Hege synger tidløse sanger fra prærien

Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights (musikkalbum 2021).

Tekst: Tormod Reiersen

«Listen to the silent ones
Those who stay And those who cut and run
Listen to the silent ones
I hear them everywhere I go
Listen to the silwnt ones
Please tell me things I have to know»

Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten.

Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow» og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted.

Hege har en stemme som får meg til å forestille meg henne som bestemora til den flotte amerikanske artisten Iris DeMent, og når det står i skrivet fra plateselskapet at Hege er fra Halden, skurrer det. En viktig ingrediens for stemningen på plata er som allerede nevnt amerikaneren Fats Kaplins fele, og når jeg kan lese at den er spilt inn via digitale triks fra USA, høres det også ut som noen driver litt gjøn med meg. Fats sitter selvsagt ved siden av Hege mens de spiller og ser utover et åpent øde landskap «over there».

Hvis jeg skal dra denne tankeleken enda lenger enn det som selvsagt godt er, blir det også noe feil når hun synger om at én av hennes inspiratorer, Johnny Cash savnes i flotte «Little Bluebell». «I think the world would be a better place, if he came down from heaven one day…Johnny Cash, I´m dreaming you back!». En skulle egentlig tro at det det er Johnny som er inspirert av Hege, ikke omvendt.

Det er først på siste låt brikkene faller på plass, «Belltower Haunted By A Ghost». Man kan jo tenke seg at Hege nettopp er det spøkelse som kommer tilbake fra en annen tid. Vi parkerer omsider tankeleken: Låten skal være inspirert av myten om den «Den Hvite Dame», en ulykkelig kjærlighetshistorie med fatale konsekvenser som utspant seg på Fredriksten festnings bratte murer på begynnelsen av 1800-tallet, men like mye en hyllest til alt Halden har å by på; ikke minst et solid musikermiljø.

Det er også to låter som ikke sender meg til «Huset På Prærien», den langt mer elektriske og rocka «Foxy Michigan» samt «The Old Man And The Rabbit». På disse låtene – ja, flere til som den flotte «I Tought I Loved You»– er trolig samboer/ektemann Omar Østli med sine gitarer en sentral skikkelse. Gøran Grini, produsent og tangentspiller og felespiller Fats Kaplin er allerede nevnt. Så skal man heller ikke glemme bassist Finn Tokle og trommis Eivind Kløverød. Sammen skaper de på det beste pur magi. Og rett skal være rett: Lydbildet er mer oppdatert og tilpasset vår tid enn som så.

Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette! Og til slutt: Jeg glemte nesten å nevne «Last Chance Saloon». Nydelig!

Bearbeidet Facebook-innlegg.