Gubberock

Anana Kaye kommer fra en annen verden

Anana Kaye: Are You There? (album 2026)

”I’ve come from another World“, synger Anana Kaye på sangen «Only The Fool Remains» på hennes nye album, laget sammen med hennes partner Irakli Gabriel. Og det er nettopp den følelsen hun gir meg med en stemme og et piano som er av samme verden, en annen verden. En annen tid; ikke fortid, samtid eller framtid. Det var denne verdenen og tidløsheten som løftet Whispers & Sighs, David Olneys siste album, til også å bli et av hans aller beste. Anana Kayes flerkulturelle bakgrunn og unike formidlerevner skal ha sin del av æren for det. Anana Kaye og Irakli Gabriel er født i Georgi og bor nå i Nashville. Irakli Gabriel lager videoer for duoen og for andre artister. Det kan bidra til at musikken også fremstår som visuell.

Anana Kaye og David Olney var som skapt for hverandre. Om du ikke er kjent med David Olney, kan jeg jo nevne at han var en av de store låskriverne, og var til dels en del av miljøet rundt Townes Van Zandt, men han fremsto ofte mer rocka og var nok også mindre plaget av indre demoner. David døde på scenen for seks år siden, så nå går Anana Kaye videre alene.

Nei, det er ikke riktig. De fleste sangene på Anana Kayes nye album, Are You There?, er sanger skrevet sammen med David Olney for det som skulle blitt flere samarbeidsprosjekt, og det er også noen eldre Olney-sanger her. I tillegg er det sanger skrevet sammen av Kaye, Gabriel og henholdsvis Hywel John og Nicola Boggs.

There Is A War. På mange måter er det likevel en versjon av Leonard Cohens sang «There Is A War», tematikken på albumet kretser rundt. Det virker som det er en krig overalt for tiden, og for Anana Kaye og Irakli Gabriel med Georgia som fødeland og nærheten til frigjøringskampen der og i nabolandet Ukraina, føles det ekstra sterkt og kan også gi grobunn til en egen følelsesmessig krig med personlig sorg som bakteppe. Sangen er såpass sentral at jeg bærer over med at jeg paradoksalt nok ikke er så veldig glad i Anana Kayes versjon og at dette isolert sett er det sporet jeg liker minst på Are You There? Kanskje er den for indie for meg, hva enn det måtte bety. Jeg utelukker ikke at også denne versjonen vil vokse på meg om jeg gir den tid og venner meg til den.

Jeg vet ikke hva albumtittelen henspeiler på, men det er kanskje et spørsmål til Gud om han fortsatt er der, eller om han forlatt denne klinkekula helt. Eller det er et spørsmål til oss alle, er vi der fortsatt for hverandre, står vi opp for medmenneskelige verdier når ondskapen truer fra mange kanter?

Selve ordene «Are You There?» gjentas på den flotte åpningssangen «Cordelia», en sang som er mindre americana og mer indiepop enn det jeg tidligere har hørt fra Anana Kaye. Men som du har skjønt er ikke Anana Kaye en artist det er nødvendig å båssette. Jeg lar meg engasjere og rive med. Herlig. Allerede på neste sang «Cross The Water» er vi dog tilbake til et landskap som har litt mer americana over seg. Muligens. Men det musikalske landskapet er mangeslungent med blåsere og lydeffekter som nærmest bokstavelig får deg til å føle tåke over vannet på kroppen. «Infinetly Blue» fullfører seksjonen med tre Anana Kaye-, Irakli Gabriel- og David Olney-sanger før «There Is A War» slippes løs på oss. Glimrende åpningssanger er fornavnet.

I wish I could come to you in glory
A soldier from some holy war

På andre siden av «There Is A War», får vi en flott versjon av David Olneys «Soldiers Of Misfortune», en versjon som er noe helt eget, men som likevel ikke er flyttet like langt fra originalen som «There Is A War». Men så er det også en av styrkene til Anana Kaye når hun gjør andres sanger. Hun gir dem ofte et helt eget uttrykk samtidig som versjonene i det minste har en viss troskap til originalene. Men trommene er ikke av det slaget som du pleier å finne i musikken Gubberock pleier å omtale. Men jeg liker det!

Musikalsk smeltedigel. Jeg har skrevet det før. Anana Kaye er ikke redd for å blande virkemidlene. Lydbildet er ofte litt kjølig og eksperimentelt, men så får vi kanskje blåsere og cello og varme oss på; samspillet mellom piano og cello på «Only The Fool Remains» er laget i himmelen, nei, vi var vel egentlig enig om å si i en annen verden. Jeg har skrevet mye om sangene der David Olney er sentral på låtskriversiden. Men de øvrige sangene er sannelig ikke stort dårligere og kler albumet og helheten. Særlig «Familiar», men også «Red Desert» er to interessante låter som tar meg ut av komfortsonen, men jeg finner raskt ut at det også kan være en fin plass å være.

På YouTube har jeg sett Anana Kaye spille David Olneys «Running From Love», med et mer reinspikka rockeband. Om jeg skulle savne noe her, er det en låt eller to der Anana Kaye får frem mer av råskapen som bor i henne. Men det hører kanskje ikke hjemme i dette landskapet.

Irakli Gabriel har bodd i Trondheim og fra tid til annen besøker Irakli Gabriel og Anana Kaye Norge, og spiller kanskje for noen heldige utvalgte. For to år siden ga de ut en liveplate spilt inn på Moskus i Trondheim med mer enn en håndfull sanger fra mesterverket Whispers & Sighs. Om du vil høre Anana Kaye i en naknere og av og til råere versjon, er det mye gåsehud å hente på det albumet. Som den dama spiller og synger!

Love Is. Men tilbake til Are You There? For den er uansett et av de nye albumene jeg har satt aller mest pris på så langt i år. Helt til slutt får vi «Love Is» skrevet av David Olney alene. Ja, det er kjærlighet og ikke krig som er veien framover. En flott avslutning på et album som både engasjerer og utfordrer. Og best av alt; de gode sangene.

Poetisk, vakkert og meningsfylt fra Randi Tytingvåg

Randi Tytingvåg Trio: Lengt (album 2026)

”Me fletta saman ord for ord
Eg bandt de saman i ei tonesnor
Det gnistra av felles skaperglede
Som om någe større va te stede“

Helge og Randi. For noen album siden innledet Randi Tytingvåg et samarbeid med poeten Helge Torvund, og hun begynte å synge på norsk. Gjennom albumene Trøsteviser for redde netter (2021) og Hjem (2023) følger vi en livsglad Randi gjennom nedturer med sykdom og store utfordringer samtidig som evnen til å glede seg over livet aldri virket å være langt unna. Helge Torvund hjalp henne med å sette ord på følelsene samtidig som tekstene fikk universelle kvaliteter. På åpningslåten på Randi Tytingvåg Trios nye album Lengt, «Den eg venta på», beskriver duoen Randi Tytingvåg og Helge Torvund deres vennskap og samarbeid gjennom en lettbent sang som bare har festet seg lengst framme i pannebrasken.

Randi Tytingvåg Trio består foruten av Randi selv av strengemestrene Erlend Aasland og Dag Vagle. Sammen med lydtekniker Per Ravnaas har de spilt inn Lengt i Sandnes. Lydbildet er varmt og akustisk slik det ofte er med denne gjengen.

Lengt, også etter kaffe. Tittelen på albumet har Torvund og Tytingvåg valgt fordi «Lengt» er et ord som rommer så mye; nostalgi og savn, men også forventninger for framtiden. Albumcoveret signaliserer det samme gjennom en gammel kaffekopp. Den har noe bestandig over seg samtidig som jeg i skrivende stund gleder meg til dagens første kaffekopp her morgenmennesket jeg sitter i vestibylen på et hotell i Hamar tidlig en lørdag morgen. Håpet er at dattera mi skal få sove et par timer til. Det er slike tanker som bare kommer når jeg hører Lengt. Albumet er så helstøpt, melodiene så gode, og med den vakre strengemusikken er det ikke tvil om at noe større er tilstede. Jeg går bort til resepsjonen og spør etter kaffe. Nei, kjøkkenet er ikke åpent, sier den ene. Jo, jeg kan hente, sier den andre. Slik godvilje, tenker jeg.

Godvilje og godhet, ja. Det er Randi Tytingvåg Trios musikk i et nøtteskall. Albumet inneholder glade sanger om hvor fint det bare er å være til som i den spretne «Sulling», og temaet er beslektet i den mer ettertenksomme «Den røde anorakken», en sang om kjærligheten som har nydelig koring fra medmusikantene: ”I den klara og stilla luftå får me ein nyåpna start…“. Randi & co skjenker oss også den tyngre sangen «Kom tebage» om savnet etter en far som han var før han er i ferd med å forsvinne og en fin hyllest til broren i «Vals for Eirik».

Dette er vakkert og meningsfylt tvers gjennom. Jeg blir litt melankolsk av «Sko ønske det smilet var mitt»; noen ganger har jeg tenkt akkurat de tankene med et snev av både misunnelse og tungsinn. Avslutningen «Lista seg på tå» rommer mye, og store deler av Lengt får en utrolig sterk oppsummering.

Smykker. Jeg vet ikke om det er riktig å se på Trøsteviser for redde netter, Hjem og Lengt som en trilogi. Det er uansett et særdeles fint knippe album å kunne smykke seg med. Poetiske og vakre album om selve livet. Det høres tilsynelatende så lett ut å lage så gode tekster og varierte og egentlig ganske mangslungne melodier. Å spille så uanstrengt. Deri ligger kanskje hemmeligheten gjemt. Tusen takk!

”Me har gått langt og me går ennå“

Bonnie ”Prince“ Billys verden er mangeslungen

Bonnie ”Prince“ Billy: We Are Together Again (album 2026)

Bonnie “Prince” Billys nye album We Are Together Again viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn.

Bill Callahan og Bonnie ”Prince“ Billy. I gårsdagens omtale av Bill Callahans nye album skrev jeg at hans My Days Of 58 rett og slett er artisten på sitt beste og mest interessante. Bill Callahan og Bonnie “Prince“ Billy, eller Will Oldham som mannen bak prosjektet kaller seg, har mye til felles. Ikke bare har de samarbeidet, men deres tilnærming til musikk har mye til felles. Ikke minst kommer det til uttrykk gjennom deres album av året, der blåsere og koring fra kvinnelige aktører gjør musikken mer dynamisk. Will Oldhams stemme er enda mer behagelig enn Bill Callahans, nesten helt uten skarpe kanter. Det er lett å la ham og musikken hans forsvinne i bakgrunnen om du ikke tar lyttingen alvorlig nok. Strykerne på We Are Together Again bidrar til også å gi albumet et symfonisk preg til tider. En lystelig sang som «Vietnam Sunshine» avsluttes med noe som nær er et mariachi-band.

56-åringen Will Oldham – 8 dager yngre enn meg – har en lang karriere bak seg og har hatt en rekke ulike prosjekter der Palace Music og Bonnie ”Prince“ Billy er de mest kjente. Det er vanskelig å skrive om ham uten å nevne de tre albumene som ble utgitt rundt årtusenskiftet – I See A Darkness, Ease Down The Road og Master And Everyone – men det har kommet nye fint også seinere, ikke minst er fjorårets David Ferguson-produserte countryalbum The Purple Bird en perle, og blant fjorårets aller beste album i mi bok.

Blant venner. Bonnie ”Prince Billy“ er tilbake til familie og venner i Louisville etter et besøk i Nashville forrige gang. Man snakker nå om en Louisville-trilogi; dette, I Made A Place (2019) og Keeping Secrets Will Destroy You (2023). We Are Together Again er et mer folksy indiealbum enn forgjengeren. Er så albumet like bra? Det skal noe til. Sangene er ikke like umiddelbare, så albumet er på en stigende kurve, der den deriverte er klart positiv. I skrivende stund tror jeg også at andrederiverte er positiv, slik at stigningen følger en konveks kurve. Om du vil hoppe over matematikken, er dette bare en måte å si at dette er et album til å bli glad i. Og hvem vet når 2026 en gang skal oppsummeres? Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk. Jeg lar sammenlikningen med fjorårets flotte album ligge herfra og ut.

Frykten. Begynnelsen og avslutningen på albumet binder dette perfekt sammen til en enhet. «Why Is The Lion?» og «Bride Of The Lion» er to sider av samme sang, og stiller spørsmål om, ja, hva stiller han spørsmål om? Det er noe av fascinasjonen ikke bare på disse sporene. Will Oldham forteller at frykt er én av drivkraftene bak å skrive sanger. Lytter man til «We Are Together Again» hører man om frykt og hvordan håndtere den. Kanskje er håndteringen av den viktigst; kjærlighet til familien, gleden av å skrive sanger som kan leve sitt liv uavhengig av hva jeg eller ham selv for den saks skyld skulle mene om dem eller kunne fange. Jeg har lest lange omtaler av albumet. Jeg skjønner i hovedsak ikke hva skribentene forsøker å formidle, men også det gir mening på en både enkel og innfløkt måte. Noen ganger er tittelen på sangen nesten nok. «(Everybody’s Got A) Friend Named Joe» er en slik sang, men den er så mye mer enn bare tittelen med sin flotte melodi og tekst. Andre ganger er melodiene og musikken fram til nå nok som i de nydelige «Strange Trouble» og «Davey Dead».

Dette er et album det er for tidlig å skrive om etter å ha lyttet til det i 10 dager. Beklager, utforsk det selv!

Analogt liv. Som Bill Callahan er Will Oldham opptatt av livet utenfor den digitale sfæren; om verdien av å oppleve noe sammen på ordentlig. Et godt argument for å legge ned hele bloggen. I mai spiller Bonnie “Prince“ Billy på Kaktusfestivalen i Halden og gir oss muligheten til å oppleve noe ordentlig sammen. Det kan fort bli en av årets store konsertopplevelser.

Og når We Are Together Again er ferdig, setter Tidal på Bill Callahan. Huff, da er vi digitale igjen.

Hvorfor menn synger

Bill Callahan: My Days Of 58 (album 2026)

Bill Callahan synger fordi han tidlig ble inspirert av Lou Reed, og til tider høres han da nesten ut som Lou også. På den nær majestetiske åpningslåten «Why Do Men Sing?» på hans nye album My Days of 58 – han er nå 59 år gammel – treffer han Lou Reed, trolig i himmelen, og har en samtale med ham. Én annen årsak til at menn synger kan være at de som Bill Callahan beskriver seg selv i et intervju med Uncut for noen måneder er helt avhengige av å skrive sanger, omtrent som en alkoholikers avhengighet av alkohol.

It started out as a way for me to communicate with other people and myself and the spirits. I don’t want to say that it saved my life but it gave me a life
– fra sangen «Pathol O.G»

Avslappet. Det Bill Callahan nå har laget er et til dels selvbiografisk album og et særdeles vakkert og poetisk album. Du hører fortsatt at det er mannen bak prosjektet Smog og hans fortsatt beste album Sometimes I Wish We Were An Eagle (2009). Samtidig er det noe avslappet over albumet. Dette høres ut som en mann som har funnet fred med seg selv og omgivelsene. Bill Callahan er en mann som kan komme ned på feil side av kjedelig, i hvert fall på de første lyttingene. Denne gangen er det nok å ta fatt i den første gangen jeg hører plata til at den får nye runder, og nå er det kanskje det albumet jeg har spilt mest i år.

Selvbiografisk. I Intervjuet med Uncut er Bill Callahan åpen om hans forhold til de nå døde foreldrene, en kreftdiagnose og om svakheter i egen personlighet. Han beskriver seg selv som en «hat-fan»; han hører hva han virkelig ikke liker, og ikke ønsker å gjøre. Den positive tilnærmingen er det verre med. Én av favorittene mine på albumet er «Computer», og her kommer virkelig «hat-fanen» i ham til sin rett. På PC-en leser han ting han ikke burde lese, han synger engasjert om det menneskelige og avskyr autotune.

And every minute you’re on social media a few people are getting richer and richer off of your weakness
– til Mojo

Han synger om egne barn som er mye bedre enn ham selv, de er mer empatiske enn ham selv og gjør verden til til et vakrere sted som han synger på sangen med nettopp tittelen «Empathy», en sang som åpner med en strofe som på direkte måte problematiserer hans problematiske forhold til sin egen far. På «The Man I’m Supposed To Be» er han opptatt av at han aldri må slutte å prøve å bli den mannen han er ment å være, ikke minst overfor barna og kona.

Dynamikk. Selvfølgelig er sangene, tekstene og Bill Callahans mørke stemme viktige ingredienser. På overflaten kan albumet høres nokså spartansk ut. Men de sofistikerte gitarene, tangentene, blåserne, trommene til Jim White og den forsiktige koringen til Eva Searls samt ganske mye annet bidrar alle til å skape dynamikk og spenning til albumet.

Det er i det hele tatt mye fint og interessant å høre den timen dette albumet varer. «Lake Winneabago» er en vakker sang om et nydelig sted der Bill Callahan tilbrakte tre dager da han skulle sende foreldrenes aske ut i evigheten. «Pathol O.G.» har mer enn en fengende tittel, og «Lonely City» svever avgårde. «And Dream Land» gir oss litt støyrock.

Bill Callahan på sitt beste. My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: