BOB DYLAN & BAND I OSLO SPEKTRUM, 17. oktober 2026
Pressebilde
Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett Bob Dylan, men tror det er 8-10 ganger. I kveld spilte den 85 år gamle mannen igjen i Oslo Spektrum. Fotoforbud og nedlåsing av mobiler, men med lite lys og en Dylan i hettegenser som velger kun å kommunisere gjennom musikken, vet jeg ikke om det hadde blitt så mye bilder uansett.
Dylan er av de artistene jeg har spilt aller mest på plater – også liveopptak – mens konsertene i mi tid ofte ikke har truffet blink i samme grad. De siste fem konsertene jeg har sett fra og med 2015 har vært av de beste jeg har sett med Dylan. Mellom 2000 og 2010 så jeg et par nokså svake konserter om jeg kan tillate meg å si det om én av de aller største.
I kveld var bandet mer enn solid, lyden var bra og Dylans vokal klar og god. Låtene blir til tider fremført litt for likt i tilbakelent bluesrockstil.
Høydepunkter i kveld var for meg Man In The Long Black Coat, Tangled Up In Blue, When I Paint My Masterpiece – som jeg en stund trodde var en cover av «Puttin’ On The Ritz.”– og avslutningen med « I Shall Be Released” og en morsom «You Ain’t Goin’ Nowhere”, som eneste ekstranummer, så det er mulig å si at Dylan ga seg på topp – i kveld vel å merke – etter 100 minutter.
Morsomt når Dylan etter 70 minutter drar fram munnspillet og får folk til å juble, eller når han synger tittelen på «Tangled Up In Blue” og folk skjønner hvilken sang som kommer i en ganske så omarbeidet versjonen.
Interessant at Dylan valgte å hylle to av mine andre helter gjennom å gjøre Louisianna 1927 av Randy Newman og Dublin Blues av Guy Clark.
En ganske fin kveld, som Dylan også i dag viser at han har potensial til å gjøre enda bedre. Dylan var nok vassere for fire år siden da han gjorde mesteparten av mesterverket Rough And Rowdy Ways som ble gitt ut to år tidligere. I kveld ble det vel rundt tre låter derfra hvor «I’ve Made Up My Mind To Give Myself To you» satt best hos denne lytter.
Jess Williamson: A Mile South Of Heaven (album 2026)
If you wanna go to Heaven, gotta go through Hell Gonna lose your mind trying to find yourself Even the Devil has God inside Gotta see the darkness to know the light
Jeg hører ikke alltid på Tom Skjeklesæther. Heller ikke når det gjelder countrymusikk. Han er nok enda mer country enn meg til tider. Fredag for vel en uke siden skrev han veldig fint om Jess Williamsons nyeste album, A Mile South Of Heaven. Det gjorde meg såpass nysgjerrig at albumet ble med meg på T-banen samme morgenen uten at jeg ble frelst umiddelbart.
Jess Williamson er et navn jeg har hørt om, men som har havnet utenfor min prioriteringssone. Det er dumt, men slik er det når verden er full av god musikk. Det er jo en fin ting med en verden som ellers kan være vanskelig å få grep på. Jo, «What A Wonderful World»!
Jess er født i Texas, vokst opp i Dallas, og tilbringer mye tid i Los Angeles. Hun nærmer seg 40 år og har flere album i kofferten som inkluderer et album med Katie Crutchfield (Waxahatchee).
A Mile South Of Heaven skal være mer country og mindre indie enn på tidligere utgivelser. Vi får deilige doser av steel gitar og banjo. Stemmen er en vanvittig fin blanding av Emmylou Harris, Edie Brickell og Courtney Marie Andrews. Andrews står også som medforfatter på «A Dark Day Inn Dallas. Hun synger seg rett inn i sjelen. Jess oppgir at hun også er inspirert av folk som Leonard Cohen, Lucinda Williams og Guy Clark. Referansene bør dermed være orden for Gubberocks lesere. Blant musikerne finner du The Whitemore Sisters. Når jeg i tillegg kan nevne at albumet er produsert av Shooter Jennings, er det vel egentlig ikke mer å lure på?
Men referanser og produsent er én ting, musikken må treffe også. De to første gangene jeg hørte albumet syntes jeg nok den godeste Tom hadde overdrevet litt, men hei, hei hva er det jeg hører:
My my, hey hey Loneliness is here to stay Hey hey, my my Love for you will never die
Jeg har kommet til «Someone Else’s Horses», et spor som fortsatt mange lyttinger seinere fremstår som bra, men et lite stykke bak albumets beste. Vel, den begynner å sette seg. Jess har nok lest Gubberock, og vet hva som skal til for ar jeg gir albumet flere sjanser. Og det takker jeg henne for!
Sangene som først fikk meg hektet er et midtparti med tittellåten «A Mile South Of Heaven», den overjordisk fengende «Tracking The Tropics» og «Dark Day In Dallas».
Senere har jeg lagt flere låter til listen over favoritter, ikke minst åpningslåten «Goodbye To All That». Jess skriver med bakgrunn i eget liv og opplevelser. «Goodbye To All That» er nesten et farvel til Los Angeles, til drømmer og et liv Jess ikke fikk helt orden på. Omtrent som på albumets aller beste låt, «Tracking The Tropics»?
The weatherman says he’s tracking the tropics Another storm with a woman’s name She’s catastrophic
Albumets tittel handler om å være nærme det fullkomne, men aldri helt nå dit. Glasset kan være halvtomt, men jeg tolker at Jess snarere finner at det er nokså nærme fullt.
Uten å ha gransket lungene og nyrene mine nærmere, tar jeg sjansen på å skrive at dette må være et av årets aller fineste countryalbum. Det snurrer og går, og om oppturen fortsetter, er avstanden til himmelen kortere enn 1609 meter!
Vi har hele tre album med svensker i dag. Men fortvil ikke, alle artistene har tilknytning til Norge. Stefan Sundström, Andi Almqvist og Lars Winnerbäck. Både Almqvist og Sundström gir ut musikk på det litt alternative plateselskapet Ella Ruth institutet som blant annet boikotter Spotify. Winnerbäck holder til på United Stage. Nok om plateselskap, nå over til musikken!
Stefan Sundström & Sista Jäntan: Den swenska kulturkanonen (album 2026)
Er det én ting du må ha på «to do-listen», er det å se den nå sekstifireårige (da dette ble skrevet) svenske visepunkeren med band. Dette var av de morsomste, alvorligste, styggeste og vakreste konsertene jeg noen ganger har vært på. Jeg hadde nokså tilfeldig på meg en Tom Waits-trøye. Det kunne vært mer feil. Måten Sundström sang og skrek på, hans teatralske og særdeles underholdende bevegelser. Alt dette supplerte musikken på en måte ingen lysshow kunne ha erstattet. (Fra omtalen av konsert med Stefan Sundström & Sista jänten på Rockefeller i Oslo i juni 2024)
Stefan Sundström har minst to ansikter. Det ene er som rolig ballademaker og visesanger, gjerne med piano og Franske Trion. Den andre er som litt stygg punker. Vi møter i hovedsak det siste ansiktet på det nye albumet Den swenska kulturkanonen med Stefan og Sista Jäntan, det vil si ikke så ulikt det som møtte oss på Rockefeller denne junikvelden for to år siden. Særlig låtene nummer to til fire virker rølpete. Albumet åpner med salmen «Den blomstertid nu kommer» som både er høytidelig og jordnær på en gang. Noen tolker den som et nikk til Stefans bassist Nikke Ström som døde etter at innspillingen av albumet var ferdig, andre som et kroneksempel på albumets tittel, Den swenska kulturkanonen. Hvorfor «swenska» står med «w» på albumomslaget, vet jeg ikke.
Foto: Tormod Reiersen
Etter de fire første sangene, der «Gunga rull» framstår som best og morsomt, endrer albumet noe karakter. Tempoet tas ned et hakk og det er nå vi får de flotteste låtene. «Liten blues», «Maj vart tok du vägen», «Tiggaren från Loussa» og «Sakta» er alle toppklasse og Sundström på sitt beste. Sundström har mye på hjertet om klima og miljø, sosiale medier og en verden som går til helvete. Helt til slutt gir han oss «Uppmuntran», en låt som er skrevet av Wolf Biermann med svensk tekst av Per Olov Enquist og Caj Lundgren. Den oppmuntringen trenger vi etter all elendigheten.
Et meget bra album der jeg nok hadde ønsket at punklåtene var spredd litt mer utover. Men du verden; det er bare å glede seg til konserter på nyåret! Tilknytningen til Norge, spør du. Sundström tilbringer mye tid i Nord-Norge, Nord-Norge er selvsagt er uhyre presist begrep for oss søringer.
Andi Almqvist: We’re All Gonna Die But I Can Live With That (album 2026)
Kveldens høydepunkt for meg var likevel da svenske Andi Almqvist var gjest. For en versjon av Tom Waits’ «The Earth Died Screaming» av Andi og bandet! Freddy Holm fikk virkelig utfolde seg. Eneste ankepunkt er at vi gjerne skulle sett mye mer av Andi i lag med The Salmon Smokers. En lytt på Andi Almqvists album fra i fjor bekrefter at han har mer enn litt til felles med nettopp Tom Waits. (Fra omtale av Interstatefestivalen på Røverstaden i Oslo i februar 2025).
Andi Almqvist fra Malmö er tilbake med et album innspilt i Halden med multiinstrumentalisten Freddy Holm i førersetet der også folk som Jesse Tomlinson og Bene Risenfors deltar. Da jeg så ham i Oslo, sammenliknet jeg altså Andi med Tom Waits. Når jeg hører åpningslåten «She Jumps», tenker jeg på en annen Freddy Holm har samarbeidet med, nemlig Luke Elliot. Ellers ser jeg Nick Cave nevnt, og det er ikke helt borte, det heller. Mørke dommedagslåter med snev av ironi og humor. Jeg er svak for både sangen og tittelen på albumet, We’re All Gonna Die But I Can Live With That. Det må være et fint motto for livet vi lever!
Foto: Tormod Reiersen
Stemmen til Andi er mektig, mørk og stor og får flott oppbakking av Freddy og hans synther, strengeinstrumenter og strykere. Mye flott, mye småpompøst med positivt fortegn. Favoritter så langt er låtene jeg allerede har nevnt supplert med «Alone And Forsaken», «Rosemary’s Grandchildren» med et herlig kor fra dødsriket, og «The Fly».
Et mektig album!
Lars Winnerbäck: Längtan till våren (album 2026)
Jeg så nylig PJ Harvey i Oslo. Kunstnerisk, utfordrende og veldig bra. Men i går var det musikk som ikke krevde så mye, men ga og ga, rett i «Själ och hjärte». Fest og opptur. (Fra omtalen av Lars Winnerbäcks konsert Oslo Spektrum i november 2023)
Musikken til Lars Winnerbäck har noe enkelt og liketil over seg. Den egner seg strålende på konsert, og om jeg ikke skulle gape over så mye annen musikk, skulle jeg lært meg alle tekstene utenat og sunget med når Lars igjen besøker Oslo i november. Besøker, vel, om jeg ikke tar helt feil, bor han vel her allerede store deler av året sammen med sin kone Agnes Kittelsen.
Fansen elsker å synge med når Lars holder konsert, og det er en fryd å se hvilket samhold og hvilken glede han skaper for menneskene, enten vi kjenner hverandre på forhånd eller ikke.
Jeg er likevel ofte litt sein til å ta nye sanger med Lars Winnerbäck inn over meg. Sist tok det selvfølgelig lang tid før det løsnet, da Neutronstjärnan var et samarbeid med Joakim Berg og Martin Sköld og hadde et noe alternativt lydbilde. Men det ble «Värkligen bra» til slutt!
Jeg må innrømme at jeg også denne gangen måtte ha tre gjennomspillinger før skuffelsen gikk over i begeistring! Men Längtan till våren er et mer tradisjonelt Lars Winnerbäck-album. Som vanlig synger han om tiden som var, venner som har blitt borte, kjærligheten, solidariteten og verdenssituasjonen. Politisk er han en litt mildere versjon av Stefan Sundström. Det som er fascinerende er at han ofte klarer å dytte alt dette inn i en sang på én gang. Det fungerer!
Trolig har ikke dette albumet like sterke sanger som for eksempel Eldtuppen (2019). med sine «Skulla aldrig hända oss» og «Jag tror jag hittar hem», men kanskje er «Längtan till våren» enda jevnere. Og når man begynner å dissekere albumet, stikker de seg fram én etter én: «Dagen», «50 år i Västerås», «Kring Katarina k:a» og «Trettio dagar har april». Jeg liker omtrent alt, mulig det er et hvileskjær eller to. Om man skal kverulere, kan man kanskje si at sangene er litt vel like, men det blir litt smålig.
Et meget solid Lars Winnerbäck-album slik et Lars Winnerbäck album skal låte! Morsomt med en Abba-referanse, den har jeg allerede dratt for andre familiemedlemmer. Hør selv! Dette albumet blir spilt mye.
Mange rockartister er best i yngre år. For folk-artister er det ofte motsatt. Levd liv gir en tyngde til tekstene, vokalen og musikken. Mary Gauthier er en slik artist. Hun platedebuterte i moden alder, og nå har hun passert 64 år. Hun har vært bra helt siden albumdebuten Dixie Kitchen i 1997, men har ikke blitt dårligere med årene. Nå med Reckoning har hun gitt ut et album som kan konkurrere om å være hennes jevneste og beste til dags dato. Dette er noe så paradoksalt som et tidløst album for vår tid.
Tøff start på livet. Mary Gauthier ble adoptert bort da hun var barn, og rømte hjemmefra da hun var 15 år. Etter mange år som rusavhengig ble hun som 28-åring arrestert for å ha kjørt i fylla. Siden har hun vært edru. Jeg unner ingen å leve vanskelige liv, men når det først har vært så galt, og man klarer å komme fri fra kjøret, har man ofte med seg en ballast som kommer andre til gode. Mary Gauthier synger om eget liv, og hun synger med stor varme om andres liv på utsiden av det ordinære, om ”drag queens in limousines”, virkelig. I 2018 ga hun ut et kritikerrost album der hun hadde skrevet låter sammen med krigsveteraner og deres familier, Rifles & Rosary Beads. Slik sett gikk hun et skritt mot storpolitikken allerede da, men samtidig med et hjerte bankende for dem som gjorde det de ble satt til.
Har du bare hørt to låter med Mary Gauthier, er det kanskje «I Drink» og «Mercy Now». Utrolig flotte sanger. Men Mary Gauthier er så mye mer enn disse sangene. Med ujevne mellomrom spiller jeg derfor gjennom alle platene, og blir slått av historiene, melodiene og fremføringene hver gang.
Går til beinet. Det har nå gått fire år siden Marys forrige album, Dark Enough To See The Stars. Det albumet var blant annet en hyllest til døde venner, flere av dem kjente musikere som Nanci Griffith og David Olney. Hennes nye album er mer utoverskuende. Dette er et album for turbulente tider som utstråler varme langt ned og inn «where the spirit meets the bone» som Mary synger i en tekstlinje, en tekstlinje hun har hentet fra Lucinda Williams eller rettere sagt Lucindas far, dikteren Miller Williams.
A reckoning can be personal, political, or spiritual. These songs inhabit all three realms at once. – Mary Gauthier
Samarbeid. De åtte første låtene har Mary skrevet sammen med forskjellige låtskrivere, låtskrivere som vil være kjent for mange: samboer Jaimee Harris, Aaron Lee Tasjan, Vince Gill, Beth Nielsen Chapman, Lori McKenna og Eliza Gilkyson for å nevne de fleste av dem. Siste låt på albumet er en cover.
Foto: David McClister
Inspirert av Nebraska. Fire år siden forrige album, altså. Sangene har likevel en umiddelbarhet over seg som tilsier at det ikke er polert og gnikket på i studio. Snarere foreslo Mary overfor medprodusenten Neilson Hubbard et lydbilde som ligger nært Bruce Springsteens Nebraska. Nå som perfeksjon er tilgjengelig for alle, blir det menneskelige desto viktigere, også i kunsten. Albumet er nært og varmt, vokalen og tekstene er sentrum.
Flere av låtene løftes når Mary tar fram munnspillet. Samtidig har flere av låtene et tyngre og fyldigere lydbilde enn de fleste av sangene på det hjemmesnekrete Nebraska. På det som akkurat nå er albumets aller største høydepunkt, «Some Time» skrevet sammen med Vince Gill, får Mary hjelp av Michele Gazich på bratsj. Når jeg ellers ser at Mary selv spiller de fleste instrumentene, men får hjelp på et par av låtene, blir jeg litt overrasket. Dette er hudløst, men også mer enn det. «Reckoning» er på alle måter en stor låt!
Sterkt nært og varmt. Albumet åpner med sterke «Alcohol And Adderall» om en rusmisbruker med ADHD-diagnose og fortsetter med den like fantastiske «Heaven» om en mann som er i ferd med å miste sin kjære etter et langt liv: ”He will be all right cause he believes in heaven”. De finner begge trøst i at de skal møtes igjen på den andre siden. Så varmt, så nært, vakkert, og ja, trist eller snarere vemodig.
Store og lange linjer. Hun trekker linjene fra Jesus, konsentrasjonsleirer og hvordan flyktninger og innvandrere blir behandlet i dagens USA i den sinte «Judgement Day» og «Soldier Of Fortune». Det er fascinerende hvordan Mary bruker stemmen på forskjellige måter og gir sangene på albumet en ekstra dimensjon. Man finner tre ulike synsvinkler på albumet, på mange måter Marys egen i åpningslåten, så veksler det mellom de som har levd små og rike liv og de store utfordringene i verdenspolitikken. Det er som om Mary forteller oss at storpolitikken også handler om deg og meg, og gir forutsetningene for at vi skal kunne leve gode liv.
En bedre morgendag? Siste sang på albumet er «Thought I Heard A Train» skrevet av Tom Mason og Billy Alcorn. Sangen tar oss med til lyset i enden av tunnelen. Klarer menneskeheten igjen å gå ut i lyset, eller vil vi fortsette å famle rundt i et mørke, et mørke uten de stjernene Mary sang om på forrige album? Eller som hun synger i en gammel manns sted på «Some Time»:
I am an old man now, my life is almost done In my heart I do believe we shall overcome I pray for this world of sorrow for a better tomorrow That we might get there without a loaded gun
Utvilsomt av årets aller beste og sterkeste album i min del av verden, dette! Denne lukter på sekseren.
