Er amerikanske Kacey Musgraves tilbake på countryvogna? Det er ikke helt slik, men snarere et forsøk på å score et billig poeng basert på «Back On The Wagon», låten med det mest fengende refrenget på hennes nye album, Middle Of Nowhere. Etter mitt skjønn er også hennes forrige album, fine Deeper Well (2024), temmelig country. Og denne gangen får vi en litt irriterende disco-tromme på flere av sangene, så helt reinspikka country er vel ikke dette. Men steelgitaren og tekstene er definitivt country. Og hun synger om cowboyer, cowgirls, hester og coyoter. Og mer country på godmåten enn «Horses And Divorces» med zydeco-trekkspill, Miranda Lambert på medvokal og lovprising av Willie Nelson blir det vel ikke? Willie selv er med og synger på «Uncertain TX», et fint spor mot slutten av albumet.
Explicit. Og i midten av det hele, som slett ikke er midten av ingensteds, er Kacey Musgraves og hennes nydelige stemme. På forrige album sang Kacey Musgraves om etterdønningene etter et forhold som gikk over ende. Nå er hun i livets lengste periode uten å være i et forhold, sier hun. Og det skal egentlig være et fint sted å være der, i Middle Of Nowhere, med tid til å reflektere og utforske flere sider av seg selv. Og lengter hum etter en mann, kan hun bare sette seg på vaskemaskinen som hun synger på et av albumet aller beste og mest drivende spor, «Dry Spell». Et småfrekt eksempel på tekster som er selvironiske, smarte og ikke uten humor. Og det er litt morsomt at låten der den tekstlinja befinner seg, er en av de få på albumet som ikke er merket med «E» for explicit lyrics på Tidal. Mulig det hele er for implisitt for en advarsel, eller at tankene mine…Nei, altfor mye om det, vi må videre.
Den allerede nevnte «Back On The Wagon» kan handle om å velge en litt skakk-kjørt mann, som nå er tilbake på vannvogna. Alt blir bra, men gjør det det? Flott låt uansett!
Pressebilde
Kunne kuttet et par-tre låter? Albumet varer i nesten 45 minutter og har hele 13 sanger. Mange av dem særdeles fine og iørefallende. Det er likevel fristende å skrive at albumet hadde vært enda bedre om hun hadde barbert bort de tre svakeste låtene. Baksiden av en slik påstand, er jo at jeg kan bli avkrevd å fortelle hvilke låter vi snakker om, og at nettopp disse låtene kan ha et voksepotensial. Er det noe nettopp dette albumet gjør, så er det å vokse. Og svake er heller ikke disse tre låtene, la oss heller kalle dem jokere. Men ok, «I Believe In Ghosts», «Loneliest Girl» og avslutningslåten «Hell On Me» med litt småklimprende filosofering har i mine ører ikke nådd helt opp til de øvrige, selv om også disse er ganske pene.
Nydelig countryalbum! Men med låter som flere av de allerede nevnte, «Coyote», «Mexico Honey», «Abilene» og flere til, er dette et meget godt countryalbum, et album som jeg har hatt stor glede av de siste ukene. Ja, langt mer glede av enn det store gjennombruddet Golden Hour (2018), faktisk. Glem trommene, glem innvendingene mine, som tross alt er mest flisespikkeri og over tid kanskje heller ikke så relevante. Det er bare å nyte dette albumet!
Når Facebook er borte, bloggen til Gubberock er borte, ja, hele Internett har gått i lufta. Da er han der fortsatt. Willi Carlisle. Han har alltid vært der, vil alltid være der. Om ikke akkurat Willi Carlisle, så folk som ham. Enda så original han er. Han vil sitte og synge sine sanger, spille på banjo, gitar, fele eller trekkspill – vel squeeze box heter det visst. Han vil synge og snakke om rusmidler, mat, politikk og musikk. Synge hjertet og sjela utover publikum. Kanskje punk-folk er det riktige begrepet? En blanding av Kinky Friedman og David Allan Coe?
Willi Carlisle er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hadde hørt hans siste album et par ganger på forhånd, og hadde fått med meg at han gjør «Beesving» av Richard Thompson. Den får vi i kveld, herlig! Willi Carlisle er 36 år gammel og bosatt i Arkansas. Han livnærte seg tidligere som lærer og musiker, men sluttet som lærer før han ville fått sparken. Før Europa-turnéen nå oppsøkte han lege for en ødelagt menisk. Han ble frarådet å reise, det rådet fulgte han jo ikke, men danse må han la være. Men når det er sagt, skaper han mye liv og røre i sittende posisjon også.
Han kommer inn på scenen, setter seg ned og begynner å rappe uten annet akkompagnement enn et håndholdt rytmeinstrument for så å fortsette med en akapella-låt. Utover i settet varierer han hvilket instrument han spiller på. Det ryker noen strenger, men hva gjør vel det? Han er ordrik i både sanger og mellom sangene. Han kommer til å prate masse tull, for å komme til poenget av og til, så det er ikke så farlig om vi ikke henger med på alt. «It takes a lot of nonsense, to make some sense». Noe slikt, sa han. Tror jeg. Han gjorde det helt klart at han er sosialist, og at det er fint å være i Norge, der han ikke trenger å være alene om det.
Jeg kjenner som du skjønner ikke katalogen hans, men vi fikk sanger som «»We Have Fed You all For 1000 Years», «Winged Victory», gospelen «Big Butt Billy», «The Arrangments», «Cheap Cocaine» til moren og den flotte «Higher Lonesome». Han spiller en intro på fela som får meg til å tenke på norsk folkemusikk, eller irsk for den saks skyld. Folkemusikken i disse landene er jo beslektet, og når sangen er ferdig snakker han om norsk hardingfele.
Publikum ønsker seg låter, men de ønskene kan han ikke innfri, trolig fordi sangene er såpass ordrike, at han måtte ha forberedt seg. Men vi får to fine allsanger til slutt: «I Won’t Be Afraid» og «Angels».
Artister som spiller alene holder ofte på rundt 5 kvarter. Willi holder på rundt én time og 45 minutter. Vi kjeder oss ikke. Han er både sit-down komiker og musiker i ett . Dette ble en flott 16. mai!
Mange låtskrivere eldes som god vin. De blir ikke dårligere med årene, men tar med seg levd liv inn i musikken og lager tekster med relevans for deres og dermed også andres liv. Det nye albumet, Stemninger, viser nok en gang at Eigil Berg er en slik låtskriver. Han har passert 75 år, og selv om jeg på langt nær har hørt alt Eigil har gjort, tør jeg påstå at han knapt har vært bedre enn han er på sine siste album. Om det er Eigil Berg som har skrevet tekstene selv, eller om de er skrevet av kameraten Ingvar Hovland, spiller ingen rolle. Dette er sanger formidlet gjennom Eigils hjerte og sjel, man tviler aldri på det.
En samtale. Men det blir noen ord før vi vender tilbake til den nye plata. Da jeg var så heldig å få besøk av Eigil Berg, kunne han raskt fortelle meg at han også hadde vært på konsert med Paul Simon i København nylig. Vi er selvfølgelig enige om at det var en stor opplevelse. Og da er det ikke så farlig å ha besøk av en stor legende, vi snakker da samme språk.
Like mye som at han fortalte om det nye albumet Stemninger, ble vi sittende et par timer å snakke om felles musikalske helter. Paul Simon, ja, Men også Bob Dylan, Neil Young, Leonard Cohen, Tom Waits, Nick Cave og mange flere.
Eigil hadde en «nesten-opplevelse» av den aller første Leonard Cohen-konserten i Norge. Selv var han på spillejobb men sendte kjæresten til den legendariske konserten da brannalarmen gikk på Chateau Neuf og da Cohen avsluttet konserten på gressplenen utenfor. Men under den legendariske konserten med Neil Young og Crazy Horse i Ekeberghallen i 1976 var han til stede. Da hadde han forlangt spillefri!
Når jeg leser i den kritikerroste boka hans, I musikkens tjeneste, som han generøst gir meg før han går, skjønner jeg at i tillegg til å kunne minst like mye om mine favorittartister som jeg gjør selv, har han en enorm oversikt over utrolig mye som har rørt seg i musikkens verden over minst 70 år. Eigil –vi snakker litt om musikere vi er på fornavn eller etternavn med – er ikke av de artistene som lager musikk, fremfører den og lar det være med det. Eigil bryr seg, interesserer seg. Og siden han i vår hyggelige, og for meg lærerike samtale, stadig kom inn på mange av mine favorittartister, opplever jeg at han kanskje hadde forberedt seg litt på hvem han snakket med og mine interessefelt. Hans egen lange historie i musikkens tjeneste både som soloartist, med Morgans og New Jordal Swingers og ulike sentrale verv i norsk kulturliv snakket vi ikke så mye om. Det må bli en annen gang. Og da må vi også snakke om Randy Newman og Mickey Newbury!
Før han drar, spør jeg om jeg kan ta bilde av ham ved pianoet i huset vårt. Han setter seg og spiller litt. Et fint minne å ta med seg, Eigil Berg har spilt på pianoet vårt. Noen bryr seg ikke om slikt; jeg tillater meg å samle på slike opplevelser.
Albumet Stemninger med etterklang og refleksjon. Eigil ville denne gangen utforske hva som skjer med sangen når man lar dem stå nakne i et rom bygget for etterklang, refleksjon og nærvær, som han sier. Albumet ble derfor spilt inn i Kulturkirken Jakob, et sted som passer som hånd i hanske for Egils visjon for hvordan han skulle skape disse stemningene. Nakent ja, men ikke strippet for musikalske godbiter.
Mange av Norges fremste musikere. Grunnstammen på de fleste sangene er Eigil stemme og piano og Terje Gewelt på bass. Så spiller Anders Engen og Rune Arnesen på trommer på flere spor, og Lasse Hafreager spiller orgel og Jørun Bøgeberg spiller bass på et par låter hver. Bendik Hofseth løfter oppbruddsangen «Forbi» til et nytt nivå med sin særegne saksofonsolo.
Dette er nært og til tider avkledd, men med flere av Norges fremste musikere på plass, er det også mye krydder å glede seg over. Og én av de fremste eksponentene for musikalsk krydder i norsk musikk i dag er Geir Sundstøl. Eigil Berg framsnakker alle musikerne som bidrar på albumet, og han gjør ikke noe unntak for Geir Sundstøl. Med rette trekker han fram Sundstøls evne til å sette set inn i andres visjoner og yte bidrag for å oppfylle dem. Jeg tror han brukte ordet magi om Sundstøls egenskaper. På Stemninger spiller denne multiinstrumentalisten gitar og munnspill på flere av låtene. Legg merke til ham på blant annet «Det er sånn det er».
Eigil har produsert albumet selv, men nevner også hvor viktig tekniker Bård Ingebrigtsen har vært for sluttproduktet. Jeg sitter med en praktfull LP som har tekster og bilder. Som så ofte før står Bjørn Kulseth bak omslagsdesign.
Eigil står bak alle melodiene på albumet. Så er det også en instrumentallåt, Eigil alene bak piano på «Tangentlek». Det er umulig ikke å like den!
Foto: Alf-Einar Kvalavåg
Tilbakeskuende og filosoferende tekster. Eigils to foregående album, Skygge og som (2022) og Bokhyllest (2025), er tidligere omtalt i svært positive ordlag her på bloggen. Som på disse albumene, og flere til, er mange av tekstene på Stemninger skrevet av Eigils samarbeidspartner Ingvar Hovland. Hovland har skrevet åtte av dem, og Eigil har skrevet de tre øvrige. Men som du har skjønt, tekstene kommer fra omtrent samme sted om det er Eigil eller Ingvar som står bak dem.
Teksten på «Solnedgang for Løkka» er skrevet av Eigil selv og skuer tilbake på oppveksten på Keyserløkka i Oslo. Original og flott pianoåpning før Eigil starter å synge! Åpningslåten «Hjertelos» kan være til en avdød venn eller mor eller far som fortsatt er med og viser vei. På «Så vakker du var» føyes det til ”Så vakker du er“. Livet lever videre. Før ikke regnskap over livet, forteller Eigil og Ingvar meg på et av albumets raskeste spor, herlige, «Tell ikke elskere». Vel, det kan av og til være vanskelig for en økonom. Andre tekster er mer filosoferende om hva et menneske er og hva som gjør livet verdt å leve.
«Bare fordi vi bryr oss», gjør spesielt sterkt inntrykk. Det er lett å bli apatisk når verdens konflikter herjer rundt oss og forskere kan fortelle oss at hjelp kommer i gale hender. Men ”Fordi vi fremdeles bryr oss//Gjør vi i blant noe viktig“. La ikke handlingslammelse stoppe oss! Teksten har gode rim som sammen med orgel og gitarer fremhever den fine melodien. En stor favoritt!
Jeg må også trekke fram den drivende «Vi danser som før». En leken godbit der også Stian Carstensen spiller trekkspill. Dette er også et av flere eksempler på at Eigil synger på en måte som understreker teksten. «Det du ser» er et annet eksempel der Eigils fraseringer gir en ekstra dimensjon til sangene.
Rikt og stemningsfullt album. Dette albumet er rikt både når det gjelder melodier og tekster. Samtidig er vi nær Eigil og hans vokal. Jeg er veldig glad for at Eigils piano er i førersetet og skaper mange av stemningene samtidig som alle musikerne belønner at du lytter og ikke bare hører. Dette er et album som fungerer på flere plan. Eigil Berg har slippfest for albumet på Herr Nilsen 25. mai. Vær der om du har mulighet! Du kan stole på Eigil Berg.
Konsert med Rodney Crowell på Rockefeller i Oslo 10. mai 2026. Support: Kezia Gill
Rodney og oppvarmingsartist Kezia Gill sang «Taking Flight» sammen.
Konserten har vært perfekt i én time og førti minutter. Sanger som er smått fantastiske på plate, blir løftet flere hakk. Sanger jeg ikke er like glad i på plate, gis minst samme løftet. Vi har til og med fått én låt fra mitt favorittalbum med kveldens artist, The Houston Kid med Rodney Crowell. Sist jeg sjekket settlista hans var det ingen derfra. «Rock Of My Soul» er en sterk låt om konemishandling og kriminalitet som går i arv. Så kommer det sannelig to til fra samme album, de to tvilinglåtene «I Wish It Would Rain» og «Wandering Boy» om nettopp to tvillinger. Låtene handler blant annet om aids og om å møte seg selv i døra. Fantastiske sanger der Rodney ubesværet får fram fram de store følelsene i oss. Han lever disse sangene. Når den fremragende mandolinisten og fele- og fiolinspilleren Eamon McLoughlin tar frem fela, tenker jeg et øyeblikk at den låten trenger ikke fele. Ja, men nei, makan. Gåsehud over alt.
Varmt og akustisk. Fantastisk å se Rodney Crowell, omtrent den siste mannen som er igjen fra miljøet rundt Guy Clark og Townes Van Zandt, musikerne som i særlig stor grad har preget musikken jeg har hørt på de siste 30 årene. Han har passert 75 år, men stemme og fremtoning har holdt seg godt. Det oser varme av mannen. Folk klapper litt forsiktig når de kjenner igjen en sang. Bare klapp sier han, føl dere fri til å uttrykke dere. Da den forsøksvise rytmiske klappingen litt seinere blir vel malplassert, angrer han seg, men stemningen er fortsatt like god når han sier at han setter pris på forsøket. Jeg har hørt mer sarkastiske og litt tverre kommentarer fra andre artister. Men et sittende publikum ga tilbake. Varm applaus, stort sett stille og lyttende. Søndag er en bra konsertdag.
Eamon McLoughlin som spiller på fiolin og mandolin, og Catherine Marx bak tangentene er helt strålende, ikke minst på de rocka låtene. Som det svinger av rockabilly-låten «Frankie Please» fra Tarpaper Sky (2014) Lyden er helt prima, og Rodney selv løfter flere av balladene opp mot, ja, himmelen. Vi får «Learning How To Fly» som han skrev til en døende venn, en nydelig «Open Season On My Heart», fantastiske «Ridin’ Out The Storm» om uteliggeren som ikke ville ta i mot Rodneys frakk da han selv mente han var skyld i sin skjebne. Og vi får ikke minst låten han skrev sammen med Guy Clark, «Stuff That Works», alt krydret med fine introduksjoner og varm humor.
«Stuff That Works» ble skrevet da Rodney satt hjemme og deppet etter en skilsmisse i 1991. Guy Clark kommer på døra og sier «Shut up», vi skal skrive en sang. Eller noe slikt. Teksten blir ekstra sterk i den konteksten:
I got a pretty good friend who’s seen me at my worst He can’t tell if I’m a blessing or a curse But he always shows up when chips are down That’s the kind of stuff I like to be around
Den ti år gamle «It Ain’t Over Yet» har rukket å bli en klassiker. Sangen ble skrevet med bakgrunn i Guy Clarks og hans vennskap der de mot slutten av livet til Guy ikke har noe usagt, men sitter og ser ut av vinduet sammen, og det er bare godt. Den blir nesten som en oppfølger til «Stuff That Works», les tekstene, og se om du er enig. På albumet synger Guy sangen sammen med ekskona Rosanne Cash og John Paul White, på konserten trår bandmedlemmene til og gjør hver sine partiet. Helt enormt fint!
«It Ain’t Over Yet», indeed.
Eldre klassikere. Jeg er fornøyd med at Rodney legger mest vekt på siste del av karrieren der de personlige sangene dominerer. Men at vi helt mot slutten får eldre klassikere som «Leaving Louisiana In The Broad Daylight» og «I Ain’t Living Long Like This», er selvsagt mer enn helt i orden. Og aller sist nydelige «‘Till I Gain Control Again».
Kveldens oppvarmingsartist er Kezia Gill, en energisk sanger som har mye å by på, også i duett med Rodney på «Taking Flight» fra fjorårets album med Rodney Crowell.
Terningkast seks. Sønnen min spurte på forhånd om jeg kom til å skrive om konserten. Om den er bra nok, svarte jeg. Som om det er noe å lure på. Musikk-journalistguru Øyvind Rønning sa i sommer at han så meg på konserter man kunne forvente blir bra. Og det har han jo rett i. Det er vanskelig å gi noe mindre enn terningkast seks til slike opplevelser! Det er rundt 17-18 år siden jeg så Rodney Crowell på John Dee i Oslo. Nå håper jeg på en neste gang.
Gubberock 