxer.” After the line “I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains,” the band takes its leave. I get goosebumps again—because that’s exactly what he’s doing, and what we all must do: not give up. Regardless of what critics may say.
Paul remains alone on stage for “The Sound of Silence.” The evening ends. He must eventually leave us—but not before taking his time to receive the audience’s tribute, and to thank them in return.
These were the most intimate Paul Simon concerts I have experienced. A unique encounter with an artist who never seems to stop searching for new expressions—this time through a delicate interplay between chamber music and world music. Tearful, goosebump-inducing, moving. Beautiful.
Paul Simon – The Quiet Celebration Tour: konsert i Falkoner i København, 18. og 19. april 2026.
(Omtalen er i hovedsak basert på konserten 18. april med tillegg for oppdagelser 19. april. 18. april var vi på sjette rad, 19. april på 12. rad, litt lenger bak, men med bedre oversikt og kanskje også lyd. To nokså like konserter med samme settliste, men med mulighet til å få med seg og huske desto mer).
Fra lørdagens konsert etter Seven Psalms
Høytid. Når Paul kommer ut på scenen første gang, denne lørdagskvelden reiser hele salen seg og klapper. Paul lar oss holde på i flere minutter. Han er tydelig rørt og gir uttrykk for det. Kanskje er det en liten tåre jeg ser på kinnet. Vi er 2000 personer i den legendariske Falkonersalen i København. Publikum hyller ham for det han har betydd for oss. Når konserten er over, hyller vi ham for nok en stor opplevelse, men også en annerledes opplevelse enn han har gitt oss før.
“Jeg kunne nesten ikke puste“. Paul Simon og hans band har nettopp spilt gjennom hele hans nyeste verk, Seven Psalms, når utbruddet kommer fra mi kone som er omtrent like stor fan som meg. Det er helt musestille blant publikum under framføringen. Det er ingen mobiltelefon å se. Fremføringen var avslappet og intens på en gang. Mot slutten av dette settet kommer Pauls kone Edie Brickell inn. Kledd i hvitt, ser ut som en engel, synger som en engel. «The Sacred Heart».
Seven Psalms tar oss med inn i et landskap et sted mellom drøm og virkelighet. Paul Simon har fortalt at Seven Psalms er en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre. Musikerne og Paul løfter stillferdig delene av verket gjennom å variere intensiteten, gi oss subtile variasjoner. Det er ingen enkeltmusikere som briljerer på denne delen av konserten. Seven Psalms består naturlig nok av syv deler. Mellom dem er publikum avventende. Skal vi klappe? Noen klapper forsiktig litt, andre lar være for ikke å ødelegge stemningen. Den lar seg ikke ødelegge av litt nøling blant publikums tro og tvil. Nølingen er bare et uttrykk for den kontakten som er mellom publikum og musikerne denne lørdagskvelden i København. Søndagen er publikum mer avmålt og det er færre tilløp til klapping mellom delene. Også på søndagen blir Paul mottatt med stående applaus, men forsiktigere og kortere.
Søndagen følger jeg mer med på mannen som spiller på ulike typer klokker. Mick Rossi er svært viktig for lydbildet på denne delen av konserten, og selv om han ikke er så synlig, er han stadig i bevegelse rundt på scenen for å skape de spesielle klangene som er så typisk for Seven Psalms.
Jeg leste en kommentar på Facebook om at det var ti Paul Simon-album vedkommende likte bedre enn Seven Psalms. Greit nok det, men det er ingen album av noen artist jeg heller ville hørt framført i sin helhet disse dagene.
Litt historie. Sommeren 2018 holdt Paul Simon en terningkast seks-konsert i Oslo Spektrum. Han var ute på sin avskjedsturné. Aldri har jeg sett ham bedre, det måtte i tilfelle være samme sted to år tidligere. Framover skulle han være «Homeward Bound» og bare gjøre noen veldedighetskonserter i ny og ne. I 2023 ga han ut sitt foreløpige siste album. Et lavmælt helhetlig mediativt verk kalt Seven Psalms, et verk som er laget for å spilles i sin helhet. Paul Simon ville ut på veien og fremføre verket. Men det var et problem. Hørselen var alvorlig svekket på det ene øret. Simon som alltid har vært en perfeksjonist var forhindret. Så fikk han orden på hørselproblemene, og i 2025 la han ut på sin Quiet Celebration-turné i USA. Navnet på turnéen bar bud om mindre løssluppenhet og mindre hemningsløs rytme-utfoldelse enn vi ofte har blitt velsignet med før. Men fortsatt feiring. Feiring av livet og musikken.
Fra lørdagens konsert
Jeg var vel tvilende til om den nå 84 år gamle mannen ville komme til Europa, men da konserter ble annonsert her, var ikke kona og jeg vanskelig å be. To konserter i København, og de klart dyreste billettene vi noen ganger har kjøpt. Vi diskuterer ikke det; la det være prioriteringen til et økonomisk bortskjemt middelklassepar fra Norge.
Jeg husker tilbake til min første Paul Simon konsert. Året var 1991, og jeg var 21 år. Jeg hadde gledet meg lenge. Da dagen kom var jeg rastløs. Gikk en tur i Oslo, var innom Deichman på Hammersborg. Jeg trenger vel ikke fortelle at gåsehuden kom da mannen viste seg på scenen og begynte å spille. Han var gammel sett med mine øyne den gangen. 49 år. Så sprek og rørlig til å være så gammel, tenkte jeg. Vel, nå er jeg syv år eldre enn han var da.
I 2018 var Paul Simons karakteristiske varme og vakre stemme godt intakt. Vi viste på forhånd at den hadde eldes betydelig siden den gangen. Men siden jeg hadde opplevd ham seks ganger tidligere – kona fem– var vi mer enn klar for en annerledes opplevelse. Danske Ekstra Bladets anmelder mener at noen burde stoppet ham. De fleste andre er uenige. Paul Simon er mer enn den fløyelsmyke stemmen. Han er sangskriver og arrangør som tar kunsten til nye steder og nye faser i livet.
Etter pausen. Vi må tilbake til konserten. Paul og det rundt 11-12 persons store orkesteret kommer tilbake etter pause for å gjøre både godt kjente sanger og sanger som han alltid har likt å framføre. Mange av dem han han spilt på konserter jeg har opplevd tidligere. Selv om Paul har skiftet til et mer rockepreget antrekk, og tempoet ofte er skrudd opp et hakk eller to sammenliknet med framføringen av Seven Psalms, serveres alle på en ny måte som kler den aldrende mannen. Paul står nå av og til, men fortsatt sitter Paul og resten av bandet mesteparten av tiden. Der man på tidligere konserter kunne få eksplosjoner av rytmer og andre instrumenter, legger Paul nå vekt på subtile og gjerne lavmælte variasjoner der ulike deler av bandet får vist deg fram, gjerne på forskjellige tidspunkt.
Bilde via Sony Norway. Tidligere konsert
Kammerorkesteravdelingen som allerede hadde vært til tydelig til stede under framføringen av Seven Psalms, får betydelig spillerom under sanger som den alltid nydelige «René and Georgette Magritte With Their Dog After the War» og en fantastisk «The Late Great Johnny Ace». Paul forteller korte anektoter om mange av sangenes utgangspunkt. Den første er en tittel han fant i en bok om kunstnerparet, den andre om artisten Johnny Ace som ved et uhell skjøt seg selv. I løpet av sangen er det vers om både John F. Kennedy og John Lennon, begge drept med kuler. Under avslutningen med komposisjon av Philip Glass sørger de tre i kammerorkesteravdelingen for magi, der Paul drikker forsiktig av vannflaska si i frykt for å forstyrre. Nydelig fløyte av Nancy Stagnitta. Hele tre sanger får vi fra mitt favorittalbum med Paul, Hearts And Bones (1983). I tillegg til disse to, spiller Paul og bandet «Train In The Distance», og vi mer enn aner at han har levd ordene: «Negotiations and love songs, are often mistaken for one and the same». Ja, dette var musikk og tekster jeg som 13–14-åring var fullstendig hektet på. Hm. Fantastisk blåsersolo til slutt av Andy Snitzer, tror jeg, etter å ha konferert med KI.
Verdensmusikk. Paul Simons musikk er grenseløs, og han tar oss med til Graceland (1986) og tittellåten derfra og «Under African Skies». Bakithi Kumalo er eneste gjenværende medlem fra Graceland-bandet, og han får vist seg fram med både bass og ikke minst sin akrobatikk med tunge, kinn og stemmebånd til både publikums og øvrige bandmedlemmers fornøyelse. ”Så livlig og gøy og se på den smilende mannen“, sier kona. Edie Brickell synger duett med Paul på «Under African Skies», og vi får høre mer av den vakre og særpregede stemmen som for nesten 40 år siden var stor med sanger som «What I Am» og «Circle». Paul sier noen fine ord om den nå avdøde grunnleggeren av Ladysmith Black Mambazo, Joseph Shabalala.
Mer verdensmusikk blir det med «Spirit Voices» og «Cool, Cool River» fra The Rhythm of the Saints (1990). Uendelig fine versjoner med utrolig mye som skjer mellom Paul og musikerne. «Cool, Cool River» avsluttes med en heidundrende pianosolo fra Mick Rossi, og da har sangen vært innom både kammermusikk, jazz og verdensmusikk.
Blant musikerne finner vi også gitaristene Mark Stewart, som har samarbeidet med Paul i en årrekke, og Gyan Ryan. Paul, som selv fortsatt viser at han behersker instrumentet til fulle, overlater likevel mye av gitararbeidet til disse herrene som virkelig får vist seg fram i den nyere og humoristiske «Rewrite».
Steve Gadd. Mot slutten av konserten bommer Paul, muligens bevisst, litt på rekkefølgen på låtene og introduserer legenden Steve Gadd før han egentlig for alvor skulle i ilden på «Fifty Ways To Leave Your Lover». Sammen med Jamey Haddad hadde han stort sett traktert slaginstrumentene sofistikert og fjærlett, men likevel nødvendig for framdriften og dynamikken i mange av sangene. Men når du har trommeslageren som gjorde mye av «Fifty Ways To Leave Your Lover» – en sang som består av voksen tekst og barneregler i kombinasjon – med sin brilliante tromming på scenen, må du la ham slippe til. Dette ble nestes som å høre Michael Brecker fremføre saksofonsoloen på «Still Crazy After All These Years» live for mange år siden. Enda bedre på søndagen, enn lørdagen, nesten.
Det ble litt handling etter konserten.
Noe helt riktig. På turneen i 2016 framførte Paul Simon det litt sjeldne kuttet «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» fra There Goes Rhymin’ Simon (1973). Jeg hadde gledet meg veldig til å høre vuggesangen «St. Judy’s Comet» og «Something So Right» fra samme album, begge sanger jeg ikke hadde hørt live tidligere. «Something So Right» er rett og slett én av de sangene jeg ble aller mest glad i da jeg ble fan for rundt 42 år siden. Jeg blir selvsagt ikke skuffet. Tåredryppende vakkert! Herlig spill av gitaristene på «St. Judy’s Comet», en sang som avsluttes med at Paul peker på et gammelt bilde av ham og sønnen Harper.
«Slip Slidin’ Away» ble opprinnelig utgitt som «etc.» på «Greatest Hits Etc.» i 1977, og mange av oss er svært glad i versjonen med Art Grafunkel fra konserten i Central Park i 1981. Gårsdagens – kan jeg si «resignerte» i mangel av bedre ord – versjon er et nytt høydepunkt på kvelder som stort sett består av slike. Morsom detalj er at Jamey Haddad bruker knipsing som perkusjon her.
«Me And Julio Down By The Schoolyard» og Simon & Garfunkel-klassikeren «Homeward Bound» er sanger jeg er litt lei av. Trodde jeg. Den 84 år gamle kunstneren tilfører alle sangene noe nytt, han foredler dem med en eldre manns øyne og ører og tilpasser dem den han er i dag med stemmen han har i dag. Det blir derfor aldri i nærheten av kjedelig, men man opplever sangene på nytt i stillferdige, tilbakelente, og jeg hadde nær sagt kloke fremførelser. Begrensinger blir til muligheter og nye opplevelser. Perfeksjonisten Simon vet alltid hva han gjør med midlene han har til rådighet, og det han gjør, gjør han bedre enn noen andre jeg kan tenke meg. Morsomt innslag med en dansende Edie i samplystring med Paul på «Me And Julio». Før «Homeward Blund» gir Paul oss en liten leksjon i gitarintoer han lagde til sanger som «I Am A Rock», «Sounds Of Silence» og nettopp «Homeward Bound».
The fighter still remains. Nest siste ekstranummer er en stillferdig allsang på «The Boxer«. Bandet takkes av etter at Paul synger «I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains». Jeg får gåsehud igjen, for det er jo det han gjør, og det vi alle må gjøre. Ikke gi oss. Uansett hva Ekstra Bladets anmelder forteller oss. Paul Simon blir igjen alene og framfører «Sounds Of Silence». Kvelden er over, og Paul må jo til slutt forlate oss. Men før han går tar han seg god tid, tid til å bli hyllet av publikum, tid til å takke publikum.
Kveldene innbyr ikke til fotografering under sangene, så bildene blir som de blir og tatt etter at settene er avsluttet. Kanskje er det fordi vi sitter lenger framme, men mens jeg lørdagen var skjermet for publikums mobilbruk, er den og ikke minst vaktenes irettesettelser mer forstyrrende på søndagen.
Dette blir de mest intime konsertene jeg har opplevd med Paul Simon. En helt spesiell opplevelse med en mann som aldri ser ut til å gi seg, alltid er på leting etter nye kunsteriske uttrykk for nye og gamle sanger. Denne gangen med ekstra fint samspill mellom kammerorkester og verdensmusikk. Tåredryppende, gåsehudfremkallende, rørende. Vakkert.
Gubberock 