Om jeg må sammenlikne Tore Aurstad og hans band med noen, må det kanskje bli det glimrende Seattle-bandet The Walkabouts. Tores stemme har omtrent like doser Chris Eckman i det bandet, Steve Wynn og Robert Forster over seg. Du får mørke elektriske gitarer, bass og tangenter, og da bør Muzzlewhite være godt plassert i det musikalske landskapet.
Bandet Muzzlewhites tid var opprinnelig rundt årtusenskiftet, med melankolsk rock og alternativ country. Det gjenoppståtte Muzzlewhite er studioprosjektet til Tore Aurstad og bassist Øivind Thune. I 2022 ga de ut det fine albumet Misery Square. Nå er oppfølgeren her.
Elg i solnedgang. La oss ikke dvele for mye ved tittelen på Muzzlewhites nye album, men fram til nå leste jeg tittelen «Antlers By Sunset» som «Anders By Sunset». Men det spiller vel ikke så står rolle om det er elg eller Anders vi har å gjøre med. Elg i solnedgang er symbolet på kitsch, og sangene på albumet er sprunget ut av en fascinasjon for det banale som samtidig kan være ekte nok. Kanskje ligger det en smule ironi og under noen av tekstene her, et forsøk på å dekke forsiktig over den kjærligheten og varmen som også preger dem og visene de er inspirert dem. Så fremhever da også Muzzlewhite at de liker når det vakre er litt skakt og når latter og sorg går hånd i hånd.
Suggererende. Tekstene er en ting, men det er den mørke suggererende og fengende musikken jeg lar meg fenge av. Høydepunktene sitter tett. Muzzlewhite har denne gangen plukket fram et par eldre låter. «Henry’s Fuck-Up» er én av dem. Kanskje er dette deres mest kjente og den beste sangen på albumet. Den er i hvert fall utrolig diggbar med både melodi og gitarøs etter mitt hjerte!
På den mer tilbakelente «Rising Tide» har Tore fått hjelp av Teda på vokal, og det kler låten godt! Avslutningslåten er den utrolig stemningsfulle tittellåten, og da er i hvert fall jeg klar for en ny runde! Og siden jeg startet med noen ord om de tre siste sangene på albumet, passer jo det fint. For nå kan jeg jo nevne at de seks første sangene er omtrent like fine; melodier og stemme og instrumenter som drar deg inn i den mørke stemningen. Bare hør den Robert Forster-aktige åpningen «The Hustler’s Funeral», og ta det videre derfra inn i den tåkelagte «Angel Hair», «The Feline Kind» og høydepunktet «Not My Child» for å nevne et par stykker til. Glemte jeg å fremheve bassen til Thune? Den er glitrende på mange av sangene og bidrar i høy grad til stemningen her.
Album! Det er bare å konkludere med at Muzzlewhite har laget et album i ordets egentlige forstand. En sterk enhetlig samling låter som mange vil ha glede av.
Sangen «Steady ‘Til The End» har, om jeg oppfatter riktig, bibelske bilder. Nærmere bestemt er utgangepunktet Jesus selv, og kampen mellom det gode og det onde. En lang, saktegående og deilig sang med et beskjedent, men likevel med et fyldig og dynamisk lydbilde bygget sakte og stigende og avtalende rundt Jonas’ stemme, Lundbergs fantastiske trommer og etterhvert noen fine gitarer. «Steady ‘Til The End» er en tidlig favoritt på Jonas Brekkes nye album, The Price Of Progress, og blir å regne med når årets beste norske sanger skal kåres.
Tomorrow’s Avenue. Da jeg omtalte Jonas Brekkes debutalbum Tomorrow’s Avenue (2022), skrev jeg at om Jonas Brekke skulle bli et stort navn både her hjemme og i utlandet, ville jeg ikke bli overrasket. Sangene og stemmen var helt i eliteserien. Hør sanger som «The Story Of John Doe» og «Ninety Sixty-Seven» og du forstår hvorfor. Nå vet ikke jeg hvordan det går med berømmelsen, men det som er sikkert er at hans nye album The Price Of Progress bekrefter at Jonas er et usedvanlig talent.
The Price Of Progress er spilt inn i Brygga studio i Trondheim og er produsert av Pål Brekkås og Alexander Pettersen. Bandet består foruten Jonas av Stian Lundberg på trommer, Pål Brekkås på bass og Alexander Pettersen på gitar. Dette er i hovedsak samme gjeng som sist. Det er ingen grunn til å trekke fram enkeltpersoner i denne samspilte gjengen, men jeg er veldig svak for trommelydene fra Stian Lundberg! Jeg antar at det følsomme pianoet som dukker opp på flere av sangene er Jonas’ selv. Men først og fremst er dette et Band med stor “B“ som vet akkurat hva som løfter disse sangene enten det er energi, finesser eller følelser. Jeg plasserer dette i countrysoulkategorien. Det er godt mulig at det er Jonas Brekkes sjelfulle stemme som er årsaken.
Skuer utover og innover. Tittelen på albumet – og en av sangene på albumet– bærer bud om en samfunnsengasjert artist som studerer sosiale relasjoner i en verden preget med raske teknologiske endringer. I mine egne pessimistiske øyeblikk tenker jeg på Babels tårn i bibelen, der menneskene bygde et stort tårn for å nå opp til Gud. Om jeg ikke husker helt feil, straffet Gud menneskene gjennom å gi dem forskjellig språk og kaos oppstod. Og man kan jo lure på om det er dit alle de teknologiske nyvinningene til slutt tar oss: Fremgangen ender i undergang. Men la oss ikke grave oss helt ned for plata er veldig fin, den! Men det er også sanger her der Jonas Brekke skuer innover mot seg selv.
Rockere som vokser. Albumet er en variert samling låter der jeg denne gangen lenge likte de rolige sangene bedre enn de storslåtte. Men de mer energiske låtene gror fram i bevisstheten etterhvert som albumet får feste og musikerne spiller deg inn låtene. Et godt eksempel på slike vokser av noen rockere er «Papercut Scars» og åpningslåten med den snodige tittelen «StarshipMagigPilot».
Variasjon. Mascara Truth» er en svært fengende midt-tempo-låt som er en hyllest til det uperfekte med en fin liten gitarsolo til slitt. Tittellåten er en annen favoritt med beint fram vakre piano- og gitarpartier, og i det hele tatt er det mye fint å glede seg over både i melodier, selve stemme og det varierte og dynamiske uttrykk i den samt selve produksjonen.
Bare tittelen på den introverte sangen «Got A Liberal Arts Degree In What The Hell, Anyway» gjør den fortjent en plass på albumet, og når den i tillegg er usedvanlig fin er det bare å dra fram smilefjeset. En ekstra bonus at sangens nesten 7 minutter ikke føles som et sekund for lenge. Denne kan utfordre «Steady ‘Til The End» om å være albumets beste.
Forhaster seg ikke. Albumet avsluttes nydelig med en neddempet pianoballade, der alle musikerne likevel bidrar til den fantastiske stemningen på «Perfect Parody Of Lies».
De åtte sangene tar seg god tid, og albumet klokker inn på 43 minutter, som er akkurat passe mye! Det er noe jeg liker med dette albumet. Sangene forhaster seg ikke. Flott album som anbefales! Dette er materiale som har store muligheter til å kunne sitte som ei kule og kanskje også videreutvikles live av Jonas og bandet.
Blant årets beste. Det er ingen tvil om at Jonas Brekke med sitt nye album, «The Price Of Progress», har levert et av mine norske favorittalbum hittil i år. Men Brekkes musikk er av internasjonalt format, så Brekke sammenliknes også med The Band og Van Morrisson. Selv synes jeg Ray LeMontagne og svenske Jesper Lindell er like nærliggende om man absolutt må sammenlikne denne originale artisten med andre.
“Ho hadde reist der ifra en tidlig vår, og regnet falt på hennes hår“
Man må ta kjærligheten når den er der, drar man fra den, kan den være borte når du vender tilbake. Dette er én av flere innsikter på Terje Espenes’ nye album, Regn ska falle.
Gubberock har tidligere omtalt både album med Terje Espenes band Jack Stillwater og tre av hans soloalbum. Nå er hans fjerde soloalbum ute, og Gubberock er på ballen. Overgangen fra Jack Stillwaters enegelskspråklige musikk til nære viser på nordnorsk har gått helt sømløst. Likevel fremstår hans tre norskpråklige album som et såpass tett og enhetlig prosjekt at dette likevel er noe eget.
På de flotte forgjengerne Røtter (2022) og Bondesønn (2024) utforsket Terje fra Dyrøy i Troms og bosatt på Hokksund i Buskerud hvem han er gjennom hvor han kommer fra; forfedre, foreldre og steder. Nå er det kjærligheten som skal utforskes i flere fasetter. Jeg utelukker ikke at dette også er er nytt dybdykk i hvem han er og hva som har formet ham, men nå fra en annen synsvinkel. Om han da skriver om egne erfaringer og gjør dem universelle eller skriver om andres erfaringer og gjør dem til sitt eget, er da helt underordnet for denne lytteren.
Musikerne på Regn ska falle er omtrent de samme som på Bondesønn og Røtter og som på konserten jeg fikk oppleve med Terje Espenes for halvannet år siden. Terje på sang og gitar, Eivind Kløverød på perkusjonsinstrumenter, Terje Johannesen på mange ulike gitarer og trompet og Lars Endrerud på strengeinstrumenter og tangenter. Georg Storhaug har produsert også dette albumet. Dette låter storslagent, stemningsfullt og nært på en gang.
Pressebilde
Åpningen på «Regn ska falle» trekker oss rett inn i albumets stemning. En nydelig sang som fargelegges blått av en vakker trompet – den trompeten skaper mye fin stemning på dette albumet – og forsiktige trommer blant annet.
Terje forteller at «Så fin du e» er skrevet som en personlig og varm hilsen til kona Marthe, og tar for seg de små, ekte øyeblikkene som preger et forhold over tid. ”Eg har sedd deg i hverdagsklean, og eg har sedd deg bak kvitt slør“. «På skuldra en gitar», er videre en personlig og varm hyllest til en lokal helt som inspirerte Terje til å plukke opp gitaren. Jeg har ikke så mange adjektiver å bruke utover at dette er veldig fine sanger, men den inderlige «Så fin du e» er aller best!
«Om du ser ho i kveld» er tekstmessig en fetter av Mickey Newburys «If You See Her» og Bob Dylans «If You See her, Say Hello». Det handler om å komme videre i livet, vil jeg tro, etter at man har gått hver til sitt, uten å måtte ta med seg bitterhet som en tung ballast.
Samlet er dette blitt ei vakker, stort sett neddempet og helthetlig viseplate i melodi og tekst uten svake ledd. Nydelige sanger, flott lydbilde. Et album å bli glad i som avsluttes på fineste og mest positive måte med «Dans med meg». Da har du allerede hørt finurlige «Lovløs mann», «Hjerta som brant» og «Følge vinden dit han bær». Da er alle nevnt, det fortjener de.
“Hold om meg, Kjære hold om meg, Du e den som føles som hjemme“. Ja, sånn er det for noen av oss, heldigvis, og da kan man ikke be om mer!
Paul Simon – The Quiet Celebration Tour: Concerts at Falkoner in Copenhagen, April 18 and 19, 2026.
(Translated with help of AI. The review is mainly based on the April 18 concert, with additional observations from April 19. On the 18th we sat in the sixth row; on the 19th in the 12th row, a bit farther back but with a better overview and perhaps better sound. Two fairly similar concerts with the same setlist, but with the chance to take in and remember even more.)
A sense of ceremony
When Paul first walks onto the stage this Saturday evening, the entire hall rises to its feet and applauds. Paul lets us go on for several minutes. He is clearly moved and shows it. Perhaps I even glimpse a small tear on his cheek. We are 2,000 people in the legendary Falkoner Hall in Copenhagen. The audience is honoring him for what he has meant to us. When the concert ends, we celebrate him for yet another great experience—though also a different kind of experience than he has given us before.
“I could hardly breathe.” Paul Simon and his band have just performed his entire latest work, Seven Psalms, when the outburst comes from my wife, who is almost as big a fan as I am. The audience is completely silent during the performance. Not a single mobile phone in sight. The delivery is relaxed and intense at the same time. Toward the end of this set, Paul’s wife, Edie Brickell, joins him. Dressed in white, she looks like an angel, sings like an angel. “The Sacred Heart.”
Seven Psalms takes us into a landscape somewhere between dream and reality. Paul Simon has said that Seven Psalms is a discussion he has with himself about faith or the absence of it. And I would add: also in light of the fact that his own life must necessarily be approaching its end. He sings about the little boy he once was, the touring musician. They are gone. What remains is an old man facing his mortality, wondering what comes next. The musicians and Paul gently lift the parts of the work through variations in intensity, offering subtle nuances. No individual musician takes the spotlight in this part of the concert. Naturally, Seven Psalms consists of seven parts. Between them, the audience hesitates. Should we applaud? Some clap lightly, others refrain so as not to break the mood. The atmosphere cannot be broken by a little hesitation—it simply reflects the connection between audience and musicians on this Saturday evening in Copenhagen. On Sunday, the audience is more restrained, with fewer attempts at applause between sections. Paul still receives a standing ovation, but shorter and more subdued.
On Sunday, I pay more attention to the man playing various types of bells. Mick Rossi is crucial to the soundscape in this part of the concert, and although not very visible, he is constantly moving around the stage creating the distinctive tones that define Seven Psalms.
I read a comment on Facebook saying that someone liked ten Paul Simon albums better than Seven Psalms. Fair enough—but there is no album by any artist I would rather have heard performed in full these days.
A bit of history In the summer of 2018, Paul Simon gave a top-rated concert at Oslo Spektrum. He was on his farewell tour. I had never seen him better—except perhaps at the same venue two years earlier. Going forward, he was to be “Homeward Bound,” playing only occasional charity concerts. In 2023, he released what is, so far, his final album: the understated, meditative work Seven Psalms, designed to be performed in its entirety. He wanted to take it on the road—but there was a problem. His hearing in one ear had been seriously impaired. A lifelong perfectionist, Simon was held back. Eventually, he resolved the issue, and in 2025 he launched his Quiet Celebration tour in the U.S. The name suggested less exuberance and fewer uninhibited rhythmic outbursts than before—but still a celebration. A celebration of life and music.
From Saturday’s concert
I had my doubts whether the now 84-year-old man would come to Europe, but when concerts were announced, my wife and I didn’t hesitate. Two shows in Copenhagen—and the most expensive tickets we’ve ever bought. We don’t debate that; it’s simply a priority for a financially comfortable middle-class couple from Norway.
I think back to my first Paul Simon concert. It was 1991; I was 21. I had been looking forward to it for a long time. On the day itself, I was restless—walking around Oslo, stopping by Deichman Library. I hardly need to say that I got goosebumps when he appeared on stage and began to play. Back then, he seemed old to me—49 years. “So fit and energetic for someone that old,” I thought. Well, now I am seven years older than he was then.
In 2018, Paul Simon’s warm, beautiful voice was still largely intact. We knew beforehand that it had aged significantly since then. But having seen him six times before (my wife five), we were more than ready for a different kind of experience. A reviewer in Denmark’s Ekstra Bladet thought someone should have stopped him. Most others disagree. Paul Simon is more than the velvety voice—he is a songwriter and arranger who keeps taking his art into new places and new phases of life.
After the intermission
Back to the concert. Paul and his roughly 11–12-piece ensemble return after the break to perform both well-known songs and ones he has always enjoyed playing live—many of which I’ve heard at earlier concerts. Though Paul has changed into a more rock-oriented outfit and the tempo is often slightly higher than during Seven Psalms, everything is presented in a way that suits the aging artist. He sometimes stands now, but both he and the band remain seated most of the time. Where earlier concerts might erupt in rhythmic explosions, Paul now emphasizes subtle, often understated variations, giving different parts of the band room to shine at different moments.
The chamber ensemble—already prominent during Seven Psalms—gets significant space in songs like the ever-beautiful “René and Georgette Magritte With Their Dog After the War” and a stunning “The Late Great Johnny Ace.” Paul shares brief anecdotes about the songs’ origins: the former inspired by a title he found in a book about the artist couple, the latter about singer Johnny Ace, who accidentally shot himself. The song also references John F. Kennedy and John Lennon, both killed by gunfire. In the closing section, with a composition by Philip Glass, the chamber players create magic while Paul carefully sips water so as not to disturb the moment. A lovely flute performance by Nancy Stagnitta.
We get three songs from my favorite Paul Simon album, Hearts and Bones (1983). Alongside the two already mentioned, he performs “Train in the Distance,” and we sense he has lived the words: “Negotiations and love songs are often mistaken for one and the same.” These were songs I was completely hooked on at 13–14 years old. A fantastic closing horn solo—Andy Snitzer, I believe.
World music Paul Simon’s music knows no boundaries. We’re taken to Graceland (1986) with the title track and “Under African Skies.” Bakithi Kumalo, the only remaining member of the original Graceland band, shines on bass and with playful vocal acrobatics. “So lively and fun to watch,” my wife says. Edie Brickell joins Paul in a duet, and we hear more of her distinctive voice. Paul also says a few words about the late Joseph Shabalala, founder of Ladysmith Black Mambazo.
More world music follows with “Spirit Voices” and “Cool, Cool River” from The Rhythm of the Saints (1990). Beautiful versions full of interaction between Paul and the musicians. “Cool, Cool River” ends with a powerful piano solo from Mick Rossi, having traveled through chamber music, jazz, and world music.
Toward the end Guitarists Mark Stewart and Gyan Riley handle much of the guitar work, while Paul still proves he fully masters the instrument himself. In “Rewrite,” they shine. Later, legendary drummer Steve Gadd is introduced—slightly out of sequence—and finally unleashed on “Fifty Ways to Leave Your Lover,” to great effect.
There are many highlights. “Something So Right” is heartbreakingly beautiful. “Slip Slidin’ Away” becomes a new high point in a concert full of them. Even songs I thought I was tired of—like “Me and Julio Down by the Schoolyard” and “Homeward Bound”—feel renewed. The 84-year-old artist reshapes them with the perspective of age. Limitations become possibilities.
The fighter still remains The penultimate encore is a quiet singalong of “The Boxer.” After the line “I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains,” the band takes its leave. I get goosebumps again—because that’s exactly what he’s doing, and what we all must do: not give up. Regardless of what critics may say.
Paul remains alone on stage for “The Sound of Silence.” The evening ends. He must eventually leave us—but not before taking his time to receive the audience’s tribute, and to thank them in return.
These were the most intimate Paul Simon concerts I have experienced. A unique encounter with an artist who never seems to stop searching for new expressions—this time through a delicate interplay between chamber music and world music. Tearful, goosebump-inducing, moving. Beautiful.
Gubberock 