Denne sitter i vinkelen. Beste nye rockealbum jeg har hørt hittil i år!
Økt intensitet. American Aquariums to siste ordinære album har til dels funnet frontmann B.J. Barham i et roligere, mer countrifisert musikalsk landskap. Særlig gjaldt dette Chicamacomico (2022) som i stor grad var en bearbeiding av morens død, men også The Fear Of Standing Still (2024) har en god porsjon med neddempede låter. Begge albumene er riktig gode, Chicamacomico mest gjennomført og helhetlig.
I min omtale av The Fear Of Standing Still skrev jeg at jeg gjerne tar et reinspikka rockealbum ved neste korsvei. Nå er jeg bønnhørt. Riktignok har de funnet plass til et par-tre roligere låter, men de er svært gode, og som kontraster til rockerne, løfter de albumet. Dette albumet minner om det rå og drivende rockbandet som spilte på John Dee for godt og vel tre år siden og livealbumet som ble gitt ut før jul i fjor.
Shooter Jennings. American Aquarium er i første rekke B.J. Barhams prosjekt, og etter en større endring i bandet for snart ti år siden er han nå eneste originalmedlem.
Årets album, New Ways To Lose, er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen!
Foto: Tormod Reiersen
Dagbok. B.J. Barham uttrykker at albumene skal speile hvor han til enhver tid står i livet. Slik sett er filosofien hans omtrent den samme som hos kameraten Jason Isbell, som også produserte det legendariske Burn. Flicker. Die (2012) for bandet. Siden den gangen har Barham fulgt i Isbells fotspor og blitt nykter. Barham er blitt familiemann, og han lever nå et langt roligere liv enn tidligere med kone og barn. Om du ønsker musikalske referanser utover Isbell, kan jeg jo nevne at bandnavnet American Aquarium er hentet fra en Wilco-låt. Musikalsk står de nok enda nærmere folk som Patterson Hood og hans band Drive-By Truckers.
Man tror på B.J. Barham når han synger med stor autoritet. På forrige album oppfordret han menn til å leve i pakt med følelsene sine og gjerne være en «crier». Det er noe fint over at dette kommer fra den tøffe rockeren som han framstår på dette nye albumet. Mange av oss mennesker har flere sider.
Tittelen på albumet speiler den fandenivoldskheten du finner på albumet. New Ways To Lose. Som et livsmotto. Ikke la oss kue av noen tap, vi har enda nye måter å tape på som vi kan oppdage. Eller man kan trekke det opp på samfunnsnivå, der stormaktene tar avgjørelser som rammer oss alle, stadig på nye måter. På avslutningslåten «Bad Habits» synger han om hvor enkelt det er å få dårlige vaner, og hvor vanskelig det er å bli kvitt dem. Samtidig lever han av å sette sammen musikk og tekster som bygger på livet han lever.
Herlig driv. Åpningslåten «Dollar General» tar deg med til et døende samfunn der til og med den lokale varehandelen må stenge. Den drivende oppfølgeren «Can’t Into Could» mobiliserer vilje – og evne– til å endre livet og verden til et bedre sted. Og slik fortsetter det. Pianosoloer, gitarsoloer. Gode tekster. «4 x 60» er en nostalgisk familietur med bil i 60 miles per hour og fire vinduer trukket ned.
Livsvisdom. Etter fem rockere som også inkluderer den akkurat like fine «Twin Flames» er det klart for «Out There In The Dark», en nydelig neddempet låt du for all del ikke må bruke til en toalettpause. Her øser Barhham generøst av sin evne til selvrefleksjon og livsvisdom gjennom gode one-linere som den kritiske lyttere kan synes grenser til det banale, og kanskje hadde de vært det om de kom fra andre enn Barham som synger dem med stor troverdighet. Jeg finner fram min indre «crier» og gleder meg stort over formuleringer om at det viktige ikke er hvor du er på vei, men hvordan du kommer dit, og at det som gjelder er hvem du er, og ikke hvem du har vært. Og husk» «You are not the only one out there in the dark». Og føyer han til, nei, han starter like gjerne sangen med:
Art is not an answer but a question// Darkeness ain’t a stranger it’s a friend
Litt seinere får du en ny, litt roligere sang i «Favorite Hello». «Favorite Hello» er en hyllest til Barhams avdøde hund, hunden som alltid møtte ham med kjærlighet og hengivenhet når han kom hjem. Også en glimrende sang.
Bygger energi. Det er fire sanger jeg ikke har nevnt. Det er ikke tilfeldig. Men det skyldes ikke at de er svake om du måtte tro det, men at de kommer på siste halvdel av albumet. Herlige rockere, gode melodier, hooks og overganger
. Ikke bare flotte gitarsoloer, det også, men også andre lekre detaljer og lek med blant annet piano. Og du får også en roligere låt til i «Just Like You» på et album som derfor unngår å slite deg ut, men bygger energi og gir tid til restitusjon og ettertanke underveis. På «Just like you» filosoferer trolig Barham over at dattera vokser opp til å likne sin bestemor, en bestemor hun aldri rakk å bli kjent med.
Jeg holder på mitt. Vårens beste rockealbum! For meg.
20 år gammelt. Det er bare et par måneder siden vi kunne oppleve Rodney Crowell i trio-format levere en reinspikka terningkast 6- konsert på Rockefeller i Oslo. Nå er han ute med et nytt album, den produktive ringreven. Helt nytt er ikke dette albumet, det var opprinnelig ment for utgivelse tilbake i 2006. Han hadde nettopp gitt ut den sylskarpe trioen The Houston Kid (2001), Fate’s Right Hand (2003) og The Outsider (2005), og snart skulle han gi ut Sex And Gasoline (2008). Han likte rett og slett ikke albumet den gangen. Så fant han det nylig fram igjen, og syntes det er så bra at han ville gi det ut.
Det er lov til å være skeptisk til slike arkivutgivelser. Man kan jo tenke at albumet rett og slett ikke er bra nok. Nå har vi jo sett flere ganger at det kan ligge mye gull og vente på utgivelse, ikke minst er Bruce Springsteens formidable boks fra i fjor et tydelig bevis på dette. Og Rodney Crowells Then Again er et særdeles fint album!
For å ta det negative først. Det er jo noen som går langt i å mene ar man bør eie et fysisk eksemplar av musikken man spiller. Denne gangen forhåndsbestilte jeg en LP, og ble skuffet da den ankom. Ikke fordi musikken er dårlig, men fordi merverdien av album-omslaget er svært begrenset. Ingen tekster, ingen bakgrunn, bare et kjedelig hvitt innercover. Det andre negative er discorap-låten «Whatcha Gonna Do Now #2» der blant annet Lyle Lovett bidrar. Den ene dattera mi lurte på om jeg hadde satt på låten frivillig, dette var da ikke min greie. Godt observert. Nå kan det hele være en spøk, for den mye finere låten etterpå denne, den dog beslektede «The Has-Been Vents His Spleen», diskuterer hans egen gammeldagse musikk-smak satt opp mot den nye pop-countryen.
Musikken er ellers topp! Resten av albumet har et stort sett organisk lydbilde med blant annet fele, cello, mandolin, piano og fele, og med sanger som spenner fra fint til glimrende! Det begynner fint med «I Won’t Lie» og tar seg opp både i tempo og kvalitet med den siste sangen Rodney skal ha spilt inn sammen med Guy Clark, den sinte og til dels rocka «Are You One Of Us?», om å bli tvunget til å tilpasse seg. Den ettertenksomme hyllesten til Cohen i «If I Could Speak To Leonard» er bare nydelig! Nå var dette spilt inn mer enn 10 år før Leonard Cohen døde, men det er flere av oss som kunne ønske å snakke med mannen som gikk fra å bli oppfattet som notorisk skjørtejeger til vismann:
Perhaps I’d bow in silence And leave the man in peace Content myself with what I know Of Montreal and Greece
Og det fortsetter med flotte sanger som for eksempel barokk-balladen «Sing Your Heart Out» og sangen som senere skulle bli gitt ut som «Forty Winters», nå som en mer nedstrippet «40 Winters». Helt til slutt slipper også selveste Emmylou Harris til på «Go Light A Candle».
En god femmer! Et veldig fin album som veksler mellom det varsomme, bluegrass og sanger som er litt mer rocka. Så om omslaget til LP-en står til en svak toer, holder musikken til en god femmer!
Her følger en oppsummering av Gubberocks norske albumfavoritter så langt i år. Ingen rangering, det tar vi seinere. Spilleliste nederst i saken!
Eigil Berg: Stemninger
Mange låtskrivere eldes som god vin. De blir ikke dårligere med årene, men tar med seg levd liv inn i musikken og lager tekster med relevans for deres og dermed også andres liv. Det nye albumet, Stemninger, viser nok en gang at Eigil Berg er en slik låtskriver. Han har passert 75 år, og selv om jeg på langt nær har hørt alt Eigil har gjort, tør jeg påstå at han knapt har vært bedre enn han er på sine siste album. Om det er Eigil Berg som har skrevet tekstene selv, eller om de er skrevet av kameraten Ingvar Hovland, spiller ingen rolle. Dette er sanger formidlet gjennom Eigils hjerte og sjel.
På de flotte forgjengerne Røtter (2022) og Bondesønn(2024) utforsket Terje fra Dyrøy i Troms og bosatt på Hokksund i Buskerud hvem han er gjennom hvor han kommer fra; forfedre, foreldre og steder. Nå er det kjærligheten som skal utforskes i flere fasetter. Jeg utelukker ikke at dette også er er nytt dybdykk i hvem han er og hva som har formet ham, men nå fra en annen synsvinkel. Regn ska falle er blitt ei vakker, stort sett neddempet og helthetlig viseplate i melodi og tekst uten svake ledd. Nydelige sanger, flott lydbilde. Et album å bli glad i.
Mange av Gubberocks lesere husker ham som John Ross, det unge talentet fra Fredrikstad som spiller americana med sterke likhetstrekk med storheter som Bob Dylan og Jerry Leger. Nå tar Tore Ragnar Sollien fram sitt eget navn og gir oss heidundrende og rett fram rock på norsk. Det er nå fristende å sammenlikne Tore Sollien med Villskudd, en gruppe unge musikere fra Innlandet som ga oss et av årets beste album i 2024 og som er albumantuelle også i år. Fandeninvolskheten, tekstene og musikken. Snakker vi et av årets beste norske rockalbum?
Geir Sundstøl er kjent som en av Norges fremste multinstrumentalister og produsenter som ikke minst er fremragende på pedal steel. På albumet Langeleikspiller han sammen med en annen pedal steel-gitarist, nemlig den London-baserte Joe Harvey White. De fant hverandre tilbake i 2016 da Sundstøl albumdebuterte med Furulund. I august 2024 møttes de, spilte litt sammen og etter fem dager hadde de plutselig et album. Sundstøl lot sitt sedvanlige fokus på detaljer og fulgte Joe Harvey-Whytes spontane oppskrift.
Ulike klanger, stemninger. Ulike tanker i hodet. Ulike innfallsvinkler for å la tankene forsvinne.
Stein Torleif Bjella er en nasjonalskatt som treffer på tvers av generasjoner. Med en slags autoritativ ydmykhet tok han rommet i TV2-serien «Hver gang vi møtes», og alle i familien var som oftest enige om at jo, Bjella var aller best. Ofte med utgangspunkt i karakterer fra egen hjembygd Ål i Hallingdal, skriver han tekster og musikk som viser at vi mennesker i bunn og grunn ofte har mye til felles, uansett bakgrunn. Med hans nye album Velkomen skodde befester han sin posisjon.
Albumet er nydelig produsert av Geir Sundstøl, har mange fine melodier og lekre detaljer. Bjella har hentet inspirasjon utenfra, fra Marc Ribot, Daniel Lanois med flere, men han har så mye særpreg i stemme, melodier og tekster med lune rim at det aldri er tvil om at dette er Bjella. Mann lærer alltid litt om menneskene, ja til og med om seg selv, av å høre på Bjella.
Gubberock overvar en særdeles flott konsert med Bjella og band på Kaktusfestivalen i Halden. Les om den her.
Muzzlewhite: Antlers By Sunset
Om jeg må sammenlikne Tore Aurstad og hans band med noen, må det kanskje bli det glimrende Seattle-bandet The Walkabouts. Tores stemme har omtrent like doser Chris Eckman i det bandet, Steve Wynn og Robert Forster over seg. Du får mørke elektriske gitarer, bass og tangenter, og da bør Muzzlewhite være godt plassert i det musikalske landskapet.Det er bare å konkludere med at Muzzlewhite har laget et album i ordets egentlige forstand. En sterk enhetlig samling låter som mange vil ha glede av.
Johanna Demker har lang fartstid i norsk musikkliv, og har flere album i bagasjen, også i nyere tid. Jeg må innrømme at jeg ikke har sjekker ut Johannas tidligere album ordentlig. Hennes Fortune Hunters et av de mange album jeg må gi tid, før jeg vet om det er på min side. Jeg vet ikke hvilke flere låter jeg skal trekke fram spesielt, men tittellåten «Fortune Hunters», «Mourning Song» og den ettertenksomme pianodrevne «Stronger» er alle verdt å nevnes. Et veldig, fint og variert album for oss som liker fengende rockelåter og insisterende ballader fremført av et band med stor B og en egenartet artist. Dette albumet skal bli med meg videre!
La deg bli ført inn i en verden av mystikk, stemninger og særpreg. Innenfor sine rammer viser Krissys Marys folkemusikk sårbarhet, selvstendighet og styrke. Det er få, om ingen andre som lager slik musikk i dag.Selv liker jeg åpningslåtene «The Fire» og «Johnny Silver» samt avslutningslåtene «Picturesight Loneliness» og «The Reader Will See It» aller best, men først og fremst er det helheten som tiltaler meg. Titlene på låtene er poesi i seg selv, og gir inntrykk av et stykke musikk som er gjennomarbeidet på flere plan.
Nær sensasjonelt gode sanger, skrev jeg om den da 20 år gamle Vilde Byes debutalbum Colder fra 2024. Det kan jeg også skrive om oppfølgeren Never Nothing. Mye bra, «Puzzle Piece» med sin antydende elektriske gitar, «Wait For You» og «Because Of You» har alle egenskaper som kan gjøre dem til akkurat din favoritt. Nedstrippet, minimalistisk, gode melodier, små tempovariasjoner, lekre detaljer. Aldri kjedelig. Og når albumet avsluttes med «Petals», er du godt i stemning til å starte på nytt. Jeg opplevde henne med band på Kaktusfestivalen i Halden for få uker siden – sterkt!
Smykker. Jeg vet ikke om det er riktig å se på Trøsteviser for redde netter, Hjem og Lengt som en trilogi. Det er uansett et særdeles fint knippe album å kunne smykke seg med. Poetiske og vakre album om selve livet. Det høres tilsynelatende så lett ut å lage så gode tekster og varierte og egentlig ganske mangslungne melodier. Å spille så uanstrengt. Deri ligger kanskje hemmeligheten gjemt. Tusen takk!
Det er ingen tvil om at Jonas Brekke med sitt nye album, «The Price Of Progress», har levert et av mine norske favorittalbum hittil i år. Men Brekkes musikk er av internasjonalt format, så Brekke sammenliknes også med The Band og Van Morrisson. Selv synes jeg Ray LeMontagne og svenske Jesper Lindell er like nærliggende om man absolutt må sammenlikne denne originale artisten med andre.
Tittelen på Roy Gudmundens nye album, Blodspor, sender tankene i retning av både Blood On The Tracks med Bob Dylan og flere romaner. At Gudmundsen løfter fram «Blodspor» som tittellåt, signaliserer at tekstene på albumet handler om levd liv – om feilsteg, nederlag, sorg og savn. Men også veien videre selv om man ofte går i ring, gjentar seg selv. Med historier om livets spor – om tap og håp, med humor og ettertanke er Roy Gudmunden mer enn solid historieforteller. Resultatet er et album som både berører, underholder og gir lytteren noe å ta med seg videre.
Anders åkte aldrig til Patagonien. Men han reiste til Moskus i Trondheim og spilte inn livealbum der. Anders er én av rollefigurene bandet Utan Dom. bruker når de tar fram sin i indre Anders eller indre Agnes, ja, kall det gjerne deres indre Elling. Sangene og framføringene som er samlet på dette albumet, er en perfekt introduksjon for nye lyttere. Samtidig får vi som har fulgt dem en stund, høre flotte versjoner med mange delikate musikalske detaljer.
Miller Sessions: «Many Tomorrows, One Today – The Betsey Sessions»
Nå foreligger det en ny live-EP fra Espen Langbråten og Miller Sessions. Som jeg skrev da de ga ut albumet «Poet» fra 2023, av de beste norske albumene det året: «Joaguin Miller (1841-1913), dommer, kokk, hestetyv, redaktør og poet. Slik omtaler mannen bak prosjektet, Espen Langbråten, Joaquin Miller. Langbråten fra Østfold, med bakgrunn fra blant annet bandet Helmers Hage, er så fascinert av Miller at han like gjerne har tonesatt flere av diktene til Miller og skapt en forestilling med ville historier og sanger om den glemte poeten. Han ønsker at flere må få øynene opp for Miller!»
Live- EP-en har så langt jeg kan se med fem av låtene fra «Poet», i tillegg til «The Birds And The Bees». Gode sanger og gode historier i en stemningsfull setting. Sett på EP-en som er spilt inn på turné i det store utland, og gled deg til et nytt studioalbum som skal være klart om ikke alt for lenge!
Villskudd: Intet er forgjeves
Gubberock kåret Villskudds forrige album «Det kommer til å regne snart» til 2024s nest beste norske album. Samme år så jeg dem også gjøre en sterk oppvarmingsjobb for Jerry Leger. Nå er de ute med et nytt album, denne gang produsert av Kjartan Kristansen. Med «Ingenting er forgjeves» er den unge gjengen fortsatt vitale og interessante. God rock ikke så langt fra DumDum Boys. Jeg skal høre mer på dette albumet!
Erlend Ropstad: Like sant som alt annet
Det hviler en tilbakelent tilfredsstillelse over denne EP-en. Til og med den vakre «Vannspeil» med refleksjoner over et forhold som manglet kjærlighet. I en av sangene synger Erlend om morgener der uroen sitter som en klo i magen. Denne EP-en kan hjelpe deg med å finne den store roen, om så bare for de 22 minuttene EP-en varer. Så da konkluderer jeg på språklig sett kjedeligste måte. Erlend Ropstads EP Like sant som alt annet er utrolig fin!
Min barndoms sommer var drømmen om Sverige. Neida, ikke bare drømmen om Sverige. Men det også. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen tilbake. Det bør være skussmål godt nok fra en som sjelden tar frem terningkastene. Levis far – eller var det én av Levis romanfigurer – hoppet på ski, og Levi er glad i hoppmetaforer. Om skihopperen Torgeir Brandtzæg, Guy Clark, Hank Williams eller selveste Jesus sa det best – for å være litt kryptisk – er ikke så viktig. Men på dette albumet hopper gjengen langt og står med et flott nedslag.
Oslo Konserthus skinner som best når det presenterer akustisk musikk, og lyden av stemme og gitar er helt upåklagelig der jeg sitter godt plassert på åttende rad når John Hiatt muligens gir sin siste konsert i Oslo. Det er dog mulig å pirke borti at stemmen til Hiatt har vært enda bedre og råere enn særlig på de første låtene. Men 73-åringen låter fortsatt som John Hiatt!
Sist jeg så John Hiatt var for over 20 år siden med band på Rockefeller. Jeg mener å huske at det den gang ble litt vel mye av det gode. I går ble det kanskje litt lite. Noen av sangene hadde naturlig nok vært enda bedre med band. Tidligere i år så jeg 84-årige Paul Simon som også har redusert stemme og noen hørselproblemer. Sammen med er stort band gjorde han sine alderdomstegn til en styrke. Det lyktes ikke John Hiatt alene med i samme grad. Og det kunne man heller ikke forvente.
Publikum var stille og tok varmt i mot denne flotte, og nå litt lutryggede artisten. Scenen var kledd med en gitar han ikke brukte, en Ipad han ikke så så mye på og et lite bord med drikke og munnspill. Enkelt og pent.
Jeg har ikke et nært forhold til alle Hiatts låter, men utover i den 95 minutter lange konserten kom flere og flere av mine favoritter, selv om jeg gjerne skulle byttet bort noen av sangene han spilte mot enda flere låter fra mine favorittalbum med ham Leftover Feelings (2021)– tenk at det albumet allerede er 5 år gammelt – Slow Turning (1988) og Dirty Jeans And Mudslide Hymns (2011). «Tittelsporet» fra sistnevnte, «Adios To California» var nok det absolutte høydepunktet for meg i går, men versjonen av «Tennesee Plates» fra Slow Turning var også sterk, og på «Mississppi Phone Booth» fra Leftover Feelings spilte han gitar nesten som samarbeidspartner Jerry Douglas.
John Hiatt krydret konserten med en rørende hyllest til kons gjennom 40 år og med historier som seg hør og bør i dette formatet. Størst inntrykket gjorde nok historien om hans «kriminelle» løpebane og biltyveri som unggutt, en historie som resulterte i sangen «Thunderbird».
Senere denne natten skulle Norge slå Senegal i fotball-VM i New Jersey. Vi kortet ned ventetiden med John Hiatt og sanger som «Memphis In The Meantime». Det ble trivelig, til dels meget trivelig, men dette var ikke kvelden for magi i Oslo Konserthus. Terningkast 4, som du skjønner.
Du finner settliste her. Nå spiller jeg hele Dirty Jeans And Mudslide Hymns. Saker!
Gubberock 