Karen Jonas – The Restless (album 2023)
Kammermusikk. Jeg tenker Ingmar Bergman. Jeg tenker den nye franske filmbølgen. Jeg tenker ikke spesielt på kammermusikk i den vanlige betydningen av ordet. Nei, Karen Jonas gir meg assosiasjoner til film. Intense dramaer der en stor del av handlingen foregår på kammerset, eller der du i utgangspunktet ikke kjenner forhistorien, men der du går inn rett inn i en liten del av handlingen, får mye informasjon om hva som skjer i nåtiden, og der fortiden, delvis i hvert fall, overlates til seeren å finne ut av. Og stemningene som skapes gjør at jeg også forsøker meg på et begrep som country noir for å beskrive musikken og stemningene som skapes på Karen Jonas’ nye album The Restless.
Karen Jonas fra Virginia ga med The Southwest Sky And Other Dreams ut et av av de aller fineste countryalbumene i 2020. Hun fortalte interessante historier og tegnet karakterer man ble oppriktig glad i. Flere av låtene handlet om damer som har kommet til et punkt i livet der de vil gjøre noe med situasjonen de har havnet, og der konsekvensene kunne bli dramatiske. Denne gangen er det nærliggende å tenke seg at tekstene kretser mer rundt henne selv, eller i det minste en dame på hennes alder og i hennes livsfase. Handlingen finner ofte sted på kvelden med sterk drikke og sigaretter på hotellrom eller andre rom. Eller morgenen etter med en kaffekopp, og kanskje det Guy Clark kalte Instant Coffee Blues.
Lengter etter varig kjærlighet. På den tøffe og dramatiske pianotunge åpningslåten, «Paris Breeze», handler det om å lenge etter kjærlighet og nærhet. Likevel klisjéfri tekst og fengende melodi. Jeg leste en anmeldelse som trakk frem fem av de ti låtene på albumet som spesielt sterke. Mine to største favoritter var ikke blant dem. Det kan si noe om både anmelderen og meg, men jeg velger å la dette være et uttrykk for alle de gode låtene som er på dette albumet. «Elegantly Wasted» er akkurat så elegant som tittelen lover. ”I’m feeling elegantly wasted like Cinderella in the moonlight“. Handlingen er lagt til november, og joda, i likhet med åpningslåten foregår handlingen i Paris. Man kan føle og ta på låten, en slags naturalisme for å gli over i litteraturens verden. Og med ett tenker jeg også på gruppa The Delines og vokalisten Amy Boone – kanskje er likheten på «We Could Be Lovers» enda større. Det er berøringspunkter også i hvordan handlingen i låtene utspiller seg, selv om den er aldri så forskjellig.
Lekkert fra bandet. Den andre låten jeg vil spesielt trekke frem er «That’s Not My Dream Couch». Tim Bray lekre elektriske gitar er overalt på albumet, men på «That’s Not My Dream Couch» svinger det uanstrengt av hele bandet. Bandet består, i tillegg til Bray og Karen, av Jay Starling på dobro og tangenter, Colin Thompson på slide gitar, Seth Brown, Ben Tufts og Jeff Mills på trommer og Dustin Brandt og Burke korer. Det låter lekkert uten at det overdrives.
Forførende. Noen ganger har jeg synspunkter på både låtrekkefølge og bonusspor. Denne gangen blir vi tidlig presentert for en bandversjon av den flotte «Lay Me Down». At en solo akustisk versjon av samme låt avslutter plata, er helt greit, fordi også denne versjonen er fin, men «Throw Me To The Wolves» hadde vært en utmerket avslutningslåt. «Lay Me Down» er likevel rett å slett så bra at jeg ønsker meg mer, og da er veien til enda en gjennomlytting kort. En naboblogg skriver noen ganger om vanedannende plater. The Restless er en slik plate. Både melodiene, stemningen og Karens stemme med de forførende fraseringene sørger for det! Albumet handler om å forføre og å bli forført i mange dimensjoner.
Etter et par runder med The Restless tenkte jeg at jeg måtte skrive at albumet er bra, men litt svakere enn forgjengeren The Southwest Sky And Other Dreams. Nå dropper jeg siste del av setningen. Veldig fint, dette!
Redigert 12. mars 2023.
Gubberock 