På konsert med The Dream Syndicate, John Dee i Oslo, onsdag 11. februar 2026.
The Dream Syndicate med Steve Wynn i spissen ga virkelig alt denne kvelden. De fleste hadde nok kastet inn håndkleet om man var så redusert som Wynn. Stemmen var preget av halsbetennelse eller noe lignende, men Steve ga alt i to timer! Man får forsøke å overvinne begrensningene, sa Wynn. Og jeg tror vi alle er glade og imponert over innsatsen til Wynn og bandet.
Første del av konserten var viet nyere og litt variable låter, men bandet fikk vist hva de var gode for. Da Dream Syndicate var ferdig med å varme opp for seg selv som Wynn sa, kom de ut og gjorde alle sangene på et av åttitallets aller beste album, The Medicine Show.
Åttitallet. The Dream Syndicate var ett av de store bandene sammen med blant annet Green On Red, The Bangles og The Long Ryders i den såkalte Paisley Underground-bevegelsen i California i 1980-årene. Velvet Underground- inspirert alternativ rock. Bandet ga ut en flere solide album som The Days of Wine And Roses (1982), The Medicine Show (1984) og Out Of The Grey (1986). Opp mot best av dem alle synes jeg likevel deres siste studioalbum fra denne første perioden var, det strukturerte Ghost Stories. I 2012 gjorde de comeback, og de senere årene har de også gitt ut flere nye album, som vi altså innledningsvis fikk smakebiter fra.
Jeg ble introdusert for bandet gjennom den rå EP-en This Is Not The New Dream Syndicate album…Live (1984), en EP som hadde herlige versjoner av sanger som ble gitt ut på Medicine Show. Mer skulle det ikke til. Men det er et annet livealbum med gruppa som er mest spilt av albumene med bandet og som jeg den dag i dag holder høyt på lista over tidenes beste livealbum: Live At Raji’s (1989). I 1990 opplevde jeg Steve Wynn live for første gang live, på Studentersamfunnet i Trondheim der han turnerte med sitt første soloalbum, det flotte Kerosene Man. Mener også at jeg før konserten hørte et intervju med han der han snakket om hvor viktig det var med dynamikk i fremførelsen av låtene; rolige partier for så å gi gass. Det elementet manglet litt i går, særlig i første settet.
Samspilt band. Tre tidlige medlemmer pluss utrolige Jason Victor på gitar og omtrent like utrolige Chris Cacavas, kjent fra jevngamle Green On Red, på keyboard var med. Og altså Steve Wynn på gitar og vokal, Mark Walton på bass og Dennis Duck på trommer.
Låtene vi fikk servert i andre sett tilhører toppen av kransekaka. «Bullet With My Name On It», «Burn», «Merrittville», «John Coltrane Stereo Blues i en ypperlig versjon og til slutt «Boston» som ekstranummer. Han gjør ikke tabben å ikke spille den låten flere ganger. Blant publikum fant man både avgåtte direktører, forfattere/musikere og en bråte med tidligere og nåværende musikkjournalister. Noen av dem skryter av en konsert i Oslo i 1984 eller deromkring som den ultimate The Dream Syndicate-konserten. Dem om det – for meg står en konsert på Rockefeller for 8-9 år siden høyt!
Noen inkludert ham selv sier Steve Wynn i går minnet om Bob Dylan og Tom Waits. Med all respekt for Wynn, det er å diskreditere Dylan og Waits som vokalister. Og Steve Wynn når han er i bedre form. Men for noen låter, for ett band, og for en innsats fra småsyke Wynn!
Enkelte passasjer i omtalen er fra en tidligere artikkel.
Jeg er usikker på om «How Much Did You Get For Your Soul?», den kanskje sinteste sangen på Lucinda Wiliams’ nye album World’s Gone Wrong handler om en president som har solgt sjelen sin til djevelen, eller om den handler om de som selger sin sjel til presidenten. Med dagens mediebilde finnes det jo også norske tolkninger, om jeg skal tillate meg. Og det burde jeg jo sikkert ikke. I den drivende tittel- og åpningslåten «The World’s Gone Wrong» forteller hun om et par som sliter med å få endene til å møtes, og de blir et symbol på hvor USA og kanskje også verden står for tiden. I andre sanger løfter hun blikket og både i «Black Tears» og avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» trekker hun perspektivene 400 år tilbake til tida da de første slavene ankom USA.
When I Look At The World. Lucinda Williams har sett på verden før. Hennes Good Souls Better Angels fra 2020 var til dels et kraftig angrep på Donald Trump og det han står for ikledd et lydbilde sterkt inspirert av Neil Young & Crazy Horse sitt album Ragged Glory, hvilket betyr rufsete og til dels et tungt og fyldig lydbilde. Samme år fikk Lucinda hjerneslag, og etter opptrening vendte hun tilbake med ny musikk og konserter. Hun har gitt ut flere coveralbum med artister hun setter pris på i serien Lu’s Jukebox, me det har nå gått nesten tre år siden hennes forrige album med eget materiale, Stories From A Rock N Roll Heart, et fint, men musikalsk lettere album, som var mer fokusert på hennes egen historie og personer i hennes egen omgangskrets.
Åpenhet og råskap. På samme tid som Stories From A Rock N Roll Heart ble gitt ut kunne man lese hennes selvbiografiske bok Don’t Tell Anybody The Secrets I Told You. Lucinda er kanskje den av mine favorittartister jeg visste minst om sett i forhold til hvor mye jeg har spilt musikken hennes. Hennes ømhet, åpenhet og hennes råskap fascinerer, også i denne boka. Ikke minst fordi hun åpner om om deler av livet hun ikke har villet åpne opp om før, utenom gjennom sangene.
Nå er Lucinda tilbake med full tyngde, og Worlds’ Gone Wrong er et album som har mye til felles med det hardtslående Good Souls Better Angels. Noen kaller dette amerikana, det synes jeg er å strekke en overbefolket sjanger vel langt. Hva er galt med blues og rock? Sangene er stort sett skrevet i samarbeid med ektemannen Tom Overby og Doug Pattibone, og Overby og den gamle samarbeidspartneren Ray Kennedy har produsert albumet. Med unntak av et par sanger er dette et sint og mørkt album der Lucinda har sett på verden og overhodet ikke liker det hun ser. Samtidig er albumet en kraftig kur mot apati. Vi kan ikke stille oss likegyldige til det som skjer.
Bob Dylan og Neil Young. Selv om sangene er rundt et år gamle, har de ikke gått ut på dato. Om musikken er inspirert av Neil Youngs rufsete hjørne, forstår jeg Lucinda dithen at tekstene har røtter i Bob Dylans politiske sanger på første halvdel av 1960-årene. Dylan skrev da både universelle tekster som «Blowin’ In The Wind» eller han laget noe universelt ut av konkrete hendelser som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll». Og skal man tro et intervju Lucinda nylig gjorde for musikkmagasinet Uncut er det særlig tekstene Tom Overby setter sitt preg på.
Mavis Staples og Norah Jones. Jeg liker Lucinda aller best når skjøre ballader går hånd i hånd med tøffere rockere. Her får nok rockerne dominere. Men det er rom for andre instrumenter enn elektriske på sanger som den fine og mer personlige «Low Life». «So Much Trouble In The World» har også et noe annerledes lydbilde og er skrevet av Bob Marley. Tematikken passer perfekt inn på albumet, og vokalen til Mavis Staples står godt til Lucindas. På avslutningslåten «We’ve Come Too Far To Turn Around» bidrar Norah Jones på vokal. Det er ikke nok til å redde låten fra å være blant albumets svakeste. Lucindas stemme, kanskje påvirket av sykdom, er blitt mer slurvete med årene, det gjør stort sett lite, men her fungerer det dårlig i tospann med Jones.
Lucinda gjør en forskjell. Uansett. Dette er et bra album, om det enn har et stykke opp til Lucinda på sitt aller beste. Første side av albumet er bedre enn første, men særlig «Punchline» stiller spørsmålet om det ondes problem på en original måte: Så mye vakkert, men glemte Gud å sette prikken over i-en til slutt?
På det beste får sinnet til Lucinda utløp gjennom gode sanger, rå vokal, og tekster og litt skrikende gitarer fra Doug Pettibone og Mark Ford og herjende orgel fra Rob Burger. Lucinda selv må stort sett la gitaren ligge etter hjerneslaget.
Nå som Neil Young har avlyst sommerens Europa-turné hadde det vært en god idé om Lucinda, Neil og Bruce Springsteen slo seg sammen. Om de ikke redder verden, ville stemmene kunne høres og gjøre en forskjell. De gjør allerede en forskjell.
For meg er Lucinda fortsatt høyt oppe på lista over rockens tøffeste.
A Change Is Gonna Come. Del 3 avsluttet ved med Bob Dylans Rolling Thunder Revue i 1975 og 1976. Vi er nå kommet til 1978. Dylan skulle igjen forvandles, og denne gangen det man i karismatiske, kristine kretser ofte kaller bli født på ny. I 1978 dro Bob Dylan igjen ut på turné. Turneen startet i Japan og konsertene der er dokumentert på albumet At Budokan og for få år siden på The Complete Budokan. Les mer om den her.
Konsertene i 1978 hadde mange av Dylans største hits, men i ganske annerledes arrangementer enn på studioalbumene. Men om noen er i tvil: lett gjenkjennelige. Inntrykket mitt er at Bob Dylan At Budokan har fått sin oppreisning de siste årene. Låtene fremføres som reggae, storslagen rock – og, ja, gospel. The Complete Budokan har én låt fra albumet Street-Legal som ble gitt ut samme år, nemlig fine «Love In Vain», men det er nok andre låter som er enda bedre og som bringer sterkere varsel om den totale forvandlingen. «Sẽnor» er rett og slett én av Dylans aller flotteste låter:
”Tell me where we are heading, Lincoln County Road or Armageddon“
Albumet har én låt til i samme kategori. Den lange «Changing Of The Guards» har ingen begynnelse og ingen slutt. Den fades inn og ut, og er nesten som en evighet i seg selv. Var «Changing Of The Guards» og Street-Legal (1978) et forvarsel om en nært forestående omvending til en slags karismatisk kristendom? Bibelbildene hadde alltid vært der, men gikk sanger om vaktskifte, djevelen og spørsmål om vi er på vei mot Armageddon videre? Dylan så på seg selv, livet han hadde levd og endret kursen. Og musikken hadde tydelig gospelpreg med koring fra Helena Springs, Jo Ann Harris og Carolyn Dennis. Det var vaktskifte på flere fronter. Dylan var nå endelig skilt fra Sara, og hadde elskerinner blant kordamene, Carolyn Dennis skulle han senere bli gift og skilt fra.
Trouble No More, The Bootleg Series Vol. 13/ 1979–1981 (utgitt i 2017)
På Slow Train Coming året etter er tekstene klarere, mindre kryptiske og mindre åpne for tolkning. Sliten etter skilsmisse og turné skal on Dylan ha fått en bokstavelig omvendelse der han skal ha følt Guds nærvær sterkt. Gjennom sin daværende kjæreste blir han med i Vineyard Christian Fellowship. Mange hadde på nytt vanskelig for å svelge hans kursendring, heller ikke musikerne tok alt inn over seg. Men han fikk med seg T Bone Burnett på laget. Slow Train Coming har noe av Dylans aller beste og mest engasjerte vokalinnsats til dags dato. Og over halvparten av sangene er gode. Selv om jeg ikke er så begeistret for de første sangene på albumets andre halvdel er jo tittellåten, «Precious Angel», «I Believe In You» og «When He Returns» strålende. Tekstene varierer mellom å være jublende til å være dommedagsprofetiske. Det kan være vanskelig å ta inn over seg strofer som «They will pray God to kill them, and they won’t be able to die». Godt formulert, men for drøyt for min smak.
Saved (1980) ble gitt ut året etter, og er nok en mer gjennomført positiv plate. Men også svakere. Sanger som «Convenant Woman» og «In The Garden» har utvilsomt kvaliteter, og de åpenbarer seg i større grad på liveversjonene på bootleg-volumet vi snart skal komme til enn på Saved.
Shot of Love (1981) er det siste albumet i det som betraktes som Bob Dylans gospeltrippel. Det kristne budskapet er imidlertid trappet ned og vil av mange oppfattes som mindre påtrengende, selv om det fortsatt gjennomsyrer mange av sangene. Også dette albumet har gode låter som «Lenny Bruce» og «Property Of Jesus», og ikke minst den innadvendte og strålende «Every Grain Of Sand».
I 2017 fikk vi en boks i Bob Dylans bootleg-serie som evner å kaste nytt lys over Bob Dylans-gospelperiode. Jeg gikk for en versjon med hele 8 CD-er og én bonus-DVD, så her er det mye å sette seg inn i.
Trouble No More viser at musikerne og Bob Dylan evnet å skape noe nytt, livskraftig, engasjerende. Som før danner egentlig bare et utgangspunkt for de til dels mye bedre liveversjonene. I boksen er det en rekke sanger som aldri tidligere var offisielt gitt ut. Sangene og versjonene blir satt inn i en sammenheng, og viser at mange av dem er spekket med bibelreferanser. Boksen har CD-er både med outtakes og livefremføringer. De to første CD-ene tar for seg livefremføringer i hele perioden 1979–1981, to CD-er har studiorariterer, så følger to CD-er med en «Best Of Toronto 1980». Jeg liker best de to siste CD-ene med «Live In Toronto 1981». Her får vi sanger fra gospelperioden som har overlevd i livefotmatet, ispedd gode versjoner av gamle klassikere. De eldre sangene får et litt alternativt liv samtidig som de nye sangene ikke blir fullt så utmattende i denne settingen.
Som en bonus-CD får vi livefremføringer med Bob og en slags predikant mellom låtene. En fin dokumentasjon på hva Bob Dylan faktisk var på denne tiden, men DVD-en roper ikke etter å bli tatt fram igjem!
Hva skal vi samlet si om denne boksen? Musikken varierer mellom det engasjerte og det heseblesende. Selv liker jeg ofte de litt neddempende sangene der kordamene ikke tar altfor mye plass. Som dokumentasjon på en viktig periode i Bobs liv og virke er boksen mer enn solid, og den kaster nytt liv og gir god innsikt i perioden. Terningkast 5.
Springtime In New York, The Bootleg Series Vol. 16/ 1980–1985 (utgitt i 2021)
Bakgrunn. Utover på 1980-tallet tonet Bob Dylan ned gospelpreget, men det var fortsatt tilstedeværende. Som vi skal se ga han ut det solide albumet Infidels i 1993. Empire Burlesque fra 1985 har en rekke gode sanger. Kocked Out Loaded fra 1986 har også en killer av en sang, «Brownsville Girl». Alle disse platene kunne vært enda noen hakk bedre sett med nåtidens øyne om man hadde tatt bedre valg. Real Live ble gitt ut i 1984.
En omarbeidet «Tangled Up In Blue» sitter ikke helt hos meg, men dette er nok et eksempel på at Dylan-fans ofte har delte meninger. Ellers er det mange alternative og fine versjoner i samarbeid med folk som Carlos Santana og Mick Taylor. Flere annerledes versjoner av sanger fra «Infidels», og to av hans eldre, beste og mest fleksible sanger «Highway 61 Revisited» og «Ballad Of A Thin Man» sitter bra.
Vol. 1-3. Jeg kjøpte Bob Dylans Bootleg Series Vol. 1–3 i begynnelsen av 1990-årene omtrent da den ble gitt ut. Jeg hadde på ingen måte oversikt over alle Dylans utgivelser– jeg har det knapt enda. Men flere av låtene var mye bedre enn de jeg så langt hadde hørt med Dylan. Særlig likte jeg Vol 3. Åttitallet lød overraskende friskt, ja jeg syntes låter som «Something Gotten Hold Of My Heart», «Angelina», «When The Night Comes Falling From The Sky», «Tell Me» og «Blind Willie McTell» fra tidlig 1980-tall var mye bedre enn dem man fant på de originale platene. Vol. 16 graver dypere i innspillingene fra 1980–1985.
Springtime In New York. Den første CD-en på Springtime In New York er stort sett fra øvinger rundt 1980. Vi får en rekke coverlåter samt et par klassiske Dylan-låter som «Senõr» og «To Ramona». En artig kuriositet er versjonen av Dr. Hooks «A Couple More Years». Disk 2 består av outtakes fra «Shot Of Love», flere låter jeg ikke har hørt før og som bidrar til at dette er av de mest interessante diskene i boksen. Så må jeg trekke frem versjonen av «Angelina», annerledes enn på Vol. 1–3, men minst like nydelig. Tenk å utelate en slik låt fra albumet «Shot Of Love».
Blind Willie McTell! Disk 3 og disk 4 kretser rundt Infidels fra 1983. Albumet i seg selv er jo flott. Det har seks sterke låter og to låter der både tekst og musikk fremstår som nokså håpløse i mine ører: «Union Sundow» og «Neighborhood Bully». Den ene fremsnakker økonomisk proteksjonisme, den andre har en noe unyansert holdning til Israel og Israels naboer. Begge disse låtene finnes på denne boksen i mer musikalsk sympatiske versjoner enn på originalplata uten at de klarer å bli høydepunkter på denne boksen. Men ellers er det uttalige høydepunkter fra «Infidels»-innspillingene her. Noen låter kommer i annerledes og minst like gode versjoner som på albumet. Hør bare den mer nakne «Jokerman» eller de to versjonene av «Don’t Fall Apart On Me Tonight». Men minst like interessant er det med alle låtene som ble droppet fra albumet, men som kunne løftet det opp blant de aller ypperste av Dylans albumutgivelser. «Blind Willie McTell» er kanskje den Dylan- låten jeg setter aller høyest av samtlige. «Tell Me», «Something’s Gotten Hold Of My Heart», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride» er andre utelatte favoritter, som kommer i glimrende versjoner på denne boksen.
Likte ikke lyden av 80-tallsmusikken. Bob Dylan har uttalt at han ikke likte lyden av musikk på åttitallet, hverken sin egen eller andres. Ett av av hans mindre anerkjente album, «Empire Burlesque» (1985), presenteres i boksens femte disk. Disken er en god påminnelse om at det finnes gode låter også på dette albumet, særlig når noe av staffasjen tas bort. «Dark Eyes», «New Danesville Girl»/«Brownsville Girl», «I’ll Remember You», «Emotionally Yours», «Seeing The Real You At Last» og «Tight Connection To My Heart» er alle solide. Som Dylan synger på «Danesville Girl»! Men best er «When The Night Comes Falling From The Sky». Vi får dem i to flotte versjoner med blant annet bidrag fra Little Steven og Roy Bittan i The E Street Band, versjoner som likevel ikke matcher den himmelstormende versjonen på Vol. 1–3.
Alternativ rute. Noe av det fine med denne Bootlegs-serien er å bla i boka som følger med, høre sangene, og få et litt nytt og alternativt perspektiv på Dylans enorme karriere. The Bootleg Series er for mange blitt den parallelle ruten til Dylans originale albumutgivelser. Så lenge Dylan kompromissløst og av uforståelige årsaker opprinnelig ofte har skrotet ikke bare de beste versjonene, men også flere av de beste låtene, blir disse utgivelsene alltid interessante.
Alt her er ikke gull, men det trenger det heller ikke være når mye av poenget er å kaste lys over Bob Dylans virke. En god firer, Vol. 1–3 er for mange tilstrekkelig for denne perioden!
(Omtalen av Springtime In New York er litt bearbeidet fra tidligere publisert versjon)
The Far West: Everything We Thought We Wanted (album 2025)
Bilder fra bandets hjemmeside
Dette er bare lekkert. Fenomenalt renskåret lydbilde, gode melodier og en vokal som sender tankene mine i retning av countryrockerne The Jayhawks og Cracker på sitt aller beste. Albumet er fra i fjor, og er plukket fra femteplass på en årsbesteliste som ellers inneholder blandet drops.
The Far West har flere album i kofferten, men dette nye er det første og eneste jeg har hørt med dem. De albumdebuterte i 2011 og har bare to tidligere studioalbum i kofferten, så en viss oversikt burde det gå raskt å skaffe seg. Men akkurat nå er Everything We Thought We Wanted akkurat det jeg trenger med dette bandet fra Los Angeles.
Albumet ble påtenkt for rundt ti år siden, men ting tok tid, og ting tok ytterligere tid ta Covid satte inn for alvor. Historien inkluderer også manglende mastere og innspillinger så vidt reddet fra en brann.
Men uansett nå er den her! 12 strålende sanger. Av låtene som sitter aller best er «Joshua Tree», en sang om å gå ut i ørkenen for å klarne hodet, men der du finner ut at ørkenen ikke kan hjelpe deg. Jeg er også svært svak for den litt dramatiske og morbide sangen «Hope I Don’t Bleed» der bandet får hjelp av gitarene til Dave Alvin. Men jammen er det mye fint gitarspill på andre sanger også. Her det egentlig bare å ta for seg. Triste sanger, glade sanger – hey, hey, we’re all happy now.
Dette er ikke et album jeg skal bruke mange flere ord på. Jeg lar omtalen være i albumets ånd. Sangene låter uanstrengte og upretensiøse. En skulle ikke tro at dette har tatt så lang tid, å lage, og det mener jeg kun positivt. Dette er bare lekkert for oss elskere av countryrock! Vanedannende.
Gubberock 