Yngve Fritjof Kristiansen treffer blink fra flere kanter

Yngve Fritjof Kristiansen: Where A Thousand Rivers Meet

Foto: Alessandra Langum

Hvis noen lurer på hva slags musikk Gubberock hører på, er det fristende å svare Yngve Fritjof Kristiansen. Hans debutalbum har nemlig veldig mange av de ingrediensene jeg setter ekstra pris på i melodier, tekster og musikk. Her er det flere enn Kristiansens elver som møttes!

Hvor trådene samles. Noen albumtitler er mer treffsikre enn andre. Tittelen på 56 år gamle Yngve Fritjof Kristiansens debutalbum Where A Thousand River Meet er definitivt av de vel gjennomtenkte som treffer godt. Kristiansens album samler tråder fra et langt og mangeslungent liv i og utenfor musikken. Kanskje gir ikke alt i livet mening der og da, men når man reflekterer i bakspeilet, skjønner man mer av hvem man har vært og hvem man har blitt.

Kristiansen fra Svelvik var allerede som 17-åring pub-trubadur og drev også med teater. Han er svært inspirert av folk som Cornelis Vreeswijk, Bob Dylan og Leonard Cohen, alle tre artister som gir en kraftig positiv klang i Gubberocks hus. Musikalsk spenner albumet enda videre. Jeg hører snev av Tom Lehrer og enda eldre cabaretmusikk – kall det gjerne teatralsk – i noen låter. På den utrolig fine «Eternal Light» tenker jeg på Sam Baker, kanskje ikke en referanse som sier noe hos mange, men sjekk ut en omtale her på bloggen fra tidligere i høst! Når jeg hører andre låter, er det faktisk på folk som David Olney og Terry Allen som kommer fram i pannebrasken. Da tenker du kanskje at dette er Americana, og det er ikke helt feil, eller helt riktig.

Mangeslungent. Tekstene, forteller Kristiansen, er abstrakte og forteller om hans eget liv opp til nå, på godt og vondt. Her er både om lys og mørke, skapelse, medgang og motgang. Og kjærlighet. Fram til nå har Kristiansen ofte framført andres sanger. Nå bør han finne fram sine egne, personlige låter når han spiller live.

Når man har såpass mangeslungne sanger som Kristiansen, og man vil ha hjelp til å ”samle elvene“, er det ikke unaturlig at man bruker en multimusiker og hans band. De spiller omtrent hva som helst uten at resultatet blir sprikende. Jeg snakker selvsagt om Freddy Holm som denne gangen har med seg Finn Tore Tokle på bass og Dan Linden på tangenter. Albumet er spilt inn hos perkusjonist Eivind Kløverød på Vestfossen, og Kristiansen har selv produsert albumet i samarbeid med Georg Storhaug.

Sangene er samlet og skrevet gjennomet et langt liv. Noen av strofene på «Blue Hour’s Moan» laget Kristiansen allerede som 15-åring. Albumet har tolv sanger som klokker inn på over 50 minutter. Etter min mening er ikke dette et minutt for mye. Variasjonen mellom låtene, ikke minst med hensyn til om det er steelgitarer, elektriske gitarer, fele eller piano i førersetet og måten Kristiansen synger på, gjør dette spennende hele veien. Noen ganger dramatisk som i den fiolindrevne «Between The Devil And The Sea» eller med mørke gitarer på «Swayed Only By You» andre ganger svingende med piano som i «I Remember You Well». I den vare pianoballaden «Happy Circumstances» synger Kristiansen duett med Maria Solheim. Nydelig!

Kan vi håpe på mer? Det eneste minuset jeg kommer på – ved siden av ørlite haltende tekster av og til – er at når Kristiansen nå har hatt muligheten til å skumme fløten av det han har laget fram til nå, kan det vel umulig bli like bra neste gang? Egentlig et nokså meningsløst spørsmål. Om det ikke skulle bli flere like gode album fra Yngve Fritjof Kristiansen, har han uansett nå et album i bagasjen det står stor respekt av og som han stolt kan henge på veggen. En soleklar femmer!

Og joda, jeg gleder meg allerede til neste album fra Kristiansen, tro ikke annet! Og kanskje får jeg oppleve ham og bandet live?

Foto: Alessandra Langum

Gode hver for seg, best sammen

Silver Lining: Bygones (album 2026)

Foto: Malin Pettersen (I Hvervenbukta i Oslo?)

«Gode hver for seg, tvunget sammen» heter det i en departemental revy som en parodi på samarbeidsslagordet «Gode hver for seg, best sammen». I tilfellet Silver Lining er det ikke nødvendig å trekke fram parodien. Stine Andreassen fra Northern Belle og Live Miranda Solberg – Louien – er i mine ører best når de kommer sammen i det såkalte sideprosjektet Silver Lining. Fjerdemann i gruppen er strengemester Bjørnar Ekse Brandseth.

Silver Lining spiller det mange vil kalle nordicana, et begrep jeg ikke er overvettes begeistret for, americana er vanskelig nok. Nordicana kombinerer amerikansk country og americana med nordisk folkemusikk og særpreg. Så må jeg vel føye til at det er ikke alt innen den såkalte nordicanaen som treffer meg like hardt.

Bygones er tredje studioalbum fra gruppen. Foruten Andreassen og Solberg bidrar også Halvor Falck Johansen på låtskriver- og sangsiden, og med tre ulike låtskrivere og vokalister blir det nødvendig variasjon i et musikalsk univers som er inspirert av Gillian Welch og David Rawlings. Albumet er spilt inn i Norsk Riksstudio i Bergen med Njål Paulsberg som tekniker og Øyvind Blomstrøm som produsent. Blomstrøm fra blant annet Orions Belte er også produsent for Ingvild Flottorps nye album, et album som jeg ikke har rukket å sette meg ordentlig inn i. Bygones er mer nedstrippet og akustisk enn forrige langspiller, noe jeg liker godt. Mindre synther og mer strengespill og harmonier slik det gjerne skal låte når Welch & Rawlings er forbilder.

Lekkert. Det hele åpner riktig lekkert med «Set Me Free», der Solbergs og Andreassens stemmer snor seg rundt hverandre på en finurlig og vakker måte. Litt pedal steel og elektriske gitarer gir brodd til låten. Stemningen er satt! På «GMAM» har Falch Johannessen hovedvokal, men han får selvsagt støtte av damene på denne mer tradisjonelle countrylåten. Artige gitarer!

Det er en svært sterk bukett med sanger bandet har spilt inn denne gangen. Det fortsetter nemlig med den himmelsk vakre og svevende tittelåten. En god kandidat til albumets beste låt. Hadde jeg fått bestemme, hadde man dog gjentatt refrenget litt færre ganger. Men pytt, pytt. Og den nedstrippede «Such A High» er jo like fin! Så langt vil jeg også trekke fram «Picture In A Frame» – nær og naken – og «Tornado» – flott samklang mellom mann og to kvinner – og da gjenstår bare de tre siste låtene. Like bra, de også, det er til og med mulig å påstå at drømmende «Open Your Eyes» med sine lekre gitarer er av albumet aller beste sanger.

Norsk americana på sitt aller beste! Dette er fengende, smakfull, norsk americana på sitt aller beste! Drøm deg bort med Silver Lining!

Innerst i sjelen og ut i verden med Bror Ingen

Bror Ingen: Inn i evigheten (album 2026)

Fra artistens facebook-side

”Så sett det her på trammen og ta en kaffetår…//…For du treng ikkje meir enn eit smil og ei stund// En pust som kjøm roleg, og ein tanke i grunn“

Det er litt Hans Børli over teksten på «Vals på Trammen» på Bror Ingens debutalbum.

Det er tilfeldigheter over hvilke album av nye artister jeg plukker ut for omtale. Har du en åpningslåt av kaliberet til «Vals på trammen», hjelper det et godt stykke på vei. Musikken er litt slentrende og lat og står godt til teksten. Det er et modig grep å åpne debutalbumet med plystring! Sangen er en hyllest til det gode og enkle liv, og en oppfordring til å ta oss tid til de rolige og reflekterende stundene. Av årets fineste norske låter, dette!

Bror Ingen er prosjektet til Bjørn Ivar Randen fra Innlandet, og Inn i evigheten er debutalbumet hans. Albumet er en sjelevandring innenfra og ut mot verden, og er Randens takk til livet og den tida vi mennesker har sammen før vi går inn i den store evigheten.

Albumet er produsert av Randen sammen med Frode Johansen. Randen har skrevet alle sangene og spiller gitar. Med seg har Randen blant annet den allstedsnærværende multiinstrumentalisten Freddy Holm, og da vet du at muligheten til å få mandolin, strykere, fele og lap steel er til stede. Og om du lurte, det får du! Vi har hatt noen norske album med luftig og rikt lydbilde den senere tiden, og dette føyer seg elegant inn i rekken!

Musikken kan gjerne betegnes som norkse viser ispedd amerikana, folkemusikk og litt blues.

Etter «Vals på trammen» settes tempoet opp. «Værbitt sol» har deilige elektriske gitarer og et mer rufsete uttrykk, også i vokalen. Teksten og musikken har et mer rastløst preg enn «Vals på trammen», her trekkes man i flere retninger, og instrumentalbiten til slutt tar oss nesten over i progrockens verden. Litt Prudence over denne.

De to første låtene er på mange måter representative for miksen vi får på disse ni sporene som utgjør Inn i evigheten. Dette er en blanding av rolige og mer rastløse sanger. På «Langsam tid» er vi tilbake i det lune, i tekst og musikk. Denne får dobroen og fela til Holm sette sitt preg på. Jeg liker stemningen låten skaper!

Skal jeg være litt kritisk, må vokalene på enkelte låter, inkludert «Langsam tid», trekkes vel mye ut flere steder for å få teksten til å passe med melodien. Samtidig er tekstene poetiske og åpne for tolkninger. «Gammel sliten sang» er kanskje den kosteligste av tekstene, og melodiene og instrumenteringen bidrar til at dette er en litt livat låt, ja en ordentlig godlåt det er morsomt å høre på. Her er det flere treffende bilder om litt skakkjørte mennesker: ”Menn som spela kort med sin eigen skam//Og likevel vinn kvar gong“.

Og da må det selvfølgelig roes ned. Alle de tre siste låtene søker stillhet på hvert sitt vakre vis, kanskje aldri mer enn på fine «Tind» som minner meg om en folkemelodi – eller noe slikt – som jeg har hørt før. Jeg kommer selvfølgelig ikke på hvilken.

«I rosenes favn» er en flott sang om å kunne leve videre i andre når man selv går bort. Avslutningssangen «Lyng og stein» har mye til felles med «Tind», og både tekst og musikk trekker oss i samme retning, ut mot de åpne vidder. En atmosfærisk og stemingsfylt låt.

Jeg liker Inn i evigheten med Bror Ingen. De fleste sangene er nevnt, det er egentlig unødvendig. Det tekstlige og musikalske universet har en helhet som er det aller viktigste. Med Freddy Holm på laget får du lekre musikalske detaljer, men det virker da som Randen ikke er helt borte på dette området, han heller!

Et veldig fint debutalbum. Ja, dette er veldig fint, debut eller ikke!

Foto fra artistens facebook-side.

Høytid med Trond Granlund og venner

Trond Granlund og Terje Norum med Knut Reiersrud og Roger Arntzen: Aleine i skauen, album 2026 og slippkonsert i Moss kirke 8. november 2026.

Slike kvelder – og album – vokser ikke på trær!

”…og vi skal synge sammen
helt til du forstår
at du ikke er aleine der du går“

Nære Granlund. Tidligere i høst snakket jeg litt med Trond Granlund om amerikanske folkartister. Vi ble fort enige om at Rodney Crowelles siste del av karrieren er bedre enn den første, mer roots-musikk med et mer upolert uttrykk enn tidligere. Trond forstod hva jeg mente da jeg påsto at dette ikke var så ulikt ham selv. Platene Trond har gitt ut med hjelp av folk som Svend Berg, Roar Vangen, sønnen Tommy Granlund og Jan Arild Moe er fullpakket med gode og nære sanger og et varmt og luftig lydbilde, et lydbilde der de enkelte instrumenter får tre fram uten å være i veien for vokalen, for tekstene. Akkurat slik jeg liker det.

Terje Norum og Tore Thomassen. Da jeg halvannet år tidligere var så heldig å bli invitert hjem til Trond Granlunds «kråkeslott» i forbindelse med utgivelsen av Livet er så mye, kom vi i snakk om samarbeidet hans med Terje Norum om Skogslusken, et album med Norums melodier til tekster av Hans Børli. ”Du må høre oss live, da låter det bedre, litt mindre glatt”, fortalte Trond. Han tilføyde at Terje skrev melodien til tittellåten på Livet er så mye. Tore Thomassen skrev teksten. – ”Han er et nytt navn for meg, men denne teksten falt jeg for……Kanskje jeg får lov til å gjøre mer av det Terje og Tore har laget sammen seinere. Jeg liker det de gjør!“

Og jammen har han fått lov! Tore Thomassen har skrevet alle tekstene på Aleine i skauen som ble skuppet på fredag. Terje Norum har laget melodiene og spiller piano. Trond ville som sist ha med gitarfantomet Knut Reiersrud, og Reiersrud igjen foreslo Roger Arnzten på bass. Og Anders Engen kom inn og la på litt perkusjon. Igjen skog i tittelen, altså. Trond er glad i skogen, der finner han ro.

Moss kirke. De fire førstnevnte musikerne holdt slippkonsert i Moss kirke på søndag, og de skulle spille albumet i sin helhet. På forhånd hadde jeg spilt albumet tre-fire ganger, akkurat nok til at jeg begynner å få grep på det, og klar for å få sangene løftet ytterligere. Og det skal jeg si de blir!

Reiersrud, Arntzen og Granlund

Moss kirke er kledt i en vakker blå drakt innendørs. Det er helt stille i salen bortsett fra varm applaus mellom sangene. På forhånd hadde jeg spurt Trond Granlund om det var greit at jeg tok nærbilder. Jeg fikk tommelen opp, men holder meg likevel litt på avstand. Jeg vil helst ikke forstyrre magien som oppstår, ikke altfor mye i hvert fall.

For et lag som er på scenen! Folk som virkelig vet å behandle et instrument. Melodisnekrer Terje Norum leder ofte an på piano og trekkspill. Knut Reiersrud får ut de vakreste tonene på gitar, litt improvisasjon må den kreative mannen selvfølgelig gi oss. Og samspillet mellom Reiersrud, Norum og Arntzen er en fryd for ørene. De imponerer og briljerer, nær sagt uten å briljere, uten å ta glansen fra Trond som av og til tar fram munnspillet, men først og fremst formidler Tore Thomassens tekster, nei, han er skjenket dem, han eier dem. Jeg synger om meg selv, sier Trond. Ja, ikke akkurat på «Enkel psykologi», der han synger om et rotete kråkeslott – til det er kona for ryddig, ja, da må det i tilfellet være hans eget musikkrom.

De gamle er eldst. Men ellers. Ja, ellers. Albumet til 76 år gamle Trond Granlund med venner – og konserten – minner meg litt om snart 81 årige Neil Youngs album av året. Ikke bare har begge levert album som skal høyt opp på årsbestelista mi – om det betyr noe, kunst er ikke konkurranse – begge har levert album som ser mest tilbake, men også hyller livsledsager og ser framover. Neil synger så sakte som nesten bare han kan. Men Trond kan også! Musikere ønsker at han skal sette opp farten ørlite, denne gangen virker Trond å være helt kompromissløs.

Unntaket må i tilfellet være den artige åpningslåten, den allerede nevnte «Enkel psykologi» som starter med en liten ”One, two, you know what to do”, en sang som har formuleringer som jeg kan kjenne meg igjen: ”Jeg rydder når jeg vil, som regel vil jeg ikke, jeg får det ikke til“. I denne og de andre sangene bedriver Trond stor formidlingskunst, og laget han har med, får fram en litt annen side av ham enn ellers, uten at særpreget lider av den grunn.

Terje Norum

Favorittsanger? Skal jeg forsøke meg på favorittsanger på dette albumet, må jeg nesten nevne «Det gamle hjerte mitt». Nydelig:

“Det gamle hjertet mitt er alt jeg eier// jeg gir deg det og spør om det er nok“

Og «Huset sorgenfri». Neil Young synger «Soon I Might Be Going». Trond Granlund er ikke fremmed for de samme tankene i «Jeg står her ved elva». Han ser over på andre siden, grunner på hva som finnes der, men det er ingen båt eller ferjemann der ennå. Heldigvis. Plata er så mye, men først og fremst en nær kjærlighetserklæring til kona, slik jeg hører den.

Siste sang på albumet er til en som har gått bort, fine «Takk, min venn, farvel». Under denne sangen håper jeg nesten at det skal være siste sang på konserten også. Det hele er så perfekt ikke-perfekt. Ikke noe burde forstyrre roen og den gode stemningen denne nokså fantastiske konserten på 75 minutter gir oss. «Bandidos i det fri» kan jeg høre på Olsen på Bryn . Jeg blir nesten bønnhørt. Som ekstranummer kommer likevel «Livet er så mye» i det Trond Granlund kalte en polsk frijazz-versjon. Den kunne passere med glans siden Tore Thomassen og Terje Norum står bak også den.

Nei, slike kvelder vokser virkelig ikke på trær! Jeg var nesten redd for å plukke fram albumet igjen. Det trengte jeg ikke være. Det bør spilles høyt, enda bedre i rom enn med hodetelefoner. Konserten står til toppkarakter, albumet er ikke langt unna, det heller!

Norum, Reiersrud, Arntzen og Granlund

Knut Reiersrud
Trond Granlund