Various Artists: Sittin’ With Blaze – A Tribute To Blaze Foley (album 2026)
Mitt første møte med en sang av Blaze Foley var versjonen av hans «Clay Pigeons» på John Prines album Fair & Square fra 2005, og det ble raskt en favoritt på det albumet. Før det var han for meg først og fremst en person andre sang om. På det nye hyllestalbumet til Blaze Foley er det stort sett nyere artister som gjør sangene hans, og «Clay Pigeons» blir gitt en riktig så pen versjon av Lucy Dacus.
«If I Could Only Fly» er selve signaturlåten til Blaze Foley, og den får både starte og avslutte denne hyllesten. Phosphorecent er først ute, og så får som seg hør og bør veteranen Lucinda Williams avslutte ballet med en fin pianoversjon, som er så fin at den får meg til å ønske at hun kunne gjøre flere nydelige ballader på de neste albumene sine. Lucinda sang allerede på mesterverket Car Wheels On A Gravel Road (1998) om Blaze i den fantastiske «Drunken Angel».
Og det var jo det eksentrikeren Blaze ofte var, en full engel. Blaze bodde i perioder av sitt liv sammen med Sybil Rosen i et tre i skogen. Det har hun da også skrevet bok om, og sangen «If O Could Only Fly» skal være skrevet som savnet etter henne da de hadde gått hver sine veier. Blaze var også en god venn av en annen eksentriker, Townes Van Zandt. Townes skrev sangen «Blaze’s Blues» om vennen. Blaze ble i 1989 skutt av en kamerats sønn da han forsøkte å konfrontere ham med at han stjal farens trygdepenger. I 2018 ble filmen Blaze av Ethan Hawke lansert. Ben Dickey har hovedrollen som Blaze, Charlie Sexton – kjent blant annet som musiker i Bob Dylans band – spiller Townes Van Zandt, og Kris Kristofferson har en rolle som faren til Blaze Foley.
Hos meg er det først og fremst de to kjente sangene «If I Could Only Fly» og «Clay Pigeons» som har sunket inn, men hyllestalbumet er en fin påminnelse om at Blaze Foley hadde mer å by på. Klassekampen gir albumet som sådan gode skussmål, men har innvendinger mot enkelte av versjonene. Blant annet synes anmelderen ar Norgesaktuelle Dylan Earls versjon av «Slow Boat To China» er seig. Jeg liker den! Ellers møter du folk som Joshua Ray Walker, John Moreland, J. R. Miller og Willie Watson på dette etter min mening gjennomført fine albumet.
James McMurtry & band i Oslo Konserthus, lille sal, 19. august 2026.
“And, Annie, what you doin’ in Nebraska? Does anybody know what’s goin’ on?“
«Annie» fra fjorårets album fra James McMurtry, The Black Dog and The Wandering Boy, var definitivt av høydepunktene på konserten i Oslo Konserthus med McMurtry og band i går kveld. Sangen forteller om journalisten Annie som endte opp i Nebraska for å følge president Bush jr. når resten av verden hadde øynene rettet mot Manhattan 11. september 2001. I sangen gir McMurtry uttrykk for at han ikke hadde sansen for presidenten. Sangen er således McMurtry i et nøtteskall; glimrende historieforteller, gjerne med politisk brodd og et iørefallende refreng.
Mye gitarlyd. Jeg vet at mange synes konserten var fantastisk. Alt var dog ikke bare fryd og gammen for meg. Kona var litt skeptisk da hun så salen og at vi skulle sitte på rad 1. Blir ikke det vel intimt? spurte hun. Det var i hvert fall veldig mye lyd, og på de to første sangene – de eldre låtene «Fuller Brush Man» og «Childish Things» var det mye gitar og lite vokal å høre der vi satt. Det er jo synd, siden tekstene til McMurtry er kruttsterke og bør nå ut til tilhørere som ikke kjenner dem så godt fra før også. Bandet består for en stor del av den samme gjengen som spilte på James McMurtrys siste album: Tim Holt på gitar og trekkspill, Cornbread på bass og Daren Hess på trommer, foruten sjefen selv.
Det bedret seg utover i konserten, særlig i de to sololåtene, og de mer akustiske sangene med bandet. Men vi satt begge med en følelse av at denne konserten hadde vært enda bedre solo fra der vi satt. Og den solokonserten får de i Trondheim, mens resten av bandet kjører videre til Stockholm. Men for all del, gutta kunne spille, og det ble mange fine gitarsoloer fra Tim Holt underveis. Bare vel høyt.
Mye fra de tre siste albumene, heldigvis. Nok om det. For joda, konserten tok seg sterkt opp fra låt tre og utover. Elektriske gitarer ble byttet ut med trekkspill og akustisk gitar, og fantastiske «Copper Canteen» fra Complicated Game (2015) med den legendariske åpningsstrofen «Honey, don’t you be yelling at me when I’m cleaning my gun”. Og når McMurtry fyller på med «You Got To Me» fra samme album, er vi virkelig i siget. Det er de tre siste albumene hans jeg er best kjent med, og når vi går fra det tredje siste til det siste og deretter til det nest siste, er vi med.
Jeg har nevnt «Annie», men «South Texas Lawman» fra samme album er også stor: McMurtry har tidligere fortalt at under et besøk hos dem skrev en venn av McMurtry-klanen, T.D. Hobar, et dikt om sin fars holdning til Sør-Texas. Sangen «South Texas Lawman» hadde sitt opphav i en linje fra dette diktet. I sangen utbroderer McMurtry en tøff mann med tvilsom karakter som opplever at tiden har gått fra ham. Én av albumets beste låter som har det bitende refrenget:
I used to be young I used to understand I used to be strong as any man I used to be bold Nobody bothered me And I can’t stand getting old, it don’t fit me It don’t fit me
Forfatterfar. James’ far var forfatteren Larry McMurtry som blant annet stod bak Lonesome Dove. Bandet spiller tittelsangen på The Black Dog and The Wandering Boy. Tittelen kommer fra hallusinasjoner Larry hadde da han var dement mot slutten av livet. Han så ofte en svart hund og en vandrende gutt for seg. James bygde ut den historien til å bli utgangspunkt for dette røffe nøkkelsporet på albumet.
Strømløst. Men konsertens høydepunkt er definitivt en strømløs versjon av «Blackberry Winter» fra The Horses And The Hounds, mitt favorittalbum med mannen. McMurtry alene med gitaren, helt stille i salen, og nå hører vi teksten! Vi får jammen også «If It Don’t Bleed», og «Canola Fields» fra samme album – ” Cashin’ in on a thirty year crush//You can’t be young and do that”. Sterkt?
Det er også rom noen eldre låter. McMurtry forteller at «Levelland» er én av to av hans sanger som Robert Earl Keen har gjort. Sangen skal på mange måter være livshistorien til sangen forfatteren Max Crawford, en forfatter som fikk sin debutbok refusert for en noe upassende tittel tilbake i 1968. Sangen kan blant annet kretse rundt både tilhørighet og lengte ut på en gang. Som siste ordinære låt spiller de tittellåten fra hans første album, «Too Long In The Wasteland». Deretter kommer James McMurtry ut alene og gjør en glitrende Pinoccio In Vegas fra siste album.
Av de store historiefortellerne. Vi kommer ikke unna at James McMurtry er av de store låtskriverne og historiefortellerne innen rocken. Den tekstlige kloen kan minne litt om Warren Zevon. Mang en forfatter og låtskriver lar seg inspirere av James. I går lot meg overraske over hvor liten mannen er, for sangene og autoriteten i det han gjør, er så stor.
Han kommer gjerne tilbake, sier han før konserten er over. Da setter jeg meg litt lenger bak. Men jeg kommer! Håper det ikke går 10 år til neste gang!
Et nytt kapittel i Henning Andersens musikalske univers. Henning Andersen er klar med en ny utgivelse på SpinnWheel Records, EP-en Love Is All. For en EP det var blitt! Andersen har denne gangen fått med seg trollmannen Freddy Holm som produsent, og det er multiinstrumentalist Holm og Andersen selv som står bak det meste av instrumenter på albumet, og det er ikke lite! Datteren til Henning, Tessa Andersen Øhman, er også med på tre låter.
Det har kommer flere utgivelser med Henning Andersen på selskapet han driver sammen med en håndfull andre de senere årene. Han har laget dokumentar om USA etter en reise der og er også tidligere leder av X Games Norway.
Natur, kjærlighet og musikk i skjønn forening. Andersen legger mye arbeid i tekstene, og de er preget av at natur, musikk og kjærlighet går hånd i hånd i Henning Andersens univers. EP-en består av fem låter og totalt rundt 20 minutter og sender tankene mine i retning av folk som The Beatles og David Bowie. Selv mener Andersen de er innom alt fra psykedelisk rock, alternativ rock, pop, folk rock, og bossa nova, men EP-en henger godt sammen som en helhetlig lytteropplevelse.
«Trouble Ahead» setter standarden. Fra første tone av EP-en skjønner du at dette universet er det fint å være i. Den storslåtte og småpsykedeliske låten «Trouble Ahead» er en nydelig låt med flott nerve og utvikling! Jeff Lynne fra Electric Light Orchestra ville vært stolt av denne låten. Sangen starter forsiktig, men avsluttes med stor intensitet. Den er allerede helt i toppen av spillelister for 2026. Vel fortjent!
Promobilde
En fengende og kontrastfylt tittellåt. Tittellåten «Love Is All» er en fengende og musikalsk kontrastfylt låt, omtrent i samme gate som åpningslåten, men kanskje noe roligere i uttrykket. Kjærlighet, kjærlighetssorg, natur og musikk. Jeg er veldig glad i vokalen på denne, ikke så ulik Hallesby fra Halden.
Fra bossa nova til mørkere toner. Bossa novaen blir bi servert på albumets tredje låt, den late og sommerlige «Shades Of The Tree» med backingvokal fra datteren. En fin låt, men når ikke helt opp til de andre i dette selskapet. «Devil’s Lullaby» er albumets korteste låt, og en langt mørkere, men ikke mindre interessant låt av den grunn. Veldig bra og uttrykksfull vokal og fine musikalske detaljer. Kanskje min foreløpige favoritt på albumet!
En reise til månen – og tilbake. Avslutningslåten «Ride With The Wind (To The Moonlight)» er en stemningsfylt låt som ikke forhaster seg. Det trenger den da også på veien forbi månen, til universets ende og tilbake. Det er bare å bli med på ferden.
Treffer! Jeg har ikke tatt meg mye tid med Henning Andersens utgivelser tidligere. Kanskje har jeg etter litt lytting tenkt at de ikke treffer meg helt. Denne gangen treffer han så til de grader. Denne EP-en er fantastisk flott; låtene, tekstene og musikken. En god femmer på terningen.
Herr Nilsen. Opplev Henning Andersen sammen med den sterke gjengen Freddy Holm, Marius Lien, Danny Young, Finn Tore Tokle, Tessa Andersen (datter) på Herr Nilsen i Oslo lørdag 22. august!
Charles Wesley Godwin: Christian Name (album 2026)
I august i fjor trodde jeg at jeg skulle oppleve en mann med kassegitar på John Dee i Oslo. I stedet hadde Charles Wesley Godwin med fullt band. De åpnet steinrøft med «Cue Country Roads» fra det mektige dobbeltalbumet Family Tree fra 2023. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum. Fantastisk kveld. (Fra Omtale).
Prøvelser og tro. Charles Wesley Godwin fra West Virginia skriver sanger fra livet sitt. Nevnte Family Tree var rundt Godwins plass i tilværelsen, om å høre til, røtter og slekt. For ikke lenge siden ga han også ut en flott EP., også den omtalt i Gubberock. Navnet på det nye albumet Christian Name antar jeg spiller direkte på Godwins etternavn og en forsterket kristen tro. Både tittel på albumet og albumcover er inspirert av bestefaren som var en merodistpredikant.
For to år siden ble Godwin og konas tredje barn dødfødt. Det satte stort preg på familien, og for Charles ble låtskrivingen terapi. På Godwins nye album er det tydelig at han også har søkt tilflukt og fått fornyet sin kristne tro. Jeg har tidligere ikke reflektert over kristendommens plass i Godwins musikk, og jeg oppfatter heller ikke albumet Christian Name som misjonerende. Dette er et ærlig album fra hvor Godwin har vært i livet de siste to årene, og da handler det mye om prøvelser, familie og tro. Godwin er av den typen låtskrivere som inviterer oss inn i sitt liv. Hvert nye album gir oss innsikt i hvem han er og hvem han har vært. Summen vokser seg etterhvert større enn bitene. Når tekstene er solide og musikken bra, ber jeg ikke om så mye mer.
Foto: Tormod Reiersen
Herlige ingredienser. Godwins musikk er ikke nyskapende, men når ingrediensene som er nevnt ovenfor, er hjerte og sjel i musikken denne skribenten ofte vender tilbake til når støvet har lagt seg etter opplevelser som konsertene med Nick Cave og Wilco nylig. Albumet er produsert av Al Torrence, bandet er stort og gir oss mange av de samme ingrediensene vi ble velsignet med på den gedigne konserten på John Dee. Det inkluderer fele- og mandolinsoloer. Selveste Jerry Douglas spiller dobro på et par låter. Sangene har Godwin for en stor del skrevet i samarbeid med andre. Blant annet vil navn som Aaron Raitiere og Lorri McKenna være kjent for noen av Gubberocks lesere.
Og det er ikke bare i Godwins samlede produksjon summen av bitene går opp i en større enhet. Christian Name er i seg selv et slikt album. Jeg brukte tid på å komme under huden på det, men når det først løsnet, kom hele ketchup-flaska. Det føles derfor ikke riktig å analysere albumet låt for låt. Men noen smakebiter kan jeg vel unne oss?
Tråder veves. Åpningen «Seremon» er gjennom sin opplesning og lydcollage musikalsk og formmessig utypisk for resten av albumet på mer enn én måte, men ikke la det skremme av at stemmen som fremfører budskapet minner om en svovelpredikant. Sporet introduserer oss for albumets tema som er å stole på Gud gjennom prøvelser. Deretter følger sanger om å gi livet en ny start og sette pris på det livet har å tilby. Fine «Hey There Son» der også Wyatt Flores deltar på vokal er først og fremst en hyllest til nettopp sønnen, men mot slutten av sangen knyttes trådene sammen til også å være en hilsen til Godwins far.
Arbeidsmoral og trofasthet. Godwin synger i den rocka låten «Better That Way», sammen med Luke Combs, om at livet hans blir bedre gjennom å holde fast på arbeidsmoral og kjærligheten han fant som 23-åring. Mot slutten av albumet følger erkjennelsen av at tross alt har «God’s Been Good To Me». Andre høydepunkter er fengende «Hallelujah High» og visene «Every Once In A While» og «Gospel Of The South».
Charles Wesley Godwins album Christian Name anbefales for alle elskere av god, litt rocka country, eller americana. Og dere som så Nick Cave på Øya, er jo heller ikke fremmede for litt åndelighet?
Gubberock 