Tristesser i dødens tempo

Utan Dom. –Vi dör så långsamt att vi tror vi lever (album 2023)

Utan Dom. Konsert på Herr Nilsen, Oslo, 17. juni 2023

“Och utanför mitt fönster ser jag döden gå förbi. För att ge en sista vila, det sista havari“

”Glem dramaturgi. Tro ikke at det vil ta seg opp. Det du får er tristesser i dødens tempo.“ Noe slikt sa vokalist Lasse Karlsen i bandet Utan Dom. (med punktum etter) på klubben Herr Nilsen i Oslo i går kveld. Noen går på festival ute i finværet. Jeg trekker inn i mørket på en klubbscene, kanskje de omgivelsene jeg liker aller best når jeg skal høre musikk. Nå har Lasse Karlsen tilstrekkelig humor og selvironi til at Utan Dom. på et vis kunne fungert på en festivalscene. Kanskje. Men det er nok innendørs Olav Mellum Arntzens vakre melodier, Lasse Karlsen tekster og bandet kommer klart best til sin rett. I tillegg til tekstforfatteren og komponisten er produsent Lars-Jørgen Gabbestad med sin sans for atmosfæriske lyder sentral for prosjektet.

Musikk laget etter brunch. Jeg har fått flere meldinger om singler fra bandet Utan Dom. fra Sarpsborg, men tenkte jeg skulle vente til det nye albumet foreligger med å sjekke dem ut. For et par uker siden var albumet her, og denne uken kom det en påminnelse gjennom en fin artikkel i Ballade. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever er tredje album i For seint til frokost-trilogien; Lasse Karlsen kunne fortelle at han aldri rekker frokost; han er glad for konseptet brunch. Tittelen på albumet er en liten omskriving av tittelen på et dikt av Bertrand Besigye, lånet er godkjent av forfatteren.

Svenske tekster i Norge? Jeg har vært skeptisk til prosjektet. Svenske tekster fra nordmenn. Jeg tilhører ikke dem som synes «Jag är inte sjuk, jag är bara svensk» med Trøste og Bære var spesielt morsom, selv om den sikkert var ment som en godhjertet harselas med broderfolket. Verdens beste naboland. Slik jeg forstår Lasse er han en stor fan av svensk musikk. Han har vel uttalt at svenskene lager den beste musikken i Skandinavia. Med en blogg som ofte omtaler norsk musikk, skal jeg ikke si meg enig, men når vi vet at Sverige har Evert Taube, Cornelis Vreeswijk, Stefan Sundström, Thåström, Lars Winnerbäck, Ulf Lundell med flere, så er det vanskelig å erklære seg uenig også. På mange måter spiller dette ”minimalistiske indie-prosjektet” også svensk musikk, og når jeg har hørt låtene, tenker jeg at tekstene skal være på svensk. Noe annet hadde blitt helt feil. Svensk er et nydelig musikkspråk, hvorfor ikke like gjerne svensk som engelsk?

Men hvorfor så trist? Denne vakre musikken som rusler av sted, kler triste tekster. Da jeg hørte denne musikken første gang på onsdag, tenkte jeg mye. Jeg tenkte at Vi dör så långsamt att vi tror vi lever måtte være av årets beste norske album så langt. Men jeg tenkte også at jeg måtte spørre om hvem Anders og Allan er. Flere av bandets låter handler om dem, ikke ulikt slik man gjør i svensk visetradisjon – flere historier om samme person. I går fikk jeg svar. Det er to tragiske figurer, kanskje litt som Ingvar Ambjørnsens Elling. Begge holder seg bare hjemme; den ene er på Tinder, den andre ikke. Jeg har enda ikke funnet ut hvor mye av tekstene som bare er triste, og hvor store doser galgenhumor det ligger under. Konserten i går tydet på at det også er en del av det siste.

Smører sjelen. Dette er uansett ikke musikk til å bli trist av. Det er snarere musikk som behagelig smører sjelen. Da jeg hørte det nye albumet på onsdag, tenkte jeg at Arnt Martin Brynildsen spiller da trombone på langt flere av låtene enn de han er oppgitt med. På konserten skjønte jeg jo at denne mannen ånder trombone også når han spiller lap steel og gitar. Når det er så mange dyktige musikere i et band, er det kanskje feil å trekke frem enkeltpersoner, men hans spill satte virkelig preg på konserten, som den gjør på plata. Joda, stor honnør også til Torro Sollie på bass og Frederik Bjørnstad på trekkspill og barytongitar.

Herr Nilsen! Setter sitt preg gjør også Mathilda Juni Arntzen. For en stemme og timing! Takk til lydfolket på Herr Nilsen som fikk frem hennes stemme i samklang med Lasses på en framifrå måte. De kan lyd på Herr Nilsen!

Konserten i går var ikke perfeksjonisme. Det var Lasse Karlsen den første til å fremheve, men vi setter manglende instrumentalpartier – jeg hadde tålt flere – og feil dur på munnspill på kontoen for sjarmerende. Uansett en strålende kveld!

Og hør den siste plata. Jeg spiller den igjen nå mens jeg skriver. Nå er det den fantastiske tittellåten. Jeg legger merke til tangentene denne gangen. Tenker ikke på om dette har snev av humor. I går kanskje, ikke i dag. Olav Mellum Arntzen holdt seg litt i bakgrunnen i går, delvis gjemt bak gitar eller piano. Men for noen låter han har skrevet! Og når vokalistene og musikerne spiller så sjelfullt, er det bare å gi seg over og la skepsisen ligge begravet. Vi dör så långsamt att vi tror vi lever kommer høyt på listen over årets vakreste plater.

Nå får jeg igjen alt i ett: «För jag saknar dig så». Mathilda og Lasse på overjordisk vokal. Atmosfæriske lydeffekter. Ikke trekkspill denne gangen. Men trombone. Trombone! Og sannelig også et kor på en annen kandidat til platas beste låt:

“Så håll min hand hårt, håll min hand hårt.
Lova inte släppa, när det börjar bli svårt.
Och bli inte rädd om jag somnar inn.
Bara håll min hand hårt, och stryk lätt min kind“

Och snart er det vinter…