Ett år gjennom sorg, savn og glede

Amy Speace – There Used To Be Horses Here (album 2021)

Tittelen på folksinger Amy Speaces nye plate, “There Usted To Be Horses Here” forteller mye om hva den handler om. Tider som forandrer seg. Nostalgi og savn. Men utover i albumet skjønner vi at albumet også handler om å omfavne de skiftende tidene, at «nytt liv av daude gror» som det heter i den norske sangen. Som oftest er musikken inngangsporten min til et album. På «There Usted To Be Horses Here» var historien som fortelles viktig for å fange min interesse.

Albumet tar mer konkret for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. Amy hadde lenge et litt trøblete forhold til faren, en konservativ forretningsmann, som ikke var interessert i kunst eller i å dele følelser. Men da han begynte å se datteren sin som en hardtarbeidende, dedikert, småbedriftseier, endret hans oppfatning av hennes karrierevei. Speace husker at han snart ble det mest støttende medlemmet av familien hennes. I de senere årene samlet han ofte nyhetsartikler som han trodde kunne inspirere en sang, eller sendte med lister over potensielle titler, forteller Amy på sin hjemmeside.

Hvem er så Amy Speace? Hun er en 53 år gammel amerikansk singer/songwriter og essayist fra Baltimore, Maryland og bosatt i Nashville. Hun har i over 20 år gitt ut en rekke album. Jeg hadde ikke hørt noen av dem, og jeg hadde heller ikke hørt om Amy Speace før jeg begynte å lese den ene anmeldelsen mer positiv enn den andre av hennes nye album.

På albumet «There Used To Be Horses” får Amy hjelp av Orphan Brigade, en trio som består av låtskriverne Ben Glover, Joshua Britt og Neilson Hubbard. Med unntak av det som må kunne betegnes som et ekstranummer – en versjon av Warren Zevons «Don’t Let Us Get Sick»– har de sammen skrevet låtene på dette albumet. Gjennomført gode melodier. Sammen med en rekke gjestemusikere som Will Kimbrough på elektrisk gitar, har de skapt ei særdeles velprodusert plate. Strykere, mandolin, gitarer og piano har alle viktige roller. Lytt gjerne med hodetelefoner!

For å gi et nærmere hint om det musikalske landskapet, kan jeg nevne at Ben Glover varmet opp for Mary Gauthier i Oslo for noen år siden, og at han også har skrevet låter sammen med Gretchen Peters. Mary skryter av Amys siste plate, mens det musikalsk, og ikke minst stemmeprakten til Amy, ligger nærmere Gretchen Peters.

For stemmeprakten til Amy er viktig for atmosfæren på albumet. Særlig på albumets tre første låter tar Amy i partier kraftig i, såpass kraftig at det krever at lytterne er til stede for at det skal gi mening. I åpningslåten «Down The Trail» ser Amy tilbake på et barndomsminne som flettes sammen med opplevelsen av en far som ligger på dødsleiet. Vi dras rett inn i Amys emosjonelle tilstand. På tittellåten som følger deretter, er vi også tilbake til barndomsminner, om faren og hestene på et jorde. Hestene er nå borte. Far er borte. I «Hallelujah Trail» blir farens kropp tatt av sted «Smoke and prayer up to heaven// In an Angels hand». Følelsene er sterke.

Så er det som Amy har vært gjennom de første fasene av sorgen. Hun har fått deg med på denne songsyklusen, og etter hvert konsentreres låtene like mye om gleden over hennes nyfødte barn som savnet etter faren, selv om faren i høy grad er til stede på hele albumet. «Father’s Day»–fortsatt er far i sentrum for låtene – åpner med vakre strykere. Amy synger om et nesten femti år gammel bilde. Hun står ved siden av faren på bildet; hun vil gjerne tilbake i tid. Men like mye nostalgi som sorg. Ambivalente følelser knyttet til hennes forhold til faren fortsetter i nydelige «Grief Is A Lonely Land». I like fine «One Year» reflekterer hun over året som har gått. Hun sitter med et lite sovende barn på armen:

«Right before you were born
Grew a dark line like a stain
But since you were pulled from the sea to air
I’ve watched it fade”

Det følger flere sterke låter, den emosjonelle utviklingen fortsetter. Om behovet for å få kjærlighet, gi kjærlighet. Den musikalsk lekne «The River». Og helt til slutt Warren Zevons «Don’t Let Us Get Sick». Jeg fomler litt med hensyn til hva denne låten har å gjøre på albumet. Når jeg hører Zevon synge låten, klarer jeg ikke å la være å tenke på at sykdom og død møtte Zevon kort tid etter at låten ble gitt ut. I Amy Speaces sitt tilfelle tenker jeg mer på låten som en feiring av livet og at hun og hennes nærmeste har mye ugjort i livet. Livet tok hennes far. Nå har livet gitt henne et lite barn.

«En reise i følelser», kan høres ut som en klisjé. Hør albumet, kanskje blir du grepet?