Årets funn – «no reservations»!

Suicide Swans – Reservations (album 2021)
Kyle Jenkins – Love Lost Love (album 2021)
Kyle Jenkins –Lost Love, Lost (album 2021)

Jeg har hørt mye svært bra musikk i år. Noen ganger er jeg glad for at jeg ikke lar alt være hurramegrundt og terningkast seks, men reserverer noen av de aller sterkeste adjektivene til spesielle anledninger. Men nå er vi der! Jeg takker og bukker for tips i et ekkokammer på Facebook! Fråtseri er én av syv dødssynder. Man kan si at Kyle Jenkins utgivelser legger opp til nettopp det, men i det minste har han for noen uker fått meg til å stoppe nesten helt opp med å sjekke ut annen ny musikk.

Kyle Jenkins er frontfigur i bandet Suicide Swans, som nå har varslet navnendring til Mt. Morning blant annet som følge av en endring i besetningen. De ga i sommer ut det særdeles fine albumet «Reservations». Men i tillegg til det har Kyle Jenkins så langt i år gitt ut to lange soloalbum. Vi begynner å nærme oss Daniel Romanos utgivelseshyppighet, men for meg er det en stor forskjell. Daniel Romano er utvilsomt dyktig, men Kyle Jenkins på det beste treffer meg omtrent alle steder musikk kan treffe. Kroppen, hjertet, sjelen, og om jeg har noe slikt som ånd, treffer han der også.

Kyle Jenkins er fra Australia. I løpet av de siste 8 årene har bandet hans, Suicide Swans», gitt ut én EP og 5 album. Det er nærliggende å karaktisere Suicide Swans som et americana-band, i hvert fall deres siste album. Kyle Jenkins solo – årets er hans andre og tredje – har delvis solide røtter i den klassiske rocken, dels er han folksinger.

2,5 timer med soloplater til toppkarakter!

«Love Lost Love» ble gitt ut i vår. Albumet er sparsomt produsert. Ofte bare et piano, en gitar, noe synth og av og til et munnspill. Tåler vi dette over 70 minutter? Ja! Kyle skriver at lytteren selv kan utvikle albumet videre; i sin forestilling legge til de instrumentene de ønsker. Jeg ser ikke helt det behovet. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt en tanke om at albumet taper seg litt mot slutten, men jeg har funnet ut at mye av den innvendingen forsvinner om jeg starter med del to av plata. Men som regel fungerer det strålende med 70 minutter i et grådig jafs!

«Lost, Love Lost» varer hele 80 minutter og er rikere produsert. Kanskje er vårens plate ørlite grann jevnere, men for noen topper høstens plate har. Og låtene som eventuelt ligger litt under de ypperste — jeg skriver eventuelt, favorittene endrer seg hele tiden — er av så skyhøy kvalitet at selv uten toppene ville albumene stått omtrent til toppkarakter!

Kjenner han meg?

Lenge før jeg begynte å få tak i tekstene til Kyle Jenkins fikk jeg en klar følelse av hva albumene dreier seg om. På en måte føler jeg at enkelte av låtene er skreddersydd for meg, at Kyle kjenner meg. For ikke å blottstille meg helt, må jeg skynde meg å si at da snakker vi om musikk og vokal, ikke tekstene, nødvendigvis.

Jeg pleier å høre album fra start til slutt. Det gjør jeg også med Kyle Jenkins soloalbum. Men underveis tar jeg meg selv i å bare måtte høre akkurat den ti minutter lange låten enda en gang. Og neste gang jeg hører albumet, er det kanskje en helt annen låt. Jeg har sittet på T-banen og siktet meg inn på hvilken låt jeg nå kan rekke før jeg må gå av. Men selvfølgelig skal albumet helst nytes i son helhet, slik at man stadig får ørene opp for nye låter og nye tekstlinjer.

Jeg har etter hvert lært meg at dette er sanger som springer ut av personlige erfaringer, eksistensiell tvil og spørsmål om hva fremtiden vil bringe for Kyle Jenkins og hans familie. Hør «Made A Nest» fra vårens plate. Hva er en familie? Hvor går veien? Han tar seg tid. Dveler. Fantastisk melodi. Fraseringene forteller meg mer enn ordene:

«I made a nest you cannot see
It devours all that it grieves
Its presence is hidden in bridled empathy
The selfish power of its fragile greed»

En dag kom jeg på jobb med tårer i øynene etter å ha rådigget en lang rockelåt. «Tormod, hva skjer da? Du vet, Kyle har herjet med meg igjen.» Jeg hadde timet perfekt. Uten å forstå et ord av hva låten handler om fortalte Kyle og hans rustne, elektriske Neil Young-gitar meg likevel alt jeg trengte å høre den morgenen. «Lodge Of The Willing»:

«Turning into concussions or failed compromise
The smallest thing starts to feel like you will never survive
A carcass of a lowland castaway
Try as you might who cares if you get your own way»

Slik kan jeg fortsette. En annen dag var det «Dying Is»: «Let’s stop simply feeling that we are always under review». Fantastisk låt, som lar deg vente på den endelige forløsningen, men den kommer!

On A Clear Day» får frem gåsehuden. Igjen kan man bare ane kampen som ligger bak melodien, bak stemmen. Ja, også bak ordene. Igjen står vi med paradokset: Hvordan kan en personlig kamp være så vakkert? Er det «sadness in the heart of things», som Warren Zevon sang?

 
«On a clear day I can see the other side of the river
On that same clear day can you see what’s not good for me
The whiplash anxiety the baggage we keep in our hearts
A narcotic fog with no gas rare opportunities»

På et flere låter får Kyle vokalhjelp av Sara McLean, på noen synger de vekselsvis. Vi aner litt irsk folkemusikk og en Kyle som nesten drar stemmen over i Shane McGovan-land på «Vermont». Som Kyle kan tilpasse uttrykket i vokalen!

Jeg hører mye bra musikk i løpet av ett år, men det kan gå år mellom hver gang jeg oppdager en artist som til de grader treffer meg som Kyle Jenkins. De siste ukene har stort sett alle andre artister måtte vike. Dette er nesten som å oppdage Townes Van Zandt, Mickey Newbury og Neil Young!

«Reservations» med Suicide Swans er ikke stort dårligere

Jeg skulle normalt ha brukt mye spalteplass på «Reservations». Albumet er jo en kandidat til topp 10 blant årets beste plater. Kyle Jenkins har vært bosatt i USA, og «Reservations» er klart inspirert av amerikansk musikk, ja kall det gjerne americana. Kyle peker på at kjærligheten til «Appalachian mountain music» har inspirert albumet.

Jeg opplever at albumet stilmessig, ikke minst på grunn av fele – jeg elsker fele – og Kyles vokal, skiller seg fra soloalbumene. Gitarene og pianoet kjenner vi fra soloplatene. Ja, for han synger annerledes. Jeg måtte faktisk spørre en ekspert om Kyle er vokalist her; på «Reservations» synger han som en kloning av Dan Stuart fra Green On Res og Ian Felice fra Felice Brothers. Han holder litt større avstand til lytteren enn på soloplatene. Han synger mer slentrende, men fortsatt svært fengende og engasjert. Det er på ingen måte en innvending, bare et forsøk på å forklare at Kyle vil noe annet med bandet enn som soloartist.

Tematikken fra soloplatene er tilstedeværende også på «Reservations». Det handler om psykologi og umulig kjærlighet i fine «House Fire», og «Do Me Wrong» er tematisk knyttet til å få til det «gode» samlivsbruddet. Én annen av mine favoritter, den særdeles fengende og svingende «Sunburnt Eyes» tar også for seg beslektede temaer.

Vi får fine, røffe rockere som «13th Floor (Alabam)» og «Hand Of Mine» og mer nedempede ballader som nevnte «Do Me Wrong». Og låter midt i mellom. Ett annet høydepunkt er «Wish Bone», men aller best er tittellåten «Reservations».

Et jevnt flott album, dette! Herlig rufserock. Jeg skal ikke bruke mot det at det ikke er like skjellsettende som Kyles soloalbum.

Og det kommer mer!

Som nevnt innledningsvis har Suicide Swans endret navn til Mt. Morning. De har varslet én EP og én LP i løpet av 2022. Etter planen gir Kyle Jenkins ut ei soloplate i 2022.

Kyle Jenskins gir i løpet av kort tid også ut en bok som har fått tittelen «Night Porter». Den skal inneholde kunstcollage, låttekster, dikt og andre tekster. Det blir spennende å følge Kyle Jenkins videre! Sjekk ut Kyle Jenkins og Suicide Swans på Bandcamp. Man får der fysiske utgivelser inkludert frakt uten at det koster en formue.

Kyle Jenkins er utvilsomt årets for meg nye artist. Jeg anbefaler å lytte til Kyle helt uten reservasjoner:

«We accept no reservations
Sometimes all you want is some time away
Broken off erase this place
You might have guessed or been a guest
There is no time or place for reservations»
Foreløpig bokomslag: Night Rainbows av Kyle Jenkins

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: