Vincent Neil Emerson – country på øverste hylle

Vincent Neil Emerson – Vincent Neil Emerson (album 2021)

“I spent my whole life wonderin’ why I’m down
I don’t feel easy if the blues don’t come around
And my face don’t look right without a frown
Well, if you can’t swim, you better learn to drown”

Lill Lindfors sang at musikk skal bygges ut av glede. Jeg har aldri forstått den sangen. Vincent Neil Emerson album nummer to er nå ute, og det er selvtitulert for å signalisere at dette er ei personlig plate. Låten sitatet over er hentet fra heter «Learnin’ To Drown» og handler om å håndtere egne depressive tanker etter farens selvmord. Teksten er sterk, og melodien står godt til den; én av de aller beste låtene jeg har hørt så langt i år. Du kan se videoen med tekst om du følger YouTube-lenka nederst i denne saken.

Jeg var egentlig på jakt etter stoff om Rodney Crowells nye flotte album, «Triage», som du kan lese om her, da jeg kom over en artikkel der intervjueren kom inn på at Rodney Crowell hadde produsert den nye plata til Vincent Neil Emerson. Både intervjuer og den ikke helt objektive Rodney var enige om at dette var saker. Og det er jeg helt enig i! Én anmelder påpeker at når Rodney har en finger med i spillet, er det countrymusikk mest i navnet, enten det er egne plater eller plater han produserer for andre, er han ikke så nøye med det noen kanskje vil mene er countrymusikkens konvensjoner. Anmelderen synes til og med at det gjelder for den nye plata til Vincent Neil Emerson. Der er jeg uenig. Du får ikke countryen din mer country enn Vincent Neil Emerson i 2021.

Vincent Neil Emerson ligger trygt plassert på countrysiden av Cuy Clark og Townes Van Zandt om jeg skal trekke frem storheter som mange allerede har sammenliknet med. Men vi trenger ikke alltid «talkin’ new Townes Van Zandt», slik man gjorde med mange som hoppet etter Dylan. Men jeg skal heller ikke underslå at Emerson sier at låtene er sterkt inspirert av Van Zandt, og hører du godt etter, kan du høre et par Van Zandt-referanser på denne plata.

Vincent Neil Emerson er fra Texas, og platedebuterte i 2019 med albumet «Fried Chicken and Evil Women». Han er nå 29 år, og har spilt på mindre steder i flere år allerede. Emerson peker på at mer etablerte artister som Colter Wall og Charley Crockett hjalp ham med å komme ut i rampelyset. Han er opptatt av å synge den utilslørte sannheten slik han opplever den, som i den hjerteskjærende «Learnin’ To Drown». Men det var en annen sang som ifølge hjemmesiden hans for alvor åpnet opp for låtskriving fra hjertet som terapeutisk hjelp, nemlig den den flotte «High On Gettin’ By»:

«I got my first child on the way / And the bills are all unpaid / I should have finished high school / Got a job and learned to save / But the words keep on fallin’ / And the highway keeps on callin’ / To my pen”.

Etter at han hadde skrevet «High On Gettin’ By» løsnet låtskrivingen for alvor, og han hadde snart nok låter til dette selvtitulerte albumet. De rolige og vare låtene er i flertall. Albumet har dog også låter med elementer av bluegrass over seg, med feler og gitarer som setter opp tempoet flere hakk. Hør for eksempel «High On The Mountain» – til å bli i godt humør av, selv om også teksten her har en litt mollstemt bakgrunn.

Mange av tekstene på albumet dveler ved mentale utfordringer, ikke minst som følge foreldrenes problemer og at han nå har forpliktelser. «High On Gettin’ By» er allerede nevnt. «Debtor’s Blues» og «Ripplin’ And Wild» er to andre eksempler på flotte og ærlige låter som peker på behovet for å ta seg sammen:

«I'm the son of a child 
And I'm ripplin' and wild
And I hide in the pleasures I find»
(Fra «Ripplin’ And Wild»)

«I was a victim of the charge
I made and spent my pay in honky tonks and bars
But good times don't pay the bills
And a belly by itself does not fill
So I'll keep savin' up my pay»
(Fra «Debtor’s Blues»)

Så må man gjerne mene at overgangen fra et liv uten forpliktelser til et familieliv er et evig tema, og det er ikke lenge siden jeg skrev om Dallas Burrow som var opptatt av det samme. Men det handler ikke bare om hva man sier, men hvordan man sier det, og da er det rom for mange varianter over omtrent det samme temaet. Vincent Neil Emerson er heller ikke bare introspektiv på dette albumet. På én av mange fine låter på dette albumet, «The Ballad of the Choctaw-Apache», synger han om hvordan Choctaw-Apachene ble tvunget til å selge store landområder til myndighetene i Louisiana i 1960-årene.

Plata er velprodusert, og den flotte musikken er aldri i veien for Emersons solide stemme og låter. Blant instrumentene som trakteres på dette albumet er gitarer og feler nevnt. Det dukker faktisk også opp en fløyte på «White Horse Saloon», én av flere låter som handler om trangen til å drikke alkohol. På noen låter er det smakfulle innslag av piano, forsiktige slaginstrumenter og sikkert enda mer.

For meg er Vincent Neil Emersons album av de aller fineste nye countryalbumene jeg har hørt i år, og jeg anbefaler sterkt at du gir det et forsøk eller to.