Mestermøte

John Hiatt With The Jerry Douglas Band – Leftover Feelings (album 2021)

Platecover/foto: Patrick Sheehan.

“My father screamed no
And beat on the wall
Shook the foundations of the house 
Shook the life out of us all “

-John Hiatt, “The Light Of The Burning Sun”

Jeg tar den vanskeligste delen først. Det kunne være lettest å styre unna den direkte teksten på «The Light Of The Burning Sun» på det nye samarbeidsprosjektet til John Hiatt og dobromester Jerry Douglas. Det ville imidlertid i mine øyne være å gjøre saken, og en åpen John Hiatt, urett. Låten er plassert i midten av albumet og er sentral for å forstå albumtittelen «Leftover Feelings». Den handler om at John Hiatts tretten år eldre bror tok livet av seg da John var ni år, og hvordan det ødela familien. Det skapte ubearbeidede følelser hos John Hiatt som ham nå, 58 år seinere, tar frem i en sang. Jerry Douglas har forklart at denne låten var det viktig for ham og bandet ikke å gjøre noe ekstra med. Innspillingen som er brukt, fant sted da John Hiatt var følelsesmessig på riktig sted. John Hiatt forteller på sin hjemmeside at denne historien er en viktig del av hvem han har blitt og hva han har jobbet seg gjennom i løpet av alle årene som har gått. En sterk låt!

Også andre låter på albumet håndterer «Leftover Feelings», albumets tittel er hentet fra sangen «I’m In Asheville». Asheville er en by i Nord-Carolina. Hiatt har i flere år vært bosatt i Nashville. Det er kanskje nærliggende å legge til grunn at dette er et ordspill knyttet til et forhold som ble lagt i ruiner?

Jeg har nevnt én tragedie. Flere har rammet Hiatt. Rundt 1985 var Hiatt på rehabilitering for alkohol- og dopmisbruk, omtrent samtidig blir han alenefar for den ett år gamle datteren Lilly, da hans fraseparerte kone ikke orket å leve mer. I den bluespregede låten «Mississippi Phone Booth» ser han tilbake på tiden rundt 1985, uten at låten gjør like vondt som «The Light Of The Burning Sun». Men for all del, det er nok å håndtere. John Hiatt er en mann med flere arr som følge av hendelser i hans nå 68 år gamle liv.

Bilde av plateomslag

Det er mer å hente i tekstene enn dette, men jeg forlater dem der. Alt dette allerede skrevet, er nemlig mye av musikken på albumet «Leftover Feelings» til å bli glad av. Dette albumet er intet soloprosjekt. Jerry Douglas har produsert, og det er hans band som står bak det flotte og spennende lydbildet på dette albumet.

Jerry Douglas er av de aller mest anerkjente og innovative dobroutøverne i verden i dag. I tillegg til dobro spiller han lap steel på dette albumet. Ellers får vi gitarer, ståbass og fioliner. Ingen trommer. Samlet gir dette meg en bluegrasssfølelse, selv om Hiatt understreker at dette ikke er bluegrass. Og det spiller da heller ingen rolle. Om du ikke ønsker å ta inn over deg tekstene, kan du ha stor glede av å lene deg tilbake og bare høre på musikerne. Til og med platas svakeste spor «Keen Rambler» har flotte instrumentalpartier. Det Jerry Douglas ikke gjør med sine strengeinstrumenter, er det trolig ingen grunn til å gjøre!

Plata er spilt inn I det legendariske RCA Studio B i Nashville. Hiatt forteller at da han gikk inn i studioet ble han tatt femti år tilbake i tid til artister som Elvis, The Everly Brothers og Waylon Jennings. Låten The Music Is Hot» dveler ved denne tida. Det er laget flere flotte videoer fra innspillingen av albumet. Videoene gir en ekstra dimensjon til flere av låtene. Vi så disse da kona helt riktig utbryter: «Dette bandet trives på jobben». Man kan se at det sendes varme smil og nikk mellom musikerne.

Det åpner herlig med humørfylte «Long Black Electric Cadillac». Seinere får vi en flott nyinnspilling av den tyve år gamle «All The Lilacs In Ohio», en annen musikalsk humørfylt låt – teksten i mindre grad, kanskje – en låt som kler dette konseptet utmerket. Hiatts vokale særpreg kommer til sin rett på hele dette albumet, men kanskje må han anstrenge seg litt ekstra for å få nok pust til denne? Jeg må også nevne «Little Goodnight» spesielt. Den kan fort bli av de største favorittene på dettr albumet med sitt herlige refreng/overgang. I det hele tatt får vi en god blanding av låter med driv, og mer insiterende ballader.

Kanskje faller albumets kvalitet litt mot slutten, veldig fine, men litt mer forutsigbare låter? Eller kanskje har ikke jeg tatt innover med de siste låtene helt enda, etter bare en drøy uke med plata.

De Hiatt-lærde diskuterer om «Bring The Family» (1987) eller «Slow Turning» (1988) er Hiatts beste album. Kanskje når ikke «Leftover Feelings» opp helt dit, det ville uansett være prematurt å komme med en slik påstand allerede nå. En seinere favoritt er «Dirty Jeans And Mudslide Hymns» (2011). Det kan fort vise seg at dette albumet er minst like sterkt som dette.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Mestermøte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: