Del 5: Bob Dylans Bootleg Series 1989–2006. Og videre

Etter Knocked Out Loaded (1986) fortsatte Bob Dylan arbeidet med et tidligere oppstartet samarbeidsprosjekt, Down In The Groove (1988), et album som både består av covere, et par egne sanger og et par skrevet i samarbeid med Robert Hunter fra Grateful Dead. Dette er igjen delvis Dylan som vender tilbake til røttene når låtskriverinspirasjonen har tørketid. Albumet er blant Dylans aller svakeste, men ikke verre enn at «Silvio» har fått plass på Greatest hitssamlinger og at Nick Cave covret «Death Is Not The End» på sin Murder Ballads.

Dylan & Dead (1989) er fra turnéen med Grateful Dead i 1987. Albumet har kun syv sanger, og de har dradd dem ganske mye ut. Jeg synes det er mye bedre enn jeg kunne huske, særlig «Joey», Men også flere av de øvrige.

I 1988 fikk vi også flotte vol. 1 av Traveling Wilburys, et vellykket samarbeidsprosjekt med Tom Petty, Jeff Lynne, George Harrison og Roy Orbison. Ikke minst er «Tweeter And The Monkey Man» med Dylan på vokal en strålende sang! Senere samme år døde Roy Orbison. De hoppet derfor over vol. 2. I 1990 ble det noe svakere Vol. 3 utgitt.

Sånn, da beveger vi oss for alvor inn i perioden som neste omtale av et volum i bootleg-serien dekker:

Tell Tale Signs, The Bootleg Series Vol. 8. 1989–2006 (utgitt i 2008)

Tell Tale Signs dekker innspillingsperiodene for Oh Mercy (1989), World Gone Wrong (1993), Time Out Of Mind (1997) og Modern Times (2006), samt en rekke bidrag til filmmusikk og tidligere uutgitte liveopptak fra 1989 til 2006. Volumet inneholder også et spor fra et skrinlagt album som Dylan begynte å spille inn med David Bromberg i 1992, samt Dylans duett med Ralph Stanley, «The Lonesome River».

Selv om Under the Red Sky (1990), Good As I Been to You (1992) og «Love And Theft» (2001) også ble spilt inn i denne perioden, ble ingen spor fra disse innspillingene inkludert på Tell Tale Signs. Den endelige versjonen av fantastiske «Mississippi» ble dog utgitt på «Love And Theft», og det er også liveversjoner av sanger fra dette mer enn solide albumet.

Oh Mercy (1989) er et aldri så lite mesterverk i Dylans diskografi. Albumet er produsert av Daniel Lanois som har gitt det et spøkelsesaktig preg som kler de sterke sangene godt. Vi får alternative versjoner av noen av sangene på albumet og en demoversjon av «Dignity». Sangene «Series Of Dreams», «Born In Time» og «God Knows» ble spilt inn for albumet, og versjonene på Tell Tale Signs av de to sistnevnte er langt bedre enn på Under The Red Sky (1990).

Det er sikkert mange grunner til at innspillingene av Under The Red Sky ikke er representert på Tell Tale Signs. Den viktigste er nok at albumet er svakt og at innspllingen av det Don Was-produserte albumet var frustrerende for Dylan med gjesteartister som kom og gikk. Gjennom folk-albumene Good As I Been To You (1992) og World Gone Wrong (1993) gjorde han som han ofte gjør når låtskrivingen stopper opp. Han vendte seg til historien og andres sanger. De litt spartanske albumene ble godt mottatt, men dette er ikke album jeg med stor glede vender tilbake til. Kun Robert Johnsons «32-20 Blues» er representert fra disse innspillingene.

Det er en rekke spor fra Time Out Of Mind her. Flotte saker. Time Out Of Mind fikk seinere sitt eget bootleg-volum, og vi skal straks vende tilbake til det. Hele tre versjoner av «Mississippi» er inkludert på Tell Tale Signs. Ikke én for mye.

Et annet høydepunkt her er den heidundrende versjonen av «High Water (For Charlie Patton)», en sang som også er å finne på «Love And Theft».

Modern Times (2006) fortsatte rekken av gode Dylan-album. På albumet gikk Dylan kanskje enda lenger enn vanlig med hensyn til å låne musikalske elementer og fraser fra andre, og Dylanologene og litteraturviterne koste seg med å finne likheter mellom tekstene på albumet og diktningen til den franske 1900-tallsdikteren Henry Timrod og den klassiske dikteren Ovid. Fra albumet er en alternative versjoner av «Ain’t Talkin’» og «Someday Baby» inkludert.

Tell Tale Signs ble utgitt i (minst) to versjoner. Jeg har dobbeltCD-en. Du må til deluxe-versjonen – som kan strømmes– for å få én av Dylans aller beste låter fra denne tiden, «Things Have Changed» (2000), en Oscarvinnende sang laget for filmen Wonder Boys og også gitt ut på andre samlealbum.

Tell Tale Signs er uansett blant mine aller største favoritter i Bob Dylans bootleg-serie. I likhet med Vol. 1–3 er dette musikk å spille for å nyte, like mye eller mer enn å nerde til. En klar seks av seks!

Fragments, Time Out Of Mind Sessions (1996–1997), The Bootlegs series Vol.17 (utgitt i 2023)

«I can hear the church bells ringin’ in the yard
I wonder who they’re ringin’ for?
I know I can’t win
But my heart just won’t give in»

Jeg går av tredemølla, og setter meg i garderoben. Da starter alternativ versjon (1) av «Standing In The Doorway» på den nye boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Jeg blir sittende de syv minuttene sangen varer. Det skyldes ikke bare at jeg er sliten. Versjonen er ikke dramatisk forskjellig fra den vi er kjent med fra albumet Time Out Of Mind (1997), men likevel såpass forskjellig at jeg hører denne fantastiske låten med fornyet interesse. 

Time Out Of Mind. Like før utgivelsen av albumet Time Out Of Time (1997), var Bob Dylan døden nær etter en hjerteinfeksjon. Hva passet vel bedre enn et album om dødelighet, alderdom og ensomhet? Vi ser Dylan for oss. Forlatt av Gud. Forlatt av mennesker. Han trasker milevis bort fra sin elskede. Han står ved dørkarmen, men er fortsatt langt unna. Han nærmer seg. Han har hastverk, kan ikke vente, det blir snart mørkt, men fortsatt er det lysglimt igjen. Klokka tikker og går. Flere mil han ønsker å tilbakelegge. Av livet? Tilbake i 1997 tenkte mange av oss at dette kanskje ville bli den da 56 år gamle mannens aller siste album. Et perfekt album, syv år siden det siste med eget materiale, det ikke helt vellykkede Under The Red Sky. To coveralbum i mellomtiden hadde bidratt til fornyet inspirasjon.

Hva og hvem handler albumet om? Handler Time Out Of Mind om Dylan selv? Som så ofte med slike spørsmål er svaret både ja og nei. Plata var i hovedsak spilt inn før han ble dødssyk. Når anmeldere skrev om at albumet handlet om Dylans dødelighet, svarte Dylan at det høres ut som anmelderne selv er udødelige; albumet handler like mye om dem. De skriftlærde mener albumet også kan handle om Dylans forhold til Gud. Etter de ekstatiske og misjonerende platene fra rundt 1980 går Dylan inn i en periode de beskriver som negativ teologi – man må inn i mørket med fortvilelse og desperasjon for igjen få øye på lyset. Kanskje skal en vakker og enkel kjærlighetssang få lov til å forbli nettopp det, også når den kommer fra Dylan, men det stilles til og med spørsmål om albumets enkleste og ofte covrede sang «To Feel My Love», kan være ment som et budskap fra Gud til oss mennesker. Kvinnen Dylan eller Dylans forteller er forlatt av i mange av låtene kan være et rop til Gud som med Job i Det Gamle Testamentet eller Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Eller er det likevel forholdet Dylan har til ekskona det handler om? Dylans ulike måter å tolke låtene på kan kanskje også være et utrykk for at han lar meningsinnholdet i låtene variere. Selve albumtittelen kan være hentet fra Shakespeare eller låten «Accidentally Like A Martyr» med Warren Zevon, en låt Dylan sang noen ganger høsten 2002 da det var kjent at Zevon hadde kort tid igjen. Svaret er trolig som så ofte med Dylan – ikke at det blåser i vinden – men begge deler. 

Foto: Antonin Kratchovil (2000) (via Sony Norge)

Starten på en ny storhetstid. Nå skulle, som vi vet, ikke Time Out Of Mind bli Dylans siste album. Istedenfor ble det starten på en ny epoke, og en rekke album som bygde videre på stilen fra Time Out Of Mind med flotte ballader og gnistrende blueslåter.

Siden balladene ofte står mitt hjerte enda nærmere enn bluesen, var det tre låter som jeg ble særlig glad i tilbake i 1997: «Standing In The Doorway», «Trying To Get To Heaven» og, selvfølgelig, «Not Dark Yet». Sistnevnte med en tittel mange av oss trekker frem i flere sammenhenger. Seinere kom flere av låtene snikende. Hva hadde Time Out Of Mind vært uten åpningen, den bitende «Love Sick» som begynner med «I’m walkin’// Through streets that are dead». Låten er noe helt annet enn noe annet jeg har hørt, enten det er i originalversjonen, én av de mange versjonene på den nye boksen, eller hørt live på konsert. Den nakne alternativ 2 i boksen er bare nydelig. Dylan selv har uttalt at dette er hans beste sang om kjærlighetssorg. 

«Love Sick» er noe helt annet enn alt annet? Vel, «Cold Irons Bound» har noen av de samme kvalitetene. Slik jeg husker det, lagde Fredrik Wandrup i Dagbladet i 1998 en konkurranse der beste oversettelse skulle kåres. Oversettelse av den låten må ha vært en krevende jobb.

Daniel Lanois. For Time Out Of Mind vendte Dylan tilbake til produsenten Daniel Lanois, en mann som også hadde produsert Oh, Mercy (1989). Forholdet mellom Dylan og Lanois skal til tider ha blitt vel intenst, og på alle seinere utgivelser er Dylans alter ego Jack Frost oppført som produsent. Lanois ville bruke moderne teknologi som ble paret med Dylans låter som stod i gjeld til gammel folk- og bluestradisjon. Lanois skal trolig ha æren for det skumle og litt uklare lydbildet som preger albumet, og aller mest åpningslåten « Love Sick». Blant musikerne finner vi Augie Meyers på orgel og trekkspill, trommisen Jim Keltner og gitaristen Duke Robbilard – sistnevnte følte seg ikke veldig ønsket av Lanois. Samt mange til. Dylan selv synger råere enn noen gang, og både stemmebruk og bluesen skulle han spille videre på i de kommende albumene. Også dette et uttrykk for at Dylan med Time Out Of Mind ga seg selv en ny start.

Foto: Mark Seliger (1997) (Via Sony Norge)

Fragments. Så da beveger jeg meg rolig over på den nye utgivelsen, Fragments, det syttende volumet i Bob Dylans The Bootleg Series med dypdykk i innspillingene knyttet til albumet Time Out Of Mind. Du kan som vanlig velge mellom ulike versjoner av utgivelsen; jeg konsentrerer meg om utgaven med fem CD-er. Time Out Of Mind er allerede godt dekket av bootlegserien før i én av mine favoritter i serien, Vol 8: Tell Tale Signs, som tar for seg perioden 1989–2006. Sporene som ble utgitt den gangen, er her med på den femte disken som bonus. Men vi får fire CD-er i tillegg, så nå skal det altså graves dypere. Det har vært slike dypdykk i serien før, og at vi får flere av dem, er naturlig når man allerede har dekket store deler av Dylans karriere. Så trenger du denne? Jeg omskriver Dylan selv; dette er ikke hva du behøver, men hva du ønsker deg! Om du er nerdete nok.

Remikset utgave. Første disk er en remikset utgave av Time Out Of Mind, med en lyd som er sagt å ligge nærmere Dylans egen visjon og med mer lyd av rommet plata ble spilt inn i og mindre atmosfærisk tåkelegging. Jeg kan ikke skryte på meg gode ører og opplever foreløpig ikke den helt store forskjellen om jeg sammenlikner med LP-versjonen av Time Out Of Mind fra 2017, det er større forskjeller på Tidal. Den remiksete utgaven er mer naken og klarere, trommene skarpere og de enkelte instrumentene stikker seg vekselvis tydeligere fram. Litt mindre «spooky»? Men jeg tror neppe at det hadde utgjort den store forskjellen for meg om det var originalen eller den remiksete versjonen som hadde blitt gitt ut opprinnelig. Men kanskje er forskjellen «time out of mind» – den taler til underbevisstheten? Spørsmålet er ikke hva jeg oppfatter, men om jeg føler låtene annerledes, og det vet jeg ikke. Mange har også påpekt at forskjellene er større enn jeg så langt har klart å avdekke. 

Selv om den remiksede utgaven kan være nærmere Dylans egen visjon, vil jeg tro at de to stabeisene hadde fått brynet seg såpass på hverandre under prosessen, at også Lanois har satt store og solide stempler også på den utgaven.

