Gubberock – Musikkomtaler av Tormod Reiersen

Utenlandske favorittalbum 1. halvår 2026

Her følger en oppsummering av Gubberocks norske albumfavoritter så langt i år. Ingen rangering, det tar vi seinere. Spilleliste nederst i saken!

Lucinda Williams: World’s Gone Wrong

Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams’ nye album World’s Gone Wrong, handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.

Benjamin Tod: Vengeance And Grace

Benjamin synger tidløs årgangsfolk, ofte ispedd mer reinspikka country. Sangene er ofte personlige og fra dypet av sjelen. Benjamin Tod har vært både loffer og tung rusmisbruker. Dette er et liv han har lagt bak seg. Han vil videre i livet, og bli en bedre utgave av seg selv som man sier i Kompani Lauritzen. Jeg for en solid terningkast 4 til et bra album fra Benjamin Tod. Han kan enda bedre!

Brown Horse: Total Dive

Mange har allerede kåret Brown Horse’ album Total Dive til årets beste album, i hvert fall så langt i år. Albumet har fått glimrende kritikk i musikkmagasinene Uncut og Mojo. Albumet havner et sted mellom terningkast 4 og 5 for meg. Jeg har spilt det mye, men fortsatt har albumet og jeg noe uforløst i forholdet vårt. Om brikkene faller på plass, kan det trekke opp albumet enda et hakk eller to.

The Youngers: Dreaming

The Youngers er et nytt bekjentskap for meg, men de ble stiftet helt tilbake i 1999 og har en rekke album i kofferten. Årets album Dreaming er spilt inn i studioet til Wilcos Jeff Tweedy i Chicago, The Loft. Dette er en fest av ei plate. Engasjert og variert vokal, passe temposterke sanger og deilige hvinende gitarsoloer. Jeg trodde ikke de lagde slik musikk lenger. Dette varmer et Gubberock-hjerte. Det er bare å dra fram den forslitte frasen: ett av årets beste album!

Michael Weston King: Nothing Can Hurt Me Anymore

Dette kunne vært et depressivt album. Til tider er det også desperasjon her – en smerte som ikke lar seg skjule. Men samtidig rommer musikken en form for katarsis, både for lytteren og trolig også for Michael Weston King selv. Han og kona, Lou Dalgleish, var egentlig i gang med et nytt My Darling Clementine-album da tragedien rammet: barnebarnet Bebe mistet livet, sammen med to andre småbarn, i den mye omtalte drapssaken i Southport der også flere barn ble skadet da en 17-åring gikk til angrep.

Albumet springer ut av en sorg få av oss kan forestille oss. Likevel er det ikke mørket som blir stående igjen. Michael Weston King gir rom både til smerten og til kjærligheten som ligger bak den. Resultatet er et album som det av og til gjør vondt å lytte, men som ofte også gir ro og er nær oppløftende. Ikke fordi det tilbyr enkle svar, men fordi det minner oss om at også i de tyngste stundene kan det finnes lys, varme og mening. Og ikke minst fordi musikken er vakker.

TP Lee Green: The Extraordinary Story Of…

Tim Beerneart aka TP Lee Green fra Belgia er ute med sitt debutalbum «The Extraordinary Story Of…» Det er anbefalt av Øyvind Rønning i Leffes Lab. Albumet er en bearbeidelse av at artisten i 2021 mistet sin fire år gamle sønn. På albumet får du hjerteskjærende beskrivelser av dette savnet gjennom mange svært gode låter. Rønning sammenlikner med Nick Caves Skeleton Tree, så da skjønner du at dette er sterke saker. Det er også nærliggende å tenke på ovenfornevnte album av Michael Weston King.

American Aquarium: New Ways To Lose

New Ways To Lose er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen! Vårens beste rockealbum! For meg.

Rodney Cowell: Then Again

Det er bare et par måneder siden vi kunne oppleve Rodney Crowell i trio-format levere en reinspikka terningkast 6- konsert på Rockefeller i Oslo. Nå er han ute med et nytt album, den produktive ringreven. Helt nytt er ikke dette albumet, det var opprinnelig ment for utgivelse tilbake i 2006. Han hadde nettopp gitt ut den sylskarpe trioen The Houston Kid (2001), Fate’s Right Hand (2003) og The Outsider (2005), og snart skulle han gi ut Sex And Gasoline(2008). Han likte rett og slett ikke albumet den gangen. Så fant han det nylig fram igjen, og syntes det er så bra at han ville gi det ut.

Det er lov til å være skeptisk til slike arkivutgivelser. Man kan jo tenke at albumet rett og slett ikke er bra nok. Nå har vi jo sett flere ganger at det kan ligge mye gull og vente på utgivelse, ikke minst er Bruce Springsteens formidable boks fra i fjor et tydelig bevis på dette. Og Rodney Crowells Then Again er et særdeles fint album!

Les om albumet her.

Les om konserten her.

Caleb Caudle: Heavy Thrill

Halvparten av sangene på amerikanske Caleb Caudles nye album, Heavy Thrill, er fra ok til ordinært fine. Resten er ekstraordinært fine! ”…Nå beveger vi oss mot de aller fineste låtene. «Fox Got The Chicken» er en grom låt om å gjøre gale valg når fattigdommen banker på døra. «Meantime», «Heavy Thrill», og «Sequia Polaroids» er andre rolige sanger, så nydelige at du nesten må være Caleb Caudle for å kunne lage noe slikt. Albumet avsluttes med «Toll Booth», en nokså typisk avslutningslåt som er blant de ordinært fine. Og det et egentlig mer enn nok. Vi kan ikke bli helt bortskjemte heller. Og teksten er sterk:. Fortelleren har mistet mannen, mistet fotfestet, men gjør sitt beste, står opp og går på jobb. Jo, egentlig. Ekstraordinært fin.“

Bonnie ”Prince“ Billy: We Are Together Again

Bonnie “Prince” Billys nye album, We Are Together Again, viser en artist som stadig er på små vandringer i sitt uttrykk, samtidig som han igjen vender tilbake til røttene i Louisville. Med varme strykere, rike og luftige arrangementer og en forsiktig stemme, har Will Oldham laget et album som vokser for hver lytt og utforsker bearbeiding av frykt, fellesskap og der gleden ved å skape musikk ligger i bunn. Her er det uansett mye å lytte til både i tekster, melodier og musikk.

Les mer om albumet her.

Les om den fantastiske konserten hans på Kaktusfestivalen her.

Kacey Musgraves: Middle Of Nowhere

Dette er et meget godt countryalbum, et album som jeg har hatt stor glede av de siste ukene. Ja, langt mer glede av enn det store gjennombruddet Golden Hour (2018), faktisk. Glem trommene, glem innvendingene mine, som tross alt er mest flisespikkeri og over tid kanskje heller ikke så relevante. Det er bare å nyte dette albumet!

The Delines: The Set Up

Musikken til The Delines gir en ettermiddnattsfølelse med blått piano, blå saksofon, Amy Boones blå stemme og mer blått til. Deres nye album, The Set Up, er blant annet basert på materiale som ikke fant sitt hjem på Mr. Luck & Ms. Doom. Mr. Luck & Ms. Doom skildret romantikere som søkte ut, og skal vi tro presseskrivet retter det nye albumet blikket mot dem som har blitt igjen: de ensomme, de avhengige, bedragerne og de fortapte. Ikke The Delines på sitt aller beste, men bra! Ny bok fra låtskriver Willy Vlautin på vei i posten.

Kyle Jenkins: HR

Det er noe forfriskende over et album der du får den ene inderlige sangen etter den andre. Så braker det løs med en rocker som likevel ikke bryter stemningen. Den hører hjemme i selskapet, bryter ikke albumets helhet. Kyle Jenkins har egenskapene som skal til. Følelser legges nakent på bordet, så sparker han i fra. ”HR er et slikt album jeg trenger nå. Jeg har spilt albumet mye siden det ble gitt ut på onsdag. Det er likevel litt tidlig å felle en endelig dom, og det er noen sanger som ikke har satt seg ordentlig. Uansett; dette blir fort ett av mine desiderte favorittalbum fra 2026!“

Anana Kaye: Are You There?

”I’ve come from another World“, synger Anana Kaye på sangen «Only The Fool Remains» på hennes nye album, laget sammen med hennes partner Irakli Gabriel. Og det er nettopp den følelsen hun gir meg med en stemme og et piano som er av samme verden, en annen verden. En annen tid; ikke fortid, samtid eller framtid. “…uansett et av de nye albumene jeg har satt aller mest pris på så langt i år. Helt til slutt får vi «Love Is» skrevet av David Olney alene. Ja, det er kjærlighet og ikke krig som er veien framover. En flott avslutning på et album som både engasjerer og utfordrer. Og best av alt; de gode sangene.“

Bill Callahan: My Days Of 58

My Days Of 58 er rett og slett Bill Callahan på sitt beste og mest interessante. På sitt mest menneskelige og tilgjengelige. Bill Callahan gjør det likevel ikke for lett for seg selv eller lytteren. Ikke alle tekstene har en åpenbar mening, men kan trekkes i flere retninger. Ikke alle melodiene er umiddelbare. Ta deg tid med albumet, konsentrer deg. Belønningen er stor.

Willie Nelson: Dream Chaser

“Er det Willie Nelson, han liker jeg!“

Det er riktig, det er Willie Nelson som nå er 93 år og ute med et nytt album, «Dream Chaser». Og som du skjønner, han høres fortsatt ut som Willie Nelson. Bare det er det man i enkelte kretser vil kalle en sensasjon. Albumet som sådan byr ikke på overraskelser. Det er øregodt, gode musikere og sanger skrevet av Willie selv ofte i samarbeid med den ofte brukte produsenten Buddy Cannon og gjerne en tredjeperson. Og på låten «I Can’t Read Your Mind» er denne tredje personen selveste Bob Dylan.

På tittellåten «Dream Chaser» synger Willie om gleden ved å fange en sang, og han spør seg om det vil bli den siste. Og det vil jeg tro mange låtskrivere spør seg selv om, selv om de skulle være et år eller to yngre enn Willie. Dette er bare et veldig fint og helstøpt album. Jeg har ikke så mange ord på lager. Jeg liker småhumoristiske «Whiskey Wants Me To» og den rolige «We’d Make A Good Movie», kanskje spesielt godt. Men også fint at det svinger av piano og Willie selv i låter som «After All».

Liker du Willie Nelson eller steelgitar, liker du denne! Ei fin plate, ikke bare ei fin plate til at artisten er 93 år!

Neil Young & The Chrome Hearts: As Time Explodes

Cortez The Killer» fra Bergen er med når Neil Young nå dokumenterer Amerika- og Europaturnéen han gjorde med bandet Chrome Hearts i fjor sommer. Selv var jeg også til stede da Neil og bandet spilte «Looking Forward» som også er å finne på livealbumet «As Time Explodes». Livealbumet er bra, men se filmen som kan strømmes på YouTube! Et sterkt og til dels politisk dokument regissert av kona Daryl Hannah. Neil er relevant!

Les mer om livealbumet her.

Spilleliste inkludert noen ekstraspor

https://tidal.com/playlist/a39be494-f309-4555-8e66-d28d9a60abdc

American Aquarium med vårens beste rockealbum

American Aquarium: New Ways To Lose (album 2026)

Denne sitter i vinkelen. Beste nye rockealbum jeg har hørt hittil i år!

Økt intensitet. American Aquariums to siste ordinære album har til dels funnet frontmann B.J. Barham i et roligere, mer countrifisert musikalsk landskap. Særlig gjaldt dette Chicamacomico (2022) som i stor grad var en bearbeiding av morens død, men også The Fear Of Standing Still (2024) har en god porsjon med neddempede låter. Begge albumene er riktig gode, Chicamacomico mest gjennomført og helhetlig.

I min omtale av The Fear Of Standing Still skrev jeg at jeg gjerne tar et reinspikka rockealbum ved neste korsvei. Nå er jeg bønnhørt. Riktignok har de funnet plass til et par-tre roligere låter, men de er svært gode, og som kontraster til rockerne, løfter de albumet. Dette albumet minner om det rå og drivende rockbandet som spilte på John Dee for godt og vel tre år siden og livealbumet som ble gitt ut før jul i fjor.

Shooter Jennings. American Aquarium er i første rekke B.J. Barhams prosjekt, og etter en større endring i bandet for snart ti år siden er han nå eneste originalmedlem.

Årets album, New Ways To Lose, er et hakk opp i kvalitet fra deres forrige album, og kanskje deres beste siden mesterverket Lamentations (2020). Som med Lamentations og The Fear Of Standing Still er albumet produsert av Shooter Jennings. B.J. Barham har nemlig forlatt prinsippet om å hyre inn en ny produsent for hvert nye album. Til det er han for fornøyd med Jennings. Og Jennings har virkelig klart å få det beste ut av bandet, denne gangen!

Foto: Tormod Reiersen

Dagbok. B.J. Barham uttrykker at albumene skal speile hvor han til enhver tid står i livet. Slik sett er filosofien hans omtrent den samme som hos kameraten Jason Isbell, som også produserte det legendariske Burn. Flicker. Die (2012) for bandet. Siden den gangen har Barham fulgt i Isbells fotspor og blitt nykter. Barham er blitt familiemann, og han lever nå et langt roligere liv enn tidligere med kone og barn. Om du ønsker musikalske referanser utover Isbell, kan jeg jo nevne at bandnavnet American Aquarium er hentet fra en Wilco-låt. Musikalsk står de nok enda nærmere folk som Patterson Hood og hans band Drive-By Truckers.

Man tror på B.J. Barham når han synger med stor autoritet. På forrige album oppfordret han menn til å leve i pakt med følelsene sine og gjerne være en «crier». Det er noe fint over at dette kommer fra den tøffe rockeren som han framstår på dette nye albumet. Mange av oss mennesker har flere sider.

Tittelen på albumet speiler den fandenivoldskheten du finner på albumet. New Ways To Lose. Som et livsmotto. Ikke la oss kue av noen tap, vi har enda nye måter å tape på som vi kan oppdage. Eller man kan trekke det opp på samfunnsnivå, der stormaktene tar avgjørelser som rammer oss alle, stadig på nye måter. På avslutningslåten «Bad Habits» synger han om hvor enkelt det er å få dårlige vaner, og hvor vanskelig det er å bli kvitt dem. Samtidig lever han av å sette sammen musikk og tekster som bygger på livet han lever.

Herlig driv. Åpningslåten «Dollar General» tar deg med til et døende samfunn der til og med den lokale varehandelen må stenge. Den drivende oppfølgeren «Can’t Into Could» mobiliserer vilje – og evne– til å endre livet og verden til et bedre sted. Og slik fortsetter det. Pianosoloer, gitarsoloer. Gode tekster. «4 x 60» er en nostalgisk familietur med bil i 60 miles per hour og fire vinduer trukket ned.

Livsvisdom. Etter fem rockere som også inkluderer den akkurat like fine «Twin Flames» er det klart for «Out There In The Dark», en nydelig neddempet låt du for all del ikke må bruke til en toalettpause. Her øser Barhham generøst av sin evne til selvrefleksjon og livsvisdom gjennom gode one-linere som den kritiske lyttere kan synes grenser til det banale, og kanskje hadde de vært det om de kom fra andre enn Barham som synger dem med stor troverdighet. Jeg finner fram min indre «crier» og gleder meg stort over formuleringer om at det viktige ikke er hvor du er på vei, men hvordan du kommer dit, og at det som gjelder er hvem du er, og ikke hvem du har vært. Og husk» «You are not the only one out there in the dark». Og føyer han til, nei, han starter like gjerne sangen med:

Art is not an answer but a question// Darkeness ain’t a stranger it’s a friend

Litt seinere får du en ny, litt roligere sang i «Favorite Hello». «Favorite Hello» er en hyllest til Barhams avdøde hund, hunden som alltid møtte ham med kjærlighet og hengivenhet når han kom hjem. Også en glimrende sang.

Bygger energi. Det er fire sanger jeg ikke har nevnt. Det er ikke tilfeldig. Men det skyldes ikke at de er svake om du måtte tro det, men at de kommer på siste halvdel av albumet. Herlige rockere, gode melodier, hooks og overganger

. Ikke bare flotte gitarsoloer, det også, men også andre lekre detaljer og lek med blant annet piano. Og du får også en roligere låt til i «Just Like You» på et album som derfor unngår å slite deg ut, men bygger energi og gir tid til restitusjon og ettertanke underveis. På «Just like you» filosoferer trolig Barham over at dattera vokser opp til å likne sin bestemor, en bestemor hun aldri rakk å bli kjent med.

Jeg holder på mitt. Vårens beste rockealbum! For meg.

Fra Rodney Crowells skattekiste

Rodney Cowell: Then Again (album 2026)

Foto til høyre: Tormod Reiersen

20 år gammelt. Det er bare et par måneder siden vi kunne oppleve Rodney Crowell i trio-format levere en reinspikka terningkast 6- konsert på Rockefeller i Oslo. Nå er han ute med et nytt album, den produktive ringreven. Helt nytt er ikke dette albumet, det var opprinnelig ment for utgivelse tilbake i 2006. Han hadde nettopp gitt ut den sylskarpe trioen The Houston Kid (2001), Fate’s Right Hand (2003) og The Outsider (2005), og snart skulle han gi ut Sex And Gasoline (2008). Han likte rett og slett ikke albumet den gangen. Så fant han det nylig fram igjen, og syntes det er så bra at han ville gi det ut.

Det er lov til å være skeptisk til slike arkivutgivelser. Man kan jo tenke at albumet rett og slett ikke er bra nok. Nå har vi jo sett flere ganger at det kan ligge mye gull og vente på utgivelse, ikke minst er Bruce Springsteens formidable boks fra i fjor et tydelig bevis på dette. Og Rodney Crowells Then Again er et særdeles fint album!

For å ta det negative først. Det er jo noen som går langt i å mene ar man bør eie et fysisk eksemplar av musikken man spiller. Denne gangen forhåndsbestilte jeg en LP, og ble skuffet da den ankom. Ikke fordi musikken er dårlig, men fordi merverdien av album-omslaget er svært begrenset. Ingen tekster, ingen bakgrunn, bare et kjedelig hvitt innercover. Det andre negative er discorap-låten «Whatcha Gonna Do Now #2» der blant annet Lyle Lovett bidrar. Den ene dattera mi lurte på om jeg hadde satt på låten frivillig, dette var da ikke min greie. Godt observert. Nå kan det hele være en spøk, for den mye finere låten etterpå denne, den dog beslektede «The Has-Been Vents His Spleen», diskuterer hans egen gammeldagse musikk-smak satt opp mot den nye pop-countryen.

Musikken er ellers topp! Resten av albumet har et stort sett organisk lydbilde med blant annet fele, cello, mandolin, piano og fele, og med sanger som spenner fra fint til glimrende! Det begynner fint med «I Won’t Lie» og tar seg opp både i tempo og kvalitet med den siste sangen Rodney skal ha spilt inn sammen med Guy Clark, den sinte og til dels rocka «Are You One Of Us?», om å bli tvunget til å tilpasse seg. Den ettertenksomme hyllesten til Cohen i «If I Could Speak To Leonard» er bare nydelig! Nå var dette spilt inn mer enn 10 år før Leonard Cohen døde, men det er flere av oss som kunne ønske å snakke med mannen som gikk fra å bli oppfattet som notorisk skjørtejeger til vismann:

Perhaps I’d bow in silence
And leave the man in peace
Content myself with what I know
Of Montreal and Greece

Og det fortsetter med flotte sanger som for eksempel barokk-balladen «Sing Your Heart Out» og sangen som senere skulle bli gitt ut som «Forty Winters», nå som en mer nedstrippet «40 Winters». Helt til slutt slipper også selveste Emmylou Harris til på «Go Light A Candle».

En god femmer! Et veldig fin album som veksler mellom det varsomme, bluegrass og sanger som er litt mer rocka. Så om omslaget til LP-en står til en svak toer, holder musikken til en god femmer!

Foto: Tormod Reiersen

Norske favorittalbum 1. halvår 2026

Her følger en oppsummering av Gubberocks norske albumfavoritter så langt i år. Ingen rangering, det tar vi seinere. Spilleliste nederst i saken!

Eigil Berg: Stemninger

Mange låtskrivere eldes som god vin. De blir ikke dårligere med årene, men tar med seg levd liv inn i musikken og lager tekster med relevans for deres og dermed også andres liv. Det nye albumet, Stemninger, viser nok en gang at Eigil Berg er en slik låtskriver. Han har passert 75 år, og selv om jeg på langt nær har hørt alt Eigil har gjort, tør jeg påstå at han knapt har vært bedre enn han er på sine siste album. Om det er Eigil Berg som har skrevet tekstene selv, eller om de er skrevet av kameraten Ingvar Hovland, spiller ingen rolle. Dette er sanger formidlet gjennom Eigils hjerte og sjel.

Terje Espenes: Regn ska falle

På de flotte forgjengerne Røtter (2022) og Bondesønn(2024) utforsket Terje fra Dyrøy i Troms og bosatt på Hokksund i Buskerud hvem han er gjennom hvor han kommer fra; forfedre, foreldre og steder. Nå er det kjærligheten som skal utforskes i flere fasetter. Jeg utelukker ikke at dette også er er nytt dybdykk i hvem han er og hva som har formet ham, men nå fra en annen synsvinkel. Regn ska falle er blitt ei vakker, stort sett neddempet og helthetlig viseplate i melodi og tekst uten svake ledd. Nydelige sanger, flott lydbilde. Et album å bli glad i.

Tore Sollien: Ute på rømmen

Mange av Gubberocks lesere husker ham som John Ross, det unge talentet fra Fredrikstad som spiller americana med sterke likhetstrekk med storheter som Bob Dylan og Jerry Leger. Nå tar Tore Ragnar Sollien fram sitt eget navn og gir oss heidundrende og rett fram rock på norsk. Det er nå fristende å sammenlikne Tore Sollien med Villskudd, en gruppe unge musikere fra Innlandet som ga oss et av årets beste album i 2024 og som er albumantuelle også i år. Fandeninvolskheten, tekstene og musikken. Snakker vi et av årets beste norske rockalbum?

Joe Harvey-Whyte & Geir Sundstøl: Langeleik

Geir Sundstøl er kjent som en av Norges fremste multinstrumentalister og produsenter som ikke minst er fremragende på pedal steel. På albumet Langeleikspiller han sammen med en annen pedal steel-gitarist, nemlig den London-baserte Joe Harvey White. De fant hverandre tilbake i 2016 da Sundstøl albumdebuterte med Furulund. I august 2024 møttes de, spilte litt sammen og etter fem dager hadde de plutselig et album. Sundstøl lot sitt sedvanlige fokus på detaljer og fulgte Joe Harvey-Whytes spontane oppskrift.

Ulike klanger, stemninger. Ulike tanker i hodet. Ulike innfallsvinkler for å la tankene forsvinne.

Vakkert.

Stein Torleif Bjella: Velkomen skodde

Stein Torleif Bjella er en nasjonalskatt som treffer på tvers av generasjoner. Med en slags autoritativ ydmykhet tok han rommet i TV2-serien «Hver gang vi møtes», og alle i familien var som oftest enige om at jo, Bjella var aller best. Ofte med utgangspunkt i karakterer fra egen hjembygd Ål i Hallingdal, skriver han tekster og musikk som viser at vi mennesker i bunn og grunn ofte har mye til felles, uansett bakgrunn. Med hans nye album Velkomen skodde befester han sin posisjon.

Albumet er nydelig produsert av Geir Sundstøl, har mange fine melodier og lekre detaljer. Bjella har hentet inspirasjon utenfra, fra Marc Ribot, Daniel Lanois med flere, men han har så mye særpreg i stemme, melodier og tekster med lune rim at det aldri er tvil om at dette er Bjella. Mann lærer alltid litt om menneskene, ja til og med om seg selv, av å høre på Bjella.

Gubberock overvar en særdeles flott konsert med Bjella og band på Kaktusfestivalen i Halden. Les om den her.

Muzzlewhite: Antlers By Sunset

Om jeg må sammenlikne Tore Aurstad og hans band med noen, må det kanskje bli det glimrende Seattle-bandet The Walkabouts. Tores stemme har omtrent like doser Chris Eckman i det bandet, Steve Wynn og Robert Forster over seg. Du får mørke elektriske gitarer, bass og tangenter, og da bør Muzzlewhite være godt plassert i det musikalske landskapet.Det er bare å konkludere med at Muzzlewhite har laget et album i ordets egentlige forstand. En sterk enhetlig samling låter som mange vil ha glede av.

Johanna Demker: Fortune Hunters

Johanna Demker har lang fartstid i norsk musikkliv, og har flere album i bagasjen, også i nyere tid. Jeg må innrømme at jeg ikke har sjekker ut Johannas tidligere album ordentlig. Hennes Fortune Hunters et av de mange album jeg må gi tid, før jeg vet om det er på min side. Jeg vet ikke hvilke flere låter jeg skal trekke fram spesielt, men tittellåten «Fortune Hunters», «Mourning Song» og den ettertenksomme pianodrevne «Stronger» er alle verdt å nevnes. Et veldig, fint og variert album for oss som liker fengende rockelåter og insisterende ballader fremført av et band med stor B og en egenartet artist. Dette albumet skal bli med meg videre!

Krissy Mary: Horror Vacui

La deg bli ført inn i en verden av mystikk, stemninger og særpreg. Innenfor sine rammer viser Krissys Marys folkemusikk sårbarhet, selvstendighet og styrke. Det er få, om ingen andre som lager slik musikk i dag.Selv liker jeg åpningslåtene «The Fire» og «Johnny Silver» samt avslutningslåtene «Picturesight Loneliness» og «The Reader Will See It» aller best, men først og fremst er det helheten som tiltaler meg. Titlene på låtene er poesi i seg selv, og gir inntrykk av et stykke musikk som er gjennomarbeidet på flere plan.

Vilde Bye: Never Nothing

Nær sensasjonelt gode sanger, skrev jeg om den da 20 år gamle Vilde Byes debutalbum Colder fra 2024. Det kan jeg også skrive om oppfølgeren Never Nothing. Mye bra, «Puzzle Piece» med sin antydende elektriske gitar, «Wait For You» og «Because Of You» har alle egenskaper som kan gjøre dem til akkurat din favoritt. Nedstrippet, minimalistisk, gode melodier, små tempovariasjoner, lekre detaljer. Aldri kjedelig. Og når albumet avsluttes med «Petals», er du godt i stemning til å starte på nytt. Jeg opplevde henne med band på Kaktusfestivalen i Halden for få uker siden – sterkt!

Randi Tytingvåg Trio: Lengt

Smykker. Jeg vet ikke om det er riktig å se på Trøsteviser for redde netter, Hjem og Lengt som en trilogi. Det er uansett et særdeles fint knippe album å kunne smykke seg med. Poetiske og vakre album om selve livet. Det høres tilsynelatende så lett ut å lage så gode tekster og varierte og egentlig ganske mangslungne melodier. Å spille så uanstrengt. Deri ligger kanskje hemmeligheten gjemt. Tusen takk!

Jonas Brekke: The Price Of Progress

Det er ingen tvil om at Jonas Brekke med sitt nye album, «The Price Of Progress», har levert et av mine norske favorittalbum hittil i år. Men Brekkes musikk er av internasjonalt format, så Brekke sammenliknes også med The Band og Van Morrisson. Selv synes jeg Ray LeMontagne og svenske Jesper Lindell er like nærliggende om man absolutt må sammenlikne denne originale artisten med andre.

Roy Gudmundsen: Blodspor

Tittelen på Roy Gudmundens nye album, Blodspor, sender tankene i retning av både Blood On The Tracks med Bob Dylan og flere romaner. At Gudmundsen løfter fram «Blodspor» som tittellåt, signaliserer at tekstene på albumet handler om levd liv – om feilsteg, nederlag, sorg og savn. Men også veien videre selv om man ofte går i ring, gjentar seg selv. Med historier om livets spor – om tap og håp, med humor og ettertanke er Roy Gudmunden mer enn solid historieforteller. Resultatet er et album som både berører, underholder og gir lytteren noe å ta med seg videre.

Utan Dom.: När Anders åkte till Moskus

Anders åkte aldrig til Patagonien. Men han reiste til Moskus i Trondheim og spilte inn livealbum der. Anders er én av rollefigurene bandet Utan Dom. bruker når de tar fram sin i indre Anders eller indre Agnes, ja, kall det gjerne deres indre Elling. Sangene og framføringene som er samlet på dette albumet, er en perfekt introduksjon for nye lyttere. Samtidig får vi som har fulgt dem en stund, høre flotte versjoner med mange delikate musikalske detaljer.

Miller Sessions: «Many Tomorrows, One Today – The Betsey Sessions»

Nå foreligger det en ny live-EP fra Espen Langbråten og Miller Sessions. Som jeg skrev da de ga ut albumet «Poet» fra 2023, av de beste norske albumene det året: «Joaguin Miller (1841-1913), dommer, kokk, hestetyv, redaktør og poet. Slik omtaler mannen bak prosjektet, Espen Langbråten, Joaquin Miller. Langbråten fra Østfold, med bakgrunn fra blant annet bandet Helmers Hage, er så fascinert av Miller at han like gjerne har tonesatt flere av diktene til Miller og skapt en forestilling med ville historier og sanger om den glemte poeten. Han ønsker at flere må få øynene opp for Miller!»

Live- EP-en har så langt jeg kan se med fem av låtene fra «Poet», i tillegg til «The Birds And The Bees». Gode sanger og gode historier i en stemningsfull setting. Sett på EP-en som er spilt inn på turné i det store utland, og gled deg til et nytt studioalbum som skal være klart om ikke alt for lenge!

Villskudd: Intet er forgjeves

Gubberock kåret Villskudds forrige album «Det kommer til å regne snart» til 2024s nest beste norske album. Samme år så jeg dem også gjøre en sterk oppvarmingsjobb for Jerry Leger. Nå er de ute med et nytt album, denne gang produsert av Kjartan Kristansen. Med «Ingenting er forgjeves» er den unge gjengen fortsatt vitale og interessante. God rock ikke så langt fra DumDum Boys. Jeg skal høre mer på dette albumet!

Erlend Ropstad: Like sant som alt annet

Det hviler en tilbakelent tilfredsstillelse over denne EP-en. Til og med den vakre «Vannspeil» med refleksjoner over et forhold som manglet kjærlighet. I en av sangene synger Erlend om morgener der uroen sitter som en klo i magen. Denne EP-en kan hjelpe deg med å finne den store roen, om så bare for de 22 minuttene EP-en varer. Så da konkluderer jeg på språklig sett kjedeligste måte. Erlend Ropstads EP Like sant som alt annet er utrolig fin!

Levi Henriksen & Babylon Badlands: Sverige

Min barndoms sommer var drømmen om Sverige. Neida, ikke bare drømmen om Sverige. Men det også. Levi Henriksen & Babylon Badlands gir meg noe av drømmen tilbake. Det bør være skussmål godt nok fra en som sjelden tar frem terningkastene. Levis far – eller var det én av Levis romanfigurer – hoppet på ski, og Levi er glad i hoppmetaforer. Om skihopperen Torgeir Brandtzæg, Guy Clark, Hank Williams eller selveste Jesus sa det best – for å være litt kryptisk – er ikke så viktig. Men på dette albumet hopper gjengen langt og står med et flott nedslag.

Spilleliste

https://tidal.com/playlist/1acd1a8e-9ddc-49ce-b386-ff90a376e06c