Emmylou Harris i Oslo Konserthus!

Emmylou Harris, Oslo Konserthus, 22. august 2026. Support Jim Lauderdale

I would rock my soul in the bosom of Abraham
I would hold my life in his saving grace
I would walk all the way from Boulder to Birmingham

Avskjedsturné. Selveste Emmylou Harris i Oslo Konserthus på hennes avskjedsturné, altså. Jeg så henne samme sted for 25 år siden da hun ledet en konsert for en landminefri verden. Med seg den gangen hadde hun folk som John Prine, Nanci Griffith, Elvis Costello og Steve Earle. Det er unødvendig å nevne at alle som var der regner det som en legendarisk kveld. For rundt 15 år siden – som tiden går – opplevde jeg henne og band på en fin kveld Sentrum Scene i Oslo.

Det blir noen avskjedsturnéer for tiden. Noen av dem også med noen store doser nostalgi, et lite apropos til en debatt som ble satt i gang denne uka. For to måneder siden opplevde jeg John Hiatt samme sted på det som skal ha vært hans siste konsert i Norge. I april opplevde jeg Paul Simon på nytt, men han gjorde unna avskjedsturnéen allerede for åtte år siden.

De riktige folkene. Emmylou Harris har alltid vært der. Hun har sunget med og vanket med artister jeg setter stor pris på. At jeg ikke har oversikt over hele diskografien hennes, får så være, og om jeg bommer på en låttittel eller to i det følgende, er det bare å korrigere meg!

Hun kommer først alene ut på scenen, denne lørdagskvelden, og starter forsiktig med sangen «Here I Am», mens resten av bandet melder seg på. Synge kan hun fortsatt! Dette blir en nydelig kveld. Neste sang er Gillian Welchs «Orphan Girl» som Emmylou gjorde sin versjon av på det sentrale albumet Wrecking Ball, et album produsert av Daniel Lanois og med en tittel-låt hentet fra en flott Neil Young-sang.

Jim Lauderdale varmer opp. Tidligere på kvelden har vi allerede fått oppleve Emmylou Harris i duett med Jim Lauderdale på Lauderdales «King Of Broken Hearts», en hyllest til Gram Parsons. Lauderdale forteller innledningsvis at han har fulgt Emmylou helt siden hennes samarbeid med nettopp Gram Parsons tidlig i 1970-årene. Han fremhever at hun er som en engel – noe Emmylou senere benekter. Men så kommer Emmylou inn på scenen, og, jo, hun er da det? En engel. Lauderdale gjør forøvrig et flott sett med sanger fra hans nyeste album, sanger han har skrevet sammen med Robert Hunter og en glitrende og inderlig «I Love You More».

Townes Van Zandt. Jim Lauderdale nevner at han var på 40-årsfeiringen for Cruise Café for et par dager siden, og at det var et sted han besøkte flere ganger sammen med andre artister i sine yngre dager. Det gjelder nok også mange av oss gråhårete i publikum. Det var der jeg opplevde Townes Van Zandt fire ganger, og hørte ham gjøre noe som må være noe nær verdens mest perfekte sang. Emmylou Harris forteller at hun spilte inn «Pancho & Lefty» før Merle Haggard og Willie Nelson. Selvsagt serverer hun og bandet sangen i en gåsehudfremkallende versjon. Når Townes for lengst har forlatt oss, er det flott at folkene rundt ham, fortsetter å holde liv i den fantastiske låtskatten hans.

Pancho needs your prayers it’s true
But save a few for Lefty too
He only did what he had to do
And now he’s growing old

Merle Haggard – jo, også «Kern River» må nevnes. Her er det musikalsk slektskap mellom mange.

Steve Earle. I kretsen rundt Van Zandt befant også Steve Earle seg. Emmylou og bandet gir oss like gjerne én av Earles aller beste sanger. Den triste sangen «Goodbye» har den effekten på Emmylou at den gjør henne oppløftet. Jo, det er jo slik at triste sanger gjør noen av oss glade. Intet nytt under solen, der altså.

Guy Clark. Når vi har nevnt Earle og Van Zandt, er det helt naturlig å nevne Guy Clark. Emmylou har nettopp gitt ut Wrecking Ball (1995) der hun gjør andres sanger, da Guy Clark i et juleselskap mener at nå må hun gi ut et album med egne låter. Folk hørte gjerne på Guy Clark. Fem år seinere blir han bønnhørt, og et annet høydepunkt i går, er tittellåten «Red Dirt Girl» derfra.

Rodney Crowell. Bandet hennes i går kalte hun Red Dirt Boys. Bandet er glimrende med piano og trekkspill, trommer og bass. Og Eamon McLaughlin på fele og mandolin! McLaughlin imponerte på én av årets store konserter med Rodney Crowell, og han imponerer sammen med resten av bandet i går. Glitrende!

Mark Knopfler. Joda, vi blir servert flotte versjoner av «Together Again» av Buck Owens, «Born To Run» av Paul Kennerly, «Making Believe» av Jimmy Work med flere og en herlig gospel sunget a capella. I en alder av 79 år synger hun fortsatt som en, ehm, engel. Albumet All The Roadrunning (2006) som hun gjorde sammen med Mark Knopfler ble noe nedsettende betegnet Americana, om jeg oppfatter henne riktig fra min plass langt ute på høyre flanke. Tittellåten derfra er i hvert fall fin, noe vi fikk bekrftet i går.

Gram Parsons. Helt til slutt får vi hennes sang skrevet til Gram Parsons, «Boulder To Birmingham», skrevet kort tid etter at Parsons rusfylte liv endte altfor tidlig. En perfekt avslutning på noe som er en noe nostalgisk, men nær kveld.

Emmylou Harris! ”But I can’t remember if we said goodbye”.

En fin hyllest til den eksentriske Blaze Foley

Various Artists: Sittin’ With Blaze – A Tribute To Blaze Foley (album 2026)

Mitt første møte med en sang av Blaze Foley var versjonen av hans «Clay Pigeons» på John Prines album Fair & Square fra 2005, og det ble raskt en favoritt på det albumet. Før det var han for meg først og fremst en person andre sang om. På det nye hyllestalbumet til Blaze Foley er det stort sett nyere artister som gjør sangene hans, og «Clay Pigeons» blir gitt en riktig så pen versjon av Lucy Dacus.

«If I Could Only Fly» er selve signaturlåten til Blaze Foley, og den får både starte og avslutte denne hyllesten. Phosphorecent er først ute, og så får som seg hør og bør veteranen Lucinda Williams avslutte ballet med en fin pianoversjon, som er så fin at den får meg til å ønske at hun kunne gjøre flere nydelige ballader på de neste albumene sine. Lucinda sang allerede på mesterverket Car Wheels On A Gravel Road (1998) om Blaze i den fantastiske «Drunken Angel».

Og det var jo det eksentrikeren Blaze ofte var, en full engel. Blaze bodde i perioder av sitt liv sammen med Sybil Rosen i et tre i skogen. Det har hun da også skrevet bok om, og sangen «If O Could Only Fly» skal være skrevet som savnet etter henne da de hadde gått hver sine veier. Blaze var også en god venn av en annen eksentriker, Townes Van Zandt. Townes skrev sangen «Blaze’s Blues» om vennen. Blaze ble i 1989 skutt av en kamerats sønn da han forsøkte å konfrontere ham med at han stjal farens trygdepenger. I 2018 ble filmen Blaze av Ethan Hawke lansert. Ben Dickey har hovedrollen som Blaze, Charlie Sexton – kjent blant annet som musiker i Bob Dylans band – spiller Townes Van Zandt, og Kris Kristofferson har en rolle som faren til Blaze Foley.

Hos meg er det først og fremst de to kjente sangene «If I Could Only Fly» og «Clay Pigeons» som har sunket inn, men hyllestalbumet er en fin påminnelse om at Blaze Foley hadde mer å by på. Klassekampen gir albumet som sådan gode skussmål, men har innvendinger mot enkelte av versjonene. Blant annet synes anmelderen ar Norgesaktuelle Dylan Earls versjon av «Slow Boat To China» er seig. Jeg liker den! Ellers møter du folk som Joshua Ray Walker, John Moreland, J. R. Miller og Willie Watson på dette etter min mening gjennomført fine albumet.

Store låter og mye lyd med James McMurtry i Oslo Konserthus

James McMurtry & band i Oslo Konserthus, lille sal, 19. august 2026.

“And, Annie, what you doin’ in Nebraska?
Does anybody know what’s goin’ on?“

«Annie» fra fjorårets album fra James McMurtry, The Black Dog and The Wandering Boy, var definitivt av høydepunktene på konserten i Oslo Konserthus med McMurtry og band i går kveld. Sangen forteller om journalisten Annie som endte opp i Nebraska for å følge president Bush jr. når resten av verden hadde øynene rettet mot Manhattan 11. september 2001. I sangen gir McMurtry uttrykk for at han ikke hadde sansen for presidenten. Sangen er således McMurtry i et nøtteskall; glimrende historieforteller, gjerne med politisk brodd og et iørefallende refreng.

Mye gitarlyd. Jeg vet at mange synes konserten var fantastisk. Alt var dog ikke bare fryd og gammen for meg. Kona var litt skeptisk da hun så salen og at vi skulle sitte på rad 1. Blir ikke det vel intimt? spurte hun. Det var i hvert fall veldig mye lyd, og på de to første sangene – de eldre låtene «Fuller Brush Man» og «Childish Things» var det mye gitar og lite vokal å høre der vi satt. Det er jo synd, siden tekstene til McMurtry er kruttsterke og bør nå ut til tilhørere som ikke kjenner dem så godt fra før også. Bandet består for en stor del av den samme gjengen som spilte på James McMurtrys siste album: Tim Holt på gitar og trekkspill, Cornbread på bass og Daren Hess på trommer, foruten sjefen selv.

Det bedret seg utover i konserten, særlig i de to sololåtene, og de mer akustiske sangene med bandet. Men vi satt begge med en følelse av at denne konserten hadde vært enda bedre solo fra der vi satt. Og den solokonserten får de i Trondheim, mens resten av bandet kjører videre til Stockholm. Men for all del, gutta kunne spille, og det ble mange fine gitarsoloer fra Tim Holt underveis. Bare vel høyt.

Mye fra de tre siste albumene, heldigvis. Nok om det. For joda, konserten tok seg sterkt opp fra låt tre og utover. Elektriske gitarer ble byttet ut med trekkspill og akustisk gitar, og fantastiske «Copper Canteen» fra Complicated Game (2015) med den legendariske åpningsstrofen «Honey, don’t you be yelling at me when I’m cleaning my gun”. Og når McMurtry fyller på med «You Got To Me» fra samme album, er vi virkelig i siget. Det er de tre siste albumene hans jeg er best kjent med, og når vi går fra det tredje siste til det siste og deretter til det nest siste, er vi med.

Jeg har nevnt «Annie», men «South Texas Lawman» fra samme album er også stor: McMurtry har tidligere fortalt at under et besøk hos dem skrev en venn av McMurtry-klanen, T.D. Hobar, et dikt om sin fars holdning til Sør-Texas. Sangen «South Texas Lawman» hadde sitt opphav i en linje fra dette diktet. I sangen utbroderer McMurtry en tøff mann med tvilsom karakter som opplever at tiden har gått fra ham. Én av albumets beste låter som har det bitende refrenget:

I used to be young
I used to understand
I used to be strong as any man
I used to be bold
Nobody bothered me
And I can’t stand getting old, it don’t fit me
It don’t fit me

Forfatterfar. James’ far var forfatteren Larry McMurtry som blant annet stod bak Lonesome Dove. Bandet spiller tittelsangen på The Black Dog and The Wandering Boy. Tittelen kommer fra hallusinasjoner Larry hadde da han var dement mot slutten av livet. Han så ofte en svart hund og en vandrende gutt for seg. James bygde ut den historien til å bli utgangspunkt for dette røffe nøkkelsporet på albumet.

Strømløst. Men konsertens høydepunkt er definitivt en strømløs versjon av «Blackberry Winter» fra The Horses And The Hounds, mitt favorittalbum med mannen. McMurtry alene med gitaren, helt stille i salen, og nå hører vi teksten! Vi får jammen også «If It Don’t Bleed», og «Canola Fields» fra samme album – ” Cashin’ in on a thirty year crush//You can’t be young and do that”. Sterkt?

Det er også rom noen eldre låter. McMurtry forteller at «Levelland» er én av to av hans sanger som Robert Earl Keen har gjort. Sangen skal på mange måter være livshistorien til sangen forfatteren Max Crawford, en forfatter som fikk sin debutbok refusert for en noe upassende tittel tilbake i 1968. Sangen kan blant annet kretse rundt både tilhørighet og lengte ut på en gang. Som siste ordinære låt spiller de tittellåten fra hans første album, «Too Long In The Wasteland». Deretter kommer James McMurtry ut alene og gjør en glitrende Pinoccio In Vegas fra siste album.

Av de store historiefortellerne. Vi kommer ikke unna at James McMurtry er av de store låtskriverne og historiefortellerne innen rocken. Den tekstlige kloen kan minne litt om Warren Zevon. Mang en forfatter og låtskriver lar seg inspirere av James. I går lot meg overraske over hvor liten mannen er, for sangene og autoriteten i det han gjør, er så stor.

Han kommer gjerne tilbake, sier han før konserten er over. Da setter jeg meg litt lenger bak. Men jeg kommer! Håper det ikke går 10 år til neste gang!

(Med noe stoff fra tidligere omtaler i Gubberock innarbeidet: Les om The Black Dog and The Wandering Boy her og The Horses And The Hounds her)

Storslått, innholdsrik og helhetlig EP fra Henning Andersen

Henning Andersen: Love Is All (EP 2026)

Cover: Design Hilde Rasch

Et nytt kapittel i Henning Andersens musikalske univers. Henning Andersen er klar med en ny utgivelse på SpinnWheel Records, EP-en Love Is All. For en EP det var blitt! Andersen har denne gangen fått med seg trollmannen Freddy Holm som produsent, og det er multiinstrumentalist Holm og Andersen selv som står bak det meste av instrumenter på albumet, og det er ikke lite! Datteren til Henning, Tessa Andersen Øhman, er også med på tre låter.

Det har kommer flere utgivelser med Henning Andersen på selskapet han driver sammen med en håndfull andre de senere årene. Han har laget dokumentar om USA etter en reise der og er også tidligere leder av X Games Norway.

Natur, kjærlighet og musikk i skjønn forening. Andersen legger mye arbeid i tekstene, og de er preget av at natur, musikk og kjærlighet går hånd i hånd i Henning Andersens univers. EP-en består av fem låter og totalt rundt 20 minutter og sender tankene mine i retning av folk som The Beatles og David Bowie. Selv mener Andersen de er innom alt fra psykedelisk rock, alternativ rock, pop, folk rock, og bossa nova, men EP-en henger godt sammen som en helhetlig lytteropplevelse.

«Trouble Ahead» setter standarden. Fra første tone av EP-en skjønner du at dette universet er det fint å være i. Den storslåtte og småpsykedeliske låten «Trouble Ahead» er en nydelig låt med flott nerve og utvikling! Jeff Lynne fra Electric Light Orchestra ville vært stolt av denne låten. Sangen starter forsiktig, men avsluttes med stor intensitet. Den er allerede helt i toppen av spillelister for 2026. Vel fortjent!

Promobilde

En fengende og kontrastfylt tittellåt. Tittellåten «Love Is All» er en fengende og musikalsk kontrastfylt låt, omtrent i samme gate som åpningslåten, men kanskje noe roligere i uttrykket. Kjærlighet, kjærlighetssorg, natur og musikk. Jeg er veldig glad i vokalen på denne, ikke så ulik Hallesby fra Halden.

Fra bossa nova til mørkere toner. Bossa novaen blir bi servert på albumets tredje låt, den late og sommerlige «Shades Of The Tree» med backingvokal fra datteren. En fin låt, men når ikke helt opp til de andre i dette selskapet. «Devil’s Lullaby» er albumets korteste låt, og en langt mørkere, men ikke mindre interessant låt av den grunn. Veldig bra og uttrykksfull vokal og fine musikalske detaljer. Kanskje min foreløpige favoritt på albumet!

En reise til månen – og tilbake. Avslutningslåten «Ride With The Wind (To The Moonlight)» er en stemningsfylt låt som ikke forhaster seg. Det trenger den da også på veien forbi månen, til universets ende og tilbake. Det er bare å bli med på ferden.

Treffer! Jeg har ikke tatt meg mye tid med Henning Andersens utgivelser tidligere. Kanskje har jeg etter litt lytting tenkt at de ikke treffer meg helt. Denne gangen treffer han så til de grader. Denne EP-en er fantastisk flott; låtene, tekstene og musikken. En god femmer på terningen.

Herr Nilsen. Opplev Henning Andersen sammen med den sterke gjengen Freddy Holm, Marius Lien, Danny Young, Finn Tore Tokle, Tessa Andersen (datter) på Herr Nilsen i Oslo lørdag 22. august!

Med Freddy Holm. Promobilde.