Skinnende sanger fra Dallas Burrow!

Dallas Burrow – selvtitulert album 2021

Det har kommet plater fra gamle storheter som Jackson Browne og David Crosby de siste ukene. Platene har fått meget positive omtaler, og fans av nyere Jackson Browne og David Crosby, bør sjekke ut disse. Jeg har hørt litt på dem, men oppmerksomheten min har gått til et nytt album av en annen veteran, Rodney Crowell, samt et album av Dallas Burrow. Jeg kommer nok tilbake til Crowells solide plate seinere, men nå Dallas Burrow:

For meg var Dallas Burrow fra Texas et helt ubeskrevet blad inntil for et par uker siden. Da tok jeg en lytt på hans selvtitulerte album. Etter noen runder ble jeg fengslet, ikke minst av de gjennomgående sterke melodiene som åpenbarer seg ved gjentatte lyttinger.

Dallas Burrow har bak seg flere EP’er, og i 2019 ga han ut albumet «Southern Wind» som fikk solid mottakelse. Da han turnerte med Charley Crockett, ble han kjent med Bruce Robison som har produsert årets album. Det er sangene som skinner aller sterkest på «Dallas Burrow», men like fullt er dette et velprodusert album med bidrag fra en rekke musikere, hvorav mange har spilt med mer kjente artister som Robert Earl Keen, Steve Earle og Todd Snider. Sangene fargelegges blant annet med gitarer av alle slag, orgel og forsiktige slaginstrumenter. Lekkert. Stemmen til Burrow er kanskje ikke spesielt original og har slik sett ikke en klar signatur, men han avleverer historiene med stor tyngde og overbevisning.

Far til Dallas Burrow blir i presseskrivet omtalt som en blodsbror til Townes Van Zandt og en venn av Guy Clark – de som skriver presseskriv vet ofte hvilke knapper de skal trykke på for å fange oppmerksomheten. Dallas selv adopterte langt på vei farens og Van Zandts livsstil, dro ut på veien med sangene sine og levde hardt. Debutalbumet «Southern Wind» tok utgangspunkt i dette omflakkende livet. I sangen «A Father’s Son» på årets plate, dveler Dallas med inspirasjonen fra faren, en far han kan ha arvet sin poetiske åre fra. Aller siste låt på albumet, «Outlaw Highway» bygger videre på et dikt skrevet av nettopp faren og er en klassisk morderballade. Men arven etter faren begrenset seg ikke til den poetiske åren. I likhet med faren la Dallas flaska på hylla når kjærligheten til familien krevde det.

Nå er nemlig Dallas Burrow edru og har slått seg til ro med kone og barn. Han har funnet tilbake til en kristen tro samtidig som han uttrykker forståelse for andre åndelige forståelser av tilværelsen. Hans nye liv gjenspeiles i låtene på «Dallas Burrow». Ett av albumets høydepunkter er nydelige «Holy Grail» med blant annet flott samspill mellom Bryan Ducksworth på fele og Bruce Robison på akustisk gitar. Låten oppsummer hva Burrows liv nå handler om:

«I’ve been around the world
On the trail of God and song
I’ve found the Holy Grail
And It’s been true love all along”

Dallas forteller at albumet har historier om kjærlighet, oppvekst, liv og død, Gud og universet som helhet. Ikke småtterier med andre ord. Han håper å bringe trøst, fred og håp med dette nye albumet. Og det gjør han allerede på første låt, den fengende «Country Girl»:

«I love my country girl in all four season
On different days for different reasons”

På sangen «American Dream» feires det enkle livet. Munnspill, tempo og orgel, kan trekke tankene i retning av Bruce Springsteen i sine bedre stunder. På litt mer bluesy «Born Down In Texas» bidrar slidegitaren til Chad Pope at det er det litt av Ry Cooders «Paris, Texas» over låten.

Den flotte åpningstrioen er dermed tilstrekkelig variert og skjerper appetitten på enda mer. Og de sterke låtene kommer på rekke og rad. På inderlige og lavmælte «Easter Sunday» synger Burrow om at han trenger hjelp fra høyere makter til å bli den far for barnet og den ektemannen han ønsker å bli. Insisterende «Look At Us Now» er kanskje av de mest umiddelbare låtene på albumet; her løfter Dallas blikket og ser på verden utenfor seg selv. 

Skal jeg pirke litt, så kan 14 låter over én hel time være mye å gape over. Hadde man luket bort et par låter – vanskelig å velge hvilke, men «Independence Day» er en kandidat – så hadde man latt lytteren sitte igjen med en følelse av å ville høre enda mer, og sette på plata enda en gang. Nå trenger man mer tid på å fordøye alle godbitene. 

Uansett er dette et album jeg ikke kommer utenom når musikkåret 2021 en gang skal oppsummeres. Jeg har spart det som kan være den aller beste låten helt til slutt, «My Friend The Shadow», en låt som krydres med koring og ikke minst helt passende plystring. Og om noen tenker på Steve Earle og hans «My Old Friend the Blues», er Dallas Burrow mer en sang til trøst slik jeg forstår den:

«Where there’s a light a shining
You can count on me too
My old friend the shadow
Can always count on you.”

God fornøyelse!