Et fullbrakt album

Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille (album 2021)

Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille.

Jeg, hvor var jeg henne? Jeg hørte i hvert fall de fleste av albumene hans minst to ganger. Jeg er sørlending med en dialekt som – opprinnelig i hvert fall – ikke ligger så langt unna Ropstads. Men også så sørlandsk at jeg underbevisst tenker at skal man synge på en slik dialekt, skal det være om «Tean i tanga» eller «Reinert med beinet». Jeg hadde ikke noe i mot Ropstad, men jeg ble heller ikke så veldig interessert i denne innadvendte musikken med tekster som inneholdt langt flere ord enn det var plass til. Kritikerne som var tidlig begeistret, fortsatte å skrive om at Ropstad hadde gitt ut sin beste plate for hver gang det kom noe nytt.

Og endelig leverer Ropstad noe også jeg kan like. Nå vil jeg tro at de som var tidligere ute med å hylle Ropstad enn denne trege sørlendingen, opplever at skalaen er sprengt for lengst. Joda, det er fortsatt altfor mange ord noen ganger, og ord jeg ikke helt får til å passe inn. Tror det er en del av imaget hans. Han har to låter med hunder i tittelen, og flere til der hunder nevnes. Selvfølgelig velger han den lengste låttittelen av dem, «Da himmelen brant var alle hunder stille», som tittel på plata. Ikke en gang Ropstad gidder å uttale hele tittelen på albumet, og kaller det like gjerne «bikkjeplata».

Ja, jeg er klar over at jeg så langt har brukt omtrent hele denne anmeldelsen på å være surmaget, når jeg egentlig mener å skrive at dette er ei fantastisk flott plate. Også det er litt av sørlendingen i meg, kanskje. Jeg tror at én viktig årsak til at det løsner for meg nå, er at flere låter er langt mer utadvendte rockere enn jeg er vant til fra Ropstad. Når disse rockerne, der det pøses på med hvinende gitarer og tangenter, går sammen med vare og pene pianoballader og noen lettere låter, blir monotonien borte, uten at særpreget og helheten forsvinner på veien.

Erlend selv har laget alle tekster og melodier og spiller piano og gitar. Bassen trakteres av Per Jørgensen Tobro og trommene av Gunnar Sæter. Mattias Hellberg bidrar med gitar på tre låter. Erlend Ropstad har selv produsert plata sammen med Roar Nilsen. Flere til har bidratt til dette verket.

Det åpner tøft med de to bikkjelåtene som allerede er nevnt. Én av favorittlåtene mine på plata er låten med den beskrivende tittelen «I ly for livet». Også dette utvikler seg raskt til en låt som er mer rock enn visesang. Jeg opplever det som en sang om at når du velger at glasset er halvtomt framfor halvfullt, blir det om ikke annet fort tomt.

Deretter kommer en sang Ropstad synger sammen med Hanne Kolstø. Den første av flere ballader på albumet. Nydelig låt denne «Så lenge må du bli».

Låtene handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Tekstene er gode. «Liste over ting jeg er dårlig til uten deg»! En låt der intet klaffer, men så klaffer alt likevel. Platas merkeligste låt. Jeg må slutte å skrive om disse ordene som ikke passer inn, skjønner jeg.

Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. Låten er kanskje også et spark mot politikerne:

«Han tok feil der han hang, 
det ble aldri fullbrakt
...
Så de som drev i land var våre barn var våre barn
Hjerterom
Jeg har lest en artikkel om hjerterom»

Jeg hadde egentlig valgt «Det er fullbrakt» som tittel på denne omtalen. Av respekt for budskapet i denne låten valgte jeg å omformulere litt.

På den lettere poplåten «Det er vår stillhet du behøver» er det musikalske bakteppet noe som høres ut som et forførende strykeorkester, og det kler denne fine låten.

«Nå tar vi en bra en», sier Ropstad før han starter låten «Svevde høyt der oppe». Jeg tilføyer: E kan lige denne. Effektfull melodi, skurrende gitarer. Insisterende sang, og det vare pianoet fra andre låter er byttet ut med et røffere ett! Og at han synger om en fin opplevelse, levner denne flotte billedbruken liten tvil om: «Nå som det minnet er forgylt, den bussholdeplassen er hellig grunn.» Tøff låt!

Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!