Neil Young & Crazy Horse – brorskap og musikk på låven

Neil Young & Crazy Horse – Barn (album 2021)
Neil Young & Crazy Horse – Barn (dokumentar regissert av Daryl Hannah 2021)

På «Song Of The Seasons», første låt på «Barn», det nye albumet til Neil Young & Crazy Horse, drar Nils Lofgren fram trekkspillet på en låt som er så skeiv og mistilpass at den er nødt til å bli riktig. Man glemmer raskt at låten høres ut som en sammensmelting av to-tre gamle Neil Young-låter. Det er bare å la matematikken og terningkastene ligge, dette handler om noe annet, et stort lyspunkt i en tid der pandemien fortsetter å kaste mørke skygger over verdens befolkning.

Det er en historie om at Neil Young en gang tok Graham Nash ut i en robåt på innsjøen ved Neils ranch. Foran dem var Neils hus og låve. Huset ble brukt som venstre høyttaler, låven som høyre. Ut av høyttalerne kom hele albumet «Harvest» (1972). Da Neils produsent, Elliot Mazer kom ned til vannkanten, spurte han Neil hvordan det låt, hvorpå Neil skal ha ropt tilbake: «More barn» – mer låve!

Se filmen!

Og nå får vi mer låve! Jeg vurderte lenge kun å kjøpe vinylen av det nye albumet til Neil Young & Crazy Horse. Filmen vil uansett bli tilgjengelig på Neil Youngs hjemmeside, Neil Young Archives, før eller siden. Og hvor ofte spiller man slike dokumentarfilmer, egentlig? Men det ble boks og film. Neils kone, Daryl Hanna, har regissert filmen. Sannheten er at jeg har valgt å ha filmen på i bakgrunnen når jeg skriver denne omtalen – og ikke plata– og nå er jeg på runde fem på filmen etter vel én uke. Denne nesten ukritiske hyllesten fra en fan bygger derfor nesten like mye på inntrykket av filmen som inntrykket av albumet.

Det er en scene i en annen Daryl Hannah- produsert film, «Paradox» (2018), der en kan se ruinene av en låve i fjellene i Colorado. Nå er låven satt opp igjen, og på denne låven tilbrakte Neil Young og Crazy Horse ti dager i sommer for å spille inn plata «Barn». Utenfor stod en stor lastebil, et flyttbart studio, der Neils medprodusent og gamle våpendrager, Niko Bolas, og andre teknikere tilbrakte tiden. I filmen får vi innblikk i det arbeidet de alle legger ned i å fullføre Neils visjon for plata.

Kameratskap

Har du sett dokumentaren som ble laget til det forrige albumet til Neil Young & Crazy Horse, «Colorado» (2019), forventer du kanskje å se en intens Neil Young som smeller og kjefter. Neil har selv sagt at han var litt flau over egen oppførsel da han så den filmen, men det taler til hans fordel at han likevel slapp filmen ut i verden. Heldigvis er filmen om «Barn» noe helt annet. Vi møter en avslappet gjeng som helt tydelig trives i hverandres selskap. Unge Nils Lofgren (72) har forlengst erstattet Frank Sampedro som pensjonerte seg for noen år siden, og Nils har gitt fornyet dynamikk til gruppen. Ralph Molina (78) og Neil (76) ser begge forbausende spreke ut, mens Billy Talbot (78) henger med så godt han kan!

Nesten alle sangene fremføres i sin helhet. Samtidig får vi fine øyeblikk der Nils sitter og spiller alene ved pianoet. Og det er ikke et hvilket som helst piano. Det skal være nøyaktig det samme pianoet som en da rundt 20 år gammel Nils ble bedt om å traktere på «After The Gold Rush» (1970), et album Neil selv har sammenliknet «Barn» med. Den gangen hadde Nils knapt rørt et piano, nå over femti år seinere spiller han piano, gitar og trekkspill med den største selvfølge. Men med unntak av låten «Heading West» er det likevel Neil som sitter bak pianoet på «Barn».

Det er en scene i filmen der Ralph sier til Nils at Bruce har hjernevasket ham. Jeg oppfatter ikke helt bakgrunnen for uttalelsen, men uttalelsen kan ha sammenheng med at Nils jo også spiller med Bruce Springsteen i E Street Band, og at den gjengen har gitt ut plater som har vært nær overproduserte.

Det er en innvending det er vanskelig å bruke om «Barn», og de fleste andre album med Neil Young & Crazy Horse for den saks skyld. For Neil Young – og meg – handler Neil Young & Crazy Horse alt om følelse, mindre om perfeksjon. Likevel gjør det ikke noe at Nils tilfører en smule av det siste. Jeg har aldri forstått at han ikke får mer plass i E Street Band, med Crazy Horse får han i hvert fall litt mer spillerom.

Foto av filmtrailer

De elektriske låtene sitter aller best

Hva med låtene, spør du kanskje. I likhet med de gode forgjengerne «Psychedelic Pill» (2012) og «Colorado» (2019) er det de elektriske låtene som sitter best. Ralph skal ha bedt Neil lage lange låter ala «Down By River», og det får vi i noe som kan være en ny klassiker, åtte minutter lange «Welcome Back». Låten kan sammenliknes med «Cortez The Killer» fra albumet «Zuma» (1975), en vakker, dvelende gitarlåt. «Welcome Back» er også spilt inn en en langt tøffere versjon, samtidig som temaet fra låten går igjen i ulike versjoner i filmen. Noe for «Archives Vol. 10»? Gromlåt. Når jeg i tillegg får den herlige rockeren «Human Race», der den eneste innvendingen min er at den er altfor kort, er jeg egentlig fornøyd, og resten er bonus.

Nå er det kanskje ikke tekstene som har vært Neils fortrinn de siste årene, og noen ganger har de vært nær pinlig bombastiske. Stort sett synes jeg de denne gangen virker bedre og mer gjennomarbeidede enn på en stund, selv om et kritisk blikk nok vil finne et og annet å sette fingeren på denne gangen også: Neil Young er definitivt ingen Bob Dylan! Teksten på «Human Race» handler – i likhet med mange låter fra Neil de siste årene – om jordas tilstand. På en annen fin rocker, «Canerican», dveler Neil ved sitt doble statsborgerskap; den opprinnelige canadieren skaffet seg amerikansk statsborgerskap for å stemme for Joe Biden og ikke minst mot Donald Trump i siste valg. Neil har til tider gått sterkt ut mot Donald Trump, og det er jo da interessant og fint at han bevarer sitt vennskap med trommeslager Ralp Molina som politisk virker å være på en helt annen planet. Neil selv er opptatt av at man må ha respekt overfor andres meninger, og at dette er et område nettopp Trump sviktet på.

Den fjerde herlige rockeren – vel, «Welcome Back» er kanskje ikke en rocker – som kaller på luftgitaren er albumets låt nummer to, «Heading West». Dette er litt av samme historien som på «Don’t Be Denied» fra albumet «Time Fades Away» (1973), blant annet om da Neil reiste vestover fra Ontario til Winnipeg med moren som 14-åring etter at Neils foreldre gikk fra hverandre. «Heading West» er ikke like sår og rå som «Don’t Be Denied», men veldig fin!

Gutta i aksjon på låven. Bilde av filmen.

Resten: Noen sterke og noen svakere låter?

De akustiske låtene «They Might Be Lost» og «Tumblin’ Thru The Years» er låter som er mer interessante enn de fleste av de tilsvarende låtene på «Psychedelic Pill» og «Colorado». Ikke minst liker jeg atmosfæren på låtene. Andre låter har jeg slitt litt mer med, og et par av dem har jeg – en nokså ukritisk fan – på et tidlig stadium også karakterisert som nokså håpløse. «Change Ain’t Never Gonna» er en bluesrocker som musikalsk kunne vært en overlevning fra «This Note’s For You»- tida, og det er også referanser i teksten til «Ten Men Workin’» fra det albumet, samtidig som teksten er en samtidskommentar. Ingen stor låt, men filmen om «Barn» har gitt meg et mer positivt syn på låten. Nils Lofgren har sammenliknet «Barn» med «Tonight’s The Night». Jeg opplever også at helhetsinntrykket av «Barn» heller litt mer i retning av «Tonight’s The Night» enn de to foregående som var mer type «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969» og «Zuma» (1975). Den lurvete låten «Shape Of You» der Neil Young hamrer på piano, kan særlig trekke tankene i retning av «Tonight’s The Night». Småsjarmerende, men et stykke unna «Tonight’s The Night»-nivå, selvfølgelig.

Albumet avsluttes med låten «Don’t Forget Love», på egne bein kanskje albumets svakeste låt ved siden av «Shape Of You», om jeg skal prøve meg på et kritisk blikk. Låten har en noe knapp melodi, og tittelen blir gjentatt i overkant mange ganger. I et intervju jeg hørte med Neil, ga han uttrykk for at låten betyr mye for ham, og at teksten like mye er en beskjed til ham selv som oss andre. Og legger jeg vekk det kritiske blikket helt, er det noe rørende og fint ved å se gutta i Crazy Horse ri inn i solnedgangen når denne låten avslutter filmen. Og da tar jeg meg selv i å like også denne låten.

More Barn!

Kanskje står dette i albumet i skyggen av 70-tallsplater som «After The Gold Rush», «Harvest», «Tonight’s The Night» og «Zuma», album det er referert til gjennom artikkelen. Men finnes det en bedre skygge å stå i? Nei, det er bare å håpe på enda mer fra Neil Young & Crazy Horse. «More Barn»!

Nils bak pianoet på låven.

Redigert 19. desember 2021.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Neil Young & Crazy Horse – brorskap og musikk på låven

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: