Gubberock

Magi fra den klassiske gitaren til Robert Ellis

Robert Ellis – Yesterday’s News (album 2023)

Ofte synes jeg album med kun en mann – det er ofte menn– og en kassegitar kan bli i spinkleste laget; om stemmen og gitarferdighetene bare er sånn midt på treet, avsløres svake og middelmådige låter raskt, og albumet kan bli kjedelig ved gjentatt lytting.

Robert Ellis’ nye plate, Yesterday’s News, er ikke middelmådig. Dog er den tilsynelatende helt motstandsløs. Forrige lørdag spilte jeg den sikkert tre ganger i strekk. Roberts nydelige og særpregede stemme og stort sett bare hans fantastiske gitar med nylonstrenger og litt bass var alt som skulle til. Ikke en lyd som kunne vekke meg opp fra sommerdøs. Glimrende som bakgrunnsmusikk. Men; låtene sklei litt unna. I uka som fulgte, spilte jeg albumet mer; det ble ofte førstevalget – de sterke, nye albumene til Bruce Cockburn og Paul Simon måtte stadig vike. Låtene til Ellis begynte å sitte.

Karriere. Robert Ellis platedebuterte med den selvutgitte The Great Rearranger (2009), kun solgt på konserter. Det er et album jeg ikke har hørt. Deretter fulgte det kunstneriske gjennombruddet Photograph (2011), et glimrende, stort sett lavmælt, countryalbum. Med strålende The Lights From The Chemical Plant beveget Ellis seg mer i pop-retning, men likevel er det originalt. Albumet er blant annet inspirert av Paul Simon og har en coverversjon av Simons «Still Crazy After All These Years». Albumet har en rekke låter i toppklasse, og det er nesten ikke mulig å trekke frem enkeltlåter, men likevel; «Pride», «TV Song», Good Intention» og «Steady As The Rising Sun». Albumet er for meg ett av de aller beste fra 2014. Ellis fulgte opp med et selvtitulert album i 2016 og det mer storslagne Texas Piano Man i 2019, gode album som dog ikke helt har festet seg i min bevissthet slik som The Lights From The Chemical Plant.

Tilbake til basis. Med Yesterday’s News legger Robert Ellis det storslagne helt bort. Og pianoet. Nå stoler han på sangene, gitaren og egen stemme. Av og til kan man høre noen basstoner og kanskje litt perkusjon, og de er der sikkert enda oftere enn jeg hører. Men dette er rett og slett et nydelig akustisk album der utsøkt, og da mener jeg utsøkt, klassisk fingerspill på gitar er den aller viktigste ingrediensen. Selv om Robert Ellis egen stemme skinner, gjør det meg intet at to av de ni låtene på albumet er gitarinstrumentaler. Begge instrumentallåter som har titler som peker tilbake på foregående låt.

John Dee, Oslo, desember 2016. Foto: Tormod Reiersen

Familie- og pandemiliv. Ellis har slått seg til ro, fått kone og barn. Den flotte, særdeles saktegående, men likevel nokså varierte tittellåten hinter mot at Ellis har hatt sin tid i rampelyset, men at tiden er over. Han må erstatte tomheten som følger av mangel på applaus med noe annet. Første låt, «Gene», er til sønnen. Den handler om at heller ikke far har svar på alle spørsmål. Og også far kan være redd. En slags solidaritetserklæring og forståelse av at det er en del forhold ved livet som blir med fra barndommen og over i voksenlivet selv om de da kan arte seg forskjellige. Senere på albumet får vi sangen «Close Your Eyes» om å legge barn for kvelden; noen hver kan kjenne seg igjen i at det viktigste i livet på et gitt tidspunkt kan være å hjelpe et gjenstridig barn over i drømmeland. Ellis har ofte originale innfallsvinkler til gjenkjennelige temaer. Passende også at instrumentalen som følger «Close Your Eyes» heter «Open Your Eyes». Det er hyggelig når barna er våkne også! Så er det kanskje ikke like originalt nå at det hviler en eim av pandemi over enkelte av tekstene, uten at det blir påtrengende og klisjéfylt av den grunn: ”Try to save it//Your energy and hope the worst is over//We’re not out of the woods yet“.

Én av de aller beste låtene på albumet er «On The Run». Et aldeles fantastisk gitartema og melodi og en intensitet som tiltar. Igjen kan vi tolke låten i lys av pandemien, men den kan like gjerne være en kommentar til hvor menneskeheten er på vei, eller begge deler:

”And it don’t make no difference how far away you go// Seems like we just end up being the one place we really know//On the run“

Helhetlig. I utgangspunktet synes jeg den første halvdelen av albumet har de beste låtene. Samtidig er det kanskje den siste halvdelen som har den aller flotteste gitarspillingen, så her er det bare å sette seg ned og nyte det hele.

I skrivende stund sitter jeg ute, ser på båtene som passerer brygga, venter på at sola igjen skal titte fram og lar Robert Ellis erstatte lyden av bølgeskvulp og motordur. Perfekt. Kanskje synes noen at albumet blir vel monotont. Jeg sverger til ordet helhetlig og gir karakteren 8/10. Kanskje hans beste album siden The Lights From The Chemical Plant?

Perfekt utsikt for å nyte *Yesterday’s News* med Robert Ellis.

Fint fra Rodney Crowell

Rodney Crowell – The Chicago Sessions (album 2023)

Det nye albumet til Rodney Crowell, The Chicago Sessions, sparker lystig fra med piano og taktfaste trommer med låten «Lucky». Albumet har minst to låter som hyller kona, og hvordan hun har forandret Rodney til å bli en ikke bare bedre, men også en annen mann «Lucky» og Oh Miss Claudia». Begge ligger omtrent i midtsjiktet på albumet.

Rodney Crowell gir ut plater jevnt og trutt. De varierer mellom å være gode og særdeles gode. For to år siden kom Triage, for meg et karrierehøydepunkt, kanskje hans beste siden fantastiske The Houston Kid (2001), i hvert fall på linje med de sterke albumene som fulgte deretter. Triage har flotte, meningsfylte spor, godt plassert innenfor den litt tyngre og nyere americanaen jeg synes Rodney håndterer aller best.

Jeff Tweedy. Nå har Rodney spilt inn et album i Jeff Tweedys studio i Chigaco, og Wilcos frontfigur har produsert albumet. The Chicago Sessions tilhører Rodneys gode plater. Rodney har med seg gitaristen Jedd Hughes, pianisten Catherine Marx, og bassisten Zachariah Hickman. John Perrine og Spencer Tweedy (Jeffs sønn) deler på å spille trommer. Musikerne spiller lekkert. Plata er rent og fint produsert og særdeles hørbar. Rodney synger engasjert og fint.

Albumet når likevel ikke opp til forgjengeren. Det er etter min smak for mange låter som musikalsk er tilbakeskuende, har et rockabilly- eller honky tonk-preg, litt som Rodney tidlig i karrieren, og mange vil sette pris på nettopp dette. Samtidig gir ikke flere av låtene meg musikalsk så mye utover at de er pene å høre på. Rodney har til og med med en låt Emmylou Harris gjorde på sitt album Luxury Liner i 1977, «You’re Supposed To Be Feeling Good». Dette er et eksempel på en ganske fin låt, en fin og litt masete låt som jeg egentlig ikke er så veldig glad i når det kommer til stykket. I samme kategori vil jeg plassere «Somebody Loves You» og «Ever The Dark».

Men over på de beste sangene. Rodney er på sitt beste når han covrer mentoren Townes Van Zandts «No Place To Fall» på utsøkt og nydelig vis. Låten «Everything At Once» som han har skrevet og synger sammen med Jeff Tweedy sitter også svært bra. Stemmene står bra til hverandre. «Loving You Is The Only Way To Fly» er ganske så smakfull med vakker koring og tilhører også den beste halvdelen av albumet. Jeg har også stor sans for låtene som avslutter det hele. «Making Lovers Out Of Friends» handler om de problematiske sidene ved at vennskap glir over i forelskelse for minst én av partene. Fine «Ready To Move On» tar utgangspunkt i at livet en dag vil ta slutt og er en typisk avslutningslåt.

Tekstene. Tekstene til Rodney holder som vanlig god kvalitet, enten de omhandler de nære ting, eller mer allmennmenneskelige. Han treffer meg kanskje ikke like hardt som når han er på sitt aller beste, men det ser jeg i sammenheng med at han har laget er album med en lettere grunntone. Ikke dermed sagt at det ikke ligger et alvor bak flere av dem.

Konklusjon: 7/10. Jeg synes dermed vel halvparten av låtene er mer enn gode gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Den lekre produksjonen trekker opp. Jeg gir dermed 7/10. Se ikke bort fra at karakteren hadde vært høyere om dette var en artist jeg forventer meg mindre av. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell!

Første dag av Fjording i Halden

Fjording 2023 i Halden. Første dag; fredag 19. mai 2023

Ingvild Flottorp og Signe Marie Rustad var blant høydepunktene på første dag av Fjording 2023

Norsk Americana Forum arrangerer denne helga festivalen Fjording i Halden for andre gang. Her viser de frem både kjente og mindre kjente artister som stort sett kan defineres innenfor americanabegrepet. På lørdagen deles det også ut priser.

Jeg besøkte Fjording 2023 på fredagen. Det var mange gode artister på scenene i henholdsvis Kulturhuset og Alladin Kino, så jeg måtte til dels velge. Jeg fikk med meg åpningen med Stensland, Ingvild Flottorp og avslutningskonserten med Signe Marie Rustad i sin helhet. Så delte jeg tiden mellom Torkel Ruud Band og Fayen og mellom Norma og Jørund Vålandsmyr. Lady Friend må bli en annen gang.

Finnes det et bedre og mer andektig publikum noe annet sted en fredagskveld?

Stensland. Tom Skjeklesæther åpnet festivalen og introduserte første artist, Stensland. Han hadde ikke kjennskap til artisten fra før, mens andre av oss tidlig hadde merket oss at denne flotte artisten skulle åpne det hele.

Ole Johnny Stensland har bakgrunn fra Hamarøy og er nå bosatt i Hølen på Østlandet. Han har tidligere gitt ut albumet «Lucy» (2010) som vokalist og låtskriver i bandet Samuel Tramp, også ei dyster og sterk plate som det er vel verdt å finne fram. Stensland er også kjent for sine tolkninger av Tom Waits-sanger.

Stensland leverte alene på scenen et flott sett på 35-40 minutter. Ute var det strålende sol, inne var det mer dystert. Stensland presenterte flere sanger fra sitt nye album, Dark Valley Blues (2022), et album med sterke sanger som graver dypt i menneskesinnet. Både stemmeprakt og tema i låter kan minne om artister som Mark Lanegan, Tom Waits; Nick Cave og Johnny Cash. Store navn. Mer enn bra åpning på Fjording 2023!

Torkel Ruud Band og Fayen. Så ble jeg dradd i litt ulike retninger. Jeg dro først opp til hotellet for å ta med meg kveldsmaten der. Det var muligens feil prioritering da maten ikke var all verden. Jeg kom derfor litt seint til Torkel Ruud Band. Jeg var ikke kjent med bandet fra før, tok med meg noen låter og syntes det hørtes tøft ut! Jeg gikk videre til Fayen i trioformat og fikk med meg siste halvdel av deres 40 minutter lange sett. Det låt nydelig! Hvilken stemmeprakt på vokalisten, Anne-Grethe Nyhaug! Heller ikke Fayen hadde jeg kjennskap til fra før. Slik jeg forstår det, har bandet hovedbase i Trøndelag og opererer ofte med mer bluegrass enn vi fikk i kveld. De ga ut en EP i 2021, og den skal jeg sjekke ut på toget hjem i dag!

Ingvild Flottorp. Så var det duket for selveste Ingvild Flottorp. Da jeg ankom Kulturhuset før festivalen startet, kunne jeg høre en vakker røst og en nylig låt. Hvem er det, jo selvfølgelig. Det var aldri noen tvil om at jeg måtte få med meg det unge stjerneskuddet fra Åmli som hadde med seg to medmusikere, blant dem Tobias Flottorp Heltzer som har produsert Ingvilds album. Ingvild likte seg så godt på Fjording i fjor at hun ville tilbake i år, heldigvis!

Ingvild serverte sanger fra både albumet It All Seems So Clear (2021) og I Just Wanna Know It All (2022). For noen låter! I Just Wanna Know It All må være av de aller sterkeste samlingene med låter som ble gitt ut av en norsk artist i fjor. Sammenlikn henne gjerne med Joni Mitchell. Fengende, til dels intrikate og slitesterke sanger på en gang. På fredag ble flere disse låtene fremført i nydelige versjoner. Ingvild fremstod både forsiktig og sympatisk da hun på forbilledelig vis fortalte om bakgrunnen for flere av låtene, blant annet tittellåten på fjorårets album, «I Just Wanna Know It All» – oldemoren sa hun ikke var nysgjerrig, hun ville bare vite alt! Hun sang nostalgisk om barndommen, om å ta med seg arven fra foreldrene og finne sin egen vei, godt båret fram av sine dyktige medmusikanter.

Kan jeg snakke om et aldri så lite 45 minutter langt festivalhøydepunkt? Tiden gikk så altfor fort.

Norma og Jørund Vålandsmyr. Så lot jeg meg splitte igjen. Jeg tok med meg første del av det lokale stjerneskuddet Normas sett på Kulturhuset. Det settet var det mange som ville ha med seg. Bandet har holdt på i litt over ett år, og ifølge Tom Skjeklesæther hadde bandet økt med ett medlem for omtrent hver konsert de holdt, og de kunne nå skilte med seks medlemmer. De hadde samme dag gitt ut sin første singel, «In The Mud», sjekk den ut. Norma serverte god og fengende country-rock med flott vokal og stort lydbilde. Jeg må som oftest høre låter flere ganger før jeg vil felle en dom, men flere av disse låtene har da stort potensiale?

Fullt på scenen og i salen da Norma spilte.

Om jeg ikke i forkant var blitt fortalt at jeg måtte få med meg Norma, og ikke hadde sett Jørund solo tidligere, hadde jeg nok tatt med meg hele settet til Jørund Vålandsmyr på naboscenen. Jørund & Menigheten har nå gitt ut tre album, som vanskelig kan betegnes som annet enn ett hat-trick! Jørund spilte i duoformat og hadde med seg synth-hjelp. Jørund har én av Norges beste stemmer, og sangene jeg fikk med meg låt storartet! Jeg håper å få se Jørund med fullt band en gang. Americana? Neppe.

Signe Marie Rustad med band

Kveldens fulle konsert var det Signe Marie Rustad og hennes eminente band som stod for. I rundt halvannen time øste de ut godsaker fra hennes låtmateriale. Jeg hadde sett Signe spille live én gang tidligere. For tre år siden, strømmet fra hennes egen stue. Om det var bra? Sikkert, men tilføyer: Jeg er glad den tida er over.

Den første drøye halvtimen viet de til å spille Signes nye album av året, Particles Of Faith, i sin helhet. Hadde du vært i nærheten av å glemme hvor bra det albumet er, fikk du en god påminnelse nå. Bare at dette var enda bedre. Å følge med på hva som skjer bak tangentene, Alexander Lindbäcks elegante håndtering av trommene, Njål Uhre Kieses bass og ikke minst Sander Eriksen Nordahls utflukter på gitar, tilfører opplevelsen mye ekstra. Jeg ble også mer oppmerksom på hvor fantastisk flink Signe selv er til å bruke stemmen som instrument og stadig skifte uttrykk når låten krever det.

Den siste timen eller så var viet eldre materiale. Bandet slapp seg enda mer løs. Det samme gjorde Signe, også mellom låtene. Hun og Halden hadde en historie fra før, for å si det sånn. Jeg skal ikke dra hele låtlista, men om jeg husker riktig (huff – jeg har ikke begynt å notere under konserter), fikk vi strålende versjoner av blant annet «You Belong To The City», «Something Easier» og ikke minst «Die With Your Boots On». Flere av låtene med glimrende dynamisk variasjon mellom det stille og vare og det musikalsk løsslupne. Joda, det var låter jeg savnet, sånn skal det jo være. Neste gang!

Signe Marie Rustad og band avsluttet første dag av Fjording 2023 på beste måte. Blir lørdagen like god, kan dere bare glede dere, dere som skal dit!

Paul Simon utfordrer med nytt og vakkert mesterverk

Paul Simon – Seven Psalms (album/musikkstykke 2023)

The Lord
The Lord is the earth I ride on
The Lord is the face in the atmosphere
The path I slip and slide on

Det er mulig jeg er inhabil, at jeg er for stor fan, likevel: Mesterverk!

Det har gått ei uke siden jeg mottok en lyttefil med Paul Simons nye musikkstykke, Seven Psalms. Samtidig føles det som stykket har vært med meg for alltid. Nå har Paul Simon igjen skapt musikk man lever sammen med. For meg har det helt siden jeg var 13 år og Paul Simon ga ut Hearts And Bones alltid vært høytid forbundet med en Paul Simon-utgivelse. Ofte har det gått noen år siden sist, og man spør seg hvor Paul har vært på vei. Det som er sikkert, er at det stort sett har vært på en annen vei enn min mer forutsigbare musikalske landevei. Paul Simon har alltid gjort sitt for at vi skal få nye musikalske impulser, og like viktig; musikalske utfordringer.

Grensesprengende. Paul Simon forholder seg ikke til grenser. Ikke musikalsk, og ikke i tekstene. Han har hele livet vært på søken etter noe nytt. Stillstand er stagnasjon. Han var tidlig ute med å krydre musikken sin med reggae og latinamerikansk inspirasjon. Senere ble det den sterkt innflytelsesrike Graceland (1986), lek med elektronika og mye mer. Siste album med nytt materiale kom i 2016, Stranger To Stranger. Det albumet høres ut som noe helt annet enn Simon hadde laget noen gang tidligere.

Flere lag. Idéen til Seven Psalsm kom til ham i en drøm tilbake i 2019. Drømmen var så sterk at Simon skrev den ned. Deretter begynte han å utvikle Seven Psalms på nattestid. Førsteinntrykket av Seven Psalms er at han musikalsk går tilbake i tid. Kler av all staffasje – det er noe med ensomheten i et enkelt instrument. Paul Simon gjør det meste selv, og på overflaten er det Pauls myke stemme og hans suverene og karakterisiske akustiske gitar som utgjør dette albumet. Når man lytter – det er ikke nok å ”høre“ som mange Simon-fans har lært – på Seven Psalms gjentatte ganger, avdekkes stadig nye lag: melodiene, stemmene til den britiske vokalgruppen Voces8, triangel, fløyte, strykere, tangenter og munnspill med mer. Musikalsk nyter dermed dette albumet godt av både Pauls musikalske prosjekt i yngre år, og hans trang til å utforske nye klanger i de seinere år. Ikke alt Paul har gitt ut etter årtusenskiftet har vært vakkert, men om man hører etter, vil man vanskelig kjede seg. Det skjer alltid mye i Pauls sanger.

Foto via: Sony Music Entertainment Norway as

Men alt på Seven Psalms er vakkert. Utenom det som ligger mellom linjene, kanskje. Paul Simon beskriver Seven Psalms som et sammenhengende musikkstykke, der det er meningen at man skal høre de 33 minuttene stykket varer i sin helhet. Albumet inviterer til meditasjon. Det tar oss med ut i en landskap et sted mellom drøm og virkelighet, ikke helt ulikt det Nick Cave med helt andre og elektroniske virkemidler skapte med sitt album Ghosteen for få år siden. Likhetene mellom Nick Cave og Paul Simon stopper ikke der. Cave ga faktisk for ett år ut sin Seven Psalms, et musikkstykke der Cave leser tekster. Slik jeg forstår Cave, har hans livssyn og virkelighetsforståelse en klar kristen forankring. Paul Simon sier hans Seven Psalms er om en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre:

”I, I have my reason to doubt
There is a case to be made
Two million heartbeats and out“

Det er ikke nytt at Simons album trekkes mot det ikke-verdslige. Med ørene riktig innstilt er hans «Bridge Over Troubled Water» én av de vakreste salmene som er skrevet, og religiøs og spirituell symbolikk (hør albumet The Rhythm Of The Saints (1990)) har ofte vært til stede hos denne, la oss for enkelthets skyld kalle ham, sekulære jøden. Jeg oppfatter likevel en forsterket interesse for religion på flere av låtene på det undervurderte albumet Surprise fra 2006:

How can you be a Christian?
How can you be a Jew?
How can you be a Muslim, a Buddhist, a Hindu.

– Fra «How Can You Live In The Northwest»

På oppfølgeren So Beautiful, Or So What er den religiøse tilstedeværelsen så sterk at en irsk blogger foreslo at albumet skulle kåres til årets kristne album i 2011. Bare hør på sangtitler som «The Afterlife», «Questions For The Angels» og «Love Is The Eternal Sacred Life». I forbindelse med utgivelsen av So Beautiful, Or So What ville Paul Simon ikke definere seg som religiøs, men han var enig i at han har bemerkelsesverdig mange låter som kretser rundt spørsmål om Gud, engler, det hellige og mulighetene for et etterliv. Han kaller seg heller spirituell, så grensene blir hårfine.

“Dip your hand in heaven’s waters/God’s imagination“. Seven Psalms åpner med noe som minner om kirkeklokker. Deretter får vi en sakral åpning, lett perkusjon før vi glir over i albumets musikalske gjennomgangstema, et tema som kan minne om Paul versjon av Dave Grahams «Anji» på Simon & Garfunkel-albumet Sounds of Silence fra 1966.

Snart synger Paul: “I’ve been thinking about the great migration//Noon and night they live the flock“. Vi blir presentert for både en kjærlig Gud fra Det Nye Testamentet – ”The Lord is a meal for the poorest of the poor“ – og en mer lunefull Gud vi kjenner fra Det Gamle Testamentet: ”The Covid virus is the Lord//The Lord is the ocean rising“. Paul donerte inntekter fra sin aller siste turné til ulike naturvernorganisasjoner. Jeg leser også passasjer på dette albumet en oppriktig bekymring for hvor klimaødeleggelsene og kriger fører oss. Er det menneskeheten selv han fryktet snart skal stilles til ansvar overfor Vårherre?

Og hører man etter, vil man også finne spor av av Pauls subtile og alvorlige humor, kanskje spesielt på bluesen «My Professional Opinion». Jeg oppfatter at Paul er oppriktig når han søker tilgivelse i det praktfulle delstykket «Your Forgiveness», tilgivelse før det er for seint – han står sist i køen for å slippe inn gjennom perleporten.

Tro og vitenskap. Om jeg forstår Paul riktig, mener han vitenskapen kan være arrogant når den står overfor tilværelsens mysterier. På «Questions For The Angels» sang han: ”Who believes in angels?
I do//Fools and pilgrims all over the world.» Herlig, om man tror på engler eller ikke. Det er noe med å ta folk og deres opplevelser på alvor. Tidligere i karrieren oppfattet jeg Paul som den geniale mannen som stod med begge beina trygt plassert i realismen og på jorda. Det er derfor sterk fascinerende å bli med ham å utforske grensene mellom liv og etterliv, drøm og virkelighet. Samtidig er dette blitt er vakkert stykke musikk. Svært vakkert. Og som Paul uttaler i ett av de siste intervjuene jeg leste med ham: «The analysis is unimportant – if the song is beautiful then it lasts’». Seven Psalms vil vare.

Amen. På traileren til filmen om Seven Psalms kan med se Paul og kona Edie Brickell holde hender når de sammen synger på to av de siste musikkstykkene på albumet. Albumet ebber ut med Edie som synger: “Children, get ready/It’s time to come home“ før de sammen synger ”Amen“. Om dette er det siste Paul Simon gir ut på plate, er det et verdig punktum. Tekstene er førsteklasses. Selvfølgelig. Poetiske i beste Simon-tradisjon.

Kan vi likevel håpe på enda mer fra denne 81-åringen som aldri slutter å utfordre seg selv? Og oss. Så da ber jeg om tilgivelse for å avslutte med enda et vers:

”Wait
I’m not ready
I’m just packing my gear
Wait
My mind is still clear“

Utvilsomt. Mesterverk!

Karakter: 10/10.

(Redigert 19. mai 2023)

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Signe Marie Rustad med band

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette: