Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams nye album World’s Gone Wrong handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA.
When I Look At The World. Lucinda Williams har sett på verden før. Hennes Good Souls Better Angels fra 2020 var til dels et kraftig angrep på Donald Trump og det han står for ikledd et lydbilde sterkt inspirert av Neil Young & Crazy Horse sitt album Ragged Glory, hvilket betyr rufsete og til dels et tungt og fyldig lydbilde. Samme år fikk Lucinda hjerneslag, og etter opptrening vendte hun tilbake med ny musikk og konserter. Hun har gitt ut flere coveralbum med artister hun setter pris på i serien Lu’s Jukebox, me det har nå gått nesten tre år siden hennes forrige album med eget materiale, Stories From A Rock N Roll Heart, et fint, men musikalsk lettere album, som var mer fokusert på hennes egen historie og personer i hennes egen omgangskrets.
Åpenhet og råskap. På samme tid som Stories From A Rock N Roll Heart ble gitt ut kunne man lese hennes selvbiografiske bok Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You. Lucinda er kanskje den av mine favorittartister jeg visste minst om sett i forhold til hvor mye jeg har spilt musikken hennes. Hennes ømhet, åpenhet og hennes råskap fascinerer, også i denne boka. Ikke minst fordi hun åpner om om deler av livet hun ikke har villet åpne opp om før, utenom gjennom sangene.
Nå er Lucinda tilbake med full tyngde, og Worlds’ Gone Wrong er et album som har mye til felles med det hardtslående Good Souls Better Angels. Noen kaller dette amerikana, det synes jeg er å strekke en overbefolket sjanger vel langt. Hva er galt med blues og rock? Sangene er stort sett skrevet i samarbeid med ektemannen Tom Overby og Doug Pattibone, og Overby og den gamle samarbeidspartneren Ray Kennedy har produsert albumet. Med unntak av et par sanger er dette et sint og mørkt album der Lucinda har sett på verden og overhodet ikke liker det hun ser. Samtidig er albumet en kraftig kur mot apati. Vi kan ikke stille oss likegyldige til det som skjer.
Bob Dylan og Neil Young. Selv om sangene er rundt et år gamle, har de ikke gått ut på dato. Om musikken er inspirert av Neil Youngs rufsete hjørne, forstår jeg Lucinda dithen at tekstene har røtter i Bob Dylans politiske sanger på første halvdel av 1960-årene. Dylan skrev da både universelle tekster som «Blowin’ In The Wind» eller han laget noe universelt ut av konkrete hendelser som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll». Og skal man tro et intervju Lucinda nylig gjorde for musikkmagasinet Uncut er det særlig tekstene Tom Overby setter sitt preg på.
Mavis Staples og Norah Jones. Jeg liker Lucinda aller best når skjøre ballader går hånd i hånd med tøffere rockere. Her får nok rockerne dominere. Men det er rom for andre instrumenter enn elektriske på sanger som den fine og mer personlige «Low Life». «So Much Trouble In The World» har også et noe annerledes lydbilde og er skrevet av Bob Marley. Tematikken passer perfekt inn på albumet, og vokalen til Mavis Staples står godt til Lucindas. På avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» bidrar Norah Jones på vokal. Det er ikke nok til å redde låten fra å være blant albumets svakeste. Lucindas stemme, kanskje påvirket av sykdom, er blitt mer slurvete med årene, det gjør stort sett lite, men her fungerer det dårlig i tospann med Jones.
Lucinda gjør en forskjell. Uansett. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. Første side av albumet er bedre enn første, men særlig «Punchline» stiller spørsmålet om det ondes problem på en original måte: Så mye vakkert, men glemte Gud å sette prikken over i-en til slutt?
På det beste får sinnet til Lucinda utløp gjennom gode sanger, rå vokal, og tekster og litt skrikende gitarer fra Doug Pettibone og Mark Ford og herjende orgel fra Rob Burger. Lucinda selv må stort sett la gitaren ligge etter hjerneslaget.
Nå som Neil Young har avlyst sommerens Europa-turné hadde det vært en god idé om Lucinda, Neil og Bruce Springsteen slo seg sammen. Om de ikke redder verden, ville stemmene kunne høres og gjøre en forskjell. De gjør allerede en forskjell.
For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.
A Change Is Gonna Come. Del 3 avsluttet ved med Bob Dylans Rolling Thunder Revue i 1975 og 1976. Vi er nå kommet til 1978. Dylan skulle igjen forvandles, og denne gangen det man i karismatiske, kristine kretser ofte kaller bli født på ny. I 1978 dro Bob Dylan igjen ut på turné. Turneen startet i Japan og konsertene der er dokumentert på albumet At Budokan og for få år siden på The Complete Budokan. Les mer om den her.
Konsertene i 1978 hadde mange av Dylans største hits, men i ganske annerledes arrangementer enn på studioalbumene. Men om noen er i tvil: lett gjenkjennelige. Inntrykket mitt er at Bob Dylan At Budokan har fått sin oppreisning de siste årene. Låtene fremføres som reggae, storslagen rock – og, ja, gospel. The Complete Budokan har én låt fra albumet Street-Legal som ble gitt ut samme år, nemlig fine «Love In Vain», men det er nok andre låter som er enda bedre og som bringer sterkere varsel om den totale forvandlingen. «Sẽnor» er rett og slett én av Dylans aller flotteste låter:
”Tell me where we are heading, Lincoln County Road or Armageddon“
Albumet har én låt til i samme kategori. Den lange «Changing Of The Guards» har ingen begynnelse og ingen slutt. Den fades inn og ut, og er nesten som en evighet i seg selv. Var «Changing Of The Guards» og Street-Legal (1978) et forvarsel om en nært forestående omvending til en slags karismatisk kristendom? Bibelbildene hadde alltid vært der, men gikk sanger om vaktskifte, djevelen og spørsmål om vi er på vei mot Armageddon videre? Dylan så på seg selv, livet han hadde levd og endret kursen. Og musikken hadde tydelig gospelpreg med koring fra Helena Springs, Jo Ann Harris og Carolyn Dennis. Det var vaktskifte på flere fronter. Dylan var nå endelig skilt fra Sara, og hadde elskerinner blant kordamene, Carolyn Dennis skulle han senere bli gift og skilt fra.
Trouble No More, The Bootleg Series Vol. 13/ 1979–1981 (utgitt i 2017)
På Slow Train Coming året etter er tekstene klarere, mindre kryptiske og mindre åpne for tolkning. Sliten etter skilsmisse og turné skal on Dylan ha fått en bokstavelig omvendelse der han skal ha følt Guds nærvær sterkt. Gjennom sin daværende kjæreste blir han med i Vineyard Christian Fellowship. Mange hadde på nytt vanskelig for å svelge hans kursendring, heller ikke musikerne tok alt inn over seg. Men han fikk med seg T Bone Burnett på laget. Slow Train Coming har noe av Dylans aller beste og mest engasjerte vokalinnsats til dags dato. Og over halvparten av sangene er gode. Selv om jeg ikke er så begeistret for de første sangene på albumets andre halvdel er jo tittellåten, «Precious Angel», «I Believe In You» og «When He Returns» strålende. Tekstene varierer mellom å være jublende til å være dommedagsprofetiske. Det kan være vanskelig å ta inn over seg strofer som «They will pray God to kill them, and they won’t be able to die». Godt formulert, men for drøyt for min smak.
Saved (1980) ble gitt ut året etter, og er nok en mer gjennomført positiv plate. Men også svakere. Sanger som «Convenant Woman» og «In The Garden» har utvilsomt kvaliteter, og de åpenbarer seg i større grad på liveversjonene på bootleg-volumet vi snart skal komme til enn på Saved.
Shot of Love (1981) er det siste albumet i det som betraktes som Bob Dylans gospeltrippel. Det kristne budskapet er imidlertid trappet ned og vil av mange oppfattes som mindre påtrengende, selv om det fortsatt gjennomsyrer mange av sangene. Også dette albumet har gode låter som «Lenny Bruce» og «Property Of Jesus», og ikke minst den innadvendte og strålende «Every Grain Of Sand».
I 2017 fikk vi en boks i Bob Dylans bootleg-serie som evner å kaste nytt lys over Bob Dylans-gospelperiode. Jeg gikk for en versjon med hele 8 CD-er og én bonus-DVD, så her er det mye å sette seg inn i.
Trouble No More viser at musikerne og Bob Dylan evnet å skape noe nytt, livskraftig, engasjerende. Som før danner egentlig bare et utgangspunkt for de til dels mye bedre liveversjonene. I boksen er det en rekke sanger som aldri tidligere var offisielt gitt ut. Sangene og versjonene blir satt inn i en sammenheng, og viser at mange av dem er spekket med bibelreferanser. Boksen har CD-er både med outtakes og livefremføringer. De to første CD-ene tar for seg livefremføringer i hele perioden 1979–1981, to CD-er har studiorariterer, så følger to CD-er med en «Best Of Toronto 1980». Jeg liker best de to siste CD-ene med «Live In Toronto 1981». Her får vi sanger fra gospelperioden som har overlevd i livefotmatet, ispedd gode versjoner av gamle klassikere. De eldre sangene får et litt alternativt liv samtidig som de nye sangene ikke blir fullt så utmattende i denne settingen.
Som en bonus-CD får vi livefremføringer med Bob og en slags predikant mellom låtene. En fin dokumentasjon på hva Bob Dylan faktisk var på denne tiden, men DVD-en roper ikke etter å bli tatt fram igjem!
Hva skal vi samlet si om denne boksen? Musikken varierer mellom det engasjerte og det heseblesende. Selv liker jeg ofte de litt neddempende sangene der kordamene ikke tar altfor mye plass. Som dokumentasjon på en viktig periode i Bobs liv og virke er boksen mer enn solid, og den kaster nytt liv og gir god innsikt i perioden. Terningkast 5.
Springtime In New York, The Bootleg Series Vol. 16/ 1980–1985 (utgitt i 2021)
Bakgrunn. Utover på 1980-tallet tonet Bob Dylan ned gospelpreget, men det var fortsatt tilstedeværende. Som vi skal se ga han ut det solide albumet Infidels i 1993. Empire Burlesque fra 1985 har en rekke gode sanger. Kocked Out Loaded fra 1986 har også en killer av en sang, «Brownsville Girl». Alle disse platene kunne vært enda noen hakk bedre sett med nåtidens øyne om man hadde tatt bedre valg. Real Live ble gitt ut i 1984.
En omarbeidet «Tangled Up In Blue» sitter ikke helt hos meg, men dette er nok et eksempel på at Dylan-fans ofte har delte meninger. Ellers er det mange alternative og fine versjoner i samarbeid med folk som Carlos Santana og Mick Taylor. Flere annerledes versjoner av sanger fra «Infidels», og to av hans eldre, beste og mest fleksible sanger «Highway 61 Revisited» og «Ballad Of A Thin Man» sitter bra.
Vol. 1-3. Jeg kjøpte Bob Dylans Bootleg Series Vol. 1–3 i begynnelsen av 1990-årene omtrent da den ble gitt ut. Jeg hadde på ingen måte oversikt over alle Dylans utgivelser– jeg har det knapt enda. Men flere av låtene var mye bedre enn de jeg så langt hadde hørt med Dylan. Særlig likte jeg Vol 3. Åttitallet lød overraskende friskt, ja jeg syntes låter som «Something Gotten Hold Of My Heart», «Angelina», «When The Night Comes Falling From The Sky», «Tell Me» og «Blind Willie McTell» fra tidlig 1980-tall var mye bedre enn dem man fant på de originale platene. Vol. 16 graver dypere i innspillingene fra 1980–1985.
Springtime In New York. Den første CD-en på Springtime In New York er stort sett fra øvinger rundt 1980. Vi får en rekke coverlåter samt et par klassiske Dylan-låter som «Senõr» og «To Ramona». En artig kuriositet er versjonen av Dr. Hooks «A Couple More Years». Disk 2 består av outtakes fra «Shot Of Love», flere låter jeg ikke har hørt før og som bidrar til at dette er av de mest interessante diskene i boksen. Så må jeg trekke frem versjonen av «Angelina», annerledes enn på Vol. 1–3, men minst like nydelig. Tenk å utelate en slik låt fra albumet «Shot Of Love».
Blind Willie McTell! Disk 3 og disk 4 kretser rundt Infidels fra 1983. Albumet i seg selv er jo flott. Det har seks sterke låter og to låter der både tekst og musikk fremstår som nokså håpløse i mine ører: «Union Sundow» og «Neighborhood Bully». Den ene fremsnakker økonomisk proteksjonisme, den andre har en noe unyansert holdning til Israel og Israels naboer. Begge disse låtene finnes på denne boksen i mer musikalsk sympatiske versjoner enn på originalplata uten at de klarer å bli høydepunkter på denne boksen. Men ellers er det uttalige høydepunkter fra «Infidels»-innspillingene her. Noen låter kommer i annerledes og minst like gode versjoner som på albumet. Hør bare den mer nakne «Jokerman» eller de to versjonene av «Don’t Fall Apart On Me Tonight». Men minst like interessant er det med alle låtene som ble droppet fra albumet, men som kunne løftet det opp blant de aller ypperste av Dylans albumutgivelser. «Blind Willie McTell» er kanskje den Dylan- låten jeg setter aller høyest av samtlige. «Tell Me», «Something’s Gotten Hold Of My Heart», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride» er andre utelatte favoritter, som kommer i glimrende versjoner på denne boksen.
Likte ikke lyden av 80-tallsmusikken. Bob Dylan har uttalt at han ikke likte lyden av musikk på åttitallet, hverken sin egen eller andres. Ett av av hans mindre anerkjente album, «Empire Burlesque» (1985), presenteres i boksens femte disk. Disken er en god påminnelse om at det finnes gode låter også på dette albumet, særlig når noe av staffasjen tas bort. «Dark Eyes», «New Danesville Girl»/«Brownsville Girl», «I’ll Remember You», «Emotionally Yours», «Seeing The Real You At Last» og «Tight Connection To My Heart» er alle solide. Som Dylan synger på «Danesville Girl»! Men best er «When The Night Comes Falling From The Sky». Vi får dem i to flotte versjoner med blant annet bidrag fra Little Steven og Roy Bittan i The E Street Band, versjoner som likevel ikke matcher den himmelstormende versjonen på Vol. 1–3.
Alternativ rute. Noe av det fine med denne Bootlegs-serien er å bla i boka som følger med, høre sangene, og få et litt nytt og alternativt perspektiv på Dylans enorme karriere. The Bootleg Series er for mange blitt den parallelle ruten til Dylans originale albumutgivelser. Så lenge Dylan kompromissløst og av uforståelige årsaker opprinnelig ofte har skrotet ikke bare de beste versjonene, men også flere av de beste låtene, blir disse utgivelsene alltid interessante.
Alt her er ikke gull, men det trenger det heller ikke være når mye av poenget er å kaste lys over Bob Dylans virke. En god firer, Vol. 1–3 er for mange tilstrekkelig for denne perioden!
(Omtalen av Springtime In New York er litt bearbeidet fra tidligere publisert versjon)
The Far West: Everything We Thought We Wanted (album 2025)
Bilder fra bandets hjemmeside
Dette er bare lekkert. Fenomenalt renskåret lydbilde, gode melodier og en vokal som sender tankene mine i retning av countryrockerne The Jayhawks og Cracker på sitt aller beste. Albumet er fra i fjor, og er plukket fra femteplass på en årsbesteliste som ellers inneholder blandet drops.
The Far West har flere album i kofferten, men dette nye er det første og eneste jeg har hørt med dem. De albumdebuterte i 2011 og har bare to tidligere studioalbum i kofferten, så en viss oversikt burde det gå raskt å skaffe seg. Men akkurat nå er Everything We Thought We Wanted akkurat det jeg trenger med dette bandet fra Los Angeles.
Albumet ble påtenkt for rundt ti år siden, men ting tok tid, og ting tok ytterligere tid ta Covid satte inn for alvor. Historien inkluderer også manglende mastere og innspillinger så vidt reddet fra en brann.
Men uansett nå er den her! 12 strålende sanger. Av låtene som sitter aller best er «Joshua Tree», en sang om å gå ut i ørkenen for å klarne hodet, men der du finner ut at ørkenen ikke kan hjelpe deg. Jeg er også svært svak for den litt dramatiske og morbide sangen «Hope I Don’t Bleed» der bandet får hjelp av gitarene til Dave Alvin. Men jammen er det mye fint gitarspill på andre sanger også. Her det egentlig bare å ta for seg. Triste sanger, glade sanger – hey, hey, we’re all happy now.
Dette er ikke et album jeg skal bruke mange flere ord på. Jeg lar omtalen være i albumets ånd. Sangene låter uanstrengte og upretensiøse. En skulle ikke tro at dette har tatt så lang tid, å lage, og det mener jeg kun positivt. Dette er bare lekkert for oss elskere av countryrock! Vanedannende.
I del 2 forlot vi Bob Dylan og hans bootlegserie med innspillinger fra Self Portrait og New Morning i Another Self Portrait. Dylan skulle snart prøve seg som skuespiller i Sam Peckinpah-filmen Pat Garrett & Billy The Kid. Dylan lagde soundrack til filmen og fikk også en stor hit med «Knockin’ On Heaven’s Door» i 1973. Samme år ble også Dylan (Fool Such As I) gitt ut. Dette var en samling med outtakes fra Self Portrait og New Morning. Den lite minneverdige samlingen ble satt sammen av Colombia Records i forbindelse med Dylans kortvarige overgang til Asylum.
I 1973 ble også Planet Waves innspilt. Dette ble det enste studioalbumet spilt inn sammen med The Band for utgivelse, om vi da ser bort fra The Basement Tapes, som heller ikke var offisielt utgitt da. jeg skal ikke påstå at Planet Waves (1974) er av de aller mest banebrytende og innflytelsesrike Bob Dylan-platene. Jeg skal heller ikke påstå at tekstene holder Nobelprisnivå og er på Dylans mest kryptiske og subtile. Det som likevel er et uomtvistelig faktum er at dette er av de albumene med Bob Dylan jeg setter aller høyest. Lydbildet, melodiene og energien er helt etter min smak.
Planet Waves skal ha blitt innspilt fordi Bob Dylan & The Band trengte et album i ryggen foran den forestående turnéen i USA. Dette var Dylans første turné siden 1966 da Dylan også hadde med seg guttene i The Band, da The Hawks. På den legendariske 1966-turnéen var The Hawks nokså ukjente, nå var de blitt store som The Band. 1974-turneen med store stadion-konserter ble etter hvert en slitsom affære. Det forhindrer dog ikke at albumet fra turnéen, Before The Flood, for meg lenge har vært en livefavoritt med Dylan. Albumet viste en nervøs og hektisk Dylan som leverte strålende versjoner av sanger som «Like A Rolling Stone», «Highway 61 Revisited» og «The Ballad Of A Thin Man» mot slutten av turnéen. Albumet hadde også flotte versjoner av noen av The Bands beste sanger. Turnéen er foreløpig ikke dekket i The Bootleg Series, men i 2024 kom en samling der en over 27 CD-er kan følge utviklingen i hvordan Dylan framførte sine sanger. Det er ikke en samling man spiller gjennom mange ganger, men plukker man tre-fire av CD-ene på forskjellige tidspunkt i turnéen, får man et fascinerende innblikk i de ulike livene mange av disse sangene kan leve. De tre nevnte sangene for eksempel. Mystiske i noen versjoner, heseblesende i andre. Les mer om denne boksen her.
More Blood, More Tracks, The Bootleg Series Vol. 14 (innspillinger fra 1974, utgitt i 2018)
Mye blod på sporene. Albumet Blood On The Tracks ble utgitt på nyåret 1975, og er utvilsomt et av Bob Dylans aller beste album. Mange både mente og mener det er minst hans beste siden Blonde On Blonde (1966) og en utvilsom karrieretopp. Dylan hadde igjen redefinert seg selv musikalsk og kanskje også i tekstene. Ekteskapet med Sara gikk mot slutten, og mange har tolket sangene inn i den konteksten. Albumet har forsonende sanger som «If You See Her Say Hello», og mer hatske sanger som «Idiot Wind» kan tolkes som både selvrefleksjon og kritikk av partner og presse. Men Dylan ville ikke vært Dylan om ikke sangene kunne tolkes inn i en bredere sammenheng enn eget privatliv. Historiefortellingen på åpningslåten «Tangled Up In Blue» og «Lily, Rosemary & Jack Of Heart» er helt uovertruffen.
The Bootleg Series vol. 1–3 hadde gitt oss smakebiter fra versjoner av sanger på «Blood On The Tracks» som ikke ble med på det endelige albumet. Deluxe-versjonen av Vol. 14 i bootleg-serien gir oss hele historien. Synes du seks CD-er om de tre albumene som ble gitt ut i 1965 og 1966 var i overkant mye, bør du definitivt få blod på tann nå. Seks CD-er om ett album er mye. Veldig mye.
Deluxe-versjonen gir oss alle tilgjengelige versjoner fra begynnelsen i New York 16. september 1974 til siste innspillingsdag 30. desember 1974. Boksen inneholder flotte bilder og gode beskrivelser av de ulike innspillingsdagene. Nesten alle innspillinger i boksen er fra New York 16. –19. september og har Dylan solo, Dylan med bassist Tony Brown og Dylan med band. Basert på disse innspillingene forelå det et endelig produkt klar for utgivelse. Dylan ombestemte seg, samlet et lokalt band i Minneapolis, og spilte inn fem av låtene på nytt i romjula 1974. Boksen har kun fem innspillinger fra disse dagene, og alle fem er slik de til slutt ble på Blood On The Tracks. De fem sangene på albumet som er fra disse dagene er «Idiot Wind», «You’re A Big Girl Now», «Tangled Up In Blue», «Lily, Rosemary and the Jack Of Hearts» og «If You See Her, Say Hello». Jeg synes Dylan gjorde rett. De nye versjonene løfter albumet. Men noen av dem får en annen mening. Soloinnspillingene av «Tangled Up In Blue» og «Idiot Wind» fremstår mer selvsentrerte og oppgitte, på albumet har de en annen mer utadvendt gnist og nerve. Tekstene er også omarbeidet, blant annet med nye perspektiver og alternative fortellerstemmer (bruken av personlige pronomener: han, jeg, du, hun). Bandet fra New York-innspillingene var naturlig nok skuffet, og historien kan du lese om i boksen.
Øvrige sanger som endte opp på Blood On The Tracks er dermed fra september-innspillingene: «Buckets Of Rain», «Shelter From The Storm», «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go», «Simple Twist Of Fate» og «Meet Me In The Morning». Disse sangene er mer sparsomt instrumentert, ofte bare med Dylan og Tony Brown på bass.
September-innspillingene viser hvordan låtene utvikler seg, hvordan Dylan alene eller med band strever med å få sangene dit han vil med tempo, instrumentering – gi dem den riktige følelsen. Underveis i prosessen skapes det magi, innimellom. Knapper fra Dylans kofte som slår mot gitarkassa, men ingen vil avbryte ham. Du kan høre 9 opptak av «You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go» etter hverandre i tillegg til et par til et annet sted i boksen. Dette og nesten tilsvarende eksempler gjør dette til den kanskje aller mest nerdete utgivelsen så langt i bootleg-serien.
Den gjennomsnittlige Dylan-fan vil nok ha størst glede av dobbelt-LP-en eller lignende utgivelser med høydepunkter fra soloinnspillingene med og uten bass fra Tony Brown. Denne versjonen har alle låtene som er med på originalen. Rekkefølgen er imidlertid ikke den samme, og vi får også fine «Up To Me», en sang som til slutt ikke ble med på Blood On The Tracks. Veldig fint!
Som vanlig er karaktersetting vanskelig og subjektivt. Det kan være så mye forskjellig man er ute etter: Deluxe-versjonen er nesten alt man kan be om, noe som fort blir litt mye for mange: karakter 4. Min LP-utgave er en god og sammenhengende lytteopplevelse: En sterk 5-er.
Bob Dylan Live 1975, The Rolling Thunder Revue, The Bootleg Series Vol. 5 (utgitt 2002)
”Isis, oh, Isis, you mystical child//What drives me to you is what drives me insane// still can remember the way that you smiled// On the fifth day of May in the drizzlin’ rain“.
Som Dylan synger på konsertene i 1975! Han er fantastisk å se på når han snerrer ut ordene. Så er det eneste svakhet ved Vol. 5 av bootlegserien: Vi hører musikken, men vi ser ikke hvordan den blir framført. Det må ha vært en ekstra stor en stor del av opplevelsen av konsertene i 1975.
To the valley below. Bob Dylan hvilte ikke lenge på laurbærene. Han dro igjen ut på turné. Han hadde mildt sagt ambivalente følelser overfor den gigantomien på 1974-turnéen, så nå var tiden kommet for å redefinere seg som sceneartist. Han bestemte seg for å lage et slags omreisende karneval som spilte ulike små steder i Nord-Amerika på kort varsel. I bandet var blant andre T Bone Burnett, David Mansfield, Bobby Neuwirth, Steven Soles og Mick Ronson faste musikere, men ulike gjester kom og gikk, Joan Baez, Patti Smith, Allen Ginsberg, Ramblin’ Jack Elliott, Joni Mitchell og Roger McQuinn. Med flere. Den sigøynerske fela til Scarlet Riviera var helt sentral for lydbildet – hun besøkte Oslo for et par år siden, forresten. På turnéen hadde Dylan på seg maske, eller snarere maling i ansiktet. Det er lettere å fortelle sannheten når man har en maske å skjule seg bak, fortalte Dylan. Kanskje også derfor han skiftet navn til Bob Dylan.
Helt nye låter som «Sara», Hurricane», «One More Coffee» og «Isis» ble fremført på turnéen. Disse ble utgitt på studioalbumet Desire i januar 1976. Desire er preget av at Rivieras fiolin, Emmylou Harris’ backingvokal og Dylans tekstsamarbeid med Jaques Levy. Albumet har en helt særegen stemning som gjør det til noe helt spesielt.
Livealbumet Hard Rain ble spilt inn og gitt ut i 1976 og er fra slutten av denne turnéen, etter utgivelsen av Desire. Her begynner Dylan å bli sliten, han synger litt som i 1974. Meningene om albumet er delte. Jeg elsker de bitende versjonene av sanger som for eksempel «Idiot Wind», «Maggie’s Farm» og «Stuck Inside of Mobile With The Memphis Blues Again».
Men det er Live 1975 som er utgangspunktet for denne omtalen. Her får du nesten bare sanger du ikke får på Hard Rain. Seks av sangene er fra Desire, og to og fire av dem kommer i rekkefølge. Glimrende! Jeg var ikke så glad i «Isis» tidligere. Men å høre den lurvete og intense sangen live – helst med bilder– har gjort noe med mitt forhold til den sangen. «Hurricane» er en lang og god historie om bokseren Rubin Carter – som – muligens feilaktig – ble dømt for drap. «Sara» er den endelige (?) avskjeden med kona og «Sad Eyed Lady Of The Lowlands». «One More Cup Of Coffee» tar sigøynermusikk-inspirasjonen inn i teksten. Den skal handle om en familie med omreisende, og om mannen som må forlate henne. Også «Oh, Sister» og «Romance Of Durango» er fra Desire. Dette er seks nøkkelsanger på første del av Rolling Thunder Revue-turnéen.
Ellers synes jeg de elektriske versjonene av «A Hard Rain’s A Gonna Fall» og «The Lonesome Death Of Hattie Carroll» er annerledes enn jeg er vant til å høre dem, og slår, nettopp, hardt og godt. Som så ofte før er jeg mer begeistret for Dylan eklektisk med band enn de akustiske versjonene.
Turnéen er også dokumentert i Sam Sheperds film Renaldo & Clara av Sam Shepard. Den har jeg ikke sett. I 2019 kunne vi se Martin Scorseses film som tok utgangspunkt i denne turnéen. Jeg har sett den på nytt nå. Scorsese bruker klipp fra Sheperds film, nye intervjuer med blant annet Dylan selv samt noe fiksjon som gjør det litt vanskelig å vite hva som skjedde og hva som er sjangerlek. Blant annet er det intervju med en fiktiv regissør og en Sharon Stone som gir seg ut for å ha vært en del av det hele. Sannsynligvis gjør Scorsese og Dylan et forsøk på skissere at myter og fakta har en tendens til å gli over i hverandre, og hvem vet hva som egentlig skjedde? Poeten Allen Ginsberg utgjør en stor del av filmen. Han ville gjerne lage musikk, men han var poet og ingen låtskriver, forteller Dylan. Etter hvert får han mindre og mindre plass i forestillingene, og forsvinner deretter ut ettersom andre artister kommer til. Det er flere teorier om hvorfor turnéen ble kalt Rolling Thunder. I filmen peker Dylan på indianerhøvdingen med samme navn. Fantastisk film, som kunne vært enda bedre om den lot være å spille et spill med oss.
Klippene fra konsertene i filmen er uansett ekte nok, og det er veldig fascinerende å se Dylan og band i aksjon, svært påskrudde, men avslappet på samme tidspunkt. Som soundtrack til Martin Scorseses film ble det i 2019 også gitt ut en boks med 14 CD-er hvorav 10 dekker fem konserter, og fire er øvinger og liveopptak med svakere lyd. Samlet er det igjen selvsagt mye å gape over, men du får mer innblikk i hvor løssluppent det hele er enn selve bootleg-utgivelsen. Kanskje.
Og de fem konsertene er nokså fantastiske, og det er mer enn nyanseforskjeller mellom noen av versjonene. Noen ganger er fela råere, noen ganger mer følsom og får mer plass. Men et lite hjertesukk: Kunne man ikke heller laget en utgivelse med akkurat de låtene som vises i filmen, og så supplert med sanger og versjoner som skiller seg fra utgivelsen i bootleg-serien? Denne gangen hørte jeg de tre første og den siste CD-en og noe mer innimellom, men ikke alt. Så kan jeg jo tilføye at produsentene av bootlegvolumet Live 1975 mente at de simpelthen hadde valgt de beste opptakene, og at settene var såpass like at dette burde være tilstrekkelig.
Karakter: Jeg gir terningkast 5 til Vol 5. i bootleg-serien. Jeg trekker mest fordi turnéen fortjener å bli sett med levende bilder. Bob Dylan samlet og alt som er dokumentert av den i 1975 og 1976 står samlet til terningkast 6 i Dylans karriere. For noen år!
Gubberock 