Ian Hunter – DEFIANCE PART 1 (album 2023)
”You can never go back so they say
And it’s a bank now anyway
But I can still feel it like yesterday
The bed of roses“
Låt nummer to på britiske Ian Hunters nye album, DEFIANCE PART 1 – Ian Hunters første nye album på 7 år – viser at det er bra liv i den gamle mannen. En strålende rocker der Ian Hunter synger nesten, ja, kanskje helt som i gamle dager med noen typiske Hunter-fraseringer. Med seg på laget har han gamle helter som Ringo Starr på trommer og Mike Campbell (Tom Petty m.fl.) på glitrende gitar. «Bed Of Roses» er en nostalgisk låt som feirer den gamle og nå nedlagte klubbscenen Star-Club i Hamburg og en ung artists måte å leve på. Den er albumets beste låt – i hvert fall beste rocker – og en låt som bør kunne løfte enhver konsert om Ian Hunter skulle gi seg ut på veien igjen. Det er mer nostalgi på albumet, og at albumet er gitt ut på det legendariske selskapet Sun, gir et ekstra pluss i margen.
This Is What I’m Here For. Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg blir 83 år gammel. Sannsynligheten for at jeg er i arbeid er nok liten, og sannsynligheten for at jeg gir ut musikk er nok enda mindre. Men så er ikke jeg Ian Hunter. ”Jeg skriver sanger”, sier Hunter, ”det er det jeg lever av“. Og jeg vil tro lever for. Det må være minst 15 år siden min storebror, som er stor fan, snakket om at han håpet på en plate til, for da ble det sikkert en turné og enda en mulighet til å se Ian Hunter i konsert. Siden har det blitt flere respektable album, og mange Ian Hunter- konserter for broren min. Og når jeg har snakket om alderen til Bob Dylan, har jeg alltid fått høre at to år eldre Ian Hunter har gått foran.
Jeg tror ikke jeg skal dra hele historien om Ian Hunter, langt derfra. Han var fra rundt 1969 til 1974 frontmann i Mott The Hoople, et band David Bowie forbarmet seg over og bidro til at fikk suksess. Bowie skrev deres største hit, «All The Young Dudes». Så ble det solokarriere med og uten Mick Ronson. Det selvtitulerte albumet fra 1976 og You’re Never Alone With a Schizophrenic (1979) regnes av mange som hans beste album, men ikke få trekker også frem nyere album.
Strings Attached. Siste gang jeg selv opplevde Hunter var på Union Scene i Drammen i 2016. Mye fint! Det var godt liv i den da 76 år gamle mannen. Men enda noen hakk bedre var han med Trondheimssolistene på Scentrum Scene i 2002, på den siste av to konserter som ble spilt inn og utgitt på DVD og CD, Strings Attached. Og den konserten var nok så bra som en Hunter- konsert kan bli for meg. Jeg er nemlig ikke større fan enn at jeg foretrekker hans mest kjente låter, enten det er som soloartist eller som frontfigur i Mott The Hoople. Jeg kikket litt på DVDen forleden. Det var virkelig et band og et strykeorkester i godt slag. Noen synes kanskje de strykerne kunne bli litt vel mye av og til. Ikke jeg. Både «Boy» og «Saturday Gigs» var store! Og det var fint å høre landeplagen «Ships» igjen, én sang jeg jeg ikke kunne unngå å høre mye for rundt 40 år siden. Jeg har også hatt gjenhør med eldre plater. Den forrige f.eks., Fingers Crossed (2016), har flere fine låter; «Dandy» og «Ghosts» er blant dem. Samtidig må jeg innrømme at både denne og den like gode forgjengeren When I Am President (2012) har fått stå i fred i CD-hylla og på Tidal i flere år fram til nå.
Tilbake til DEFIANCE PART 1. Under pandemien skrev Ian Hunter sanger. Han begynte å arbeide med låtene sammen med hans gamle samarbeidspartner gitarist, produsent og multiinstrumentalist Andy York. Siden pandemien gjorde det vanskelig å spille inn albumet konvensjonelt med The Rant Band, så de etter andre muligheter. De sendte ut demoer til en rekke artister og fikk bidrag tilbake. Mange hadde god tid, isolerte som de var. Rekken over kjente bidragsytere er lang, for lang til å nevne alle, men henger du med, får du flere enn de jeg allerede har navngitt åpningsavsnittet. De nylig avdøde Jeff Beck på gitar og Foo Fighters Taylor Hawkins på trommer er blant dem. Når det er sagt, det er sjelden sammenheng mellom antall kjente bidragsytere og hvor bra et album er. På DEFIANCE PART 1 er det heldigvis ingen som skygger for sjefen selv.
Albumet åpner fett nok med tittellåten «Defiance», og viser en mann som lever opp til låttittelen, han rocker som man ikke kan forvente av en mann på hans alder. Dog er den ikke av albumets beste låter, men den løftes noen hakk av Slash på gitar mot slutten av låten. Seinere skal det rockes enda hardere, og tøffest av den alle i så måte er ”Pavlov’s Dog“. Herlig!
Ballader. Blant albumets beste låter sammen med «Bed Of Roses» er balladene «Angel» – flotte gitarer – og «Guernica». Kanskje synger ikke Hunter like sterkt som på «Bed Of Roses», men det er kanskje unødvendig igjen å minne om at Hunter ikke er en ungsau på 70 år lenger. «Guernica» er en sterk låt som er inspirert av Picassos maleri med samme navn, et bilde som viser terrorbombingen mot sivilbefolkningen i den baskiske byen Gernika 26. april i 1937. En sterk tekst. «Angel» må være noe i nærheten av en typisk nydelig Ian Hunter-ballade. Så må jeg også nevne «Don’t Tread On Me» der Tod Rundgren deltar. En liten smygende outsider oppi det hele.
“Guernica was bad because they not only bombed the place, but they chased people who were leaving“
Ian Hunter til NJARTS.net
Mye bra, trekker litt. Det er flust med gode sanger her, og det er ganske tett i toppen, og låter som ikke er nevnt er også med i tetkampen. Jeg har likevel litt å trekke for: Den sære snakkesangen «Kiss N’ Make Up» med blant andre Billy Bob Thornton har jeg ikke fått taket på. «I Hate Hate» har et fint budskap og pianoriff, og er også en låt som har vokst litt de siste dagene. Kanskje en litt typisk rocker for Ian bak pianoet? Jeg vet at jeg har sagt det før, men to versjoner av samme låt er som oftest unødvendig og ødelegger flyten når de kommer med litt korte mellomrom. Joda, versjonen med Jeff Tweedy til slutt er kanskje en bonuslåt, og med tøffere gitarer enn hovedsporet, men jeg hadde sett at albumet – også på Tidal – hadde sluttet med «This Is What I’m Here For», der blant annet selveste Waddy Wachtel deltar. Den hadde vært en perfekt avslutning, en låt som oppsummerer Ian Hunters virke og peker framover mot DEFIANCE PART 2, et album som er meldt på Gratishaugen. ”Den første delen er en ganske morsom plate“, sier Hunter. ”Den andre delen er tyngre og mer politisk.“
Meget pluss. Noen små innvendinger til tross; dette er en mer enn solid plate fra Ian Hunter. Langt bedre enn vi bør forvente oss av artister man kunne frykte hadde pensjonert seg for 15–20 år siden. Et rocka album, med noen fine ballader innimellom. Mye moro, ja. Det er bare å glede seg til del 2!
“All I wanted was a song I could sing/A little music in a band that can swing … when I was 30 I was over the hill/50 years later I can still kill ’em all/I ain’t thru … when I’m thru, I’ll notify you“
Gubberock 