Fremragende fra Rodney Crowell

Rodney Crowell – Triage (album 2021)

Med årets album «Triage» har den produktive veteranen Rodney Crowell etter min mening gitt ut sitt beste album siden samarbeidsprosjektet med forfatteren Mary Karr og andre artister på «KIN» i 2012. Kanskje er «Tirage» enda bedre enn «KIN» også. Vi får denne gangen et album med gjennomført gode melodier og tekster, musikere i toppform; et album nesten helt blottet for svake spor.

Veteranen Rodney Crowell

70-åringen Rodney Crowell har gitt ut mange plater som har fått god mottakelse, helt siden debuten i 1978 med «Ain’t Living Long Like This». En tidlig favorittlåt er utvilsomt «’Til I Gain Controll Again» fra 1983. I 1972 dro Rodney Crowell til Nashville i jakten på en karriere innenfor musikken. Han fikk jobb som låtskriver etter å ha møtt Jimmy Reed. Senere ble Rodney kompis med –eller snarere elev av – folk som Guy Clark og Townes Van Zandt. Han har også turnert, bidratt på og laget plater sammen med Emmylou Harris. Og som mange vil vite, var han i flere år gift med Rosanne Cash, datteren til Johnny. Rosanne Cash bidrar med backingvokal på dette albumet, og hennes nåværende mann, John Leventhal, bidrar som musiker på «Triage» og har også skrevet en låt sammen med Rodney på dette nye albumet.

Mitt forhold til Rodney Crowells musikk starter med mesterverket «The Houston Kid» fra 2001. Rodney selv har uttalt at han med dette albumet gikk fra å lage hitlåter innen country til å bli singer/songwriter med vekt på egne fremføringer. I forbindelse med det nye albumet «Triage» har jeg hørt på alle Rodneys plater fra «The Houston Kid» og utover. Hans karriere før dette har også denne gangen fått hvile tilnærmet i fred. Rodney ga imidlertid i 2018 ut plata «Acoustic Classics», og min gjennomgang nå tilsier at jeg må bruke mer tid på dette albumet som har modne versjoner av både nyere og eldre klassikere.

2001– 2012 er Crowells beste albumperiode?

For meg er årene 2001 til 2012 Rodney Crowells sterkeste periode. Etter «The Houston Kid» fulgte sterke album som «Fate’s Right Hand» (2003), «The Outsider» (2005), «Sex And Gasoline», (2008) og før nevnte «KIN» som perler på en snor. Flere av låtene på «Fate’s Right Hand», «The Outsider» og «Sex And Gasoline» rocket hardere enn på tidligere og seinere album, og var mindre country enn albumene han har gitt ut siden. Jeg var så heldig å se Rodney Crowell på John Dee i Oslo i denne perioden, og det var en stor kveld!

I årene etter 2012 har Rodney fortsatt å gi ut mye god musikk. For meg har helhetsinntrykket likevel vært svakere. Både «Tarpaper Sky» (2014) og «Close Ties» (2016) har fantastiske låter. På «Close Ties» er for eksempel «It Ain’t Over Yet» som han synger sammen med Rosanne og John Paul White, helt suveren. På disse albumene er det dog også låter som halter litt i mine ører.

Duettplatene med Emmylou Harris, «Old Yellow Moon» (2013) og «The Traveling Kind» (2015) har musikere fra øverste hylle, og noen av låtene, men ikke alle, er strålende. De opererer i et lettere countrylandskap enn på flere av Crowells album fra og med «The Houston Kid», og for meg når de ikke helt opp mot forgjengerne til Crowell. Jeg burde uansett fått med meg Rodney og Emmylou minst én av gangene de besøkte Oslo med dette materialet. Rodneys til nå siste album, «Texas» (2019), er i stor grad ei duettplate der han synger sammen med en rekke flotte artister som Vince Gill, Steve Earle og Lyle Lovett. Plata har for få riktige gode låter, og et par litt bakpå blueslåter trekker også ned. Likevel har denne plata 3–4 riktig gode låter der «The Border» er aller best.

Filosofisk og selvransakende på «Triage»

Rodney Crowells nye album «Triage» er ifølge Billboard utpekt som hans mest personlige til dags dato. Det kan synes som en sterk påstand med sikte på at «The Houston Kid» var semibiografisk og at han på det påfølgende albumet «Fate’s Right Hand» med låter som «Time To Go Inward» og «The Man in Me» er i det tankefulle og selvransakende hjørnet. Et par av de mindre vellykkede låtene på «Close Ties» tar også eksempelvis for seg livet hans i kretsen rundt Guy Clark.

Det er en både filosofisk og selvransakende Crowell vi møter på «Triage». Han tar utgangspunkt i seg selv, men temaene er likevel universelle nok til at de fleste vil kunne kjenne seg igjen, eller i det minst ha reflektert over temaene han tar opp. Ordet «Triage» viser til medisinske prioriteringer. Rodney Crowell forteller til Billboard at det første vi må gjøre er å huske hvordan vi skal elske. I låten «I’m All About Love» –platas svakeste spor? – tilkjennegir han en tro på at man skal elske både sine venner og de man misliker, som mennesker i det minste; ja, til og med Vladimir Putin og Donald Trump.

Den flotte åpningslåten «Don’t Leave Me Now» begynner rolig og inderlig med bare Rodney og gitaren i en sang som kan være skrevet til kona Claudia Church: «I’ve been a liar, I’ve been untrue, I’ve compromised myself…». Deretter sparkes låten ordentlig i gang, og vi nærmer oss rockens verden. Friskere enn jeg har hørt Rodney på lenge! 

Det skal godt gjøres ikke å bli berørt av låten «The Girl On The Street». Her synger Rodney om et møte med en hjemløs prostituert som ber om penger. Han gir henne noen småpenger når det han burde gjort var å gi henne mat og penger til et trygt sted å sove for natten. Når han ser seg selv i bakspeilet, ser han at han ikke levde opp til den mannen han vil være i møte med denne fremmede. Han viste ikke nok kjærlighet.

Rodney bekrefter på dette albumet at han ønsker å være en mann med stor integritet som ikke lover mer enn han kan holde, samtidig som han er fullstendig klar over sine egne begrensninger. Hans tanker om religion og tro på at «This Body Isn’t All There Is To Who I Am», gir ingen klare svar. I «Hymn #43» synger han at han ikke vet om han vil finne Jesus noen gang, men han vil heller ikke utelukke det. I flere av låtene går slike åndelige tanker hånd i hånd i hånd med troen på at kjærlighet er det viktigste av alt.

Flotte låter og nydelig produksjon

Rodney Crowell har på dette albumet én låt der han snakker frem versene og synger refrengene. Dette er også blant platas høydepunkter. «Transient Global Amnesia Blues» tar utgangspunkt i at Rodney befant seg i en situasjon med akutt hukommelsestap. Jeg oppfatter at Rodney bruker denne hendelsen til å si noe mer allmengyldig om både hans eget liv og vårt, men teksten gir heldigvis ikke ved dørene. Som en liten digresjon kan jeg her nevne at Crowell i denne låten viser til Bob Dylans album «Love And Theft» og at han strømmer den fantastiske låten «Mississippi»! Et lite nikk i retning en annen legende, her altså. På videoen som følger låten, se nederst i saken, sprer Rodney asken etter venninnen Susanna Clark, aske han fikk av kompisen Guy Clark.

Rodney Crowell har produsert albumet sammen med Dan Kobler, og vi finner så mange musikalske bidragsytere at jeg lar være å nevne dem alle. Jeg må likevel trekke fram den flotte trombonesoloen til Raymond James Jason» på låten «Something Has To Change». Ellers er det mange lekre øyeblikk med gitarer, munnspill og slaginstrumenter og mye mer. Velprodusert, ikke overlesset. Rodneys tenorstemme fremfører låtene med stor innlevelse og sæpreg. Han har neppe sunget stort bedre tidligere. Låtene har nesten uten unntak gode uanstrengte melodier; jeg finner lite av de litt haltende og mastete låtene fra den siden av Rodney Crowell jeg er mindre glad i.

Til slutt må jeg nevne to høydepunkter til: «One Little Bird» og «Here Goes Nothing» – plata består stort sett av høydepunkter. «Here Goes Nothing» er neddempet og vakker, med flott cello og piano fremme i lydbildet, der Crowell vart synger frem den innholdsrike teksten:

“Here goes nothing, unlike every time before
This time it could be different this time there could be more
This time the stars could fall in line for reasons yet untold
The gift of one more second chance to come in from the cold”.

Rodney og resten av oss lever ikke alltid opp til standardene våre, men la oss håpe på nye sjanser. Om du ikke har vært overbevist om kvaliteten på Rodney Crowells siste plater, synes jeg du skal gi både Rodney og deg selv en sjanse til. Det fortjener dere.