Svevende realisme

Dean Wareham – I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A. (Album 2021)

Promobilde

«Folk vil nok spørre meg om hva jeg vil si til Los Angeles’ borgermester om jeg fikk sjansen. Sannheten ligger i tittelen på albumet. Jeg har ikke noe å si ham.» Albumets tittel er hentet fra den aller første strofen på åpningslåten «The Past Is Our Plaything» på Dean Warehams soloplate av året, en flott låt som dveler ved tider som en gang var.

Syv år siden sist er Dean Wareham tilbake med egne sanger. Wareham er opprinnelig født på New Zealand, men familien flyttet etter hvert til Sydney og deretter New York. Han er kjent fra band som Galaxie 500 og Luna, men er nå altså tilbake med et soloalbum.

Når jeg hører Dean Wareham, tenker jeg på Tom Verlaine og Robert Forster, ikke minst på grunn av stemme og deilige gitarer. Musikerne består foruten av Dean selv på gitar og vokal av, Roger Brogan på trommer, kona Britta Philips på bass, vokal og tangenter og John Quever på gitar, orgel og cello samt trommer på én låt.

For noen slitesterke sanger det har blitt. «I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A» er av disse albumene som vokser og vokser, og da passer det fint at det allerede er har gått et par måneder siden det ble utgitt. Jeg har tatt av korken, latt plata få lufte seg, før jeg så smått har begynt å nippe til den. Og etter hvert har det også blitt noen grådige slurker. For noen melodier og for et lydbilde! De første gangene jeg hørte albumet, var det særlig en låt jeg festet meg ved, Cashing In»; låt nummer to og albumets mest fengende låt.

Men nå er det andre låter jeg kanskje liker enda bedre. Svevende og drømmende lydbilde satt til realistiske – og ofte i hvert fall – mer realistiske tekster. Nydelige «The Last Word» er skrevet fra perspektivet til Karl Marx’ yngste datter, Eleanor Marx. Eleanor Marx var en britisk oversetter (hun oversatte flere stykker av Henrik Ibsen), forfatter og politisk aktivist som tragisk nok tok sitt liv i 1898, 43 år gammel.

«I fell in love with a communist cad 
a free union, he drove me mad
isn’t it wonderful, isn’t it nice?
labor and capital, value and price»

Plata har flere tekster i samme landskap. «Red Hollywood» forteller historien om skuespilleren John Garfield som ble svartelistet for sin omgang med kommunister og som døde av et hjerteinfarkt i 1952, bare 39 år gammel. Ja, du har rett, også John Prine har sunget om ham i «The Late John Garfield’s Blues». En annen politisk låt er «Why Are We In Vietnam?», oppkalt etter ei bok av Norman Mailer, ei bok Wareham kan fortelle at han ikke har lest. Men han er opptatt av temaet. Hvorfor kriger vi? Hvem er fienden?

Plata rører også ved mindre teamer, også temaer som er nærmere i tid. «Robin & Richard» har tatt tittelen fra et barnerim og har hentet inspirasjon fra Warehams italienske manager: «Mye pleasures are plenty, My troubles are two». Skal jeg likevel plukke ut en låt som jeg setter litt høyere enn de øvrige på dette albumet, må det bli «As Much As It Was Worth.» en fantastisk poplåt som dveler ved verdien av kjærlighet og om den oppveier smerten som ofte føler med.

« I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A.» har to coverlåter: « Dutcess» av Scott Walker og «Under Skys» av Lazy Smoke, begge låter som kler albumet perfekt.

«I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A.» er for meg et perfekt album å sette på en helgemorgen. Jeg elsker klangen av gitarene, nei de bråker ikke. Dette er ei vakker, svevende og meningsfylt plate.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Svevende realisme

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: