Gi meg god gammal rock and roll!

New Jordal Swingers (NJS): En siste runde – live! (Dobbelt-CD 2026)

Skal man få kjennskap til interessante internasjonale artister og Eigil Bergs møte med mange av dem, er hans bok «I musikkens tjeneste» en veldig fin følgesvenn. Er man interessert i norsk musikkhistorie, er den helt essensiell, og er man fan av ham og bandet New Jordal Swingers i tilleg, må den bare leses. Så enkelt er det.

I 2024 dro New Jordal Swingers ut på turné. En siste runde 50 år etter platedebuten med bandet som ifølge Casino Steel hadde reist i avkroker utkantstrøk som bare de og kongen hadde vært i. Turnéen er nå godt dokumentert i en dobbelt-CD med hefte og linernotes av Eigil selv og med design av Bjørn Kulseth.

Norsktoppen. Da jeg var barn og tidlig ungdom, var jeg veldig glad i New Jordal Swingers’ norskspråklige hits, og da frontmannen Eigil Berg stilte i Melodi Grand Prix med «Lorelei”, fikk han min stemme, eller rettere sagt min moralske stemme. Så må jeg innrømme at jeg ellers ikke har fulgt bandet tett, og jeg var heller ikke til stede på siste runde. De siste årene har jeg hatt stor glede av Eigils soloalbum som nok ligger nærmere visetradisjonen enn rock ‘n’ roll, selv om avstanden mellom viser og rock ikke alltid er så stor. I forbindelse med at jeg leste Eigils bok i vår, hørte jeg også på New Jordal Swingers. Der har du meg – jeg kan ikke skryte å være av deres største fans, men jeg er ikke helt borte heller. Nå er toget trolig gått for å se New Jordal Swingers live, og når jeg hører dette doble livealbunet, synes jeg det er litt trist, men jeg må i hvert fall få med meg Eigil solo snart!

Dette svinger nemlig! Eigil synger entusiastisk og humørfylt som omtrent bare han kan. Bandet på denne turnéen bestod naturlig nok av Eigil på sang, gitar og piano, men også av John Kolloen, Svein Finjarn, Ole Marius Melhuus og Anders Sinnes. Ikke smågutter akkurat, og som om ikke det er nok, bidrar Tore Krok Nielsen, Bjørn Asper og Tony Boye Ascanio med drivende blåsere. Dette er moro å høre på! Albumet er satt sammen av innspillinger fra Sentrum Scene i Oslo, Kilden i Kristiansand, Kolben Kulturhus i Kolbotn, Festiviteten Kulturhus i Haugesund, Olavshallen i Trondheim og Ullensaker Kulturhus på Jessheim. Om du var til stede på noen av disse konsertene, er dette en ekstra fin souvenir.

Foto: Helge Jørgensen

Chuck Berry! På turnéen var det nok mange av «mine» hits fra Norsktoppen som ikke ble spilt, men jeg får i hvert fall favoritten «Tornerose»! Men her er det ingen grunn til å klage over det som ikke er med, underveis får jeg fine påminnelser om sanger jeg kjenner, men som har forsvunnet fra minnet. Dette er full pakke. De fleste av sangene er skrevet av Eigil selv, men det er også noen oversettelser til norsk og låter av Svein Finjarn med flere. Og selvfølgelig er det plass til litt Chuck Berry, bandet spilte to ganger med ham da han spilte i Norge.

Humørpille! For meg er dette først og fremst en humørpille med eminente musikere. Jeg er usikker på om jeg vil anbefale det for kjøreturer da det fort kan ende med fartsbot. Men vi blir også servert nydelige ballader som «Love Going Blind». Bandet har – eller vi må vel si hadde – definitivt mange strenger å spille på.

Dette er musikk som kler liveformatet. Om du ikke er kjent med New Jordal Swingers, er dette albumet med Eigil Bergs linernotes en fin introduksjon til en sentral del av norsk musikkhistorie.

Gi meg god gammal rock and roll!

Lunt og godt med Rosanne Cash!

Rosanne Cash & John Leventhal på Sentrum Scene i Oslo 23. august 2026.

I to-tida i dag fikk jeg bekreftelse på at jeg fikk fotoakkreditering til konserten med Rosanne Cash og hennes mann John Leventahl på Sentrum Scene i Oslo. Hvis ikke hadde jeg kanskje ikke gått, prioritert Mesternes Mester med familien. Det hadde nok ikke vært så lurt. For en kveld!

Men fotoakkreditering? Jeg lette hjemme etter kompaktkameraet vårt. Det var bortlånt. Da jeg kom fram, kom jeg i snakk med en ordentlig fotograf. Han hadde objektiv eller linse, eller hva det er for noe, som er omtrent én meter lang. Vel, jeg, jeg viste fram mobilen min.

– Hvem tar du bilder for, lurte han på.
– Ehm, en blogg svarte, jeg.
– Blogger forholder jeg meg ikke til. Jeg tar bilder for xxx.
– Er ikke det en blogg? spør jeg.
– Nei, et nettsted.
– Nettsted, jaha.

Dette var en sittekonsert. Vi fikk lov til å ta bilder under de tre første sangene. Ikke forstyrre mer enn nødvendig.

Litt beskjemmet holdt jeg meg inntil veggen på venstre side. De to med meterlange utstyr fløy fram og tilbake foran scenen. Etter den tredje sangen spurte Rosanne om de ikke var ferdige snart. Dere forstyrrer de som sitter foran.

Vel, kanskje ble bildene mine dårlige, og kanskje har jeg en blogg og ikke et nettsted. Men jeg bytter ikke. Å få kjeft av dattera til Johnny Cash, hadde ødelagt helga mi.

Men selve konserten, da? Makan til varme Rosanne Cash utstråler. Hun kommuniserer og gir litt bakgrunn for egne og andres sanger. Sangen «The Wheel» har hun sunget i 32 år, hun blir ikke lei, forteller hun. Det er en gave. En gave til henne. Og en gave til oss. Hun er en formidler av rang. Ikkes store fakter. Men nok. Sannelig nok!

Johnny Cash hadde gitt henne en liste med 100 sanger hun måtte høre som en del av hennes dannelse. Rosanne lagde et album med noen av disse, og vi fikk høre rundt tre av disse. Så vakker «Sea Of Heartbreak» av Don Gibson ble framført. Sangen er fra 1961, og tankene mine tok en tur til vår bærbare Philips platespiller som jeg pleide å lytte til fra slutten av syttiårene og fram til jeg fikk en Sanyo kassettspiller i 1983. Pappas samling av singler og EP-er gjorde nok mer for min musikksmak enn det meste annet, og jeg vender alltid tilbake til countryen. Joda, jeg spilte mye en singel med Don Gibson. Slike tanker gjør jeg meg underveis, og det er én av albumaktuelle John Leventhals fantastiske gitarsoloer som tar meg dit. Hvem trenger et stort band når man har med seg en slik mann?

Mot slutten spiller John også på flygelet. Rosanne gratulerer oss med en ny konge som virker å være en anstendig mann. Det er jo ikke deres. Hun snakker om hvor godt det et å være hos oss, og at det er spent i hjemlandet. Litt seinere synger hun passende nok «Deportee», fra ca 1948 av Woody Guthrie. Naken og inderlig flygelversjon. Tre sanger får vi fra den glimrende plata The River & The Thread, ei plate som ga henne tre Grammyer. Tre sanger også fra et album som er varslet neste år, og basert på førsteinntrykket kan det være nye Grammyer på vei. Mottakelsen for den siste av dem var så overstrømmende at man så at Rosanne svelget et par ganger, så tørket hun en tåre.

Så godt og varmt var det på Sentrum Scene i kveld!

Før Rosanne spiller Bob Dylans “Farewell Angelina” spør hun om ikke Bob var her nylig. «Spilte og sang han med ryggen mot publikum. Uansett; «I Love Bob».

I kveld var jeg glad i Rosanne Cash og John Leventhal!

På musikalsk leting etter Amerika

Stian Larssen: American Tune – From The Kentucky Coal Mine to The Californian Sun (bok 2026)

Paul Simon dro sammen med Kathy på jakt etter ett Amerika som ikke lenger eksisterte i sangen «America». Nå har Stian Larssen og kompiser gjort det samme, og Stian har like gjerne lånt tittelen til boka om turen fra Paul Simons «American Tune». Den passende undertittelen er hentet fra Kris Kristoffersons «Bobby McGee». Så er da også boka tilegnet mor til Stian som åpnet dørene til Amerika gjennom Kris.

Stian er forfatter, fotograf og musiker og har glede av disse tre profesjonene i formidlingen av stoffet i denne boka.

30 stater, kapitler og sanger. Stian Larssen kjørte 17 000 kilometer gjennom 30 stater i USA. Boka består av 30 kapitler med 30 titler fra sanger som formet Stian. Men Stian nøyer seg ikke med 30 sanger. Underveis i boka er han innom mange flere. Utgangspunktet for reisen var å finne menneskene og historiene bak sangene. Om du tenker at musikk, samfunn og politikk ikke hører sammen, er ikke dette boka for deg. Men om du som meg fascineres av gode tekster og gjerne vil vite mer om hva sangene handler om, er denne boka midt i blinken.

Praktverk. Boka er et ganske omfattende praktverk med sine 500 sider og flotte bilder. Jeg slukte den i løpet av to helger. Men tro ikke at jeg er ferdig med boka av den grunn. På hjemmesida til American Tune finner du mer stoff som podkastepisoder. Siden jeg ikke har hørt alle sangene i boka fra før, eller i hvert fall ikke har et sterkt forhold til alle, tenker jeg at jeg skal lese boka om igjen. Ett kapittel for dagen der jeg graver meg ned i dagens låt.

Mange sanger i mi gate. Nå lurer du sikkert på hva slags sanger det dreier seg om. Bob Dylan og Bruce Springsteen går igjen i både hovedsanger og i andres kapitler. Joda, Stian besøker Youngstown og prater med mennesker berørt av hendelsene den sangen beskriver. I Forth Worth besøkes graven til Townes Van Zandt uten at favorittsartisten til én av de medreisende, Tommy Modalsli, får et eget kapittel.

De reiser til Graceland, og akkurat i kapittelet om «An American Trilogy» punkterer det venstre forhjulet i mitt hode. Det er riktig at Elvis Presley gjorde låten stor og kjent, men det blir litt snaut å nevne en av mine musikalske helter, Mickey Newbury, i en bisetning når Newbury stod bak arrangementet, tvedydighetene og følelsene denne sammensmeltingen av tre låter førte til.

Jeremy. Men slik uenighet er jo bare engasjerende. Av andre smakebiter kan jeg jo nevne at Mark Knopfler står bak hele to av låtene, «Sailing to Philadelphia» og den mektige Hamsun-inspirerte «Telegraph Road». Vi møter Billy Holiday, Robert Johnson, Otis Redding, Nina Simone og Woody Guthrie for å nevne en håndfull til. Noen historier vil du kanskje kjenne til fra før. Noen er sikkert nye. Vi er nær sagt selvfølgelig innom den vennskapelige musikalske feiden mellom Lynyrd Skynyrd og Neil Young og deres «Sweet Home Alabama» og «Southern Man/Alabama» samt Youngs «Ohio» i et annet kapittel. Én av de mest gripende historiene er om Jeremy i Pearl Jams låt.

På veien møter Stian mennesker som er berørt av historiene som fortelles, enten det dreier seg om branner, justismord eller hjørnesteinsbedrifter som legges ned. Det er samtaler med historikere, professorer og hun som serverer pizza. For eksempel. Boka er rett og slett musikk- , sosialantropologi- og historieundervisning på en gang. Og innimellom er det diskusjoner og samtaler mellom de reisende. Vi er på tur!

Henrik Syse. Forordet til boka er skrevet av selveste sjefsfilosof Henrik Syse, og om min anbefaling ikke er nok, kanskje Syse har den nødvendige tyngden som skal til. Syse skriver at boka handler om å nære et håp til tross for skuffelse. Boka gir gjennom sangene og historiene nyanser og viser fram et Amerika som er så mye mer enn Trumps to-dimensjonale virkelighet. Sangene viser oss et Amerika litt nærmere det vi drømte om en gang. For så vidt både på godt og vondt, men også alle fargene som ligger imellom.

En gang til. Jeg gleder meg uansett til å gyve løs på boka en gang til. I et roligere tempo, riktignok. Første gang ville jeg nok blitt stoppet på en Highway og fått den fartsboten Stian så vidt unnslapp.

Pressefoto av Stian Larssen

Bob Dylan i Oslo Spektrum

BOB DYLAN & BAND I OSLO SPEKTRUM, 17. oktober 2026

Pressebilde

Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett Bob Dylan, men tror det er 8-10 ganger. I kveld spilte den 85 år gamle mannen igjen i Oslo Spektrum. Fotoforbud og nedlåsing av mobiler, men med lite lys og en Dylan i hettegenser som velger kun å kommunisere gjennom musikken, vet jeg ikke om det hadde blitt så mye bilder uansett.

Dylan er av de artistene jeg har spilt aller mest på plater – også liveopptak – mens konsertene i mi tid ofte ikke har truffet blink i samme grad. De siste fem konsertene jeg har sett fra og med 2015 har vært av de beste jeg har sett med Dylan. Mellom 2000 og 2010 så jeg et par nokså svake konserter om jeg kan tillate meg å si det om én av de aller største.

I kveld var bandet mer enn solid, lyden var bra og Dylans vokal klar og god. Låtene blir til tider fremført litt for likt i tilbakelent bluesrockstil.

Høydepunkter i kveld var for meg Man In The Long Black Coat, Tangled Up In Blue, When I Paint My Masterpiece – som jeg en stund trodde var en cover av «Puttin’ On The Ritz.”– og avslutningen med « I Shall Be Released” og en morsom «You Ain’t Goin’ Nowhere”, som eneste ekstranummer, så det er mulig å si at Dylan ga seg på topp – i kveld vel å merke – etter 100 minutter.

Morsomt når Dylan etter 70 minutter drar fram munnspillet og får folk til å juble, eller når han synger tittelen på «Tangled Up In Blue” og folk skjønner hvilken sang som kommer i en ganske så omarbeidet versjonen.

Interessant at Dylan valgte å hylle to av mine andre helter gjennom å gjøre Louisianna 1927 av Randy Newman og Dublin Blues av Guy Clark.

En ganske fin kveld, som Dylan også i dag viser at han har potensial til å gjøre enda bedre. Dylan var nok vassere for fire år siden da han gjorde mesteparten av mesterverket Rough And Rowdy Ways som ble gitt ut to år tidligere. I kveld ble det vel rundt tre låter derfra hvor «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To you» satt best hos denne lytter.

(Redigert)

Foto via Sony Norway.

Lagt til dagen etter: FLERE REFLEKSJONER OM BOB DYLAN I OSLO SPEKTRUM

Omtalen min over kan tolkes til en svak firer. Så leser jeg at mange holder konserten til å være noe rundt fantastisk. Som regel plukker jeg ut konserter jeg er nokså sikker på at blir veldig bra, får en kjempefin opplevelse og skriver en for noen i overkant euforisk omtale.

Men når man har vært på en fantastisk konsert, vil man gjerne dele og få bekreftet opplevelsen – i hvert fall vil jeg det – og ikke lese en smålunken omtale. Så jeg har nesten litt dårlig samvittighet. Skriveriene mine er basert på subjektive opplevelser. Om jeg ikke er overbegeistret, kan jeg jo la være å skrive. Men synes egentlig jeg fortjener å skrive om en Dylan-konsert uansett.

Det finnes mange med stor interesse og kunnskap om Dylan, og selv om jeg har skrevet side opp og side ned om mannen, er mange dypere inn i hans historie enn meg. Det kan bidra til at vi opplever ting forskjellig. I 2022 hadde jeg en veldig god konsertopplevelse med Bob i Oslo. Kanskje skyldes det også min dagsform. Jeg hadde hørt mye på Rough And Rowdy Ways i forkant, og koste meg over nyanseforskjeller – ikke store omarbeidelser av de ni sangene som kom derfra. I går syntes jeg det var gøy med omarbeidede versjoner av sanger som Tangled Up In Blue og The Man In The Long Black Coat. Og så synes jeg det er pinlig at konsentrasjonen min falt og at jeg en periode ikke klarte å skille coverversjoner fra originallåter. Siste sang, You Ain’t Going Nowhere, var aller best i går. Den viste at Bob kunne laget en mer dynamisk konsert med mer publikumsfrieri om det var det han ville. Dylan skal ha pluss i boka for at han spiller veldig mye fra siste del av karrieren. Her skiller han seg fra for eksempel Neil Young som i fjor lente seg mye på sitt eldre materiale.

Jeg holder på at arrangementene ble i overkant like – for meg, i går i hvert fall – jeg hørte fint teksten på Randy Newmans Louisiana 1927, men var lenge forvirret, denne sangen kan jeg jo utenat. Men fin versjon!

Min omtale legger liten vekt på Dylans alder, mer på egen subjektive opplevelse. For meg var Paul Simon, også han 85 år, i København to hakk opp sammenlignet med en god Bob Dylan-konsert i går. Begge tilpasser repertoaret og arrangementene til den de er i dag. Noen vil si at Dylans hettegenser der man ikke kan se ansiktet hans legger noe til opplevelsen, forsterker myten om ham. Jeg skal aldri si at Dylan er patetisk, men den hettegenseren eller hoodie eller hva ungdommen, og de gamle, kaller slikt, er i beste fall, sært. Og sær er han jo, den gamle geniale skruen?

For meg er det visuelle og samhandlingen med publikum ofte en viktig del av opplevelsen. Derfor trekker jeg så ofte jeg kan fram mot scenen. Her hadde Paul Simon og hans band mye mer å tilby denne gangen.

Men vi trenger ikke sammenlikne for mye. Jeg vet omtrent hva jeg får når jeg går på en Bob Dylan-konsert. Og det er jo en glede å konstatere at en 85 år gammel banebryter fortsetter å gjøre det han kan best, omdefinerer seg selv og sangene. Så treffer han noen hele tiden, noen noe av tiden og noen ikke i det hele tatt. Og som han selv synger «Don’t criticize what you can’t understand». Så selv om jeg har hørt mer Dylan enn de aller fleste, må jeg nok innrømme at det er mange som forstår mer enn meg.

Men er det ikke helt greit?
(Pressebilde)