To herlige plater fra 2020

Jeg tar i dag frem to plater fra 2020, to plater som har fulgt med på trening på tredemølla de siste ukene og som derfor så langt har tålt tidens tann utmerket! Omtalene ble skrevet omtrent samtidig tidlig høst 2020.

Plateanmeldelse: Old 97’s – «Twelfth» (album 2020)

Det har allerede rukket å gå tre år siden Old 97’s forrige album, «Graveyard Whistling». Og selv om bandet har holdt det gående i over 25 år nå og kjent for å gi ut gode plater hele veien, må jeg noe beskjemmet innrømme at «Graveyard Whistling» var mitt første møte med bandet. Plata ble spilt mye, og var perfekt som følge på løpeturer. Og nå har jeg gjennom bandet tolvte album, «Twelfth» fått en ny treningskamerat.

«Twelfth» består av 12 låter og samlet spilletid er 43 minutter. Allerede fra første låt «The Dropouts», får jeg en sang som passer perfekt til å få hjernen programmert til å flytte den ene foten foran den andre. Noen vil sikkert kalle dette for americana eller alt. country, men for meg er dette pur rock’n roll. Bass, herlig tromme og flotte rufsete gitarer. Så får heller sjangerpolitiet arrestere meg.

Old 97’s er noes så sjeldent som et firemannsband som har samme besetning i dag som da de startet for over 25 år siden: Rhett Miller er låtskriveren, vokalist og gitarist. Philip Peeples spiller trommer, og Murry Hammond spiller bass, begge som om det gjaldt livet. Ken Betheas gitarer løfter lydbildet og er selve prikken over i’en.

For en herlig, samspilt gjeng!

Om første låt er perfekt bruksmusikk, er nok «This House Got Ghosts» enda et hakk mer spennende med sine temposkifter og små krumspring. Og det fortsetter, det svinger, det tar tak. Faller jeg litt ned i tempo på løpeturen, er Old 97’s raskt på pletten med en herlig gitarsolo eller piskende trommer som løfter meg frem igjen: «Turn Off The TV», eller på det som er min foreløpige favorittlåt på plata, «Happy Hour».

«Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av. Når det er sagt, det er også plass til et par pustepauser. Men de er like flotte. Litt ettertenksomme. På herlige «I Like You Better» dras tempoet ørlite ned, og på vakre «Belmont Hotel» stopper jeg nesten opp. Det handler om at gresset ikke er grønnere på andre siden, om å ta vare på det man har, kan det sies finere?

“Oh, but if you try
If you don’t let a living thing die
It might wind up
Better than brand new”

Men så skrus tempoet opp flere hakk med punklåta «Confessional Boxing», og jeg er i ferd med å bli stinn av melkesyre. Men jeg kan ikke gi meg nå, det venter fortsatt flere flotte låter. Helt til slutt får vi balladen «Why Don’t We Ever Say We’re Sorry». Nok en påminnelse om at Old 97’s har mer å by på enn pur rock ‘n’ roll. Hjerteskjærende vakkert. Og en perfekt avslutning på det som for en stor del er en fest å høre på, men som altså også er mer enn akkurat det.

Jeg har ikke grunnlag for å påstå at dette er Old 97’s sitt beste album. Men jeg liker det enda bedre enn forgjengeren, og om du har hørt den, bør akkurat det.

Plateanmeldelse: Chuck Prophet: «The Land That Time Forgot» (album, 2020)

Det er lenge siden Chuck Prophet var «han som spilte i Green On Red», et band som i likhet med Dream Syndicate, The Bangles og The Long Ryders ble betegnet som Paisley Underground på åttitallet. Nå er Green On Red minst like mye «det bandet Chuck Prophet spilte i før han ble soloartist». Naturlig nok var Dan Stuart vokalist i Green On Red, fantastisk stemme på den mannen. Men Chuck Prophets tenor gjør jobben mer enn godt nok. Den har særpreg, vi kjenner ham igjen. Den vitner om at det ikke er noe ekstraordinært ved ham, nei snarere er han en av oss, «the boy next door».

Eller, kanskje ikke helt. Det er nemlig ikke hvem som helst som kan vise til en så sterk platekarriere som Chuck Prophet. Allerede før jeg så Green On Red i begynnelsen av 1990-årene, hadde han rukket å gi ut «Brother Aldo» (1990). Om jeg har telt riktig, er «The Land That Time Forgot» hans femtende. For min del har det særlig vært de siste albumene «Temple Beautiful» (2012), «Night Surfer» (2014) og «Bobby Fuller Died For Our Sins» (2017» som har fått mye spilletid, uten at det trenger å si så mye om de tidligere albumene hans.

«The Land That Time Forgot» ble utgitt på samme dag som en biografi om han også så dagens lys, så Prophet-fansen har gode dager. Her får vi 12 flotte låter, 43 minutter! Låtene er skrevet i samarbeid med Kurt Lipschutz (Klipschutz).

Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata. Musikken kan sikkert betegnes som americana; litt folk, litt rock og litt country. På spenstige «Womankind», der Chuck synger om at kvinner har egenskaper menn ikke kan konkurrere med, får vi et snev av sekstitallspop. Og på duetten med kona, rockeren «Marathon» – en sang om å danse hele natta – er det også innslag av elektronika.

Plata begynner fint med rockeren «Best Shirt On». Tittelen henspeiler på faren som stilte i dress ved frokostbordet selv da han var uten jobb. Prophet uttaler i et intervju med prosound at tittelen også har fått en ny mening de siste månedene; man kan ikke være i pyjamas hele dagen selv om det er lockdown.

Ett høydepunkt på albumet er den nostalgiske balladen som er opphav til albumets tittel, «High As Johnny Thunders», der Chuck med sitt skråblikk på tilværelsen ser for seg en alternativ virkelighet: «If Bukowski was good looking / and Napoleon was tall / If Joan of Arc just took her med’s she’d be a movie star». Hm. Og hva om New York Dolls fortsatt lagde musikk? Blåsere krydrer denne flotte låten!

Ett annet høydepunkt er en annen nostalgisk ballade, «Paying My Respects To The Train». En herlig melodi og en steelgitar og tangentspill av en annen verden! Enda mer om gamledager får vi i en annen flott låt, «Nixon-land», om oppveksten i Richard Nixons hjemdistrikt. Originale gitarlyder mot slutten løfter låta det siste hakket.

Om Chuck Prophet kommenterer dagens politiske situasjon i USA? Joda, uten å nevne «T-ordet» er beskjeden klar på albumets siste låt, «Get Off The Stage»: «You, you’ve got an ugly mouth / you got no heart at all except for your Russian pal / You’re an obstruction in Democracy’s bowel / and the patient is dying».

Bruce Springsteens folk-klassiker fyller 40 år i år

Bruce Springsteen – Nebraska (album 1982)

Fra plateomslaget til «Nebraska»
«I saw her standing on her front lawn just twirling her batonMe and her went for a ride, sir, and ten innocent people died»

Åpningen på Bruce Springsteens album «Nebraska» (1982), tittellåten, tar oss rett inn i et landskap befolket av massemordere og andre kriminelle. Selve låten tar utgangspunkt i Charles Starkweather, som sammen med sin kjæreste drepte 11 personer i 1958, inkl. en som var drept før låtens historie startet. Men Nebraska handler ikke bare om kriminelle, men også om barndom, håp og drømmer. Ulike utgangspunkt til tross, er det tematisk også forbindelseslinjer mellom livene som har gått over styr og Springsteens egne erfaringer. «Hvorfor gikk det galt?» versus «kunne det gått galt?», kanskje. Eller feilsteg på ulike nivåer, om du vil. Springsteen var ute etter en følelse på «Nebraska», en grunnstemning, som skulle føles som en verden han kjente fra barndommens mysterier, og som han fortsatt bar inni seg, forteller han i sin selvbiografi, «Born To Run».

Bruce Springsteen – folkartisten

Mitt beste minne fra ganske mange stadionkonserter med Bruce Springsteen og hans E Street Band er fra snart ti år siden på Telenor Arena. Vi er tidlig ute, folk sitter ute i sola og koser seg. Kona og jeg blir likevel enige om å gå inn og finne feltet vårt. På vei inn sier kona: Hør, det er Bruce». «Nei», sier jeg. «Det kan det ikke være». Jo, det var det. Der framme står Bruce Springsteen alene og gjør én av mine favorittlåter med mannen, «Growin’ Up», og deretter får vi enda noen låter med Bruce Springsteen, The Folksinger, før det hele egentlig har startet.

Og det er folkesangeren vi møter på albumet «Nebraska». «Nebraska» var Bruce Springsteens sjette studioalbum og hans mest primitivt innspilte. Nei, ikke et heidundrende rockalbum, denne gangen. På tidligere album hadde Bruce jobbet lenge i studio – til dels med storslåtte produksjoner. Denne gangen ble albumet spilt inn ved kjøkkenbenken av Bruce alene med gitar og munnspill, og litt til når han syntes det var nødvendig.

Mange av låtene på albumet skal også finnes i elektriske studioversjoner, men det var ikke et slikt album Bruce ville lage. Som låtskriver var Bruce helt på høyden. Låten «Born In The USA» ble opprinnelig spilt inn for prosjektet i en versjon som kanskje er mer tro mot innholdet i teksten enn muskelversjonen på «Born In The USA» to år seinere, og kanskje i mindre grad ville blitt misbrukt. Springsteen forteller i selvbiografien at halvparten av låtene på albumet «Born In The USA» ble spilt inn samtidig med «Nebraska» og at de på et tidspunkt vurderte å lage et dobbeltalbum. Konklusjonen ble at det ville vært for sprikende.

14-åringens munnspillsoloer med Bruce

Jeg har en storebror – mange musikkinteresserte har det – og den dag i dag har vi berøringspunkter når det gjelder musikk. Det er dog ikke til å komme unna at mens han sverger til litt tøffere rock, beveger jeg meg oftere mot singer-songwritertradisjonen. Og slik var det nok også for 40 år siden. Rundt 1984 spilte han ofte «Born In The USA» på full guffe. Jeg har siden lært meg å elske mange av låtene på det albumet, men den gangen var det først og fremst «My Hometown» som talte til denne daværende fjortenåringen. Men da storebror fant frem «Nebraska» var jeg med. Selv sa han noe slikt som at albumet var en tapt mulighet. Her har Bruce mulighet til å bruke verdens beste band, så gjør han dette, alene? Storebror om det. Jeg fant nå frem munnspillet og forsøkte etter beste evne å kopiere Bruce, mens han dro sine fortvilte munnspillsoloer på flere av låtene.

Bilde av forsiden på selvbiografien «Born To Run» og cover på albumet «Westerns Stars»

Dype karakterskildringer

Nebraska er en samling av kremlåter. Der en på tidligere album kunne mistenke Bruce for å suge historiene fra eget og kameraters liv, må en tro at han på «Nebraska» ofte beveget seg lenger bort fra egen navle. Johnny Cash gjorde to coverversjoner av sanger på «Nebraska», «Johnny 99» og «Highway Patrolman». Cash hadde en egen evne til å gjøre andres låter til sine, men når det gjelder disse låtene, har de alltid forblitt Bruce sine i min bevissthet. Begge låtene handler om kriminelle, og man må la seg berøre av «Highway Patrolman», om politimannen og hans lovløse bror. Slikt bør det lages film av, og det gjorde da også Sean Penn med sin «Indian Runner»! Det er mange sterkt karakterdrevne låter på «Nebraska», og Bruce tar oss med helt inn i hodet på dem, hva som driver dem, hva de føler, som på «Johnny 99»:

«Now judge, judge I had debts no honest man could payThe bank was holdin' my mortgage and they were gonna take my house awayNow I ain't sayin' that make me an innocent manBut it was more 'n all this that put that gun in my hand»

Selv om flere av låtene beveger seg et betydelig stykke unna Springsteens eget liv, er det også sanger som har bakgrunn i hans egen barndom. Sangene «Mansion On The Hill», «Used Cars» og «My Father’s House» tar alle utgangspunkt i egne opplevelser med familien, forteller Springsteen. Her fra «Used Car»:

«Now the neighbors come from near and farAs we pull up in our brand new used carI wish he'd just hit the gas and let out a cryAnd tell them all they can kiss our asses goodbye»

Det ligger utenfor formålet med denne lille beskrivelsen av «Nebraska» å gå gjennom alle låtene på albumet, et album som ved siden av «Darkness On The Edge Of Town» har Bruce Springsteens mest solide låtrekke av hans samtlige album. Men det må likevel nevnes at albumet er fylt av gode onelinere. Nja, ikke onelinere i egentlig forstand, men tekstfragmenter man tar med seg, og som minner en på hva låtene egentlig handler om, som denne fra «Reason To Believe»:

«Take his body to the graveyard and over him they prayLord won't you tell us, tell us what does it meanAt the end of every hard earned day people find some reason to believe»

Eller denne fra «Atlantic City»:

«Now I been looking for a job, but it's hard to findDown here, it's just winners and losers and "Don't get caught on the wrong side of that line»

Flere album fra samme kreative kilde

Vi møter igjen den ensomme folksangeren Bruce Springsteen på senere album som «The Ghost Of Tom Joad» (1995) og «Devils & Dust» (2005). Begge albumene har sterke låter, men som helhet når de ikke opp til «Nebraskas» nivå, noe som selvsagt er for mye forlangt. I 2019 kom den langt mer produserte «Western Stars», Bruce Springsteens beste album siden 1980-årene. Produksjonen med strykeorkester til tross, føler jeg at vi igjen møter folksangeren Bruce Springsteen. Igjen et karakterdrevet album der vi møter temaer som motorvei, ørken og isolasjon, men også om hjem, felleskap, håp og drømmer. Albumet kan derfor komme fra samme kreative åre som «Nebraska». «Western Stars» er en slik plate som minner en på at en aldri skal gi opp gamle helter. Men «Nebraska» er og blir den store folk-klassikeren til Bruce Springsteen!

Platecover.

Årets oppdagelse så langt!

Terry Klein – Great Northern (album 2017)
Terry Klein – Tex (album 2019)

Under mottoet ei ny plate er ei plate du ikke har hørt før, tar jeg i dag for meg to album som har blitt noen år. Terry Klein fra Austin i Texas er i disse dager ute med sitt tredje album, «Good Luck, Take Care», et album som jeg er svært begeistret for og allerede har omtalt. I omtalen konkluderte jeg med at dette var god historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Jeg antydet karakteren 8,5/10, og den karakteren står seg bra også noen uker etter at omtalen ble skrevet.

I ukene som har gått siden omtalen av «Good Luck, Take Care», har jeg ikke bare spilt dette albumet mye, men hans to foregående plater, «Great Northern» fra 2017 og «Tex» fra 2019 har fått enda flere runder. Jeg synes derfor at det nå er helt på sin plass å anbefale disse albumene, sterkt! Begge albumene er spilt inn i Austin med folkhelten Walt Wilkins som produsent, og for å gi et ytterligere inntrykk av hva slags musikk dette er, kan jeg nevne at Mary Gauthier og Rodney Crowell har satt sitt godkjenningsstempel på musikken, og at jeg også tenker på artister som Terry Allen og Otis Gibbs når jeg hører platene til Klein. På hjemmesiden hans kan man lese at Klein har jobbet på sykehus, fabrikk og som advokat. En bred bakgrunn å hente historier fra, vil jeg tro!

Både «Great Northern» og «Tex» er smakfullt produsert der gitarer, steelgitar, piano, fioliner med mer får luft til å løfte de flotte låtene enda noen hakk. For låtene er sterke nok i seg selv. Her er det ikke snakk om melodi eller tekst. Her er det melodi og tekst som virker uanstrengt sammen.

Great Northern (2017)

Debutplata, «Great Northen», er kanskje den tetteste og mest intense av Terry Kleins tre album. Kun åtte låter som klokker inn på 30 minutter, sier du kanskje. Men når disse 30 minuttene har gått, har du fått høre et helhetlig og sterkt album, som det bør være fristende å sette på umiddelbart igjen. Det åpner flott med den fengende «Watchman» og avsluttes like flott med «Wasted On The Living».

Mellom disse får du historien om «Madeleine» som ikke lenger har noe å leve for. Hennes to søstre er døde, og nå bor hun på aldershjem alene i livet. Teksten og melodien gjør dette til det aller største høydepunktet på denne plata. Gitar, munnspill stemme, mer er ikke nødvendig her.

Men en skal heller ikke kimse av paret som forlater hjemmet sitt. Det er ikke noe problem å forlate det fysiske hjemmet, men det er disse «Notches», merkene på døra, som likevel rommer alle opplevelsene de har hatt sammen. Og selvfølgelig den mest intense låten av dem alle: «Better Luck Next Time», om paret som mister sitt ufødte barn. Han er ikke redd for å ta opp temaer det sjelden synges om, Terry Klein.«Back To Being You» handler om en psykisk syk som vender tilbake til en «normaltilstand».

Kun 30 minutter til tross, «Great Northern» er ei usedvanlig innholdsrik plate. 9/10.

Foto: Valerie Fremin

Tex (2019)

«Tex» fra 2019 er kanskje Kleins mest varierte album. Vi får Tex-Mex, litt slentrende New Orleans-jazz, men vi får også de gode historiene, de flotte melodiene og flere låter godt forankret i omtrent samme folk-landskap som på «Great Northern» og «Good Luck, Take Care».

Åpningslåtene «Sagamore Bridge» og «Oklahoma» er strålende. «Sagamore Bridge» binder Cape Cod sammen med fastlandet i Massachusetts, og ved broen er det en liten verden i seg selv, også med et dystert bakteppe: «There’s a suicide fence on the Sagamore Bridge». Sentralt på låten er en fele, før det roes ned med piano mot slutten. På «Oklahoma» får vi historien om sønnen som er på vei til morens begravelse. Han kjører en lengre biltur med en sekspakning med øl ved sin side, og tenker på om han kan være til trøst for sin far. Albumets beste låt!

Men selvsagt er det mye mer her. «Daddy’s Store» er enda en låt som tar for seg et far-sønn forhold, mens den sparsommelig produserte «Every Other Sunday» har tekstlinjer som «I practiced feelin’ nothin’/It worked to keep the tears away», tekstlinjer som lar oss ane utfordringene hovedpersonen sliter med. Den flotte «To Blue To Get That Far» har en tittel som sier det meste. Her står orgelet i sentrum av en litt bluesete låt. Et nytt høydepunkt! Så var det nydelige «Andalusis», da!

Kanskje har ikke «Tex» truffet meg like hardt som «Great Northern» og «Good Luck, Take Care». Enda. Det blir i tilfellet bare pirk, og kan endre seg med tiden, for dette er et album jeg ikke er ferdig med, og andre kunne mene at denne litt mer varierte låtsamlingen er den beste av de tre. Karakter: 8,5/10.

Sjekk ut Terry Kleins musikk!

Når jeg oppdager nye artister som har gitt ut nye album, ønsker jeg ofte å få en oversikt over tidligere produksjon for å kunne sette det nye albumet inn i en sammenheng. Som regel gir det økt verdi også til det nye albumet. Har artisten en stor produksjon bak seg, kan det imidlertid ofte synes å være uoverkommelig, men med Terry Klein var ikke dette tilfellet. Tre sterke album har vist seg å være akkurat passe, og nå gleder jeg med til flere album fra årets største artistoppdagelse så langt!

Hestejazz med Cordovas på John Dee!

Cordovas på John Dee i Oslo, 6. april 2022. Support: Lily Arbor og Rossman

Cordovas i aksjon!

Det var duket for en lang amerikana-kveld da amerikanske Cordovas sammen med flotte oppvarmingsartister besøkte John Dee i Oslo i går kveld. Musikk for enhver smak!

Inspirerte oppvarmingsartister

Som første oppvarmingsartist fikk vi den svenske duoen Lily Arbor som presenterte pene låter en halvtimes tid. Kanskje manglet de litt nerve i fremføringen, men absolutt lovende. De har gitt ut et par EP’er, og debutalbum er klart til sommeren. Det må jeg høre!

Etter Lily Arbor var det rogalendingen Rossmans tur. Han gav ut album i fjor og jeg var så heldig at fikk oppleve ham og bandet på samme sted i fjor. Denne gangen manglet han en gitarist, men jeg storkoste meg uansett med med Rossmans uanstrengte sanger og lett svarte humor, både i de norske tekstene og i praten mellom låtene. Herlig!

Lily Arbor og Rossman varmet opp.

Cordovas oste av spilleglede

Så var det klart for to timer med Cordovas, dette bandet som sammenliknes med The Band, Allman Brothers og Greatful Dead. Countryrock, altså, gjerne med lange instrumentalpartier. Gjeteordene var gått om et band som først og fremst skal være et fremragende livealbum. Vi møtte et seks mann stort band som oste av spilleglede – disse karene lever musikk! De serverte oss både egne låter og en rekke coverlåter. På det beste et herlig øs; tre gitarer, orgel og perkusjonsinstrumenter som var en fryd å høre på.

Joe Firstman til venstre i front for Cordovas.

Andre partier kunne lide under at ikke alle låtene fremstår som like sterke som gleden ved å fremføre dem. Kanskje er jeg litt for negativt innstilt med for lite tak på alle låtene, for de fleste i et halvfullt John Dee så ut til å storkose seg hele veien.

Heldigvis visste bandet med frontfigur Joe Firstman i spissen å variere hvilken gitarist som var i førersetet, og i på to-tre låter midtveis var bare gitaristene på scenen, for deretter å bli avløst av et herlig perkusjons- og fløyte (!)-parti med kun de tre øvrige bandmedlemmene.

Mot slutten fikk oppvarmingsartistene Lily Arbor slippe til med vokal på en ok cover av «Country Home». Og helt til slutt, før siste av mange ekstranummer, slenger Joe Firstman seg ned bak orgelet og gjør Warren Zevons flotte «Don’t Let Us Get Sick». En fin avslutning på en stort sett fin konsertkveld!

Karakter for kvelden: 7/10.

Bilder: Tormod Reiersen