Jørund rimer på mer enn smerte

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Mellom Eydehavn og Hedemora (album 2023)

Husker du Tor Håkon Holte som gikk de siste 25 kilometerene raskere enn de 25 første da han vant femmila i Holmenkollen i 1984? Jeg har hatt en treg start med alle de tre albumene til Jørund Vålandsmyr & Menigheten, men de kommer sigende på samme måte som gode femmilsløpere i langrenn i gamle dager.

Slitestyrke. Jørund Vålandsmyr & Menigheten har de senere årene gitt ut to av de beste og mest slitesterke albumene i norsk rock i nyere tid. Til dere som er lykkelige (2019) og Hvite dager, mørke kvelder (2020) er oppvisninger i tekster med krumspring og galgenhumor. Til dere som er lykkelige beveget seg sømløst fra den renskårne countrylåten «Hjerterått» til den psykedeliske rockeren «To kalde steinheller». Gitarene gikk gjerne på utflukter slik vi kjenner fra blant andre Jonathan Wilson. På Hvite dager, mørke kvelder, ble det det musikalske universet ytterligere fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock. Jeg skrev slitesterke, og det gjelder også Jørund og Menighetens nye album Mellom Eydehavn og Hedemora.

Det lykkelige tredjealbumet! Jørund betegner – ikke helt ironifritt, men likevel med enn viss rett – Mellom Eydehavn og Hedemora som et lykkelig album: – «Låtene tar derfor opp lystige temaer som angst, terapi og avholdenhet». Eydehavn og Hedemora er stedene Jørund og hans fremtidige kone vokste opp og flyttet fra.

Joda, låtene er noen lysere enn tidligere, noe Jørunds forlovede helt sikkert skal ha sin del av æren for. Sjangermessig er dette fortsatt rock med elektronisk tilbehør. Jeg legger gjerne til «pop» for å signalisere at albumet er litt lettere, og at jeg må lete litt lenger etter de skitne gitarene enn tidligere. Men heldigvis finner jeg dem. Om dette er pop, er det heldigvis pop med en viss tyngde, noe annet ville ikke kledd Jørund. Vi kjenner igjen mange av musikerne fra tidligere. De er avgjørende for det flotte lydbildet som Jørund & Menigheten har skjemt oss bort med på disse tre albumene. Og kanskje bommer jeg av og til på musikerne jeg trekker frem underveis. Som oftest er slikt ikke så nøye, man hører helheten, detaljene og enkeltprestasjoner er en del av den, selv om man ikke dissekerer albumet helt.

Tekster. De gode tekstene er også denne gangen skrevet av Jørund i samarbeid med Bernhard Vigen. Om tekstene ikke bare er lykkelige, handler de likevel om ikke å dyrke tungsinnet, om å gripe etter lykken. Jørund hopper ikke fra én sinnstilstand på de to foregående albumene til én ny på dette albumet. Men han er i bevegelse, vil være i bevegelse, og tar oss med på ferden. Med en viss rett kan en derfor si at Jørunds forlovede oppsummerer tematikken egjennom disse ordene til Jørund: ««Hvordan kan du skrive om lykke hvis du ikke har det bra med deg selv?» Om Jørund ønsker å avsløre litt usikkerhet i tekstene, oser Jørund glimrende vokal og fremføring av autoritet og selvtillit.

Trompet! Albumet åpner musikalsk sett optimistisk med «Strendene ved Barmouth Wales», med flott innslag av en triumferende trompet signert Torstein Nystrøm. «Rett på livet» er tyngre, synthene til Ole Øvstedal og Silje Huleboer mer fremtredende. “Du blir ikke hel av et utrygt hjerte, du kan ikke rime alt i livet på smerte.” Og der har vi én av dem. De gode formuleringene, de som får opp humøret på denne lytteren i hvert fall. Ett av mange eksempler på at Jørund tar forlovedens ord innover seg. Skal jeg likevel pirke litt bort i tekstene, kan jeg jo nevne at ordstillingen enkelte ganger blir litt kunstig.

God balanse. På tittellåten får Jørn Raknes vist seg frem, og både hans gitarer og rytmeseksjonen med Hans Wagner på bass og Jacob Langmoen får vist seg fram på det som nesten er min favorittlåt på albumet, «Låst på innsiden». Låten røsker skikkelig. Plutselig etter under halvannet minutt er den over. Dessverre. Men har man sagt det man har å si, er det kanskje like greit å stoppe mens leken er god. Vi får heller spille den én gang til: ”Jeg er høy og mørk til sinns…“.

Det fortsetter med en god balanse mellom rolige og litt raskere og mer bråkete låter. Om livet som er tilbakelagt, om «Antabussen» der Christine Marvel bidrar på vokal, om forholdet til forloveden i flotte «Jeg og Fröken Sverige». Fine ting og spennende lydeffekter på insisterende «Veven», og helt til slutt «Som fugler» med en selvransakende tekst som avslutter albumet på fint vis.

Befester posisjonen. Jeg hadde et gjenhør med de to forrige albumene til Jørund og Menigheten denne uka. Jeg ble slått av hvor godt de står seg. Med Mellom Eydehamn og Hedemora befester Jørund Vålandsmyr & Menigheten posisjonen de skaffet seg med de to første albumene med nok et solid album som krevde litt av meg før det satt.