Våghalser, slitere og dagdrømmere

Amy Lashley – Daredevils, Strugglers And Daydreamers (album 2016)

Foto fra Amy Lashleys hjemmeside

Jeg fikk nok en ubevisst påminnelse da jeg så samboeren Otis Gibbs på konsert i Oslo for noen uker siden. Der litt bak hans egne CD’er som lå for salg, var ikke det Daredevils, Strugglers And Daydreamers med Amy Ashley? Albumet den utmerkede bloggen Dust Of Daylight hadde anbefalt og som vi kontinuerlig spilte i bilen på ferie i Kroatia høsten 2016. Den siste uka har jeg sikkert spilt albumet mer enn ti ganger. I stua, på T-banen. Hvor som helst. Jeg måtte sjekke. Hvor hadde jeg plassert albumet på lista over de beste albumene i perioden 2010–2019. Hadde jeg glemt det bort? Nei, der helt nede på 17. plass. Lister altså! Legger jeg den siste uka til grunn, må albumet rykke opp 16 plasser. Minst!

Amy Lashley er fra Indiana og bor der sammen med Otis. Hun har bare gitt ut tre album, hvorav Daredevils, Strugglers And Daydreamers er hennes foreløpig siste. Hun er ikke glad i å stå på scene, noe som kan forklare den lave utgivelsesfrekvensen. Hun har ellers laget barnebok og driver også med kunstmaling.

Stjernelag. Otis Gibbs har en finger med i spillet. Han spiller gitar, ja, han viser flere ganger at han virkelig kan spille gitar, uten at han på noen måter prøver å tilrane seg oppmerksomhet. Otis har produsert albumet sammen med Thomm Jutz. Med seg har de et stjernelag av musikere: Fats Kaplin på pedal steel, Mark Fein (Dwight Yoakam, Allison Krauss) spiller ståbass og Justin Moses (Emmylou Harris, Alison Krauss) spiller fele og banjo. Dette låter bare så flott og uanstrengt og går aldri i veien for hverandre. Noen ganger enkeltvis, noen ganger sammen. Folk med snev av bluegrass. På «Blame The Wind» låter det nesten litt jazz med gode og varme kontrabasstoner. Jeg har hatt noen dager med forkjølelse der jeg egentlig ikke har vært mottakelig for musikk. Med unntak av dette albumet. Melodiene er så utrolig vakre.

Også låter med tungt budskap. Foto fra Amy Ashleys hjemmeside.

Gråter. Du har nå kanskje fått inntrykk av at dette er easy listening-musikk. Joda, på den måten at dette albumet fungerer godt til alt! Men hører du etter på hva Amy med sin himmelske og utrykksfulle røst synger, skjønner du at Amy også serverer tungt fordøyelig stoff. Det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter her, men Cotton Flowers kommer jeg ikke unna. Her snakker vi nok om slitere eller i beste fall dagdrømmere. Jenter som blir misbrukt, mødre som ikke kan eller vil se. Det er så trist, og jeg vet ikke om jeg samtidig kan tillate meg å si vakkert, men følelsene mobiliseres. Fele som veksler med gitaren og Amys stemme om å få låten til å gråte:

“Sometimes mothers refuse to hear
Cannot believe what is whispered in their ear
What could make a person do such a thing
And who on Earth are we to blame“

Prøvelser og lettere låter. Så har du låten om dagen som måtte bli rar: «I Knew It». Her er det også trommer – eller er det bare kontrabassen – låten høres så lekende, flyvende lett ut. På «West Coast Lament» får trommene igjen (?) utfolde seg, denne gangen sammen med Fats Kaplins steelgitar i enda en låt som konkurrerer om å være albumets fineste. Sånn er bare dette albumet. «We Still Smile» handler om en familie som møter prøvelser. De holder motet oppe: ”This old house have seen better days… …We still smile through it all“. Denne fantastiske låten er plassert nesten helt mot slutten av albumet. Nydelig gitar og fele. Amy selv snakker frem noen av ordene.

Mer! Men om vi rykker tilbake til start, har vi låten «Just A Goner», en superfengende vers og ditto refreng. Av albumets aller friskeste låter. Lager de slike låter lenger? Lager de flere slike plater lenger? Amy, lag flere album, vi trenger det!

Foto fra Amy Ashleys hjemmeside.

(Jeg har hentet en del fakta fra denne artikkelen i Dust Of Daylight.)

