Bra saker fra hjembyen min

Haugland – På vei (album 2023)

Det hviler en eim av nostalgi over de beste låtene på Tor Johan Hauglands første norskpråklige album. Midtveis får vi den aldeles nydelige låten med den beskrivende tittelen «Kaffen fra i går». Livet er ikke lenger det det var i 1984 da Bruce Springsteen ga ut albumet Born In The USA. Men hovedpersonen har levd sitt liv, vunnet og tapt. «No retreat, no surrender». Strengemester og produsent Freddy Holm har sørget for et subtilt og flott lydbilde. Albumets beste tittel, og låt!

Haugland har tidligere bak seg flere engelskspråklige utgivelser i ulike bandprosjekt, blant annet nylig i Murky Tide. Nå har han reist fra Mandal til Halden og fått hjelp av Freddy Holm på alle verdens instrumenter. Eivind Kløverød spiller på slagsinstrumenter og Jørun Bøgeberg spiller på bass. Vi kjenner dem fra før, de spiller med Tove Bøygard, og hun kaller dem verdens beste band! Og det er ingen tvil om at de løfter dette albumet ett hakk eller to.

Den fine tittellåten «På vei» åpner albumet. Stort sett vil jeg kalle musikken på albumet for visepop, der instrumentene av og til sender oss inn i amerikanaland. Fela til Freddy Holm bidrar til at den første sangen lukter også litt av norsk folkemusikk.

På vei» oppsummerer på mange måter essensen og mangfoldet på albumet – både musikalsk og tekstmessig

–Tor Johan Haugland

Tematikken på flere av låtene er blant annet utenforskap, dyrtid og framveksten av det nye klassedelte samfunnet, noe som kommer til uttrykk blant annet på «Bedre dager», mot slutten av albumet: ”Bedre dager, et pusterom//Det æ alt æ ber om”. Refrenget plasserer – deler av låten i hvert fall – i et poplandskap. Der vil jeg også plassere den tidlige låten «Tidevann», det er kanskje låten jeg liker minst.

Bedre liker jeg de mer visepregede sangene som nevnte «Kaffen fra i går» samt «Holmgang» – herlig åpning og skrudd instrumentering – og de delikate «Lause tråde’» og «Kommer hjem». Dette er flotte låter med meningsfylte og ettertenksomme tekster der det ligger mye innhold og dirrer usagt mellom linjene, inspirert av en annen mandalitt, nemlig Kjell Askildsen?

Og de to siste låtene «På leid» og «Blå time» bidrar begge til at denne plata blir bedre etter noen gjennomlyttinger og til at albumets del to fremstår bedre enn den første. «På leid» er spekket med nerve i både meldodi, tekst og musikalsk fremføring.

Alt i alt ei plate som varierer mellom å være trivelig og svært bra. Gøy å høre tekster på mandalsdialekt. Flott produksjon. Enkelte låter, som «Tidevann», «Bedre dager» og tittellåten, hadde vært enda bedre om refrengene var tonet litt ned, og de hadde tatt litt mindre plass, der har du meg. Men mye fint, også ved dem, og kanskje er det disse låtene som vil fange mange lytteres oppmerksomhet og sende dem videre til de enda bedre låtene? Albumet vokser fortsatt og kan fort havne på 5 av 6.

Jeg nevnte avslutningslåten «Blå time». En kort, åpen og vakker tekst som står bra til musikken, her får vi også praktfullt munnspill fra Haugland selv:

”Innerst i veien
Står grinda og vente’
Stien bak husan
Der du og mæ skulle gått

Blå time“