Skinnende sanger fra Dallas Burrow!

Dallas Burrow – selvtitulert album 2021

Foto: Hubert Ryan Vestil

Det har kommet plater fra gamle storheter som Jackson Browne og David Crosby de siste ukene. Platene har fått meget positive omtaler, og fans av nyere Jackson Browne og David Crosby, bør sjekke ut disse. Jeg har hørt litt på dem, men oppmerksomheten min har gått til et nytt album av en annen veteran, Rodney Crowell, samt et album av Dallas Burrow. Jeg kommer nok tilbake til Crowells solide plate seinere, men nå Dallas Burrow:

For meg var Dallas Burrow fra Texas et helt ubeskrevet blad inntil for et par uker siden. Da tok jeg en lytt på hans selvtitulerte album. Etter noen runder ble jeg fengslet, ikke minst av de gjennomgående sterke melodiene som åpenbarer seg ved gjentatte lyttinger.

Dallas Burrow har bak seg flere EP’er, og i 2019 ga han ut albumet «Southern Wind» som fikk solid mottakelse. Da han turnerte med Charley Crockett, ble han kjent med Bruce Robison som har produsert årets album. Det er sangene som skinner aller sterkest på «Dallas Burrow», men like fullt er dette et velprodusert album med bidrag fra en rekke musikere, hvorav mange har spilt med mer kjente artister som Robert Earl Keen, Steve Earle og Todd Snider. Sangene fargelegges blant annet med gitarer av alle slag, orgel og forsiktige slaginstrumenter. Lekkert. Stemmen til Burrow er kanskje ikke spesielt original og har slik sett ikke en klar signatur, men han avleverer historiene med stor tyngde og overbevisning.

Far til Dallas Burrow blir i presseskrivet omtalt som en blodsbror til Townes Van Zandt og en venn av Guy Clark – de som skriver presseskriv vet ofte hvilke knapper de skal trykke på for å fange oppmerksomheten. Dallas selv adopterte langt på vei farens og Van Zandts livsstil, dro ut på veien med sangene sine og levde hardt. Debutalbumet «Southern Wind» tok utgangspunkt i dette omflakkende livet. I sangen «A Father’s Son» på årets plate, dveler Dallas med inspirasjonen fra faren, en far han kan ha arvet sin poetiske åre fra. Aller siste låt på albumet, «Outlaw Highway» bygger videre på et dikt skrevet av nettopp faren og er en klassisk morderballade. Men arven etter faren begrenset seg ikke til den poetiske åren. I likhet med faren la Dallas flaska på hylla når kjærligheten til familien krevde det.

Nå er nemlig Dallas Burrow edru og har slått seg til ro med kone og barn. Han har funnet tilbake til en kristen tro samtidig som han uttrykker forståelse for andre åndelige forståelser av tilværelsen. Hans nye liv gjenspeiles i låtene på «Dallas Burrow». Ett av albumets høydepunkter er nydelige «Holy Grail» med blant annet flott samspill mellom Bryan Ducksworth på fele og Bruce Robison på akustisk gitar. Låten oppsummer hva Burrows liv nå handler om:

«I’ve been around the world
On the trail of God and song
I’ve found the Holy Grail
And It’s been true love all along”

Dallas forteller at albumet har historier om kjærlighet, oppvekst, liv og død, Gud og universet som helhet. Ikke småtterier med andre ord. Han håper å bringe trøst, fred og håp med dette nye albumet. Og det gjør han allerede på første låt, den fengende «Country Girl»:

«I love my country girl in all four season
On different days for different reasons”

På sangen «American Dream» feires det enkle livet. Munnspill, tempo og orgel, kan trekke tankene i retning av Bruce Springsteen i sine bedre stunder. På litt mer bluesy «Born Down In Texas» bidrar slidegitaren til Chad Pope at det er det litt av Ry Cooders «Paris, Texas» over låten.

Den flotte åpningstrioen er dermed tilstrekkelig variert og skjerper appetitten på enda mer. Og de sterke låtene kommer på rekke og rad. På inderlige og lavmælte «Easter Sunday» synger Burrow om at han trenger hjelp fra høyere makter til å bli den far for barnet og den ektemannen han ønsker å bli. Insisterende «Look At Us Now» er kanskje av de mest umiddelbare låtene på albumet; her løfter Dallas blikket og ser på verden utenfor seg selv. 

Foto: Hubert Ryan Vestil

Skal jeg pirke litt, så kan 14 låter over én hel time være mye å gape over. Hadde man luket bort et par låter – vanskelig å velge hvilke, men «Independence Day» er en kandidat – så hadde man latt lytteren sitte igjen med en følelse av å ville høre enda mer, og sette på plata enda en gang. Nå trenger man mer tid på å fordøye alle godbitene. 

Uansett er dette et album jeg ikke kommer utenom når musikkåret 2021 en gang skal oppsummeres. Jeg har spart det som kan være den aller beste låten helt til slutt, «My Friend The Shadow», en låt som krydres med koring og ikke minst helt passende plystring. Og om noen tenker på Steve Earle og hans «My Old Friend the Blues», er Dallas Burrow mer en sang til trøst slik jeg forstår den:

«Where there’s a light a shining
You can count on me too
My old friend the shadow
Can always count on you.”

God fornøyelse!

David Sylvians mest tilgjengelige mesterverk

David Sylvian – «Secrets Of The Beehive» (album, 1987)

«Secrets of the Beehive» med David Sylvian var den plata jeg spilte aller mest i 1987. Mitt musikalske landskap har siden endret seg, men «Secrets Of The Beehive» kommer fortsatt høyt på lista over mine favorittplater gjennom alle tider.

David Sylvian var frontmann i gruppa Japan, som lagde avantgardiskelektronisk musikk mot slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene. Japan besto foruten Sylvian av bassist Mick Karn, gitarist Rob Dean, keyboardist Richard Barbieri og Sylvians bror Steve Jansen på trommer.

David Sylvian i gruppa Japan

David Sylvian var født med navnet David Alan Batt i 1958. Som fan av The New York Dolls, tok Sylvian kunsternavnet fra Sylvain Sylvain, mens hans bror tok navnet Jansen fra David Johansen. Mitt første møte med Japan—riktignok etter at jeg var blitt kjent med soloartisten David Sylvian— var gjennom livealbumet «Oil On Canvas» (1983). Jeg falt for de suggererende låtene «Swing» og «Methods of Dance». Men aller best likte jeg de mørke og vakre «Nightporter» og «Ghosts» – «Just when I think I’m winning, and I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before».

Vakkert og skjørt

Etter at Japan gikk hver til sitt i 1982, startet David Sylvian en solokarriere, som inkluderte flotte album som «Brilliant Trees» (1984) og «Gone To Earth» (1986).

Da David Sylvian utga «Secrets Of the Beehive» i 1987, kjøpte jeg det umiddelbart. Året før hadde han utgitt dobbeltplata «Gone To Earth», én plate med vokallåter, og én plate med instrumentallåter. Flere av vokallåtene som «BeforeThe Bullfight», «Laughter And Forgetting», «River Man» og «Silver Moon», hadde en skjør atmosfære, omgitt av vakre melodier og Sylvians vakre og dystre barriton-stemme.

Sylvian gav på den tiden uttrykk for lav selvtillit mht. stemmen. Selv om registeret nok var begrenset, var den for meg en svært viktig ingrediens i musikken hans. De instrumentale låtene fattet jeg aldri vesentlig interesse for, selv om også flere av instrumentallåtene på for eksempel nettopp «Gone To Earth» har fine ting å by på. Tekstene kommuniserte dobbelt: kjærlighet mellom mann og kvinne og kjærlighet til en guddom. Sylvian som var på søken og opptatt av religion, var helt bevisst dette virkemiddelet, som for eksempel i låten «River Man»:

“I see your eyes light up like fire
It’s medicine to me
But as the hunted live their lives
You’re keeping out of reach”

«Secrets Of The Beehive» ble produsert av Sylvian isamarbeid med Steve Nye. Musikere som Ryuichi Sakamato (orkesterarrangement, piano med mer), Danny Thompson (bass), David Torn (elektrisk gitar), Mark Isham (flygelhornog trompet) og Steve Jansen (trommer) er bidragsytere. Innspillingen av plata tok 2,5 måneder, lite målt mot Sylvians vanlige standard. Han må ha visst hva han ville lage.

Selv om jeg under går inn på enkeltlåter, er det på mange måter unødvendig. «Secrets Of The Beehive» er for meg en sammenhengende følelse. Som på tidligere Sylvian-plater, er synthesizerne sentrale, og definerer på mange måter lydbildet. Likevel er det rom for at blant annet piano, bass, blåseinstrumenter og strykere kan bidra til løfte denne plata opp på mesterverknivå. For meg var aldri tekstene det viktigste med denne plata tilbake i 1987. Det var mer lyden av ordene, lyden av setningene og måten Sylvian sang på, melodiene og atmosfæren. Like fullt var poesien viktig for Sylvian. Som vi skal se, står konflikten mellom det gode og onde, tro og tvil sentralt på dette albumet.

Konflikten mellom det gode og onde

Plata begynner forsiktig, korte og antydende «September». Sylvians stemme og hans nydelige piano er aller fremst i lydbildet. Lydbildet blir fyldigere på «The Boy With A Gun». Jeg oppfatter at teksten handler om en gutts kamp mot indre demoner. Han forbereder en skolemassakre, eller går det ikke så langt? Hvor dramatiske konsekvensene blir, forblir ubesvart. Skremmende uansett. «Maria» har en antydende melodi og tekst. Det hviler samtidig en litt klaustrofobisk og spøkelsesaktig følelse over denne vakre låten.

«Orpeheus» er kanskje den låten på plata som var nærmest å bli en hit. Melodien er konvensjonell og vakker, med et—til Sylvian å være—driv over seg. Låten er rikt og luftig produsert og gir blant annet rom til Mark Ishams nydeligeflugelhorn og Sakamatos ditto piano. Og når man tror at låten alt for tidlig er over, rulles den i gang igjen. Teksten er kanskje platas aller rikeste med det ene poetiske bilde etter det andre:Låten tar oss gjennom oppturer og nedturer, skuffelser og seirer, tro og håp. «Please believe, when this joke is tired of laughing, I will hear the promise of my Orpheus sing».

Kampen mellom det gode og det onde er igjen sentralt på «The Devil’s Own». Låten begynner forsiktig, men skifter stadig karakter underveis der det blant annet er et nydelig parti med fløyte. «When Poets Dreamed Of Angels», er en vakker tittel og en herlig låt. Låten preges av det flotte akustiske gitarspillet til Phil Palmer. Man får inntrykk av at Sylvian gjennom enkelte av låtene spiller på kontrastene mellom det vakre i musikken og det grusomme som foregår i tekstene, jf. også for eksempel «The Boy With The Gun». I «When Poets Dreamed of Angels» foregår det konemishandling av aller verste slag.

«He kneels beside her once more
Whispers a promise
«Next time I’ll break every bone in your body»
And the well-wishers let the devil in
And if the river ran dry they’d deny it happening”

«Mother And Child» er kanskje platas mest jazzete låt, der det virker som mye av musikken improviseres over et mer definert tema. Som på «A Boy With A Gun» og «Orpehus» setter Danny Thompsons bass et perfekt preg på lydbildet. I teksten ser det igjen ut til å foregå en kamp mellom det gode og onde, det uskyldsrene bildet av mor og barn er borte. Så da er vel tiden inne for «Let The Happiness In»? En ny flott låt, der jeg tror også Sylvian selv er klar for litt lysere tanker, han venter på at smerten skal ta slutt.

På flotte «Waterfront» er tristessen tilbake—den har strengt tatt aldr vært langt unna, og den låten avslutter den ordinære plata. På min CD finner man imidlertid en låt som opprinnelig ble laget til filmen «Merry Christmas, Mr. Lawrence» sammen med Ryuichi Sakamoto i 1983. «Forbidden Colors» er et lite stilbrudd kanskje, humøret stiger noen hakk. En fantastisk versjon av en fantastisk låt. Så for meg hører denne med!

De senere årene

Og hvordan fortsetter historien om David Sylvian? Japan ble gjenforent for fine «Rain Tree Crow» i 1991. Blant de senere års Sylvian-album er det «Dead Bees On A Cake» (1999) som for meg fremstår som det mest tilgjengelige. Tittelen på denne artikkelen er valgt bevisst. «Tilgjengelige» er et stikkord fordi David Sylvian har fortsatt å sprenge grenser for hva popmusikk kan dreie seg om, og har høstet mange lovord for samarbeidsprosjekter også med norske musikere som Jan Bang, Erik Honoré og Arve Henriksen. Jeg tviler derfor ikke på at han har laget flere mesterverk, selv om jeg ikke har hatt kapasitet til å følge med hele veien. For meg vil uansett alltid «Secrets Of The Beehive» stå som en bauta i musikkhistorien.

(Tidligere publisert, redigert 28. juli 2021)

Det hellige eller det trøstesløse «Hallelujah»?

Leonard Cohen – Hallelujah (låt 1984 og senere).

«There’s a blaze of light in every word;
It doesn’t matter which you heard
the holy, or the broken Hallelujah!»

Oslo Spektrum, 20. august 2013, Leonard Cohens aller siste konsert i Norge: Cohen løfter hodet mot himmelen med lukkede øyner, knuger mikrofonen, beina dirrer, han går ned på kne. Cohen synger «Hallelujah» med hver fiber i kroppen. Ingen tenker på at denne låten er sunget av alle fra Jeff Buckley til de norske «Hallelujah-kameratene». «Hallelujah» er tilbake der den hører hjemme. Hos Leonard Cohen.

Mange har forsøkt, men ingen har lyktes med å ødelegge Leonard Cohens låt «Hallelujah» for meg, en låt som finnes i utallige coverversjoner. I Norge ble versjonen til Espen Lind, Kurt Nilsen, Askil Holm og Alejandro Fuentes en stor suksess. Låten finnes også i en norsk oversettelse av Ole Paus. Uansett hvor mange som lager coverversjoner av låten – Cohen selv uttalte i 2012 at låten må få hvile litt – er den fortsatt interessant.

Da Bob Dylan ifølge legenden spurte Leonard Cohen om hvor lang tid han brukte på å lage låten «Hallelujah», svarte Cohen: «to år». Dylan kunne samtidig fortelle at han brukte 15 minutter på sangen «Knockin’ On Heavens’s Door». Kanskje underdrev de litt begge to; Cohen skal ha brukt fem år på «Hallelujah», i den grad det gir mening å angi tiden det tok å skrive en låt som var i utvikling også lenge etter at den ble utgitt.

«Hallelujah» ble første gang utgitt på albumet «Various Positions» i 1984. På grunn av antatt manglende hitpotensiale ble utgivelsen utsatt til 1985 i mange land. Plata føyde seg inn i rekken med skuffelser for plateselskapet Colombia Records etter Cohens lite kommersielt vellykkede «Death Of A Ladies’ Man» (1977) og «Recent Songs» (1979). I Norge ble «Various Positions» godt mottatt, og den flotte låten «Dance Me To The End Of Love» kunne stadig høres på riksdekkende radio. «Hallelujah» kom litt i bakgrunnen. Vi tenkte ikke på det da, men versjonen til Cohen på «Various Positions» var noe overlesset med syntetisk lyd. Likevel flott!

Bob Dylan, John Cale og Jeff Buckleys rolle

«Hallelujah» brukte litt tid på å få statusen den har i dag. Nettopp Bob Dylan var av de første til å synge en cover av låten, på konsert i 1988. Så begynte ting å skje. John Cale, kjent fra blant annet det legendariske bandet, Velvet Underground», begynte å fatte interesse for låten og diskuterte mulighetene for å lage en versjon med Cohen for tributealbumet «I’m Your Fan». Det viste seg at det fantes hele 80 vers av låten, noen ufullstendige. Cale valgte noen vers som finnes på «Various Positions» og noen nye. Selv hørte jeg John Cales versjon første gang på livealbumet «Fragments of A Rainy Season» i begynnelsen av 1990-årene og ble slått av styrken i den nå pianodrevne balladen. Låten ble forløst på en ganske annen måte en Cohen hadde klart til da.

Jeff Buckley bygde videre på Cales versjon – ja, det er ikke feil å si at det var Cales versjon Buckley covret – og da Buckley gav ut sin versjon på albumet «Grace» (1994), fikk låten vinger. Og resten er historie, som det heter. Leonard Cohens nær definitive versjon av låten på «Live In London» (2008), eller andre steder de siste årene av Cohens virke, står i gjeld til både Cale og Buckley.

Hva handler «Hallelujah» om ?

Om man hører ulike versjoner av «Hallelujah» fremført av Cohen live, vil man høre at han selv stadig varierer hvilke vers han tar med. Jeg kan fortsatt ta meg selv i å tenke at «det var et flott vers, har jeg hørt det før?» når jeg hører en versjon av Cohen selv. Versjonen hans på «Live In London» (2008) har med tre vers som ikke er med på «Various Positions» og utelater ett av dem. Du finner de fleste «vanlige» versene i tredje post på siden i denne lenken.

«Halleluja» ble i 2012 gjenstand for en egen bok av Alan Light, og det er gitt mange forsøk på å tolke teksten. Cohen selv har sagt at «Hallelujah» er en humørfylt låt, og at versene som fremføres, legger vekt på det verdslige aspektet. Det skal finnes mer religiøse strofer blant alle de 80 strofene. Det forhindrer ikke at låtens to første vers om oftest tar utgangspunkt i den bibelske fortellingen om hvordan en annen dikter, kong David, på mest brutale måte frarøver Uria hans vakre kone, Batseba, etter å ha sett henne bade. David straffes av Gud for ugjerningen. I låten glir denne historien over i fortellingen om at Dalila klippet Samsons hår og med dette frarøvet Samsons hans enorme styrke. Det er nok mulig å trekke paralleller til disse historiene og Cohens eget liv, eller til flere statslederes fall for den saks skyld.

Resten av låtene trekker da også slike paralleller til Cohens eget liv? Som Cohen av og til synger:

«But listen love, love is not some kind of victory march, no
It's a cold and it's a broken Hallelujah»

Gjerne etterfulgt av et vers med ganske så eksplisitte skildringer:

«And I remember when I moved in you
And the holy dove she was moving too
And every single breath we drew was Hallelujah»

Her kan det kan se ut som verdslige aktiviteter får en mer hellig velsignelse enn andre steder i låten; «the holy Hallelujah» denne gangen? Det damper litt av dette verset, slik det også gjør av mye av teksten i Salomos høysang i nettopp Bibelen.

De fleste av «Hallelujah»-versjonene har store doser av Cohens underfundige og til dels selvironiske humor. Jeg er mer enn svak for formuleringer som: « I did my best, it wasn’t much//I couldn’t feel, so I tried to touch». Og når alt er sagt og gjort, avslutter vi på mest majestetiske måte:

«And even though it all went wrong
I'll stand right here before the Lord of song
With nothing on my tongue but Halleluja!»

Les mer om «Hallelujah» i Rolling Stone. Under finner du de fem mest essensielle versjonene av låten.

(Sist redigert 25. juli 2021)

Hilsen Leonard Cohen

Jeg har i dag hørt fire essensielle versjoner av Leonard Cohens mektige sang «Hallelujah», en låt som hadde rundt 80 vers som utgangspunkt, men endte med fire vers i originalversjonen og seks på den overlegne versjonen på «Live In London».I feriemodus som jeg er, lar jeg denne mangesidige låten – en låt som har vist seg umulig å ødelegge, selv om mange har prøvd – ligge og godtgjøre seg. Så da blir det en litt kort arkivsak om én annen av de aller beste låtene til Leonard Cohen.

Leonard Cohen – «Famous Blue Raincoat» (låt 1971)


Mange Leonard Cohen -fans har «Songs Of Love And Hate» fra 1971 som sitt favorittalbum med mannen. Nick Cave har uttalt at dette albumet kanskje er det som har påvirket ham aller mest.

Plata har mange sterke låter. Jeg velger meg «Famous Blue Raincoat». Første gang jeg hørte den, var det som tittellåt på Jennifer Warnes’ utmerkede plate med Cohen-tolkninger. Siden den gang har sangen vokst seg til å bli kanskje min aller største Cohen-favoritt. Cohen selv mente den ikke nådde helt opp, det var noe uforløst over den, noe han ikke hadde fått helt til, mente han. Jeg skal vel ikke påstå at Cohen tok feil, vismannen tok da sjelden feil, men likevel.

Hva handler sangen om? Jeg oppfatter den som en beskrivelse av et trekantdrama. Cohen velger å signere den med, «Sincerely Leonard Cohen», og det er da naturlig å tolke den selvbiografisk. Cohen selv la ikke skjul på at han på denne hadde mange forhold gående på en gang.

Denne gangen er Cohen den bedratte parten, men han er forsonende og verken sint eller bitter, om det ikke ligger mer mellom linjene enn jeg får fatt i. Uansett tekst, melodi og fremføring er uendelig vakker. Hør gjerne også Jennifer Warnes’ versjon, det var den første jeg hørte.

«It’s four in the morning, the end of
December…»

(Tidligere publisert i Popklikk)

%d bloggere liker dette: