For en kveld det ble. Og for meg startet det med Wilco på Øya i Oslo, denne torsdagen i august, for ettertiden notert til 13. august 2026.
Jason Isbell uttalte en gang at han ville slutte å gjøre festivalsett. Mye styr for lite. Seinere så jeg ham gjøre 45 minutter i Piknik i Parken i Oslo, så han ombestemte seg nok. Det amerikanske bandet Wilco kom i fra en USA-turné der de gjorde konserter på tre timer. I går fikk vi som forventet et festivalsett på én time. Det ultimate er å få et band av Wilcos kaliber innendørs i et litt mørkt lokale og ikke dagslys utendørs, så man kan velge å si at glasset var halvtomt i går.
Men allerede fra et par minutter inn i åpningslåten «Handshake Drugs» hadde de meg. Ikke at det er et karismatisk sceneshow ala det vi skal få seinere på kvelden, men en gjeng særdeles dyktige musikere med låtskriver og vokalist Jeff Tweedy, trommeslager og den eventyrlige gitaristen Nels Cline i spissen. Cline er vel Wilcos svar på Geir Sundstøl der han spiller alt fra nydelig country til støyrock. Mange av låtene er vakre, og du føler du svever av sted på en seng av bomull, før bandet slår om midt i sangen. «Via Chicago» er for eksempel en nydelig liten poplåt før Wilco kliner til, og to ganger skaper et herlig inferno midt i låten. De serverer deg en lang støyete avslutning på «Impossible Germany» med en gitarsolo av en annen verden. Der og da tenkte jeg at Wilco bare kunne holdt på resten av kvelden, så tar vi Nick Cave & The Bad Seeds en annen gang.
Jeff Tweedy sier ikke så mye, det trenger han ikke, det falt ikke alltid så heldig ut og ble litt småsurt dahan kjeftet på publikummere på en solokonsert i Oslo for noen år siden. I går gikk han rundt med et lurt smil og så ut til å kose seg. Han er blitt eldre, han også, siden jeg så ham stagedive i Oslo rundt 1995. I går var det musikken som var i sentrum. Vi fikk sanger fra store deler av karrieren: «Hummingbird», «Jesus etc.», «I Got You (At The End Of The Century», «If I Evers Was A Child» og «Birds Without A Tail» for å nevne en håndfull.
Tidligere i sommer gjorde Wilco en helt konsert sammen med Billy Bragg fra deres snart 30 år gamle samarbeidsprosjekt «Mermaid Avenue» der de hadde satt tekster til etterlatte Woody Guthrie-sanger. Konserten i Oslo avsluttes med fine «California Stars» fra det samarbeidsprosjektet.
En time med et band av Wilcos kaliber er for lite, men det vi fikk står til nær terningkast seks. Kom snart igjen!
”Children, rejoice, rejoice!” To av mine desiderte favorittartister på samme kveld på Øyafestivalen i Oslo, torsdag 13. august 2026! Siste mann ut var Nick Cave med hans The Bad Seeds.
Jeg tenkte etter Wilcos konsert at de bare kunne holdt på resten av kvelden, så tar vi Nick Cave & The Bad Seeds en annen gang.
Men slik kan man ikke tenke. Fra første minutt er det klart at konserten med Nick Cave blir noe annet, og ikke ulikt det han har servert oss siden han nådde en formtopp i 2017, en formtopp han langt på vei har beholdt. Sist han var på Øya i 2022 var jeg sammen med gjengen framme ved plattformen, gjengen som er en del av showet. Et lite brudd i foten satte meg denne gangen tilbake, men ikke lenger tilbake enn at jeg igjen ble sugd inn i Caves verden av kjærlighet, råskap og sterke låter. Åpningen på hans konsert på Sentrum Scene i 1994 med «Loverman» er noe av det råeste jeg har sett. Siden den gangen har det skjedd mye i livet til Nick Cave – og selvfølgelig oss andre også – det tar vi ikke så mye av denne gangen.
Første sang it er en rufsete «Get Ready For Love». Som om Nick Cave gjør det helt klart hva denne kvelden skal handle om og skape. Kjærlighet. Mellom Nick og publikum og mellom publikum. Vi må se gjennom fingrene at mannen foran har sekk (beklager, klarte ikke la være, kjære svoger) eller at han som brøytet seg fram, står og røyker og skubber på deg store deler av konserten. Og den irriterende mannen med krykker, vel det er meg. Slik er det bare på festival! Nå er nemlig Nick i gang med en gang å holde hender, ja, nesten velsigne menigheten. På låt nummer to, «From Her To Eternity», går han på hender langt ned til publikum. Han stoler på oss nå, vil ikke bare være en guru, men én av oss. Han står på hender og synger! Han ber en publikummer holde mikrofonen når han skal lede allsangen eller klappingen. Det er herlig, det er varmt, det skaper fellesskap.
Etter mye underholdning innledningsvis, kommer regnet og mørket gradvis. Samtidig fokuserer Cave enda mer på sangene. Han går inn i rollen som rockens yppersteprest. Han er mer enn en underholder. Det store bandet følger Cave hele veien, om det blir en åpning som tas om igjen på grunn av feil mikrofon, eller en dobbel avslutning fordi publikum krever det, de er med!
Det er lett å la blikket følge Nick Cave, som ofte etter noen slag på tangene på flygelet innledningsvis av sangene, løper ned mot publikum. Det er der han vil være. Men du verden så gøy det kan være å følge multiinstrumentalisten Warren Ellis også!
Mye virker improvisert. Men konserten startet presis klokka 20:55 og sluttet klokka 23:01, så de visste nok hva de gjorde. Den 126 minutter lange konserten med Nick Cave er ikke bare underholdning. Den triste «Jubilee Street» er en ren oppvisning i musikalsk – og menneskelig – transformasjon. Kveldens høyeste høydepunkt for meg. Da har vi allerede for lengst fått «Tupelo» om da Elvis Presley ble født– en sang med regn, 80 prosent av sangene har regn, sier Nick. Det regner lettere på oss enn i sangen, denne varme augustkvelden. Det dirrer av Nick når han synger sangen om den dødsdømte i den elektriske stolen på snart førti år gamle «Mercy Seat». Ja, vi er alle der og da den dødsdømte.
Som nest siste låt får vi en lang «Hollywood» fra albumet Ghosteen, et album som ble laget som et rom der Nick, kona og deres avdøde sønn kunne møtes. Jeg ser en mann litt bortenfor mer som strigråter på siste sang. Jeg lurer på hvilke følelser som er vekket i ham, om han er glad, eller om han er trist fordi konserten er over. Uansett; de fleste av oss forlater konsertområdet oppløftet etter å ha kunne synge «Into My Arms» sammen med Cave. Så er det likevel en annen låt som følger meg resten av dagen og inn i fredagen:
”O children Lift up your voice, lift up your voice Children Rejoice, rejoice“
Her følger en oppsummering av Gubberocks norske albumfavoritter så langt i år. Ingen rangering, det tar vi seinere. Spilleliste nederst i saken!
Lucinda Williams: World’s Gone Wrong
Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams’ nye album World’s Gone Wrong, handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.
Benjamin synger tidløs årgangsfolk, ofte ispedd mer reinspikka country. Sangene er ofte personlige og fra dypet av sjelen. Benjamin Tod har vært både loffer og tung rusmisbruker. Dette er et liv han har lagt bak seg. Han vil videre i livet, og bli en bedre utgave av seg selv som man sier i Kompani Lauritzen. Jeg for en solid terningkast 4 til et bra album fra Benjamin Tod. Han kan enda bedre!
Mange har allerede kåret Brown Horse’ album Total Dive til årets beste album, i hvert fall så langt i år. Albumet har fått glimrende kritikk i musikkmagasinene Uncut og Mojo. Albumet havner et sted mellom terningkast 4 og 5 for meg. Jeg har spilt det mye, men fortsatt har albumet og jeg noe uforløst i forholdet vårt. Om brikkene faller på plass, kan det trekke opp albumet enda et hakk eller to.
The Youngers er et nytt bekjentskap for meg, men de ble stiftet helt tilbake i 1999 og har en rekke album i kofferten. Årets album Dreaming er spilt inn i studioet til Wilcos Jeff Tweedy i Chicago, The Loft. Dette er en fest av ei plate. Engasjert og variert vokal, passe temposterke sanger og deilige hvinende gitarsoloer. Jeg trodde ikke de lagde slik musikk lenger. Dette varmer et Gubberock-hjerte. Det er bare å dra fram den forslitte frasen: ett av årets beste album!
Dette kunne vært et depressivt album. Til tider er det også desperasjon her – en smerte som ikke lar seg skjule. Men samtidig rommer musikken en form for katarsis, både for lytteren og trolig også for Michael Weston King selv. Han og kona, Lou Dalgleish, var egentlig i gang med et nytt My Darling Clementine-album da tragedien rammet: barnebarnet Bebe mistet livet, sammen med to andre småbarn, i den mye omtalte drapssaken i Southport der også flere barn ble skadet da en 17-åring gikk til angrep.
Albumet springer ut av en sorg få av oss kan forestille oss. Likevel er det ikke mørket som blir stående igjen. Michael Weston King gir rom både til smerten og til kjærligheten som ligger bak den. Resultatet er et album som det av og til gjør vondt å lytte, men som ofte også gir ro og er nær oppløftende. Ikke fordi det tilbyr enkle svar, men fordi det minner oss om at også i de tyngste stundene kan det finnes lys, varme og mening. Og ikke minst fordi musikken er vakker.
Tim Beerneart aka TP Lee Green fra Belgia er ute med sitt debutalbum «The Extraordinary Story Of…» Det er anbefalt av Øyvind Rønning i Leffes Lab. Albumet er en bearbeidelse av at artisten i 2021 mistet sin fire år gamle sønn. På albumet får du hjerteskjærende beskrivelser av dette savnet gjennom mange svært gode låter. Rønning sammenlikner med Nick Caves Skeleton Tree, så da skjønner du at dette er sterke saker. Det er også nærliggende å tenke på ovenfornevnte album av Michael Weston King.
American Aquarium: New Ways To Lose
New Ways To Lose er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen!Vårens beste rockealbum! For meg.
Det er bare et par måneder siden vi kunne oppleve Rodney Crowell i trio-format levere en reinspikka terningkast 6- konsert på Rockefeller i Oslo. Nå er han ute med et nytt album, den produktive ringreven. Helt nytt er ikke dette albumet, det var opprinnelig ment for utgivelse tilbake i 2006. Han hadde nettopp gitt ut den sylskarpe trioen The Houston Kid (2001), Fate’s Right Hand (2003) og The Outsider (2005), og snart skulle han gi ut Sex And Gasoline(2008). Han likte rett og slett ikke albumet den gangen. Så fant han det nylig fram igjen, og syntes det er så bra at han ville gi det ut.
Det er lov til å være skeptisk til slike arkivutgivelser. Man kan jo tenke at albumet rett og slett ikke er bra nok. Nå har vi jo sett flere ganger at det kan ligge mye gull og vente på utgivelse, ikke minst er Bruce Springsteens formidable boks fra i fjor et tydelig bevis på dette. Og Rodney Crowells Then Again er et særdeles fint album!
Halvparten av sangene på amerikanske Caleb Caudles nye album, Heavy Thrill, er fra ok til ordinært fine. Resten er ekstraordinært fine! ”…Nå beveger vi oss mot de aller fineste låtene. «Fox Got The Chicken» er en grom låt om å gjøre gale valg når fattigdommen banker på døra. «Meantime», «Heavy Thrill», og «Sequia Polaroids» er andre rolige sanger, så nydelige at du nesten må være Caleb Caudle for å kunne lage noe slikt. Albumet avsluttes med «Toll Booth», en nokså typisk avslutningslåt som er blant de ordinært fine. Og det et egentlig mer enn nok. Vi kan ikke bli helt bortskjemte heller. Og teksten er sterk:. Fortelleren har mistet mannen, mistet fotfestet, men gjør sitt beste, står opp og går på jobb. Jo, egentlig. Ekstraordinært fin.“
Bonnie “Prince” Billys nye album, We Are Together Again, viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn. Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk.
Dette er et meget godt countryalbum, et album som jeg har hatt stor glede av de siste ukene. Ja, langt mer glede av enn det store gjennombruddet Golden Hour (2018), faktisk. Glem trommene, glem innvendingene mine, som tross alt er mest flisespikkeri og over tid kanskje heller ikke så relevante. Det er bare å nyte dette albumet!
Musikken til The Delines gir en ettermiddnattsfølelse med blått piano, blå saksofon, Amy Boones blå stemme og mer blått til. Deres nye album, The Set Up, er blant annet basert på materiale som ikke fant sitt hjem på Mr. Luck & Ms. Doom. Mr. Luck & Ms. Doom skildret romantikere som søkte ut, og skal vi tro presseskrivet retter det nye albumet blikket mot dem som har blitt igjen: de ensomme, de avhengige, bedragerne og de fortapte. Ikke The Delines på sitt aller beste, men bra! Ny bok fra låtskriver Willy Vlautin på vei i posten.
Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra. ”HR er et slikt album jeg trenger nå. Jeg har spilt albumet mye siden det ble gitt ut på onsdag. Det er likevel litt tidlig å felle en endelig dom, og det er noen sanger som ikke har satt seg ordentlig. Uansett; dette blir fort ett av mine desiderte favorittalbum fra 2026!“
”I’ve come from another World“, synger Anana Kaye på sangen «Only The Fool Remains» på hennes nye album, laget sammen med hennes partner Irakli Gabriel. Og det er nettopp den følelsen hun gir meg med en stemme og et piano som er av samme verden, en annen verden. En annen tid; ikke fortid, samtid eller framtid. “…uansett et av de nye albumene jeg har satt aller mest pris på så langt i år. Helt til slutt får vi «Love Is» skrevet av David Olney alene. Ja, det er kjærlighet og ikke krig som er veien framover. En flott avslutning på et album som både engasjerer og utfordrer. Og best av alt; de gode sangene.“
My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.
Det er riktig, det er Willie Nelson som nå er 93 år og ute med et nytt album, «Dream Chaser». Og som du skjønner, han høres fortsatt ut som Willie Nelson. Bare det er det man i enkelte kretser vil kalle en sensasjon. Albumet som sådan byr ikke på overraskelser. Det er øregodt, gode musikere og sanger skrevet av Willie selv ofte i samarbeid med den ofte brukte produsenten Buddy Cannon og gjerne en tredjeperson. Og på låten «I Can’t Read Your Mind» er denne tredje personen selveste Bob Dylan.
På tittellåten «Dream Chaser» synger Willie om gleden ved å fange en sang, og han spør seg om det vil bli den siste. Og det vil jeg tro mange låtskrivere spør seg selv om, selv om de skulle være et år eller to yngre enn Willie. Dette er bare et veldig fint og helstøpt album. Jeg har ikke så mange ord på lager. Jeg liker småhumoristiske «Whiskey Wants Me To» og den rolige «We’d Make A Good Movie», kanskje spesielt godt. Men også fint at det svinger av piano og Willie selv i låter som «After All».
Liker du Willie Nelson eller steelgitar, liker du denne! Ei fin plate, ikke bare ei fin plate til at artisten er 93 år!
Neil Young & The Chrome Hearts: As Time Explodes
Cortez The Killer» fra Bergen er med når Neil Young nå dokumenterer Amerika- og Europaturnéen han gjorde med bandet Chrome Hearts i fjor sommer. Selv var jeg også til stede da Neil og bandet spilte «Looking Forward» som også er å finne på livealbumet «As Time Explodes». Livealbumet er bra, men se filmen som kan strømmes på YouTube! Et sterkt og til dels politisk dokument regissert av kona Daryl Hannah. Neil er relevant!
Denne sitter i vinkelen. Beste nye rockealbum jeg har hørt hittil i år!
Økt intensitet. American Aquariums to siste ordinære album har til dels funnet frontmann B.J. Barham i et roligere, mer countrifisert musikalsk landskap. Særlig gjaldt dette Chicamacomico (2022) som i stor grad var en bearbeiding av morens død, men også The Fear Of Standing Still (2024) har en god porsjon med neddempede låter. Begge albumene er riktig gode, Chicamacomico mest gjennomført og helhetlig.
I min omtale av The Fear Of Standing Still skrev jeg at jeg gjerne tar et reinspikka rockealbum ved neste korsvei. Nå er jeg bønnhørt. Riktignok har de funnet plass til et par-tre roligere låter, men de er svært gode, og som kontraster til rockerne, løfter de albumet. Dette albumet minner om det rå og drivende rockbandet som spilte på John Dee for godt og vel tre år siden og livealbumet som ble gitt ut før jul i fjor.
Shooter Jennings. American Aquarium er i første rekke B.J. Barhams prosjekt, og etter en større endring i bandet for snart ti år siden er han nå eneste originalmedlem.
Årets album, New Ways To Lose, er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen!
Foto: Tormod Reiersen
Dagbok. B.J. Barham uttrykker at albumene skal speile hvor han til enhver tid står i livet. Slik sett er filosofien hans omtrent den samme som hos kameraten Jason Isbell, som også produserte det legendariske Burn. Flicker. Die (2012) for bandet. Siden den gangen har Barham fulgt i Isbells fotspor og blitt nykter. Barham er blitt familiemann, og han lever nå et langt roligere liv enn tidligere med kone og barn. Om du ønsker musikalske referanser utover Isbell, kan jeg jo nevne at bandnavnet American Aquarium er hentet fra en Wilco-låt. Musikalsk står de nok enda nærmere folk som Patterson Hood og hans band Drive-By Truckers.
Man tror på B.J. Barham når han synger med stor autoritet. På forrige album oppfordret han menn til å leve i pakt med følelsene sine og gjerne være en «crier». Det er noe fint over at dette kommer fra den tøffe rockeren som han framstår på dette nye albumet. Mange av oss mennesker har flere sider.
Tittelen på albumet speiler den fandenivoldskheten du finner på albumet. New Ways To Lose. Som et livsmotto. Ikke la oss kue av noen tap, vi har enda nye måter å tape på som vi kan oppdage. Eller man kan trekke det opp på samfunnsnivå, der stormaktene tar avgjørelser som rammer oss alle, stadig på nye måter. På avslutningslåten «Bad Habits» synger han om hvor enkelt det er å få dårlige vaner, og hvor vanskelig det er å bli kvitt dem. Samtidig lever han av å sette sammen musikk og tekster som bygger på livet han lever.
Herlig driv. Åpningslåten «Dollar General» tar deg med til et døende samfunn der til og med den lokale varehandelen må stenge. Den drivende oppfølgeren «Can’t Into Could» mobiliserer vilje – og evne– til å endre livet og verden til et bedre sted. Og slik fortsetter det. Pianosoloer, gitarsoloer. Gode tekster. «4 x 60» er en nostalgisk familietur med bil i 60 miles per hour og fire vinduer trukket ned.
Livsvisdom. Etter fem rockere som også inkluderer den akkurat like fine «Twin Flames» er det klart for «Out There In The Dark», en nydelig neddempet låt du for all del ikke må bruke til en toalettpause. Her øser Barhham generøst av sin evne til selvrefleksjon og livsvisdom gjennom gode one-linere som den kritiske lyttere kan synes grenser til det banale, og kanskje hadde de vært det om de kom fra andre enn Barham som synger dem med stor troverdighet. Jeg finner fram min indre «crier» og gleder meg stort over formuleringer om at det viktige ikke er hvor du er på vei, men hvordan du kommer dit, og at det som gjelder er hvem du er, og ikke hvem du har vært. Og husk» «You are not the only one out there in the dark». Og føyer han til, nei, han starter like gjerne sangen med:
Art is not an answer but a question// Darkeness ain’t a stranger it’s a friend
Litt seinere får du en ny, litt roligere sang i «Favorite Hello». «Favorite Hello» er en hyllest til Barhams avdøde hund, hunden som alltid møtte ham med kjærlighet og hengivenhet når han kom hjem. Også en glimrende sang.
Bygger energi. Det er fire sanger jeg ikke har nevnt. Det er ikke tilfeldig. Men det skyldes ikke at de er svake om du måtte tro det, men at de kommer på siste halvdel av albumet. Herlige rockere, gode melodier, hooks og overganger.
Ikke bare flotte gitarsoloer, det også, men også andre lekre detaljer og lek med blant annet piano. Og du får også en roligere låt til i «Just Like You» på et album som derfor unngår å slite deg ut, men bygger energi og gir tid til restitusjon og ettertanke underveis. På «Just like you» filosoferer trolig Barham over at dattera vokser opp til å likne sin bestemor, en bestemor hun aldri rakk å bli kjent med.
Jeg holder på mitt. Vårens beste rockealbum! For meg.
Gubberock 