Ep’s Trailer Park – Once When We Were Birds (album 2023)
For ett år siden ble jeg kjent med Eric Palmqwists univers. Han hadde nettopp gitt ut albumet Värmen, et vise- og rocpreget album med sterke, og til dels selvutleverende tekster på svensk. Jeg likte albumet så godt at jeg sendte det høyt opp på lista over fjorårets beste plater. Eric har imidlertid en lang historie også med bandet EP’s Trailer Park, helt tilbake til rundt år 2000. Og, joda, det er grunn til å tro at EP i denne sammenheng er Erics initialer. Om tekstene er på engelsk, kjenner man likevel raskt igjen Erics stemme.
Americanaish. Bandet hadde egentlig kastet inn håndkleet i 2015, men da de var i studio sammen for en stund siden, opplevde de en fornyet glede og inspirasjon, etter at de hadde hatt musikalske prosjekter på hver sin kant. Så nå er de her med et nytt album! Foruten Eric på sang og gitar består EP’s Trailer Park av Ulf Jonsson på gitar, Ruben Engzell på bass og Jesper Jonsson på trommer. Et klassisk rockoppsett der, altså. I tillegg til tangenter og noen krydrende lyder jeg ikke helt klarer å identifisere. Bandet spiller en slags americanamusikk. Låtene skal ha fått litt mer oppdressing enn tidligere lo-fi-innspillinger og et drag av California-lydbilde, aldri tydeligere enn på den drømmende «The Voyager» og «Every Other Week» med småsøt koring og mer til av det vi forbinder med California og 1960- og 70-tallet. Albumet har en fin blanding av låter som i hovedsak er luftige og akustiske og låter som har et mer elektrisk gitarpreg.
Et nytt liv. Eric Palmqwist har laget alle låtene selv, eller i samarbeid med andre. Eric forteller at de nå tillater seg å være nostalgiske, og at låtene handler om å lengte tilbake til leken og barnet i seg – det som var der før man havnet i et A4-liv. Selve tittelen på albumet, og første låt, tittellåten, adresserer dette direkte. «Once When We Were Birds» åpner albumet nokså forsiktig med akustisk gitar, tangenter og snill koring.
Albumet handler også om å være foreldre. Én av låtene har fått navn etter Erics datter Ruth, «Full Moon Ruth». Ruth er sammen med datteren til Johan Bergmark, Ella, også opphavet til plateselskapets navn, Ella Ruth Institutet. Ruth, 7 år: ”Låtarna är fina och bandet spelar jättebra men det är ganska tråkigt för mig när jag måste följa med pappa till replokalen när dom ska repa”. –Låten «Full Moon Ruth» er skrevet på Gotland en natt det var fullmåne, og handler om glede, stolthet og redsel når man står overfor livets aller største oppgave, forteller Eric. Også de øvrige bandmedlemmene er i samme livsfase, og temaet bør derfor være lett gjenkjennelig for øvrige bandmedlemmer og alle oss andre som er foreldre. «Full Moon Ruth» er en vakker, tilbakelent og tangentdrevet sang med en rørende tekst!
Neil Young-gitarer. «Every Other Week» med tangenter i forgrunnen er minst like fin og pen. Temaet er ikke ulikt, men her oppfatter jeg at det handler om å være deltidspappa, og tomrommet som oppstår når barnet ikke er til stede. Og kanskje også om nødvendigheten av å legge en gammel livsstil bak seg for å kunne omfavne en ny tilværelse. Teksten på låten «Nil Yung (Into The Wild» sender tankene mine i retning av at hovedpersonen beveger seg inn i ukjent terreng. Likevel en åpen tekst som kan tolkes i flere retninger, både bokstavelig og mer metaforisk. Selve tittelen kan referere til gitarene og likhetspunkter med Neil Young når han er med Crazy Horse. Blant albumets beste låter, og siden den sparker litt mer i fra og er tyngre, passer den godt som låt nummer to etter den mer forsiktige åpningslåten.
Også skarpere kanter. Også en låt som «Lover’s Maze» er gitartung, og den fenger stadig mer etterhvert som den får flere runder. Fine «Bedbug» flyter anstrengt og letter stemningen. Og «Bedbug» har jammen en liten gitarsolo underveis etter mottoet ”less is more“. Albumets beste låt?
Joda, det er ytterligere tre fine låter på albumet, der jeg liker varierte og lekne «Heart Stone Carver» aller best. Alle i samme stilistiske område, omtrent, alle like fine, omtrent. Herlig gitarer helt til slutt på «The Kite»!
Her hjemme har det vært skrevet mye om den norske americana-bølgen, en bølge som har beveget seg mer og mer mot California-pop. Her har du en svensk utgave av americanaen, også her med anstrøk av California, men av og til mer rock, flere skarpe kanter enn i mange av de norske utgavene.
Sjekk ut EP’s Trailer Parks nye album. Kanskje faller ikke brikkene på plass umiddelbart. Dette albumet er bedre på tiende lytt enn på første, uten å være utilgjengelig av den grunn. Stort sterkere anbefaling kan man vel ikke gi?
Gubberock 