Michael Weston King: Nothing Can Hurt Me Anymore (album 2026)
Bebe. Dette kunne vært et depressivt album. Til tider er det også desperasjon her – en smerte som ikke lar seg skjule. Men samtidig rommer musikken en form for katarsis, både for lytteren og trolig også for Michael Weston King selv. Han og kona, Lou Dalgleish, var egentlig i gang med et nytt My Darling Clementine-album da tragedien rammet: barnebarnet Bebe mistet livet, sammen med to andre småbarn, i den mye omtalte drapssaken i Southport der også flere barn ble skadet da en 17-åring gikk til angrep. Slik jeg forstår det, ble ikke funnet noen klar motivasjon for angrepepet.
I etterkant måtte ekteparet finne hver sin måte å bære sorgen på, og tankene etter hendelsen måtte uttrykkes på ulike måter gjennom musikken. Albumet Nothing Can Hurt Me Anymore er Michael Weston Kings svar på det som ikke kan besvares.
Bamsen på albumcoveret sier mye: noe mangler. Et barn. Og albumtittelen – Nothing Can Hurt Me Anymore – bærer en dobbelhet som er vanskelig å riste av seg. Er det en frigjørende erkjennelse, eller en brutal konstatering? Når man har opplevd det verste et menneske kan oppleve, endrer perspektivet seg. Frykten slipper taket, men faren for kynisme er til stede. Jeg kommer ikke til bunns i disse følelsene – kanskje skal jeg heller ikke det. Tittellåten er blant albumets sterkeste: Bebe er borte, og nå kan ingenting heller skade henne mer. Det som kunne ramme, har allerede gjort det. Hjerteskjærende. Men noe lys vender tilbake etter hvert.
Pressebilde
Inspirert av amerikanske og britiske storheter. Michael Weston King står i en tradisjon som både er amerikansk og britisk. Her finnes spor av Mickey Newbury og Townes Van Zandt, men også en britisk eleganse som minner om Jackie Leven. Akustiske og elektriske gitarer, piano, trompet, munnspill og en stødig rytmeseksjon gir albumet et organisk uttrykk. Tematisk er det nærliggende å trekke linjer til Nick Caves Ghosteen – også det et album skapt i sorgens etterdønninger. Mens Ghosteen er abstrakt og nær åndelig og nesten himmelsk i sin poesi, er Nothing Can Hurt Me Anymore mer konkret og jordnær.
Let the healing begin. Albumet åpner med «Golden Hour» – timen etter tragedien – en melodisk nesten lettbeint sang som likevel skjærer inn til kjernen av sorgarbeidet og hendelser etterpå: Michael tok sorgene hjem, andre tok dem til gata. En sang som rommer mye i melodi, tekst og poetiske vendinger.
«Die Of Shame» retter et skarpt blikk mot pressens og sosiale mediers hensynsløse jakt på historier etter tragedien, mens «La Bamba In The Rain» tar for seg høyreorienterte strømninger som blusset opp i kjølvannet av hendelsen. Albumet er dermed ikke bare rent personlig, det peker ut over seg selv og er også et oppgjør med destruktive krefter i samfunnet.
Blant de eldre, lysere sangene finner vi «Grow Old With Me», som gir albumet et etterlengtet pusterom.
Sally Sparkles. Albumets siste spor, «Sally Sparkles», er et ømt punktum. Det var navnet Bebe ga seg selv når hun danset og viste seg frem for bestefaren. Sangen er et minne som får lov til å skinne, selv når alt annet er mørkt.
A Field Of Our Own. I alt 11 særdeles gode sanger. Albumet springer ut av en sorg få av oss kan forestille oss. Likevel er det ikke mørket som blir stående igjen. Michael Weston King gir rom både til smerten og til kjærligheten som ligger bak den. Resultatet er et album som det av og til gjør vondt å lytte, men som ofte også gir ro og er nær oppløftende. Ikke fordi det tilbyr enkle svar, men fordi det minner oss om at også i de tyngste stundene kan det finnes lys, varme og mening. Og ikke minst fordi musikken er vakker.
Halvparten av sangene på amerikanske Caleb Caudles nye album, Heavy Thrill, er fra ok til ordinært fine. Resten er ekstraordinært fine!
Gubberock har skrevet om Caleb Caudle tidligere også. For tre år siden så jeg ham gjøre en fin solokonsert på Krøsset med mange sanger fra veldig fine og da nye Forsythia (2022). I 2024 kom omtrent like fine Sweet Critters. Caleb Caudle er historieforteller, men heldigvis står sjelden de gode historiene i veien for selve sangen, ofte snarere tvert i mot.
Caleb Caudle og kona venter sitt førstefødte barn. Om det er derfor Caudle denne gangen tar mer kontroll, produserer selv og gir ut musikk på eget selskap, er jeg litt usikker på, men det kan være noe av årsaken. Albumet er igjen spilt inn i Cash Cabin. Cash Cabin er et studio i Tennessee som Johnny Cash fikk bygget for nær 50 år siden. Heavy Thrill har sine partier med steelgitarer, men like mye som et countryalbum er dette et singer-songwriter album der Caudle og de flinke musikerne hans ikke går av veien for å bre lydbildet litt utover den klassiske countryen.
”This record is about doing the most with what you’regiven and weathering the storms.”
Caleb Caudle er typen som jobber jevnt og trutt. I det lange løp gir slikt som oftest avkastning, selv om veien kan være kronglete noen ganger. På «Slow Growth» synger Caleb om en gartner som står opp hver dag for å gjøre sitt beste, for å bli en bedre versjon av seg selv. Jeg tror Caleb synger som seg selv. Låten har et langt instrumentalparti mot slutten, så langt at jeg lenge trodde det var en instrumental. «Anxious» har noe av det samme temaet, men her gjelder det i større grad å stå av verdens uroligheter og sine egne og være et godt og moralsk menneske uavhengig av det som skjer rundt en. Vel, dette er to fine låter som bare grenser mot å være ekstraordinært fine. Vi legger lista høyt i dag.
Svakere er åpningslåten «Path Of Desire», og «The Ballad Of Country Ham» er også bare sånn passe, om vi skal fortsette å være litt strenge. «No Show» har en finurlig tekst om en fantastisk dobrospiller som har én feil, og det er at han glemmer når han skal opptre. Sangen har et langt og innsmigrende instrumentalparti mot slutten, så langt at jeg lenge trodde låten var en instrumental.
Nå beveger vi oss mot de aller fineste låtene. «Fox Got The Chicken» er en grom låt om å gjøre gale valg når fattigdommen banker på døra. «Meantime», «Heavy Thrill», og «Sequia Polaroids» er andre rolige sanger, så nydelige at du nesten må være Caleb Caudle for å kunne lage noe slikt. Albumet avsluttes med «Toll Booth», en nokså typisk avslutningslåt som er blant de ordinært fine. Og det et egentlig mer enn nok. Vi kan ikke bli helt bortskjemte heller. Og teksten er sterk:. Fortelleren har mistet mannen, mistet fotfestet, men gjør sitt beste, står opp og går på jobb. Jo, egentlig. Ekstraordinært fin.
Heavy Thrill er nok et sterkt album fra Caleb Caudle. Stort bedre blir det ikke.
Neil Young & The Chrome Hearts: As Time Explodes (livealbum 2026)
Foto: Tormod Reiersen
Konserten i Bergen 20. juni 2025 hadde vart 90 minutter, samme lengde som på åpningen av Europaturnéen i Dalhalla to dager før. Det var tid for å gå inn for landing. Så kommer versjonen av «Cortez The Killer» som alle som var der snakker om. Det vil si, ikke riktig alle. Mange har ment at musikken på den konserten knapt var hørbar om du stod litt lenger bak. Det gjorde ikke jeg. Så kommer altså sangen som av og til kan framstå stakkato. Jeg var ingen fan av sangen da jeg først hørte den på Live Rust (1979). Men nå er Neil Young & The Chrome Hearts i flytsonen. Jeg er i flytsonen, blir med på ferden. Den bygger seg sakte opp og gnistrer mot slutten. ”People worked together“. Femten minutter varer sangen. Det ekstra verset som Neil hadde plukket fram med Crazy Horse ett år tidligere er med. Seinere har Neil Young uttalt at versjonen i Bergen kan ha vært den beste han noen ganger har gjort av denne sangen. Slike uttalelser skal man alltid ta med en neve salt eller to. Men dette var en opplevelse. Denne versjonen er en opplevelse. Så kan man selvsagt spørre seg hvorfor sangen ble liggende urørt resten av Europa-turnéen. Kanskje var Neil så fornøyd at han ikke ville rote det til med svakere versjoner seinere?
«Cortez The Killer» fra Bergen er med når Neil Young nå dokumenterer Amerika- og Europaturnéen han gjorde med bandet Chrome Hearts i fjor sommer. Selv var jeg også til stede da Neil og bandet spilte «Looking Forward» som også er å finne på livealbumet «As Time Explodes». Du kan lese om de tre konsertene jeg var tilstede på i fjor her:
Bandet til Neil består foruten av far selv av Spooner Oldham på tangenter, Micah Nelson på diverse inkludert gitar, Corey McCormick på bass og Anthony Logerfo på trommer. Det kores omtrent på klassisk rufsete Crazy Horse-vis. Spooner Oldham druknet litt i lydbildet i fjor sommer, her er han tydeligere.
Livealbumet As Time Explodes gjenskaper ikke helt mine opplevelser med Neil Young i 2025. Til det er sporlista og rekkefølgen for forskjellig. Og jeg hadde gjerne sett at den glitrende og beske versjonen av «Ambulance Blues» som vi fikk servert i Berlin og andre steder utover sommeren hadde vært med. Men samtidig er mye gjenkjennelig også. Kult med en tøff «Vampire Blues», i likhet med «Ambulance Blues» fra det sære mesterverket On The Beach (1974). Her får Neil og bandet virkelig utfolde seg.
Klassekampen journalist etterlyste en rød tråd i Neils settliste i fjor. Røffly kan man si at livealbumet starter nostalgisk og tilbakeskuende med «Daddy Went Walkin’», «Looking Forward» og «Harvest Moon». «Daddy Went Walkin’» kan være om et barns ønske om at foreldrene skal finne sammen igjen og kan slik sett handle om både hans egne foreldre, og om ham selv. «Looking Forward» var en av de store overraskelsene på Dalhalla-konserten. Sangen er opprinnelig gitt ut som tittelspor på Crosby, Stills, Nash & Youngs album fra 1999 og er fra samme tida som «Daddy Went Walkin’». Nydelig sang og versjon med (nesten) CSNY-koring og fin gitarklimpring! En annen Crosby, Stills, Nash & Young-låt digget jeg rått tilbake i 1988. I fjor fikk jeg «Name Of Love» i tre versjoner; Neil med henholdsvis akustisk gitar, piano og pumporgel. På livealbumet er det pumporgelet som regjerer.
Trump, krig og klima. Så vender Neil i stor grad å vende blikket mot en urolig verden og miljø-og klimaødelggelser. Protesvisa «Ohio» fremstår skremmende aktuell, ikke minst etter det som skjedde i Minnesota. «Long Walk Home» er opprinnelig et av de beste sporene fra Life (1987) . Her kommer den i en pianodrevet versjon, skrevet om for å fange opp situasjonen i Ukraina. Den var ikke med på Europa-turnéen.
Drivende «Be The Rain» med megafon er et høydepunkt og nøkkelspor på mange konserter i fjor sommer, og versjonen på livealbumet er herlig. Sangen er opprinnelig fra konseptalbumet Greendale (2003) og ble samme år fremført solo og akustisk av Neil Young i Oslo Konserthus. Men her er det elektriske gitarer, kor og driv. Jeg elsker Neil Young! Naivt, enkelt, banalt, men ikke mindre viktig av den grunn. Vi synger med: ”Save The Planet For Another Day”.
Neil og Bruce er to av den eldre garde som ikke har vært redd for å kritisere Donald Trump. Av nyere låter får vi den lite subtile Trump- kommentaren «Big Crime», som ikke er utgitt på album før. Enkelt, stor ord, men hvorfor pakke inn indignasjonen?
Vi var mange som spekulerte i hvorfor han og bandet ga ut nytt album fem dager før turnéstart for så å ikke spille noen låter fra albumet. «Silver Eagle» er om turnébussen og går med melodi fra «This Land Is Your Land» fra er fra fjorårets «Talkin’ To The Trees», men dukker ikke opp før i USA, to uker etter turnéstarten. Ei tekstlinje herfra har gitt navn til dette livealbumet.
Og, jada, mot slutten får vi «After The Gold Rush» og Like A Hurricane», og alle bør være fornøyde. Over 13 spor og 70’minutter blir vi servert en fin dokumentasjon på en Neil som fortsatt har det i seg live, stemmen er bra intakt, og det er liv i gubben når han drar fram den elektriske gitaren. Du får som du skjønner både hits og sjeldnere livelåter.
Ikke essensielt for alle. Selvfølgelig er ikke dette en essensiell liveutgivelse for alle. Da må du høre langt eldre Weld eller Live At Fillmore for eksempel. Og vi skulle selvfølgelig heller sett at årets Europa-turné ikke hadde blitt avlyst. Men for fansen er dette likevel et fint dokument, jeg har allerede spilt albumet fem-seks ganger. Neil som folksanger med munnspill, som countryrocker og som hardrocker er fortsatt bare herlig. Og så var det ”Cortez“, da!
Kaktusfestivalen 30. mai 2026. Brygga kultursal, Halden
For en dag det blir! Kaktusfestivalen 2026 er historie, og om neste år blir tilsvarende bra som i år, er det bare å glede seg! Vel blåst, virket veldig profesjonelt gjennomført fra min synsvinkel!
Jeg ankommer Halden for seint til å få med meg matiné-konserter og det meste av Normas sett på deres hjemmebane, jeg prioriterte å få med meg ny personlig rekord for dattera mi på 100 meter sprint. Livet er så mye, som Trond Granlund synger! Men ellers skal du få korte beskrivelser av konsertene, noen kortere enn andre!
Norma
Norma er et band fra Halden som spiller tøff countryrock. Deres album fra 2025, Country Catering. Fikk svært gode kritikker. Basert på de to låtene jeg fikk med meg, var dette rått og godt, noe som blir bekreftet av en spontan uttalelse fra en i salen. Selv så jeg dem på Fjording i samme by for tre år siden. Det blir nok flere sjanser!
Vilde Bye
Vilde Bye fra Tromsø rakk jeg, og det er jeg glad for. Hun har gitt ut album som også er lovprist her i Gubberock, men konserten denne tidlige kvelden i Halden beviser de gamle visdomsordene om at «Live music is better, bumpers stickers should be issued» til fulle. Jeg starter med å sitte på galleriet, en plass jeg senere skulle få vite ikke er for uinnvidde. Strengt tatt blir man uansett bare en «Innocent bystander» der oppe, så jeg forlater sitteplassen for å være en større del av opplevelsen.
For opplevelse er det! Vilde og hennes barndomsvenner leverte et til tider deilig rått sett med masse trøkk, herlige gitarsoloer, koring og energisk driv der uttrykket nok er likere de par første låtene på det nye, sterke albumet, enn de mer rolige låtene som følger. Et litt annet format enn da jeg så henne, Jakob Struve og Frida Sørbøe varme opp for Torgeir Waldemar i Oslo Konserthus for to-tre år siden. Til tider magisk var det da.
Bandet fremstår til dels om en kontrast til Vildes vakre og vare stemme. Det gjør det hele bare enda bedre. Jeg skal la være å droppe for mange sangtitler denne morgenen, da kommer jeg bare ut å kjøre, men jeg antar at et av høydepunktene er den vakre og rolige «Bird Up In The Tree» fra årets album, der man ser på de halvsmilende ansiktsuttrykkene til bandmedlemmene og lurer på om Vilde klarer å fullføre plystresoloen uten å bryte ut i latter. Det går strålende!
Lettere starstruck hilser jeg på Vilde senere på kvelden. Hun kan bli stor. Hun er stor! Vildes siste album spilles i skrivende stund. Flotte saker!
Jolie Holland
På festivaler vil man ofte høre artister man på forhånd ikke har noe forhold til, og det var opp til flere slike for meg i går. Da er det umulig å yte dem rettferdighet.
Jolie Holland er femti år, og født i Houston, Texas. Jeg hørte litt på i bilen på vei til Halden uten å bli grepet. Hun stiller med to medmusikkanter. Det er utvilsomt noe ved henne og sangene hennes. Hun er veldig kunstnerisk i uttrykket, og trolig er melodiene såpass subtile at de krever mer forberedelse for at utbyttet skal stå til mer enn en terningkast 4.
Black Sea Dahu
Black Sea Dahu fra Sveits er et helt nytt bekjentskap for meg. De er beskrevet som en kollektiv av familie og venner. De leverer et underholdene og bra sett. De har spilleglede, og lager liv og røre rundt seg. Publikum vet også å sette stor pris på dette bandet. Trivelig, nytt bekjentskap!
Bonnie «Prince» Billy
Dette hadde jeg gledet meg til. Å se den levende indie/amerikana-legenden live. Jeg er svært glad i mange av albumene til Bonnie «Prince» Billy aka Will Oldham, ikke minst de to siste, men har aldri opplevd ham live. Jeg har heller ikke sett Youtube-videoer med ham, og kunne bare ane hva jeg går til. Og alle forventninger blir overoppfylt.
Bonnie «Prince» Billy har med seg to medmusikanter. De spiller vekselvis på saksofon, fløyter, klarinett og gitar, sånn omtrent – beklager mangel på navn. Og mot slutten kommer også Susanna Wallumrød og mannen fra salgsboden på scenen, Oscar Parsons.
Men mangel på spjlleglede er det ikke. Will Oldham og hans to kamerater kommer på scenen med litt maling under øynene. De åpner med fantastiske «New Partner». Jeg har følelsen av at Oldham har valgt meg ut som en slags hemmelig venn, en han skal stirre på, holde oppmerksomheten til. Det er sikkert bare tull, og mange i nærheten av scenen har det kanskje slik. Oldham er intenst tilstedeværende under hele konserten. Arrangementene av låtene er sannsynlige og usannsynlige, skrudde og rett fram på en gang. Det er vakkert, nært og teatralsk. Oldham gjør noen enkle og vanvittige bevegelser med beina. Dansetrinn, kanskje. Musikerne fargelegger, ehm, vakkert. Bonnie «Prince» Billy synger om de nære ting, de enkle og analoge gleder – og det føles som en forbrytelse og ta fram mobilen og knipse noen bilder.
Høydepunkter? Hele konserten. Fantastiske versjoner av «Boise, Idaho», «The Water’s Fine» og «Is My Living In Vain» fra The Purple Bird (2025) for eksempel. Vi er alle enige om at Billys sang og liv ikke er forgjeves! Mot slutten av konserten kommer Susanna Wallumrød på scenen, og vi får «Joy And Jubilee» fra mesterverket Master And Everyone (2003) i en glitrende versjon.
Det eneste jeg har å utsette på denne knappe timen, er at de kunne holdt på et par timer til. Men det kan de selvfølgelig ikke.
Makan! Nei, makan til Bonnie «Prince» Billy finnes ikke. Denne konserten er ubeskrivelig, tilgi mitt famlende forsøk!
Ben Kweller
Igjen et nokså nytt bekjentskap som jeg bare forsøksvis hadde hørt på forhånd. Ben Kweller fra USA har vært musikalsk aktiv i mer enn 20 år og er en stor favoritt i festival-ledelsen og blant mange i publikum. Han kommer inn, setter seg ved pianoet i et par låter, og vi er straks sugd inn i hans univers. Låtene er ikke mer komplekse enn at slike som meg henger godt med. Dette er rocka og godt!
Kveldens mest rørende øyeblikk er når Kweller forteller at sønnen hans fyller 20 år i dag. Sønnen som døde i en ulykke for noen år siden. Kweller forteller at han får brev fra folk som forteller at musikken til Kweller har fått dem gjennom tunge opplevelser. Kweller selv får hjelp av musikken, men den får ham ikke gjennom sorgen. Og han trenger hjelp. Av oss, publikum. Så spiller de en sang Kweller skrev til sønnen.
Dette er bra!
Stein Torleif Bjella
Sist, men ikke minst. Det er etter Kveldsnytt, nærmere bestemt over midnatt og for lengst leggetid for dette a-mennesket. Jeg har fått plass helt framme ved gjerdet og kan henge over det om jeg blir for sliten. Stakkars Geir Sundstøl står bare en drøy meter fra meg, og det er med interesse jeg kan følge hans sofistikerte håndtering av gitarer, munnspill og backingvokal.
Det er altfor lenge siden jeg sist så Bjella med band. Og for et band! I tillegg til Bjella selv og Geir Sundstøl spiller Kenneth Kapstad på trommer, David Wallumrød på tangenter og Eirik Øien på bass. En fordel ved å stå såpass nærme musikerne er at det et lettere å skjønne hva som ligger bak lydbildet. Jeg lar meg imponere ekstra av trommingen til Kapstad denne kvelden, og rett som det er ruller Wallumrøds tangenter over oss.
Konserten starter med «Tilbake til byen» fra årets album Velkommen skodde. Vi får heldigvis flere sanger derfra. Jeg er ikke spesielt begeistret for «Kjell Hårspray» på albumet, men live! Live er den saker, og musikerne sender den opp til et av konsertens store høydepunkt. Bjella med dette bandet et egentlig en tung og rocka opplevelse, der mange av sangene dras ut. Det tåler vi. Geir Sundstøls gitareskapader er som kjent av en annen verden, og på låter som «Undergang» og ekstranummeret «Frisøren i sentrum» blant mange andre, får han virkelig utfolde seg. Tungt og godt, ja, men på «Heidersmenn» roes det ned med ståbass fra Øien og munnspillsolo fra Sundstøl. «Tilbake i der blå» er en favoritt på Nysetmåne (2023), men du verden som den har utviklet seg!
Mot slutten av konserten spiller de «Lengte, lengte» fra årets plate, og det er vel unødvendig å skrive at dette er nok et eksempel på at musikk er best live!
Stein Torleif Bjella med band må rett og slett være noe av det aller beste du kan oppleve live i Norge i dag. Det er et privilegium å følge dem fra orkesterplass.
Og med det er årets Kaktusfestival over. Måtte festivalen leve lenge!
Gubberock 