En sjelden gave

Sweetheart – I Will Love You When The Morning Comes (album 2023)

Noe som ikke skal gå i stykker, noe det er verdt å kjempe for. Egentlig bør jeg ikke skrive om Sweethearts nye album. Jeg er redd for å skrive bort det albumet gav meg forrige helg. I Will Love You When The Morning Comes var den eneste musikken det var mulig å høre på. Jeg plukket ut akkurat de tekstlinjene jeg trengte å ta til meg. Balsam for en gammel og arrete sjel tatt til et nytt nivå. Kanskje ville plata aldri bli spilt igjen. Den ville bare få en hedersplass langt der inne et sted. Om ikke innerst i, ehm, sjelen, så i hvert fall et godt stykke på vei. Men joda, nesten ei uke seinere, spilles plata igjen og og igjen.

Det er noe som heter confessional songwriting. Nå nærmer vi oss en «confessional» plateomtale. Mer enn om meg handler dog dette om et møte med denne musikken og musikkens kraft. «Verdens tristeste rockeband» – som de selvironisk kaller seg – har gitt ut et av de vakreste stykker musikk som er laget på denne siden av tusenårskiftet.

I 2020 ga Sweetheart ut det selvtitulerte albumet som vant Spellemannpris, og året etter kom EP’en I’ll Remember You My Dear. To plater som balanserer hårfint mellom det kjedelige og det nydelige, men som ofte – noe avhengig av lytterens dagsform – kommer ut på den riktige siden. Da jeg i sommer fikk en lyttefil, kom likevel tvilen – trenger vi mer av dette?

Men dette var mer enn den Sweetheart jeg kjente fra før. «More is more», som albumets produsent, den legendariske Kai Andersen sa – eller kom ordene fra tekniker Dag Erik Johansen? Uansett. Ikke vær redd, dette er likevel Sweetheart, langt fra overprodusert, men en enda bedre utgave av bandet. Ikke bare er sanger som «I Remember December», «We’re Not Going There Yet», «World War 3» og «May 29» minst like bra, eller bedre – ja, bedre – enn de beste låtene på debutalbumet, produksjonen er fremragende. Mye av dette må det sagnomsuste studioet i Halden, Athletic Sound, og nevnte Kai Andersen ta sin del av æren for. Det er tre navn til som må nevnes spesielt, og som løfter albumet flere hakk. Freddy Holm med strykere, Fats Kaplin på fele, steelgitar og dobro og Nils Petter Molvær på trompet. Som den trompeten til Molvær borer seg inn i sjelen på låter som «In The Falling Rain», «May 29» og «Like Shadows In The Night»!

Som før får vi nydelig samsang mellom de to gjenværende bandmedlemmene John-Arne Gundersen og Anne Mette Hårdnes, men Anne Mette er kanskje litt lenger fram i lydbildet, ikke bare på den fantastiske «We’re Not Going There Yet» der vi snakker en ren duett. John-Arne har laget låtene og spiller gitar. Anne Mette tar seg av tangentene.

Jeg lar det være med det. Hør heller plata. En sjelden gave, dette albumet.