Chris Eckman fra The Walkabouts er tilbake med et solid album

Albumcover. Foto til venstre av Jaka Babnik

Chris Eckman –Where the Spirit Rests (album 2021)

“The snow came early / And stayed long / Deep into the spring / So much shock / Too little awe / Thought I’d seen everything / Didn’t count on the bitterness / Hit me unforeseen / Didn’t count on the revisionist / History written sloppily.”

Åpningslinjen på “Early Snow», første låt på Chris Eckmans nye plate, «Where The Spirit Rests» setter stemningen. En akustisk gitar og Eckmans nær mystiske stemme i sentrum. Synth i bakgrunnen. Her er protagonisten desillusjonert så det holder. Ifølge Eckman danner de syv låtene på albumet en samling av noveller som er som en dialog mellom en person og omverdenen, et dypdykk i uvanlige tider. Både pandemien og utfordringer i eget liv har satt sine stempler på albumet.

Stemningen er ikke ulik den vi kjenner fra noen av låtene med bandet hans fra Seattle, The Walkabouts, for rundt 25 år siden. Dog mindre driv og rock, mer dvelende og atmosfærisk. The Walkabouts var av de aller fremste bandene i min verden på i midten av 1990-årene. Mitt forhold til dem startet med den fantastiske coverplata «Satisfied Mind» (1993), og ble ikke mindre med album som «Devil’s Road» (1996) og «Nighttown» (1997). Chris Eckmans og Carla Torgerson på vokal bidro sammen med bandet til å lage rock noir der vokalistenes stemmer sammen lagde en mørk, men samtidig dynamisk stemning med låter så vakre og så gjennomførte at det var bare å bøye seg i hatten som Heidi Weng nå har lært oss alle å si. Jeg fikk med meg tre flotte konserter i Oslo med bandet. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men på et eller annet tidspunkt skilte The Walkabouts og jeg lag. Jeg var dog ikke lenger borte enn at jeg kjøpte Chris Eckmans soloalbum «Harney Country» (2013), ei flott plate som jeg hadde et gjenhør med i forrige uke.

Men Eckman har flere meritter. Han produserte en rekke album for Midnight Choir, album som rager høyt på listen over norsk rocks beste album. I samme klasse er albumene han har produsert for Terry Lee Hale; du må sjekke ut Hales musikk om du ikke allerede har gjort det. Han var også musiker på en Steve Wynn-konsert jeg var på, for noen år siden. Til daglig driver amerikaneren Eckman plateselskapet «Glitterbeat» fra sitt nåværende hjem i Ljubljana i Sloevenia, så Eckman er med årene blitt minst like viktig som bakmann som musiker på egenhånd. Årets soloalbum er hans femte.

På «Where The Spirit Rests» handler det om tap og og søken etter et anker i flere av låtene. Jeg har nevnt åpningslåten, men temaet er heller ikke langt unna på de flotte «Drinking In America» og ikke minst «Northern Lights»:

“Kept me afloat these months
Not sure this is what you want
But in my heart, You are a keeper”

Heldigvis avsluttes albumet med snev av, i hvert fall betinget, håp og optimisme med låten «CTFD»: 

«You said “you’ve gotta fight for this. 
Sure there’s magic, but it takes work.”
No sleights of hand, no counting cards 
Still learnin’ what that’s worth”

Platens lydbilde preges både av synther og akustisk gitar. Albumet er produsert sammen med den britiske, elektroniske komponisten Alastair McNeill og inkluderer Chuck Johnson og John Hyde på pedal steel nydelig, Catherine Graindorge på fiolin og Chris Cacavas, kjent fra The Dream Syndicate og Green On Red på keyboard, samt det jeg tror er lokale musikere fra Ljubljana på bass og trommer på enkelte av låtene.

Plata krever litt tålmodighet, låtene er lange, helt oppe i 9 minutter. Dette er ikke et album for å få opp pulsen på trening. Med «Where the Spirit Rests» har isteden Chris Eckman laget en dvelende og intim plate. Spill den gjerne høyt for å bli dradd inn i den hypnotiske stemningen og for å få med deg flere lag og nyanser. Forsøk å ikke la deg distrahere – ja, jeg vet det er vanskelig. Plata fremstår som et særdeles helhetlig produkt der få låter peker seg ut, selv om nevnte « Early Snow», «Northern Lights» og «Drinking in America» er de mest umiddelbare. Men så kommer de øvrige snikende, kanskje med «Cabin Fever» i førersetet.

Selvsagt kan man ta seg i å tenke på hva Carla Torgerson kunne bidratt med på noen av sporene her. Men det er nok meg i det nostalgiske hjørnet, så det lar jeg ligge. Og kanskje ville hun heller ikke passet inn. «Where The Spirit Rests» er mer enn velkommen som den er.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Chris Eckman fra The Walkabouts er tilbake med et solid album

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: