Gubberock

De er ”Best i motlys“

Best i motlys – Dagslyset venter (album 2024)

Én av favorittlåtene mine på dobbeltalbumet Dagslyset venter med Best i motlys er «Tapte dikt». Bjørn Sundquist leser, Trond Granlund synger, og bandet briljerer med piano, elektriske gitarer og dask på trommer. Jazz? Rock? For ei stemning som skapes! “…når pennen din har svikta deg, har verden blitt for stor“. Slik føler jeg det egentlig her jeg sitter og skal forsøke å yte dette verket litt rettferdighet. Kommer ordene?

Musiker Trond Granlund, skuespiller Bjørn Sundquist, musiker Johan Berggren og forfatter Yngve Kveine er best i motlys? Disse fire er oppe mot sitt aller beste på albumet Dagslyset venter, så jeg synes jeg treffer godt med denne formuleringen som kan ha mange tolkninger. Og den bokstavelige? Hva som egentlig ligger i gruppenavnet Best i motlys, er som mye på denne plata opp til lytteren å tenke litt på, kanskje tolke på egenhånd.

”Tekstene skaper et univers som det er opp til musikerne, artistene og publikum å tolke. Det er her spenningen og psykologien ligger.“
– fra albumets omslagshefte

Samarbeid. For to-tre år siden tok forfatter og Oslo-beboer Yngve Kveine kontakt med musiker Johan Berggren fra Lillehammertraktene. Han hadde en del tekster liggende, om ikke Johan kunne tenke seg å skrive melodier til dem? Yngve hadde nesten gitt opp, men så etter flere måneder lå de plutselig der, flunkende nye melodier satt til Yngves tekster. Johan Berggren er kjent for mange av Gubberocks lesere. Han har nå flere kritikerroste album bak seg – de fleste er norskspråklige – det siste kom i fjor høst. Som om dette ikke er nok, har de fått med seg Trond Granlund og skuespiller Bjørn Sundquist. Trond er rett og slett en av de aller beste norske formidlerne av musikk i mi bok. Det spiller liten rolle om det er eget eller andres materiale han fremfører; som regel vet jeg ikke hva som er hva, for når Trond spiller en sang er den hans, om så bare for de minuttene han spiller den. Slik er det selvfølgelig også her. Det er Tronds plateselskap Østkanfolk dette albumet utgis på.

Bjørn Sundquist er jo én av Norges store skuespillere. Jeg har nok sett ham i litt for mange usympatiske roller, for jeg blir alltid fylt med litt skrekkblandet respekt når jeg ser ham. Og han evner også å gi en ekstra nerve til dette prosjektet. Bjørn har bakgrunn fra et Hammerfest-band på 60-tallet og har også spilt gitar i band offentlig ved noen anledninger. Jeg så ham også i Dylan-forestillingen Vikla inn i blått på Det Norske Teatret, så ukjent med musikk er han ikke.

Vanlige folks tur. Da vi fikk ny regjering i 2021, hørte vi en stund om at det nå var vanlige folks tur. Det slagordet er vel lagt på skraphaugen nå. Best i motlys fremhever at de heier på alminnelige folk: De som sliter, de som taper i kjærlighet eller drukner i vindunker. Det er herlig å høre Johan Berggren synge en tekst jeg forestiller meg han er nærme å kunne ha skrevet selv, «Vindunken». Av alle sangene på dette albumet, er dette den mest Johan Berggrenske, men har jeg hørt bandet hans, Trøgstad Musikkkompani, spille lettbeint bluegrass før? Joda, det kan nok tenkes, jeg har ikke finlyttet på albumene til Johan nå, men jeg husker et band som imponerte ikke så rent lite på Herr Nilsen i Oslo for et par år siden.

Trøgstad Musikkompani! De fire artistene er til sammen et lag som formidler tekster. Vokalene er av og til så langt framme i lydbildet – så nære oss – at du tror vokalistene skal komme ut av høyttalerne. En kunne jo tenke at det blir lite plass til bandet i en slik sammenheng. Men tvert i mot, det får god plass. Musikerne spiller country med nydelig steelgitar som på Johan Berggrens album. Men de spiller sannelig så mye mer enn country, og på noen av låtene går samarbeidet opp i en større enhet, ja, større enn det meste annet.

«Så godt!» Kronologi – hva er det? Jeg rykker tilbake til låt nummer fire, «Så godt», albumets mest umiddelbare og fengende låt? Trond Granlund, altså! ”Vi vet begge vel// dette er vår siste kveld// den må føles bra// vi skal dra”. Så mange motstridende følelser på en gang, bare i dette verset.

De første gangene jeg hørte dette dobbeltalbumet, tenkte jeg at del én er flere hakk bedre enn del to. For å yte del to rettferdighet begynte jeg å dele lyttingen i to, eller bare rett og slett starte med del to. Det var lurt. Jeg har nevnt «Vindunken», sunget av Johan Berggren. Men andre halvdel starter med at Bjørn Sundquist fremfører «Søvn for den søvnløse». Som den mannen kan lese: ”Og det er i denne rytmen av passivt raseri du ligger og vrir deg alene nok en kveld“. Du kommer på innsiden av teksten, enten du forstår den eller ei. Og bandet maler på, slentrende piano. Bjørn – jeg er på fornavn med ham nå – har mer å by på. Ny favoritt: dramatiske «Ordene».

Yngve Kveine selv tar førersetet mot slutten – han resiterer også på den glimrende rockeren «Strafferunder i september» på albumets første halvdel – og bandet får frem enda flere sider av seg selv på «Groruddalen blues»: ”Det ække det at du var borte// Det er det at du aldri dro//stemninga ligger i deg// skaper en sjelden ro». Vakkert. Teksten og rytmen i «Groruddalen blues» sender tankene mine i retning av en annen Oslo-forfatter, nemlig Lars Saabye Christensen og hans «Hvor er det blitt av alle gutta»? Ja, hvor var det det butta for hovedpersonen i «Grus og ledninger» som er mørkere enn «Groruddalen Blues, men beslektet: «Det er gatene som fører meg// det er her jeg holder til// Det er de som styrer føttene// mot alt jeg ikke vil». Først trodde jeg Yngve sang denne, men dette er nok enda et eksempel på en Johan som synger fra stier han ikke har gått på før. Joda, det er Johan som synger – mens Yngve resiterer, ikke synger – på «Groruddalen Blues» og «Strafferunder i september», også, kunne Yngve fortelle meg. Jammen lurte han meg der, Johan, jeg får hans nesten skjulte flir et sted på netthinnen.

Bjørn Sundquist avslutter det hele, helt alene uten akkompagnement med «Begravelsesagenten». Det er over, og helt tilfeldig har jeg ikke nevnt de tre singlene som ble sendt ut i forveien. Én av dem er den fortreffelige åpningen «Mitt Oslo» fremført av Trond Granlund. De to andre følger like etter på albumet og er like bra. Så er det jo nydelige «Det er her jeg hører til» eller «hører tel» som Trond Granlund naturlig nok synger – og for en pedal steel! Og på fine «En morgenstund så blå» får vi en litt annerledes Johan enn vi er vant til. Og igjen får Mats Raknerud på gitarer skinne. Nå kom ordene. De ble for mange. Jeg håper de ikke tilslører, men varmer, for å stjele litt fra en låttekst.

16 låter er mye å gape over for en rastløs sjel. Er du ødelagt av for mye retningsløs scrolling på telefonen, gjør som meg; start med del to av og til, og få med deg de litt mindre umiddelbare, men ikke dårligere, låtene der!

Dette er et særdeles vellykket prosjekt fra initiativtaker og tekstforfatter Yngve Kveine, melodimaker Johan Berggren og de gode hjelperne. De fire stemmene står bra til hverandre. Forskjellige, men de oppleves som et helhetlig lag. Med sterke tekster og melodier er det ikke så mye mer å be om. Bandet Trøgstad Musikkkompani gjør trolig sin aller beste platejobb til nå, og om jeg ikke har fått med meg det før, er jeg nå ikke i tvil om at de kan spille omtrent hva det skal være; viser, country, bluegrass, jazz, rufserock, blues. Både band og artister strekker seg i litt nye retninger, uten at det blir for mye av det gode.

Løp og kjøp. Om du liker fysiske produkter, vil du ha stor glede av å eie dette albumet. Nydelig design. Sett deg ned med tekstene, skru opp lyden og nyt den flotte musikken! Jeg er alltid litt skeptisk til å ta frem seksere, men den må fram! Så da setter jeg strek med en strofe fra det som kan være en av låtene tittelen på albumet, Dagslyset venter, kan være særlig inspirert av. «Mitt Oslo» kan fort kan vise seg å være den neste store Oslosangen:

”Så gi meg en time til
mens byen er grå
og rolig venter på at du forstår
at gleden er en tidlig Oslo morgen
før trikken går og mennesker hopper på“

Albumet gis ut fredag 26. januar 2024. Konsert i Oslo på lørdag!

Warren needs a Shooter!

Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)

Tittelen på denne omtalen av Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon er er ordspill på en Warren Zevon-låt som ikke er på dette albumet. Shooter gyver imidlertid på med en første låt og ikke minst en første strofe som oppleves som nokså dagsaktuell:

“ I went home with the waitress, the way I always do//How was I to know, she was with the Russians, too?“

Send «Lawyers, Guns And Money», ja. Gitar fra John Schreffler, Shooter på piano og med en stemme som kler Zevons sanger, og som vi hører er langt under huden på dem.

“Over the last probably five years, I became like a Zevon nut“
Shooter Jennings til Rolling Stone

Shooter konsentrerer seg om studioarbeid for andre. Shooter Jennings, sønn til Waylon, la i 2022 egen musikk på hylla. Samtidig avlyste han sin deltakelse på Oslo Americana i juni 2022. Han ville konsentrere seg om arbeid i studio med andre artister. Han er nemlig en dyktig produsent som har hjulpet artister som Tanya Tucker, American Aquarium, og han hadde også produsentjobben på fjorårets glimrende album med Vincent Neil Emerson. Men helt fanatisk kunne han ikke være, og når kona hans ymtet frampå om at han kanskje kunne gjøre noe Warren Zevon-stoff, ble det slik. Konserten her er fra høsten 2022 i Zevons hjemstat California og ble gitt ut som album i november 2023.

Den godeste Shooter ble også en pådriver for å få Warren Zevon inn i Rock And Roll Hall Of Fame. Foreløpig har det ikke lykkes, merkelig nok. Men slike utnevnelser – og mangel på dem – blir fort omdiskutert. I Norge er det nå en debatt om Rockheim Hall Of Fame startet av haldenseren Tom Skjeklesæther som mener trønderne har fått for mye plass. Zevon selv, vel han så for seg andre utnevnelser i låten «Bad Karma»: “Ought to hang my picture// In the All-Time Losers’ Hall of Fame“.

Enjoy Every Sandwich. Det er gitt ut hyllestalbum til Warren Zevon før. Ikke lenge etter at Warren Zevon døde i 2003 samlet Warrens sønn, Jordan, folk som Bob Dylan, Steve Earle, Don Henley, Pixies og Bruce Springsteen for albumet: Enjoy Every Sandwich. The Songs Of Warren Zevon. Det albumet har fine versjoner av Zevons låter, men det hele blir for springende og for lite helhetlig til at den har fått mange gjennomlyttinger av meg. Den helheten gir Shooter Jennings oss.

Warren Zevon var en outsider. Om han var en «Innocent bystander» er mer usikkert, eller rettere sagt, nokså sikkert at han ikke var. Alkoholisert og nokså hemningsløs på det verste. Ekskona skrev mye om dette på oppfordring fra Zevon selv i boka hun skrev om ham. Og Zevon summerer litt av dette opp på treffende vis i en låt fra hans siste album The Wind (2003): ”Who’ll lay me out and ease my worried mind//While I’m winding down my dirty life and times”.

«Dirty Life And Times» er én av få nyere låter av Warren som Shooter har inkludert blant de tretten låtene vi får servert. Han tar også med «Keep Me In Your Heart» fra The Wind, «My Shit’s Fucked up» og «I Was In The House When The House Burned Down» fra Life’ll Kill Ya (2000) og «Searching For A Heart» fra Mr. Bad Example (1991), men ellers er det den selvtitulerte Warren Zevon (1976) og Excitable Boy (1978) som gjelder. Det er litt synd at plater som The Envoy (1982), Sentimental Hygiene (1987) med mange flere ikke er dekket, men forståelig også. Det var de to syttitallsplatene som etablerte Zevon som noir-rockens foregangsmann og ypperste representant. Til dels makabre og mørke tekster som kunne være treffende for tidsånden og ham selv, men dessverre også har mer universelle kvaliteter.

Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.

Stand In The Fire. De fleste versjonene av de eldre låtene her har konkurranse fra Warrens eget livealbum Stand In The Fire– Live At The Roxy (1980). På det albumet skinner Warren i all sin halsløse herlighet. Dét albumet har faktisk det jeg vil kalle dødpunkter, i hvert fall låter som jeg ikke liker så godt, men er uansett ei av tidenes beste liveplater. (Les om det her.) Shooters album har dog ikke slike dødpunkter. Og selv om han ikke er like rå, er han heller ikke langt unna. Man kan selvfølgelig si at både stemme, piano og gitar ligger så tett opp til Warren Zevon live at han ikke tilfører så mye nytt. Det er likevel noe med nyansene som gjør at jeg kan høre albumet om og om igjen. Brist i stemmen på litt ulike tidspunkt i låtene, litt ulik frasering her og der. Og ei låtrekke av en annen verden!

Jeg elsker disse versjonene. Jeg plystrer med til den makabre «Excitable Boy», jeg hamrer på luftpianoet, henter fram luftgitaren. På «Werewolves Of London» må jeg rive meg løs fra skrivingen, ta en tur bort til stereoen en tidlig søndags morgen, skru opp, bevege meg med kaffekoppen på stuegulvet og ule! Jeg blir visst aldri lei av disse låtene. Som Shooter synger på «The French Inhaler»! Og selvsagt får vi «Desperados Under The Eaves». Jeg klarer ikke velge tekstlinje derfra denne gangen, alle er perfekte, så slå den opp selv. Vit at den i det minste er semiselvbiografisk.

Warren needs a Shooter! Vi trenger deg. Takk for at du bidrar til å bevare Warren i hjertene våre. Derfra forsvinner han nok ikke med det første. Nå har jeg gått videre til The Wind.

«Norgesmesteren» i pop tar sommeren på forskudd

Haakon Ellingsen – Every Day The Weather’s Changing (album 2024)

Haakon med de to han gjør spillejobber med, Gaute Storsve og Jacob Holthe Thorsen. Foto: Dag Thrane. Albumcover

”What did I do to get out of the blue?
Pay due to the melody, the melody
What did I do to overcome you?
Paid due to the melody
It’s holy and it’s happening all the time”

Hva skulle vi gjort uten musikken. Godt humør, småmelankolsk, eller trist. Musikken er der. Trofast. Noen ganger er en poplåt med en fin melodi nok. «The Melody» på Haakon Ellingsen nye album, Every Day The Weather’s Changing, har ikke ambisjoner utover å være en hyllest til selve melodien. Men det er da ambisjon nok. Og låten innfrir! Gitarene! Albumets aller fineste låt. Trolig én av de aller fineste låtene i 2024. Og joda, det er flere fine melodier med fine tekster på dette albumet. Og nå seiler enda en låt opp i den uhøytidlige konkurransen om å være albumets beste, «The Text Message»!

Nå er de tilbake, parhestene Haakon Ellingsen Kyrre Fritzner. Haakon lager låtene, Kyrre Fritzner produserer. Haakon forteller at de er gode på helt ulike ting, og at de derfor utfyller hverandre perfekt. Komplementære egenskaper kalte vi slikt da jeg studerte samfunnsøkonomi en gang i forrige årtusen.

Popgeniet. Jeg har også tidligere skrevet om musikken til Haakon Ellingsen og betegnet ham som et popgeni som blander de ingrediensene som skal til for å lage et både fengende og spennende popbrygg. Haakon Ellingsen har bakgrunn fra The Last James, WHEN og Gramophones og fra tidligere soloutgivelser. Han synger og spiller på flere etniske instrumenter, gitar og keyboard. Med seg har Haakon og Kyrre fått Jørn Christensen, kjent fra blant annet Can Can og Mercury Motors, og Lars Lundevall fra deLillos. Bjarne Gustavsen spiller piano på ett av sporene.

Et sommerlig bilde av Haakon.
Foto: Henriette Nilsson

Sommermusikk i januar? Haakon Ellingsens lager melodiske poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Byrds, The Beach Boys, Donovan, Tom Petty og mange flere. Flotte vokalharmonier. For meg er dette sommermusikk. Eller musikk om du lengter etter sommeren. Flotte «Fields Of Heather» som ble gitt ut i desember var nettopp Haakons julesang, eller rettere en sang som fikk oss til å drømme oss til sommeren. Jeg elsker den åpne lyden av gitaren på denne og andre låter som for eksempel den etterfølgende «Something So Great». Om det ikke er tradisjonell gitar, så låter det i hvert fall himmelsk fra strengene og resten av popbrygget til Haakon, Kyrre og vennene deres.

Tittelen på platen antyder noe som er i kontinuerlig endring. Tematikken er mangfoldig og eksistensiell: Kjærlighet, død, savn, oppbrudd, forelskelse, vennskap, humor, barndom, dagen derpå.
Haakon Ellingsen

Jeg opplever nettopp «drøm» som et stikkord for disse låtene. Og nå trenger vi slik musikk mer enn noen gang. Hør på den første låten «Butterfly» og på «Fire Engine Man» som både bokstavelig talt og i overført betydning lar deg fly av sted. Om å tenke tilbake på barndommen, kanskje noen hint av Paul Simon med platas tittel i bakhodet:
“No, it isn’t strange,
After changes upon changes
We are more or less the same,
After changes we are more or less the same.» – Paul Simon i ekstraverset på «The Boxer»

Lars Lundevalls Rickenbacker,
12-strenger, i studio. Foto: Haakon Ellingsen

Uimotståelig. Låten som mer enn noen annen handler om endring er naturlig nok den tittelen på albumet er hentet fra, «Rusty Morning». Humøret skifter med været – og kanskje med grad av bakrus, ikke vet jeg. Låten begynner med et nydelig piano og Haakons stemme, før flere musikalske effekter kommer inn. Melodien står og dirrer en stund før trommene smyger seg inn og leder an når Haakon girer forsiktig opp.

Mye! Joda, det er mye mer på dette albumet. 12 låter på over 40 minutter. Jeg hører nå instrumentalpartiet på «The Text Message». Elsker det, ja, hele låten, denne er glitrende! Men slik er det jo med Haakon Ellingsen musikk, og dette albumet. Mye å oppdage, mye å kose seg med. Legg merke til melodien! Men la deg også forføre av instrumenteringene og hele lydbildet. Poesi både i musikk og tekster. Jepp, saker!

Jeg kliner til å gjetter på at denne er til kona Henriette Nilsson; hvis det er hun som er «Loyal As My Martin Guitar» tenker jeg Haakon har brukt den sterkeste kjærlighetserklæringen han har i skuffen, og:

”I was searching
all the time
And I found you there at last, I did

You are my superstar“.

Wilcos Jeff Tweedy om livet og musikken

Omtale av følgende bøker av Jeff Tweedy:

Let’s Go (So We Can Get Back), A memoir of recording and discording with Wilco, etc. 2018)

How To Write One Song, Music that changed my life and life that changed my music ( 2020)

World Within A Song (2023)

Jeff Tweedy har gjennom en årrekke vært en svært produktiv artist, ikke minst med bandet hans, Wilco, men også som soloartist, familieprosjekter og i andre bandprosjekter. Senest i fjor ga han ut ei sterk plate med Wilco. Mange av røttene hans er festet i countrymusikken, men han lar seg ikke så lett båssette, og det er også noe av det han har på hjertet i bøkene sine. Jeg har brukt desember på å lese de tre bøkene han har gitt ut de seinere årene, for uordens skyld i motsatt rekkefølge av når de ble gitt ut. Men vi tar dem kronologisk her:

Let’s Go (So We Can Get Back) (2018)

Let’s Go (So We Can Get Back) er tilegnet kona Susise og sønnene Spencer og Sammy. Barna er nå store, og det er fint å lese om hvordan denne familien nå fremstår som en sammensveiset familie som også samarbeider om musikk. Det trengte ikke gå slik. Da Jeff Tweedy jobbet med albumet A Ghost Is Born (2004), var han redd han jobbet med sitt testamente til barna. Han var sterkt pilleavhengig, og det hadde gått så langt at han stjal lindrende kreftmedisin fra den døende svigermoren.

Pilleavhengigheten hadde trolig sin rot i en kombinasjon av migrene og depresjon. Alkohol hadde han kuttet ut tvert rundt 1990. Rusavhengigheten lå i familien. Jeffs far var en relativt velfungerende alkoholiker som skjøttet din jobb, til tross for at han drakk et par sekspakninger med øl hver kveld. Jeff vokste opp i et hjem med uklare grenser, sterkest knyttet til sin mor, men med et avklart forhold til sin far mot slutten av farens liv. Han fattet tidlig stor interesse for musikk, og fikk tidlig bred kunnskap om artister.

Tweedy forteller om sitt vennskap og samarbeid med Jeff Farrar i det banebrytende bandet Uncle Tupelo i første halvdel av 1990-årene og det som han i ettertid ser som et uunngåelig brudd med Farrar. Men det ligger en sårhet her, en sårhet vi også finner i omtalen av den andre Jay. Jeff beskriver nemlig også sitt forhold til Jay Bennett i Wilco, en svært talentfull musiker som utviklet en vanskelig personlighet – trolig som følge av rusproblemer – og som døde i 2009.

Til tross for stor suksess, i hvert fall innenfor normale rammer, klarer ikke Tweedy å se på selv selv som stjerne. Han har gått i diskusjoner med publikummere og oppfattet at de er på likefot. Det har resultert i at fans har følt seg tråkket på av helten. Noen av oss husker også solokonserten i Oslo i 2018 der flere i publikum fikk sitt pass påskrevet, og der han hadde en lengre bisarr diskusjon med en publikummer på galleriet på Sentrum Scene.

Joda, ei svært leseverdig bok om Jeff Tweedys liv og musikk!

How To Write One Song (2020)

I selvbiografien er Tweedy opptatt av hvordan han opprettholder kreativiten, er en skapende artist. Dette diskuterer han videre i How To Write One Song. Her er det gleden ved å skape noe som ingen andre har skapt før som er i sentrum. Låtskrivere kan lære om kreative metoder for å komme opp med noe unikt. Men Tweedy er også opptatt av at dette er en glede alle kan ha, selv om det ikke blir stor kunst av det. Bare se på barn som ligger på gulvet og tegner!

Man må ikke vente på inspirasjon, men ha disiplin, sette seg ned med arbeidsredskap, enten det et malepensel, penn og papir, PC eller mobil. Selv lager Tweedy en mengde låter, låter som han ikke gir ut, men som bidrar til at han er kreativ og hele tiden opplever gleden ved å skape; ved å leke. En kort og lettlest bok på 160 sider.

World Within a Song (2023)

I fjorårets bok, World Within a Song, skriver Jeff Tweedy om sanger som har endret livet og musikken hans. Boka er i så måte ikke så ulik Bob Dylans The Philosphy Of Modern Song (2022). Han viser her en svært variert musikksmak og har noen overraskende valg som «Dancing Queen» med ABBA, en låt som han først har sett storheten i de seinere årene. Jeg er personlig svært glad for å se Randy Newmans «In Germany Before The War» fra Little Criminals (1977) omtalt, en fantastisk sang som altfor ofte kommer i skyggen av «Short People» på samme album.

Vi får også lese om hvordan en gretten Timothy B. Schmidt fra The Ealges ødela Tweedys forhold til Zevons låter da Uncle Tupelo skulle varme opp for Warren Zevon med Schmidt i bandet. Tweedy er heller ikke noen stor fan av Bon Jovi, får å si det forsiktig. Men han skriver engasjert om låter av 10CC, The Band, Bob Dylan, The Beatles, R.E.M, Paul Westerberg, Joni Mitchell og mange flere. «Happy Birthday»? Nei, alle forventer at han skal lese ann i bursdagsselskap.

En fornøyelig bok om mye bra musikk!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Let’s Go (So We Can Get Back) (2018)

How To Write One Song (2020)

World Within a Song (2023)

Del dette: