Norges beste band!

John Peter Støa, Stian Langerud, Kim Wild og Øystein Imsen

John Peter and his Collaborators, konsert Parkbiografen i Skien, lørdag 23. oktober.

John Peter Støa: sang, gitar, tangenter
Eva Maria Støa: sang
Stian Langerud: sang
Bjørn Erik Støa: gitar, mandolin
Carsten Holt: gitar
Øystein Imsen: fele
Geir Fragell: tangenter
Terje Nylund: bass
Kim Wild: perkusjon, vibrafon, trommer
Fredrik Lehmann: trommer, perkusjon.

Ja, vi nevner dem alle sammen. Det var fullt på scenen da John Peter and his Collaborators leverte en storartet forestilling i Skien lørdag kveld.

Jeg satte en tabloid og velfortjent tittel på artikkelen, men skal på ingen måte krangle om hvem som er Norges beste band. Det jeg vet er at det et ingen band i Norge jeg for tiden holder høyere, eller har hatt mer lyst til å oppleve, og at mange her i Skien vil være enig med meg i en slik betegnelse!

Norges Nick Cave?

Konserten begynte med en herlig «Up To The Show Down» fra fjorårets beste norske album i mi bok, «Music From Little Red». Det var raskt klart at dette ville bli en kveld helt utenom det vanlige. Skiensbandet spilte for sine egne, og de egne tok i mot dem! Det er et lite paradoks at bandet spiller kanskje under fem konserter i året, og da helst i hjemtraktene i Trysil eller Skien, når det store bandet egentlig gir meg assosiasjoner til et omreisende sirkus av verdensformat.

John Peter selv gikk fram og tilbake på scenen, var teatralsk og minnet ikke så lite om selveste Nick Cave der han kommuniserte sterkt med publikum!

John Peter Støa og Stian Langerud

«Fingerprints»!

I motsetning til Nick Cave, har John Peter med seg to vokalister på scenen, noe som skaper fin dynamikk i forestillingen. Stian . Langerud tar seg av mye av vokalen på de spanskspråklige latinolåtene. Eva Maria Støa sang «Fingerprints» og årets «Another Now» så gåsehuden fikk kjørt seg. På en kveld som dette er hun selvsagt Norges beste kvinnelige vokalist, så får andre ta seg av fintellingen.

Norges utvidede utgave av The Bad Seeds?

Jeg har ikke tenkt å gå gjennom alle låtene, eller alle musikerne som står på scenen. Men nevner likevel spesielt Øystein Imsen som John Peters Warren Ellis på fele og Geir Fragell på tangenter. Så er det selvsagt selveste Carsten Holt på gitar og herlig bass fra Terje Nylund, taktfaste trommer fra Fredrik Lehman og gitar og mandolin fra Bjørn Erik Støa. Der kom navnene likevel. Kim er jo nevnt!

Herlig kveld!

Jeg må ta med enda et høydepunkt, her jeg fortsatt noe svimmel etter gårsdagens begivenhet prøver å oppsummere! «She Thinks She Is Boudelaire» fra «Transparent Blue» (2017). Strålende versjon! I det hele tatt var flere av låtene løftet enda et hakk i intensitet fra albumene, og fremstod om mulig enda mer underholdende! Og et feststemt publikum var med hele veien!

Siste låt var 20 år ganle «Wooden Boat», en låt som viser at John Peter and his Collaborators burde hatt verdensherredømme allerede da! Vi rallet med så godt vi kunne alle sammen. Takk for en strålende aften, vi kommer gjerne igjen! Eller kom til Oslo!

PS: Fotograf Ketil Hardy ble observert i arbeid, så det blir sikkert lagt ut ordentlige bilder fra begivenheten.

Eva Marie Støa og Stian Langerud. Terje Nylund skimtes.

Årets funn – «no reservations»!

Suicide Swans – Reservations (album 2021)
Kyle Jenkins – Love Lost Love (album 2021)
Kyle Jenkins –Lost Love, Lost (album 2021)

Jeg har hørt mye svært bra musikk i år. Noen ganger er jeg glad for at jeg ikke lar alt være hurramegrundt og terningkast seks, men reserverer noen av de aller sterkeste adjektivene til spesielle anledninger. Men nå er vi der! Jeg takker og bukker for tips i et ekkokammer på Facebook! Fråtseri er én av syv dødssynder. Man kan si at Kyle Jenkins utgivelser legger opp til nettopp det, men i det minste har han for noen uker fått meg til å stoppe nesten helt opp med å sjekke ut annen ny musikk.

Kyle Jenkins er frontfigur i bandet Suicide Swans, som nå har varslet navnendring til Mt. Morning blant annet som følge av en endring i besetningen. De ga i sommer ut det særdeles fine albumet «Reservations». Men i tillegg til det har Kyle Jenkins så langt i år gitt ut to lange soloalbum. Vi begynner å nærme oss Daniel Romanos utgivelseshyppighet, men for meg er det en stor forskjell. Daniel Romano er utvilsomt dyktig, men Kyle Jenkins på det beste treffer meg omtrent alle steder musikk kan treffe. Kroppen, hjertet, sjelen, og om jeg har noe slikt som ånd, treffer han der også.

Kyle Jenkins er fra Australia. I løpet av de siste 8 årene har bandet hans, Suicide Swans», gitt ut én EP og 5 album. Det er nærliggende å karaktisere Suicide Swans som et americana-band, i hvert fall deres siste album. Kyle Jenkins solo – årets er hans andre og tredje – har delvis solide røtter i den klassiske rocken, dels er han folksinger.

2,5 timer med soloplater til toppkarakter!

«Love Lost Love» ble gitt ut i vår. Albumet er sparsomt produsert. Ofte bare et piano, en gitar, noe synth og av og til et munnspill. Tåler vi dette over 70 minutter? Ja! Kyle skriver at lytteren selv kan utvikle albumet videre; i sin forestilling legge til de instrumentene de ønsker. Jeg ser ikke helt det behovet. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt en tanke om at albumet taper seg litt mot slutten, men jeg har funnet ut at mye av den innvendingen forsvinner om jeg starter med del to av plata. Men som regel fungerer det strålende med 70 minutter i et grådig jafs!

«Lost, Love Lost» varer hele 80 minutter og er rikere produsert. Kanskje er vårens plate ørlite grann jevnere, men for noen topper høstens plate har. Og låtene som eventuelt ligger litt under de ypperste — jeg skriver eventuelt, favorittene endrer seg hele tiden — er av så skyhøy kvalitet at selv uten toppene ville albumene stått omtrent til toppkarakter!

Kjenner han meg?

Lenge før jeg begynte å få tak i tekstene til Kyle Jenkins fikk jeg en klar følelse av hva albumene dreier seg om. På en måte føler jeg at enkelte av låtene er skreddersydd for meg, at Kyle kjenner meg. For ikke å blottstille meg helt, må jeg skynde meg å si at da snakker vi om musikk og vokal, ikke tekstene, nødvendigvis.

Jeg pleier å høre album fra start til slutt. Det gjør jeg også med Kyle Jenkins soloalbum. Men underveis tar jeg meg selv i å bare måtte høre akkurat den ti minutter lange låten enda en gang. Og neste gang jeg hører albumet, er det kanskje en helt annen låt. Jeg har sittet på T-banen og siktet meg inn på hvilken låt jeg nå kan rekke før jeg må gå av. Men selvfølgelig skal albumet helst nytes i son helhet, slik at man stadig får ørene opp for nye låter og nye tekstlinjer.

Jeg har etter hvert lært meg at dette er sanger som springer ut av personlige erfaringer, eksistensiell tvil og spørsmål om hva fremtiden vil bringe for Kyle Jenkins og hans familie. Hør «Made A Nest» fra vårens plate. Hva er en familie? Hvor går veien? Han tar seg tid. Dveler. Fantastisk melodi. Fraseringene forteller meg mer enn ordene:

«I made a nest you cannot see
It devours all that it grieves
Its presence is hidden in bridled empathy
The selfish power of its fragile greed»

En dag kom jeg på jobb med tårer i øynene etter å ha rådigget en lang rockelåt. «Tormod, hva skjer da? Du vet, Kyle har herjet med meg igjen.» Jeg hadde timet perfekt. Uten å forstå et ord av hva låten handler om fortalte Kyle og hans rustne, elektriske Neil Young-gitar meg likevel alt jeg trengte å høre den morgenen. «Lodge Of The Willing»:

«Turning into concussions or failed compromise
The smallest thing starts to feel like you will never survive
A carcass of a lowland castaway
Try as you might who cares if you get your own way»

Slik kan jeg fortsette. En annen dag var det «Dying Is»: «Let’s stop simply feeling that we are always under review». Fantastisk låt, som lar deg vente på den endelige forløsningen, men den kommer!

On A Clear Day» får frem gåsehuden. Igjen kan man bare ane kampen som ligger bak melodien, bak stemmen. Ja, også bak ordene. Igjen står vi med paradokset: Hvordan kan en personlig kamp være så vakkert? Er det «sadness in the heart of things», som Warren Zevon sang?

 
«On a clear day I can see the other side of the river
On that same clear day can you see what’s not good for me
The whiplash anxiety the baggage we keep in our hearts
A narcotic fog with no gas rare opportunities»

På et flere låter får Kyle vokalhjelp av Sara McLean, på noen synger de vekselsvis. Vi aner litt irsk folkemusikk og en Kyle som nesten drar stemmen over i Shane McGovan-land på «Vermont». Som Kyle kan tilpasse uttrykket i vokalen!

Jeg hører mye bra musikk i løpet av ett år, men det kan gå år mellom hver gang jeg oppdager en artist som til de grader treffer meg som Kyle Jenkins. De siste ukene har stort sett alle andre artister måtte vike. Dette er nesten som å oppdage Townes Van Zandt, Mickey Newbury og Neil Young!

«Reservations» med Suicide Swans er ikke stort dårligere

Jeg skulle normalt ha brukt mye spalteplass på «Reservations». Albumet er jo en kandidat til topp 10 blant årets beste plater. Kyle Jenkins har vært bosatt i USA, og «Reservations» er klart inspirert av amerikansk musikk, ja kall det gjerne americana. Kyle peker på at kjærligheten til «Appalachian mountain music» har inspirert albumet.

Jeg opplever at albumet stilmessig, ikke minst på grunn av fele – jeg elsker fele – og Kyles vokal, skiller seg fra soloalbumene. Gitarene og pianoet kjenner vi fra soloplatene. Ja, for han synger annerledes. Jeg måtte faktisk spørre en ekspert om Kyle er vokalist her; på «Reservations» synger han som en kloning av Dan Stuart fra Green On Res og Ian Felice fra Felice Brothers. Han holder litt større avstand til lytteren enn på soloplatene. Han synger mer slentrende, men fortsatt svært fengende og engasjert. Det er på ingen måte en innvending, bare et forsøk på å forklare at Kyle vil noe annet med bandet enn som soloartist.

Tematikken fra soloplatene er tilstedeværende også på «Reservations». Det handler om psykologi og umulig kjærlighet i fine «House Fire», og «Do Me Wrong» er tematisk knyttet til å få til det «gode» samlivsbruddet. Én annen av mine favoritter, den særdeles fengende og svingende «Sunburnt Eyes» tar også for seg beslektede temaer.

Vi får fine, røffe rockere som «13th Floor (Alabam)» og «Hand Of Mine» og mer nedempede ballader som nevnte «Do Me Wrong». Og låter midt i mellom. Ett annet høydepunkt er «Wish Bone», men aller best er tittellåten «Reservations».

Et jevnt flott album, dette! Herlig rufserock. Jeg skal ikke bruke mot det at det ikke er like skjellsettende som Kyles soloalbum.

Og det kommer mer!

Som nevnt innledningsvis har Suicide Swans endret navn til Mt. Morning. De har varslet én EP og én LP i løpet av 2022. Etter planen gir Kyle Jenkins ut ei soloplate i 2022.

Kyle Jenskins gir i løpet av kort tid også ut en bok som har fått tittelen «Night Porter». Den skal inneholde kunstcollage, låttekster, dikt og andre tekster. Det blir spennende å følge Kyle Jenkins videre! Sjekk ut Kyle Jenkins og Suicide Swans på Bandcamp. Man får der fysiske utgivelser inkludert frakt uten at det koster en formue.

Kyle Jenkins er utvilsomt årets for meg nye artist. Jeg anbefaler å lytte til Kyle helt uten reservasjoner:

«We accept no reservations
Sometimes all you want is some time away
Broken off erase this place
You might have guessed or been a guest
There is no time or place for reservations»
Foreløpig bokomslag: Night Rainbows av Kyle Jenkins

En hyllest til Andy Warhol

Lou Reed & John Cale – «Songs For Drella» (album 1990)

«I wish I was a robot or a machine
Without a feeling or a thought
People who want to meet the name I have
Are always disappointed when they meet me
Faces and names, I wish they were the same
Faces and names only cause problems for me»

Den originale personen og kunstneren Andy Warhol og hans verksteder og samling av andre kunstneroriginaler innen film, musikk og bilder, «The Factory», var sentrale i Velvet Undergrounds karriere i 1960-årene. Warhols kallenavn var «Drella» en kombinasjon av «Dracula» og «Cinderella», noe som nok var en presis beskrivelse av den sammensatte personligheten. Tekstene til «Songs For Drella»understreker dette.

Generøs nær det selvutslettende, men også krevende. I 1987 døde Warhol etter en rutineoperasjonen. I kjølvannet av Warhols begravelse kom de to tidligere Velvet Underground-frontfigurene sammen for å lage en hyllest til Warhol, «Songs For Drella». Hyllesten ble utgitt på plate i 1990 og fremført på scene noen få ganger. Mot slutten av plateinnspillingene skal det ha blitt ganske ampert mellom de to, men ikke verre enn at Velvet Underground ble gjenforent i 1993 for konserter.

På «På Songs For Drella» får vi personlige låter fra Reed/Cale, der de reflekterer over sitt forhold til Warhol, livet i «The Factory» og unnlatelsessynder:

«Andy, it’s me, haven’t seen you in a while
I wished I talked to you more when you were alive
I thought you were self-assured when you acted shy
Hello, it’s me»

Vi får Warhols perspektiv i den nydelige sangen «Style It Takes» sunget av John Cale samt «Trouble With the Classicists» og «Images». Albumet følger stort sett kronologisk rekkefølge, og starter om det å vokse opp i en småby, Pittsburgh, en by som er for liten til å romme en personlighet av Warhols kaliber.

Vi følger Warhol gjennom årene med «The Factory», attentatforsøket på ham og frem til etter hans død. John Cale snakker fram «A Dream», basert på Warhols dagboknotater. Det pene og styggvakre går hånd i hånd på denne plata. Lou Reed og John Cale spiller alle instrumenter selv. Cales fiolin og piano står godt til Reeds gitar; dette låter som et fullt band. En flott hyllest til «Drella»!

For Lou Reeds del etterfulgte dette albumet «New York», mens «Magic & Loss» fulgte deretter. For meg er dette av hans aller beste plater!

Erik Lukashaugen i Kulturkirken Jakob i Oslo

Erik Lukashaugen, konsert 19. oktober i Kulturkirken Jakob, Oslo.

Foto: Tormod Reiersen

Etter en lang arbeidsdag og ei lita treningsøkt var det med forventning jeg fant min stol i Kulturkirken Jakob tirsdag kveld. Kirken er avvigslet, men innbyr mer til ettertanke enn full fest. Det var da også knappenålstille fra publikum under det meste av konserten, bare avbrutt av kraftig og velfortjent applaus, humring og litt latter mellom låtene.

Med oldemorens gitar. Foto: Tormod Reiersen

Erik Lukashaugen er mest kjent for sine tolkninger og tonesetting av Hans Børli-dikt, og heldigvis fikk vi mange av dem. Men vi fikk også mange låter fra årets særdeles fine album med egne tekster, «Det vi rakk». Lukashaugen og hans medsammmensvorne, multiinstrumentalist (alle slags strengeinstrumenter) Tarjei Nysted samt fetteren til Erik Lukashaugen, Bjørge Verbaan, bak ulike tangenter var nesten som et stort band.

Mange av oss hadde nok blikket like mye på Tarjei som på Erik der vi lurte på hva Tarjei nå ville gjøre med mandolinen, fela eller det svenske våpenet jeg har glemt navnet på! Eller noen av de andre merkverdighetene han har med seg. Det lyser musikalsk begavelse og lekenhet lang vei av den mannen. Kont-Jo var bare helt fantastisk! Verbaan var ikke helt borte han heller, der han turnerte de ulike tangentene sine.

Tarjei Nysted – hva spiller han på tro? Foto: Tormod Reiersen

Fra den nye plata, «Det vi rakk», fikk vi blant annet tittelsporet i en nydelig og annerledes versjon. På «Nedgangstid» og en låt til fikk vi besøk av en mann med saksofon, og han låt som et storband alene. Så må jeg også nevne «Den sørgeligste sangen». Minst like trist og sterk som på plate, og det at jeg kjenner mye av bakgrunnen for den – mer enn Erik fortalte fra scenen – gjør den bare enda sterkere!

Mot slutten fikk vi flere sterke Børli-tolkninger. «Satchmo» gjør inntrykk. Og den første låten, Lukashaugen skrev melodi til, «Skogen synger» var også flott! Og mer til! Dette var det jeg rakk.

Takk for en nydelig kveld!

Foto: Tormod Reiersen
%d bloggere liker dette: