Neil Youngs Zuma og Dume

Neil Young & Crazy Horse: Zuma (album 1975)
Neil Young & Crazy Horse: Dume (album 2020)

Tegning: James Mazzeo

Zuma er blant Neils beste. Når noen spør meg hva som er den beste Neil Young-plata, svarer jeg av og til Zuma fra 1975. Nå skal ikke jeg starte en idyllisk søndags morgen med en krangel med meg selv om hvilken plate som er best, men denne er i hvert fall blant kandiatene. Dette er første Neil Young & Crazy Horse-album i navnet etter Everybody Knows This Is Nowhere (1969), selv om Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer bidro på flere Neil Young-album i mellomtida. Dette er også den aller første med gitaristen Frank Sampedro som erstatter for da avdøde Danny Whitten. Vi snakker nå om den lengstvarende Neil Young & (With) Crazy Horse-konstellasjonen, en konstellasjon som fikk sin avslutning i Oslo Spektrum i august 2013, dagen før Frank Sampedro skadet fingeren.

Dette er egentlig ei oppløftende gitarplate. Til tider musikalsk i hvert fall. Neil Young hadde bak seg noen turbulente år med overdosedødsfall blant venner og oppbrudd fra samboer Carrie Snodgress. Flere av sangene er inspirert av oppbruddet med Carrie, ikke minst den lange, fantastiske «Danger Bird» som flyter av sted over en uttrykksfull vokal, en vokal som i perioder går helt ut over kanten av stupet, hele tida backet av kompet og gitarer som langsomt skjener av sted. Bedre blir det ikke!

Men det er ikke så langt unna. «Pardon My Heart» er Neil Young som følsom ballademaker på sitt aller beste. En lavmælt, inderlig akustisk sak. Den store, og mest spilte sangen fra albumet er selvfølgelig «Cortez The Killer». Her er fortsatt Carrie med oss i ånden, men Neils fascinasjon for gamle kulturer skinner også gjennom, og det er til tider vanskelig å vite om «Cortez The Killer» er ham selv, Carrie eller rett og slett Hernán Cortés (1485–1547) som erobret Mexico for Spania. Deler av sangen var påbegynt mange år før Neil ble kjent med Carrie, så man kan selvsagt spørre seg hvorfor jeg skal trekke Carrie inn i det hele. Neils tolkning av sangen kan du lese i Wikipediaartikkelen om plata. Der kan du også lese at strømmen gikk under det tredje verset, og at hele verset ble utelatt fra både plate og seinere innspillinger. «Cortez» er av de sangene som jeg ikke alltid synes fungerer bra live. Jeg er ikke veldig begeistret for reggae-versjonen på det ellers utmerkede Live Rust for eksempel, men når den fungerer, som på Zuma, er den nær himmelsk, med en lang fantastisk intro.

Nå er ikke Zuma bare de store låtene. Én av de sangene jeg husker best fra konserten på Kalvøya i 1996, er den rå «Barstool Blues». Åpningslåten på Zuma, «Don’t Cry No Tears», sitter som ei kule. I likhet med flere sanger på albumet er den løselig basert på tidligere og til da ikke utgitte Neil Young-sanger. Jeg elsker å skrike med til «Lookin’ For A Love», og sanger som «Drive Back» og «Stupid Girl», sanger som egentlig ikke er blant Neils beste, er en betydelig del av den musikalske helheten.

Originalfoto: Den legendariske Henry Diltz

Dume er den alternative omveien. Til helheten hører også albumcoveret av James Mazzeo. I flere kåringer har det nådd høyt på listen over tidenes verste platecovre. Smaken er som baken. Albumet er spilt inn i produsenten David Briggs’ garasje nær Pont Dume og Zuma Beach i California. Da Neil Young i 2020 slapp tidiskboksen Archives Vol. 2. viet han en hel disk med innspillinger herfra og kalte den naturlig nok Dume. Noen ganger skrevet Dume., med punktum. Den eneste låten og versjonen fra Zuma som ikke var med, var den pene «Through My Sails» som fikk roe ned og avslutte originalalbumet, og der Crazy Horse var erstattet med Crosby, Stills & Nash.

For meg er låtrekkefølge og utelatte spor (!) en viktig del av totalopplevelsen, og Dume er derfor på sett og vis et nokså annerledes album sammenliknet med Zuma. Og det er jo også noe av vitsen med archives-prosjektet til Neil Young. Han vil vise fansen – ja, arkivutgivelsene er ofte rettet mot de mest hardbarkede blant dem, mens andre mener at arkivene bør låses og nøkkelen kastes, det holder nå! – en alternativ historie. At Dume nå er utgitt på vinyl, bidrar til at mange av oss opplever plata på nytt, isolert fra resten av Archives Vol. 2, som samlet kunne være mye å gape over.

Dume har hele tre fremtidige Rust Never Sleeps-klassikere. «Ride My Llama», «Powderfinger» og «Pocahontas», alle i elektriske versjoner; «Pocahontas» omtrent som den ble fremført på Kalvøya i 1996. Tematisk står låtene godt til «Cortez The Killer», og drar Dume et hakk bort fra Carrie og et hakk mot gamle kulturer. «Sedan Delivery» – også den senere utgitt på Rust Never Sleeps (1979) – hører til disse innspillingene, men den ble prioritert bort siden versjonen nylig ble gitt ut på arkivutgivelsen Chrome Dreams. «Born To Run» er ikke blant mine favoritter her, jeg foretrekker langversjonen på den utvidede Ragged Glory-utgivelsen fra i fjor høst. Dume har også en tidlig småpludrete versjon av «Too Far Gone», en sang som første gang så dagens lys på Freedom (1989). «No One Seems To Know» var lenge en favoritt på en bootleg-plate jeg kjøpte i USA for tredve år siden. Her kommer den i fin pianoversjon, og med litt alternativ tekst. Sammen med fire øvrige spor på vinylens side fire, en sang som ikke er spilt inn i Pont Dume, men på ranchen til Neil.

«Kansas» og «Hawaii» er kjærkomne også i denne settingen, flotte Neil Young-sanger i klassiske, elektriske utgaver!

Det er fristende å si at man ikke skal røre mesterverket Zuma. Fortsett gjerne å spille plata akkurat slik den opprinnelig var ment. Men det er lov av og til å ta en annen vei, en kjerrevei som ikke er kvistet på en stund, og der du selv må gjøre oppdagelsene og tankearbeidet: “Hva om, hva hvis ikke, hva ville Rust Never Sleeps vært?»

Eller bare nyt musikken!

Kanadisk folkemusikk fra øverste hylle

Corb Lund: El Viejo (album 2024)

Foto: Fra bandcamp

Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, «El Viejo», spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Vjejo betyr noe slikt som ”den gamle“, inspirert av hva Tom Russell begynte å kalle Tyson, og det sier litt om hvem Ian Tyson var for Corb Lund og for Russell. Lund synger om at verden ikke lenger var slik Ian kjente den, og at Ian Tyson selv mente han var laget for tidligere tider; det var på tide å dra videre: ”I think he left us just in time“.

”Think I’ll go out to Alberta“. Corb Lund er en countryartist fra Alberta i Canada som har gitt ut plater i snart 30 år. Ham er én av disse uttalige artistene jeg har hørt om, men aldri sjekket ordentlig ut. Det var på høy tid. Han opererer i et landskap jeg umiddelbart kjenner meg hjemme i. En stor del av mitt musikalske hjerte ligger i country-/folkmusikk der den gode historien står i fokus. Musikken utfordrer meg kanskje ikke så voldsomt; dette er mer som å komme hjem. Og en helt naturlig overgang etter å ha hørt mye på Townes Van Zandt den siste uka. Og det synes som Townes og Corb har minst én interesse til felles; spill. Det kommer vi tilbake til.

Stuemusikk. El Viejo er spilt inn i stua til Lund uten elektriske instrumenter. Kun akustiske strengeinstrumenter og tromme. Det skaper en intim og nokså løssluppen stemning som kler disse sangene som trolig er inspirert av Corbs liv på veien og hans interesse for spill av ulike slag. Albumet begynner da også med den smått fantastiske «The Cardplayer» som drives fram av daskende trommer og historiefortelling av klasse. Hvordan er det å ha flaks et sted du er på gjennomreise og der du ikke vil rekke å tape slik du gjør i det lange løp: ”We’d have given it all back with interest and pleasure in the long run that would never come”.

Sangen med ordspillet «Was Fort Worth Worth it?»er mer av en lettvekter, men fenger likevel, og siden Townes Van Zandt stadig forfølger meg også i denne teksten; Forth Worth var Townes Van Zandts fødeby. I en sterk rekke av sanger synes jeg også den skumle «When The Game Get Hot» med sin svingende melodi og nydelige bass fortjener å nevnes spesielt. Joda, det handler om spill. «It Takes Practice» har en flott driv og punch. I «Insha’ Allaha» beveger canadieren seg mot texmex-musikk med arabiske innslag i tekst og talemåte. Herlig låt.

Alvor og humor. Jeg nevnte sammenfallende interesser med Townes Van Zandt. Albumet avsluttes «Old Familiar Drunken Feeling», en tittel som ikke er ulik tittelen på en sang av en av Townes venner; Mickey Newburys «Funny, Familiar, Forgotten Feelings», men som også handler om å blande alkohol med tabletter på jakt etter den ønskede rusen:

”So, in a desperate position, made the desperate decision that I’d handle this the cowboy way
Which is to pour enough whiskey on the problem till it catches on fire or it goes away“

Oppskriften anbefales ikke, og videoen til sangen antyder at Corb Lund kan være enig i det. Og ikke glem at Red Neck Rehab ikke er som en ferie på Betty Ford for å sitere en annen sang på plata.

El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder. Anbefales!

Høyt, lavt og midt i mellom… eller så nær, men likevel så langt borte

Fra filmen Heartworn Highways. Klassisk scene der den gamle naboen til Townes, smeden Uncle Seymour, må tørke tårer under «Waitin’ Round To Die».

”So close and yet so far away“. Townes Van Zandt ville fylt 80 år i dag. Men det var det uansett ingen som trodde han skulle gjøre. Aller minst ham selv: ”I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does. I’ve designed it that way“. Nå 27 år etter hans død, kan man slå fast at han fikk rett.

Townes Van Zandt var en vandrende selvmotsigelse. Full av paradokser. For 30 år siden sverget jeg til liveinnspillingene fra Townes siste år. På det beste – og verste – viser disse en mann med en sliten gitar og en ditto stemme som stod godt til sangene: ”Not all of my songs are sad…some of them are just hopeless“. Når jeg nå skal sette på musikk av Townes Van Zandt, hører jeg oftere studioalbumene fra rundt 1970, eller Live At Old Quarter spilt inn i 1973. Jeg orker rett og slett sjeldnere å gå ned i det dypet han tar oss på mange av innspillingene fra hans siste leveår. Men versjonene er der, og har uansett satt sine spor innerst i sjelen et sted.

Innspillingene fra rundt 1970 låter unektelig friskere, gitarspillet er fremragende, og produksjonen av studioplatene er stort sett bedre enn sitt rykte. Selv om albumet No Darker Blue fra 1994 har mange strålende sanger, hadde Townes skrevet det meste av det beste allerede i 1973. Og de tidligere innspillingene til Townes får best frem paradoksene.

”Close your eyes
I’ll be here in the morning
Close your eyes
I’ll be here for a while”

«I’ll Be Here In The Morning» er av de sangene som nå mer enn 30 år etter at jeg ble kjent med Van Zandts musikk, bare fremstår bedre og bedre. Den er ikke av hans mørkeste, snarere tvert i mot. Men selv om han trekkes hjem mot kjæresten, så ligger det både på og mellom linjene at veien er minst like viktig. Der kan han lene seg mot vinden, og fortelle seg selv at han er fri. Selv om det måtte være et selvbedrag. For fri ble han aldri; ikke fra demonene som red han, selv ikke med hjelp av sprit og andre stoffer. Tvert i mot. Men hvor inderlig og poetisk kunne han ikke beskrive hjemlengselen:

”All the mountains and the rivers
And the valleys can’t compare
To your blue lit dancin’ eyes
And yellow shining hair
I could never hit the open road
And leave you layin’ there“

Likevel dro han. Gang på gang. Han var i perioder hjemløs og veien var hans hjem. «Highway Kind». «Flyin’ Shoes». Han kunne være verdens snilleste og mest hensynfulle mann. Men også det motsatte. Og han visste det. Dagen derpå kunne han sitte ved sønnens seng og si «Man, it, s a bitch» med stor anger. Ingen kunne som ham beskrive drømmekvinnen!

”Well, the diamond fades quickly when matched to the face of Maria
All the harps, they sound empty when she lifts her lips to the sky
All the brown of her skin makes her hair seem a soft golden rainfall
That spills from the mountains to the bottomless depths of her eyes“

Eller sine egne djevler:

”Well, my body was sharp, the dark air clean
And outrage my joyful companion
Whisperin’ women how sweet did they seem
Kneelin’ for me to command them“

Slik kunne jeg fortsatt. På tirsdag skulle jeg høre noen sanger før nyhetene klokka 21. Er de nyhetene så viktige – jeg kjører på fram til «Debatten». klokka 21:20. Og «Debatten» satte jeg da på. Uten lyd. Det ble halvannen time med Townes Van Zandt før jeg la meg. Og onsdag fortsatte jeg. Nå ble det hele album, Delta Momma Blues og High, Low And In Between. Jeg har ikke stort mer på hjertet i dag. Om du vil lese mer om Townes Van Zandt, kan du lese her:

https://gubberock.com/2023/07/10/townes-van-zandt-for-viderekomne-og-flere-til/

https://gubberock.com/2021/08/29/townes-van-zandt-levde-for-sangens-skyld/

https://gubberock.com/2021/09/18/townes-van-zandt-del-2-sangene/

Thank you, rest in peace! «Rex’s Blues» skrev han til vennen Wrecks Bell. Den kunne vært om ham selv:

”Ride the blue wind high and free
She’ll lead you down through misery
Leave you low, come time to go
Alone and low as low can be“

Levende Chat Noir-historie


REVYGULL! – SANGER OG HISTORIER FRA NORSK REVYS GULLALDER. Chat Noir i Oslo, 3. mars 2024. Med Gutta på skauen (Per Vollestad, Fredrik Øie Jensen og Svein Olav Blindheim)

”Ikke akkurat rock, men kanskje en forløper“, ble det sagt. For meg er dette i hvert fall en viktig del av min musikalske historie. Per Vollestad er en klassisk sanger, forfatter og musikkforsker. Han er vokalist og gitarist i trioen “Gutta på skauen”. På søndag fikk jeg oppleve Gutta på skauen på Chat Noir i Oslo der de fremførte sanger fra Chat Noirs 50 første år. Når Per Vollestad innleder med at Einar Rose og Rolf Just Nilsen er blant hans store favoritter, er i hvert fall jeg med.

Rolf Just Nilsen var én av de store i min barndom, ikke bare som imitator, men det også. Jeg husker jeg fikk budskapet om hans død fra radioen på vei hjem til Mandal fra konfirmasjon i Oslo en maidag i 1981, så dette er mann som har gjort inntrykk. I likhet med Just Nilsen har Per Vollestad stemme som bærer, så da er det vel bare rett og rimelig at forestillingen åpner og slutter med «Operasangeren», gjort kjent av Just Nilsen.

Så er det Einar Rose da. At vi fikk flere udødelige Rose-klassikere, satte selvfølgelig en ekstra spiss på kvelden for meg; «Fotballkampen», «Svigermor og kjerringa og Evensen og jeg», Karl Johan og jeg», blant annet. Som jeg pleide å le av den:

«Men jeg kunn’ ikke ballangsjere,
og Karl kunn’ ikke ballangsjere,
og inn på vann og brød
vi sklei han Karl Johan og jeg».

Her var det virkelig mye god mimring. Og god historiefortelling mellom sangene. Vi ble minnet på hvem som stod bak tekstene; ofte Arne og Kolbjørn Svendsen, Arild Feldborg, Finn Bø, Bias Bernhoft og Otto Nielsen. Og vi fikk innblikk i revyens rolle under krigen og under forbudstida for sterke drikker. Hvordan benytte seg av at sprit kunne selges for helsemessige formål? Mye morsom kreativitet. Mange slet med å få endene til å møtes, da var det bra å kunne bytte goder: «Hvis jeg får mannen din, kan du få mannen min og ei pakke margarin på kjøpet».

Vemodige «Enerhaugen», småtriste «Hovedøen», jeg tenker på dem hver gang jeg er på de trakter. Det er mulig jeg ikke henger helt med i tida, men både tekstene og mange av melodiene – her fremført på beste vis med vokal, gitar, ståbass og tangenter – fungerte som bare det fortsatt.

Mange tenker på Andreas Diesen når de hører ordet revy. Er det noen som har lært oss og gitt oss fantastiske TV-program om de gamle artistene, er det nettopp ham. Og på vei ut virket da selve eksperten fornøyd? Det tenker jeg i tilfellet betyr mer enn hva kona mi og jeg måtte mene. Vi storkoste oss i hvert fall, og i konas arbeid med eldre er dette historier og viser hun har glede av enda mer kunnskap om.

Fin musikk, gode tekster og opplysende historiefortelling mellom sangene. Akkurat det Gubberock liker. Takk for en strålende aften!

(Oppdatert 4. mars 2024)