Bill Callahan synger fordi han tidlig ble inspirert av Lou Reed, og til tider høres han da nesten ut som Lou også. På den nær majestetiske åpningslåten «Why Do Men Sing?» på hans nye album My Days of 58 – han er nå 59 år gammel – treffer han Lou Reed, trolig i himmelen, og har en samtale med ham. Én annen årsak til at menn synger kan være at de som Bill Callahan beskriver seg selv i et intervju med Uncut for noen måneder er helt avhengige av å skrive sanger, omtrent som en alkoholikers avhengighet av alkohol.
It started out as a way for me to communicate with other people and myself and the spirits. I don’t want to say that it saved my life but it gave me a life
– fra sangen «Pathol O.G»
Avslappet. Det Bill Callahan nå har laget er et til dels selvbiografisk album og et særdeles vakkert og poetisk album. Du hører fortsatt at det er mannen bak prosjektet Smog og hans fortsatt beste album Sometimes I Wish We Were An Eagle (2009). Samtidig er det noe avslappet over albumet. Dette høres ut som en mann som har funnet fred med seg selv og omgivelsene. Bill Callahan er en mann som kan komme ned på feil side av kjedelig, i hvert fall på de første lyttingene. Denne gangen er det nok å ta fatt i den første gangen jeg hører plata til at den får nye runder, og nå er det kanskje det albumet jeg har spilt mest i år.
Selvbiografisk. I Intervjuet med Uncut er Bill Callahan åpen om hans forhold til de nå døde foreldrene, en kreftdiagnose og om svakheter i egen personlighet. Han beskriver seg selv som en «hat-fan»; han hører hva han virkelig ikke liker, og ikke ønsker å gjøre. Den positive tilnærmingen er det verre med. Én av favorittene mine på albumet er «Computer», og her kommer virkelig «hat-fanen» i ham til sin rett. På PC-en leser han ting han ikke burde lese, han synger engasjert om det menneskelige og avskyr autotune.
And every minute you’re on social media a few people are getting richer and richer off of your weakness
– til Mojo
Han synger om egne barn som er mye bedre enn ham selv, de er mer empatiske enn ham selv og gjør verden til til et vakrere sted som han synger på sangen med nettopp tittelen «Empathy», en sang som åpner med en strofe som på direkte måte problematiserer hans problematiske forhold til sin egen far. På «The Man I’m Supposed To Be» er han opptatt av at han aldri må slutte å prøve å bli den mannen han er ment å være, ikke minst overfor barna og kona.
Dynamikk. Selvfølgelig er sangene, tekstene og Bill Callahans mørke stemme viktige ingredienser. På overflaten kan albumet høres nokså spartansk ut. Men de sofistikerte gitarene, tangentene, blåserne, trommene til Jim White og den forsiktige koringen til Eva Searls samt ganske mye annet bidrar alle til å skape dynamikk og spenning til albumet.
Det er i det hele tatt mye fint og interessant å høre den timen dette albumet varer. «Lake Winneabago» er en vakker sang om et nydelig sted der Bill Callahan tilbrakte tre dager da han skulle sende foreldrenes aske ut i evigheten. «Pathol O.G.» har mer enn en fengende tittel, og «Lonely City» svever avgårde. «And Dream Land» gir oss litt støyrock.
Bill Callahan på sitt beste. My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.
Blodspor. Roy Gudmundsen åpner sitt nye album Blodspor med et bilde som setter tonen for hele utgivelsen:
Det går et gammalt spor, gjennom skoger dekt av snø Små drøpp av blod i hvert spor, har farva snøen rød Et spor som går over måneder og år, hvor det fører hen, veit ikke jeg En jeger følger samme spor, og jegeren det er meg
Du hører først fløyta til Torun Torbo før Roy Gudmundsen forteller sin historie. Tittelen på Roy Gudmundens nye album, Blodspor, sender tankene i retning av både Blood On The Tracks med Bob Dylan og flere romaner. At Gudmundsen løfter fram «Blodspor» som tittellåt, signaliserer at tekstene på albumet handler om levd liv – om feilsteg, nederlag, sorg og savn. Men også veien videre selv om man ofte går i ring, gjentar seg selv. Glimrende åpningslåt. Tekst, melodi og musisering. Fullklaff.
Gode hjelpere. Roy Gudmunden slapp for et par måneder siden sitt tredje album. Roy som er fra Enebakk og bosatt i Akershus skal være oppvokst i et litt eksentrisk arbeiderklassehjem i 1970-årene. Det har satt sitt preg på tekstene han skriver og melodiene og produksjonen som Lars Nygaard, Jim Berget og Odd Gunnar Frøysland står bak. Melodiene står perfekt til tekstene, så det er nesten vanskelig å forestille seg at ikke samme person bak alt sammen. Blodspor er et klassisk visealbum på mange måter – men også noe mer.
Produksjonen er variert, og melodiene er ofte fengende. Roy selv snakkesynger tekstene med dyp stemme. Måten han fremfører visene på kan ofte minne om Eigil Bergs på hans nyere utgivelser.
Med seg har Roy en rekke fremragende musikere. Stina Stenerud og Marianne Ligaard Eriksen på vokal står perfekt til Roys stemme og gir dynamikk, Lise Sørensens strykere gir albumet et sofistikert preg, Torun Torbos fløyte sender noen av låtene til Irland, mens trekkspillet sender tankene hjem til Norge igjen. John Inge Knudsen, Dagfin Hjort Hovind og Jim Berget spiller gitar, Helge Ellingsen og Jakob Nisja Gjønnes bidrar med kontrabass, Fredrik Wallumrød, Simen Mæhlum og Ole Tom Torjusen på trommer og Atle Nymo er innom med klarinett og Petter Marius Gundersen med brassinstrument. Glemte jeg noe nå? Jo, Henrik Mosnes spiller på tangenter. Det ble i overkant med navn i denne omtalen, det er dømt til å snike seg inn feil. Uansett; til sammen blir dette både en helhetlig og variert opplevelse.
Mange favoritter. «Når en kjempe dør» er én av flere favoritter på albumet. Dette er en rørende hyllest til ei mor og en far som har støttet deg i gode og onde dager. Nå må du forsøke å ta arven videre: ”Så må du ta på kjempens sko, og ta det skritt for skritt//Og fylle dem så godt du kan, sjøl om dem kipper litt».
I andre enden av skalaen finner du den humoristiske «Lasaron« om å la seg lokke ut på fylla av sine egne tanker. Melodien er krydret med både røvervise fra Torbjørn Egner Kardemomme by og Edvard Griegs «Morgenstemning». Sønnen min nevnte Kaptein Sabeltann da han hørte noen av sangene på albumet!«Månen og jeg» er tematisk beslektet.
Du få sanger om de som oftest hvitkledde englene blant oss, de som jobber på sykehus og pleiehjem og om livsledsager. Og mer til. «Betraktninger fra en likkiste» – sier ikke mer, tittelen sier mye. Joda, litt til; det er nemlig ikke så lite «Tango Till They’re Sore» av Tom Waits over denne. «Olivia» om en bestemors tøffe liv berører og gjør vondt og godt på en gang. Ja, og «Brannmann» er en av disse sangene der tekst og melodi bare tar tak i deg. Herlig.
Et album som setter (blods)spor. «Djupdalskkoia» er ikke glemt og må nevnt. Blodspor fremstår som et helhetlig og stemningsfullt visealbum der sterke tekster møter varierte, fengende melodier og flott musisering. Med historier om livets spor – om tap og håp, med humor og ettertanke er Roy Gudmunden mer enn solid historieforteller. Resultatet er et album som både berører, underholder og gir lytteren noe å ta med seg videre. Jeg ble lovet et av årets beste norske visealbum. Det fikk jeg!
En dag som er vakker skal vi logge oss inn, I det virkelige liv, uten passord, uten pin. Jeg skal stryke ditt kinn, rufse ditt hår. Slipp fangene fri, det er vår.
Sant nok. Det er sjelden folk engasjerer seg så mye som når jeg har faktafeil. Så mottoet er vel egentlig «flere faktafeil»? Neida, det man skriver bør være riktig, så takk til dere som hjelper til med det.
Erlend Ropstads tittel på den fem spor lange EP-en Like sant som alt annet kommer meg til unnsetning. Kunst skal først og fremst gi oss et alternativ måte å se tilværelsen på, så vær advart; det som kommer nå, trenger ikke være objektivt riktig, det er min opplevelse. Og den kan vel få lov til å være «Like sant som alt annet»?
Noe enkelt. Jeg har kun vært på rockekonsert med Erlend Ropstad der han har med seg stort band. Hans nye EP får meg til å ønske å se ham i en mer intim setting, gjerne solo. Og nettopp en slik konsert kan du oppleve forskjellige steder i Norge for tiden. På «Like sant som alt annet» spiller Erlend alle instrumenter selv, med unntak av litt hjelp på trommer her og der. Erlend spiller piano, gitarer og litt synth. Sangene er nedstrippet, lavmælte, saktegående og vakre med store doser nerve. Det er rett og slett «Noe enkelt» over det hele. Fire av sangene kan Erlend ha samlet seg over flere år. De kan være skrevet på ulike hotellrom i Norge, og ja, i Sverige. Første låt heter jo nettopp «Stockholm» der han får litt drahjelp av kameraten Lars Winnerbäck. For Erlend blir Stockholm en tilstand å lengte til, like mye som en by. Et sted der han en kveld slår ut håret sammen med nye venner.
Det store blå. I siste låt vender Erlend tilbake til Stockholm og Lars Winnerbäck i en oversatt og ørlite omskrevet versjon av Lars sin «Vi åkte aldrig ut till havet» fra albumet Hosianna (2013). Lars synger «Jag målade om i lilla rummet// Blått som havet». Erlend plukket opp tekstlinjen og skrev sin «Det store blå» tilbake i 2015. Lars hørte nokså tilfeldig låten, sendte Erlend en melding og et vennskap oppsto.
Men nå er det altså «Vi dro aldri ut til havet». Der Lars synger «Jag känner bra folk i Oslo», erstatter Erlend Oslo med Stockholm. Paradoksalt nok er Erlend vokst opp med båtliv, mens Lars er delvis fra innlandsbyen «Linköping» selv om han har tilbrakt mye av livet sitt i Stockholm og etterhvert Oslo. Båtliv, eller ikke. Havet – og øyene – er like mye en metafor som noe annet, tenker jeg, her jeg sitter og skriver. Samtidig gir sangen Erlend med sitt noe forskjellige utgangspunkt fra Lars mulighet til å finne sin egen sannhet i sangen. Og vi får en mulighet til å oppleve denne fantastiske sangen på nytt i en dirrende og nydelig versjon.
Den store roen. Det hviler en tilbakelent tilfredsstillelse over denne EP-en. Til og med den vakre «Vannspeil» med refleksjoner over et forhold som manglet kjærlighet. I en av sangene synger Erlend om morgener der uroen sitter som en klo i magen. Denne EP-en kan hjelpe deg med å finne den store roen, om så bare for de 22 minuttene EP-en varer.
Så da konkluderer jeg på språklig sett kjedeligste måte. Erlend Ropstads EP Like sant som alt annet er utrolig fin!
Levi Henriksen & Babylon Badlands: Sverige (album 2026)
Foto: Finn Fellini
Min barndoms sommer var drømmen om Sverige. Neida, ikke bare drømmen om Sverige. Men det også. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen tilbake.
Da vi kom tilbake på skolen etter sommerferien, kunne jeg alltid skryte av at jeg hadde vært i utlandet, i Sverige. I Mandal, byen jeg kommer fra, var mange på ferie i Danmark, men Sverige var noe annet, noe gjevere, mer eksotisk. Besteforeldrene mine bodde på et lite småbruk i Øymark, fem kilometer fra svenskegrensa. Hver sommer var vi der et par uker, et lite fredelig paradis. Et høydepunkt var å bade på den svenske siden av innsjøen Stora Le i Fågelvik der Bestemor ventet på land med brus og boller. Et annet høydepunkt var å reise de tre milene helt til Årjäng. På veien dit kjørte vi alltid forbi en butikk som reklamerte for porno. De var litt frigjorte i Sverige, eller var de egentlig det? Litt pertentlige også. I bilen spilte vi kanskje mammas kassett med Mia Marianne og Per Filip, og vi var nesten på vei dit roser aldri dør. I Årjäng hadde de kinaputter og troll. Og det ble grønn kake på Claras der sangeren Thore Skogman var medeier.
Hos besteforeldrene mine hadde de svenske TV-kanaler. Vi fikk se noe annet enn NRK. Da jeg vokste opp, var Sverige litt bedre i alt. Astrid Lindgren og Emil. Musikken, landslaget i fotball. Thomas Wassberg.
For meg var Sverige like mye en tilstand i min sjel som et land. Men så ble det svenske tilstander.
Kanskje skjedde det noe med Sverige da Olof Palme ble skutt og drept i 1986. Kanskje ble også noe av drømmen om Sverige borte. Nordmenn ble rikere, bedre i sport, svenskekomplekset forsvant. Vi ble derfor også litt fattigere. Men Sverige har fortsatt å være det beste nabolandet noen kan ha. De er ordentlige, kanskje for snille. De ville redde mer av verden enn oss, tok i mot flere flyktninger, og fikk flere problemer. Utakk er verdens lønn, heter det. Vi bør takke Sverige oftere, ikke bare når Ebba Anderson tar salto på langrennsstafett i OL.
Albumet. Alt dette er tanker jeg gjør meg når jeg hører albumet Sverige med Levi Henriksen & Babylon Badlands. Så da får det i hovedsak også være min gjennomgang av tekstene på albumet. Selvsagt får du andre assosiasjoner når du hører dem, og de handler da tidvis om noe helt annet. Men likevel; det er også nokså direkte referanser til noen av Levis tekster. Levi Henriksen har alltid bodd i grensetraktene rundt Kongsvinger. Hans forhold til Sverige har derfor vært mer stabilt enn min sommerdrøm.
Album design: Bjørn Kulseth
Levi og bandet feirer tiårsjubileum i år. Musikken de spiller er en blanding av amerikansk heartlandrock, svensk danseband og norske skillingsviser, om jeg skal prøve meg. Og ballader med et snev av kammermusikk. Og det ligger intet negativt i det. Bandet er noe nær der beste bandet – nei, ikke i himmelen som de sang om en gang – men på jorda. Det svinger skikkelig av den samspilte vennegjengen. I tillegg til Levi på sang og gitarer, spiller Morten Andreassen bass, Kenneth Bjørdahl på tangenter og « The Mighty» Finn Lilleseth på trommer og perkusjon. Anders Bøhnsdalen spiller på flere strenger, jeg gjetter på at han står bak de nydelige gitarsoloene på «Svensk honning» og «De fortapte gutta» og sikkert flere til. Da jeg skrev om den fabelaktige live-EP-en Aldri var november så lys (2024), var jeg veldig begeistret for strykerne, og jeg ville ha mer. Jeg er bønnhørt, for Levi & Co har igjen med babylonske engler, kor og en hellig strykerkvartett, noe som bidrar til å løfte dette albumet et hakk.
Elegante tekster. Jeg burde jo ikke pirke borti tekster til en tekstforfatter av Levis kaliber. Om jeg likevel skal gjøre det, så er jeg ikke så veldig glad i når ordstillingene må endres for at rimene skal sitte: ” En evig sviker med alt jeg ei kan love…//…Det kjennes som om vinden ei vil løye“. Det er slikt man legger merke til når man sitter med tekstene foran seg, men sikkert ikke så mange som henger seg opp i det når man hører sangene slik de er ment å høres. Så det var et lite drypp av kritikk. Noe av det morsomme med tekstene er at Levi ofte elegant vrir litt på kjente vendinger. Og så er det samtidig litt irriterende når jeg ikke kommer på hvor lånet eller inspirasjonen er fra som tittelen på «Salme til en ung mann (som skal opp og fram)». Dette vet jeg jo. Sånn egentlig.
Et eksempel på et vers som sitter som ei kule er:
Mamma ba alltid for meg, At jeg skulle følge den riktige vei Men jeg snublet og falt, Det ble rot over alt Mamma ba alltid for meg
Referanser. Både som bokforfatter og som forfatter av sangtekster er det flust av referanser til andre musikere og lyrikere. Levi har hyllet musikere før med sanger om eller med utgangspunkt i folk som Jackie Leven, Tom Petty, Marianne Faithful, Wilko Johnson og sikkert flere til. Albumet Sverige avsluttes med en resiterende hyllest til Garth Hudson i The Band, og da snakker vi fort det beste bandet i himmelen. Om du lurer på hva som er forbindelsen med Sverige, så er det bare å høre selv. «Honeyboy Hudson og meg, Mjölby, Januar» er min største favoritt på albumet. Herlig lydbilde. Så sitter jeg og lurer på hvilken annen låt den minner meg litt om, hva den kan være inspirert av. Også det forblir en uløst gåte. Foreløpig, jeg gir meg ikke. Jeg trekker gjerne også fram de tilsynelatende lite svenskinspirerte «Døgnflua», skrevet av Levi sammen med Kari Grinden Lilleseth, og «Kommer du til meg?»
Nydelig albumomslag. Det fysiske albumet er en fryd for øyet. Her får du et eget hefte med en novelle, tekster, bilder og tegninger. På omslaget får du en beskrivelse av bakgrunnen for albumet. Utvilsomt et fint og forseggjort produkt og eksempel til etterfølgelse.
Jeg drømmer igjen om Sverige. Jeg ser at noen har vært framme med toppkarakterene. Ja, tekstene og melodiene er blant de beste vi har fått fra denne særpregede gjengen. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen om Sverige tilbake. Det bør være skussmål godt nok fra en som sjelden tar frem terningkastene. Levis far – eller var det én av Levis romanfigurer – hoppet på ski, og Levi er glad i hoppmetaforer. Om skihopperen Torgeir Brandtzæg, Guy Clark, Hank Williams eller selveste Jesus sa det best – for å være litt kryptisk – er ikke så viktig. Men på dette albumet hopper gjengen langt og står med et flott nedslag.
Gubberock 