Rodney Crowell – The Chicago Sessions (album 2023)
Det nye albumet til Rodney Crowell, The Chicago Sessions, sparker lystig fra med piano og taktfaste trommer med låten «Lucky». Albumet har minst to låter som hyller kona, og hvordan hun har forandret Rodney til å bli en ikke bare bedre, men også en annen mann «Lucky» og Oh Miss Claudia». Begge ligger omtrent i midtsjiktet på albumet.
Rodney Crowell gir ut plater jevnt og trutt. De varierer mellom å være gode og særdeles gode. For to år siden kom Triage, for meg et karrierehøydepunkt, kanskje hans beste siden fantastiske The Houston Kid (2001), i hvert fall på linje med de sterke albumene som fulgte deretter. Triage har flotte, meningsfylte spor, godt plassert innenfor den litt tyngre og nyere americanaen jeg synes Rodney håndterer aller best.
Jeff Tweedy. Nå har Rodney spilt inn et album i Jeff Tweedys studio i Chigaco, og Wilcos frontfigur har produsert albumet. The Chicago Sessions tilhører Rodneys gode plater. Rodney har med seg gitaristen Jedd Hughes, pianisten Catherine Marx, og bassisten Zachariah Hickman. John Perrine og Spencer Tweedy (Jeffs sønn) deler på å spille trommer. Musikerne spiller lekkert. Plata er rent og fint produsert og særdeles hørbar. Rodney synger engasjert og fint.
Albumet når likevel ikke opp til forgjengeren. Det er etter min smak for mange låter som musikalsk er tilbakeskuende, har et rockabilly- eller honky tonk-preg, litt som Rodney tidlig i karrieren, og mange vil sette pris på nettopp dette. Samtidig gir ikke flere av låtene meg musikalsk så mye utover at de er pene å høre på. Rodney har til og med med en låt Emmylou Harris gjorde på sitt album Luxury Liner i 1977, «You’re Supposed To Be Feeling Good». Dette er et eksempel på en ganske fin låt, en fin og litt masete låt som jeg egentlig ikke er så veldig glad i når det kommer til stykket. I samme kategori vil jeg plassere «Somebody Loves You» og «Ever The Dark».
Men over på de beste sangene. Rodney er på sitt beste når han covrer mentoren Townes Van Zandts «No Place To Fall» på utsøkt og nydelig vis. Låten «Everything At Once» som han har skrevet og synger sammen med Jeff Tweedy sitter også svært bra. Stemmene står bra til hverandre. «Loving You Is The Only Way To Fly» er ganske så smakfull med vakker koring og tilhører også den beste halvdelen av albumet. Jeg har også stor sans for låtene som avslutter det hele. «Making Lovers Out Of Friends» handler om de problematiske sidene ved at vennskap glir over i forelskelse for minst én av partene. Fine «Ready To Move On» tar utgangspunkt i at livet en dag vil ta slutt og er en typisk avslutningslåt.
Tekstene. Tekstene til Rodney holder som vanlig god kvalitet, enten de omhandler de nære ting, eller mer allmennmenneskelige. Han treffer meg kanskje ikke like hardt som når han er på sitt aller beste, men det ser jeg i sammenheng med at han har laget er album med en lettere grunntone. Ikke dermed sagt at det ikke ligger et alvor bak flere av dem.
Konklusjon: 7/10. Jeg synes dermed vel halvparten av låtene er mer enn gode gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Den lekre produksjonen trekker opp. Jeg gir dermed 7/10. Se ikke bort fra at karakteren hadde vært høyere om dette var en artist jeg forventer meg mindre av. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell!
Gubberock 