Tvil og tro på Thåströms nye album

Thåström – Dom som skiner (album 2021)

Det er allerede gått flere uker siden Thåström nye album, «Dom som skiner», hadde nyhetens interesse. Fansen og kritikerne har derfor for lengst konkludert. Du skal ikke trenge å vente lenger på min konklusjon. Dette er ei solid plate som fremstår sterkere og jevnere enn de to foregående studioplatene, «Den Morronen» (2015) og «Centralmassivet» (2017). Joachim Thåström har rukket å bli 64 år. For mange er han den aller største skandinaviske rockeren med sin bakgrunn fra Ebba Grön og Imperiet og som soloartist.

Én av årsakene til at jeg er seint ute med min Thåström-omtale er at han ikke gir meg ved dørene denne gangen. Men den som leter finner: finner melodier, historier og de små onelinerne som tilsynelatende er intetsigende, men som likevel tar tak i deg. På «Den Morronen» var det særlig ei strofe fra min favorittsang fra det albumet, «Slickar i mig det sista», som skulle plage meg:

«Dom sa att dom kanske kommer att spela
Min favorit "Bob Dylan"-sång
Det räcker för mig
Det räcker för mig
Jag slickar i mig det sista
Å, det sista, spara det sista till mig»

Thåström er en fremragende vokalist selv om han ofte ligger nær å resitere. Når Thästrøm legger all sin tyngde bak, betyr det noe. For meg handler den sangen om hvor lite som skal til for å gjøre en kveld velkykket, men kanskje også hvor lett det er å henge seg opp i bagateller som f.eks. at Dream Syndicate ikke spilte «Boston» på en ellers fantastisk kveld på Rockefeller for fire år siden.

Krevende første tre låter

Men det er Thåström og «Dom som skiner» denne omtalen skal handle om. Medprodusentene Niklas Hellberg og Sanken Sandqvist står bak programmering, og sammen med Thåström tar Hellberg hånd om synthene. Kanskje er Halberg og Sandqvist for Thåström det Warren Ellis er for Nick Cave – en annen artist som også har dyttet meg utenfor komfortsonen de siste årene. Det er mulig at synthene kler låtene, og at låtene krever dem. Jeg klarer imidlertid ikke å fri meg fra at jeg heller vil ha flere og tyngre gitarer og litt færre synther. Her er jeg nok på kollisjonskurs med mange andre som nettopp peker på at den kalde, elektroniske lyden kler Thåström, og det gjør den jo ofte også. Og lydbildet er jo ofte ikke så langt unna det vi er vant til hos Thåström? «Gyttejebrottaren» fremstår som en veldig interessant historie, og jeg ville på ingen måte være denne sterke låten foruten, men blir ulydene litt mye av det gode? Og slikt tvisyn har jeg med flere av låtene.

Det er vanskelig å peke på direkte svake spor på «Dom som skiner», men noen låter, ehm, skinner svakere enn andre. Lenge slet jeg med de tre første låtene på side 1, og særlig «Papperstunna väggar» fremstår lite tilgjengelig. Noen vil kanskje mene at nettopp disse tidlige låtene på albumet er de mest spennende. Dette er da også låter som vokser. Albumet åpner med stemmene til First Aid Kit på innledningen av «Södra Korset» og stemmene bidrar til en sakral stemning utover i låten, og man tar seg i å lure på om tittelen har religiøse dimensjoner, eller bare spiller på det minste stjernebildet på himmelen. Det fortsetter med to ganske suggererende låter, nevnte «Papperstunna väggar» og «Isbergen».

«Stora Långa Gatan» og «TOLEDO» er sterk og klassisk Thåström

Når side 1 – jeg sitter med en LP – avsluttes med den mer tradisjonelle låten og historien «Stora långa gatan», begynner det for alvor å stemme å stemme for meg. Thåström tegner opp mange bilder som setter seg på netthinnen. Han lar oss spinne videre, «Magnifikt». Storartet låt!

På side 2 er det flere gode låter, og én låt som i likhet med de første låtene på side 1 , får fram tvisynet, «Dom du behöver» – albumets svakeste? Tittellåten «Dom som skiner» er av dem jeg liker best, enkel kanskje, der den hviler tungt på et piano og Thåströms stemme.

Men «TOLEDO» er minst like bra. Her liker jeg lydbildet særdeles godt med mektige strykere underveis. Det er skrevet litteraturavhandlinger om Thåströms tekster, blant annet om at mange av tekstene hos Thåström – som hos mange andre, får jeg tilføye – handler om å være på vei ut og på vei hjem. På «TOLEDO» er det avskjed og reise ut som gjelder. Forholdet gikk i knas utenfor Toledo:

«Långa avsked är dom sämsta
Långa avsked är inget bra
———-
Kanske var det måndagar
Och kanske likedant för dig
Kanske blev det bara
För mycket verkelighet för mig

Vi fick punktering utanför Toledo»

«MAMMA», Aadland og Thåström

Albumet avsluttes med «MAMMA», en melodi man føler Thåström har laget før – det gjelder vel strengt tatt flere av låtene, uten at det gjør så mye. Tom Roger Aadlands sterke album av året virker å ha hentet inspirasjon fra Thåström, men her kunne rollene vært byttet om. Thåström har foretatt nettopp et rollebytte sammenliknet med Aadlands låt «Før di tid» der Aadlands hovedperson synger til sitt barn om en tid før barnet ble født. På «MAMMA» undres Thåström på hvordan mamma hadde det før «jeg» ble født? Hva tenkte hun da hun gikk ut i den store verden?

«Dom som skiner» er blitt ei riktig bra plate. Fortsatt er det naturlig nok et stykke opp til den fantastiske «Skebokvarnsv. 209» samt «Kärlek är for dom» (2009) og «Beväpna mig med vingar» (2012), men det er vel også litt urettferdig å sammenlikne med slike album?