Jerry Leger overgår seg selv

Jerry Leger – Donlands (album 2023)

Kanadieren Jerry Leger har opparbeidet seg en solid katalog av album. Hans forrige album Nothing Pressing (2022) ble omtalt som hans mest personlige, noen mente også at det flotte albumet var hans beste. Årets album er enda bedre. Jeg er vanligvis tilbakeholden med å si at det nyeste albumet til artister er deres beste. Donlands kan dog være Jerry Legers aller sterkeste og mest konsistente. Og det sier jeg om et album av en artist jeg har brukt særdeles mye tid på å lytte til de siste fem årene. Donlands slipper ikke taket.

Mr. Nice Guy. Jerry Leger kan lage musikk innenfor mange sjangre: Punk, rock, folk, fengende popmusikk. Men noe av det jeg liker med Jerry er at han uansett høres ut som seg selv. Den særpregede, ensomme stemmen. Ingen andre synger som Jerry. De gode melodiene, overgangene og refrengene, de fine tekstene. Og han er den hyggeligste personen en kan tenke seg, enten det er på Messenger eller i levende live. Men det spiller da ingen rolle for denne omtalen. Vel, det spiller litt rolle. Han kommer trolig tilbake til Norge i juni 2024. Benytt anledningen til å se Jerry og bandet hans!

Mark Howard. Albumet er oppkalt etter en gate i øst i Toronto hvor det ble spilt inn, i det som en gang var Donlands Theatre. Flere av Legers tidligere album er produsert av Micheal Timmins fra Cowboy Junkies. Han gir også ut albumene sine på Cowboy Junkies sitt selskap. På Donlands har Leger slått seg sammen med den legendariske kanadiske produsenten/ingeniøren Mark Howard som har jobbet med folk som Lucinda Williams, Bob Dylan, Tom Waits og Neil Young.

Foto: Tormod Reiersen

Howard er kjent for sin atmosfæriske lyd, og produksjonen på dette albumet er helt i toppklasse. Leger forteller til Buliding Our Own Nashville at de spilte inn plata uten hodetelefoner. De var som i en sirkel i studio, og hvis bandet ikke kunne høre ham, spilte de for høyt. Og bandet det er The Situation. Jerrys trofaste følegesvenner låter bedre enn noen gang. Resultatet er utsøkt. Plata er enda bedre å spille høyt i stua enn med hodetelefoner. Det gir den rette romklangen.

Jeg elsker omtrent hver lyd på denne plata. Kyle Sullivans dasking på trommer på åpningslåten, hans framoverlente tromming på et av albumets beste spor – om jeg skal forsøke å nevne noe slikt på et album fullspekket av kandidater til å være nettopp det– «Wounded Wing». Flere låter har en effektiv smånaiv pianoklimpring. Jeg liker å tro at det er Jerry selv, men det kan like gjerne være tangentfantomet Alan Zamaitis som også herjer fra orgel. Men hvem bryr seg om slike fakta, når det er resultatet som teller? Joda, Dan Mock på bass er sentral han også, og på noen låter git Aaron Goldstein litt countryfølelse med pedal steel.

Egen verden. Jeg bryr meg ikke så mye om hva slags sjanger dette er. For meg er allerede Donlands ei plate som har funnet sin egen plass i verden – omtrent som Neil Youngs After The Gold Rush. Der sitter plata og skuer ned på fengende poplåter, trist countrymusikk, rocklåter og folkemusikk og tenker at den har en venn i dem alle. Det er ikke alltid artister er de som har mest kunnskap om andres musikk. Jeg har sett Jerrys platehylle på strømmekonserter og hørt ham prate om andre musikere. Den mannen ånder musikk. Så bra at han puster den ut igjen på oss!

Men låtene da, mann, sier du kanskje, hvilke skal jeg legge til i spillelista mi? Du må ha dem alle. I riktig rekkefølge. Akkurat nå går inderlige «I’ll Stay»; jeg elsker den stemmen, den tromma. Og orgelet! Men jeg vet det kommer mer. Musikken er stort sett mer «mellow» enn rocka, men rockefoten får sannelig svingt seg på «You Carry Me». Jeg nynner stadig på «I Need Love». For det handler om kjærlighet, tap og seire. Hvordan vi skuffer og krangler med dem vi elsker. De gamle historiene skrevet på nye og originale måter. Han har sin måte med språket, Jerry.

