Running With Our Eyes Closed, dokumentar om Jason Isbell. HBO Documentary Films, regissert av Sam Jones.
”I’ve grown tired of traveling alone,
Won’t you ride with me?“ Det er mange fine øyeblikk i den nye dokumentaren om Jason Isbell. Ett av dem er blikkene kona til Jason Isbell, aristen Amanda Shires, sender Isbell under låten «Traveling Alone» på releasekonserten de to holdt for albumet Reunions. At dette øyeblikket er så sterkt, har sammenheng med det vi får se i resten av filmen, og de utfordringene vi kan se at paret kjemper med under innspillingen av albumet.
Tett på. HBO og Sam Jones har laget en gripende dokumentar om Jason Isbell. Jeg har sett den to ganger med to dagers mellomrom. Utgangspunktet er innspillingen av hans hittil siste album, Reunions (2021). Men filmen er mye mer enn det. Vi blir nærmere kjent med Isbell, hans tanker og liv og forholdet mellom ham og Amanda Shires og mellom ham og datteren.
Jason Isbell og Amanda Shires slipper oss nemlig tett innpå. De forteller om forholdet til hverandre, og friksjonene som oppstår når de er sammen både privat og på jobb i studio. Om noen mener man i Isbells tilfelle må skille mellom kunsten og kunstneren, får de seg et lite skudd for baugen. Isbell er svært opptatt av at albumene han lager skal gjenspeile hvor han befinner seg i livet.
”I ain’t living like i should…“. Vi får et tilbakeblikk på tiden hans i Drive-By Truckers, og hvordan hans alkoholbruk tok fullstendig av. Klippene som vises er ikke bare vakre. Spritflaskene som veksles mellom bandmedlemmer på scenen. Isbell som får en overdose. Han ble sparket fra bandet – ”Jeg ville sparket den fyren selv“, sier Isbell i dag. Patterson Hood i Drive-By Truckers fryktet at Isbell skulle dø. Kunne han gjort noe annerledes?
Jason Isbell har holdt seg edru i vel ti år. Isbell møter Amanda, tar seg etterhvert sammen, motivasjonen for å kutte alkohol er at han vil ha det som er det viktigste i livet. Amanda. Samtidig kan veien til tilbakefall være kort. Ville han falt utfor igjen om han ikke hadde Amanda og datteren, de to som sterkest bidrar til at han klarer å forholde seg til verden, til livet? ”It gets easier, but it never gets easy“, som han synger.
Filmen går også enda lenger tilbake i tid. Til barndommen, med gitar som ble en flukt fra høylydt krangling mellom foreldrene. Mora fikk Jason som 16-åring, noe Jason synger rørende om i låten «Children Of Children»: ”All the years you took from her just by being born”. Moren og faren skilles. Sangen «Dreamcicle» beskriver det turbulente forholdet mellom foreldrene, og moren uttaler i filmen at låten er vanskelig å forholde seg til, naturlig nok:
”Why can’t daddy just come home?
Forget whatever he did wrong
He’s in a hotel all alone
And we need help“
Dirrende intenst. Filmen mer enn antyder at Jason sliter psykisk under innspillingen av Reunions. Det er fortsatt lik i skapet som ikke er bearbeidet. Amanda og Jason spør seg også hvor Jason nå skal flykte når livet blir trassig, musikken er jobben hans, han må finne noe annet.
Det er fascinerende å se hvordan Amanda og Isbell jobber med Jasons tekster sammen. ”Folk hører tekstene mine, dette er ikke musikk folk bare danser til”. Preposisjonene må bli riktige. Med sin mastergrad i kreativ skrivekunst er Amanda en viktig sparringspartner for å få brikkene til å falle på plass. Samtidig trenger både Amanda og Jason at Amanda har et liv og karriere også på egenhånd. Amanda forstår bedre enn noen hva som skjer med Isbell under plateinnspilling. Han sover dårlig om nettene, dette er viktig for ham. Samtidig blir det selv for henne vanskelig å forstå Isbell. Vil han ha henne i studio, eller ikke?
De sterkeste scenene i filmen utspiller seg lavmælt og dirrende mellom Jason og Amanda. De er på kanten av skilsmisse, og det gjør inntrykk å høre Amanda lese opp en tekstmelding hun sendte ham da hun hadde reist bort noen dager for å få avstand. Jason klarer ikke svare på meldinger fra henne disse dagene, han vet ikke hva han skal si. Men når han og bandet fremfører «St. Peters Autograph» i studio, sitter følelsene langt utenpå hos Isbell, bandet og seeren. Her er det ikke mye avstand mellom kunstneren og kunsten:
“Sometimes its nothing but the way you were raised
And that could’ve been worse
And I see you suffering through the best of days
Still you’re putting me first”
Kanskje ble likevel covidtiden redningen for dem? Reunions ble gitt ut under covidkarantenen. Lanseringen av albumet ble ikke som den skulle. Vi møter Isbell og familien med gjøremål som egentlig ikke ligger i Isbells og Amandas natur. De skulle vært på veien, dele erfaringer etterpå. Samtidig sitter er bandmedlem på gressklipper med fire hjul og prøver å stagge lengselen etter å komme seg ut på turné.
Nyansert bilde. Sam Jones tegner et veldig fint og nyansert bilde av Jason Isbell og Amanda Shires i en krevende tid for dem begge. Jeg er både overrasket og glad for at de slipper oss så tett innpå seg. Vi blir enda bedre kjent med en artist som jeg tidligere har påstått synger lydsporet til våre liv. Jeg skal ikke på noen måte antyde at jeg lever et liv som Isbell, men likevel er han der, en fyr jeg på mange måter kan relatere til og som ikke er på så forskjellig punkt i livet som mange av mine eldre helter. Nytt album i juni!
Én av Jasons sterkeste sanger er «Cover Me Up». Ikke rart at sangen kan bli vel tøff for Amanda, og at den får frem minner som ikke bare er gode:
”I put your faith to the test
When I tore off your dress
In Richmond on high
I sobered up, I swore off that stuff
Forever this time“
Så selvutleverende. Så sterkt. Det er flere nyere og eldre låter som avkles i filmen. Det gjør litt mer vondt enn vanlig å høre dem fremført i denne settingen. Men det gjør også litt mer godt. Takk for at dere deler, Jason og Amanda.
Gubberock 