“But if you follow your heart Who knows what waits for you Because I found a place Where your dreams come true“
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om skal man tro sangen «Lead The Way». Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid.
Han er produktiv, 40-åringen. Rundt ett dusin plater siden debuten i 2015, litt avhengig av hvordan man teller. Han har opparbeidet seg et stort navn innenfor countrymusikken. Selv har jeg vært avventende, men fant en del å glede meg over på The Man From Waco (2022). Men med $10 Cowboy melder jeg meg for alvor på. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt ordentlig på de nye albumene til Beyoncé og Taylor Swift. Det burde man jo gjøre om lan skal følge med i debattene som har pågått en stund. Men også de får finne seg i å stå i kø. Charley Crockett brukte jo også lang tid på å nå fram til denne skribenten.
For kort tid siden omtalte jeg det nye albumet til Lost Dog Street Band, rå og upolert country der røttene vokser rett opp av jorda til Hank Williams og Jimmie Rodgers. Charley Crocketts røtter er mer mangslungne. Musikken er også mer produsert og polert, uten at du trenger å legge noe negativt i det, snarere tvert i mot. Jeg er litt usikker på om country er er dekkende begrep. Kanskje er det greit å nevne storband og soul samme slengen. Jeg tenker også litt på Lyle Lovett. Tekstene er uansett country så det griner.
På $10 Cowboy synger Charley Crockett trolig om egne utfordringer med å stable en karriere på beina. Men flere av låtene kan like gjerne handle om mange amerikaneres liv der hver dag har nok med sitt, og der det kan være krevende å få endene til å møtes:
“America, it’s easy To get lost in this land America, can you see me Cause I’m only a man“
De to første sangene er fine, tittelåten og siterte «America». Fortsettelsen som følger, er en ren opptur. Det blir vanskelig å plukke favoritter, men jeg biter meg tidlig merke i «Hard, Luck & Circumstances», «Good At Loosing» og «Ain’t Done Losing Yet», sanger med gode melodier og sterke og fengende tekstlinjer med ikke så små doser galgenhumor. Så har du selvfølgelig «Diamond In The Rough» og «Solitary Road». Mektige «Spade» er nok mindre selvbiografisk, og melodien minner meg om «Waitin’ Round To Die» av Townes Van Zandt. Teksten kunne Van Zandt skrevet, kanskje til dels om eget liv.
Mange sanger nevnt. Her får du 12 solide, ja mer enn solide, sanger fremført med en fyldig sjelfull stemme og en rekke fremragende musikere. En sterk femmer, dette. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg. I mellomtiden synger vi med full hals, der det også sitter en klump; galgenhumor som springer ut av et stort alvor:
”I ain’t done losing yet It takes money to forget This life of trouble and regret I ain’t done losing yet“
Neil Young & Crazy Horse: Fu##in’ Up (Livealbum 2024, Toronto, november 2023, låtene fra Ragged Glory (1990)
Bilde til høyre: London 2019
Not everybody will want to hear it beacause it’s not for everyone
Han kommer kritikerne i forkjøpet denne gangen, Neil Young. Han vet at mange ikke ønsker å følge med på alt han gir ut for tiden. Mange har bestemt seg på forhånd for at dette gidder de ikke mer av. Det synes jeg er helt greit. Jeg synes likevel det er nokså uangripelig og særdeles hyggelig at en artist av Neil Youngs kaliber og som har fylt 78 år, ønsker å dele musikken han lager og har laget med sine hengivne fans. Dette gjør han ikke for penger, nei det kan umulig ligge mye overskudd i disse innspillingene som blir utgitt uten større mellomrom. Men jeg sier som Neil ”I’ll take all I can get“. Selv om jeg likevel ikke studerer nye YouTube-klipp i detalj, er det gøy å følge en Neil Young på eldre dager. Håndleddet er nettopp kurert med laser, og han kan igjen gjøre det ingen gjør som ham. Kjøre med de ville hestene, nesten helt uten bruk av tømmer. Jeg elsker den elektriske gitaren hans og den lite strømlinjeformede lyden av bandet – bandet som denne gangen på omslaget bare heter Neil & The Horse.
Pågående turné. Og om du ikke har gjort det, må du sjekke ut nye opptak med «Danger Bird» (med gjesteopptreden av Nils Lofgren) og «Cortez The Killer». Folk som mener at Neil hadde gjort sitt etter den fantastiske turneen med Promise Of The Real i 2016, bør i det minste høre disse klippene før de gir seg helt hen til nostalgien. Eller, kanskje noen vil mene at det er det både den pågående turneen og den nye liveinnspillingen av Ragged Glory (1990) handler om. Nostalgi. Ingen nyere låter, selv om også de siste tre albumene med Crazy Horse har flere gode låter som kunne vært spilt live. Men jeg velger å tolke dette som et statement utover nostalgi: «Hei, jeg er her fortsatt. Jeg kan ikke spille disse sangene som for mer enn 30 år siden. Men jeg har fått noe med alderen. Noe nytt. Det er dette jeg elsker å gjøre. Take it, or leave it.»
Ragged Glory fra 1990 er et album som betyr mye for Neil Young-fansen. En revitalisert Neil Young satte fyr på grungegenerasjonen. Selv var jeg fortsatt nokså ny fan da dette albumet dyttet meg ytterligere over ende etter at Freedom kort tid før hadde gjort sitt. Jeg har vært på konsert med Neil Young i nyere tid der rundt en tredjedel av konserten har vært viet albumet. I november i fjor spilte Neil Young og Crazy Horse sangene fra Ragged Glory på en privat fest i Toronto i Canada. Nå kan vi høre resultet. Som på turneen som pågår i disse dager, bestod bandet av Ralp Molina på trommer, Billy Talbot på bass og unggutten Micah Nelson på gitar. Nils Lofgren spiller med Bruce Springsteen nå, men deltok både på gitar og med piano i Toronto.
James Mazzeo står bak tegningene.
Litt lengre versjoner. Alle sangene har fått nye navn, med unntak av coveren, den låten her jeg liker minst, «Farmer John». Albumet har fått tittel etter én av låtene på Ragged Glory, men selve låten er nå omdøpt til «Heart Of Steel». Kanskje mener Neil med dette å si at alt er ved det samme, men likevel forandret. Den eneste låten fra Ragged Glory som mangler, er avslutningen «Mother Earth», en litt seig låt med Neil bak trøorgel. Jeg har aldri vært veldig glad i den, og savner den ikke. Plata klokker likevel inn på 68 minutter, mer enn fem minutter lenger enn Ragged Glory. Det betyr at det blir plass til lengre gitarpartier på låter som vi kjenner som «Love And Only Love» («A Chance On Love») og «Love To Burn» («Valley Of Hearts»), låter som nå klokker inn på henholdsvis 13 og 15 minutter. ”It goes on too long but that’s just me“. Dette er låter med enkel struktur som gir masse rom til ekskursjoner for bandet. Følg låtene dit låtene tar oss! «Love And Only Love» har åpnet mang en Neil Young-konsert. Etter en konsert i Italia i 2013 skrev jeg: ”Allerede fra første toner av «Love And Only Love» kom klumpen i halsen, og godfølelsen varte gjennom hele konserten. Tid og sted blir uvesentlig når Neil og hestene drar til verdens utkanter med sine instrumenter“. «Love To Burn» skinner minst like sterkt her, og vi hører på vokalen at låten betyr noe for Neil. Låten ble noe kryptisk intodusert av Neil i Stockholm i 2014, like før den ble kjent at han var separert fra nå avdøde Pegi Young og at han hadde blitt sammen med Daryl Hannah.
Låter jeg savner på Fu##in’ Up? I fjor høst ble Ragged Glory utgitt med bonusspor. Man kunne jo tenkt seg at de hadde spilt f.eks. nydelige «Interstate» eller «Boxcar», men de hadde kanskje ikke passet helt inn.
Det er langlåtene som er hjørnesteinene på Ragged Glory og Fu##in’ Up. Men det er de kortere låtene som skrur opp tempoet og skaper dynamikk. Om jeg skal sammenlikne de to platene, er nok Neils stemme litt flatere av og til på den nye liveinnspillingen. Samtidig skaper jo Nils’ sitt piano litt forskjell ikke minst på «Farmer John» og introen til «Manison On The Hill». På kloningen av Bob Dylans «My Back Pages», «Days That Used To Be» drar Neil fram munnspillet.
James Mazzeo. Og på samme låt synger han ”Cause there’s very few of us left my friend from the days that used to be“. Enda flere er borte nå enn i 1990. Produsenten av Ragged Glory, David Briggs. James Mazzeo som stod bak coveret på Zuma, et platecover som flere ganger er plassert blant tidenes verste av en eller annen grunn. James Mazzeo døde for snart to år siden, og han hedres gjennom at flere av hans tegninger i «Zuma-stil» pryder innercoveret på Fu##in’ Up.
Hva var det Dylan sang? ”Ah, but I was so much older then, I’m younger than that now“. Nei, vi er ikke yngre. Denne musikken skal helst rådigges. Jeg tar én av fire platesider av gangen. Det er alt jeg orker med luftgitaren nå.
Ikke definitive versjoner. Det finnes egentlig ikke definitive versjoner av sangene på Ragged Glory. Dette er sanger som lever sitt eget liv hver gang de fremføres. Du trenger ikke sammenlikne dem, bare bli med på turen slik den er akkurat denne gangen.
I am so happy to have this to share. It is my life. Not perfect. Not always kind. Flat. Sometimes mistakes…But deep deep love
Liveversjonene på Way Down In The Rust Bucket og Weld fra rundt 1990 oppleves nok som tettere og viktigere. Dette er ikke stoff terningkast er laget av. Jeg kommer ikke til å spille Fu##in’ Up ofte. Men som fan synes jeg likevel dette er en fin stasjon i historien om Neil Young. Om du ikke samler på Neils plater, eller ikke er hardbarket fan, er dette neppe nødvendige saker for deg. Sjekk likevel gjerne opp noen YouTube-videoer fra den pågående turneen om du vil vite hva Neil Young & Crazy Horse er gode for i 2024. Selv drømmer jeg om at Neil Young & Crazy Horse kommer til Europa til neste år. De trenger ikke være på toppen, en god Neil Young er bedre enn det meste. For meg i hvert fall.
Frank Tønnesen (Tønes): Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem (Bok 2018)
Vi kjenner ham som Tønes. Da jeg omtalte hans forrige album, Thilda Bøs Legat, skrev jeg at det har flere fine sanger som ligger et sted mellom det vare og det mer humoristiske, og at de fleste sangene har et anstrøk av begge deler. Da
Frank Tønnesen, altså Tønes, debuterte skjønnlitteratur i 2018, fikk vi ikke det hysterisk morsomme som på «Spleiselag/Waldorfsalat», men mer det som ligger nettopp midt mellom det underfundig morsomme og det mer alvorlige.
For observasjonene i boka Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er morsomme. Vi kan kjenne oss igjen i en del av det de strever med i kystnære bygder på Sørvestlandet. I hvert fall har jeg opplevd mer enn en gang å trykke inn avtrekkeren på bensinpistolen en ekstra gang for å oppleve at bensintanken renner over og jeg i verste fall får en sprut i ansiktet. For eksempel.
Tittelen på boka henspeiler på det vi kan finne på å si til småbarn når vi er ute og leker. Men i boka møter vi voksne personer som tar med seg juletrær og servise fra hotell, uten at de egentlig trenger å stjele. Men det har bare blitt slik i tilværelser som preges av litt kjedsomhet og noen ganger utenforskap. Dermed får mindre problemer vokse seg store.
Boka består av småkapitler som veksler mellom de ulike karakterene og av og til møtes livene. Mange av personlighetene både misliker man litt og blir glad i på en gang. Kanskje er det stoff nok her til å spinne videre på enkelte av hovedpersonenes liv i en senere bokutgivelse?
Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem er en småhumorisrisk bok med alvorlige undertoner. Den er herved anbefalt. Vel 320 lettleste sider klarer de fleste av oss.
Ian Hunter – Defiance Part 2: Fiction (album 2024)
Defiance Part 1 stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig.Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier!
Mer politisk. Da Ian Hunter for ett år siden ga ut albumet Defiance Part 1, skrev han at den første delen er en ganske morsom plate, og at denne andre delen er tyngre og mer politisk. Sangene på Defiance er skrevet under pandemien og er blitt til i samarbeid med hans gamle våpendrager gitarist, produsent og multiinstrumentalist Andy York. De sendte ut demoer til en rekke artister og fikk bidrag tilbake. Noen av artistene som Jeff Beck på gitar og Foo Fighters Taylor Hawkins på trommer er nå døde. I omtalen av Defiance Part 1 kan du lese mer om Ian Hunter og prosjektet som sådan.
Sterk åpningskvadruppel. «Fiction Man» roer litt ned etter åpningen «People», men Ian Hunter holder fortsatt koken og det politiske engasjementet oppe. Jeg elsker de fraseringene. Strykerne skaper variasjon og løfter låten nesten opp til nivået fra første låt. De to neste låtene, «The 3rd Rail» og «That Ain’t Rock And Roll» fullfører denne svært potente åpningskvadruppelen. Nydelig gitar fra Jeff Beck og muligens Johnny Depp på den flotte, balladeaktige «The 3rd Rail». Depp har forresten laget den flotte covertegningen. Kanskje synger Hunter om seg selv i «That Ain’t Rock And Roll» når han synger om at de ikke lager dem slik lengre og om sannheten som kommer ut av «The Horse’s Mouth» med referanse til navnet på eget nyhetsbrev.
Etter de fire første sangene holder nivået seg fortsatt høyt, men enkelte av låtene er litt svakere, mens andre som «Precious» har noen stakkato hvileskjær underveis. Ikke at jeg har mye å klage på, flotte overganger, og noen mener nettopp «Precious» er av albumets beste. «Weed» kan bli en ny allsangfavoritt om Ian Hunter kommer seg ut på veien igjen, men versene er bedre enn refrenget!
Lucinda Williams fikk hjelp av Bruce Springsteen på to låter på hennes album i fjor. De var av de svakeste på hennes album, Rock N Roll Heart. Slik sett har Ian Hunter vært mer generøs med Lucinda enn Lucinda var med Bruce. Balladen «What Would I Do Withou You» er en nydelig og løftes av at vi får høre stemmene til Lucinda og Ian sammen.
Kanskje savner jeg et par ballader til på nivået til «Guernica» og «Angel» fra Part 1, men samtidig synes jeg de svakeste låtene på Part 2 er bedre enn de svakeste på Part 1: «I Hate Hate» og «Kiss N’ Make Up». «Kettle Of Fish» på denne nye plata er egentlig ikke i samme kategori. Det er mer en illsint sang som tiltar i sinne og intensitet utover i låten. «Everybody’s Crazy But Me» er jeg litt litt mindre venn med, men den er ikke så verst, den heller. Fansen peker på likheter med «Once Bitten Twice Shy», ikke minst når Ian Hunters traller mørkt før han starter å synge teksten.
Part 3? Albumet toner ut med «Hope», en grei, avdempet avslutning på et album som ellers bekrefter at rocken kjenner ingen aldersgrenser. Defiance Part 2 er jevnere og kanskje enda bedre enn Part 1. Ian Hunter holder koken! Ryktene går om at Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
Gubberock 