David Olneys mesterlige farvel

English version

Foto: Duende Vision

David Olney & Anana Kaye – «Whispers & Sighs” (album 2021) English version

Tekst: Tormod Reiersen

“I ran out of excuses
On the twenty-third of March
Had to look the truth straight in the eye”

Vi har allerede hørt celloen, introen glir nesten sømløst over i den vakreste låten du får høre i år, ikke uten slektskap med to andre David Olney-klassikere, «1917» og «There Was A War». Celloen får selskap av David Olneys karakteristiske stemme, flere instrumenter, og, ja, jeg må nesten få lov å si det, Anana Kayes himmelske piano. Hadde denne låten vært alt som kom ut av samarbeidet mellom David Olney og Anana Kaye, hadde jeg vært mer enn fornøyd. Men vi får så mye mer. Et helstøpt album som jeg spår klassikerstatus. For meg er den allerede en klassiker.

«Whispers & Sighs» har vært klar i over ett år. David Olney døde 18. januar i fjor. Han var på scenen midt i fremføringen av en sang, sa «I’m sorry», og døde. Det var trist, men det var også litt vakkert, ja, poetisk som mannen selv. Så når David Olney synger «My Favorite Goodbye» på låten jeg referer til innledningsvis, tenker man også på dette, på måten Olney dør. Man kan også si at det er noe nær ironisk over at han i siste låt på dette albumet, den nesten like flotte «The Great Manzini (Disappearing Act)» synger «The last train has left the station, The Ship has sailed to sea, The city’s under quarantine, And I can never leave”. Men som så mye tidløs kunst, kan albumet “Whispers & Sighs» tolkes inn i den virkeligheten lytteren befinner seg i.

Foto: Veronica Sanchez

David Olney var det Mary Gauther betegnet som perspektivenes mester. Han lagde sanger fra perspektivet til isfjellet som Titanic kjørte på og fra perspektivet til en fransk prostituert som møter soldaten før soldaten går i krigen til den sikre død i låten «1917». På palmesøndag er det også passende og vise til utrolige «Brays», om teselet som Jesus satt på da han dro inn i Jerusalem denne dagen, samt en annen låt jeg forbinder med påsken, like sterke «Jerusalem Tomorrow». Låtene hans er spilt inn av storheter som Emmylou Harris, Steve Earle og Linda Ronstadt.

På «Whispers And Sighs» får vi nye perspektiver. Og det er nok Olney selv og én av de sentrale bidragsyterne til dette prosjektet, Irakli Gabriel, som får meg til å forestille meg at alle låtene fremføres fra en bar eller kafé. Utenfor raser det en meningsløs krig, og det fortelles en historie om en soldat som ikke har sett familien sin på enda ett år. Vi får sanger om kjærlighet og brutte forhold. Tekster jeg ikke skal gjennomanalysere. Ikke kan analysere. Tekstene åpner seg gradvis for lytteren. Vakre som musikken. Jeg har god tid.

Selv om det er David Olney som er min inngang til dette prosjektet, kan det ikke understrekes sterkt nok det dette er et samarbeidsprosjekt:

«There is a place, a country, actually, in my imagination. It comes to me as a dream. Sometimes the scenes are in black and white, sometimes in color. It exists between 1890 and 1920. It is apparently in Europe but is no place I can identify.» Slik begynner David Olney sin beskrivelse av plata. Og legger til at det er intense diskusjoner i kafeene om kunst og det som gjør livet verdt å leve. Og på én av disse kafeene sitter David Olney og hans nye venner og samarbeidspartnere Anana Kaye og Irakli Gabriel, et ektepar som sammen utgjør duoen Anana Kaye. Av og til får de besøk av låtskriveren John Hadley, mannen bak sanger spilt inn av en rekke kjente countryartister. Olneys beskrivelse er lengre enn dette, og jeg sitter igjen med en følelse av at dette handler om å skape kunst gjennom å la illusjoner og virkelighet gli over i hverandre. Sangene ble laget ved et kafebord i 2019. Eller i 1890. Mennesker møtes, er forskjellige. De har ulik bakgrunn. De finner sammen gjennom musikken. Utfyller hverandre. Ekteparet kommer opprinnelig fra Georgia, der Øst-Europa møter Vest-Asia. De har nå slått seg ned i Nashville. Noe av det som løfter denne plata over de fleste andre utmerkede plater med David Olney, er den dimensjonen disse to bringer in i plata, elementer av en musikalsk tradisjon man ikke nødvendigvis forbinder med Olney. En ny energi. Kontraster, nei, egentlig ikke det heller.

Foto: John Partipilo

David Olney skriver at scenene som utspiller seg er i svart og hvitt, noen ganger i farger. Men bildene jeg får på netthinnen av å høre denne plata, for den gir cinematiske assosiasjoner, er utelukkende i svart og hvitt. Så kan man si at det skyldes de glimrende musikkvideoene som følger plata og som jeg mistenker at Irakli Gabriel har mye av æren for, de flotte bildene som er tatt under innspillingen av plata eller plateomslaget laget av David Olneys datter. Men også musikken i seg selv trekker meg i den retningen. Jeg har nevnt strykere, og da kanskje i hovedsak celloen som aldri er langt unna på denne plata. Elementer av kammermusikk. Anana Kayes piano.

Men også når det sparker fra med litt mer skitne gitarer og David når han resiterer. «Lie To Me Angel» er en tøff rocker, som avsluttes med insisterende sinte stemmer. «Lie To Me Angel» går over i et annet høydepunkt på plata, «Thank You Note»:

“You’re breaking up with me, I didn’t hear a word you said
I’m busy breaking up with the voices in my head
What kind of love is this? What kind of strange disease?
Oh the touch of your hand
Is the touch of the cold cold death”

Denne gangen er det den vakre stemmen til «Anana Kaye» som bærer frem teksten og over det godt tilpassede kompet: en gråtende fiolin. Og så kommer celloen og østeuropeiske kor og pianoet. Jeg kan bare lytte og lytte. Forsvinne. For en stemme på Anana Kaye!

Jeg skrev tidligere om årets låt. Jeg kommer heller ikke unna en kandidat til årets rockelåt. Det er seint på kvelden. Stemningen i baren er høy. Det skåles og skråles. Anana Kaye begynner å synge «The Last Days of Rome», hun synger noen vers, tar låten til flere høyder før David Olney slipper til på ett vers. Jeg elsker dynamikken de stemmene skaper sammen. Gitarer, piano, trommer, strykere. Blåsere? Så kommer Anana Kaye og drar låten enda lenger. Gåsehud.

«Nothing changes, nothing will
In the world long gone wrong
What can we do? Raise your glass to the
Last days of Rome»

Og hør Anana Kaye fremføre den vakre balladen «Tennessee Moon. Stemme for fremtiden!

Jeg skal ikke legge skjul på at det var denne plata som fikk meg til å opprette en egen blogg. Om ikke annet, skulle jeg forsøke å skrive om denne plata. Jeg tok kontakt med Irakli Gabriel, i duoen Anana Kaye. Han forteller at han ble kjent med Olney i etterkant av en konsert på en lokal bar i 2017 uten kjennskap til ham fra før. De hadde en lenger prat sammen, og Irakli fortalte at han var musiker og at han også lagde musikkvideoer. Etter hvert begynte snøballen å rulle og det endelige resultatet kan vi nå høre. Irakli forteller at han bodde i Trondheim ett år for 30 år siden. Der ble han kjent med musikken til folk som Leonard Cohen, Kris Kristofferson, Tom Waits, Bob Dylan og Lou Reed. Da tenker jeg nesten vi kan si at Trondheim og Norge kan få litt av æren for dette albumet, for dette er ei plate alle bør ønske eierskap til.

Album cover: Lillian Olney and Brydget Carillo

Jeg kan ikke få rost dette albumet nok. I april blir det tilgjengelig på CD i Europa, og i juni er det muligens klar på vinyl in Europa. I mellomtiden får vi strømme. Igjen og igjen. David Olney hadde allerede gitt ut en lang rekke album med gjennomgående høy kvalitet helt frem til sin død. Her har imidlertid Anana Kaye, David Olney og produsenten fått frem det beste i hverandre og gitt ut noe som er på høyde med det aller beste fra David Olneys karriere. Jeg har problemer med å se at noen kan toppe «Whispers & Sighs» i 2021.

“There is no rabbit in my hat
The dove has flown away
There are no secret spells to cast
No magic words to say”

Jo, enda en gang fikk vi oppleve Olneys magiske evner. En stor takk til alle involverte!

Bilder: Oversendt av Irakli Gabriel.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “David Olneys mesterlige farvel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: