Gubberocks norske favoritter 2021

Da er lista over Gubberocks norske albumfavoritter i 2021 klar. Jeg har rangert dem, men må innrømme at den rangeringen er både gøy og noe frustrerende; jeg vil gjerne ha de fleste albumene høyere opp på lista. Det å skulle rangere subjektive musikkopplevelser, er egentlig nokså håpløst, og lar du deg irritere over mitt forsøk, foreslår jeg at du i stedet setter på spillelista nederst i saken. Her er det masse fin musikk, også musikk fra album som ikke nådde helt opp på min topp 20, samt singler og EP’er. Du kan da i tillegg høre flotte sanger fra Maria Solheim, Rebekka Lundstrøm, I & I, John Peter and his Collaborators og Sweetheart.

Årets norske artist? Tove Bøygard.

1. Tove Bøygard – Eld

Tove Bøygards nye album, «Eld», er en herlig blanding av av hallingpunk, kammermusikk, rock og viser. Hun har med seg et stjernelag av allsidige musikere. Toves sterke engasjement for en bedre verden gjør dette til ei av de viktigste norske platene i år. Se henne live, det fikk endelig jeg gjøre i juni i år. Tove Bøygard er en av de virkelig store stemmene i norsk – ehm,rock, tror jeg at jeg vil kalle det. Favorittlåt på årets album, blant mange sterke låter, er for tiden «Bøte vengji».

Les mer om «Eld» her.

2. Tønes – Thilda Bøes legat

«Spleiselag/Waldorfsalat» er den morsomste låten jeg har hørt i år, og tittellåten på Tønes’album av året, «Thilda Bøes legat» samt «Gensaren bag fram» står ikke mye tilbake, de heller. Men heldigvis har Tønes enda mer å by på utover det hysterisk morsomme.

Les mer her.

3. Erik Moll (med Øystein Knaus Fosshagen) – More Than Ever

For noen år siden pleide jeg å høre på albumet «The Blue Room» av Terry Lee Hales album før jeg dro på jobb. Det var noe med de sparsommelige neddempede låtene med de utrolig flotte melodiene som passet meg tidlig på morgenen. Etter noen uker med Erik Molls nye album «More Than Ever» skjønner jeg at dette albumet har noe av den samme funksjonen. Riktignok er Hales album dystrere, og det har til og med morderballader. Men albumene har de vakre melodiene og det nydelige akustiske lydbildet til felles. Musikken synker inn sammen med den første kaffekoppen, og med hjemmekontor har de to siste sangene på albumet ofte fulgt meg inn i begynnelsen av arbeidsdagen. Dette er musikk som gir det du er klar for å ta imot, uten å kreve noe tilbake.

Les mer her.

4. Karin Wrights Gode Selskap – Lyse for oss

Det nye albumprosjektet med musikk til Karin Wrights etterlatte tekster viser frem mørke og smerte, men kaster først og fremst lys over Karin Wrights minne. Karin Wright var en norsk rock- og countryartist og tekstforfatter som utga fire soloalbum. Hun døde av kreft i 2019. Da hadde hun på forhånd plukket ut venner til å tonesette nye tekster. De fleste tekstene på albumet er skrevet av Karin og flott oversatt av Arne Moslåtten. Det er imidlertid ett unntak: «Patti (håpet i ei låt)». Låten «Patti» er på mange måter min inngangsport til albumet og preger nok også min tolkning av de øvrige låtene: Patti» ble skrevet av Signe Marie Rustad for Karin Wright etter at Rustad hadde lest i magasinet No Depression om hvordan Patti Smith nærmest hadde blitt redningen for Karin Wright.

Les mer her.

5. Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille

Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille. Låtene på det nye albumet til Erlend Ropstad, «Da himmelen brant var alle hunder stille», handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever.

Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!

Les mer her.

6. Randi Tytingvåg– Trøsteviser for redde netter

«Trøsteviser for redde netter» er Randi Tytingvåg Trios første norskspråklige album. Randi kommer nærmere oss. Som på forrige album er tekstene skrevet i samarbeid med en annen rogalending, Helge Torvund. Denne gangen forteller tekstene om en krevende tid for Randi, ettertenksomt, men ikke dystert. Musikken er en sammensveising av vise, folk og jazz. Trioen består, foruten av Randi selv, av Erlend Egeberg Aasland og Dag Vagle som bidrar med ulike strengeinstrumenter og vokal. Du simpelthen føler at de står ved siden av hverandre bak samme mikrofon og fremfører disse personlige låtene; vakre sanger som løftes enda noen hakk av gjestemusikerne.

Les mer her.

7. Tom Roger Aadland – Motgift

Tom Roger Aadlands «Motgift» er av de albumene som har løftet seg ytterligere ett hakk siden jeg skrev om det i vår. Elegante formuleringer. Sterke sanger. Positiv grunntone på side 1, men med Aadlands sedvanlige tyngde; musikalsk, tekstlig og ikke minst vokalmessig. Ikke så rart at han av og til sammenliknes med Joakim Thåström.

Andre halvdel av plata er mørkere. Mer Thåström. Kritikere skiller lag; noen mener den er heller svak og uforløst. Men jeg synes blandingen av resitering og sang fungerer helt utmerket på platas høydepunkter: «April i 64» og «Hard verd», samtidig som det skjer mye spennende musikalsk.

Les mer om «Motgift» her.

8. Erik Lukashaugen – Det vi rakk

Om de fleste album som ble gitt ut 2021, kan vi naturlig nok lese at de er preget av pandemien. «Det vi rakk» med Erik Lukashaugen er intet unntak, og ifølge Erik inneholder albumet ni triste viser om alt som kan rakne for en mann midt i livet. Litt tyngre musikalsk enn Lukashaugens Børli-viser, men fortsatt sterke tekster og gode melodier. Albumet er kreativt produsert av Tarjei Nysted som også bidro på ypperlig vis med ulike strengeinstrumenter på den flotte konserten jeg så med Erik Lukashaugen i Paulus kirke i Oslo.

Les mer her.

9. Johan Berggren – «Ei hytte foran loven»

Nydelig steelgitar og Johans stemme i fokus på «Mandag», åpningslåten på Johan Berggrens album av året, «Ei hytte foran loven». Etter hvert litt tangenter. Country på norsk. Scenen som utspiller seg kommer på netthinnen. Man blir interessert i hva Johan har å fortelle. Sangen er rolig, men samtidig ikke direkte vakker om en ser bort fra steelgitaren, interessant tror jeg er et riktigere ord. Jeg fikk oppleve en flott konsert med ham og bandet på Herr Nilsen i november!

Les mer her.

10. Hege Brynildsen – Blue Birds Black Knights

Allerede fra de første tonene hører jeg at det er noe helt spesielt med det nye albumet til Hege Brynildsen. Noe tidløst, noe klassisk som aldri går av moten. Det er kanskje ikke slikt en bør skrive, men en gang i tiden var «Huset På Prærien» min favorittserie på TV. Når jeg setter på Hege Brynildsens nye plate og nummer fire i rekken for henne, «Blue Birds Black Knights», begynner jeg å tenke på denne serien. Det er utelukkende positivt ment. Hør låtene «Thought I Loved You» og «Colours I Could See», eller «Hooded Crow, og du forstår kanskje hva jeg mener. Flotte stemningsskapende låter, med passe doser magi gjennom Heges stemme og låter, Fats Kaplins fele og Gøran Grinis piano. Jeg blir tatt bort til en annen tid og et annet sted. Plata anbefales for den som er glad i god countryinspirert musikk. Flott dette!

Les mer her.

11. Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang

Som årets album til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», starter! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Etter de tre første låtene faller tempoet litt, men det blir likevel ikke mye dårligere.

Les mer her.

12. Terje Espenes – Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen

Jeg tar med et coveralbum, selv om jeg synes det er vanskelig å plassere dem på slike årsbestelister. For meg er mye av poenget med coverplater, der jeg kjenner låtene fra før, å se låtene fra en litt ny synsvinkel, og gjerne oppdage noe i tekst og musikk som jeg ikke har fått med meg tidligere, og det lykkes Terje Espenes med på albumet «Hopes And Dreams – The Songs of Bruce Springsteen». Hør «Point Blank» eller duetten med Hege Brynildsen, «Tougher Than The Rest»!

Les mer her.

13. Tor Ærlig – Vinger av papir

Tor Erling Naas, aka Tor Ærlig, må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter. På albumet «Vinger av papir» får du gjennomgående gode melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Flott produksjon og gode, ettertenksomme tekster. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over tittellåten. Nydelig!

Les mer her.

14. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – Stream Of Consciousness

Åpningslåten på Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars’ album «Stream Of Consciousness», «Hang Your Head Low», er for meg ett sv flere høydepunkter på denne plata der Olav Larsen synger ni duetter med åtte forskjellige kvinner. Det er blitt en vakker plate dette. Organisk. Velprodusert. Ekte. Låtene, instrumentene og vokalistene står godt til hverandre!

Les mer her.

15. Eide Olsen – Cross My Heart

Låten som åpner Eide Olsens nye album, «Cross My Heart», er garantert å løfte humøret ditt. «Living A Dream» tar deg med på Asgeir Eide-Olsen og hans kones reiser etter at de giftet seg i Roma i 2017. En uanstrengt og fengslende låt med et slentrende jazzpiano fra Irek Wojtczak og bakgrunnsvokal fra Inger Lise Drabløs; to sentrale personer på dette prosjektet. Albumet avsluttes med «The Hate Still Burns», en verdig avslutning på et album som har veldig mye å by på. Skal jeg pirke litt, spriker det kanskje litt mye, og det er et par låter som ikke treffer meg like godt som de øvrige. Samtidig kan de være nettopp andres favoritter. Et veldig fint og gjennomarbeidet album dette!

Les mer her.

16. Øyvind Ryan – Etterpå Er Alt For Sent

Øyvind Ryans album «Etterpå Er Alt For Sent» har gode melodier og sterke, såre tekster om psykisk sykdom, demens, en fraværende far og mer til. Kanskje blir du endatil et litt bedre menneske av å høre «Etterpå Er Alt For Sent»?

Les mer her.

17. Rossman – Akkurat passe ødelagt

Åpningen på Rossmans nye album, tittellåten, «Akkurat passe ødelagt», levner ingen tvil. Her mener man alvor, nei, her skal vi ha det gøy, selvfølgelig! Gitarer, orgel, trommer og enda mer. Det svinger av Rossman og hans orkester. Blant de syv låtene på Rossmans nye album, «Akkurat Passe Ødelagt», er det de rocka låtene som faller aller mest i smak. Rossman har med seg et et band som på det beste får meg til å tenke på rocketoget som ruller når Bruce Springsteen og hans E Street Band er i form. Jeg fikk med meg en artig konsert med dem på John Dee i Oslo i høst.

Les mer her.

18. Black Laymen –Something Pretty

Black Laymens album, «Something Pretty», er et album der instrumentene begrenses til gitarer, trommer, bass, vokal og litt tangenter. Dette indikerer kanskje en litt liten spennvidde i låtene på albumet. Ofte er imidlertid disse instrumentene mer enn nok, så også her. Jeg vil gi ros for at Black Laymen klarer å være økonomisk ved bruk av gitarene. Kanskje kunne jeg tålt enda flere og lengre instrumentalpartier. For her er det mye herlig vellyd jeg ikke får sjanse til å gå lei av! Alt i alt et jevnt, solid og vellykket album.

Les mer her.

19. Kåre Indrehus – Aleine på jorda

Kåre Indrehus har gjennom fire plater gitt oss finurligheter og betraktninger om hverdagsliv. Nå er han er ute med sitt femte album på fire år.

Kåre kan minne litt om Nick Cave på den måten at han ikke gir ved dørene. Stemmen er særpreget, og det er nok ikke en stemme alle kan like og som heller ikke alltid jeg er klar for. Den fungerer imidlertid ofte effektivt, ikke minst når han får frem kontrastene med andre stemmer som den vakre stemmen til kona i «Det søte liv» eller i platas beste spor, «En fabel uten fasit» med Asbjørn Ribe. Eller når den blir etterfulgt av små flotte instrumentale låter som «Tenkepause» og «Karantenetid». De fine instrumentale mellomstasjonene er etter hvert blitt et kjennetegn ved Kåres album. Et nytt fint tilskudd til noe som må være av Norges mest originale platerekke.

Les mer her.

20. Robert Moses & The Harmony Crusaders – Leaving, Longing, Love/The Northern Belle – The Woman In Me (album 2021)

Første låt på Robert Moses & The Harmony Crusaders’ album “Leaving, Longing, Love” er «Living Is Easy With Heartache» er platas aller fineste. En varm og blid sang drevet av Roberts særpregede stemme, nydelige overganger, klanger og kor. En musikalsk humørperle og sikker vinner, selv om teksten bærer preg av at alt ikke går så bra likevel! Alt i alt er «Leaving, Longing, Love» et fint album, og det er til tider originalt og forskjellig fra det meste annet du får høre i år. Godt jobbet av Robert Moses & Harmony Crusaders for ikke å glemme produsent Bendik Brænne.


«The Woman In Me» med The Northern Belle er et fint og interessant «nordicana-album» fra Stine Andreassen og resten av The Northern Belle. Coverversjonene av Sufjan Stevens’ “Chicago” av og John Prines ”the Summer’s End” skinner sterkest.

Les mer her.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

2 kommentarer om “Gubberocks norske favoritter 2021

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: