Kyle Jenkins leverer fra øverste hylle

Kyle Jenkins: HR (album 2026)

Albumcover og tidligere pressebilde

To av mine favorittartister fra de siste årene er ute med nytt album i disse dager. Begge alternerer mellom å gi ut soloalbum og bandalbum. Vi snakker om Kyle Jenkins og Benjamin Tod. I denne omtalen slår vi fast at Kyle Jenkins innfrir. Benjamin Tod kommer vi kanskje tilbake til.

Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra.

Sterk katalog! Australske Kyle Jenkins har i mer enn et tiår laget strålende musikk med og uten bandene Suicide Swans og Mt. Morning. Sjekk gjerne ut den fantastiske soloplata Meltdown (2018) og la Jungla med Suicide Swans samme år. Sjangermessig beveger Kyle Jenkins og bandene hans mellom rock, indie og country, gjerne med nokså ulike uttrykk fra album til album. Gubberock har laget en oppsummering av albumene med og uten band. Kyle Jenkins lar ideene sine slippe ut gjennom flere uttrykk og lager også visuell kunst. Jeg regner med han har laget albumets coverbilde selv. Kanskje ligger det også en liten nøkkel til forståelse av albumets innhold i dette. Kyle Jenkins har undervist ved universitet i Toowoomba i Audtralia.

2021 var et kronår for fansen med to glimrende soloalbum og der siste album under navnet Suicide Swans. Da var han definitivt årets artist her i gården. I 2024 så det første albumet med Mt. Morning, det fengende og nokså klassisk rockealbumet, Idle Aches. Idle Aches er veldig bra og engasjerende. Det er dog litt mer bombastisk, og sangene er noe mindre spenningsfylte og dynamiske, enn slik jeg liker Kyle Jenkins aller best.

Som i 2021 skal Kyle Jenkins utgi to soloalbum i år. Det første ble utgitt denne uken, og det er omtrent alt jeg har klart å framskaffe av informasjon om disse albumene, så resten av det jeg skriver er basert på mer eller mindre kvalifisert gjetning. Noen ganger er det uansett fint å høre musikk der fakta og artistens intensjoner kan komme i bakgrunnen.

To ulike soloalbum i 2026? Soloalbumene i 2021 var laget med forskjellig utgangspunkt. Det ene var ei soloplate i ordets rette forstand, på det forsiktige Love Lost Love stod Kyle selv bak alle instrumenter, Lost Love, Lost var mer rocka i produksjonen, og Kyle hadde med seg flere musikere. Det skulle ikke forundre meg om albumene vi får nå, er skåret over samme lest. Det foreliggende albumet HR kan stort sett være spilt inn av Kyle alene, noen ganger med akustisk gitar, andre ganger med piano og andre tangenter.

Nedstrippet med variasjon. Stort sett er dette akustiske inderlige sanger, der Kyles vokal kommer ends bedre og mer variert til sin rett enn på flere av bandprosjektene. Det er imidlertid spedd på med solide rockere, og på en låt som «Hard Truth» regner jeg meg han har fått hjelp av band. Albumet åpner med den friske akustiske gitarrockeren «Some Things Don’t Get Said». De øvrige åtte låtene viser fram singer-songwriteren i Kyle Jenkins, og han tar musikken inn i en roligere og nærere landskap enn i bandprosjektene sine. I noen sanger kliner han likevel til underveis. Avslutningssangen «Momentum» er et høydepunkt i så måte.. «Possibilities Are Endless» er et høydepunkt på dette albumet, en nydelig introspektiv låt der Kyle varierer intensiteten, og sangen er ikke mer innadvendt enn at du føler Kyle slipper oss inn på ham. Jeg liker ham særdeles godt slik.

HR? Man kan jo lure på hva albumtittelen HR sikter til. For meg er det nærliggende å tenke på menneskelige ressurser og da ikke nødvendigvis de arbeidsgivere er opptatt av. Joda, mange av dem ser klart verdien av at de mellommenneskelige relasjonene er gode også i jobbsammenheng. På dette albumet tenker jeg det handler om hvordan vi utvikler oss i samspill med oss selv og andre. Noen ganger må vi mobilisere, ta vanskelige valg og forholde oss til sannheten om den er aldri så brutal. Kanskje er det ingen rømningsvei, kanskje gir det som skjer liten mening som han synger nakent bak pianoet i «No Exit». Vi må gå videre synger han i «Cherokee Tree».

Blant årets beste? Jeg lar det være med dette. HR er et slikt album jeg trenger nå. Jeg har spilt albumet mye siden det ble gitt ut på onsdag. Det er likevel litt tidlig å felle en endelig dom, og det er noen sanger som ikke har satt seg ordentlig. Uansett; dette blir fort ett av mine desiderte favorittalbum fra 2026!

Glitrende norsk rock noir

Muzzlewhite: Antlers By Sunset (album 2026)

Om jeg må sammenlikne Tore Aurstad og hans band med noen, må det kanskje bli det glimrende Seattle-bandet The Walkabouts. Tores stemme har omtrent like doser Chris Eckman i det bandet, Steve Wynn og Robert Forster over seg. Du får mørke elektriske gitarer, bass og tangenter, og da bør Muzzlewhite være godt plassert i det musikalske landskapet.

Bandet Muzzlewhites tid var opprinnelig rundt årtusenskiftet, med melankolsk rock og alternativ country. Det gjenoppståtte Muzzlewhite er studioprosjektet til Tore Aurstad og bassist Øivind Thune. I 2022 ga de ut det fine albumet Misery Square. Nå er oppfølgeren her.

Elg i solnedgang. La oss ikke dvele for mye ved tittelen på Muzzlewhites nye album, men fram til nå leste jeg tittelen «Antlers By Sunset» som «Anders By Sunset». Men det spiller vel ikke så står rolle om det er elg eller Anders vi har å gjøre med. Elg i solnedgang er symbolet på kitsch, og sangene på albumet er sprunget ut av en fascinasjon for det banale som samtidig kan være ekte nok. Kanskje ligger det en smule ironi og under noen av tekstene her, et forsøk på å dekke forsiktig over den kjærligheten og varmen som også preger dem og visene de er inspirert dem. Så fremhever da også Muzzlewhite at de liker når det vakre er litt skakt og når latter og sorg går hånd i hånd.

Suggererende. Tekstene er en ting, men det er den mørke suggererende og fengende musikken jeg lar meg fenge av. Høydepunktene sitter tett. Muzzlewhite har denne gangen plukket fram et par eldre låter.  «Henry’s Fuck-Up» er én av dem. Kanskje er dette deres mest kjente og den beste sangen på albumet. Den er i hvert fall utrolig diggbar med både melodi og gitarøs etter mitt hjerte!

På den mer tilbakelente «Rising Tide» har Tore fått hjelp av Teda på vokal, og det kler låten godt! Avslutningslåten er den utrolig stemningsfulle tittellåten, og da er i hvert fall jeg klar for en ny runde! Og siden jeg startet med noen ord om de tre siste sangene på albumet, passer jo det fint. For nå kan jeg jo nevne at de seks første sangene er omtrent like fine; melodier og stemme og instrumenter som drar deg inn i den mørke stemningen. Bare hør den Robert Forster-aktige åpningen «The Hustler’s Funeral», og ta det videre derfra inn i den tåkelagte «Angel Hair», «The Feline Kind» og høydepunktet «Not My Child» for å nevne et par stykker til. Glemte jeg å fremheve bassen til Thune? Den er glitrende på mange av sangene og bidrar i høy grad til stemningen her.

Album! Det er bare å konkludere med at Muzzlewhite har laget et album i ordets egentlige forstand. En sterk enhetlig samling låter som mange vil ha glede av.

En solid femmer!

Jonas Brekkes sjelfulle countryrock har internasjonalt format

Jonas Brekke: The Price Of Progress (album 2026)

Pressebilde

Sangen «Steady ‘Til The End» har, om jeg oppfatter riktig, bibelske bilder. Nærmere bestemt er utgangepunktet Jesus selv, og kampen mellom det gode og det onde. En lang, saktegående og deilig sang med et beskjedent, men likevel med et fyldig og dynamisk lydbilde bygget sakte og stigende og avtalende rundt Jonas’ stemme, Lundbergs fantastiske trommer og etterhvert noen fine gitarer. «Steady ‘Til The End» er en tidlig favoritt på Jonas Brekkes nye album, The Price Of Progress, og blir å regne med når årets beste norske sanger skal kåres.

Tomorrow’s Avenue. Da jeg omtalte Jonas Brekkes debutalbum Tomorrow’s Avenue (2022), skrev jeg at om Jonas Brekke skulle bli et stort navn både her hjemme og i utlandet, ville jeg ikke bli overrasket. Sangene og stemmen var helt i eliteserien. Hør sanger som «The Story Of John Doe» og «Ninety Sixty-Seven» og du forstår hvorfor. Nå vet ikke jeg hvordan det går med berømmelsen, men det som er sikkert er at hans nye album The Price Of Progress bekrefter at Jonas er et usedvanlig talent.

The Price Of Progress er spilt inn i Brygga studio i Trondheim og er produsert av Pål Brekkås og Alexander Pettersen. Bandet består foruten Jonas av Stian Lundberg på trommer, Pål Brekkås på bass og Alexander Pettersen på gitar. Dette er i hovedsak samme gjeng som sist. Det er ingen grunn til å trekke fram enkeltpersoner i denne samspilte gjengen, men jeg er veldig svak for trommelydene fra Stian Lundberg! Jeg antar at det følsomme pianoet som dukker opp på flere av sangene er Jonas’ selv. Men først og fremst er dette et Band med stor “B“ som vet akkurat hva som løfter disse sangene enten det er energi, finesser eller følelser. Jeg plasserer dette i countrysoulkategorien. Det er godt mulig at det er Jonas Brekkes sjelfulle stemme som er årsaken.

Skuer utover og innover. Tittelen på albumet – og en av sangene på albumet– bærer bud om en samfunnsengasjert artist som studerer sosiale relasjoner i en verden preget med raske teknologiske endringer. I mine egne pessimistiske øyeblikk tenker jeg på Babels tårn i bibelen, der menneskene bygde et stort tårn for å nå opp til Gud. Om jeg ikke husker helt feil, straffet Gud menneskene gjennom å gi dem forskjellig språk og kaos oppstod. Og man kan jo lure på om det er dit alle de teknologiske nyvinningene til slutt tar oss: Fremgangen ender i undergang. Men la oss ikke grave oss helt ned for plata er veldig fin, den! Men det er også sanger her der Jonas Brekke skuer innover mot seg selv.

Rockere som vokser. Albumet er en variert samling låter der jeg denne gangen lenge likte de rolige sangene bedre enn de storslåtte. Men de mer energiske låtene gror fram i bevisstheten etterhvert som albumet får feste og musikerne spiller deg inn låtene. Et godt eksempel på slike vokser av noen rockere er «Papercut Scars» og åpningslåten med den snodige tittelen «StarshipMagigPilot».

Variasjon. Mascara Truth» er en svært fengende midt-tempo-låt som er en hyllest til det uperfekte med en fin liten gitarsolo til slitt. Tittellåten er en annen favoritt med beint fram vakre piano- og gitarpartier, og i det hele tatt er det mye fint å glede seg over både i melodier, selve stemme og det varierte og dynamiske uttrykk i den samt selve produksjonen.

Bare tittelen på den introverte sangen «Got A Liberal Arts Degree In What The Hell, Anyway» gjør den fortjent en plass på albumet, og når den i tillegg er usedvanlig fin er det bare å dra fram smilefjeset. En ekstra bonus at sangens nesten 7 minutter ikke føles som et sekund for lenge. Denne kan utfordre «Steady ‘Til The End» om å være albumets beste.

Forhaster seg ikke. Albumet avsluttes nydelig med en neddempet pianoballade, der alle musikerne likevel bidrar til den fantastiske stemningen på «Perfect Parody Of Lies».

De åtte sangene tar seg god tid, og albumet klokker inn på 43 minutter, som er akkurat passe mye! Det er noe jeg liker med dette albumet. Sangene forhaster seg ikke. Flott album som anbefales! Dette er materiale som har store muligheter til å kunne sitte som ei kule og kanskje også videreutvikles live av Jonas og bandet.

Blant årets beste. Det er ingen tvil om at Jonas Brekke med sitt nye album, «The Price Of Progress», har levert et av mine norske favorittalbum hittil i år. Men Brekkes musikk er av internasjonalt format, så Brekke sammenliknes også med The Band og Van Morrisson. Selv synes jeg Ray LeMontagne og svenske Jesper Lindell er like nærliggende om man absolutt må sammenlikne denne originale artisten med andre.

Nordnorske kjærlighetsbrev fra Terje Espenes

Terje Espenes: Regn ska falle (album 2026)

På Olsen på Bryn, høsten 2024.

“Ho hadde reist der ifra en tidlig vår, og regnet falt på hennes hår“

Man må ta kjærligheten når den er der, drar man fra den, kan den være borte når du vender tilbake. Dette er én av flere innsikter på Terje Espenes’ nye album, Regn ska falle.

Gubberock har tidligere omtalt både album med Terje Espenes band Jack Stillwater og tre av hans soloalbum. Nå er hans fjerde soloalbum ute, og Gubberock er på ballen. Overgangen fra Jack Stillwaters enegelskspråklige musikk til nære viser på nordnorsk har gått helt sømløst. Likevel fremstår hans tre norskpråklige album som et såpass tett og enhetlig prosjekt at dette likevel er noe eget.

På de flotte forgjengerne Røtter (2022) og Bondesønn (2024) utforsket Terje fra Dyrøy i Troms og bosatt på Hokksund i Buskerud hvem han er gjennom hvor han kommer fra; forfedre, foreldre og steder. Nå er det kjærligheten som skal utforskes i flere fasetter. Jeg utelukker ikke at dette også er er nytt dybdykk i hvem han er og hva som har formet ham, men nå fra en annen synsvinkel. Om han da skriver om egne erfaringer og gjør dem universelle eller skriver om andres erfaringer og gjør dem til sitt eget, er da helt underordnet for denne lytteren.

Musikerne på Regn ska falle er omtrent de samme som på Bondesønn og Røtter og som på konserten jeg fikk oppleve med Terje Espenes for halvannet år siden. Terje på sang og gitar, Eivind Kløverød på perkusjonsinstrumenter, Terje Johannesen på mange ulike gitarer og trompet og Lars Endrerud på strengeinstrumenter og tangenter. Georg Storhaug har produsert også dette albumet. Dette låter storslagent, stemningsfullt og nært på en gang.

Pressebilde

Åpningen på «Regn ska falle» trekker oss rett inn i albumets stemning. En nydelig sang som fargelegges blått av en vakker trompet – den trompeten skaper mye fin stemning på dette albumet – og forsiktige trommer blant annet.

Terje forteller at «Så fin du e» er skrevet som en personlig og varm hilsen til kona Marthe, og tar for seg de små, ekte øyeblikkene som preger et forhold over tid. ”Eg har sedd deg i hverdagsklean,
og eg har sedd deg bak kvitt slør“. «På skuldra en gitar», er videre en personlig og varm hyllest til en lokal helt som inspirerte Terje til å plukke opp gitaren. Jeg har ikke så mange adjektiver å bruke utover at dette er veldig fine sanger, men den inderlige «Så fin du e» er aller best!

«Om du ser ho i kveld» er tekstmessig en fetter av Mickey Newburys «If You See Her» og Bob Dylans «If You See her, Say Hello». Det handler om å komme videre i livet, vil jeg tro, etter at man har gått hver til sitt, uten å måtte ta med seg bitterhet som en tung ballast.

Samlet er dette blitt ei vakker, stort sett neddempet og helthetlig viseplate i melodi og tekst uten svake ledd. Nydelige sanger, flott lydbilde. Et album å bli glad i som avsluttes på fineste og mest positive måte med «Dans med meg». Da har du allerede hørt finurlige «Lovløs mann», «Hjerta som brant» og «Følge vinden dit han bær». Da er alle nevnt, det fortjener de.

“Hold om meg, Kjære hold om meg, Du e den som føles som hjemme“. Ja, sånn er det for noen av oss, heldigvis, og da kan man ikke be om mer!