Jerry Leger gjør latente avdekkinger

Jerry Leger – Latent Uncovers (EP 2023)

Foto: Laura Proctor

Jerry Leger fra Canada tilhører de artistene Gubberock følger litt ekstra med på. Listen hans over sterke album de siste 20 årene er så sterk, at jeg synes han fortjener det. Leger spiller inn musikk på Cowboy Junkies’ plateselskap Latent Recordings. Så da Jerry Leger skulle gjøre en EP med cover av fire låter av andre artister var vel ikke tittelen Latent Uncovers så dum? EP’en åpner med Lou Reeds «What Goes On» fra tiden med Velvet Underground. Det skrangler av stede på beste Velvet Underground-vis. En låt som i likhet med avslutningslåten David Bowies «Janine» fra albumet Space Oddity (1969), kler Jerry Leger og hans band The Situation godt.

Hadde månen en søster. Likevel synes jeg de to andre versjonene er enda mer spennende. «You Are Not Alone» er skrevet av Jeff Tweedy og er tittelsporet på det Tweedy-produserte albumet til Mavis Staples fra 2010. Ingen synger som Mavis, og Jerrys versjon må nødvendigvis bli annerledes. Men jeg liker den! Jerry mener dette er av Tweedys aller beste sanger. Akkurat den diskusjonen skal jeg la ligge, det er mye å ta av.

Det er også vanskelig å etterlikne Leonard Cohen, og det gjør da heller ikke Jerry Leger på det som jeg anser som EP’ens høydepunkt «The Law». Låten ga navn til Hadde månen en søster: Cohen på norsk, men er likevel en litt bortgjemt Cohen-perle. Sangen ble utgitt på det sagnomsuste Various Positions fra 1984, albumet som Columbia Records ikke ville gi ut i USA og som inneholdt originalversjonen av «Hallelujah». «The Law» er et bra valg, som kler Jerry særdeles godt. Steel-gitaren på «You Are Not Alone» er byttet ut med en fele, noe som bidrar til at låten som i Leonards sakte versjon er tydelig synthpreget, nå får et luftigere og mer organisk preg, ikke ulik den sigøynerstemningen Leonard Cohen selv skapte på det undervurderte Recent Songs fra 1979. I tillegg til fela liker jeg også godt bassen og trommene i Jerrys versjon. Både Leonard og Jerry er fra Toronto i Canada, og Leonard kunne vært stolt av sin medborger her!

Alt i alt en veldig fin EP med gode låtvalg – ikke de aller mest kjente til artistene– og gode versjoner!

Like doser nydelig og rocka fra EP’s Trailer Park

Ep’s Trailer Park – Once When We Were Birds (album 2023)

Foto: Johan Bergmark

For ett år siden ble jeg kjent med Eric Palmqwists univers. Han hadde nettopp gitt ut albumet Värmen, et vise- og rocpreget album med sterke, og til dels selvutleverende tekster på svensk. Jeg likte albumet så godt at jeg sendte det høyt opp på lista over fjorårets beste plater. Eric har imidlertid en lang historie også med bandet EP’s Trailer Park, helt tilbake til rundt år 2000. Og, joda, det er grunn til å tro at EP i denne sammenheng er Erics initialer. Om tekstene er på engelsk, kjenner man likevel raskt igjen Erics stemme.

Americanaish. Bandet hadde egentlig kastet inn håndkleet i 2015, men da de var i studio sammen for en stund siden, opplevde de en fornyet glede og inspirasjon, etter at de hadde hatt musikalske prosjekter på hver sin kant. Så nå er de her med et nytt album! Foruten Eric på sang og gitar består EP’s Trailer Park av Ulf Jonsson på gitar, Ruben Engzell på bass og Jesper Jonsson på trommer. Et klassisk rockoppsett der, altså. I tillegg til tangenter og noen krydrende lyder jeg ikke helt klarer å identifisere. Bandet spiller en slags americanamusikk. Låtene skal ha fått litt mer oppdressing enn tidligere lo-fi-innspillinger og et drag av California-lydbilde, aldri tydeligere enn på den drømmende «The Voyager» og «Every Other Week» med småsøt koring og mer til av det vi forbinder med California og 1960- og 70-tallet. Albumet har en fin blanding av låter som i hovedsak er luftige og akustiske og låter som har et mer elektrisk gitarpreg.

Et nytt liv. Eric Palmqwist har laget alle låtene selv, eller i samarbeid med andre. Eric forteller at de nå tillater seg å være nostalgiske, og at låtene handler om å lengte tilbake til leken og barnet i seg – det som var der før man havnet i et A4-liv. Selve tittelen på albumet, og første låt, tittellåten, adresserer dette direkte. «Once When We Were Birds» åpner albumet nokså forsiktig med akustisk gitar, tangenter og snill koring.

Albumet handler også om å være foreldre. Én av låtene har fått navn etter Erics datter Ruth, «Full Moon Ruth». Ruth er sammen med datteren til Johan Bergmark, Ella, også opphavet til plateselskapets navn, Ella Ruth Institutet. Ruth, 7 år: ”Låtarna är fina och bandet spelar jättebra men det är ganska tråkigt för mig när jag måste följa med pappa till replokalen när dom ska repa”. –Låten «Full Moon Ruth» er skrevet på Gotland en natt det var fullmåne, og handler om glede, stolthet og redsel når man står overfor livets aller største oppgave, forteller Eric. Også de øvrige bandmedlemmene er i samme livsfase, og temaet bør derfor være lett gjenkjennelig for øvrige bandmedlemmer og alle oss andre som er foreldre. «Full Moon Ruth» er en vakker, tilbakelent og tangentdrevet sang med en rørende tekst!

Bird! Foto: Johan Bergmark

Neil Young-gitarer. «Every Other Week» med tangenter i forgrunnen er minst like fin og pen. Temaet er ikke ulikt, men her oppfatter jeg at det handler om å være deltidspappa, og tomrommet som oppstår når barnet ikke er til stede. Og kanskje også om nødvendigheten av å legge en gammel livsstil bak seg for å kunne omfavne en ny tilværelse. Teksten på låten «Nil Yung (Into The Wild» sender tankene mine i retning av at hovedpersonen beveger seg inn i ukjent terreng. Likevel en åpen tekst som kan tolkes i flere retninger, både bokstavelig og mer metaforisk. Selve tittelen kan referere til gitarene og likhetspunkter med Neil Young når han er med Crazy Horse. Blant albumets beste låter, og siden den sparker litt mer i fra og er tyngre, passer den godt som låt nummer to etter den mer forsiktige åpningslåten.

Også skarpere kanter. Også en låt som «Lover’s Maze» er gitartung, og den fenger stadig mer etterhvert som den får flere runder. Fine «Bedbug» flyter anstrengt og letter stemningen. Og «Bedbug» har jammen en liten gitarsolo underveis etter mottoet ”less is more“. Albumets beste låt?

Joda, det er ytterligere tre fine låter på albumet, der jeg liker varierte og lekne «Heart Stone Carver» aller best. Alle i samme stilistiske område, omtrent, alle like fine, omtrent. Herlig gitarer helt til slutt på «The Kite»!

Her hjemme har det vært skrevet mye om den norske americana-bølgen, en bølge som har beveget seg mer og mer mot California-pop. Her har du en svensk utgave av americanaen, også her med anstrøk av California, men av og til mer rock, flere skarpe kanter enn i mange av de norske utgavene.

Sjekk ut EP’s Trailer Parks nye album. Kanskje faller ikke brikkene på plass umiddelbart. Dette albumet er bedre på tiende lytt enn på første, uten å være utilgjengelig av den grunn. Stort sterkere anbefaling kan man vel ikke gi?

Foto: Johan Bergmark

There Goes Rhymin’ Simon

Paul Simon – There Goes Rhymin’ Simon (album 1973)

Tilbake i 1984 hadde jeg en kamerat som likte Bruce Springsteens album Born In The USA. Jeg likte Paul Simon. Moren til denne kameraten hadde samlingen Collected Works med Paul Simon, de fem soloplatene Paul Simon hadde gitt ut til og med 1975. Helfrelst på Paul Simon som denne 14–åringen var, lot jeg meg ikke be ganger da hun lot meg låne herligheten som jeg deretter spilte inn på gule BASF-kassetter. Hva man husker!

Den gjeveste av de fem platene var There Goes Rhymin’ Simon fra 1973, årets femtiårsjubilant. Selve tittelen på albumet hadde Pauls kone, Peggy drømt. Og hvorfor ikke? Dette var Pauls andre soloalbum etter bruddet med Art Garfunkel. Paul var usikker og nervøs. Man skulle kanskje tro at en artist som hadde oppnådd det som var å oppnå innenfor populærmusikken, hadde store doser med selvtillit. Men, nei, den selvtitulerte soloplata fra 1972 hadde solgt bra målt mot de fleste standarder, men sammenliknet med Simon & Garfunkels største suksesser var den en flopp. Og som så ofte seinere bidro denne nervøsiteten til at Paul ga litt ekstra, både for å leve opp til publikums forventninger, og for å leve opp til egne høye standarder.

Tom, da! Det er fristende å skrive at man skal være lite glad i musikk om man ikke finner noe å like på There Goes Rhymin’ Simon. Jeg mener å huske at Tom Skjeklesæther i forbindelse med sin positive anmeldelse av Graceland i 1986 skrev at han aldri hadde vært noen stor fan av Paul Simon hverken som brobygger over opprørt vann eller som Rhymin’ Simon. Av og til glipper det selv for de beste blant oss. Smilefjes.

Roy Halee og Phil Ramone. Pauls mangeårige venn og samarbeidspartner Roy Halee skulle produsert albumet. Han bidro bare på et par låter. Roy var i gang med å produsere Arts Angel Clare, og innspillingen dro ut i tid. Til slutt ba Paul ham velge. Et av hans livs store feilskjær har Halee uttalt om at han ikke ble med Paul videre, og ikke jobbet med Paul igjen på nesten ett tiår. Halee bidro bare på to av låtene på Rhymin’ Simon. I stedet jobbet Phil Ramone med tekniske ferdigheter på flere av låtene, og mange av artistene er kreditert som medprodusenter.

Paul hadde allerede på tidligere album hentet inspirasjon fra reggae-musikk og annen verdensmusikk. På Rhymin’ Simon får vi også noen doser gospel, og The Dixie Humingbirds bidrar på albumets svakeste låt, den helt greie «Tenderness», og den feiende flotte avslutningslåten «Loves Me Like A Rock». Listen over bidragsytere på albumet er lang. The Muscle Shoals Rhythm Section med David Hood, far til Patterson Hood i Drive-By Truckers, er grunnstamme på flere av låtene. Ellers er det mange musikere fra jazzens verden og Allen Toussaint, Quincy Jones med mange flere. Ikke alle bidro med like mye, men alle var viktige. Paul har alltid vært opptatt av å sette sammen et lag som gir ham akkurat det han er ute etter. Og det er mange detaljer på albumet for den som leter. Det avsluttende storbandpartiet av den herlige «Take Me To The Mardi Grass» og falsettsang av Claude Jeter på samme låt for eksempel. Allen Touissant sa om sitt bidrag på «Tenderness» at han synes låten hørtes ferdig ut, men lagde en bit for blåsere som ikke skulle gå i veien for de andre.

På dette albumet er det store låter, og det er låter som er litt mindre inviterende. I sistnevnte kategori er «Learn How To Fall» og låten til sønnen Harper: «St. Judy’s Comet». Fine likevel. Så har vi jo den superfengende «Was A Sunny Day». Selv var jeg glad for at Paul spilte rockeren «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» i Oslo i 2016. Litt seinere ble låten også gitt ut i et nytt arrangement sammen med andre sanger Paul mente kunne fortjene litt mer oppmerksomhet. Ellers var jeg i 1984, og er det også den dag i dag, svak for den nydelige og innadvendte «Something So Right».

To låter var jeg godt kjent med før jeg fikk låne albumet. «Kodachrome» og «American Tune» var begge på albumet med opptak fra konserten i Central Park i 1981 sammen med Art Garfunkel. «Kodachrome» er aller første låt på Rhymin’ Simon, og Barry Beckett på keyboard bidrar til at det svinger fantastisk av denne låten. Låten hadde lenge arbeidstittelen «Going Home», men det er så mange låter som heter «Going Home»; Paul måtte komme opp med noe bedre, og det gjorde han. En liten detalj her er at Paul gikk fra å synge ”Everything looks better in black and white“ til ”Everything looks worse in black and white“ på seinere konserter.

American Tune. Noen ganger tar artister med låter som skiller seg litt ut fra de øvrige låtene på albumet. Noen ganger svekker det helheten. I tilfellet «American Tune», kan man vanskelig påstå noe slikt. Melodien er i hovedsak lånt av J. S Bach og kan også gjenkjennes fra salmen «Velt alle dine veie».

Allerede i åpningsstrofen møter vi en desillusjonert Simon: ”Many is the time I’ve been mistaken and many times confused”, hvorpå Simon på usedvanlig poetisk vis tar oss gjennom mye av USAs historie. ”Still when I think of the road we’re traveling on, I wonder what’s gone wrong“.

Teksten er tolket som en beskrivelse av et USA i oppløsning under Nixon, og er av enkelte trukket frem som én av de aller ypperste som er laget innenfor populærmusikken. Perspektivet er i overført betydning og bokstavelg talt hevet sammenliknet med «America» fra Simon & Garfunkel-tiden: ”And I dreamed I was flying, high above my eyes could clearly see The Statue of Liberty sailing away to sea.“

Ja, hva var det Paul sang tilbake i 1973: ”We come in the age’s most uncertain hours and sing an American Tune“. Usikre tider da, usikre tider nå. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at Paul Simons låter var mindre tidløse, mindre slitesterke.

Ut på veien. Etter utgivelsen av Rhymin’ Simon tok Paul mot til seg. Dro ut på veien. Sang «Bridge Over Troubled Water» uten Garfunkel, men i gospelversjon med Jessy Dixon Singers. Spilte låter med Los Incas/Urumbamba fra Peru, og låter alene. Det hele er godt dokumentert på albumet Live Rhymin’.

Paul Simon i Oslo, 1. juli 2018. Foto: Tormod Reiersen
%d bloggere liker dette: