Gubberock

Vol.12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt 2015)
Vol. 4: Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert (utgitt 1998)
Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack (utgitt 2005)
Vol. 11: 1967. The Complete Basement Tapes/Raw (utgitt 2014)
Vol. 15: 1967–1969, Travelin’ Thru (utgitt 2019)
Vol. 10: 1969–1971, Another Self Portrait (utgitt 2013)
Også omtalt: No Direction Home – A Martin Scorsese Picture (utgitt 2005)

Bob Dylans Bootleg Series er en offisiell serie med tidligere uutgitte opptak, sjeldne låter, alternative versjoner og konsertopptak fra Dylans arkiver. Serien startet i 1991, og det var en utgivelse i serien senest i høst. Mange av låtene og versjonene du finner i serien, overgår deler av materialet som ble ordinært utgitt.

Jeg har ambisjon om å gå gjennom Bob Dylans Bootleg Series i rekkefølge etter hvilken periode utgivelsene dekker. Dette er et prosjekt som kanskje vil ta sin tid da Dylans utgivelser er omfattende, og jeg skal prøve å unngå lyttetretthet. Selv om utgangspunktet er bootleg-serien, vil jeg samtidig ta fram de ordinære studioalbumene. Dette har likevel ikke som ambisjon å være dypdykk i Bob Dylans enorme produksjon, men heller gi en viss oversikt over deler av den.

Første del av karrieren fram til og med 1964 anser jeg som dekket av omtalen som tok utgangspunkt i den nye boksen Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963, men som ga også en kort oppsummering av de øvrige volumene med musikk fra denne tida. Se denne artikkelen for Vol. 1–3 som dekker hele Dylans karriere fram til 1991. I den omtalen finner du også litt om ulike kriterier man kan tenke seg å vurdere utgivelsene etter.

Denne gangen dekker jeg i hovedsak perioden 1965–1971.

Vol.12: 1965–1966: The Cutting Edge (utgitt 2015)

«They’re all protest songs. Oh, come on». Årene 1965 og 1966 er kanskje de beste og mest grensesprengende i hele Bob Dylans karriere. Han la bak seg perioden som politisk folksanger, og og ble en foregangsmann innenfor rocken. I løpet av disse to årene, eller nærmere bestemt 14 måneder, ga han ut tre album, Bringing It All Back Home, Highway 61 Revisited og Blonde On Blonde, hvorav det siste til og med var et dobbeltalbum. Bringing It All Back Home er halvt akustisk og halvt elektrisk, men også i tekstene på den akustiske platesiden har Dylan sagt farvel til sitt virke som samfunnsprofet. Tekstene blir mer kryptiske, vi kan legge mer i dem. Så blir det mer rock på resten av albumet og de to påfølgende.

Det har nesten ingen hensikt å spre om seg med låttitler, det er knapt en låt som ikke kan beskrives som klassiker på disse tre albumene. De sprengte rammene for hva rocken og rockelyrikken kunne være. Jeg nevner dog én låt. Den over seks minutter lange «Like A Rolling Stone» sprengte også tidsrammen for radiovennlige singler. Tidenes beste rockelåt?

Vol. 12 Cutting Edge dekker innspillingene av disse albumene. Deluxe- utgaven gir deg hele seks disker der du kan følge utviklingen av flere av låtene gjennom flere tagninger av samme låt. En hel disk er viet «Like A Rolling Stone». Sangene er så gode at man tåler noen gjennomhøringer av boksen selv om man ikke er ute etter nerding. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken versjon man foretrekker selv om tempo, rytme tekst og instrumentering kan være svært forskjellig. For for den mer moderat interesserte er to disk-versjonen «The Best Of Cutting Edge» en fin utgivelse som i likhet med deluxe-utgaven byr på sjeldne og flotte låter som «I’ll Keep It With Mine» og «She’s Your Lover Now».

Som alltid følger flotte bilder og essays boksene. Deluxe-utgaven er enda flottere enn Best Of, naturlig nok. Dette er definitivt av de beste og mest interessante boksene i bootleg-serien, og jeg gir terningkast 6 til både deluxe-utgaven og «Best Of».

Vol. 4: Live 1966, The «Royal Albert Hall» Concert (utgitt 1998)

Martin Scorseses dokumentarfilm No Direction Home gir en god beskrivelse av hva som skjedde i overgangen fra å være akustisk folksanger til å bli en elektrisk rocker. Om man fortsetter på refrenget til nøkkelsporet «Like A Rolling Stone», kommer man til «A Complete Unknown», tittelen på en spillefilm som mange så i fjor. Også den gir en god, om ikke helt virkelighetstro gjengivelse.

Ikke bare spilte Bob Dylan inn tre album i løpet av en 14-måneders periode, sammen med The Hawks (seinere The Band) la han også ut på en turné der første del av konsertene var viet Bob Dylan solo, og der andre del var et heidundrende elektrisk sett sammen med bandet. Sangene er med noen unntak fra de tre albumene fra 1965 og 1966, og er selvsagt på øverste hylle. Publikum var mildt sagt ambivalente til den elektriske delen. På Royal Albert Hall-konserten, som faktisk viste seg å være konserten i Manchester, roper en i publikum; «Judas», hvorpå Bob svarer «I don’t believe you, you’re a liar!».

Det er Manchester-konserten som ble gitt ut som Vol. 4, senere ble også «The Real Royal Albert Hall 1966 Concert!» utgitt, utenfor bootleg-serien riktignok. Begge disse utgivelsene har identiske låtlister, og det skiller bare 9 dager mellom konsertene. I dag synes jeg, paradoksalt nok, kanskje, særlig solodelen av konsertene fremstår klare og sterke. Dylan solo har vel aldri vært bedre, før eller siden, enn dette? Jeg elsker måten han dels synger, dels spytter ut ordene på «Fourth Time Around» og «Visions Of Johanna», og selv den til tider litt utmattende «Mr. Tambourine Man» høres spennende ut. Munnspillsoloene dras til dels mye ut, og det gjør ingen ting.

Det har nok vært vanskeligere å få til en ren lyd på de elektriske sporene, det forhindrer ikke at det spruter av dem, og at det egentlig er umulig å argumentere mot dem også. Dylanologene har selvsagt gjennomgått forskjellene mellom «Royal Albert Hall» og «The Real Royal Albert Hall» i detalj. Selv nøyer jeg meg med å antyde at solodelen kanskje har bittelitt mer nerve på albumet i bootleg-serien, mens det er motsatt for den elektriske delen med enda råere gitarsoloer fra Robbie Robertson? «The Real Royal Albert Hall!» ble gitt ut 18 år etter «Royal Albert Hall», og det har nok også lyden profittert på. Men lytteopplevelsen vil også avhenge av dagsformen, så om du tenker annerledes, skal ikke jeg protestere. Og søker du på internett om synspunkter på forskjellen mellom disse to konsertene, får du selvsagt forskjellige meninger. Det er dessuten gitt ut en boks med 36 CD-er fra turneen, så om du virkelig vil grave deg ned, er mulighetene store.

Uansett er det en fryd å høre Bob synge eller snarere ropesynge for å nå gjennom publikums buing, og bandet spille engasjert i for- og bakgrunnen. Ikke minst er «I Don’t Believe You» og den gamle folksangeren som får en rå innpakning – Baby, Let Me Follow You Down» – på «The Real Royal Albert Hall!» fremragende i så måte. Også «Ballad Of A Thin Man» og «Like A Rolling Stone» er vel hakket spenstigere der? Jeg slutter ikke å fascinere av hvor mange ganger jeg kan høre liveversjoner av de sistnevnte låtene og ikke gå lei. Jeg lar meg nesten alltid rive med.

På filmen til Scorsese får vi se at publikum tar godt i mot det akustiske settet. I det elektriske settet jobber Dylan og bandet hardt for å overdøve publikums buing. Turneen var en utmattende affære. Det skulle gå åtte år til Bob Dylan la ut på turné igjen. Da var The Hawks omdøpt til The Band.

Bob Dylan elektrisk med The Band i 1974 er kanskje enda bedre og jevnere enn den elektriske delen her. Men uansett: terningkast 6.

Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series (utgitt 2005)

Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til dokumentaren til Martin Scorsese. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window (1956–1964), Cutting Edge (1965–1966) og Live 1966 fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst!

Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man»! Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.

Vol. 11: 1967. The Complete Basement Tapes/Raw (utgitt 2014)

Etter plateutgivelsene og turnéen i 1966 skal Dylan ha blitt utsatt for en motorsykkelulykke. Om ulykken bare var et påskudd for å trekke seg tilbake, er omdiskutert, men mye tyder vel nå på at den virkelig fant sted. Men helt uvirksom var Dylan ikke. I 1967 satt Dylan og The Band i lokasjoner i og rundt Woodstock og spilte gamle sanger og sanger som ble improvisert fram. Innspillingene var ikke ment for utgivelse. I 1975 ble innspillinger herfra omsider offisielt utgitt etter at bootlegs hadde eksistert i årevis. Det opprinnelige albumet ble bearbeidet av Robbie Robertson og har noen overdubs.

I 2014 ble alle spor utgitt i The Complete Basement Tapes – 5 disker og en bonusdisk med svakere lyd. Her får du utkast til nye sanger og helt nye sanger. Samtidig er en viktig del av historien covere av gamle blues- og countrylåter. Dylan har alltid vært opptatt av musikkhistorien og har i liten grad gitt etter for kortvarige trender. The Complete Basement Tapes viser i så måte en Dylan som nullstiller seg, finner avstand til sin egen status som profet og musikalsk foregangsmann.

Likevel, eller kanskje derfor. The Complete Basement Tapes er mer interessant som et historisk dokument enn som en lytteopplevelse. For meg er det som med trening; det er bedre å ha hørt alle innspillingene enn å høre dem. Det er egentlig umulig å gi terningkast til The Complete Basement Tapes. Musikk: 3, historisk dokument: 6, kanskje.

Som en del av vol 11 i bootlegserien ble også The Basement Tapes Raw gitt ut, en utgivelse med to CD-er som har høydepunktene fra Basement Tapes i sin råe og upolerte form uten pålegg. Sammenlikner man med The Basement Tapes fra 1975; er Raw mer Dylan med The Band enn Dylan og The Band. Raw er en særdeles fin utgivelse som jeg har spilt mange ganger. Her er det stort sett Dylan-originaler. Dette er morsomt, fengende og sammenhengende. Her får sanger som «You Ain’t Going Nowhere», «Quinn The Eskimo», «Nothing Was Delivered», «Open The Door Homer», «Tears Of Rage», «Going To Acupulco», «Don’t Ya Tell Henry», «I’m Not There» osv. osv. lov til å skinne. Du trenger Raw selv om du har Complete. Terningkast: en sterk 5-er.

Vol. 15: 1967–1969, Travelin’ Thru (utgitt 2019)

1967 og 1969 så to ordinære Dylan-utgivelser. Det fine og musikalsk enkle folkalbumet John Wesley Harding og countryalbumet Nashville Skyline. John Wesley Harding ble spilt inn samtidig med og i etterkant av The Basement Tapes og utgitt i desember 1967. På Nashville Skyline synger Bob Dylan på en annerledes måte enn tidligere, mer crooneraktig. Du finner her også en nyinnspilling av «Girl From The North Country», nå sammen med Johnny Cash.

Nashville Skyline er et album som aldri har festet seg ordentlig hos denne lytteren. Og det samme kan jeg si om Vol. 15 i bootleg-serien. Jeg trenger ikke de alternative versjonene fra John Wesley Harding og outtakes fra Nashville Skyline. Studioinnspillingene med Johnny Cash – der de også synger noen av Cash sine sanger – og Earl Scruggs har absolutt interesse, men de skriker ikke etter gjentatt lytting. Jeg sitter med en følelse av at dette volumet kunne vært gitt ut sammen med Another Self Portrait, se omtale under.

Terningkast: 3.

Vol. 10: 1969–1971, Another Self Portrait (utgitt 2013)

I 1970 ga Bob Dylan ut to album, Self Portrait og New Morning med fire måneders mellomrom. Selvportrettet besto av et dobbeltalbum med mange ikke veldig interessante coverversjoner, mens New Morning hadde utelukkende nye Dylan-sanger. Ingen av albumene er blant Dylans beste, men New Morning er et fint album med sanger som «If Not For You», «I Went To See The Gypsy» og «»If Dogs Run Free» for å nevne noen få av dem. Heller ikke Self Portrait var blottet for da nye og fine originaler.

Another Self Portrait gir alternative versjoner av sangene på disse to albumene, i tillegg til sanger som ikke ble utgitt. Det har også versjoner fra de originalene albumene renset for overdubbs. Samlet gir de to diskene en fin lytteropplevelse, og sanger som «Days of ‘49» og «Tattle O’ Day» er nydelige. Kombinasjonen av fine og til dels annerledes versjoner av låter fra New Morning og Self Portrait løfter totalopplevelsen. Litt rart med et par innspillinger fra Basement Tapes- og Nashville Skylineinnspillingene.

Best liker jeg disk tre, en disk som kun finnes på en deluxe-utgivelse som også har Self Portrait remastret og som jeg ikke har, men den kan strømmes. Dette er liveopptak med Dylan solo og med The Band fra Isle Of Weight i 1969. Jeg liker nok bedre Dylan live til dels med gamle sanger enn studioinnspillingene fra denne tiden. Og det er en klar bonus at det her er liveopptak av sanger man sjeldent hører i den settingen selv om ikke alle er essensielle. Dylan selv synger til deles med country-stemmen vi kjenner fra Nashville Skyline.

I november 1971 ble Bob Dylans Greatest Hits Vol. 2 utgitt. Det hadde flere tidligere uutgitte spor og fremtidige klassikere, blant annet «When I Paint My Masterpiece» som finnes i demoversjon på Another Self Portrait.

Terningkast: 4. Jeg kunne gjerne tilbrakt mer tid i selskap med Another Self Portrait. Og om ikke denne dekker Dylans beste periode, er perioden selvsagt viktig for å forstå Dylans utvikling og arbeidsmetoder. Coveralbumene på begynnelsen av 1990-årene og i dette årtusenet var jo delvis samme type katalysatorer.

I 2021 ble det gitt ut innspillinger fra 1970 med blant annet George Harrison, utenfor bootleg-serien. Her kan man gå enda mer i dybden med flere alternative innspillinger av sanger blant annet fra Self Portrait og New Morning, omtrent på samme måte som Cutting Edge, uten at de fleste av låtene har de kvalitetene som rettferdiggjør dette for andre enn nerder som har kommet lenger i sin Bob Dylan- utdannelse enn jeg. Terningkast: 2.

Fortsettelse følger.

Toni Holgersson: Apotek Vintergatan (album/EP 2025)

Jag blev aldrig Elvis, jag blev aldrig magisk
Men jag har kärlek i mitt liv
Längs den där vägen
Mellan lovande och tragisk
Sjöng jag några sånger från en ytterfil

Den selvbiografiske «Elvis» oppsummerer, men tar likevel feil. Svenske Toni Holgerssons Apotek Vintergatan er magisk. I «Annas november» synger han: ”Jag måste blivit gammal, gråter över ingenting“. Jeg har det slik selv, særlig når man blir truffet av sanger som er både magiske og tragiske. Ja, det er mye tragedie i Tonis sanger. Hans venner dør en for tidlig død. Eldre familiemedlemmer dør. Han har levd et tøft liv med rusmisbruk. Han ser tilbake med vemod, nostalgi og kanskje noen doser anger. Senere i «Annas november» får vi strofen albumets tittel er hentet fra: ”Alla våra stjärnor, på en liten karta//Rätt ut från apoteket, rätt ut i en vintergata“.

Han har flere prisede og kritikerroste album bak seg, Toni Holgersson. At jeg ikke hadde hørt noen av dem før, er mitt problem. Eller min glede, det ligger alltid god musikk som man ikke har hørt før og venter. Denne gangen fikk jeg en melding fra en leser som spurte om jeg hadde skrevet om Toni Holgerssons nye album. Nei, svarte jeg, og opptatt som jeg var av å snekre sammen en årsbesteliste, svarte jeg at den får vente til romjula. Jeg tyvstartet dog litt. Selvsagt skulle Toni og Apotek Vintergatan vært med på en slik liste, men jeg tror vi har det best slik. Denne rapporten fra livets ytterfil trenger ikke å presses inn på en liste, men skal få leve sitt eget liv.

Syv sanger og 27 minutter vitner ikke om at Toni hadde en overflod av viser. På den annen side; dette er 27 minutter uten et overflødig sekund. Ofte er det bare Toni og hans gitar, omtrent akkurat slik sangene må ha blitt til. Andre ganger har Toni og produsent Lars Halapi med forsiktige piano- og elgitartoner. Toni har skrevet alle sangene selv, med unntak av «Vaggsong» der Stefan Liman har satt musikk til en tekst av forfatteren Göran Tunström. Melodiene på dette albumet er sterke og vakre. Tekstene like gode.

«One-Trick Pony» åpner albumet. ”Det går ett ljus mellan människor, mellan läppar ögon och drömmar“. En vakker tekslinje, men bakteppet er dystert. Sangen beskriver jakten på rusen, og tomheten som blir igjen etterpå.

Sangene på Apotek Vintergatan er sterk kost. ”Melodi från Södertälje Södra“ er uendelig vakker og sår om en venns utfordringer fra barneårene og senere.

Det passer bedre å skrive noen ord om albumet på tampen av året, enn å starte et nytt år med det. Sangene gjør av og til vondt. Man finner heldigvis kjærlighet, men kan man stole på den? ”Så mycket vi vill att kärlek ska va“.

Som du har skjønt, også mye død og refleksjoner og savn etter dem som er borte. Jeg lar derfor denne lille omtalen renne ut med noen strofer fra albumets aller siste låt, «Skrapsår».

Aldrig vakna, bara sakna
Vad är det som händer
När nån dör

Det ble noen konserter i 2025, og det ligger an til å bli enda flere i 2026. Her en liten oppsummering av mitt konsertår 2025 i ord og bilder.

Neil Young i Dalhalla, Bergen og Berlin

Når Neil Young endelig var tilbake i Europa, måtte jeg jo prioritere konserter med ham høyt. For meg ble disse tre konsertene med ham og bandet Chrome Hearts i sommer tre store og ulike opplevelser.

I Dalhalla møtte vi en litt nervøs 79-åring som sammen med bandet spilte et tett og godt sett på rundt 90 minutter på den fantastiske konsertarenaen. Les mer om konserten i Dalhalla her.

I Bergen hadde mange problemer med lyden, jeg stod nesten helt framme, og kunne nyte en kanskje enda bedre konsert enn i Dalhalla. Som ekstranummer dro Neil og bandet fram en femten minutters versjon av Cortez The Killer. Framføringen hadde med et vers som falt ut av den opprinnelige versjonen, og som nå er tilbake igjen. Neil selv antyder at versjonen i Bergen kan være av de beste han har spilt av sangen. Les mer om konserten i Bergen her.

I Berlin var alle barna med, og det sammen med en flott konsert gjør at Berlin-opplevelsen står høyt på lista mi om jeg skulle rangere de 18 konsertene jeg har opplevd med Neil Young. Til sommeren blir det nye sjanser i Europa, men trolig ikke i Norge. Les mer om Neil Young i Berlin her.

Som et ekstranummer kan det også nevnes at jeg var til stede på en 80-årsfeiring av Neil på Vålerenga Vertshus i Oslo. Veldig trivelig kveld, der flere band framførte Neils sanger.

Bright Eyes på Rockefeller i Oslo

Jeg har sett Conor Oberst med og uten bandet Bright Eyes fire ganger, og den siste på Rockefeller i Oslo i sommer er utvilsomt den beste. Ja, det er nok den beste konserten jeg var vitne til i Oslo i år.

”Og mellom første og siste låt får vi en Oberst og band som gir alt, Oberst er høyt og lavt, ikke minst i «Mariana Trench» naturlig nok – ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene – men også i andre nyere og eldre sanger. Noen i kjente arrangementer, noen mer omarbeidet. Hele tiden med et stort hjerte for sangene de spiller. Og hele tiden grom lyd, takk til dem/den som stelte med den.

Det blir fristende å omskrive tittelen på dere siste album til Five Dice, All Sixs.“

Les mer om den fantastiske konserten her.

Tom Roger Aadland på Interstate i Oslo

Norsk Americana Forbund arrangerte festival i Oslo i februar. Første kvelden av festivalen fikk jeg kun med med meg Tom Roger Aadland og hans produsent Kjetil Steensnæs på gitar. Det var dog ikke så lite det.

De gjorde mektige versjoner av Aadlands egne sanger og Bob Dylan på nynorsk, ikke minst takket være Steensnæs som spilte som et band sammen med Aadland. I det hele tatt kan jeg ikke forestille meg at et band kunne bidratt med noe mer på denne konserten.

Les mer om konserten her.

Dag 2 av Interstate i Oslo

The Salmon Smokers ble introdusert som verdens beste band, og det kan ikke være langt unna sannheten. Eivind Kløverød på trommer, Finn Tore Tokle på bass, Freddy Holm på strenger og vokal og Omar Østli på gitar og vokal leverte varene med stort bravur enten det var steintøff rock med lange instrumentalpartier eller reinspikka country med gjesteartist Martine Haugen.

Ellers stod gjestene i fokus. Martine Haugen serverte noen av sine countryfavoritter, men imponerte enda mer når hun sammen med Jesse Tomlinson sang mer rocka stoff. Kveldens høydepunkt for meg var likevel da svenske Andi Almqvist var gjest. For en versjon av Tom Waits’ «The Earth Died Screaming» av Andi og bandet! Freddy Holm fikk virkelig utfolde seg.

Kvelden ble avrundet helt Texas, først med norskspråklig The Contenders, deretter backet The Contenders sønn til Doug Sahm, Shandon Sahm, da de fremførte sanger av Sir Douglas Quintet. Godt humør og gledesspredere.

Les mer om dag 2 av Interstate her.

Thåström i Oslo Spektrum

Nok en fantastisk konsert med Thåström fant sted i Oslo Spektrum i mars.

”Det hadde bygd seg opp. Magisk oändligt. En glimrende «Körkarlen» som jeg ikke trodde jeg likte. Før i går. Vi hadde bevæpnet oss med vinger. Med vingar. Med vingar. Jeg elsker den sangen. Egentlig ville jeg bare lukke øynene og fly over taket. La musikken gjøre jobben. Dundre gjennom kropp og sjel. Men da kunne jeg gå glipp av mye. Lys. Bevegelser.“

Les mer om konserten med Thåström her.

Tove Bøygard i Folk i Storgata i Oslo

Jeg har sett Tove Bøygard med band tidligere. Glimrende! På en søndagskveld i november var hun alene, strømløst til og med, ikke dårligere av den grunn. 30-40 stykker på 22 kvadratmeter i Folk i Storgata i Oslo. Skikkelig hjemmekoselig. Og varmt både bokstavelig talt og i overført betydning. Dette er varm og intelligent kunst fremført på en folkelig måte med stemme, gitar og munnspill. Godhet, engasjement, gode sanger og sterk og intens fremføring er andre stikkord. Tror ikke det er mange i Norge som behersker dette formatet like godt som Tove. Det krever både dynamikk, trøkk og varhet. Publikum var helt stille, vi turte nesten ikke klappe når sangene var ferdige i frykt for å ødelegge den fine, gode stemningen.

Les mer her.

Peter Perrett på John Dee i Oslo i juli

Før Peter Perrett kommer på scenen spilles tittellåten «The Cleansing» fra Perretts glimrende dobbeltalbum fra i fjor. Dette som for å fortelle oss at han skulle vært død, har levd på kanten av stupet, men nå er han tilbake. Tilbake, kanskje ikke mer vital enn noen gang, men med svært potente tekster og musikk. Stemmen er herlig erkebritisk. Peter Perrett avsluttet med at han håper å se oss igjen. Det håper jeg også, og etter å ha opplevd den 73 år gamle legenden i en sprekere forfatning enn jeg hadde sett for meg ut fra tekstene og ut fra hans forhistorie, er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene for det.

Les mer om konserten her.

Licking The Moose på Herr Nilsen i Oslo i oktober

“Når jeg hører Østfold-bandet Licking The Moose på album, tenker jeg at dette er bra musikk, med alvorlige tekster, og med noen doser humor i. Når jeg i kveld fikk oppleve bandet live for første gang, tenker jeg at det må være motsatt; mørk humor som nesten kamuflerer de gode melodiene, den gode musikken……Men dette var uansett en fin kveld som det var, med særdeles gode melodier under all djevelskapen.“

Les mer om konserten her.

Charles Wesley Godwin på John Dee i Oslo i august

Det var en litt merkelig kveld, og jeg stilte nok litt uforberedt. Oppvarmingsartisten Nolan Taylor fikk enorm jubel og var oppriktig rørt. Jeg pratet litt med ham dagen etter, og han var fortsatt veldig glad.

Men Charles Wesley Goodwin og band var hovedartister. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum.

En fantastisk kveld! Les mer om den her.

Ian Noe på John Dee i Oslo i august

”Var det mulig å toppe tirsdagens fantastiske opplevelse med Charles Wesley Godwin og Ikke minst oppvarmer Nolan Taylor? Ikke helt, men det Ian Noe og Jobi Riccio leverte i går, er sannelig ikke så langt unna!…… Siste sang i det ordinære settet før resten av bandet setter kursen for Trondheim, er «Letter To Madeline», og da snakker vi virkelig. Sangen om bankrøveren som ser ut til å møte sin død, er av det siste tiårets beste sanger, i hvert fall når den kommer som kveldens mest hardtslående låt.

Ian Noe spilte også en rekke nye sanger, og må ha sanger nok til et nytt album. Jeg bet meg merke i «Jukebox Blues (For Blaze Foley» og «Kentucky Hurricane», men flere av de øvrige virker bra, selv om sanger man ikke har hørt før, ikke er de som løfter stemningen til de aller høyeste nivåer.

Uansett; en veldig fin kveld.“ Les mer om den her.

Hitparade og Dennis Hopper med The Waterboys i Oslo Konserthus i november

The Waterboys ga oss 40 minutter med musikk fra der nye albumet om Dennis Hopper. Når vi også får slagere låter som «The Whole Of The Moon», «This Is The Sea», «Pan Within» og «Don’t Bang The Drum» er det ingen grunn til å klage over at Mike Scott midtveis i konserten ville presentere oss for nytt stoff og vise at han er en kunstner i stadig utvikling. Egentlig et fint kompromiss og en forbilledelig måte å gi både publikum og seg selv en fin opplevelse. Over to timer med et The Waterboys i toppform. Sugarfoot varmet opp. The Waterboys er tilbake i Oslo neste høst med en konsert med utgangspunkt i mitt favorittalbum med dem, Fisherman’s Blues.

Les mer om konserten 1. november her.

Jerry Leger i Oslo i oktober

Det ble veldig fint og litt sårt da Jerry Leger og trommis Kyle Sullivan besøkte Vaterland Bar & Scene, 6. november 2025. De hadde med en dyktig og litt forsiktig oppvarmingsartist i Kristoffer Birkedal.

For hver sang Jerry og Kyle spiller, tar jeg meg i å tenke på hvor bra sangene er, alle sangene er. Og til slutt plukker de fram «Jealous Guy» av John Lennon. Glimrende, den også. Les mer her.

Du kan oppleve Jerry Leger og en rekke fremragende artister på Kaktusfestivalen i Halden i mai 2026.

Trond Granlund Band på Bryn i Oslo 1. november

Trond Granlund Band lørdag ettermiddag er en stor og hyggelig opplevelse i seg selv, men også en nær optimal måte å høre sangene på Tronds helt ferske album Granlunds Blues. Trond hadde på forhånd lovet å spille alle sangene på albumet, og det løftet holdt han. De begynte like gjerne konserten med CD-ens bonussang «Gravskrift 1919 (Røde Rosa)» en sang av Kåre Virud, gitt ut på Viruds første, og etter Granlunds mening beste album. En veldig fin start på en ettermiddag som bare blir bedre og bedre.

Etter over en time med sanger og historier fra den nye plata får vi i sett to litt mer blanda drops. Jokke-sangene «Bestevenner», «Herr Smith» og «Verdiløse menn» er godt innspilt av bandet, og de instrumentale partiene, der de fire herrene slår seg løs med strengene, blir bare lengre og bedre. Herlig. Og mot slutten «Den da’n ødelagt» – nei, langt i fra –og «Bandidos i det fri».

Les mer her.

Chuck Prophet & His Cumbia Shoes, John Dee i Oslo oktober 2025

Det ble usedvanlig trivelig da gitaristen i det legendariske 80- og tidlig 90-tallsbandet Green on Red besøkte Oslo i høst. Han hadde med seg bandet Cumbia Shoes og mer enn en håndfull sanger med dansbare latinamerikanske rytmer. Chuck selv dirigerte noe som særlig innledningvis minte om en teaterforestilling. Veldig godt humør på hovedperson og bandet. Fantastiske gitarsoloer. Chuck Prophet går av scenen med verdens største smil. Det gjorde vi også.

Les mer om konserten her.

Trivelig bakgårdskonsert med Johan Berggren og Gill Landry

Det ble en særdeles trivelig ettermiddag og kveld i bakgården til Revolver i Oslo i august. Gill Landry lager melankolsk og til dels dyster musikk som er skapt for mørke klubber rundt midnatt. Musikk i nabolaget til Twin Peaks kunne han selv fortelle. At han går på en utendørs scene rundt klokka 19 en varm sensommerkveld, er derfor litt paradoksalt. Mellom låtene var han da også småhumoristisk og stemningen var lett.Før Landry slapp til, fikk vi en halvtime med visesanger Johan Berggren alene med gitaren, munnspillene hadde han glemt hjemme. Han spilte en fin dose for meg både kjente og ukjente sanger, men en umiskjennelig Berggrensk twist i tekstene.

Les mer her.