Et album med bratt stigningskurve!

Øyvind Ryan – Etterpå Er Alt For Sent (album 2021)

Jeg er glad jeg ikke ga meg etter første låt. Albumet «Etterpå Er Alt For Sent» holder mer enn åpningslåten «Ha deg her» lover. Gode melodier, topp produksjon. Og sterke, såre tekster om psykisk sykdom, demens og en fraværende far.

Albumcover og promobilde

Innledende bekjennelser

Jeg har usedvanlig dårlig oversikt over norsk musikkliv til å være så interessert i musikk som jeg er. Jeg kan heller ikke skryte av den store internasjonale oversikten for den saks skyld. På avdelingsseminar nylig hadde vi ganske mange musikkrelaterte spørsmål i quizen, jeg klarte knapt ett eneste ett. Jeg er heller ikke bevandret i diskografien til trønderen Øyvind Ryan. Jeg har lest om Ryan og prosjektene hans, hørt litt kanskje, men aldri virkelig brydd meg. Øyvind Ryan har lang fartstid i norsk musikk, og har gitt ute egen musikk både under eget navn, Ryanbanden, Monster Blomster, har hatt Bent Sæther fra Motorpsycho i bandet sitt og sikkert enda mer til. Tidligere i år ga Ryan ut albumet «Møllenberg». Jeg burde selvsagt hørt meg opp på Øyvind Ryan for å kunne gi en beskrivelse av akkurat hvor det nye albumet fra i høst, «Etterpå Er Alt For Sent», hører hjemme i hans rikholdige produksjon. Jeg liker nemlig å se etter mønstre, forskjeller og likheter. I musikkens verden er som regel to pluss to mye mer enn fire.

Men da har du sikkert for lengst skjønt det. Jeg hopper over alle Øyvind Ryans tidligere prosjekter og går rett på årets utgivelse og den første låten der, «Ha deg her». Nydelige detaljer fra bass og piano. Låten sender tankene mine i retning av gruppen Tre Små Kinesere. Selv skjønner ikke Ryan denne sammenlikningen bortsett fra at både han og Ulf Risnes i Tre Små Kinesere liker The Beatles. Kanskje er det dialekten – strengt tatt hører jeg ikke forskjell på en fintrønder og en nordtrønder, uansett – eller er det fine pophåndverket? Ja, for låten er fin nok den, mange vil like den, men for meg er den ganske forglemmelig. Hadde resten av albumet bestått av slike låter, hadde Ryan mistet meg ganske raskt. Men låtene som følger treffer meg bedre, ja, mye bedre!

Flott produksjon

Øyvind Ryan forteller på sin hjemmeside at det har tatt 30 år å lage albumet «Etterpå Er Alt For Sent». De eldste låtene skrev han da han var i tenårene, de nyeste er fra 2015. Grunnkompet til fem av seks låter ble laget i 2009, og senere opptak og miksing er stort sett utført i fjor. Øyvind Ryan har produsert de fleste låtene sammen med Pål Brekkås og også et par låter sammen med Erlend Viken. De har med seg en rekke flotte musikere – noen blir nevnt seinere, ingen er glemt. Bass, akustiske strengeinstrumenter, orgel, piano og slagverk. Pluss, pluss. Alexander Pettersen, tidligere The South, er med sine gitarer med mer sentral for lydbildet på albumet.

Opptur

Med låt nummer to begynner oppturen. «Det går en morder fri», er nemlig et hakk opp fra åpningslåten. Refrenget sitter bedre, flotte instrumentalpartier. Låten vokser med gjentatte lyttinger. Herlig sologitar fra Øyvind Holm, og Ryan selv gir låten særpreg med blant annet banjo og mandolin. Teksten hinter i dyster retning: «Det finnes vegger å snakke med og det finnes åpne sår/ Det går en morder fri, der ute der sola skinner».

Låten «Heldig» ble skrevet for over 30 år siden. Det er en lang fortellende låt. Epleslang, krangling over en benk og andre mer eller mindre dagligdagse hendelser. Egentlig altfor mye tekst, en tekst som tilsynelatende ikke passer perfekt til musikken, men så gjør den kanskje akkurat det likevel. Der er da også noe av sjarmen, og som sammen med den fengende melodien gjør dette til den mest spennende låten til nå. Nå begynner vi å snakke!

Sanger som setter spor

Og med «Du var aldri der» fortsetter vi å snakke! Du har hørt «Cats In The Cradle» eller «Ride Ranke» med Finn Kalvik? Her er Ryans versjon. «Du var aldri der» er en sår låt om en sønn som opplever at faren aldri var til stede. Igjen en flott melodi, lekker mandolin og banjo – og mer til – underveis. Men sårt. Sårt.

Albumets kanskje beste låt, den nesten ni minutter lange «Fotoboks», åpner med barnestemmer. Deretter bygger den seg dramatisk opp. Om «Du var aldri der» er sår, er ikke «Fotoboks» mindre sår. Jeg tror dette handler om en far som går et skritt lenger enn å ikke være til stede. En far som ikke orker å leve mer, kanskje. Foreløpig sitter ikke alle delene av «Fotoboks» like godt – den er egentlig satt sammen av tre låter – men melodi og tekst er så sterke at låten suger deg til seg, og gir ikke slipp.

Helt til slutt får vi «Tora Tora». Bent Sæthers piano setter et tydelig og flott stempel på denne litt svevende og «lette» låten. Temaet er tungt. Jeg skrev nettopp at Hayes Carll med sin låt av året «Help Me To Remember» har gitt ut noe som må være én av få låter om demens. Vel, her er Øyvind Ryans versjon: «Ferdig mann, finner ikke veien hjem//Tora, kjære Tora, kom til meg, jeg er din mann».

Og så var det 32 minutter lange albumet over. Jeg gjentar innledningen: Jeg er glad jeg ikke ga meg etter første låt. Dette albumet holder mer enn åpningslåten «Ha deg her» lover. Gode melodier, topp produksjon. Og sterke, såre tekster om psykisk sykdom, demens, en fraværende far og mer til. Kanskje blir du endatil et litt bedre menneske av å høre «Etterpå Er Alt For Sent»?

Redigert litt 14. november.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: