Bonnie ”Prince“ Billys verden er mangeslungen

Bonnie ”Prince“ Billy: We Are Together Again (album 2026)

Foto: Urban Wyatt, Domino Music

Bonnie “Prince” Billys nye album We Are Together Again viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn.

Bill Callahan og Bonnie ”Prince“ Billy. I gårsdagens omtale av Bill Callahans nye album skrev jeg at hans My Days Of 58 rett og slett er artisten på sitt beste og mest interessante. Bill Callahan og Bonnie “Prince“ Billy, eller Will Oldham som mannen bak prosjektet kaller seg, har mye til felles. Ikke bare har de samarbeidet, men deres tilnærming til musikk har mye til felles. Ikke minst kommer det til uttrykk gjennom deres album av året, der blåsere og koring fra kvinnelige aktører gjør musikken mer dynamisk. Will Oldhams stemme er enda mer behagelig enn Bill Callahans, nesten helt uten skarpe kanter. Det er lett å la ham og musikken hans forsvinne i bakgrunnen om du ikke tar lyttingen alvorlig nok. Strykerne på We Are Together Again bidrar til også å gi albumet et symfonisk preg til tider. En lystelig sang som «Vietnam Sunshine» avsluttes med noe som nær er et mariachi-band.

56-åringen Will Oldham – 8 dager yngre enn meg – har en lang karriere bak seg og har hatt en rekke ulike prosjekter der Palace Music og Bonnie ”Prince“ Billy er de mest kjente. Det er vanskelig å skrive om ham uten å nevne de tre albumene som ble utgitt rundt årtusenskiftet – I See A Darkness, Ease Down The Road og Master And Everyone – men det har kommet nye fint også seinere, ikke minst er fjorårets David Ferguson-produserte countryalbum The Purple Bird en perle, og blant fjorårets aller beste album i mi bok.

Blant venner. Bonnie ”Prince Billy“ er tilbake til familie og venner i Louisville etter et besøk i Nashville forrige gang. Man snakker nå om en Louisville-trilogi; dette, I Made A Place (2019) og Keeping Secrets Will Destroy You (2023). We Are Together Again er et mer folksy indiealbum enn forgjengeren. Er så albumet like bra? Det skal noe til. Sangene er ikke like umiddelbare, så albumet er på en stigende kurve, der den deriverte er klart positiv. I skrivende stund tror jeg også at andrederiverte er positiv, slik at stigningen følger en konveks kurve. Om du vil hoppe over matematikken, er dette bare en måte å si at dette er et album til å bli glad i. Og hvem vet når 2026 en gang skal oppsummeres? Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk. Jeg lar sammenlikningen med fjorårets flotte album ligge herfra og ut.

Frykten. Begynnelsen og avslutningen på albumet binder dette perfekt sammen til en enhet. «Why Is The Lion?» og «Bride Of The Lion» er to sider av samme sang, og stiller spørsmål om, ja, hva stiller han spørsmål om? Det er noe av fascinasjonen ikke bare på disse sporene. Will Oldham forteller at frykt er én av drivkraftene bak å skrive sanger. Lytter man til «We Are Together Again» hører man om frykt og hvordan håndtere den. Kanskje er håndteringen av den viktigst; kjærlighet til familien, gleden av å skrive sanger som kan leve sitt liv uavhengig av hva jeg eller ham selv for den saks skyld skulle mene om dem eller kunne fange. Jeg har lest lange omtaler av albumet. Jeg skjønner i hovedsak ikke hva skribentene forsøker å formidle, men også det gir mening på en både enkel og innfløkt måte. Noen ganger er tittelen på sangen nesten nok. «(Everybody’s Got) A Friend Joe» er en slik sang, men den er så mye mer enn bare tittelen med sin flotte melodi og tekst. Andre ganger er melodiene og musikken fram til nå nok som i de nydelige «Strange Trouble» og «Davey Dead».

Dette er et album det er for tidlig å skrive om etter å ha lyttet til det i 10 dager. Beklager, utforsk det selv!

Analogt liv. Som Bill Callahan er Will Oldham opptatt av livet utenfor den digitale sfæren; om verdien av å oppleve noe sammen på ordentlig. Et godt argument for å legge ned hele bloggen. I mai spiller Bonnie “Prince“ Billy på Kaktusfestivalen i Halden og gir oss muligheten til å oppleve noe ordentlig sammen. Det kan fort bli en av årets store konsertopplevelser.

Og når We Are Together Again er ferdig, setter Tidal på Bill Callahan. Huff, da er vi digitale igjen.

Hvorfor menn synger

Bill Callahan: My Days Of 58 (album 2026)

Foto: Bill McCullough, Drag City

Bill Callahan synger fordi han tidlig ble inspirert av Lou Reed, og til tider høres han da nesten ut som Lou også. På den nær majestetiske åpningslåten «Why Do Men Sing?» på hans nye album My Days of 58 – han er nå 59 år gammel – treffer han Lou Reed, trolig i himmelen, og har en samtale med ham. Én annen årsak til at menn synger kan være at de som Bill Callahan beskriver seg selv i et intervju med Uncut for noen måneder er helt avhengige av å skrive sanger, omtrent som en alkoholikers avhengighet av alkohol.

It started out as a way for me to communicate with other people and myself and the spirits. I don’t want to say that it saved my life but it gave me a life

– fra sangen «Pathol O.G»

Avslappet. Det Bill Callahan nå har laget er et til dels selvbiografisk album og et særdeles vakkert og poetisk album. Du hører fortsatt at det er mannen bak prosjektet Smog og hans fortsatt beste album Sometimes I Wish We Were An Eagle (2009). Samtidig er det noe avslappet over albumet. Dette høres ut som en mann som har funnet fred med seg selv og omgivelsene. Bill Callahan er en mann som kan komme ned på feil side av kjedelig, i hvert fall på de første lyttingene. Denne gangen er det nok å ta fatt i den første gangen jeg hører plata til at den får nye runder, og nå er det kanskje det albumet jeg har spilt mest i år.

Selvbiografisk. I Intervjuet med Uncut er Bill Callahan åpen om hans forhold til de nå døde foreldrene, en kreftdiagnose og om svakheter i egen personlighet. Han beskriver seg selv som en «hat-fan»; han hører hva han virkelig ikke liker, og ikke ønsker å gjøre. Den positive tilnærmingen er det verre med. Én av favorittene mine på albumet er «Computer», og her kommer virkelig «hat-fanen» i ham til sin rett. På PC-en leser han ting han ikke burde lese, han synger engasjert om det menneskelige og avskyr autotune.

And every minute you’re on social media a few people are getting richer and richer off of your weakness

– til Mojo

Han synger om egne barn som er mye bedre enn ham selv, de er mer empatiske enn ham selv og gjør verden til til et vakrere sted som han synger på sangen med nettopp tittelen «Empathy», en sang som åpner med en strofe som på direkte måte problematiserer hans problematiske forhold til sin egen far. På «The Man I’m Supposed To Be» er han opptatt av at han aldri må slutte å prøve å bli den mannen han er ment å være, ikke minst overfor barna og kona.

Dynamikk. Selvfølgelig er sangene, tekstene og Bill Callahans mørke stemme viktige ingredienser. På overflaten kan albumet høres nokså spartansk ut. Men de sofistikerte gitarene, tangentene, blåserne, trommene til Jim White og den forsiktige koringen til Eva Searls samt ganske mye annet bidrar alle til å skape dynamikk og spenning til albumet.

Det er i det hele tatt mye fint og interessant å høre den timen dette albumet varer. «Lake Winneabago» er en vakker sang om et nydelig sted der Bill Callahan tilbrakte tre dager da han skulle sende foreldrenes aske ut i evigheten. «Pathol O.G.» har mer enn en fengende tittel, og «Lonely City» svever avgårde. «And Dream Land» gir oss litt støyrock.

Bill Callahan på sitt beste. My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.

Blodspor i snøen

Roy Gudmundsen: Blodspor (album 2026)

Pressebilde

Blodspor. Roy Gudmundsen åpner sitt nye album Blodspor med et bilde som setter tonen for hele utgivelsen:

Det går et gammalt spor, gjennom skoger dekt av snø
Små drøpp av blod i hvert spor, har farva snøen rød
Et spor som går over måneder og år, hvor det fører hen, veit ikke jeg
En jeger følger samme spor, og jegeren det er meg

Du hører først fløyta til Torun Torbo før Roy Gudmundsen forteller sin historie. Tittelen på Roy Gudmundens nye album, Blodspor, sender tankene i retning av både Blood On The Tracks med Bob Dylan og flere romaner. At Gudmundsen løfter fram «Blodspor» som tittellåt, signaliserer at tekstene på albumet handler om levd liv – om feilsteg, nederlag, sorg og savn. Men også veien videre selv om man ofte går i ring, gjentar seg selv. Glimrende åpningslåt. Tekst, melodi og musisering. Fullklaff.

Gode hjelpere. Roy Gudmunden slapp for et par måneder siden sitt tredje album. Roy som er fra Enebakk og bosatt i Akershus skal være oppvokst i et litt eksentrisk arbeiderklassehjem i 1970-årene. Det har satt sitt preg på tekstene han skriver og melodiene og produksjonen som Lars Nygaard, Jim Berget og Odd Gunnar Frøysland står bak. Melodiene står perfekt til tekstene, så det er nesten vanskelig å forestille seg at ikke samme person bak alt sammen. Blodspor er et klassisk visealbum på mange måter – men også noe mer.

Produksjonen er variert, og melodiene er ofte fengende. Roy selv snakkesynger tekstene med dyp stemme. Måten han fremfører visene på kan ofte minne om Eigil Bergs på hans nyere utgivelser.

Med seg har Roy en rekke fremragende musikere. Stina Stenerud og Marianne Ligaard Eriksen på vokal står perfekt til Roys stemme og gir dynamikk, Lise Sørensens strykere gir albumet et sofistikert preg, Torun Torbos fløyte sender noen av låtene til Irland, mens trekkspillet sender tankene hjem til Norge igjen. John Inge Knudsen, Dagfin Hjort Hovind og Jim Berget spiller gitar, Helge Ellingsen og Jakob Nisja Gjønnes bidrar med kontrabass, Fredrik Wallumrød, Simen Mæhlum og Ole Tom Torjusen på trommer og Atle Nymo er innom med klarinett og Petter Marius Gundersen med brassinstrument. Glemte jeg noe nå? Jo, Henrik Mosnes spiller på tangenter. Det ble i overkant med navn i denne omtalen, det er dømt til å snike seg inn feil. Uansett; til sammen blir dette både en helhetlig og variert opplevelse.

Mange favoritter. «Når en kjempe dør» er én av flere favoritter på albumet. Dette er en rørende hyllest til ei mor og en far som har støttet deg i gode og onde dager. Nå må du forsøke å ta arven videre: ”Så må du ta på kjempens sko, og ta det skritt for skritt//Og fylle dem så godt du kan, sjøl om dem kipper litt».

I andre enden av skalaen finner du den humoristiske «Lasaron« om å la seg lokke ut på fylla av sine egne tanker. Melodien er krydret med både røvervise fra Torbjørn Egner Kardemomme by og Edvard Griegs «Morgenstemning». Sønnen min nevnte Kaptein Sabeltann da han hørte noen av sangene på albumet!«Månen og jeg» er tematisk beslektet.

Du få sanger om de som oftest hvitkledde englene blant oss, de som jobber på sykehus og pleiehjem og om livsledsager. Og mer til. «Betraktninger fra en likkiste» – sier ikke mer, tittelen sier mye. Joda, litt til; det er nemlig ikke så lite «Tango Till They’re Sore» av Tom Waits over denne. «Olivia» om en bestemors tøffe liv berører og gjør vondt og godt på en gang. Ja, og «Brannmann» er en av disse sangene der tekst og melodi bare tar tak i deg. Herlig.

Et album som setter (blods)spor. «Djupdalskkoia» er ikke glemt og må nevnt. Blodspor fremstår som et helhetlig og stemningsfullt visealbum der sterke tekster møter varierte, fengende melodier og flott musisering. Med historier om livets spor – om tap og håp, med humor og ettertanke er Roy Gudmunden mer enn solid historieforteller. Resultatet er et album som både berører, underholder og gir lytteren noe å ta med seg videre. Jeg ble lovet et av årets beste norske visealbum. Det fikk jeg!

En dag som er vakker skal vi logge oss inn,
I det virkelige liv, uten passord, uten pin.
Jeg skal stryke ditt kinn, rufse ditt hår.
Slipp fangene fri, det er vår.

Erlend Ropstads hotellromstanker

Erlend Ropstad: Like sant som alt annet (EP 2026)

Pressebilde

Sant nok. Det er sjelden folk engasjerer seg så mye som når jeg har faktafeil. Så mottoet er vel egentlig «flere faktafeil»? Neida, det man skriver bør være riktig, så takk til dere som hjelper til med det.

Erlend Ropstads tittel på den fem spor lange EP-en Like sant som alt annet kommer meg til unnsetning. Kunst skal først og fremst gi oss et alternativ måte å se tilværelsen på, så vær advart; det som kommer nå, trenger ikke være objektivt riktig, det er min opplevelse. Og den kan vel få lov til å være «Like sant som alt annet»?

Noe enkelt. Jeg har kun vært på rockekonsert med Erlend Ropstad der han har med seg stort band. Hans nye EP får meg til å ønske å se ham i en mer intim setting, gjerne solo. Og nettopp en slik konsert kan du oppleve forskjellige steder i Norge for tiden. På «Like sant som alt annet» spiller Erlend alle instrumenter selv, med unntak av litt hjelp på trommer her og der. Erlend spiller piano, gitarer og litt synth. Sangene er nedstrippet, lavmælte, saktegående og vakre med store doser nerve. Det er rett og slett «Noe enkelt» over det hele. Fire av sangene kan Erlend ha samlet seg over flere år. De kan være skrevet på ulike hotellrom i Norge, og ja, i Sverige. Første låt heter jo nettopp «Stockholm» der han får litt drahjelp av kameraten Lars Winnerbäck. For Erlend blir Stockholm en tilstand å lengte til, like mye som en by. Et sted der han en kveld slår ut håret sammen med nye venner.

Det store blå. I siste låt vender Erlend tilbake til Stockholm og Lars Winnerbäck i en oversatt og ørlite omskrevet versjon av Lars sin «Vi åkte aldrig ut till havet» fra albumet Hosianna (2013). Lars synger «Jag målade om i lilla rummet// Blått som havet». Erlend plukket opp tekstlinjen og skrev sin «Det store blå» tilbake i 2015. Lars hørte nokså tilfeldig låten, sendte Erlend en melding og et vennskap oppsto.

Men nå er det altså «Vi dro aldri ut til havet». Der Lars synger «Jag känner bra folk i Oslo», erstatter Erlend Oslo med Stockholm. Paradoksalt nok er Erlend vokst opp med båtliv, mens Lars er delvis fra innlandsbyen «Linköping» selv om han har tilbrakt mye av livet sitt i Stockholm og etterhvert Oslo. Båtliv, eller ikke. Havet – og øyene – er like mye en metafor som noe annet, tenker jeg, her jeg sitter og skriver. Samtidig gir sangen Erlend med sitt noe forskjellige utgangspunkt fra Lars mulighet til å finne sin egen sannhet i sangen. Og vi får en mulighet til å oppleve denne fantastiske sangen på nytt i en dirrende og nydelig versjon.

Den store roen. Det hviler en tilbakelent tilfredsstillelse over denne EP-en. Til og med den vakre «Vannspeil» med refleksjoner over et forhold som manglet kjærlighet. I en av sangene synger Erlend om morgener der uroen sitter som en klo i magen. Denne EP-en kan hjelpe deg med å finne den store roen, om så bare for de 22 minuttene EP-en varer.

Så da konkluderer jeg på språklig sett kjedeligste måte. Erlend Ropstads EP Like sant som alt annet er utrolig fin!