Alternative versjoner og outtakes. På de neste to diskene får vi alternative versjoner av låtene på albumet pluss noen outtakes. Denne gangen har man valgt å ikke la ulike versjoner av samme låt følge hverandre. Det gjør hver enkelt disk til en mer tilfredsstillende lytteopplevelse enn om de er samlet, så får man heller sitte med telefon eller fjernkontroll om man vil sammenlikne versjonene grundig. Om vi tar med bonusdisken, er det hele seks ganske så forskjellige versjoner av «Mississippi», én av de store Dylan-låtene som noen år seinere fant sitt hjem på «Love & Theft». Lanois og Dylan skal ikke ha blitt enige om hvordan den skulle låte. Synes du seks versjoner er mye? Som jeg leste et sted, vi hadde tålt en hel disk med ulike versjoner av den låten! 

Først ute blant outtakes og alternative versjoner er en nydelig versjon av den tradisjonelle «The Water Is Wide». Den låten skal ha medvirket til at Bob rullet i gang Time Out Of Mind-prosjektet. Vi får også høre låter som ikke nådde dette albumet, men vi kjenner dem i andre versjoner på Tell Tale Signs. Best av dem er «Red River Shore». Jeg synes også «Dreamin’ Of You» som i teksten har mange passasjer til felles med «Standing In The Doorway» er flott. «Marchin’ To The City» er ok, særlig i den versjon to, men ingen stor favoritt i dette selskapet. Av låter vi får høre i utvikling, er jeg særlig svak for «Can’t Wait». Den valgte versjonen er trolig den som passer best på plata, men som enkeltspor tror jeg at version 1 av de alternative versjonene gjør mer inntrykk. Litt roligere, litt mindre rocka, fantastisk vokal. «Not Dark Yet» skal selvfølgelig være tung og treig i sin definitive versjon, men det er jammen trivelig å høre den i en nær dansbar utgave. «‘Til I Fell In Love You» er også i en nesten ugjenkjennelig versjon her. Om man hører etter på tekstene, vil man høre at tekstutsnitt er byttet ut gjennom prosessen. Trolig er det ofte de mest personlige delene som er byttet ut.

Konsertopptak. En hel disk er viet konsertopptak med låter på albumet eller outtakes. Lyden er ikke helt prima hele veien, men også denne disken fungerer fint som en helhetlig lytteropplevelse. Så er det jo litt gøy at hele to låter var fra konserten i Oslo i 2000. Ikke like gøy å ikke huske om dette er én av de 10-12 Dylankonsertene jeg har vært på eller ikke.

Som alltid følger det med fine bøker og essays. Beskrivelsen av de enkelte sporene er ikke like grundig som tidligere, men det er kanskje heller ikke nødvendig. Dette var en god anledning til mange gjenhør med sanger jeg definitivt ikke er lei av. For meg fremstår disk 1 og 2 som de viktigste og de som bidrar mest til å kaste nytt lys over sangene på albumet. Time Out Of Mind er ikke bare av Dylans aller viktigste album, det er også av hans beste.

Neida, jeg trenger den ikke. Men dette ønsket jeg meg – «While I’m strolling through the lonely graveyard of my mind».

Terningkast til boksen: en sterk fem av seks.

Foto: Danny Clinch (1997) (via Sony Norge)

Tiden etterpå, 2008–2026

Dylans Bootleg-serie stopper ved Modern Times i 2006, men det blir heldigvis ikke det siste vi hører fra ham. I 2009 sjenker han oss og veldedigheten ei av tidenes morsomste juleplater, ikke minst er «Must Be Santa» en favoritt her i gården.

I 2010 får vi det litt underkjente Together Through Life der Dylan på låtskriversiden igjen samarbeider med Robert Hunter fra Grateful Dead. Albumet er litt lettere og grunnere enn forgjengerne «Love And Theft» og «Modern Times». Jeg har alltid likt det, kanskje med unntak av noen av blueslåter. Det svinger som bare det av «Jolene». Og «Forgetful Heart», «My Wife’s Hometown», og «I Feel A Change Comin’ On» er Dylan på det aller beste. Og liker du ikke trekkspill, liker du uansett David Hidalgos trekksspill.

I 2012 kommer den monumentale Tempest, et album med både sterke og også noen utmattende låter som den 16 minutter lange tittellåten, inspirert av filmen Titanic. Sentrale låter er «Pay In Blood», «Scarlet Town» og «Early Roman Kings» for å nevne en knapp håndfull. Innspillingsmetoden var gammeldags med musikere rundt en mikrofon i studio. Lydlandskapet er ellers ikke så forskjellig fra de foregående albumene, og også her finner David Hidalgo på trekkspill.

Det går så åtte år til neste Dylan-album med egne låter. I mellomtiden har vi fått tre album med standardlåter, hvorav ett av dem er et trippelalbum. Albumene er ikke av de jeg spiller mest, men jeg har innttrykk av at de skjerpet sangeren Bob Dylan, noe som også bidro positivt til de fire konsertene jeg har opplevd med ham det siste tiåret.

I 2020 kom altså glimrende Rough & Rowdy Ways. Når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste. Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. 

Shadow Kingdom: Under pandemien i 2021 ble det annonsert et Bob Dylan-arrangement gjennom en livestrømmeplattform. Det var lite informasjon om arrangementet, og mange forventet seg en strømmekonsert. I stedet viste det seg å være en svart-hvitt film, regissert av den israelsk-amerikanske filmskaperen Alma Har’el. Filmen er spilt inn på en scene i Santa Monica i California over syv dager i 2021 mens Dylan satt på sidelinjen fra sin endeløse turné på grunn av COVID-19-pandemien. Soundtracket har gode, men ikke ihjelspilte sanger. Alt sitter som ei kule med sterk vokal og fungerer som en svart-hvitt helhet.

Det ryktes at det er et nytt Bob Dylan-album på gang. Jeg satser på at det er eget materiale, men gleder meg uansett!

(Artikkelen inneholder deler av tidligere omtaler).

Terry Lee Hale med et liv i musikkens tjeneste

Foto via Katy & Terry Lee Hale

Oh life, just let it
Oh life, you will get it
A hardship handle
To carry that weight
A habit the worry
Cradle to grave
A good place to stop now
Remember why you came

På Terry Lee Hales siste album, The Gristle & Bone Affair fra 2022, er det historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale hadde blitt 69 år, og at han hadde fått Parkinsons sykdom et par år tidligere.

I forrige uke leste jeg et facebook-innlegg fra Carla Torgerson, kjent fra The Walkabouts. Hun forteller at Terry nå møter en tøff versjon av Parkinsons, mer presist corticobal syndrom. Hun forteller videre at Terry er en vidunderlig person som var inspirert henne og en rekke andre musikere opp gjennom årene. Selv hadde jeg litt kontakt med ham på messenger for noen år siden i forbindelse med at han skulle besøke Norge. Han sendte meg en signert CD med albumet Shotgun Pillowcase som takk for det som knapt er noe å nevne i det hele tatt. For meg et fint og litt rørende minne fra en tid jeg ikke så ofte var i kontakt med musikere. Jeg fikk aldri oppleve ham live, men skulle i ettertid ønske at jeg hadde anstrengt meg mer for å få det til.

Fra Texas bosatt i Marseille. Terry Lee Hale ble født i Texas, men har i flere år vært bosatt i Frankrike, og i senere år nærmere bestemt i Marseille sammen med kona Katy. I mange år spilte Terry Lee solo på Seattlescenen i små klubber og barer med sin spesielle gitarteknikk og sine mørke sanger. Utover i 1990-årene åpnet han for band som Soundgarden, Skin Yard, Screaming Trees og The Walkabouts. Han vendte seg senere mot Europa, og oppdaget at han her fikk større respekt og et mer lojalt publikum.

Et knippe album av Terry Lee Hale

The Blue Room. Facebook-posten til Carla Torgerson og et bilde av Terry Lee Hale sammen med kona og The Walkabouts-partner og god venn av Terry, Chris Eckman, gjorde at jeg plukket fram et album med ham. Og da var jeg i gang. Tar jeg frem én utgivelse med mannen, må jeg umiddelbart finne frem én til. Å snakke om et enkelt favorittalbum med Hale, er en risikosport. Jeg velger imidlertid å trekke frem det smått klaustrofobiske The Blue Room (2003) der Hale og Chris Eckman med tilsynelatende begrensede, men mer enn tilstrekkelige virkemidler, som Hales stemme, gitar og alltid karakteristiske munnspill, har skapt et helt eget univers med morderballader og andre blå sanger med fantastiske melodier; «Texas Rose», «Whitered Bouquet» og «Michigan Weather» for å nevne noen av dem. Andre vil mene at den mer rocka Frontier Model (1994) med låter som «Ride Hard» må være hans beste. Carla Torgerson nevner spesielt «Control» fra det albumet.

Jeg må også trekke frem The Long Draw, plata jeg spilte aller mest i 2013. For ei førsteside med tittellåten og «Black Forest Phone Call» i spissen!

Terry Lee Hale har også gitt ut album i samarbeidsprosjektet Hardpan, og laget musikk i med norske musikere i Tunnel Tree. Han har pekt på The Midnight Choir, Motorpsycho og Stein Torleif Bjella (!) som norske favorittartister. For et par år siden kom en utgivelse med et par fine sanger av Hale, spilt inn med Sugarfoot i Trondheim i 2018. Jeg er særlig svak for «Seventeen».

Terry Lee Hale har rikholdig diskografi der Hales kompromissløst har laget kvalitet og vært på jakt etter noe eget, ikke repetere seg selv eller andre.

Foto via Katy & Terry Lee Hale

Bound, Chained, Fettered og The Gristle And The Bone Affair. Men det er hans to siste ordinære album som har fått aller mest oppmerksomhet de siste dagene, og til nå fått tre nye runder hver.

Bound, Chained, Fettered fra 2016 har flere glimrende sanger som «Acrons» og «Scientific Rendevouz». Albumet blir beskrevet som en samling av ni musikalske vignetter. I hver av sangene utforsker Terry Lee Hale ulike sider av livet i vårt århundre . «Signed Blue Angel» er et dikt skrevet av den åtte år gamle datteren til en av Hales beste venner. Det tar for seg døden fra et barns side, med musikk av Hale. Albumet er produsert av Antonio Gramentieri og spilt inn i Italia med italienske musikere som bidrar til at også dette albumet er noe eget som det har vært veldig fint å vende tilbake til.

Chris Eckman er aldri langt unna. Han produserte Terry Lee Hales siste album, The Gristle And The Bone Affair (2022). Kanskje har noen av Hales album, og også dette nyeste, fargepaletter som kan minne om Eckmans soloalbum og The Walkabouts. Samtidig er The Grizzle & Bone Affair utvilsomt et unikt tilskudd til Hales allerede varierte og originale rekke med album. Selv spiller Hale munnspill og gitar. Vokalen har naturlig nok blitt mer værbitt for hver utgivelse. Vokal og gitar er kanskje et steg tilbake i lydbildet denne gangen som følge av at Hale vil oppfattes som en del av bandet, og kanskje også som følge av helseutfordringene. Blant de åtte låtene er det imidlertid én gitarinstrumental, fine «Doesn’t Matter Anymore», en låt som både gir en liten pustepause midtveis, men som også viser at mesteren fortsatt kan spille gitar.

På den storartede åpningslåten, «Oh Life», spiller Žiga Golob’s (Chris Eckman, Steve Wynn) noen slag på kontrabassen før Hale synger falsett sammen med bassen. Deretter legges det på gitarer og kanskje litt steelgitar og seinere på låten sniker Catherine Graindorge inn noen vakre lyder fra fiolinen.

Det er ikke overflod av instrumenter på dette albumet, men jeg savner intet heller. På neste låt, albumets mest umiddelbart fengende lå, «Fish», er pedalsteelen til Jon Hyde og forsiktig koring fra Claire Tucker sentrale. Et lite sonisk mesterverk i all sin beskjedenhet, den låten. Hør også låten – og hele albumet – med hodetelefoner for økt utbytte. Kanskje handler «Fish» om et forhold som selvforskyldt gikk over ende?

Fish that couldn’t swim
Bird that wouldn’t fly
Worm that couldn’t crawl
Man that wouldn’t try
I am

Chris Cacavas – kjent fra Green On Red og Dream Syndicate– deltar også med Keyboard på et par låter. Men om jeg ikke tar helt feil er albumet helt trommefritt. Et ettertenksomt lavmælt album fra Terry Lee Hale, ikke et drivende rockalbum.

Om Alzheimer. I presseskrivet til The Gristle And The Bone Affair understrekes det at samarbeidet på albumet strekker seg videre enn mellom musikere og produsent. Den klaustrofobiske lyden på «Alive Inside» om det indre liv til en mann med Alzheimer skyldes mye mikseren Matt Emerson og hans arbeid. Brown ville ikke la Hale høre dette sporet før hele plata var ferdig. Det er vel unødvendig å fortelle at Hale var strålende fornøyd med resultatet; en nesten kan føle hva som skjer på innsiden av mannen, og vi føler med datteren:


Collecting shadows, rocking chair
Connections crumbled, sitting there
Still the love, open givers
Reach sometimes rewards a glimmer…
…She carries that weight, prays for light
This in not easy, a slippery slope
Where Dad has gone now, she can’t go

På «Gone» bidrar igjen Claire Tucker med vokal, denne gangen sender hennes «duram duramram» tankene mine i retning av Leonard Cohens «Tower Of Song». Vi får ytterligere tre interessante låter før albumet toner ut etter nær 40 minutter: «Curve Away», «Time Is A River» og «tittellåten» «All Fall Down». Alle dype, litt monotone låter som gradvis synker inn. Tematikken kretser fortsatt om livet som var, er og kommer:

«Reach down deep, got to find a way, cause time is a river running away»

Fra «Time Is A River»

Dette er et lavmælt album der tekstene er viktige. I mange partier er det likevel intenst om du er til stede, og slik sett har The Gristle & Bone Affair mye til felles med hans kanskje største mesterverk, The Blue Room.

Now, this road is hard on dreamers
With cover hard to find
Too many fall away, too far behind
…Still, nothing lasts forever
And what’s lived is never lost
But surely with this fitting
We will learn about the cost

Terry Lee Hale, «The Curve»

Om The Gristle & Bone Affair Terry Lee Hales siste album, er det en strålende måte å avslutte på!

Sjekk ut Terry Lee Hale på Bandcamp.

Foto via Chris Eckman. Én av Terry Lee Hales aller siste konserter. Stuekonsert i Ljubljana i 2023.

(Dette er en omskrevet versjon av en omtale av The Gristle & Bone Affair)

To norske: Meditasjon og rock!

Gubberock tar for seg to ytterpunkter når de to norske favorittalbumene så langt i år presenteres. Det rolige og meditative og til tider ganske bråkete og herlig rock!

Joe Harvey-Whyte & Geir Sundstøl: Langeleik (album 2026)

Foto: Roberto Johnsen

Denne lørdags morgenen ble det Langeleik med Joe Harvey-Whyte og Geir Sundstøl godt blandet med spraking fra peisen. Det er fortsatt iskaldt ute, så reisen de to herrer tar rundt i Norges land, tar jeg fra sofakroken med nytraktet kaffe. For meg er dette morgen- eller kveldsmusikk. Det er musikk å meditere til, la tankene fare til. Og rett og slett nyte.

Geir Sundstøl er kjent som en av Norges fremste multinstrumentalister og produsenter som ikke minst er fremragende på pedal steel. På albumet Langeleik spiller han sammen med en annen pedal steel-gitarist, nemlig den London-baserte Joe Harvey White. De fant hverandre tilbake i 2016 da Sundstøl albumdebuterte med Furulund. I august 2024 møttes de, spilte litt sammen og etter fem dager hadde de plutselig et album. Sundstøl lot sitt sedvanlige fokus på detaljer og fulgte joe Harvey-Whytes spontane oppskrift.

I tillegg til gitarer brakte Sundstøl inn orgel, synther, trommemaskiner, gjestemusikere og feltopptak. Og så bidrar altså jeg med peisknitring. Dette er et instrumentalalbum, jeg har derfor få tekstlige knagger å henge min omtale på. Midtveis får vi imidlertid et opptak Geir hadde liggende med poeten Ivar Orvedal: ”Sangen som berre så vidt unngjekk å bøi høyrd“ på «Rørvikelva».

Låttitlene gir hint om hvor musikerne har vært mentalt da de har laget musikken: Otra, Tana, Rørvikelva. Der elevene møtes. Titlene kan gi deg bilder i hodet, og kanskje sende deg i tankene dit Harvey-Whyte og Sundstøl var da de laget musikken. Du hører vannet på «Bleikstranda».

Eller du kan la titlene, Norge og verden fare for en stund og bare nyte musikken en drøy halvtime. Vel, for meg ble det to halvtimer denne morgenen. For meg er ikke Langeleik en samling låter. Det er én låt som beveger seg i ulike retninger. Dette er likevel et rikt album, et album man ikke blir ferdig med så lett.

Ulike klanger, stemninger. Ulike tanker i hodet. Ulike innfallsvinkler for å la tankene forsvinne.

Vakkert.

Tore Sollien: Ute på rømmen (album 2026)

”Hallo, hvordan går det?“

Mange av Gubberocks lesere husker ham som John Ross, det unge talentet fra Fredrikstad som spiller americana med sterke likhetstrekk med storheter som Bob Dylan og Jerry Leger. Nå tar Tore Ragnar Sollien fram sitt eget navn og gir oss heidundrende og rett fram rock på norsk. Det er nå fristende å sammenlikne Tore Sollien med Villskudd, en gruppe unge musikere fra Innlandet som ga oss et av årets beste album i 2024. Fandeninvolskheten, tekstene og musikken. Snakker vi et av årets beste norske rockalbum?

Vi kjenner igjen musikerne fra John Ross. Tore selv spiller på ulike gitarer, orgel og munnspill. Johannes Bjørnli avleverer gitarsoloer av en annen verden, og Victor Strand og Leif Bråten holder det hele i tømme, eller enda bedre; slipper tømmene med trommer og bass. Sistnevnte står også bak teknikken. 

Det braker løs med «Lenket mann», en tekst som handler om utfordringene som oppstår om man ikke klarer å temme sine mørke sider. Sollien har ikke glemt sin Dylan, og plasserer elegant en liten Dylan-referanse i teksten. Stemmen til Ross er nesten ikke til å kjenne igjen fra John Ross-albumene. Her er det det rå og upolerte som gjelder. Eller det slentrende som i «Enda en gang». Det er nemlig ikke bare stå-på rock her.

Jeg kunne trukket fram alle de åtte sangene på dette halvtimes lange albumet. Gode tekster, iørefallende melodier, energisk. Og gitarene. Gitarene! Dette må bare høres. Skrik med til herlige «Hallo, hvordan går det?».

Kanskje er ikke dette banebrytende. Det må det vel ikke alltid være. Det er bare å si gratulerer til Tore Sollien og musikerne. Jeg gjør det kort denne gangen, men albumet er godt! Mer enn det. Jeg spår at dette blir et av årets beste norske album. Kommer et større gjennombrudd snart?

The Medicine Show Must Go On. På konsert med The Dream Syndicate

På konsert med The Dream Syndicate, John Dee i Oslo, onsdag 11. februar 2026.

The Dream Syndicate med Steve Wynn i spissen ga virkelig alt denne kvelden. De fleste hadde nok kastet inn håndkleet om man var så redusert som Wynn. Stemmen var preget av halsbetennelse eller noe lignende, men Steve ga alt i to timer! Man får forsøke å overvinne begrensningene, sa Wynn. Og jeg tror vi alle er glade og imponert over innsatsen til Wynn og bandet.

Første del av konserten var viet nyere og litt variable låter, men bandet fikk vist hva de var gode for. Da Dream Syndicate var ferdig med å varme opp for seg selv som Wynn sa, kom de ut og gjorde alle sangene på et av åttitallets aller beste album, The Medicine Show.

Åttitallet. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som The Days of Wine And Roses (1982), The Medicine Show (1984) og Out Of The Grey (1986). Opp mot best av dem alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte Ghost Stories. I 2012 gjorde de comeback, og de senere årene har de også gitt ut flere nye album, som vi altså innledningsvis fikk smakebiter fra.

Jeg ble introdusert for bandet gjennom den rå EP-en This Is Not The New Dream Syndicate album…Live (1984), en EP som hadde herlige versjoner av sanger som ble gitt ut på Medicine Show. Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: Live At Raji’s (1989). I 1990 opplevde jeg Steve Wynn live for første gang live, på Studentersamfunnet i Trondheim der han turnerte med sitt første soloalbum, det flotte Kerosene Man. Mener også at jeg før konserten hørte et intervju med han der han snakket om hvor viktig det var med dynamikk i fremførelsen av låtene; rolige partier for så å gi gass. Det elementet manglet litt i går, særlig i første settet.

Samspilt band. Tre tidlige medlemmer pluss utrolige Jason Victor på gitar og omtrent like utrolige Chris Cacavas, kjent fra jevngamle Green On Red, på keyboard var med. Og altså Steve Wynn på gitar og vokal, Mark Walton på bass og Dennis Duck på trommer.

Låtene vi fikk servert i andre sett tilhører toppen av kransekaka. «Bullet With My Name On It», «Burn», «Merrittville», «John Coltrane Stereo Blues i en ypperlig versjon og til slutt «Boston» som ekstranummer. Han gjør ikke tabben å ikke spille den låten flere ganger. Blant publikum fant man både avgåtte direktører, forfattere/musikere og en bråte med tidligere og nåværende musikkjournalister. Noen av dem skryter av en konsert i Oslo i 1984 eller deromkring som den ultimate The Dream Syndicate-konserten. Dem om det – for meg står en konsert på Rockefeller for 8-9 år siden høyt!

Noen inkludert ham selv sier Steve Wynn i går minnet om Bob Dylan og Tom Waits. Med all respekt for Wynn, det er å diskreditere Dylan og Waits som vokalister. Og Steve Wynn når han er i bedre form. Men for noen låter, for ett band, og for en innsats fra småsyke Wynn!

Enkelte passasjer i omtalen er fra en tidligere artikkel.