«Vil ikke vite vil ikke se»

Trond Andreassen & Valentourettes – Alt på en gang (album 2021)

Som det nye albumet til Trond Andreassen & Valentourettes, «Alt på en gang», sparkes i gang! Har du den minste sans for rock på Jokkes måte, blir jeg overrasket om du ikke står der med et salig glis allerede etter det første minuttet. Jeg tenkte at jeg skulle skrive noe mer originalt enn at Trond Andreassen & Valentourettes minner meg om den store norske rockpoeten Jokke, men fikk det ikke til. Ikke bare har Trond Andreassen oppgitt Jokke som en stor inspirasjonskilde, og har en stemme som til tider kan minne om Jokkes, han har på sitt nye album fått med seg Jokkes backingmusikere fra bandene Valentinerne og Tourettes, også kjent som hyllestbandet til Jokke, Valentourettes.

I presseskrivet forteller Trond:  ”Jeg delte buss med Valentourettes på vei til en festival, og nevnte for Petter Pogo at jeg hadde skrevet en ny plate men manglet et band til å spille den inn.  Han så på meg, reiste seg og gikk foran i bussen til Petter Baarli. De snakket sammen fem sekunder og begge bare snudde seg mot meg og gliste. Dermed var vi i gang!” 

Vi snakker dermed om et stjernelag i norsk rock. Petter Baarli (Backstreet Girls) på gitar, og som han spiller!  Petter Pogo (Jokke & Valentinerne) på barytongitar og Runar Johannesen (Jokke & Tourettes) på trommer. Lars Lundevall (deLillos) deltar også på gitar. Svend Poppe spiller keyboards, et keyboards som er helt sentralt for lydbildet på mange av låtene.  Maria Moe Grude korer. All musikk er laget av Andreassen selv mens hans mangeårige våpendrager, Christian Bloom, har skrevet tekster og laget omslag. Alt er spilt inn i Crow Island Studio og FMV Studio med Kyrre Fritzner som produsent. 

Trond Andreassen er for mange mest kjent som legenarisk vokalist i bandene Richochets og Navigators. Imidlertid var hans soloplate fra 2016 for meg et av de store musikalske høydepunktene i forrige tiår. «Ingen ting hele tiden» hadde et helt arsenal av kremlåter, «Alt går opp i flammer» og «Nedfallsfrukt» var to av dem. Noe var rått og noe bare godt.

På årets plate er det nesten «Alt hele tiden», eller som plata heter «Alt på en gang», selv om det er små pustepauser, her også. Ved de første gjennomhøringen var det utvilsomt de tre første låtene jeg bet meg mest merke i. En åpningstrio det er vanskelig å overgå. Når den første gitarsoloen kommer, har jeg allerede vært i rock’n roll-himmelen en stund. «En gang må bli den siste» åpner det hele. Jeg må opp av sofaen. Veive med armene, rope, selv om jeg ikke røyker:

«Jeg har’kke tatt en sigg siden solnedgang i går
en gang må være sist
men ikke nå…

nedtelling fra hundre ned til femti
femogtjue til tre to
en gang blir aller sist».

Man kan tenke seg at låten handler om å hvor vanskelig det er å komme ut av gamle mønstre, enten det er dine egne uvaner eller hele menneskehetens for den saks skyld. Låten er gitt ut også for rundt tre år siden, men her får du den i en mer rocka versjon. Jeg nevnte at Christian Bloom har skrevet tekstene. Tekstene er en helt integrert del av låtene på dette albumet, og det er ikke vanskelig å se oss alle skrike ut de treffsikre formuleringene på åpningslåta på konsert, og flere låter til, for den saks skyld.

Nei, armene kommer ikke ned på «La meg være i fred», låt nummer to, heller:

«Jeg vil ikke være med no’ lenger ned
jeg bare sitter her mens sola går ned
la meg være i fred!»

Høyt tempo som skrus opp i refrenget. Det kores, det ropes, det kjøres på. Trommene, de trommene! Det begynner å ta på for en gammel kropp. Kan virkelig rock fortsatt treffe meg så hardt?! Og tempoet skrues bare litt ned med «Venteværelset».

Så da var åpningstrioen over. Jeg trengte flere gjennomhøringer for at resten av plata skulle sitte. Men plata har definitivt mer å by på. «Alt på en gang» og «Når trusselen blir for stor» som følger, er strengt tatt ikke mye svakere enn åpningstrioen. Jeg har sammenliknet med Jokke, kombinasjonen av fandeninvolsket og triste temaer som Jokke var ekspert på, er til stede i rikt monn. Og flere av tekstene er åpne: Fortelleren søker ensomhet og frihet, er det frivillig, eller ønsker han det egentlig ikke? Har han dummet seg ut igjen?

En countrysjel som meg kan bli litt sliten av så mye øs og pøs underveis, men vekkes stadig til live av snedige formuleringer, gitarsoloer, trommer, rullende keyboards eller hva det skal være. Det mimres i «Nitten åtti ni» da man levde i nuet og verden burde ligge bekymringsløs foran føttene våre. «Ting som blir borte» er rett og slett en nydelig og forsiktig låt. Plata har godt av en slik også.

Til slutt «Mens vi venter på sommer» med lek med ord som igjen får frem det store gliset, alvoret som ligger bak til tross. Låten kan handle om at livet blir borte, hvis vi stadig skal vente på noe annet og bedre. «Vi kan ta det som det kommer, eller ta det som det går». «Vi kan la det synke inn, la det synke til bunns».

Jeg skal ikke skryte på meg å ha hørt mange nye drivende rockalbum i år. Men om vi stikker fingeren i jorda for å se hvilken vei vinden blåser, må vi vel konkludere med at dette er av de aller beste? Jeg kan levende se for meg et helt Rockefeller med alt fra tyveåringer til nittiåringer gyngende opp og ned, knytte nevene og rope ut:

«Vil ikke vite
Vil ikke se
Vil ikke høre på no’ mer

La meg være i fred!»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “«Vil ikke vite vil ikke se»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: