Villfarande barn

Kim Rysstad, Arve Henriksen, Tord Gustavsen – Villfarande barn (album 2023)

”Nu rinder solen opp av Østerlide
Forgyller klippens topp og bjergets side
Ver glad min sjel og la din stemme klinge“

Det er første påskedag når jeg skriver dette. Påskemorgen som slukker sorgen. Gir ro i sjelen. Jeg begynner dagen som jeg stort sett har gjort denne påska. Med Kim André Rysstad, Tord Gustavsen og Arve Henriksens Villfarande barn. Det er vakkert, stemningsfullt og emosjonelt. De tolker musikk fra pietismens tid og setter den inn i vår virkelighet. En virkelighet som består av pandemi, krig og klimaødeleggelser. Sangene fungerer på mange plan. Et rop til høyere makter om syndsforlatelse og frelse for individuelle feilsteg. Men også et rop fra hele menneskeheten, eller kanskje like mye fra Gud til menneskene:

”Kom heim kom heim
Du villfarande barn”

Albumet er like bra som bakgrunnsmusikk som til fordypning. Når Tord Gustavsen forsiktig maner frem uro fra pianoet, trompeten til Arve Henriksen gråter og Kim Rysstad synger ut sin smerte, vår felles smerte, krever de imidlertid full oppmerksomhet. Og det fortjener ikke bare dette sporet, men hele albumet.

Kirkelig Kulturverksted. I en kronikk i Aftenposten i påska spør førsteamanuensis i religion og livssynskunnskap om kirken drukner i kulturen den selv har skapt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår kronikken riktig i alle henseende, men den er uansett tankevekkende. Kronikken peker på at kirken og kristendommen har skapt mye kultur som også den sekulære verden omfavner. Men den peker også på dilemmaer knyttet til at det lages estetisk vakre verk for å beskrive noe grusomt som har skjedd. I kronikken omtales spesielt Matteuspasjonen: Jesus sang ikke fra korset…han ble langsomt kvalt.

Har dette noe med Villfarende barn å gjøre, og i tilfellet på hvilken måte? Jeg er usikker, men skal forsøke å skrive meg gjennom noen tanker. Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted har produsert Villfarande barn. Han er en institusjon. I snart 50 år har han gjennom Kirkelig Kulturverksted bidratt til kulturopplevelser samtidig som han han utfordret oss. Kirkelig Kulturverksted startet som et opprør innenfor kirken. På hjemmesiden til Kirkelig Kulturverksted kan vi lese at Kirkelig Kulturverksted vil hjelpe oss å å se, å høre, å sanse og forstå det som er komplekst og dypt og annerledes enn vi trodde. Det som berører. Grenser må utfordres ute og hjemme. Da daværende president i USA daværende president i USA, George W. Bush, snakket om at en del land utgjorde en ondskapens akse, lagde Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted EPen Voggesanger fra ondskapens akse som et slags motsvar.

Jeg har alltid oppfattet Kirkelig Kulturverksted som å ha ett bein i det religiøse og ett bein i det verdslige. Men samtidig må Kirkelig Kulturverksted være selve antitesen på at man (mis)bruker religion for å fremme kultur. Snarere bruker man kultur for å fremme menneskeverd og forståelse, gjerne i en kristen kontekst, men likevel grenseoverskridende. Kirkelig Kulturverksted forskjønner ikke, skyr ikke unna å peke på menneskelig lidelse, snarere tvert i mot. Menneske først, kristen deretter. Var det ikke noe slikt Grundvig sa? Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg skal trekke det, men kulturopplevelser kan også ha en slags åndelig dimensjon, på den måten at man strekker seg mot og opplever noe man ikke fullt ut kan forstå.

Hjemme hos min mor finnes det flere CD’er utgitt av Kirkelig Kulturverksted. Bjørn Eidsvåg, Cohen på norsk, Iver Kleive og Knut Reiersrud, Sondre Bratland. Mye Sondre Bratland. I 1991 utga Kirkelig Kulturverksted albumet Salmer på veien hjem med Ole Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. «O bli hos meg» får et nytt innhold når Ole Paus synger den. Eller kanskje ikke et nytt innhold, men et forsterket fokus på et innhold som kan gå tapt når sangen kun synges som en salme i en kirke.

Villfarande barn. Det var nettopp min mor som gjorde meg oppmerksom på Villarande barn. Hun ønsket seg CDen til bursdagen. ”Jeg trodde du kjente til Kim Rysstad“, sa hun. Noe beskjemmet måtte jeg innrømme at det gjorde jeg ikke. Jeg ser jo nå at han har gitt ut en rekke plater og at han i 2019 ble nummer to i Stjernekamp. Han er fra Valle i Setesdal, har studert folkemusikk, men henter også inspirasjon fra country, bluegrass og popmusikk. Med seg på dette prosjektet har han fått trompetisten Arve Henriksen og pianisten Tord Gustavsen, begge godt kjent som jazzmusikere. Både Gustavsen og Henriksen har bidratt med overraskende arrangementer og elektroniske virkemidler som løfter musikken og er helt avgjørende for de stemningene som skapes på albumet.

Albumet har flere av de kvalitetene som også Salmer på veien hjem har. Kim har uttalt at noen av sangene var krevende å synge. Flere av tekstene syntes fjerne fra vår tid. Og både arrangementer og albumets stemning sammen med disse tektstene bærer preg av at det er to virkelighetsforståelser som møter hverandre og bryner seg på hverandre og samtidig finner en fellesnevner. Albumet åpner med en sang om soloppgang, «Nu rinder solen opp». Vi er frelst og fri og kan gå dagen lyst i møte. Som avslutningssang er det da neppe tilfeldig at en har valgt «Ned i vester». Dagen er over, vi takker for det som er skjenket oss og ber om å bli bevart gjennom natta, og løftet opp i herlighet når livet er over. Mellom disse sangene er det tekster om å finne ro, bli fri fra angst og uro og om den fortapte sau som finnes igjen, til glede for gjeter og Vårherre. Dramatikken er til å ta å føle på i sanger som «Langt inn på ville heii» og «Jammer» med sterke bidrag fra musikerne både gjennom instrumentene og andre virkemidler som står godt til Kim Rysstads klokkerene stemme.

Økt forståelse for hverandre? Hvordan kan menneskene finne tilbake til Gud, eller om du heller vil, et godt liv i harmoni med hverandre og skaperverket? Ateist eller kristen, bare glad i gode melodier, norsk folkemusikk eller jazz? Jeg oppfordrer til å lytte til Villfarande barn med akkurat de ørene og den inngangsporten du måtte ha. Kanskje kan uansett denne musikken føre oss litt nærmere hverandre. Villfarande barn bidrar ikke til at kirken drukner i den kulturen den selv har skapt. Snarere tvert i mot.

”Ned i vester soli glader
Takk for dagen Gud og Fader
Gjev oss trygd til natti no
Takk for mat og takk for klede
Takk for arbeidskraft og glede
Gjev oss hjartefred og ro
Gjev oss hjartefred og ro“