Nick Caves brutale og vakre samtidskunst

Nick Cave & Warren Ellis – Carnage (album 2021)

Jeg er stor fan av Nick Cave. Men først nå, tre måneder etter utgivelsen av hans nye album, «Carnage», følte jeg meg klar for å skrive noen ord om det. Les gjerne om hans foregående plater, «Live Alone At Alexandra Palace», og Nick Caves studialbum 2013–2019.

For ett år siden brukte jeg en del tid tid på å forstå mer av Nick Caves løselige trilogi «Push The Sky Away» (2013), «Skeleton Tree» (2016) og «Ghosteen» (2019). I den forbindelse skrev jeg om at jeg har store problemer med å sette ord på hvorfor jeg ofte setter albumene så høyt, når jeg nesten like ofte lar meg frustrere over at jeg ikke klarer å trenge gjennom, at jeg bare griper en brøkdel av det som formidles. Om musikken kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen «One More Time With Feeling» opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham. «Skeleton Tree» og «Ghosteen» kan tolkes som en bearbeiding av sorgen etter sønnens død.

Sommeren 2020 Holdt Nick Cave en konsert uten publikum, men som ble strømmet over nettet og senere utgitt på plate som «Nick Cave Alone at Alexandra Palace». Han satt alene bak flygelet, hadde plukket låter fra hele karrieren og satt dem inn i en ny sammenheng. Dette var så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang. Langt lettere tilgjengelig og melodiøse enn de tre studioalbumene som det etterfulgte riktignok. Samtidig bygde det på forunderlig vis videre på disse, og prosessen som Nick Cave hadde vært gjennom de siste årene. Hadde disse sangene vært nye, hadde dette trolig vært fjorårets beste album i mi bok. Og på sett og vis var låtene nesten nye.

Da Nick Caves nye album, «Carnage», ble sluppet til stor overraskelse i februar – enda kortere varsel enn «Ghosteen» halvannet år tidligere – var jeg nok ikke helt klar for mer musikk fra Nick Cave. Dypdykket året før hadde kostet litt. Jeg hørte plata noen ganger, men lot den ligge og godtgjøre seg etter et par gjennomlyttinger. Det ble påstått at albumet var langt mer tilgjengelig enn «Ghosteen», men ikke for meg. Da.

I motsetning til de foregående Nick Cave- albumene er ikke dette Nick Cave & The Bad Seeds, men Nick Cave & Warren Ellis, om en skal tro albumcoveret. Litt rart kanskje med tanke på at «Ghosteen» i stor grad også måtte oppfattes som Nick Cave & Warren Ellis. Ellis’ bruk av elektronikk og loops er i høy grad tilstedeværende på begge albumene. Musikken på «Ghosteen» var mer harmonisk enn på «Skeleton Tree», til dels monoton og sakral, en videreutvikling av musikken som møtte oss på hans to forrige plater. Låtstrukturen var nesten helt borte.

«Carnage betyr «blodbad». Brutalt, dette. Og brutal har pandemien også vært for mange. Det nye albumet, «Carnage», er spilt inn i lockdown, og Nick Cave beskriver da også albumet som en brutal, men også vakker plate med bakgrunn i en felles katastrofe. Slik sett er slektskapet med liveplata «Alone At Alexandra Hall» klart til stede. I tillegg er låtstrukturen, som på liveplata, tilbake på flere av låtene på «Carnage». Samtidig gjør ikke minst Ellis tilstedeværelse at tankene går i retning av de tre foregående studioalbumene. Nick Cave resiterer mer enn han synger. Som på «Ghosteen», er flere av låtene sakrale og vakre, godt hjulpet av strykere, piano, orgel og noe som likner kirkekor, mens andre låter er mer uharmoniske, kanskje mer som på «Skeleton Tree» Andre ganger elementer av det harmoniske og det forstyrrede i samme låt, «Old Time» for eksempel, én av de låtene som virkelig vokser ved gjentatte lyttinger.

Kanskje er sønnens død på dette albumet skjøvet noe i bakgrunnen av pandemien, men den er heller ikke langt borte, det musikalske slektskapet til de foregående studioalbumene tatt i betraktning. Og trolig hadde det heller ikke vært mulig for Cave å kommentere samtiden slik han gjør uten dette bakteppet. På den messende åpningslåten, «Hand Of God» virker den tematiske forbindelsen til «Ghosteen» å være særlig sterk. Men heller ikke på den enda vakrere «Lavender Fields» er spørsmålet om hvordan finne mening i tilværelsen langt unna. På flere av låtene hører vi Cave synge om «Kingdom In The Sky», en metafor for et bedre liv på jorda, eller religiøse funderinger? Man kan tenke seg at sønnens død vil fortsette å prege lytterens oppfattning av Caves låter, lengre enn det er grunnlag for. Men på den flotte tittellåten, «Carnage» der hovedpersonen sitter på balkongen – slik mange har gjort oftere enn vanlig under pandemien– får i hvert fall jeg assosiasjoner til at her tenker Cave på sin avdøde sønn:

«And it’s only love
With a little bit of rain
And I hope to see you again…

…The sun, a barefoot child with fire in his hair
And then a sudden sun explodes!
It was you, it was you and only you»

Men man kan heller ikke glemme at for mange har pandemien artet seg nettopp slik. Og det ene utelukker ikke det andre.

Andre høydepunkter er den melodisterke “Albuquerque”. Nei, vi kan ikke dra noen steder nå, som den slår fast. Helt til slutt «Balcony Man», og både tittel og innhold, beholder mine tanker der vi alle har vært det siste året. Et stykke på vei. For dette er en livsbejaende låt, en nær majestetisk låt til å bli glad av. «This morning is amazing and so are you». Som siste ord på albumet, får vi en omskriving av et gammelt ordtak: «And what doesn’t kill you just makes you crazier.» Ja, vi kan alle lure på hvordan livet etterpå blir. Ett er sikkert, mye vil ha forandret seg for alltid.

Ei plate som dette er et godt argument for å la terningkastene fortsette å ligge i fred. Som oftest er denne plata en sterk femmer, andre ganger, særlig når jeg ikke klarer å relatere til atmosfæren i de mindre melodiøse låtene, og Ellis’ bidrag bare fremstår som bråk, en treer. Men aldri en firer. Men så er det jo også det jeg har lært meg å like ved Nick Cave. Til tider vakkert – Ja, gjerne brutalt –utfordrende. Alt treffer ikke alltid, men mye og gjerne noe nytt, treffer ofte. Jeg har skrevet denne omtalen stykkevis etter gjentatte høringer. Kanskje henger ikke alt sammen. Men vi trenger ikke få brikkene til å falle på riktig plass, og de kan gjerne falle ulikt på plass fra gang til gang!

Det vil bli gitt ut mye kunst som kommenterer covid-19-pandemien i tiden som kommer. Kanskje er Nick Cave den artisten som sterkest har kommentert pandemien mens den fortsatt stod på gjennom «Live Alone At Alexandra Hall» og «Carnage» .