Jeg gidder ikke mer. Jeg får ikke til å skrive mer. Du har uansett skjønt det. Dette er plata si. Jeg kliner til. I dag er dette Jerry Legers beste. Jeg skal egentlig ikke dele ut seksere mer enn et par ganger i året. Dette får bli en av de gangene. 6/6!

Du finner musikken han på bandcamp og der musikk strømmes.

Kur mot slitne dager

Licking The Moose – Hangover Gospel (album 2023)

Kunstner: Gard Sture

”Well, I woke up Sunday morning
With no way to hold my head that didn’t hurt
And the beer I had for breakfast wasn’t bad
So I had one more for dessert“

Joda, det var Kris Krisofferson som sang strofene over. Men Licking The Moose har kuren!

Gospel dagen derpå. De kunne vel funnet et bedre bandnavn, Licking The Moose fra Sarpsborg? Men tittelen på plata har jeg intet å utsette på. Dette er Hangover Gospel. Særlig countrymusikken har mange sanger om dagen derpå, en dag der man ofte vender seg mot høyere makter for trøst og frelse. Om jeg skal karikere litt, dyrker countrymusikken ofte gleden i å være trist, gospelmusikken er mer livsbejaende og humørfylt i utrykket. Og der har du Hangover Gospel; sliten, ja, men la oss likevel ta fatt på en ny dag om enn starten er litt seig. Og ganske raskt vil du finne deg selv sittende å bevege deg til musikken, kanskje med litt urytmiske bevegelser i sofaen som meg, eller kanskje må du opp og ta noen mer elegante dansetrinn når pianoet svinger på sitt beste. Og står du i fare for å komme i for godt humør, har Licking The Moose sanger som fikser den biffen også. Alt er nemlig ikke bare fryd og gammen, jeg hadde nær sagt heldigvis. Dette er ikke bare glad gospelmusikk, countryen og rocken er like viktige ingredienser.

Rockevokal. Nå skal ikke jeg påta med å være dommer i Idol, eller kanskje er Stjernekamp mer populært nå, men vokalist Lasse Karlsen må da ha én av de beste rockevokalene her hjemme i gamlelandet? Dyp, nesten som Elvis når han crooner. Lasse står i fare for å være vokalist på to av albumene som kommer høyt på mi favorittliste over album fra 2023; han er sentral også i bandet Utan Dom. (med punktum!), tidligere omtalt i Gubberock. Utan Dom. spiller tristesser på svensk, her er tristessene på engelsk.

Bandet, noe manipulert

Dette, deres fjerde (?) album, er, i likhet med mange andre album omtalt av Gubberock denne høsten, produsert av Freddy Holm og innspilt i Athletic Sound i Halden. Holm bidrar også med strengeinstrumenter. Bandmedlemmene Svein Inge Fjærvik (bass), Frederik Bjørnstad (tangenter – også medlem i nevnte Utan Dom., da med gitar) og Fredrik Andersen (gitar) har skrevet låtene. I tillegg til de som allerede er nevnt, spiller Mats André Andersen på trommer og The HoneyTones – Tone Langvik og Tone Petronelle Sørlie – korer. Rino Silden spiller banjo på et par låter. Flott kunst fra Gard Sture pryder omslag og albumhefte.

Skjemt og alvor? Albumet åpner med den sprudlende «Down In The Valley». En fornøyelig låt der man raskt legger merke til The HoneyTones smørblide koring og en drivende banjo som står i kontrast til teksten om den mørke, triste byen i dalen. Quick Fix» er tyngre, og her får Frederik Bjørnstad utsøkte orgel og piano lov til å utbrodere litt mot slutten. Flott låt! Og pianoet til Bjørnstad og vokalen til Lasse Karlsen starter én av albumets aller beste låter, «TV Before Bed», skrevet av Fredrik Andersen. Vokalen og pianoet er sentrale, ja, men her glir flere andre instrumenter inn og ut av lydbildet. Jeg gjetter på at Freddy Holm har litt av æren for at denne låten har blitt så bra som den har blitt!

Men godbitene fortsetter som perler på en snor, og Lasse Karlsens vokal får virkelig utfolde seg på den mørke og rocka «Beware Of The Devil». Både Lasses og The HoneyTones vokal og Freddys fele gir «Narrow Gate» et humoristisk, ironisk og slentrende preg. Vi får hilse på crooneren Lasse i «Rest In Peace», en låt Elvis Presley kunne gjort, dvs. jeg har en følelse av at den likner veldig på låter han gjorde. Dette er egentlig én av få låter på albumet der vi nærmer oss de høyere makter på dette «gospelalbumet», strengt tatt hilser vi like mye på han der nede på andre låter.

Kunstner: Gard Sture

Da har det blitt noen ord om albumets seks første låter. Albumets fem siste låter har omtrent samme spennvidde. Det går fra det svingende, småironiske der piano og The HoneyTones setter sitt preg på, ehe, tonen, og det tyngre, mer rocka som på «Stone Cold Nightmare». Den nydelige og etter hvert litt svulstige balladen «I’m Gone», skrevet av Svein Inge Fjærevik, tar albumet nesten inn for landing før Frederik Bjørnstads «Last Waltz» får avslutte albumet på en fin måte. Glemte jeg «Thrusted Down»? Så trist at Freddy Holm bare måtte ha med strykere, mens de ofte sprudlende tangentene til Bjørnstad nå gråter sammen med Lasses halvkvalte stemme. Her er det bare rop om til Vårherre som kan hjelpe mot elendigheten.

En god femmer. Dette er et album som ikke skygger unna livets skyggesider, men det skjeve småironiske smilet er som oftest ikke langt unna, heller ikke i de mørkeste låtene. Når det er sagt, kan det også ligge et mer ubetinget alvor bak noen av dem, uten at jeg har forutsetninger for å vite så mye om det. Andre ganger slippes humøret enda mer utemmet ut. Låtene og produksjonen er prima, og musikerne gjør en fremragende jobb og får plass til å skinne. En god 5/6, dette!

Nydelig musikk fra The Last Hurrah (!!)

The Last Hurrah (!!) – Modern Nostalgia (album 2023)

Presesebilder

Jeg vil tro at tittelen på det nye albumet til legenden HP Gundersens og prosjektet hans The Last Hurrah (!!) henspeiler på at det renner mye godt musikalsk arvegods gjennom låtene. Rett og slett Modern Nostalgia.

På Modern Nostalgia har Gundersen med seg Stein Inge Brækhus på trommer, Nora Yoyue Zheng på det kinesiske strengeinstrumentet guzheng, bassist Andreas Nausdal og fiolinist Mari Pedersen samt flere gjestemusikere. Da Cecilie Leganger medvirket i TV-programmet Mesternes Mester, virket det som en av verdens beste håndballkeepere gjennom tidene trivdes vel så godt bak pianoet som å gjennomføre ulike sportslige konkurranser. Leganger er gift med HP Gundersen og bidrar både på piano og kor. Gundersen har skrevet musikken til albumet, flere har bidratt med tekster, amerikanske Leslie Ahern er én av dem.

Modern Nostalgia er det femte albumet som HP Gundersen utgir under navnet The Last Hurrah (!!). Gundersen har fått hjelp av mange ulike musikere på albumene, og de har beveget seg innenfor mange ulike stilarter som pop, americana, jazz og dronerock.

H.P. Gundersen. Pressebilde

Maria Due har også tidligere laget musikk sammen med HP Gundersen, og hennes vokal sender de fem første låtene rett inn i pophimmelen. Disse litt dvelende låtene med fantastiske melodier sender tankene mine i retning av syttitallet og det amerikanske vestkystmiljøet, men også europeisk filmmusikk – ikke minst på «L’Albatros» som har tekst av den franske dikteren Charles Baudelaire. En herlig blanding!

Om albumet hadde fortsatt i dette sporet, hadde det utvilsomt vært et av årets beste, være seg norsk eller internasjonalt. Men gitt at albumet har de låtene og vokalistene det har, kunne kanskje låtene der Maria Due synger vært spredt litt utover. Nå oppleves albumet todelt, nesten som to EP’er. Men det gjør da ikke så mye, heller. Låtkvaliteten er også solid på albumets andre halvdel, enten låtene har vokalbidrag fra artister som Ledfoot/Tim Scott McConell, Foster Timms eller Shane Alexander. Vi glir også sømløst over fra den mest europeiskinspirerte førstedelen av albumet til musikk som er nærmere americana gjennom instrumentalen, tittellåten «Modern Nostalgia» og den lekne «Paradise». I den fine «Dusty Road» er vi langt over i countryland. La gå at «Internet Troll» fremstår noe tannløs når flotte «Healing» får avslutte det hele. Pluss også for plateomslaget som sier mye om hva denne musikken er.

Alt i alt ei plate det er en fryd å høre på. Karakter 5/6.

Artwork: Arnvid Aakre

Innadvendte og utadvendte PJ Harvey imponerte stort

PJ Harvey med band. Sentrum Scene i Oslo. 30. oktober 2023

Hun fanger oss raskt denne 54 år gamle Polly Jean Harvey fra England når hun kommer ut på scenen. Dette nesten utenomjordiske vesenet som både fascinerer, utfordrer og til slutt slipper seg, bandet og publikum løs i en ganske så imponerende konsert der hun og bandet har mye å by på!

PJ Harvey holdt to konserter i Oslo på denne turneen. Jeg var tilstede på den første av dem, mandagens konsert.

Jeg er ingen PJ Harvey-ekspert. Ett par CD-er med henne står i hylla, men jeg har ikke spilt dem veldig mye. Plata som kom i sommer, I Inside The Old Year Dying, har foreløpig fått tre runder uten at jeg har fått den ordentlig under huden. Da vet du hvor du har meg. Likevel, jeg så frem til denne konserten. PJ Harvey har alltid fascinert meg, og album og konsert er ikke alltid det samme. Noen ganger er det fint å stille med et åpent sinn uten for mange forventninger og bare ta til seg det som kommer!

Konsertens første del var viet hele det nye albumet. Albumet skal være inspirert av hennes dikt «Orlam», og ble delvis improvisert fram sammen med produsentene Flood og John Parish. PJ Harvey har beskrevet albumet som balsam og trøst for tidene vi er i. Tekstene har blant annet bibelske bilder og referanser til Shakespeare og Elvis Presley.

På konserten ble det en svært givende stund med sangene på hennes nye album. Det var tydelig at dette prosjektet betyr mye for Polly Jean, og det var bare å bli med henne på ferden og gi deg over til disse låtene. PJ Harvey klarte på mesterlig vis å gå inn i sangene, på mange måter fremstod hun innadvendt, men likevel; gjennom den krystallklare musikken, en stemme som kan knuse glass og kroppsbevegelser nådde hun like mye ut til publikum som til sitt eget innerste. Bandet holdt hele tiden igjen, dette var ikke tidspunktet for å utagere. En svært fascinerende og unik opplevelse fra en artist som utforsker både seg selv og kunsten. Her var det ikke mange kameraer å se i aksjon – jeg følte meg som en forbryter der jeg raskt tok noen bilder uten å studere resultatet – og et publikum på den utsolgte konsertenvar nesten helt stille.

Da sangene fra det nye albumet var gjennomspilt, var jeg godt forsynt med denne siden av PJ Harvey. Og et mellomspill der bandmedlemmene sang «The Colour of the Earth» løste opp stemningen noe. Nå ble det flere av PJ Harveys mest kjente låter. Først en herlig «The Glorious Land» og en like flott «The World That Maketh The Murder»: ”What if I take my problem to the United Nations?” – dessverre er det ikke alltid det utgjør noen forskjell. Etter disse tre låtene fra albumet Let England Shake (2011) fikk vi glimrende versjoner av låter fra To Bring You My Love (1995) med flere. Jeg nevner spesielt «The Garden» fra Is This Desire? (1998), men kunne like gjerne trukket fram andre låter. Bandet ble friere og fikk i større grad briljere både på perkusjon, fele, gitarer og mer til. Om noen er i tvil; PJ Harvey imponerer minst like mye som punker som kunstrocker, så dette ble også litt gøy, foten min måtte bevege seg.

Alt i alt en konsert som krevde en del av sitt publikum, men publikum leverte, og det samme gjorde jammen PJ Harvey og band også!