Randis trøsteviser for redde netter

Randi Tytingvåg Trio – «Trøsteviser for redde netter», album på Kirkelig Kulturverksted, 2021.

Foto: Johannes W. Berg
«Nattå komme mild og myk
Eg e ikkje lenger redde
Ein følge av å ha vært syk
Sånn va eg ikkje før dette skjedde»
-fra «Redde netter»

Åpningslåten «Redde netter» på det nye albumet til Randi Tytingvåg Trio oppsummerer på mange måter albumet og det siste halvannet året til Randi Tytingvåg. Låten starter med en ettertenksom Randi som synger en fin melodi akkompagnert av forsiktige strengeinstrumenter. Så kommer en sag og klarinett inn i lydbildet. Tonen er bokstavelig talt satt, og lytteren vil ha mer.

Personlige utfordringer og pandemien

I fjor vår fikk Randi Tytingvåg fra Stavanger vite at hun måtte gjennomgå en risikofylt hjernehinneoperasjon som kunne føre til tap av hørsel, lammelser i ansiktet og dårlig balanse. Dette kunne ha fratatt henne evnen til å drive med musikk. Operasjonen var vellykket, og nå er Randis trio ute med en ny plate preget av opplevelsene hun har vært gjennom. «Trøsteviser for redde netter» har uro og engstelse i seg, men bærer først og fremst preg av at Randi har kommet gjennom perioden med en forsterket gnist og nye perspektiver.

Randis historie følger på mange måter den samme pulsen som det norske samfunnet det siste halvannet året. Hennes personlige opplevelser kan gi trøst og ettertanke til store og også mindre utfordringer som de fleste av oss støter på gjennom livet.

«Trøsteviser for redde netter» er Randi Tytingvåg Trios første norskspråklige album. Randi kommer nærmere oss. Som på forrige album er tekstene skrevet i samarbeid med en annen rogalending, Helge Torvund.

Flotte sanger og lydbilde!

Musikken er er en sammensveising av vise, folk og jazz. Trioen består foruten Randi selv av Erlend Egeberg Aasland og Dag Vagle som bidrar med ulike strengeinstrumenter og vokal. Du simpelthen føler at de står ved siden av hverandre bak samme mikrofon og fremfører disse personlige låtene; vakre sanger som løftes enda noen hakk av gjestemusikerne.

Nils Økland setter nemlig sitt preg på albumet med nydelig fiolin og bratsj og en litt mer villstyrig hardingfele. Vidar Kenneth Johansen fargelegger med klarinett. Børge Fjordheims sag gir en tydelig signatur på et par låter, og han bidrar med oppfinnsomt spill på perkusjon, trommer og klokkespill. Sammen gir trioen og gjestemusikerne oss et flott og gjennomarbeidet lydbilde.

Foto: Johannes W. Berg

Livet gjennom nedturer og oppturer

Fjordheims perkusjon og Johansens klarinett trer fram fram når tempoet skrus opp på den mer lekne «Vingespenn» etter åpningslåten «Redde netter». Låten lever, og det må vi også gjøre, oppturer og nedturer til tross:

«For å få det stora vingespennet
Må me driva på den strømmen som e god
Men ta inn at me og kan dala nerover vida at me ligavel e to»

Bjørn Eidsvåg bidrar med vokal på den roligere «Trøstevise». Stemmene til Eidsvåg og Tytingvåg står perfekt til hverandre. Øklands strykere trer frem. Økland er høyst tilstedeværende også på sangen «Røtter og vinger» der fiolinen skaper en nær sakral stemning. Låten har en norsk tekst til den gamle låten «Always On My Mind». Nydelig utført, jeg savner ikke originalen et øyeblikk. Teksten hviskes delvis frem.

Plata er en helstøpt helhet, men også variert innenfor sine rammer. «Kroppens teater» er en låt i Tom Waits’ ånd der den litt vindskeivt humper av sted. Det er ikke bare tittelen på låta, men også saga og melodien som sender tankene mine i retning av Tom Waits’ fantastiske musikk til teateroppsetningen «Alice». Både denne låten, og de de neste låtene, «Uro» og «Ein engel og ei sorg», utgjør et midtparti på albumet der det gjøres plass til nettopp angst og uro – også musikalsk uro. Det er en kamp som må kjempes. Livet er ikke – og skal ikke – bare være en dans på roser, med eller uten sykdom. Men likefullt er det mye vakkert å få øye på i det vanskelige:

«Eg hørrte den gamle trubaduren. Stemmen va mørk og sterk og når han nynna fram ein engel og ei sorg, kom sangen hans fra bunnen av et sår»

Kampen fortsetter på fengende «Liljevilje» og «Aleine». Man trenger ikke å ta tekstene innover seg – hele tiden i hvert fall – musikken fungerer på egne premisser også, selv om det spennende lydbildet ofte underbygger tekstene. Hør på den urolige hardingfela f. eks.

Vi er mange som ofte strever med å finne de riktige ordene, og noen ganger kommer det vi skal si ut helt feil. Randi og Helge vet å finne de riktige ordene, også på det som vanskelig kan sies. Den folkemusikkinspirerte «Hålet i orda» med hardingfela i sentrum er en låt som kanskje også handler om frykten for at operasjonen skulle ta ordene fra Randi:

«Så, nei, ikkje len deg for møje mod ordå 
Kom heller her og kjenn pusten min gå
Gjennom verden og dagen og nattå,
te der me begge vil ver akkurat nå»

«Ei lindring som e fin å ha på lur»

For meg er «Trøsteviser for redde netter» en plate som starter ute i lyset. Deretter rulles en historie med angst, uro, kamp og også livsglede ut. Med avslutningslåten «Muren» er vi på vei ut i lyset igjen, vel vitende om at det fortsatt vil komme nedturer som ikke må få knekke oss. Da må vi trekke frem ei lindring som er fin å ha på lur:

«Istedenfor å tenka
at her slutte nok turen
Sei te deg sjøl at
du må omfavna denne muren»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Randis trøsteviser for redde netter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: