Gubberock

Memphis In The Meantime

John Hiatt solo i Oslo Konserthus 22, juni 2026

Oslo Konserthus skinner som best når det presenterer akustisk musikk, og lyden av stemme og gitar er helt upåklagelig der jeg sitter godt plassert på åttende rad når John Hiatt muligens gir sin siste konsert i Oslo. Det er dog mulig å pirke borti at stemmen til Hiatt har vært enda bedre og råere enn særlig på de første låtene. Men 73-åringen låter fortsatt som John Hiatt!

Sist jeg så John Hiatt var for over 20 år siden med band på Rockefeller. Jeg mener å huske at det den gang ble litt vel mye av det gode. I går ble det kanskje litt lite. Noen av sangene hadde naturlig nok vært enda bedre med band. Tidligere i år så jeg 84-årige Paul Simon som også har redusert stemme og noen hørselproblemer. Sammen med er stort band gjorde han sine alderdomstegn til en styrke. Det lyktes ikke John Hiatt alene med i samme grad. Og det kunne man heller ikke forvente.

Publikum var stille og tok varmt i mot denne flotte, og nå litt lutryggede artisten. Scenen var kledd med en gitar han ikke brukte, en Ipad han ikke så så mye på og et lite bord med drikke og munnspill. Enkelt og pent.

Jeg har ikke et nært forhold til alle Hiatts låter, men utover i den 95 minutter lange konserten kom flere og flere av mine favoritter, selv om jeg gjerne skulle byttet bort noen av sangene han spilte mot enda flere låter fra mine favorittalbum med ham Leftover Feelings (2021)– tenk at det albumet allerede er 5 år gammelt – Slow Turning (1988) og Dirty Jeans And Mudslide Hymns (2011). «Tittelsporet» fra sistnevnte, «Adios To California» var nok det absolutte høydepunktet for meg i går, men versjonen av «Tennesee Plates» fra Slow Turning var også sterk, og på «Mississppi Phone Booth» fra Leftover Feelings spilte han gitar nesten som samarbeidspartner Jerry Douglas.

John Hiatt krydret konserten med en rørende hyllest til kons gjennom 40 år og med historier som seg hør og bør i dette formatet. Størst inntrykket gjorde nok historien om hans «kriminelle» løpebane og biltyveri som unggutt, en historie som resulterte i sangen «Thunderbird».

Senere denne natten skulle Norge slå Senegal i fotball-VM i New Jersey. Vi kortet ned ventetiden med John Hiatt og sanger som «Memphis In The Meantime». Det ble trivelig, til dels meget trivelig, men dette var ikke kvelden for magi i Oslo Konserthus. Terningkast 4, som du skjønner.

Du finner settliste her. Nå spiller jeg hele Dirty Jeans And Mudslide Hymns. Saker!

Jag åkte til Øyer, eller ”Jag ger dig min morgon“

Utan Dom.: När Anders åkte till Moskus (livealbum 2026)

“Aldrig åkt till Patagonien, sett Burgos katedral“

Anders åkte aldrig til Patagonien. Men han reiste til Moskus i Trondheim og spilte inn livealbum der. Jeg reiste til Øyer. Anders er i denne sammenheng en metafor for Østfold-bandet Utan Dom. og én av rollefigurene bandet bruker når de tar fram sin i indre Anders eller indre Agnes, ja, kall det gjerne deres indre Elling. I «Den blåa timmen» synger tekstforfatter Lasse Karlsen om at natten snart kommer godt hjulpet av skjønn sang fra Mathilda Juni Arntzen til en underbar melodi av Olav Mellum Arntzen. Musikerne spiller så stemningsfullt at det er til å få tårer i øynene av. Olav Mellum Arntzens piano og Arnt Martin Brynildsens trombone er en kombinasjon laget i himmelen, eller i det minste ved en sjø uten nuggets. Og gitarene til Lars-Jørgen Hansen Gabestad og Arnt Martin Brynildsen, bassen til Torro Solli fiolinen til Even Brynildsen underbygger den perfekte lytteropplevelsen.

”Jag ger dig min morgon“

Men jeg dro altså ikke til Moskus. Jeg dro til Øyer sammen med dattera mi. Hun deltar på friidrettsstevne på Lillehammer, og vi bor på gule Hafjell hotell, godt synlig når du kjører forbi Øyer på E6-en. Jeg er ikke så opptatt av at natten snart kommer som Utan Dom. For meg var den over altfor tidlig. Slikt skjer av og til, og heldigvis oftere i helgene enn i ukedagene. Da er det ikke så farlig. Særlig ikke når jeg kan sette på de blå stemningene til Utan Dom. Så får det ikke hjelpe at min indre Elling vil være mer enn synlig om noen skulle forville seg inn i hotellets peisestue grytidlig en søndags morgen.

Det timelange livealbumet er produsert avMona Hynne. Sangene er for en stor del hentet fra de to siste album til Utan Dom., Och man äter inte nuggets vid en sjø (2024) og Man dör så langsomt att man tror man lever (2022). Begge var helt i toppen av av Gubberocks kåringer av de beste norske albumene de respektive årene, og vil du vite mer om konseptet til Utan Dom., og deres svenskspråklige tristesser i dødens tempo, finner du omtaler på Gubberock.

”Ge mig ditt mörker, för då vet jag var ljuset är.“

Når jeg får tenkt meg litt om, er jeg litt usikker på om den indre Elling til Utan Dom. og meg er en helt riktig beskrivelse av hvordan tekstene er skrudd sammen. De litt skakk-kjørte individene som mange av sangene handler om, er ikke nødvendigvis skakk-kjørte på samme måte som Elling til Ingvar Ambjørnsen, men de bærer noe med seg som gjør at de ikke helt er som andre, eller ikke helt slik som andre gjerne framstår. Det er nok mange som kan kjenne seg litt igjen i tekstene om de setter et kanskje litt ubehagelig sterkt flomlys på seg selv. Og i det ligger det også noe frigjørende om jeg skal driste meg til å gå så langt her jeg sitter med litt litt hjernetåke og kaffe helt uten Marabou.

”Det finns ingen brådska. Det är redan för sent.“

Åpningslåten «Redan september», passer kanskje ikke så godt for årstiden, vil noen mene. Nå er det jo slik at det stort sett er høst og vinter i universet til Utan Dom, så man kommer sjelden nærmere sommeren enn september. Dessuten er september her like mye en tilstand i vår sjel som noe annet. September bærer bud om mørkere tider, tider som også kan gjøre det mer passende å roe ned tempoet, lytte til deilig blå og stemningsfull musikk, ikke trenge å gjøre så mye, men bare forsøke nyte å være til, med eller uten den bagasjen som karakterene til Utan Dom. bærer på. Sangene og framføringene som er samlet på dette albumet, er en perfekt introduksjon for nye lyttere. Samtidig får vi som har fulgt dem en stund, høre flotte versjoner med mange delikate musikalske detaljer som kommer godt fram i høretelefonene jeg naturlig nok hørte dem gjennom i dag morges. Det høres kun spredt applaus etter et par låter, og det er lite prat. Du kan være uavbrutt i så trist – eller tilfreds – stemning du bare måtte ønske deg. Og kanskje humrer du litt nedsauset i tristesse over en god formulering eller er morsom referanse til forfattere og svenske artister.

Uansett; jeg gleder meg til en ny dag, god frokost og kanskje noen personlige rekorder til dattera mi og Espa-boller på vei hjem. Og blir jeg for trøtt, skal det nok bli en høneblund eller to. Dagen skal være akkurat så langsom at jeg tror jeg lever.

”Dimmiga dagar, stjärnklar natt“

Når intet kan såre lenger

Michael Weston King: Nothing Can Hurt Me Anymore (album 2026)

Bebe. Dette kunne vært et depressivt album. Til tider er det også desperasjon her – en smerte som ikke lar seg skjule. Men samtidig rommer musikken en form for katarsis, både for lytteren og trolig også for Michael Weston King selv. Han og kona, Lou Dalgleish, var egentlig i gang med et nytt My Darling Clementine-album da tragedien rammet: barnebarnet Bebe mistet livet, sammen med to andre småbarn, i den mye omtalte drapssaken i Southport der også flere barn ble skadet da en 17-åring gikk til angrep. Slik jeg forstår det, ble ikke funnet noen klar motivasjon for angrepepet.

I etterkant måtte ekteparet finne hver sin måte å bære sorgen på, og tankene etter hendelsen måtte uttrykkes på ulike måter gjennom musikken. Albumet Nothing Can Hurt Me Anymore er Michael Weston Kings svar på det som ikke kan besvares.

Bamsen på albumcoveret sier mye: noe mangler. Et barn. Og albumtittelen – Nothing Can Hurt Me Anymore – bærer en dobbelhet som er vanskelig å riste av seg. Er det en frigjørende erkjennelse, eller en brutal konstatering? Når man har opplevd det verste et menneske kan oppleve, endrer perspektivet seg. Frykten slipper taket, men faren for kynisme er til stede. Jeg kommer ikke til bunns i disse følelsene – kanskje skal jeg heller ikke det. Tittellåten er blant albumets sterkeste: Bebe er borte, og nå kan ingenting heller skade henne mer. Det som kunne ramme, har allerede gjort det. Hjerteskjærende. Men noe lys vender tilbake etter hvert.

Inspirert av amerikanske og britiske storheter. Michael Weston King står i en tradisjon som både er amerikansk og britisk. Her finnes spor av Mickey Newbury og Townes Van Zandt, men også en britisk eleganse som minner om Jackie Leven. Akustiske og elektriske gitarer, piano, trompet, munnspill og en stødig rytmeseksjon gir albumet et organisk uttrykk. Tematisk er det nærliggende å trekke linjer til Nick Caves Ghosteen – også det et album skapt i sorgens etterdønninger. Mens Ghosteen er abstrakt og nær åndelig og nesten himmelsk i sin poesi, er Nothing Can Hurt Me Anymore mer konkret og jordnær.

Let the healing begin. Albumet åpner med «Golden Hour» – timen etter tragedien – en melodisk nesten lettbeint sang som likevel skjærer inn til kjernen av sorgarbeidet og hendelser etterpå: Michael tok sorgene hjem, andre tok dem til gata. En sang som rommer mye i melodi, tekst og poetiske vendinger.

«Die Of Shame» retter et skarpt blikk mot pressens og sosiale mediers hensynsløse jakt på historier etter tragedien, mens «La Bamba In The Rain» tar for seg høyreorienterte strømninger som blusset opp i kjølvannet av hendelsen. Albumet er dermed ikke bare rent personlig, det peker ut over seg selv og er også et oppgjør med destruktive krefter i samfunnet.

Blant de eldre, lysere sangene finner vi «Grow Old With Me», som gir albumet et etterlengtet pusterom.

Sally Sparkles. Albumets siste spor, «Sally Sparkles», er et ømt punktum. Det var navnet Bebe ga seg selv når hun danset og viste seg frem for bestefaren. Sangen er et minne som får lov til å skinne, selv når alt annet er mørkt.

A Field Of Our Own. I alt 11 særdeles gode sanger. Albumet springer ut av en sorg få av oss kan forestille oss. Likevel er det ikke mørket som blir stående igjen. Michael Weston King gir rom både til smerten og til kjærligheten som ligger bak den. Resultatet er et album som det av og til gjør vondt å lytte, men som ofte også gir ro og er nær oppløftende. Ikke fordi det tilbyr enkle svar, men fordi det minner oss om at også i de tyngste stundene kan det finnes lys, varme og mening. Og ikke minst fordi musikken er vakker.

Caleb Caudle med ekstraordinært fine sanger

Caleb Caudle: Heavy Thrill (album 2026)

Halvparten av sangene på amerikanske Caleb Caudles nye album, Heavy Thrill, er fra ok til ordinært fine. Resten er ekstraordinært fine!

Gubberock har skrevet om Caleb Caudle tidligere også. For tre år siden så jeg ham gjøre en fin solokonsert på Krøsset med mange sanger fra veldig fine og da nye Forsythia (2022). I 2024 kom omtrent like fine Sweet Critters. Caleb Caudle er historieforteller, men heldigvis står sjelden de gode historiene i veien for selve sangen, ofte snarere tvert i mot.

Caleb Caudle og kona venter sitt førstefødte barn. Om det er derfor Caudle denne gangen tar mer kontroll, produserer selv og gir ut musikk på eget selskap, er jeg litt usikker på, men det kan være noe av årsaken. Albumet er igjen spilt inn i Cash Cabin. Cash Cabin er et studio i Tennessee som Johnny Cash fikk bygget for nær 50 år siden. Heavy Thrill har sine partier med steelgitarer, men like mye som et countryalbum er dette et singer-songwriter album der Caudle og de flinke musikerne hans ikke går av veien for å bre lydbildet litt utover den klassiske countryen.

”This record is about doing the most with what you’regiven and weathering the storms.”

Caleb Caudle er typen som jobber jevnt og trutt. I det lange løp gir slikt som oftest avkastning, selv om veien kan være kronglete noen ganger. På «Slow Growth» synger Caleb om en gartner som står opp hver dag for å gjøre sitt beste, for å bli en bedre versjon av seg selv. Jeg tror Caleb synger som seg selv. Låten har et langt instrumentalparti mot slutten, så langt at jeg lenge trodde det var en instrumental. «Anxious» har noe av det samme temaet, men her gjelder det i større grad å stå av verdens uroligheter og sine egne og være et godt og moralsk menneske uavhengig av det som skjer rundt en. Vel, dette er to fine låter som bare grenser mot å være ekstraordinært fine. Vi legger lista høyt i dag.

Svakere er åpningslåten «Path Of Desire», og «The Ballad Of Country Ham» er også bare sånn passe, om vi skal fortsette å være litt strenge. «No Show» har en finurlig tekst om en fantastisk dobrospiller som har én feil, og det er at han glemmer når han skal opptre. Sangen har et langt og innsmigrende instrumentalparti mot slutten, så langt at jeg lenge trodde låten var en instrumental.

Nå beveger vi oss mot de aller fineste låtene. «Fox Got The Chicken» er en grom låt om å gjøre gale valg når fattigdommen banker på døra. «Meantime», «Heavy Thrill», og «Sequia Polaroids» er andre rolige sanger, så nydelige at du nesten må være Caleb Caudle for å kunne lage noe slikt. Albumet avsluttes med «Toll Booth», en nokså typisk avslutningslåt som er blant de ordinært fine. Og det et egentlig mer enn nok. Vi kan ikke bli helt bortskjemte heller. Og teksten er sterk:. Fortelleren har mistet mannen, mistet fotfestet, men gjør sitt beste, står opp og går på jobb. Jo, egentlig. Ekstraordinært fin.

Heavy Thrill er nok et sterkt album fra Caleb Caudle. Stort bedre blir det ikke.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: