Blodspor. Roy Gudmundsen åpner sitt nye album Blodspor med et bilde som setter tonen for hele utgivelsen:
Det går et gammalt spor, gjennom skoger dekt av snø Små drøpp av blod i hvert spor, har farva snøen rød Et spor som går over måneder og år, hvor det fører hen, veit ikke jeg En jeger følger samme spor, og jegeren det er meg
Du hører først fløyta til Torun Torbo før Roy Gudmundsen forteller sin historie. Tittelen på Roy Gudmundens nye album, Blodspor, sender tankene i retning av både Blood On The Tracks med Bob Dylan og flere romaner. At Gudmundsen løfter fram «Blodspor» som tittellåt, signaliserer at tekstene på albumet handler om levd liv – om feilsteg, nederlag, sorg og savn. Men også veien videre selv om man ofte går i ring, gjentar seg selv. Glimrende åpningslåt. Tekst, melodi og musisering. Fullklaff.
Gode hjelpere. Roy Gudmunden slapp for et par måneder siden sitt tredje album. Roy som er fra Enebakk og bosatt i Akershus skal være oppvokst i et litt eksentrisk arbeiderklassehjem i 1970-årene. Det har satt sitt preg på tekstene han skriver og melodiene og produksjonen som Lars Nygaard, Jim Berget og Odd Gunnar Frøysland står bak. Melodiene står perfekt til tekstene, så det er nesten vanskelig å forestille seg at ikke samme person bak alt sammen. Blodspor er et klassisk visealbum på mange måter – men også noe mer.
Produksjonen er variert, og melodiene er ofte fengende. Roy selv snakkesynger tekstene med dyp stemme. Måten han fremfører visene på kan ofte minne om Eigil Bergs på hans nyere utgivelser.
Med seg har Roy en rekke fremragende musikere. Stina Stenerud og Marianne Ligaard Eriksen på vokal står perfekt til Roys stemme og gir dynamikk, Lise Sørensens strykere gir albumet et sofistikert preg, Torun Torbos fløyte sender noen av låtene til Irland, mens trekkspillet sender tankene hjem til Norge igjen. John Inge Knudsen, Dagfin Hjort Hovind og Jim Berget spiller gitar, Helge Ellingsen og Jakob Nisja Gjønnes bidrar med kontrabass, Fredrik Wallumrød, Simen Mæhlum og Ole Tom Torjusen på trommer og Atle Nymo er innom med klarinett og Petter Marius Gundersen med brassinstrument. Glemte jeg noe nå? Jo, Henrik Mosnes spiller på tangenter. Det ble i overkant med navn i denne omtalen, det er dømt til å snike seg inn feil. Uansett; til sammen blir dette både en helhetlig og variert opplevelse.
Mange favoritter. «Når en kjempe dør» er én av flere favoritter på albumet. Dette er en rørende hyllest til ei mor og en far som har støttet deg i gode og onde dager. Nå må du forsøke å ta arven videre: ”Så må du ta på kjempens sko, og ta det skritt for skritt//Og fylle dem så godt du kan, sjøl om dem kipper litt».
I andre enden av skalaen finner du den humoristiske «Lasaron« om å la seg lokke ut på fylla av sine egne tanker. Melodien er krydret med både røvervise fra Torbjørn Egner Kardemomme by og Edvard Griegs «Morgenstemning». Sønnen min nevnte Kaptein Sabeltann da han hørte noen av sangene på albumet!«Månen og jeg» er tematisk beslektet.
Du få sanger om de som oftest hvitkledde englene blant oss, de som jobber på sykehus og pleiehjem og om livsledsager. Og mer til. «Betraktninger fra en likkiste» – sier ikke mer, tittelen sier mye. Joda, litt til; det er nemlig ikke så lite «Tango Till They’re Sore» av Tom Waits over denne. «Olivia» om en bestemors tøffe liv berører og gjør vondt og godt på en gang. Ja, og «Brannmann» er en av disse sangene der tekst og melodi bare tar tak i deg. Herlig.
Et album som setter (blods)spor. «Djupdalskkoia» er ikke glemt og må nevnt. Blodspor fremstår som et helhetlig og stemningsfullt visealbum der sterke tekster møter varierte, fengende melodier og flott musisering. Med historier om livets spor – om tap og håp, med humor og ettertanke er Roy Gudmunden mer enn solid historieforteller. Resultatet er et album som både berører, underholder og gir lytteren noe å ta med seg videre. Jeg ble lovet et av årets beste norske visealbum. Det fikk jeg!
En dag som er vakker skal vi logge oss inn, I det virkelige liv, uten passord, uten pin. Jeg skal stryke ditt kinn, rufse ditt hår. Slipp fangene fri, det er vår.
Sant nok. Det er sjelden folk engasjerer seg så mye i bloggpostene som når jeg skriver faktafeil. Så mottoet er vel egentlig «flere faktafeil»? Neida, det man skriver bør være riktig, så takk til dere som hjelper til med det.
Erlend Ropstads tittel på den fem spor lange EP-en kommer meg til unnsetning. Kunst skal først og fremst gi oss et alternativ måte å se tilværelsen på, så vær advart; det som kommer nå, trenger ikke være objektivt riktig, det er min opplevelse. Og den kan vel få lov til å være «Like sant som alt annet»?
Noe enkelt. Jeg har kun vært på rockekonsert med Erlend Ropstad der han har med seg stort band. Hans nye EP får meg til å ønske å se ham i en mer intim setting, gjerne solo. Og nettopp en slik konsert kan du oppleve forskjellige steder i Norge for tiden. På «Like sant som alt annet» spiller Erlend alle instrumenter selv, med unntak av litt hjelp på trommer her og der. Erlend spiller piano, gitarer og litt synth. Sangene er nedstrippet, lavmælte, saktegående og vakre med store doser nerve. Det er rett og slett «Noe enkelt» over det hele. Fire av sangene kan Erlend ha samlet seg over flere år. De kan være skrevet på ulike hotellrom i Norge, og ja, i Sverige. Første låt heter jo nettopp «Stockholm» der han får litt drahjelp av kameraten Lars Winnerbäck. For Erlend blir Stockholm en tilstand å lengte til, like mye som en by. Et sted der han en kveld slår ut håret sammen med nye venner.
Det store blå. I siste låt vender Erlend tilbake til Stockholm og Lars Winnerbäck i en oversatt og ørlite omskrevet versjon av Lars sin «Vi åkte aldrig ut till havet» fra albumet Hosianna (2013). Lars synger «Jag målade om i lilla rummet// Blått som havet». Erlend plukket opp tekstlinjen og skrev sin «Det store blå» tilbake i 2015. Lars hørte nokså tilfeldig låten, sendte Erlend en melding og et vennskap oppsto.
Men nå er det altså «Vi dro aldri ut til havet». Der Lars synger «Jag känner bra folk i Oslo», erstatter Erlend Oslo med Stockholm. Paradoksalt nok er Erlend vokst opp med båtliv, mens Lars er delvis fra innlandsbyen «Linköping» selv om han har tilbrakt mye av livet sitt i Stockholm og etterhvert Oslo. Båtliv, eller ikke. Havet – og øyene – er like mye en metafor som noe annet, tenker jeg, her jeg sitter og skriver. Samtidig gir sangen Erlend med sitt noe forskjellige utgangspunkt fra Lars mulighet til å finne sin egen sannhet i sangen. Og vi får en mulighet til å oppleve denne fantastiske sangen på nytt i en dirrende og nydelig versjon.
Den store roen. Det hviler en tilbakelent tilfredsstillelse over denne EP-en. Til og med den vakre «Vannspeil» med refleksjoner over et forhold som manglet kjærlighet. I en av sangene synger Erlend om morgener der uroen sitter som en klo i magen. Denne EP-en kan hjelpe deg med å finne den store roen, om så bare for de 22 minuttene EP-en varer.
Så da konkluderer jeg på språklig sett kjedeligste måte. Erlend Ropstads EP Like sant som alt annet er utrolig fin!
Levi Henriksen & Babylon Badlands: Sverige (album 2026)
Foto: Finn Fellini
Min barndoms sommer var drømmen om Sverige. Neida, ikke bare drømmen om Sverige. Men det også. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen tilbake.
Da vi kom tilbake på skolen etter sommerferien, kunne jeg alltid skryte av at jeg hadde vært i utlandet, i Sverige. I Mandal, byen jeg kommer fra, var mange på ferie i Danmark, men Sverige var noe annet, noe gjevere, mer eksotisk. Besteforeldrene mine bodde på et lite småbruk i Øymark, fem kilometer fra svenskegrensa. Hver sommer var vi der et par uker, et lite fredelig paradis. Et høydepunkt var å bade på den svenske siden av innsjøen Stora Le i Fågelvik der Bestemor ventet på land med brus og boller. Et annet høydepunkt var å reise de tre milene helt til Årjäng. På veien dit kjørte vi alltid forbi en butikk som reklamerte for porno. De var litt frigjorte i Sverige, eller var de egentlig det? Litt pertentlige også. I bilen spilte vi kanskje mammas kassett med Mia Marianne og Per Filip, og vi var nesten på vei dit roser aldri dør. I Årjäng hadde de kinaputter og troll. Og det ble grønn kake på Claras der sangeren Thore Skogman var medeier.
Hos besteforeldrene mine hadde de svenske TV-kanaler. Vi fikk se noe annet enn NRK. Da jeg vokste opp, var Sverige litt bedre i alt. Astrid Lindgren og Emil. Musikken, landslaget i fotball. Thomas Wassberg.
For meg var Sverige like mye en tilstand i min sjel som et land. Men så ble det svenske tilstander.
Kanskje skjedde det noe med Sverige da Olof Palme ble skutt og drept i 1986. Kanskje ble også noe av drømmen om Sverige borte. Nordmenn ble rikere, bedre i sport, svenskekomplekset forsvant. Vi ble derfor også litt fattigere. Men Sverige har fortsatt å være det beste nabolandet noen kan ha. De er ordentlige, kanskje for snille. De ville redde mer av verden enn oss, tok i mot flere flyktninger, og fikk flere problemer. Utakk er verdens lønn, heter det. Vi bør takke Sverige oftere, ikke bare når Ebba Anderson tar salto på langrennsstafett i OL.
Albumet. Alt dette er tanker jeg gjør meg når jeg hører albumet Sverige med Levi Henriksen & Babylon Badlands. Så da får det i hovedsak også være min gjennomgang av tekstene på albumet. Selvsagt får du andre assosiasjoner når du hører dem, og de handler da tidvis om noe helt annet. Men likevel; det er også nokså direkte referanser til noen av Levis tekster. Levi Henriksen har alltid bodd i grensetraktene rundt Kongsvinger. Hans forhold til Sverige har derfor vært mer stabilt enn min sommerdrøm.
Album design: Bjørn Kulseth
Levi og bandet feirer tiårsjubileum i år. Musikken de spiller er en blanding av amerikansk heartlandrock, svensk danseband og norske skillingsviser, om jeg skal prøve meg. Og ballader med et snev av kammermusikk. Og det ligger intet negativt i det. Bandet er noe nær der beste bandet – nei, ikke i himmelen som de sang om en gang – men på jorda. Det svinger skikkelig av den samspilte vennegjengen. I tillegg til Levi på sang og gitarer, spiller Morten Andreassen bass, Kenneth Bjørdahl på tangenter og « The Mighty» Finn Lilleseth på trommer og perkusjon. Anders Bøhnsdalen spiller på flere strenger, jeg gjetter på at han står bak de nydelige gitarsoloene på «Svensk honning» og «De fortapte gutta» og sikkert flere til. Da jeg skrev om den fabelaktige live-EP-en Aldri var november så lys (2024), var jeg veldig begeistret for strykerne, og jeg ville ha mer. Jeg er bønnhørt, for Levi & Co har igjen med babylonske engler, kor og en hellig strykerkvartett, noe som bidrar til å løfte dette albumet et hakk.
Elegante tekster. Jeg burde jo ikke pirke borti tekster til en tekstforfatter av Levis kaliber. Om jeg likevel skal gjøre det, så er jeg ikke så veldig glad i når ordstillingene må endres for at rimene skal sitte: ” En evig sviker med alt jeg ei kan love…//…Det kjennes som om vinden ei vil løye“. Det er slikt man legger merke til når man sitter med tekstene foran seg, men sikkert ikke så mange som henger seg opp i det når man hører sangene slik de er ment å høres. Så det var et lite drypp av kritikk. Noe av det morsomme med tekstene er at Levi ofte elegant vrir litt på kjente vendinger. Og så er det samtidig litt irriterende når jeg ikke kommer på hvor lånet eller inspirasjonen er fra som tittelen på «Salme til en ung mann (som skal opp og fram)». Dette vet jeg jo. Sånn egentlig.
Et eksempel på et vers som sitter som ei kule er:
Mamma ba alltid for meg, At jeg skulle følge den riktige vei Men jeg snublet og falt, Det ble rot over alt Mamma ba alltid for meg
Referanser. Både som bokforfatter og som forfatter av sangtekster er det flust av referanser til andre musikere og lyrikere. Levi har hyllet musikere før med sanger om eller med utgangspunkt i folk som Jackie Leven, Tom Petty, Marianne Faithful, Wilko Johnson og sikkert flere til. Albumet Sverige avsluttes med en resiterende hyllest til Garth Hudson i The Band, og da snakker vi fort det beste bandet i himmelen. Om du lurer på hva som er forbindelsen med Sverige, så er det bare å høre selv. «Honeyboy Hudson og meg, Mjölby, Januar» er min største favoritt på albumet. Herlig lydbilde. Så sitter jeg og lurer på hvilken annen låt den minner meg litt om, hva den kan være inspirert av. Også det forblir en uløst gåte. Foreløpig, jeg gir meg ikke. Jeg trekker gjerne også fram de tilsynelatende lite svenskinspirerte «Døgnflua», skrevet av Levi sammen med Kari Grinden Lilleseth, og «Kommer du til meg?»
Nydelig albumomslag. Det fysiske albumet er en fryd for øyet. Her får du et eget hefte med en novelle, tekster, bilder og tegninger. På omslaget får du en beskrivelse av bakgrunnen for albumet. Utvilsomt et fint og forseggjort produkt og eksempel til etterfølgelse.
Jeg drømmer igjen om Sverige. Jeg ser at noen har vært framme med toppkarakterene. Ja, tekstene og melodiene er blant de beste vi har fått fra denne særpregede gjengen. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen om Sverige tilbake. Det bør være skussmål godt nok fra en som sjelden tar frem terningkastene. Levis far – eller var det én av Levis romanfigurer – hoppet på ski, og Levi er glad i hoppmetaforer. Om skihopperen Torgeir Brandtzæg, Guy Clark, Hank Williams eller selveste Jesus sa det best – for å være litt kryptisk – er ikke så viktig. Men på dette albumet hopper gjengen langt og står med et flott nedslag.
Etter Knocked Out Loaded (1986) fortsatte Bob Dylan arbeidet med et tidligere oppstartet samarbeidsprosjekt, Down In The Groove (1988), et album som både består av covere, et par egne sanger og et par skrevet i samarbeid med Robert Hunter fra Grateful Dead. Dette er igjen delvis Dylan som vender tilbake til røttene når låtskriverinspirasjonen har tørketid. Albumet er blant Dylans aller svakeste, men ikke verre enn at «Silvio» har fått plass på Greatest hitssamlinger og at Nick Cave covret «Death Is Not The End» på sin Murder Ballads.
Dylan & Dead (1989) er fra turnéen med Grateful Dead i 1987. Albumet har kun syv sanger, og de har dradd dem ganske mye ut. Jeg synes det er mye bedre enn jeg kunne huske, særlig «Joey», Men også flere av de øvrige.
I 1988 fikk vi også flotte vol. 1 av Traveling Wilburys, et vellykket samarbeidsprosjekt med Tom Petty, Jeff Lynne, George Harrison og Roy Orbison. Ikke minst er «Tweeter And The Monkey Man» med Dylan på vokal en strålende sang! Senere samme år døde Roy Orbison. De hoppet derfor over vol. 2. I 1990 ble det noe svakere Vol. 3 utgitt.
Sånn, da beveger vi oss for alvor inn i perioden som neste omtale av et volum i bootleg-serien dekker:
Tell Tale Signs, The Bootleg Series Vol. 8. 1989–2006 (utgitt i 2008)
Tell Tale Signs dekker innspillingsperiodene for Oh Mercy (1989), World Gone Wrong (1993), Time Out Of Mind (1997) og Modern Times (2006), samt en rekke bidrag til filmmusikk og tidligere uutgitte liveopptak fra 1989 til 2006. Volumet inneholder også et spor fra et skrinlagt album som Dylan begynte å spille inn med David Bromberg i 1992, samt Dylans duett med Ralph Stanley, «The Lonesome River».
Selv om Under the Red Sky (1990), Good As I Been to You (1992) og «Love And Theft» (2001) også ble spilt inn i denne perioden, ble ingen spor fra disse innspillingene inkludert på Tell Tale Signs. Den endelige versjonen av fantastiske «Mississippi» ble dog utgitt på «Love And Theft», og det er også liveversjoner av sanger fra dette mer enn solide albumet.
Oh Mercy (1989) er et aldri så lite mesterverk i Dylans diskografi. Albumet er produsert av Daniel Lanois som har gitt det et spøkelsesaktig preg som kler de sterke sangene godt. Vi får alternative versjoner av noen av sangene på albumet og en demoversjon av «Dignity». Sangene «Series Of Dreams», «Born In Time» og «God Knows» ble spilt inn for albumet, og versjonene på Tell Tale Signs av de to sistnevnte er langt bedre enn på Under The Red Sky (1990).
Det er sikkert mange grunner til at innspillingene av Under The Red Sky ikke er representert på Tell Tale Signs. Den viktigste er nok at albumet er svakt og at innspllingen av det Don Was-produserte albumet var frustrerende for Dylan med gjesteartister som kom og gikk. Gjennom folk-albumene Good As I Been To You (1992) og World Gone Wrong (1993) gjorde han som han ofte gjør når låtskrivingen stopper opp. Han vendte seg til historien og andres sanger. De litt spartanske albumene ble godt mottatt, men dette er ikke album jeg med stor glede vender tilbake til. Kun Robert Johnsons «32-20 Blues» er representert fra disse innspillingene.
Det er en rekke spor fra Time Out Of Mind her. Flotte saker. Time Out Of Mind fikk seinere sitt eget bootleg-volum, og vi skal straks vende tilbake til det. Hele tre versjoner av «Mississippi» er inkludert på Tell Tale Signs. Ikke én for mye.
Et annet høydepunkt her er den heidundrende versjonen av «High Water (For Charlie Patton)», en sang som også er å finne på «Love And Theft».
Modern Times (2006) fortsatte rekken av gode Dylan-album. På albumet gikk Dylan kanskje enda lenger enn vanlig med hensyn til å låne musikalske elementer og fraser fra andre, og Dylanologene og litteraturviterne koste seg med å finne likheter mellom tekstene på albumet og diktningen til den franske 1900-tallsdikteren Henry Timrod og den klassiske dikteren Ovid. Fra albumet er en alternative versjoner av «Ain’t Talkin’» og «Someday Baby» inkludert.
Tell Tale Signs ble utgitt i (minst) to versjoner. Jeg har dobbeltCD-en. Du må til deluxe-versjonen – som kan strømmes– for å få én av Dylans aller beste låter fra denne tiden, «Things Have Changed» (2000), en Oscarvinnende sang laget for filmen Wonder Boys og også gitt ut på andre samlealbum.
Tell Tale Signs er uansett blant mine aller største favoritter i Bob Dylans bootleg-serie. I likhet med Vol. 1–3 er dette musikk å spille for å nyte, like mye eller mer enn å nerde til. En klar seks av seks!
Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997), The Bootlegs series Vol.17 (utgitt i 2023)
«I can hear the church bells ringin’ in the yard I wonder who they’re ringin’ for? I know I can’t win But my heart just won’t give in»
Jeg går av tredemølla, og setter meg i garderoben. Da starter alternativ versjon (1) av «Standing In The Doorway» på den nye boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Jeg blir sittende de syv minuttene sangen varer. Det skyldes ikke bare at jeg er sliten. Versjonen er ikke dramatisk forskjellig fra den vi er kjent med fra albumet Time Out Of Mind (1997), men likevel såpass forskjellig at jeg hører denne fantastiske låten med fornyet interesse.
Time Out Of Mind. Like før utgivelsen av albumet Time Out Of Time (1997), var Bob Dylan døden nær etter en hjerteinfeksjon. Hva passet vel bedre enn et album om dødelighet, alderdom og ensomhet? Vi ser Dylan for oss. Forlatt av Gud. Forlatt av mennesker. Han trasker milevis bort fra sin elskede. Han står ved dørkarmen, men er fortsatt langt unna. Han nærmer seg. Han har hastverk, kan ikke vente, det blir snart mørkt, men fortsatt er det lysglimt igjen. Klokka tikker og går. Flere mil han ønsker å tilbakelegge. Av livet? Tilbake i 1997 tenkte mange av oss at dette kanskje ville bli den da 56 år gamle mannens aller siste album. Et perfekt album, syv år siden det siste med eget materiale, det ikke helt vellykkede Under The Red Sky. To coveralbum i mellomtiden hadde bidratt til fornyet inspirasjon.
Hva og hvem handler albumet om? Handler Time Out Of Mind om Dylan selv? Som så ofte med slike spørsmål er svaret både ja og nei. Plata var i hovedsak spilt inn før han ble dødssyk. Når anmeldere skrev om at albumet handlet om Dylans dødelighet, svarte Dylan at det høres ut som anmelderne selv er udødelige; albumet handler like mye om dem. De skriftlærde mener albumet også kan handle om Dylans forhold til Gud. Etter de ekstatiske og misjonerende platene fra rundt 1980 går Dylan inn i en periode de beskriver som negativ teologi – man må inn i mørket med fortvilelse og desperasjon for igjen få øye på lyset. Kanskje skal en vakker og enkel kjærlighetssang få lov til å forbli nettopp det, også når den kommer fra Dylan, men det stilles til og med spørsmål om albumets enkleste og ofte covrede sang «To Feel My Love», kan være ment som et budskap fra Gud til oss mennesker. Kvinnen Dylan eller Dylans forteller er forlatt av i mange av låtene kan være et rop til Gud som med Job i Det Gamle Testamentet eller Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Eller er det likevel forholdet Dylan har til ekskona det handler om? Dylans ulike måter å tolke låtene på kan kanskje også være et utrykk for at han lar meningsinnholdet i låtene variere. Selve albumtittelen kan være hentet fra Shakespeare eller låten «Accidentally Like A Martyr» med Warren Zevon, en låt Dylan sang noen ganger høsten 2002 da det var kjent at Zevon hadde kort tid igjen. Svaret er trolig som så ofte med Dylan – ikke at det blåser i vinden – men begge deler.
Foto: Antonin Kratchovil (2000) (via Sony Norge)
Starten på en ny storhetstid. Nå skulle, som vi vet, ikke Time Out Of Mind bli Dylans siste album. Istedenfor ble det starten på en ny epoke, og en rekke album som bygde videre på stilen fra Time Out Of Mind med flotte ballader og gnistrende blueslåter.
Siden balladene ofte står mitt hjerte enda nærmere enn bluesen, var det tre låter som jeg ble særlig glad i tilbake i 1997: «Standing In The Doorway», «Trying To Get To Heaven» og, selvfølgelig, «Not Dark Yet». Sistnevnte med en tittel mange av oss trekker frem i flere sammenhenger. Seinere kom flere av låtene snikende. Hva hadde Time Out Of Mind vært uten åpningen, den bitende «Love Sick» som begynner med «I’m walkin’// Through streets that are dead». Låten er noe helt annet enn noe annet jeg har hørt, enten det er i originalversjonen, én av de mange versjonene på den nye boksen, eller hørt live på konsert. Den nakne alternativ 2 i boksen er bare nydelig. Dylan selv har uttalt at dette er hans beste sang om kjærlighetssorg.
«Love Sick» er noe helt annet enn alt annet? Vel, «Cold Irons Bound» har noen av de samme kvalitetene. Slik jeg husker det, lagde Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1998 en konkurranse der beste oversettelse skulle kåres. Oversettelse av den låten må ha vært en krevende jobb.
Daniel Lanois. For Time Out Of Mind vendte Dylan tilbake til produsenten Daniel Lanois, en mann som også hadde produsert Oh, Mercy (1989). Forholdet mellom Dylan og Lanois skal til tider ha blitt vel intenst, og på alle seinere utgivelser er Dylans alter ego Jack Frost oppført som produsent. Lanois ville bruke moderne teknologi som ble paret med Dylans låter som stod i gjeld til gammel folk- og bluestradisjon. Lanois skal trolig ha æren for det skumle og litt uklare lydbildet som preger albumet, og aller mest åpningslåten « Love Sick». Blant musikerne finner vi Augie Meyers på orgel og trekkspill, trommisen Jim Keltner og gitaristen Duke Robbilard – sistnevnte følte seg ikke veldig ønsket av Lanois. Samt mange til. Dylan selv synger råere enn noen gang, og både stemmebruk og bluesen skulle han spille videre på i de kommende albumene. Også dette et uttrykk for at Dylan med Time Out Of Mind ga seg selv en ny start.
Foto: Mark Seliger (1997) (Via Sony Norge)
Fragments. Så da beveger jeg meg rolig over på den nye utgivelsen, Fragments, det syttende volumet i Bob Dylans The Bootleg Series med dypdykk i innspillingene knyttet til albumet Time Out Of Mind. Du kan som vanlig velge mellom ulike versjoner av utgivelsen; jeg konsentrerer meg om utgaven med fem CD-er. Time Out Of Mind er allerede godt dekket av bootlegserien før i én av mine favoritter i serien, Vol 8: Tell Tale Signs, som tar for seg perioden 1989–2006. Sporene som ble utgitt den gangen, er her med på den femte disken som bonus. Men vi får fire CD-er i tillegg, så nå skal det altså graves dypere. Det har vært slike dypdykk i serien før, og at vi får flere av dem, er naturlig når man allerede har dekket store deler av Dylans karriere. Så trenger du denne? Jeg omskriver Dylan selv; dette er ikke hva du behøver, men hva du ønsker deg! Om du er nerdete nok.
Remikset utgave. Første disk er en remikset utgave av Time Out Of Mind, med en lyd som er sagt å ligge nærmere Dylans egen visjon og med mer lyd av rommet plata ble spilt inn i og mindre atmosfærisk tåkelegging. Jeg kan ikke skryte på meg gode ører og opplever foreløpig ikke den helt store forskjellen om jeg sammenlikner med LP-versjonen av Time Out Of Mind fra 2017, det er større forskjeller på Tidal. Den remiksete utgaven er mer naken og klarere, trommene skarpere og de enkelte instrumentene stikker seg vekselvis tydeligere fram. Litt mindre «spooky»? Men jeg tror neppe at det hadde utgjort den store forskjellen for meg om det var originalen eller den remiksete versjonen som hadde blitt gitt ut opprinnelig. Men kanskje er forskjellen «time out of mind» – den taler til underbevisstheten? Spørsmålet er ikke hva jeg oppfatter, men om jeg føler låtene annerledes, og det vet jeg ikke. Mange har også påpekt at forskjellene er større enn jeg så langt har klart å avdekke.
Selv om den remiksede utgaven kan være nærmere Dylans egen visjon, vil jeg tro at de to stabeisene hadde fått brynet seg såpass på hverandre under prosessen, at også Lanois har satt store og solide stempler også på den utgaven.
Alternative versjoner og outtakes. På de neste to diskene får vi alternative versjoner av låtene på albumet pluss noen outtakes. Denne gangen har man valgt å ikke la ulike versjoner av samme låt følge hverandre. Det gjør hver enkelt disk til en mer tilfredsstillende lytteopplevelse enn om de er samlet, så får man heller sitte med telefon eller fjernkontroll om man vil sammenlikne versjonene grundig. Om vi tar med bonusdisken, er det hele seks ganske så forskjellige versjoner av «Mississippi», én av de store Dylan-låtene som noen år seinere fant sitt hjem på «Love & Theft». Lanois og Dylan skal ikke ha blitt enige om hvordan den skulle låte. Synes du seks versjoner er mye? Som jeg leste et sted, vi hadde tålt en hel disk med ulike versjoner av den låten!
Først ute blant outtakes og alternative versjoner er en nydelig versjon av den tradisjonelle «The Water Is Wide». Den låten skal ha medvirket til at Bob rullet i gang Time Out Of Mind-prosjektet. Vi får også høre låter som ikke nådde dette albumet, men vi kjenner dem i andre versjoner på Tell Tale Signs. Best av dem er «Red River Shore». Jeg synes også «Dreamin’ Of You» som i teksten har mange passasjer til felles med «Standing In The Doorway» er flott. «Marchin’ To The City» er ok, særlig i den versjon to, men ingen stor favoritt i dette selskapet. Av låter vi får høre i utvikling, er jeg særlig svak for «Can’t Wait». Den valgte versjonen er trolig den som passer best på plata, men som enkeltspor tror jeg at version 1 av de alternative versjonene gjør mer inntrykk. Litt roligere, litt mindre rocka, fantastisk vokal. «Not Dark Yet» skal selvfølgelig være tung og treig i sin definitive versjon, men det er jammen trivelig å høre den i en nær dansbar utgave. «‘Til I Fell In Love You» er også i en nesten ugjenkjennelig versjon her. Om man hører etter på tekstene, vil man høre at tekstutsnitt er byttet ut gjennom prosessen. Trolig er det ofte de mest personlige delene som er byttet ut.
Konsertopptak. En hel disk er viet konsertopptak med låter på albumet eller outtakes. Lyden er ikke helt prima hele veien, men også denne disken fungerer fint som en helhetlig lytteropplevelse. Så er det jo litt gøy at hele to låter var fra konserten i Oslo i 2000. Ikke like gøy å ikke huske om dette er én av de 10-12 Dylankonsertene jeg har vært på eller ikke.
Som alltid følger det med fine bøker og essays. Beskrivelsen av de enkelte sporene er ikke like grundig som tidligere, men det er kanskje heller ikke nødvendig. Dette var en god anledning til mange gjenhør med sanger jeg definitivt ikke er lei av. For meg fremstår disk 1 og 2 som de viktigste og de som bidrar mest til å kaste nytt lys over sangene på albumet. Time Out Of Mind er ikke bare av Dylans aller viktigste album, det er også av hans beste.
Neida, jeg trenger den ikke. Men dette ønsket jeg meg – «While I’m strolling through the lonely graveyard of my mind».
Terningkast til boksen: en sterk fem av seks.
Foto: Danny Clinch (1997) (via Sony Norge)
Tiden etterpå, 2008–2026
Dylans Bootleg-serie stopper ved Modern Times i 2006, men det blir heldigvis ikke det siste vi hører fra ham. I 2009 sjenker han oss og veldedigheten ei av tidenes morsomste juleplater, ikke minst er «Must Be Santa» en favoritt her i gården.
I 2010 får vi det litt underkjente Together Through Lifeder Dylan på låtskriversiden igjen samarbeider med Robert Hunter fra Grateful Dead. Albumet er litt lettere og grunnere enn forgjengerne «Love And Theft» og «Modern Times». Jeg har alltid likt det, kanskje med unntak av noen av blueslåter. Det svinger som bare det av «Jolene». Og «Forgetful Heart», «My Wife’s Hometown», og «I Feel A Change Comin’ On» er Dylan på det aller beste. Og liker du ikke trekkspill, liker du uansett David Hidalgos trekksspill.
I 2012 kommer den monumentale Tempest, et album med både sterke og også noen utmattende låter som den 16 minutter lange tittellåten, inspirert av filmen Titanic. Sentrale låter er «Pay In Blood», «Scarlet Town» og «Early Roman Kings» for å nevne en knapp håndfull. Innspillingsmetoden var gammeldags med musikere rundt en mikrofon i studio. Lydlandskapet er ellers ikke så forskjellig fra de foregående albumene, og også her finner David Hidalgo på trekkspill.
Det går så åtte år til neste Dylan-album med egne låter. I mellomtiden har vi fått tre album med standardlåter, hvorav ett av dem er et trippelalbum. Albumene er ikke av de jeg spiller mest, men jeg har innttrykk av at de skjerpet sangeren Bob Dylan, noe som også bidro positivt til de fire konsertene jeg har opplevd med ham det siste tiåret.
I 2020 kom altså glimrende Rough & Rowdy Ways. Når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste. Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre.
Shadow Kingdom: Under pandemien i 2021 ble det annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det var lite informasjon om arrangementet, og mange forventet seg en strømmekonsert. I stedet viste det seg å være en svart-hvitt film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan satt på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Soundtracket har gode, men ikke ihjelspilte sanger. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.
Det ryktes at det er et nytt Bob Dylan-album på gang. Jeg satser på at det er eget materiale, men gleder meg uansett!
(Artikkelen inneholder deler av tidligere omtaler).
Gubberock 