Lasse Karlsen aka Allan eller Anders? Foto og design: Anita Raa
Utan Dom: Kanske vi lever bara för att glömma (album 2026)
Da jeg første gangen fikk en epost med musikk fra tekstforfatter og vokalist Lasse Karlsen, var jeg ikke så veldig interessert. Mann fra Sarpsborg som synger på svensk. Til nød småmorsomt som en tre minutters parodi, men over hele album? No way. Nå, fem år etter er Utan Dom.s univers blitt en nitrist, kjærkommen og beint fram hyggelig del av livet og tiden det tar å dø. Fortsatt irriterer jeg meg over punktumet i bandnavnet. Alt kan jo ikke bare være idyll og tristesser, heller.
Lasse Karlsen og hans alter egoer, som jeg liker å tenke på karakterene hans som, drikker sin whiskey på kvelden og om natten. Jeg drikker kaffe en grytidlig lørdags morgen. Jeg har det med å våkne tidlig på lørdagsmorgener. Tidligere enn vanlig. Kroppen likevel i døs. En døs som kler den søvnige musikken. Trombonen til Arnt Martin Brynildsen er som balsam i ørene. Deilige pianotoner fra bandets melodisnekrer Olav Mellum Arntzen. Lasses grove røst deler grove røst og sammen med den vakre stemmen til Mathilda Juni Arntzen gir kontraster til den egentlig lite kontrastfylte musikken. Bassen til Torro Sollo, gitarene til Lars-Jørgen Hansen Gabestad, trekkspillet og barytonen til Fredrik Bjørnstad. Alt veldig fint og luftig produsert av Lars-Jørgen Hansen Gabestad. De underbyggende bildene og omslagsdesign laget av Anita Raa. Alt er som det skal være på et album med Utan Dom. Nesten.
Nesten? Det er tendenser til at bandet går nye veier på dette albumet. Olav leker seg mer med synthene enn vanlig, ikke minst på På «Innan du somnar inn.Overraskende vri på den låten, men gjort så nennsomt at det fungerer, og der er riktig fint når det pares med den elektriske gitaren til Gabestad. På andre låter synes jeg det er en anelse mer varm og rik klassisk gitar enn tidligere som på den himmelsk vakre «För inatt skal vi glömma at världen forsvann». 22 år gamle Even Brynildsen har komponert og spilt inn strykere til «Alla døda er på semester». Glitrende gjort på et glitrende spor. Forrige album var et konseptalbum – dobbelt sådan– med karakterene Anders, Allan og Agnes i forgrunnen. Nå er trådende løsere, men som Lasse sier, de lusker rundt i buskene.
Lasse Karlsen og Olav Mellum Arntzen Foto: Anita Raa
Ble dette for mye nytt å ta inn over deg? Fortvil ikke. Dette er Utan Dom. , og justeringene og eksperimenteringen er ikke større enn at du kan overse det, eller velge å bli med Anders, Allan og Agnes små skritt lenger ut på svaberget for å få enda bedre oversikt over horisonten.
Tidligere har det vært september, høst og vinter. Den kanskje drøyeste eksperimenteringen er at juli nå er tatt inn i tekstuniverset. Men vemodet synker likevel inn, det er nemlig «Sista dan i juli». Fire av sporene har døden eller direkte referanser til den i tittelen, inkludert den noe underlige «Døden har en el-sig i handa». Man kan velge å se tekstene som preget av mørk galgenhumor. Grensene mellom humor og alvor trenger dog ikke være så store, og det ligger en erkjennelse bak tekstene om at vi først lever og glemmer mens vi lever. Så lever vi videre gjennom dem som har kjent oss. Til slutt visner minnene til dem som har kjent oss, og vi blir borte. Vemodig. Slik vil det måtte være. Om hundre år er de fleste av oss glemt. I mellomtiden hører vi på Utan Dom.
Tekster og musikk i skjønn poetisk forening. Nytt album i toppen av norsk eliteserie.
The Waterboys inkludert Steve Earle i Oslo Spektrum 7. september 2026.
Mike Scott og Steve Earle
”I wish I was a Fisherman“. Hvordan klarer man det? Hvordan klarer man å sitte så stille under The Waterboys med sin Fisherman’s Blues Revue i Oslo i går kveld. Jeg har fortsatt et litt brukkent bein i foten, og i et mislykket forsøk på å holde alderdommen litt på avstand, fikk jeg en liten kink i ryggen under en stakeøkt i går. Men jeg sitter som omtrent den eneste og dunker med foten og beveger på overkroppen når den fantastiske felespilleren Steve Wickham og resten av The Waterboys herjer som verst med den irskinspirerte musikken. Og jeg er ingen danseløve. Om noen hadde kastet en øl i lufta og innholdet hadde falt ned på meg, hadde jeg tilgitt dem. Men nei, nesten helt stille. Til og med på «The Raggle Taggle Gypsy».
Helt fram til siste minutt av nest siste sang, «Fisherman’s Blues», tittelåten på album og turnéen. Da klarer ikke publikum mer, vi må opp og stå. Og vi blir stående under hele siste ekstranummer. Faktisk beveger publikum seg nå. Will The Circle Be Unbroken? Yes, indeed! Makan.
”Don’t Bang The Drum“! Tre timer tidligere. Introen til «Don’t Bang The Drum», én av The Waterboys’ aller mest kjente sanger. Så kommer bandet på scenen. Gåsehud. Glimrende versjon med en falsk avslutning før det dundrer løs igjen. Her sparer man ikke på godbitene. Det går flere sanger ut i settet før det kommer låter fra albumet kvelden skal kverne rundt, Fisherman’s Blues fra 1988, The Waterboys’ beste album. Men vi har fått irskinspirerte sanger som herlige «Glastonbury Song» og «How Long Will I Love You», sanger som tilhører Fisherman’s Blues-æraen likevel. Bandet på scenen er foreløpig omtrent som i Oslo Konserthus i fjor høst, og innledningsvis får showmannen Brother Paul virkelig briljere bak keyboard. Tre stykker er på det meste bak tangentene. Norske Roar Øien sitter bak pedal steel. I fjor i Oslo Konserthus handlet det om hits og Dennis Hopper. I kveld er det hits og «hits» fra Fisherman’s Blues.
Steve Wicham, Mike Scott og Roar Øien
Steve Wickham. At «The Whole Of The Moon» nærmest framstår litt kjedelig, sier noe om låtene vi blir servert i kveld. Men fra sang seks og utover kommer altså felespilleren Steve Wickham på scenen, og det hele løfter seg enda et hakk. Steve Wicham er mannen som er skyld i mye av lydbildet på Fisherman’s Blues-albumet. En fantastisk «We Will Not Be Lovers». Vi får coveren «Sweet Thing» av Van Morrison og en litt underlig, ehm, «Strange Boat». Sangene blir dratt ut slik de skal. Mot slutten av første sett får vi stemningsfulle «The Stolen Child» med tekst av W. B. Yeats. Det er flere enn meg som får trøbbel med lyden fra fløyta ute på høyre flanke, for andre kan dette være konsertens høydepunkt. Søk gjerne opp hva det fascinerende diktet handler om!
Steve Earle. Andre sett åpner med at den gamle helten Steve Earle blir introdusert av Mike Scott og gjør noen egne sanger. Steve Earle var nok fram til 2010 den artisten jeg hadde sett flest ganger. Siden har det blitt så som så. Et hyggelig gjensyn med Steve og gjenhør med gamle og velkjente Steve Earle-sanger, og det politiske engasjementet, denne gangen for flyktninger og andre innvandrere, er fortsatt til stede. Han synger også en ny sang spilt inn med Los Lobos og «Kansas» som han sang på fjorårets Waterboys-album om Dennis Hopper. Og selvsagt kommer «The Galway Girl» som ekstranummer.
”And A Bang On The Ear“! Jeg har lurt på hva Steve Earle hadde i denne settingen å gjøre. Riktignok har også han irskinspirerte sanger. Han fungerer utmerket, og kanskje aller best nprnhan bytter på vokalen med Mike Scott på sangene til The Waterboys. Han jobber nå ikke like hardt med de litt slitne stemmebåndene, er godt oppvarmer. Perlene fortsetter å komme på en snor, Mike Scott og Steve Earle kler å veksle, ameicana og skottsk-irsk folkemusikk smelter sammen : «When Ye Go Away», og «When Will We Be Married». «Has Anybody Here Seen Hank» er litt tam, men bandet, og nå inkluderer vi Earle, kompenserer med en gnistrende «Are You Sure Hank Done It this Way» av Waylon Jennings og fine «Dead Flowers» av Stones, en sang også kompisen til Earle. Townes Van Zandt, gjorde med bravour. Det hele blir mer og mer løssluppent. Selvsagt synger Steve Earle, gift 8-10 ganger (ok 7, da) med på sangen om jenter som kommer og går, fantastiske «And A Bang On The Ear». Endelig får jeg høre den live!
Både amerikanske Benjamin Tod og australske Kyle Jenkins har toppet Gubberocks årsbestelister de senere årene. Begge er også svært produktive og ute med album to for året! Gubberock har selvsagt hørt dem begge! For mer bakgrunn om artisene, anbefaler jeg å søke opp tidligere Gubberock-omtaler som for eksempel:
”I walked up to a brakeman To give him a line of talk He says, «If you’ve got money I’ll see that you don’t walk» I haven’t got a nickel Not a penny can I show «Get off, get off, you railroad bum» – Jimmie Rodgers, «Waitin’ For A Train»
Coveralbum. Jeg vet svært lite om bakgrunnen for albumet og tittelen på Country Is Dead med Benjamin Tod. Det jeg, vet er at han denne gangen sammen med et band har spilt inn ei reinspikka countryplate der andres sanger blir behandlet. Noen av sangene skal Tod ha sunget på gatene som tenåring og bidratt til å forme ham som låtskriver. Han har også tidligere laget et album med hovedsaklig andres sanger, da med bandet Lost Dog Street Band og blant annet sanger av artister som ligger nærmere folk og rock som Warren Zevon, Guy Clark, Steve Earle og Townes Van Zandt.
Benjamin Tod har uttalt at skal det være noen vits med coverversjoner må de enten være bedre enn originalene, eller i det minste annerledes. Benjamin Ted lykkes i å gjøre dem annerledes.
Inkarnasjon av Jimmie Rodgers? Det begynner tradisjonelt og helt riktig med «Waitin’ For A Train» av The Father Of Country Music. Er det noen artister som kan kreve å være inkarnasjonen av togarbeideren – The singing brakeman – Jimmie Rodgers blant dagens artister, er det nettopp Benjamin Tod. Selvsagt musikalsk, men også gjennom sitt tidligere omflakkende liv hadde Tod ofte nær befatning med toget. Og når vi senere på albumet får Tods versjoner av sanger som Bob Dylans «Only A Hobo» og Larry Cradles «Highway 40 Blues», er det nærliggende å tenke seg at sangene som er valgt, er sanger Tod har et nært forhold til og kan identifisere seg med. Benjamin synes imidlertid nå å ha slått seg til ro, blitt far, og så langt jeg forstår, lagt det omflakkende livet med tungt rusmisbruk bak seg.
Dyktige musikere! For meg er den store overraskelsen «Some Broken Hearts Never Bend». Den fine sangen av Wayland Holyfield skulle en nesten tro er for søt for Benjamin Tod. Men litt artig valg. Mer forventet er versjonene av Gram Parsons «Hickory Wind» og «Alone And Forsaken» av Hank Williams, der jeg særlig er svak for den sistnevnte. Den blir noe helt eget i Tods framførelse. Gråtende fele, flotte gitarer og en vokal som understreker det såre og mørke i sangen. Du finner forresten mye fint og originalt både med fele og piano på dette albumet, og gitarene er ganske fete på countrymåten. Navn på musikerne får være – Tidal og en omtale i Americana Highways er ikke enige!
Det er også flere sanger her, en fin blanding av for meg kjente og ukjente sanger.
Ett hakk opp! Man kan alltid diskutere om slike coveralbum er nødvendige. Jeg synes det er fint og gammeldags! Albumet er et hakk opp fra Vengeance And Grace som kom tidligere i år. Benjamin Tod er en artist å følge!
Kyle Jenkins: Palace (album 2026)
Allsidig og produktiv. I tillegg til å være universitetsansatt og drive med kunstmaling og den slags har Kyle Jenkins to prosjekter som musiker, ett med bandet Mt. Morning og ett som soloartist. Kyle Jenkins er på albumfronten særlig aktiv som soloartist for tiden, tidligere i år kom det fine albumet HR, og han skal være godt i gang med et nytt soloalbum med utgivelse til neste år. For få dager siden slapp han Palace, et nytt, solid album med hele 15 sanger over 48 minutter.
Indie, prog og country. Kyle Jenkins musikk henter inspirasjon fra flere ulike kilder. Australieren er stadig i USA , og det ligger mye americana i musikken hans, gjerne mikset med indie og 70-talls prog-rock. Om Palace i navnet er et soloalbum, er det uansett en stor og solid gjeng med musikere Jenkins har med seg denne gang. HR er mer sparsommelig, og hadde flere sanger med Kyle og det som hørtes ut som ett instrument. Palace er mer storslått Jenkins er en dyktig tekstforfatter, og jeg savner å sitte med tekstene foran meg. (Jeg strømmer nemlig i skrivende stund, vet, blir ikke mange kredpoeng av slikt). Ofte er tekstene om det som foregår inne i hodet på Jenkins og lytteren. Fritt etter meg selv tidligere: Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. Mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.
Om HR skrev jeg i mai: «Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra“.
Albumet krever noen runder. Når jeg skal omtale Palace, kan jeg nesten, men ikke helt, gjenta dette. Etter å ha spilt Palace i litt over ei uke, begynner albumet å løsne skikkelig. Det er noen av rockerne jeg denne gangen synes er litt svakere enn tilsvarende låter sist. Den korte åpningslåten «Better Way To Lose» er fin i noen partier, masete i andre. «Valley Below» er en annen låt som foreløpig framstår som litt rotete, dog med kvaliteter. Men mange av de øvrige 12 låtene på albumet har vokst, og det til en viss grad voldsomt, på meg den siste uka. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. På «All At The Sea» synger Kyle om å bli tatt vare på, det er intenst og nært når han synger at han knapt kan puste, det gjelder fort lytteren også.
«Cold Blood» «Country Calls» og «Bartender Eyes» har mange av de samme egenskapene. Du blir dradd inn i stemningen, musikken, Kyles stemme. Det er slike sanger som har gjort Kyle Jenkins til én av artistene jeg har hørt mest på de senere årene på album som Meltdown, Lost Love Lost og la Jungla med Suicide Swans. Det rocker elegant på «Meadowlands», og «Ride» med orgel som sørger for framdrift.
Ja, jeg elsker låter som «Meadowlands» selv bakteppet virker å være dystert med tekstlinje med noe slikt som ”all that madness has gotten on top of you again“. Det virker rett og slett som hovedpersonen har gått seg vill i egne tanker, men vi har håp om at noen skal hjelpe vedkommende ut og framover, ikke ved å se tilbake. Kanskje.
«Trocadero» har gått fra å være irriterende til steintøff! Man kan bare tenke seg at den vare «Mothers» er en hyllest til Kyles mor og til andre mødre.
Dette er til dels glitrende! I dag blir det HR og Palace med Kyle Jenkins! Jeg kommer tilbake med revisjon av denne omtalen om jeg føler for det i kveld, men inntil videre holder jeg fast på at HR er av årets beste album. Og det er sannelig Palace også, noen svakere enkeltlåter til tross!
Unnveig Aas: Amused By A Muse/ Salt Water Blues (album/dobbelt EP 2026)
Cover art: Dag Eirik Clausen
To deler av ett album. I fjor høst slapp Unnveig Aas EP-en Amused By A Muse. EP-en var er resultat av at hennes nye album tok to ulike retninger. Dette er del én av hennes nye album. Del to slippes i disse dager og har fått navnet Salt Water Blues. Gubberock skryter stadig av å ikke ha ambisjoner om å følge med på all musikk som gis ut. Hvorfor jeg ikke bet meg merke i Amused By A Muse, vet jeg ikke. Unnveig Aaserud Stokke har jeg nemlig opplevd live, og hennes forrige album, Phases, er jeg svært begeistret for, og de to albumene før det, høstet hun både ros og en Spellemann-nominasjon for.
Unnveig har flere jern i ilden, har gitt ut diktsamlinger, og i høst kommer også hennes første roman. Men det er musiker og låtskriver Gubberock kjenner henne som.
Den første del av albumet, Amused By A Muse, er et strålende verk med fem mørke, melodiøse og flotte låter. Unnveig får hjelp av folk som Roger Græsberg og Øyvind Røsrud på elektrisk gitar, synth og bass og Øystein Aarnes Vik på trommer. Den sparsommelige åpningslåten «Wait» har Torgeir Waldemar på backingvokal, og her spiller Røsrud fiolin. Unnveig selv betegner disse låtene som pompøse om hjertesmerte, opphøyd kjærlighet og poesi. Hun ser seg tilbake, og går framover. Vel, jeg oppfatter ikke sangene som plagsomt pompøse, men opphøyde og noe helt eget, med melodiene og Unnveig særpregede og vakre stemme i fokus. Samlet står denne EP-en til noe temmelig nær toppkarakter, tror jeg vi kan slå fast. Kun høydepunkter, men må jeg velge én låt blir det «Baby Blue».
Foto: Birte Magnussen
Andre del, Salt Water Blues, er mer variert, men også litt mer variabel. Flere av de samme musikerne bidrar, men Krister Skadsdammen sprer sine steelgitartoner på et par av låtene, og det er også innslag av saksofon på tittellåten «Salt Water Blues», en låt som bekrefter Unnveig beskrivelse av denne delen av albumet som en lysere og mer upolert form for mørke. Og det er svært fine sanger også her. Når jeg likevel mener denne delen er mer variabel, er det fordi enkelte av låtene ikke fester seg like raskt og godt som alle låtene på første halvdel. Men det kan til syvende og sist også være en styrke. Du har en spennende låt som «Easy», som slår om midtveis til å bli en tøffere og litt sint låt. Og det er umulig å argumentere mot en sang som for eksempel «Undying Love». Låtene er minst like interessant som på første del. Kanskje er det mer å oppdage over tid her. Men, ja, følelsen første og andre del etterlater er forskjellig, så det er mulig å betrakte dette som to selvstendige EP-er og ikke ett helhetlig album.
Konklusjon. Uansett. Her er det utrolig mye flott. Samlet står disse to EP-ene som ett album til fem av seks, og jeg vil mene dette er hennes beste album så langt. Bonuspoeng for fint pressebilde og omslagskunst!
Gubberock 