Paul Simons stillferdige triumf to kvelder i København

Paul Simon – The Quiet Celebration Tour: konsert i Falkoner i København, 18. og 19. april 2026.

(Omtalen er i hovedsak basert på konserten 18. april med tillegg for oppdagelser 19. april. 18. april var vi på sjette rad, 19. april på 12. rad, litt lenger bak, men med bedre oversikt og kanskje også lyd. To nokså like konserter med samme settliste, men med mulighet til å få med seg og huske desto mer).

Fra lørdagens konsert etter Seven Psalms

Høytid. Når Paul kommer ut på scenen første gang, denne lørdagskvelden reiser hele salen seg og klapper. Paul lar oss holde på i flere minutter. Han er tydelig rørt og gir uttrykk for det. Kanskje er det en liten tåre jeg ser på kinnet. Vi er 2000 personer i den legendariske Falkonersalen i København. Publikum hyller ham for det han har betydd for oss. Når konserten er over, hyller vi ham for nok en stor opplevelse, men også en annerledes opplevelse enn han har gitt oss før.

“Jeg kunne nesten ikke puste“. Paul Simon og hans band har nettopp spilt gjennom hele hans nyeste verk, Seven Psalms, når utbruddet kommer fra mi kone som er omtrent like stor fan som meg. Det er helt musestille blant publikum under framføringen. Det er ingen mobiltelefon å se. Fremføringen var avslappet og intens på en gang. Mot slutten av dette settet kommer Pauls kone Edie Brickell inn. Kledd i hvitt, ser ut som en engel, synger som en engel. «The Sacred Heart».

Seven Psalms tar oss med inn i et landskap et sted mellom drøm og virkelighet. Paul Simon har fortalt at Seven Psalms er en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre. Musikerne og Paul løfter stillferdig delene av verket gjennom å variere intensiteten, gi oss subtile variasjoner. Det er ingen enkeltmusikere som briljerer på denne delen av konserten. Seven Psalms består naturlig nok av syv deler. Mellom dem er publikum avventende. Skal vi klappe? Noen klapper forsiktig litt, andre lar være for ikke å ødelegge stemningen. Den lar seg ikke ødelegge av litt nøling blant publikums tro og tvil. Nølingen er bare et uttrykk for den kontakten som er mellom publikum og musikerne denne lørdagskvelden i København. Søndagen er publikum mer avmålt og det er færre tilløp til klapping mellom delene. Også på søndagen blir Paul mottatt med stående applaus, men forsiktigere og kortere.

Søndagen følger jeg mer med på mannen som spiller på ulike typer klokker. Mick Rossi er svært viktig for lydbildet på denne delen av konserten, og selv om han ikke er så synlig, er han stadig i bevegelse rundt på scenen for å skape de spesielle klangene som er så typisk for Seven Psalms.

Jeg leste en kommentar på Facebook om at det var ti Paul Simon-album vedkommende likte bedre enn Seven Psalms. Greit nok det, men det er ingen album av noen artist jeg heller ville hørt framført i sin helhet disse dagene.

Litt historie. Sommeren 2018 holdt Paul Simon en terningkast seks-konsert i Oslo Spektrum. Han var ute på sin avskjedsturné. Aldri har jeg sett ham bedre, det måtte i tilfelle være samme sted to år tidligere. Framover skulle han være «Homeward Bound» og bare gjøre noen veldedighetskonserter i ny og ne. I 2023 ga han ut sitt foreløpige siste album. Et lavmælt helhetlig mediativt verk kalt Seven Psalms, et verk som er laget for å spilles i sin helhet. Paul Simon ville ut på veien og fremføre verket. Men det var et problem. Hørselen var alvorlig svekket på det ene øret. Simon som alltid har vært en perfeksjonist var forhindret. Så fikk han orden på hørselproblemene, og i 2025 la han ut på sin Quiet Celebration-turné i USA. Navnet på turnéen bar bud om mindre løssluppenhet og mindre hemningsløs rytme-utfoldelse enn vi ofte har blitt velsignet med før. Men fortsatt feiring. Feiring av livet og musikken.

Fra lørdagens komsert

Jeg var vel tvilende til om den nå 84 år gamle mannen ville komme til Europa, men da konserter ble annonsert her, var ikke kona og jeg vanskelig å be. To konserter i København, og de klart dyreste billettene vi noen ganger har kjøpt. Vi diskuterer ikke det; la det være prioriteringen til et økonomisk bortskjemt middelklassepar fra Norge.

Jeg husker tilbake til min første Paul Simon konsert. Året var 1991, og jeg var 21 år. Jeg hadde gledet meg lenge. Da dagen kom var jeg rastløs. Gikk en tur i Oslo, var innom Deichman på Hammersborg. Jeg trenger vel ikke fortelle at gåsehuden kom da mannen viste seg på scenen og begynte å spille. Han var gammel sett med mine øyne den gangen. 49 år. Så sprek og rørlig til å være så gammel, tenkte jeg. Vel, nå er jeg syv år eldre enn han var da.

I 2018 var Paul Simons karakteristiske varme og vakre stemme godt intakt. Vi viste på forhånd at den hadde eldes betydelig siden den gangen. Men siden jeg hadde opplevd ham seks ganger tidligere – kona fem– var vi mer enn klar for en annerledes opplevelse. Danske Ekstrabladets anmelder mener at noen burde stoppet ham. De fleste andre er uenige. Paul Simon er mer enn den fløyelsmyke stemmen. Han er sangskriver og arrangør som tar kunsten til nye steder og nye faser i livet.

Etter pausen. Vi må tilbake til konserten. Paul og det rundt 11-12 persons store orkesteret kommer tilbake etter pause for å gjøre både godt kjente sanger og sanger som han alltid har likt å framføre. Mange av dem han han spilt på konserter jeg har opplevd tidligere. Selv om Paul har skiftet til et mer rockepreget antrekk, og tempoet ofte er skrudd opp et hakk eller to sammenliknet med framføringen av Seven Psalms, serveres alle på en ny måte som kler den aldrende mannen. Paul står nå av og til, men fortsatt sitter Paul og resten av bandet mesteparten av tiden. Der man på tidligere konserter kunne få eksplosjoner av rytmer og andre instrumenter, legger Paul nå vekt på subtile og gjerne lavmælte variasjoner der ulike deler av bandet får vist deg fram, gjerne på forskjellige tidspunkt.

Bilde via Sony Norway. Tidligere konsert

Kammerorkesteravdelingen som allerede hadde vært til tydelig til stede under framføringen av Seven Psalms, får betydelig spillerom under sanger som den alltid nydelige «René and Georgette Magritte With Their Dog After the War» og en fantastisk «The Late Great Johnny Ace». Paul forteller korte anektoter om mange av sangenes utgangspunkt. Den første er en tittel han fant i en bok om kunstnerparet, den andre om artisten Johnny Ace som ved et uhell skjøt seg selv. I løpet av sangen er det vers om både John F. Kennedy og John Lennon, begge drept med kuler. Under avslutningen med komposisjon av Philip Glass sørger de tre i kammerorkesteravdelingen for magi, der Paul drikker forsiktig av vannflaska si i frykt for å forstyrre. Nydelig fløyte av Nancy Stagnitta. Hele tre sanger får vi fra mitt favorittalbum med Paul, Hearts And Bones (1983). I tillegg til disse to, spiller Paul og bandet «Train In The Distance», og vi mer enn aner at han har levd ordene: «Negotiations and love songs, are often mistaken for one and the same». Ja, dette var musikk og tekster jeg som 13–14-åring var fullstendig hektet på. Hm. Fantastisk blåsersolo til slutt av Andy Snitzer, tror jeg, etter å ha konferert med KI.

Verdensmusikk. Paul Simons musikk er grenseløs, og han tar oss med til Graceland (1986) og tittellåten derfra og «Under African Skies». Bakithi Kumalo er eneste gjenværende medlem fra Graceland-bandet, og han får vist seg fram med både bass og ikke minst sin akrobatikk med tunge, kinn og stemmebånd til både publikums og øvrige bandmedlemmers fornøyelse. ”Så livlig og gøy og se på den smilende mannen“, sier kona. Edie Brickell synger duett med Paul på «Under African Skies», og vi får høre mer av den vakre og særpregede stemmen som for nesten 40 år siden var stor med sanger som «What I Am» og «Circle». Paul sier noen fine ord om den nå avdøde grunnleggeren av Ladysmith Black Mambazo, Joseph Shabalala.

Mer verdensmusikk blir det med «Spirit Voices» og «Cool, Cool River» fra The Rhythm of the Saints (1990). Uendelig fine versjoner med utrolig mye som skjer mellom Paul og musikerne. «Cool, Cool River» avsluttes med en heidundrende pianosolo fra Mick Rossi, og da har sangen vært innom både kammermusikk, jazz og verdensmusikk.

Blant musikerne finner vi også gitaristene Mark Stewart, som har samarbeidet med Paul i en årrekke, og Gyan Ryan. Paul, som selv fortsatt viser at han behersker instrumentet til fulle, overlater likevel mye av gitararbeidet til disse herrene som virkelig får vist seg fram i den nyere og humoristiske «Rewrite».

Steve Gadd. Mot slutten av konserten bommer Paul, muligens bevisst, litt på rekkefølgen på låtene og introduserer legenden Steve Gadd før han egentlig for alvor skulle i ilden på «Fifty Ways To Leave Your Lover». Sammen med Jamey Haddad hadde han stort sett traktert slaginstrumentene sofistikert og fjærlett, men likevel nødvendig for framdriften og dynamikken i mange av sangene. Men når du har trommeslageren som gjorde mye av «Fifty Ways To Leave Your Lover» – en sang som består av voksen tekst og barneregler i kombinasjon – med sin brilliante tromming på scenen, må du la ham slippe til. Dette ble nestes som å høre Michael Brecker fremføre saksofonsoloen på «Still Crazy After All These Years» live for mange år siden. Enda bedre på søndagen, enn lørdagen, nesten.

Det ble litt handling etter konserten.

Noe helt riktig. På turneen i 2016 framførte Paul Simon det litt sjeldne kuttet «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» fra There Goes Rhymin’ Simon (1973). Jeg hadde gledet meg veldig til å høre vuggesangen «St. Judy’s Comet» og «Something So Right» fra samme album, begge sanger jeg ikke hadde hørt live tidligere. «Something So Right» er rett og slett én av de sangene jeg ble aller mest glad i da jeg ble fan for rundt 42 år siden. Jeg blir selvsagt ikke skuffet. Tåredryppende vakkert! Herlig spill av gitaristene på «St. Judy’s Comet», en sang som avsluttes med at Paul peker på et gammelt bilde av ham og sønnen Harper.

«Slip Slidin’ Away» ble opprinnelig utgitt som «etc.» på «Greatest Hits Etc.» i 1977, og mange av oss er svært glad i versjonen med Art Grafunkel fra konserten i Central Park i 1981. Gårsdagens – kan jeg si «resignerte» i mangel av bedre ord – versjon er et nytt høydepunkt på kvelder som stort sett består av slike. Morsom detalj er at Jamey Haddad bruker knipsing som perkusjon her.

«Me And Julio Down By The Schoolyard» og Simon & Garfunkel-klassikeren «Homeward Bound» er sanger jeg er litt lei av. Trodde jeg. Den 84 år gamle kunstneren tilfører alle sangene noe nytt, han foredler dem med en eldre manns øyne og ører og tilpasser dem den han er i dag med stemmen han har i dag. Det blir derfor aldri i nærheten av kjedelig, men man opplever sangene på nytt i stillferdige, tilbakelente, og jeg hadde nær sagt kloke fremførelser. Begrensinger blir til muligheter og nye opplevelser. Perfeksjonisten Simon vet alltid hva han gjør med midlene han har til rådighet, og det han gjør, gjør han bedre enn noen andre jeg kan tenke meg. Morsomt innslag med en dansende Edie i samplystring med Paul på «Me And Julio». Før «Homeward Blund» gir Paul oss en liten leksjon i gitarintoer han lagde til sanger som «I Am A Rock», «Sounds Of Silence» og nettopp «Homeward Bound».

The fighter still remains. Nest siste ekstranummer er en stillferdig allsang på «The Boxer«. Bandet takkes av etter at Paul synger «I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains». Jeg får gåsehud igjen, for det er jo det han gjør, og det vi alle må gjøre. Ikke gi oss. Han blir igjen alene og framfører «Sounds Of Silence». Kvelden er over, og Paul må jo til slutt forlate oss. Men før han går tar han seg god tid, tid til å bli hyllet av publikum, tid til å takke publikum.

Kveldene innbyr ikke til fotografering under sangene, så bildene blir som de blir og tatt etter at settene er avsluttet. Kanskje er det fordi vi sitter lenger framme, men mens jeg lørdagen var skjermet for publikums mobilbruk, er den og ikke minst vaktenes irettesettelser mer forstyrrende på søndagen.

Dette blir de mest intime konsertene jeg har opplevd med Paul Simon. En helt spesiell opplevelse med en mann som aldri ser ut til å gi seg, alltid er på leting etter nye kunsteriske uttrykk for nye og gamle sanger. Denne gangen med ekstra fint samspill mellom kammerorkester og verdensmusikk. Tåredryppende, gåsehudfremkallende, rørende. Vakkert.

Fra søndagens konsert

Paul Simons stillferdige triumf

Paul Simon – The Quiet Celebration Tour: konsert i Falkoner i København, 18. april 2026.

Høytid. Når Paul kommer ut på scenen første gang, reiser hele salen seg og klapper. Paul lar oss holde på i flere minutter. Han er tydelig rørt og gir uttrykk for det. Kanskje er det en liten tåre jeg ser på kinnet. Vi er 2000 personer i den legendariske Falkonersalen i København. Publikum hyller ham for det han har betydd for oss. Når konserten er over, hyller vi ham for nok en stor opplevelse, men også en annerledes opplevelse enn han har gitt oss før.

“Jeg kunne nesten ikke puste“. Paul Simon og hans band har nettopp spilt gjennom hele hans nyeste verk, Seven Psalms, når utbruddet kommer fra mi kone som er omtrent like stor fan som meg. Det er helt musestille blant publikum under framføringen. Det er ingen mobiltelefon å se. Fremføringen var avslappet og intens på en gang. Mot slutten av dette settet kommer Pauls kone Edie Brickell inn. Kledd i hvitt, ser ut som en engel, synger som en engel. «Sacred Heart».

Seven Psalms tar oss med inn i et landskap et sted mellom drøm og virkelighet. Paul Simon har fortalt at Seven Psalms er en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro. Og jeg tilføyer; også sett i lys av at hans eget liv nødvendigvis må nærme seg slutten. Han synger om den lille gutten han var, musikeren på turné. De er borte. Igjen står en gammel mann som møter sin dødelighet, og undres hva som skjer videre. Musikerne og Paul løfter stillferdig delene av verket gjennom å variere intensiteten, gi oss subtile variasjoner. Det er ingen enkeltmusikere som briljerer på denne delen av konserten. Seven Psalms består naturlig nok av syv deler. Mellom dem er publikum avventende. Skal vi klappe? Noen klapper forsiktig litt, andre lar være for ikke å ødelegge stemningen. Den lar seg ikke ødelegge av litt nøling blant publikums tro og tvil. Nølingen er bare et uttrykk for den kontakten som er mellom publikum og musikerne denne lørdagskvelden i København.

Jeg leste en kommentar på Facebook om at det var ti Paul Simon-album vedkommende likte bedre enn Seven Psalms. Greit nok det, men det er ingen album av noen artist jeg heller ville hørt framført i sin helhet akkurat i går.

Litt historie. Sommeren 2018 holdt Paul Simon en terningkast seks-konsert i Oslo Spektrum. Han var ute på sin avskjedsturné. Aldri har jeg sett ham bedre, det måtte i tilfelle være samme sted to år tidligere. Framover skulle han være «Homeward Bound» og bare gjøre noen veldedighetskonserter i ny og ne. I 2023 ga han ut sitt foreløpige siste album. Et lavmælt helhetlig mediativt verk kalt Seven Psalms, et verk som er laget for å spilles i sin helhet. Paul Simon ville ut på veien og fremføre verket. Men det var et problem. Hørselen var alvorlig svekket på det ene øret. Simon som alltid har vært en perfeksjonist var forhindret. Så fikk han orden på hørselproblemene, og i 2025 la han ut på sin Quiet Celebration-turné i USA. Navnet på turnéen bar bud om mindre løssluppenhet og mindre hemningsløs rytme-utfoldelse enn vi ofte har blitt velsignet med før. Men fortsatt feiring. Feiring av livet og musikken.

Jeg var vel tvilende til om den nå 84 år gamle mannen ville komme til Europa, men da konserter ble annonsert her, var ikke kona og jeg vanskelig å be. To konserter i København, og de klart dyreste billettene vi noen ganger har kjøpt. Vi diskuterer ikke det; la det være prioriteringen til et økonomisk bortskjemt middelklassepar fra Norge.

Jeg husker tilbake til min første Paul Simon konsert. Året var 1991, og jeg var 21 år. Jeg hadde gledet meg lenge. Da dagen kom var jeg rastløs. Gikk en tur i Oslo, var innom Deichman på Hammersborg. Jeg trenger vel ikke fortelle at gåsehuden kom da mannen viste seg på scenen og begynte å spille. Han var gammel sett med mine øyne den gangen. 49 år. Så sprek og rørlig til å være så gammel, tenkte jeg. Vel, nå er jeg syv år eldre enn han var da.

I 2018 var Paul Simons karakteristiske varme og vakre stemme godt intakt. Vi viste på forhånd at den hadde eldes betydelig siden den gangen. Men siden jeg hadde opplevd ham seks ganger tidligere – kona fem– var vi mer enn klar for en annerledes opplevelse.

Etter pausen. Vi må tilbake til konserten. Paul og det rundt 11-12 persons store orkesteret kommer tilbake etter pause for å gjøre både godt kjente sanger og sanger som han alltid har likt å framføre. Mange av dem han han spilt på konserter jeg har opplevd tidligere. Selv om Paul har skiftet til et mer rockepreget antrekk, og tempoet ofte er skrudd opp et hakk eller to sammenliknet med framføringen av Seven Psalms, serveres alle på en ny måte som kler den aldrende mannen. Paul står nå av og til, men fortsatt sitter Paul og resten av bandet mesteparten av tiden. Der man på tidligere konserter kunne få eksplosjoner av rytmer og andre instrumenter, legger Paul nå vekt på subtile og gjerne lavmælte variasjoner der ulike deler av bandet får vist deg fram, gjerne på forskjellige tidspunkt.

Bilde via Sony Norway. Tidligere konsert

Kammerorkesteravdelingen som allerede hadde vært til tydelig til stede under framføringen av Seven Psalms, fårnspillerom under sanger som den alltid nydelige «René and Georgette Magritte With Their Dog After the War» og en fantastisk «The Late Great Johnny Ace». Paul forteller korte anektoter om mange av sangenes utgangspunkt. Den første er en tittel han fant i en bok om kunstnerparet, den andre om artisten Johnny Ace som ved et uhell skjøt seg selv. I løpet av sangen er det vers om både John F. Kennedy og John Lennon, begge drept med kuler. Hele tre sanger får vi fra mitt favorittalbum med Paul, Hearts And Bones (1983). I tillegg til disse to, spiller Paul og bandet «Train In The Distance», og vi mer enn aner at han har levd ordene: «Negotiations and love songs, are often mistaken for one and the same». Ja, dette var musikk og tekster jeg som 13–14-åring var fullstendig hektet på. Hm.

Verdensmusikk. Paul Simons musikk er grenseløs, og han tar oss med til Graceland (1986) og tittellåten derfra og «Under African Skies». Bakithi Kumalo er eneste gjenværende medlem fra Graceland-bandet, og han får vist seg fram med både bass og ikke minst sin akrobatikk med tunge, kinn og stemmebånd til både publikums og øvrige bandmedlemmers fornøyelse. ”Så livlig og gøy og se på den smilende mannen“, sier kona. Edie Brickell synger duett med Paul på «Under African Skies», og vi får høre mer av den vakre og særpregede stemmen som for nesten 40 år siden var stor med sanger som «What I Am» og «Circle». Paul sier noen fine ord om den nå avdøde grunnleggeren av Ladysmith Black Mambazo, Joseph Shabalala.

Mer verdensmusikk blir det med «Spirit Voices» og «Cool, Cool River» fra The Rhythm of the Saints (1990). Uendelig fine versjoner med utrolig mye som skjer mellom Paul og musikerne. Blant musikerne finner vi også gitaristene Mark Stewart, som har samarbeidet med Paul i en årrekke, og Gyan Ryan. Paul, som selv fortsatt viser at han behersker instrumentet til fulle, overlater likevel mye av gitararbeidet til disse herrene som virkelig får vist seg fram i den nyere og humoristiske «Rewrite».

Steve Gadd. Mot slutten av konserten bommer Paul litt på rekkefølgen på låtene og introduserer legenden Steve Gadd før han egentlig for alvor skulle i ilden på «Fifty Ways To Leave Your Lover». Sammen med Jamey Haddad hadde han stort sett traktert slaginstrumentene sofistikert og fjærlett. Men når du har trommeslageren som gjorde mye at «Fifty Ways To Leave Your Lover» med sin brilliante tromming på scenen, må du la ham slippe til. Dette ble nestes som å høre Michael Brecker fremføre saksofonsoloen på «Still Crazy After All These Years» live for mange år siden.

Det ble litt handling etter konserten.

Noe helt riktig. På turneen i 2016 framførte Paul Simon det litt sjeldne kuttet «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» fra There Goes Rhymin’ Simon (1973). Jeg hadde gledet meg veldig til å høre vuggesangen «St. Judy’s Comet» og «Something So Right», begge sanger jeg ikke hadde hørt live tidligere. «Something So Right» er rett og slett én av de sangene jeg ble aller mest glad i da jeg ble fan for rundt 42 år siden. Jeg blir selvsagt ikke skuffet. Tåredryppende vakkert!

«Slip Slidin’ Away» ble opprinnelig utgitt som «etc.» på «Greatest Hits Etc.» i 1977, og mange av oss er svært glad i versjonen med Art Grafunkel fra konserten i Central Park i 1981. Gårsdagens – kan jeg si «resignerte» i mangel av bedre ord – versjon er et nytt høydepunkt på en kveld som stort sett består av slike.

«Me And Julio Down By The Schoolyard» og Simon & Garfunkel-klassikeren «Homeward Bound» er sanger jeg er litt lei av. Trodde jeg. Den 84 år gamle kunstneren tilfører alle sangene noe nytt, han foredler dem med en eldre manns øyne og ører og tilpasser dem den han er i dag med stemmen han har i dag. Det blir derfor aldri i nærheten av kjedelig, men man opplever sangene på nytt i stillferdige, tilbakelente, og jeg hadde nær sagt kloke fremførelser. Begrensinger blir til muligheter og nye opplevelser. Perfeksjonisten Simon vet alltid hva han gjør med midlene han har til rådighet, og det han gjør, gjør han bedre enn noen andre jeg kan tenke meg. Morsomt innslag med en dansende og plystrende Edie på «Me And Julio».

The fighter still remains. Nest siste ekstranummer er en stillferdig allsang på «The Boxer«. Bandet takkes av etter at Paul har sunget «I am leaving, I am leaving, but the fighter still remains». Jeg får gåsehud igjen, for det er jo det han gjør, og det vi alle må gjøre. Ikke gi oss. Han blir igjen alene og framfører «Sounds Of Silence». Kvelden er over, og Paul må jo til slutt forlate oss. Men før han går tar han seg god tid, tid til å bli hyllet av publikum, tid til å takke publikum.

Kvelden innbyr ikke til fotografering under sangene, så bildene blir som de blir. Dette er den mest intime konserten jeg har opplevd med Paul Simon. En helt spesiell opplevelse med en mann som aldri ser ut til å gi seg, alltid er på leting etter nye kunsteriske uttrykk for nye og gamle sanger. Tåredryppende, gåsehudfremkallende, rørende. Vakkert.

The Delines med hjerte for taperne

The Delines: The Set Up (album 2026)

”She took my purse and was gone
The reckless life ain’t reckless
Until that one day comes and
You finally get caught“

En ny kortomtale herfra: The Delines med låtskriver Willy Vlautin fra Portland og sanger Amy Boone har vi vært innom mange ganger før her i Gubberock. Det har allerede gått rundt 10 år siden Willy Vlautin oppløste det flotte bandet Richmond Fontaine og viet seg til det nye bandet The Delines og sitt forfatterskap. The Delines har nå flere fine album i bagasjen og deres forrige, Mr. Luck & Ms. Doom (2025), er kanskje deres beste til nå.

Musikken til The Delines gir en ettermiddnattsfølelse med blått piano, blå saksofon, Amy Boones blå stemme og mer blått til. Deres nye album, The Set Up, er blant annet basert på materiale som ikke fant sitt hjem på Mr. Luck & Ms. Doom. Mr. Luck & Ms. Doom skildret romantikere som søkte ut, og skal vi tro presseskrivet retter det nye albumet blikket mot dem som har blitt igjen: de ensomme, de avhengige, bedragerne og de fortapte.

The Delines krever at du er i en viss stemning for at du ikke skal kjede deg, og jeg må innrømme at første- og andreinntrykket var at dette er litt kjedelig og at oppskriften til bandet kanskje trenger en fornyelse. Dessuten mangler kanskje de store killlersangene – galt uttrykk, her er det nok tristesse og kriminalitet til alle – som for eksempel «Kid Codeine», «Little Earl», «Cheer Up, Charley» og «Colfax Avenue» fra tidligere album. Så jeg kan ikke helt fri meg fra tanken om at dette ikke er The Delines på sitt aller beste enda.

Uansett; mange musikalske finesser – merker meg særlig tangene til Cory Gray denne gangen – for den som lytter, og en klar vokser av et album. Fine instrumentaler, kanskje liker jeg dem aller best, denne gangen! Som alltid har Willy Vlautin hjerte for taperne blant oss, de som selvforskyldt eller ikke havner i trøbbel. Ny bok fra Vlautin skal være på vei. Den gleder jeg meg til!

Pressebilder.

Ut i verden med Stein Torleif Bjella fra Hallingdal

Stein Torleif Bjella: Velkomen skodde (album 2026)

Pressebilde til Nysetmåne

”Velkomen skodde. Pakk meg inn. Eg treng å kvile, mot ditt kinn.“

Stein Torleif Bjella er en nasjonalskatt som treffer på tvers av generasjoner. Med en slags autoritativ ydmykhet tok han rommet i TV2-serien «Hver gang vi møtes», og alle i familien var som oftest enige om at jo, Bjella var aller best. Ofte med utgangspunkt i karakterer fra egen hjembygd Ål i Hallingdal, skriver han tekster og musikk som viser at vi mennesker i bunn og grunn ofte har mye til felles, uansett bakgrunn. Med hans nye album Velkomen skodde befester han sin posisjon.

Verdensborger fra Ål. På hjemmesida til Bjella kan du lese et nytt, leseverdig essay av Morten Ståle Nilsen. Han påpeker helt riktig at Bjella ikke kun synger om bygdeoriginaler. Når det er sagt; det var der det begynte. Noe av styrken i tekstene på Heidersmenn (2009) og Vonde Visu (2011) var at de kretset rundt personligheter rundt Bjellas hjemsted Øvre Ål, samtidig som de var universelle nok til at mange som ikke helt vil identifisere seg med dem, også fikk empati og kunne kjenne seg igjen i noe av det de slet med.

På senere album som det mørke karrierehøydepunktet Heim for å døy (2013) og helt fram til hans til nå siste ordinære studioalbum Nysetmåne (2023) er lerretet brettet ut både i tekster og musikk. Bjella er jordet i Ål, men det handler ikke like mye om bygdeoriginaler som på de to første albumene. Visene hans har blitt kledd opp med store doser rock og jazz. Ja, han har endog spilt inn flere av sangene med messingarrangementer sammen med Kringkastingsorkesteret. Resultatet ble ikke helt etter min smak, men viser en Bjella som ikke er redd for å gå nye veier. I forbindelse med denne omtalen av dette nye albumet hans, har jeg hørt dem alle for å få bakgrunn og sammenheng.

Denne tilsynelatende smålåtne bygdemannen viser denne gangen at han er en verdensborger. Fra Ål. Som en Lillebjørn Nilsen har han reist ut i verden og hentet inspirasjon for så å smelte det sammen med egen musikk. Man finner spor av mye her om en leter, latinamerikanske rytmer blant annet.

Åpningslåten, som også er tittellåten, er tåkelagt av selveste Daniel Lanois fra Canada. Lanois er mannen som har produsert klassiske album for folk som Bob Dylan, U2, Robbie Robertson og Neil Young. På Bob Dylans mesterverk Time Out Of Mind la han til så mye tåkestemning, at man for få år siden ga ut en alternativ versjon renset for mye av særpreget Lanois ga den. Selve tittelen på albumet Velkomen skodde henspeiler på et naturfenomen som har noe kjent og trygt over seg.

Minst like viktig som samarbeidet med Lanois er bidra fra gitaristen Marc Ribot på fire sanger. Ribot er anerkjent i mange kretser og har spilt på flere album med Tom Waits. Han lager musikalske krumspring som fyrer opp låtene med elegante finesser.

Geir Sundstøl og musikerne. Ikke at det strengt tatt er nødvendig med hjelp utenfra. Geir Sundstøl har produsert og Bård Ingebrigtsen er tekniker på alle sanger utenom det Lanois-produserte åpningssporet. Multiinstrumentalisten Sundstøl er høyest tilstedeværende også i bandet til Bjella, Tvangsgutan Kompani, et band som også teller Eirik Øien på bass, David Wallumrød på tangenter og Kenneth Kapstad på slaginstrumenter. Så er det i tillegg en fin rekke gjestemusikere og korister som bidrar på Velkomen skodde, herunder den nye venninna fra «Hver gang vi møtes», Astrid S, samt blant andre Steinar Albrigtsen, Kristin Skaare, Erland Dahlen, Bergljot Bjella, Beate Bjella, Karin Okkenhaug, Kvedarkvintetten og Lee Waterloo Sundstøl og Runa Cecilie Waterloo Hovstein, og fortsatt har jeg sikkert glemt noen.

Om du leser avisen Skodda Tidende som fulgte med mi LP-plate – en avis jeg tror har forsvunnet sammen med andre aviser – og ligger digitalt på Bjellas hjemmeside, får du vite det meste du trenger å vite om hvordan samarbeidet med Daniel Lanois og Marc Ribot oppstod. Du vil blant annet se at fotografen Marthe Amanda Vannebo er god venn med Lanois, og at Sundstøl og Bjella traff Ribot bak scenen etter en konsert i Oslo på Victoria Jazzscene.

Pressebilde til Nysetmåne

Sangene. På Nysetmåne er sangen «Kompleksitet» av de jeg liker minst. På albumet Live i Sentrum (2024) er den ett høydepunkt med sine krumspring. Jeg innbiller meg at den lekne «Kjell Hårspray» har noen av de samme kvalitetene. Det er instrumentalpartiet det svinger mest og best av av her. «Tilbake til byen» er også spennende musikalsk med en klar basssignatur, men heller ikke den er av de jeg liker best.

Men så blir det vanskelig å fortsette elimineringsmetoden. «Sundreberget» er én av disse lettbeinte Bjella-sangene, alle bare må like. David Wallumrøds piano ligger langt framme i lydbildet og får blant annet selskap av både akustiske og elektriske gitarer fra herrene Sundstøl og Ribot i passende porsjoner. Herlig låt med alle de riktige ingrediensene! ”Eg gjer meg alder. Det kan eg sverge. Møt meg i kveld på Sundreberget“. Takk for det.

Vi har allerede vært innom åpningssangen «Velkommen skodde». De tre påfølgende sangene er alle veldig fine viser som har det lille ekstra musikalsk. «Livet er for den som vil leve» er en typisk Bjella-låt, om det finnes noe slikt. Marc Ribot setter sitt preg på «Himmelen var vid» som svinger i noe som vel er nær bossanova-rytmer. «Kald og reservert» starter med kor fra Karin Okkenhaug som sender tankene til en annen ordsmed, Leonard Cohen, og for eksempel hans «Dance Me To The End Of Love». Joda, Bjella synger om «forvirra mannesinn» også på dette albumet. Så vanskelig det kan være å kommunisere og dobbeltkommunisere med hverandre!

No er du overalt. Det er berre deg eg ser. Du tek all mi tid. Ingenting anna skjer.

Vi hopper over til side to igjen og tredje og nest siste låt. Siden den ene sangen bare heter «Du» og ordet «du» er sentralt også i sangen «Høge Nord», ser jeg på dem nærmest som tvillingsanger. Jeg er blitt veldig glad i dem begge to, men synes «Høge Nord» er den vasseste av dem. To sanger om den altoppslukende kjærligheten og hvor vanskelig det kan være å gå videre når man blir avvist.

Nja, kanskje snakker vi trillingsanger. Albumet avsluttes nemlig på beste vis med den fine «Lengte, lengte». Men her har man to veier å gå; la lengtingen lamslå eller gi energi til å leve det livet som er for den som vil leve. Jeg liker saga til Erland Dahlen på denne!

Terningkast fem? Uansett; Velkomen skodde er Bjella opp mot sitt aller beste. Albumet er nydelig produsert av Geir Sundstøl, har mange fine melodier og lekre detaljer. Bjella har hentet inspirasjon utenfra, men han har så mye særpreg i stemme, melodier og tekster med lune rim at det aldri er tvil om at dette er Bjella. Mann lærer alltid litt om menneskene, ja til og med om seg selv, av å høre på Bjella. Velkommen, Velkomen skodde!

Han kan dra så langt han vil: Hallingdal er hans øy.