Verdensborgeren Stein Torleif Bjella fra Hallingdal

Stein Torleif Bjella: Velkomen skodde (album 2026)

Pressebilde til Nysetmåne

”Velkomen skodde. Pakk meg inn. Eg treng å kvile, mot ditt kinn.“

Stein Torleif Bjella er en nasjonalskatt som treffer på tvers av generasjoner. Med en slags autoritativ ydmykhet tok han rommet i TV2-serien «Hver gang vi møtes», og alle i familien var som oftest enige om at jo, Bjella var aller best. Ofte med utgangspunkt i karakterer fra egen hjembygd Ål i Hallingdal, skriver han tekster og musikk som viser at vi mennesker i bunn og grunn ofte har mye til felles, uansett bakgrunn. Med hans nye album Velkomen skodde befester han sin posisjon.

Verdensborger fra Ål. På hjemmesida til Bjella kan du lese et nytt, leseverdig essay av Morten Ståle Nilsen. Han påpeker helt riktig at Bjella ikke kun synger om bygdeoriginaler. Når det er sagt; det var der det begynte. Noe av styrken i tekstene på Heidersmenn (2009) og Vonde Visu (2011) var at de kretset rundt personligheter rundt Bjellas hjemsted Øvre Ål, samtidig som de var universelle nok til at mange som ikke helt vil identifisere seg med dem, også fikk empati og kunne kjenne seg igjen i noe av det de slet med.

På senere album som det mørke karrierehøydepunktet Heim for å døy (2013) og helt fram til hans til nå siste ordinære studioalbum Nysetmåne (2023) er lerretet brettet ut både i tekster og musikk. Bjella er jordet i Ål, men det handler ikke like mye om bygdeoriginaler som på de to første albumene. Visene hans har blitt kledd opp med store doser rock og jazz. Ja, han har endog spilt inn flere av sangene med messingarrangementer sammen med Kringkastingsorkesteret. Resultatet ble ikke helt etter min smak, men viser en Bjella som ikke er redd for å gå nye veier. I forbindelse med denne omtalen av dette nye albumet hans, har jeg hørt dem alle for å få bakgrunn og sammenheng.

Denne tilsynelatende smålåtne bygdemannen viser denne gangen at han er en verdensborger. Fra Ål. Som en Lillebjørn Nilsen har han reist ut i verden og hentet inspirasjon for så å smelte det sammen med egen musikk. Man finner spor av mye her om en leter, latinamerikanske rytmer blant annet.

Åpningslåten, som også er tittellåten, er tåkelagt av selveste Daniel Lanois fra Canada. Lanois er mannen som har produsert klassiske album for folk som Bob Dylan, U2, Robbie Robertson og Neil Young. På Bob Dylans mesterverk Time Out Of Mind la han til så mye tåkestemning, at man for få år siden ga ut en alternativ versjon renset for mye av særpreget Lanois ga den. Selve tittelen på albumet Velkomen skodde henspeiler på et naturfenomen som har noe kjent og trygt over seg.

Minst like viktig som samarbeidet med Lanois er bidra fra gitaristen Marc Ribot på fire sanger. Ribot er anerkjent i mange kretser og har spilt på flere album med Tom Waits. Han lager musikalske krumspring som fyrer opp låtene med elegante finesser.

Geir Sundstøl og musikerne. Ikke at det strengt tatt er nødvendig med hjelp utenfra. Geir Sundstøl har produsert og Bård Ingebrigtsen er tekniker på alle sanger utenom det Lanois-produserte åpningssporet. Multiinstrumentalisten Sundstøl er høyest tilstedeværende også i bandet til Bjella, Tvangsgutan Kompani, et band som også teller Eirik Øien på bass, David Wallumrød på tangenter og Kenneth Kapstad på slaginstrumenter. Så er det i tillegg en fin rekke gjestemusikere og korister som bidrar på Velkomen skodde, herunder den nye venninna fra «Hver gang vi møtes», Astrid S, samt blant andre Steinar Albrigtsen, Kristin Skaare, Erland Dahlen, Bergljot Bjella, Beate Bjella, Karin Okkenhaug, Kvedarkvintetten og Lee Waterloo Sundstøl og Runa Cecilie Waterloo Hovstein, og fortsatt har jeg sikkert glemt noen.

Om du leser avisen Skodda Tidende som fulgte med mi LP-plate – en avis jeg tror har forsvunnet sammen med andre aviser – og ligger digitalt på Bjellas hjemmeside, får du vite det meste du trenger å vite om hvordan samarbeidet med Daniel Lanois og Marc Ribot oppstod. Du vil blant annet se at fotografen Marthe Amanda Vannebo er god venn med Lanois, og at Sundstøl og Bjella traff Ribot bak scenen etter en konsert i Oslo på Victoria Jazzscene.

Pressebilde til Nysetmåne

Sangene. På Nysetmåne er sangen «Kompleksitet» av de jeg liker minst. På albumet Live i Sentrum (2024) er den ett høydepunkt med sine krumspring. Jeg innbiller meg at den lekne «Kjell Hårspray» har noen av de samme kvalitetene. Det er instrumentalpartiet det svinger mest og best av av her. «Tilbake til byen» er også spennende musikalsk med en klar basssignatur, men heller ikke den er av de jeg liker best.

Men så blir det vanskelig å fortsette elimineringsmetoden. «Sundreberget» er én av disse lettbeinte Bjella-sangene, alle bare må like. David Wallumrøds piano ligger langt framme i lydbildet og får blant annet selskap av både akustiske og elektriske gitarer fra herrene Sundstøl og Ribot i passende porsjoner. Herlig låt med alle de riktige ingrediensene! ”Eg gjer meg alder. Det kan eg sverge. Møt meg i kveld på Sundreberget“. Takk for det.

Vi har allerede vært innom åpningssangen «Velkommen skodde». De tre påfølgende sangene er alle veldig fine viser som har det lille ekstra musikalsk. «Livet er for den som vil leve» er en typisk Bjella-låt, om det finnes noe slikt. Marc Ribot setter sitt preg på «Himmelen var vid» som svinger i noe som vel er nær bossanova-rytmer. «Kald og reservert» starter med kor fra Karin Okkenhaug som sender tankene til en annen ordsmed, Leonard Cohen, og for eksempel hans «Dance Me To The End Of Love». Joda, Bjella synger om «forvirra mannesinn» også på dette albumet. Så vanskelig det kan være å kommunisere og dobbeltkommunisere med hverandre!

No er du overalt. Det er berre deg eg ser. Du tek all mi tid. Ingenting anna skjer.

Vi hopper over til side to igjen og tredje og nest siste låt. Siden den ene sangen bare heter «Du» og ordet «du» er sentralt også i sangen «Høge Nord», ser jeg på dem nærmest som tvillingsanger. Jeg er blitt veldig glad i dem begge to, men synes «Høge Nord» er den vasseste av dem. To sanger om den altoppslukende kjærligheten og hvor vanskelig det kan være å gå videre når man blir avvist.

Nja, kanskje snakker vi trillingsanger. Albumet avsluttes nemlig på beste vis med den fine «Lengte, lengte». Men her har man to veier å gå; la lengtingen lamslå eller gi energi til å leve det livet som er for den som vil leve. Jeg liker saga til Erland Dahlen på denne!

Terningkast fem? Uansett; Velkomen skodde er Bjella opp mot sitt aller beste. Albumet er nydelig produsert av Geir Sundstøl, har mange fine melodier og lekre detaljer. Bjella har hentet inspirasjon utenfra, men han har så mye særpreg i stemme, melodier og tekster med lune rim at det aldri er tvil om at dette er Bjella. Mann lærer alltid litt om menneskene, ja til og med om seg selv, av å høre på Bjella. Velkommen, Velkomen skodde!

Han kan dra så langt han vil: Hallingdal er hans øy.

Tre damer du bør lytte til


I dag anbefaler jeg tre album av tre norske damer, det vi si Johanna Demker er norsksvensk, om noen skulle være opptatt av slike detaljer. De to andre er Vilde Bye og Krissy Mary. Her får du doser med heartland-rock, vakre ballader, følsomme viser, stemmeprakt og mystikk. Vær så god!

Vilde Bye: Never Nothing (album 2026) –nært og vakkert

Cover art: Dag Eirik Clausen

Den egentlige åpningen på Vilde Byes nye album Never Nothing er sang nummer tre og hennes versjon av «Between The Bars» av Elliott Smith». Sangen setter tonen for resten av albumet, et album som i tekstene tar for seg kjærlighetens opp- og nedturer. Her tør Vilde å være nær lytteren. Det er modig, og det er vakkert.

Nær sensasjonelt gode sanger, skrev jeg om den da 20 år gamle Vilde Byes debutalbum Colder fra 2024. Det kan jeg også skrive om oppfølgeren Never Nothing som ble gitt ut for få dager siden. Siden sist har Vilde gjort mange spillejobber, og selv så jeg henne som oppvarmingsartist for Torgeir Waldemar sammen med Jakob Haugstad Struve som også denne gangen har skrevet flere av sangene sammen med Vilde og som bidrar med flere ulike instrumenter på Never Nothing.

Nevnte Torgeir Waldemar produserte Colder. Denne gangen har Tromsø-jenta vendt nesa mot Rogaland, og Frode Strømstad, kjent blant annet fra sitt samarbeid med Anne Lise Frøkedal i I Was A King, har denne gangen produsert. Nettopp Frøkedal spiller piano på én låt. Ellers bidrar blant annet folk som Frode selv, Dag Vagle, Erlend Aasland og Fredrik Sandvik Olsen.

Foto: Mathias Brenden

Før vi kommer til «Between The Bars» får vi servert «Losing You» og «Mailbox», to utmerkede pop-låter med litt innslag av folk. Jeg liker dem således godt, men tenker at de kanskje ikke hører helt hjemme i dette selskapet, et selskap som altså starter med forsiktig instrumentering ledet av Vildes egen kassegitar og følsomme stemme til «Between The Bars». Og så følger originale sanger i omtrent samme stemningsleie. Selv om Struve nå har tatt over gitaren, er «Bird Up In The Tree» nesten en tvilling til «Betweeen The Bars». Litt plystring også. Nydelig sang! Tittellåten «Never Nothing» følger glimrende opp. Her fargelegger Erlend Aasland med litt tangenter, men fortsatt er tilnærmingen «less is more», nei, lite er mye mer.

Og slik fortsetter det plata ut; «Puzzle Piece» med sin antydende elektriske gitar, «Wait For You» og «Because Of You» har alle egenskaper som kan gjøre dem til akkurat din favoritt. Nedstrippet, minimalistisk, gode melodier, små tempovariasjoner, lekre detaljer. Aldri kjedelig. Og når albumet avsluttes med «Petals», er du godt i stemning til å starte på nytt, men hoppe over de to første sangene. De sparer du til du er i et annet humør.

Men alt i alt: Enda nærmere sensasjonelt bra, og det gjelder ikke bare sangene denne gangen, men alt i hop.

Johanna Demker: Fortune Hunters (album 2026) – voksenrock

Av og til er jeg primitiv og lar urinstinktene bestemme. Noen ganger må jakten på lykken få lov til å være ensbetydende med jakten på den gode gitarsoloen. Og når Johanna Demker har med seg Marius Lien i bandet, øker sjansen for å finne gull. Og gullklumper i ulike størrelser finner du på Johannas Demkers nye album «Fortune Hunters». Den største av dem alle finner du på albumets sjette låt «My Garden», en sang om at lykken også kan finnes i hagearbeid. Som det røsker når Lien og tangentmann Auver Gaaren setter i gang en duell tatt rett ut av en gammel westernfilm. Det høykompetente bandet teller også bandet teller også Kim André Tønnessen på bass og Martin Utby på slaginstrumenter

Norsksvenske Johanna Demkers Fortune Hunters holder hva tittelen lover. Her snakker vi om jakten på kjærligheten og jakten på lykken. Vi må lære oss å se det større bildet der glasset er snarere halvfullt enn halvtomt og innrette oss etter det:


Tematisk utforsker albumet jakten på lykken, enten det handler om frihet, kjærlighet, status, berømmelse, trøst eller livsmestring.

Presseskriv

Musikalsk beveger vi oss vekselvis mellom et slags blues- og soulinspirert heartland-rock univers blandet med noen sugende ballader. Mens Vilde Byes album kanskje egner seg best med stearinlys, rødvon og ost eller annen melankolsk hjemmehygge, tar Johanna Demkers’ album oss gjerne ut på veien. Bildene som dukker opp er klisjeen flagrende hår i en åpen cabriolet. Men du skjønner hva jeg mener.

Foto: Ingrid Klevmark

Johanna har lang fartstid i norsk musikkliv, og har flere album i bagasjen, også i nyere tid. Jeg må innrømme at jeg ikke har sjekker ut Johannas tidligere album ordentlig, og da hennes agent spurte meg for ei ukes tid siden hvordan det gikk, svarte jeg unnvikende at dette ikke hadde festet seg enda. Men nå har det det! Dette er rett og slett et av de mange album jeg må gi tid, før jeg vet om det er på min side.

Nå vet jeg rett og slett ikke hvilke flere låter jeg skal trekke fram spesielt, men tittellåten «Fortune Hunters», «Mourning Song» og den ettertenksomme pianodrevne «Stronger» er alle verdt å nevnes.

Et veldig, fint og variert album for oss som liker fengende rockelåter og insisterende ballader fremført av et band med stor B og en egenartet artist. Dette albumet skal bli med meg videre!

Krissy Mary: Horror Vacui (album 2026) – mystikk og følelser

Krissy Mary, eller Kristine Marie Aasvang, som er hennes fulle navn, er multikunstner med utdanning fra kunstakademier i Bergen og Trondheim. Hun har også deltatt på flere utstillinger, og av CV-en hennes går det fram at lyd er noe hun interesserer seg spesielt for. Kristine har vært medlem i anerkjente The Secret Sound Of Dreamwalkers, men er nå ute med sitt tredje soloalbum.

Hennes første album var Feme Sole (2022). «Feme sole» er er begrep som ble utviklet fra slutten av 1000-tallet og gjennom 1300-tallet og viste til ugifte kvinner som arbeidet uavhengig i et håndverk eller handel og ikke ved siden av en ektemann. Selv om bildene jeg får på netthinnen er av natur og naturmystikk, og disse ingrediensene også delvis er til stede i tekstene, bruker også Krissy Mary andre bilder, bilder som beskriver ensomhet, kjærlighetssorg, forhold som ikke fungerer. Et strålende album der sangen «Too Heavy For My Boots» er et tilgjengelig høydepunkt.

Oppfølgeren Virago (2023) er omtrent like bra. «Virago» skal opprinnelig ha betydd en sterk og modig kvinne, eller gjerne en kvinne med mannlig styrke. I senere tid har betydningen fått en mer negativ klang, som går mer i retning av det kranglete og dominerende. Så mens tittelen på første album henspeiler på veien til selvstendighet, går Virago et skritt videre mot selvhevdelse. Om man skal tolke begrepene inn i Krissy Marys musikk, må det bli at den på Virago blir mer ekspansiv, viser mer styrke og selvtillit. Også dette er et veldig fint album med høydepunkter som «Love Makes Me Sad» og «Shake Our Heads».

Årets album heter Horror Vacui, og det er nå fristende å tenke at vi har med en trilogi å gjøre . Horror vacui» betyr frykt for tomrom. Samtidig er dette er album der Krissy Mary og hennes medprodusent Stian Vesterhus stripper ned bruken av instrumenter til kun å være Krissy Marys elektriske gitar og stemme. Men tro ikke at det blir mye tomrom av den grunn. Stemmen og gitaren kommer i ulik intensitet i lag på lag. Det blir for enkelt å si at Krissy korer seg selv, men hun gjør det også. Selv om for eksempel fløyter og piano nå er fraværende, føles lydbildet større og rikere enn før, det renner nesten over.

Det kan være fristende å tenke at dette uttrykker en overflod av følelser. Nå er det ikke selvstendighet og styrke som er det sentrale, men å vise fram mennesket – eller kvinnen – i all sin bredde. Svak og sterk, selvstendig og søkende. Kanskje. Og kanskje er samspillet eller mangel på samspill mellom menneske og natur også sentralt her. Når det er sagt, det er krevende å få med seg tekstene, jeg skulle gjerne hatt et tekstark ved siden av meg.

Selv liker jeg åpningslåtene «The Fire» og «Johnny Silver» samt avslutningslåtene «Picturesight Loneliness» og «The Reader Will See It» aller best, men først og fremst er det helheten som tiltaler meg. Titlene på låtene er poesi i seg selv, og gir inntrykk av et stykke musikk som er gjennomarbeidet på flere plan.

La deg bli ført inn i en verden av mystikk, stemninger og særpreg. Innenfor sine rammer viser Krissys folkemusikk sårbarhet, selvstendighet og styrke. Det er få, om ingen andre som lager slik musikk i dag.

Krissy Mary og Thomas Bergsten. Foto: Tormod Reiersen

Anana Kaye kommer fra en annen verden

Anana Kaye: Are You There? (album 2026)

Foto: Giorgi Kolbaia

”I’ve come from another World“, synger Anana Kaye på sangen «Only The Fool Remains» på hennes nye album, laget sammen med hennes partner Irakli Gabriel. Og det er nettopp den følelsen hun gir meg med en stemme og et piano som er av samme verden, en annen verden. En annen tid; ikke fortid, samtid eller framtid. Det var denne verdenen og tidløsheten som løftet Whispers & Sighs, David Olneys siste album, til også å bli et av hans aller beste. Anana Kayes flerkulturelle bakgrunn og unike formidlerevner skal ha sin del av æren for det. Anana Kaye og Irakli Gabriel er født i Georgi og bor nå i Nashville. Irakli Gabriel lager videoer for duoen og for andre artister. Det kan bidra til at musikken også fremstår som visuell.

Anana Kaye og David Olney var som skapt for hverandre. Om du ikke er kjent med David Olney, kan jeg jo nevne at han var en av de store låskriverne, og var til dels en del av miljøet rundt Townes Van Zandt, men han fremsto ofte mer rocka og var nok også mindre plaget av indre demoner. David døde på scenen for seks år siden, så nå går Anana Kaye videre alene.

Nei, det er ikke riktig. De fleste sangene på Anana Kayes nye album, Are You There?, er sanger skrevet sammen med David Olney for det som skulle blitt flere samarbeidsprosjekt, og det er også noen eldre Olney-sanger her. I tillegg er det sanger skrevet sammen av Kaye, Gabriel og henholdsvis Hywel John og Nicola Boggs.

There Is A War. På mange måter er det likevel en versjon av Leonard Cohens sang «There Is A War», tematikken på albumet kretser rundt. Det virker som det er en krig overalt for tiden, og for Anana Kaye og Irakli Gabriel med Georgia som fødeland og nærheten til frigjøringskampen der og i nabolandet Ukraina, føles det ekstra sterkt og kan også gi grobunn til en egen følelsesmessig krig med personlig sorg som bakteppe. Sangen er såpass sentral at jeg bærer over med at jeg paradoksalt nok ikke er så veldig glad i Anana Kayes versjon og at dette isolert sett er det sporet jeg liker minst på Are You There? Kanskje er den for indie for meg, hva enn det måtte bety. Jeg utelukker ikke at også denne versjonen vil vokse på meg om jeg gir den tid og venner meg til den.

Jeg vet ikke hva albumtittelen henspeiler på, men det er kanskje et spørsmål til Gud om han fortsatt er der, eller om han forlatt denne klinkekula helt. Eller det er et spørsmål til oss alle, er vi der fortsatt for hverandre, står vi opp for medmenneskelige verdier når ondskapen truer fra mange kanter?

Selve ordene «Are You There?» gjentas på den flotte åpningssangen «Cordelia», en sang som er mindre americana og mer indiepop enn det jeg tidligere har hørt fra Anana Kaye. Men som du har skjønt er ikke Anana Kaye en artist det er nødvendig å båssette. Jeg lar meg engasjere og rive med. Herlig. Allerede på neste sang «Cross The Water» er vi dog tilbake til et landskap som har litt mer americana over seg. Muligens. Men det musikalske landskapet er mangeslungent med blåsere og lydeffekter som nærmest bokstavelig får deg til å føle tåke over vannet på kroppen. «Infinetly Blue» fullfører seksjonen med tre Anana Kaye-, Irakli Gabriel- og David Olney-sanger før «There Is A War» slippes løs på oss. Glimrende åpningssanger er fornavnet.

I wish I could come to you in glory
A soldier from some holy war

På andre siden av «There Is A War», får vi en flott versjon av David Olneys «Soldiers Of Misfortune», en versjon som er noe helt eget, men som likevel ikke er flyttet like langt fra originalen som «There Is A War». Men så er det også en av styrkene til Anana Kaye når hun gjør andres sanger. Hun gir dem ofte et helt eget uttrykk samtidig som versjonene i det minste har en viss troskap til originalene. Men trommene er ikke av det slaget som du pleier å finne i musikken Gubberock pleier å omtale. Men jeg liker det!

Musikalsk smeltedigel. Jeg har skrevet det før. Anana Kaye er ikke redd for å blande virkemidlene. Lydbildet er ofte litt kjølig og eksperimentelt, men så får vi kanskje blåsere og cello og varme oss på; samspillet mellom piano og cello på «Only The Fool Remains» er laget i himmelen, nei, vi var vel egentlig enig om å si i en annen verden. Jeg har skrevet mye om sangene der David Olney er sentral på låtskriversiden. Men de øvrige sangene er sannelig ikke stort dårligere og kler albumet og helheten. Særlig «Familiar», men også «Red Desert» er to interessante låter som tar meg ut av komfortsonen, men jeg finner raskt ut at det også kan være en fin plass å være.

På YouTube har jeg sett Anana Kaye spille David Olneys «Running From Love», med et mer reinspikka rockeband. Om jeg skulle savne noe her, er det en låt eller to der Anana Kaye får frem mer av råskapen som bor i henne. Men det hører kanskje ikke hjemme i dette landskapet.

Irakli Gabriel har bodd i Trondheim og fra tid til annen besøker Irakli Gabriel og Anana Kaye Norge, og spiller kanskje for noen heldige utvalgte. For to år siden ga de ut en liveplate spilt inn på Moskus i Trondheim med mer enn en håndfull sanger fra mesterverket Whispers & Sighs. Om du vil høre Anana Kaye i en naknere og av og til råere versjon, er det mye gåsehud å hente på det albumet. Som den dama spiller og synger!

Love Is. Men tilbake til Are You There? For den er uansett et av de nye albumene jeg har satt aller mest pris på så langt i år. Helt til slutt får vi «Love Is» skrevet av David Olney alene. Ja, det er kjærlighet og ikke krig som er veien framover. En flott avslutning på et album som både engasjerer og utfordrer. Og best av alt; de gode sangene.

Foto Duende Visions

Poetisk, vakkert og meningsfylt fra Randi Tytingvåg

Randi Tytingvåg Trio: Lengt (album 2026)

Foto: Eirik Tjørhom

”Me fletta saman ord for ord
Eg bandt de saman i ei tonesnor
Det gnistra av felles skaperglede
Som om någe større va te stede“

Helge og Randi. For noen album siden innledet Randi Tytingvåg et samarbeid med poeten Helge Torvund, og hun begynte å synge på norsk. Gjennom albumene Trøsteviser for redde netter (2021) og Hjem (2023) følger vi en livsglad Randi gjennom nedturer med sykdom og store utfordringer samtidig som evnen til å glede seg over livet aldri virket å være langt unna. Helge Torvund hjalp henne med å sette ord på følelsene samtidig som tekstene fikk universelle kvaliteter. På åpningslåten på Randi Tytingvåg Trios nye album Lengt, «Den eg venta på», beskriver duoen Randi Tytingvåg og Helge Torvund deres vennskap og samarbeid gjennom en lettbent sang som bare har festet seg lengst framme i pannebrasken.

Randi Tytingvåg Trio består foruten av Randi selv av strengemestrene Erlend Aasland og Dag Vagle. Sammen med lydtekniker Per Ravnaas har de spilt inn Lengt i Sandnes. Lydbildet er varmt og akustisk slik det ofte er med denne gjengen.

Lengt, også etter kaffe. Tittelen på albumet har Torvund og Tytingvåg valgt fordi «Lengt» er et ord som rommer så mye; nostalgi og savn, men også forventninger for framtiden. Albumcoveret signaliserer det samme gjennom en gammel kaffekopp. Den har noe bestandig over seg samtidig som jeg i skrivende stund gleder meg til dagens første kaffekopp her morgenmennesket jeg sitter i vestibylen på et hotell i Hamar tidlig en lørdag morgen. Håpet er at dattera mi skal få sove et par timer til. Det er slike tanker som bare kommer når jeg hører Lengt. Albumet er så helstøpt, melodiene så gode, og med den vakre strengemusikken er det ikke tvil om at noe større er tilstede. Jeg går bort til resepsjonen og spør etter kaffe. Nei, kjøkkenet er ikke åpent, sier den ene. Jo, jeg kan hente, sier den andre. Slik godvilje, tenker jeg.

Godvilje og godhet, ja. Det er Randi Tytingvåg Trios musikk i et nøtteskall. Albumet inneholder glade sanger om hvor fint det bare er å være til som i den spretne «Sulling», og temaet er beslektet i den mer ettertenksomme «Den røde anorakken», en sang om kjærligheten som har nydelig koring fra medmusikantene: ”I den klara og stilla luftå får me ein nyåpna start…“. Randi & co skjenker oss også den tyngre sangen «Kom tebage» om savnet etter en far som han var før han er i ferd med å forsvinne og en fin hyllest til broren i «Vals for Eirik».

Dette er vakkert og meningsfylt tvers gjennom. Jeg blir litt melankolsk av «Sko ønske det smilet var mitt»; noen ganger har jeg tenkt akkurat de tankene med et snev av både misunnelse og tungsinn. Avslutningen «Lista seg på tå» rommer mye, og store deler av Lengt får en utrolig sterk oppsummering.

Smykker. Jeg vet ikke om det er riktig å se på Trøsteviser for redde netter, Hjem og Lengt som en trilogi. Det er uansett et særdeles fint knippe album å kunne smykke seg med. Poetiske og vakre album om selve livet. Det høres tilsynelatende så lett ut å lage så gode tekster og varierte og egentlig ganske mangslungne melodier. Å spille så uanstrengt. Deri ligger kanskje hemmeligheten gjemt. Tusen takk!

”Me har gått langt og me går ennå“

Foto: Eirik Tjørhom