Robert Forster – The Candle And The Flame (album 2023)
Jeg har den siste tiden skrevet om Bob Dylans album Time Out Of Mind og Nick Caves Skeleton Tree. Det er fristende å tolke begge disse albumene i lys av begivenheter like i forkant av albumenes utgivelse, samtidig som albumene var nær ferdigstilte før begivenhetene inntraff. Australieneren Robert Forsters nye album, The Candle And The Flame er nesten i samme kategori. Sangene var med ett unntak ferdigskrevet da Roberts kone, Karin, fikk kreft sommeren 2021 og måtte gjennom behandling. Unntaket, den seks ord lange teksten på albumets åpningslåt ble skrevet direkte til henne: «She’s a fighter, fighting for good».
Mitt bekjentskap med Robert Forster startet med flotte Songs To Play (2015). Et album spekket med gode og fengende låter, noen bedre enn andre som tittellåten, Songwriters On The Run» og «A Poet Walks». Roberts flotte stemme hele tiden svevende over de til dels snurrige innfallene på poplåtene. Jeg lærte snart at The Evangelist (2008) var omtrent like bra, og i går hadde jeg et hyggelig gjenhør med Inferno (2019), et album som jeg utvilsomt har spilt for lite. Lenger strekker dessverre ikke min kunnskap om denne artisten som var én av hovedpersonene bak det legendariske bandet The Go-Between. Forster skriver på sin hjemmeside at han jobber med en boks med bandet samtidig som han skriver på en ny roman.
Etter at Karin fikk kreft, fikk Roberts nyskrevne låter en terapeutisk funksjon. Blant de viktigste bidragsyterne til albumet var Robert, Karin og deres sønn og datter. Å spille musikk sammen ga familien Forster et pusterom og en følelse av lykke når tankene ellers kretset rundt Karins sykdom. Da det var på tide å spille inn låtene, visste de hva som skulle til. I tillegg til familien stakk venner også innom platestudioet. Robert fortalte på sin hjemmeside i oktober i fjor at Karin er sterk og positiv nå.
Sangene på albumet er som vanlig mer fengende enn man får øre for ved de første gjennomlyttingene. Men etterhvert trer favorittene fram. I «Tender Years» ser Robert tilbake på et felles liv – i en felles historie – med ei kone han ikke kan leve uten. Han forteller om å bære et barn mens kona snart skal føde enda ett. En sterk kjærlighetserklæring – og sang!
Låten «It’s Only Poison» sender tankene i retning av Karins cellegiftbehandling. «The Roads» har helt klart av mine favoritter på albumet, en låt som skal være inspirert av å sitte som passasjer i en bil og se på det skiftende landskapet. Nydelig låt! Ellers får du låter om evigheten, en låt som Robert kaller en psykedelisk Johnny Cash-/June Carter låt samt en positiv låt fra tida da covid-19 livene våre, fine «Go Free». Og helt til slutt «When I Was A Young Man», en fin tekst om en fin ungdomstid, støtte på veien som låtskriver og artist – en vei Robert fortsetter på rundt 45 år seinere.
Låtene er generelt mer sparsommelig arrangert enn på de tre foregående albumene. Det er mye akustisk gitar, men bass, lette perkusjonsinstrumenter og koring skaper noe variasjon og dybde. Men noen låter kunne nok med fordel fått mer trøkk! Albumet er fortsatt på vei oppover, om det når helt opp til forgjengerne vet jeg enda ikke. Uansett, plata er såpass fin og meningsfylt at du bør gi det noen sjanser!
Gubberock 