En storslagen godtepose fra Eide Olsen

Eide Olsen – My Dear (album 2023)

En ny sterk utgivelse fra Eide Olsen. Musikere fra Norge og Polen bidrar sammen med Eide Olsens stemme til at albumet My Dear befinner seg i skjæringspunktet mellom pop, jazz og soul.

Innvending fra en «album-mann». Dette handler om en sterk utgivelse. Jeg begynner likevel litt negativt: Asgeir Eide-Olsen og hans samarbeidspartnere i Eide Olsen har virkelig latt kreativiteten blomstre når de nå følger opp den utmerkede Cross My Heart fra 2021. Ikke bare er det forskjellig cover på LP’en jeg sitter med og platecoveret på strømmetjenester, også låtrekkefølgen er forskjellig. Én viktig forskjell på enkeltlåter og album skal for meg være følelse av helhet, at låtrekkefølgen ikke er tilfeldig, men nøye satt sammen for å gi den riktige presentasjonen av albumet. Så på sett og vis har vi her to forskjellige produkter, og siden jeg veksler mellom strømming og LP’en gjør det lytteropplevelsen mer rotete: ”Å, nei, det var visst ikke den låta nå“. Det synes jeg er unødvendig. Som en liten kuriositet har også én av låtene forskjellig tittel: «No Breaking Song»/«No Breakfast Song» –tilsiktet eller ikke? De fleste av dere kommer uansett bare til å strømme plata, og da har min innvending her intet å bety. Sånn, da var det meste av det negative sagt. Selve LP’en verdt å være i besittelse av. Nydelig og forseggjort med forklaring av bakgrunn for låtene.

Anchored. Strømmetjenesten begynner med én av albumets nøkkellåter, «Anchored». For meg fungerer den best seinere på plata som på LP’en. Låten er litt tung, og handler om at mange kan bli slått ut, få selvmordstanker. Noen lykkes dessverre med den løsningen, mens andre reiser seg. Teksten forsøker å peke på veien opp i lyset igjen. Fin melodi der Helene Mork bidrar på vokal. Den blå saksofonen fra Irek Wojtczak er et bærende element i denne låten.

Mange norske og polske musikere. Plata er spilt inn i Norge og Polen, og som sist deltar både norske og polske musikere på albumet. Asgeir Eide-Olsen skriver at My Dear er en presentasjon av hvordan musikk fargelegger hans tanker og humør. Skal man tro musikken på plata, har Asgeir mye av både tanker og sinnstemninger. Det er nemlig mye å ta innover seg på plata både av ulike stilretninger og av instrumenter på låtene. Plata er nok mer overdådig enn det denne enkle lytteren vanligvis hører på. Jeg har derfor brukt litt tid på å få brikkene og de ulike instrumentene til å falle på plass. Men joda, etter å ha ristet litt i låtene, åpenbarer flere spennende og originale biter i lydkulissene seg. Jeg liker ikke alt på alle låtene, men alle låtene har elementer jeg liker.

Unikumet Irek Wojtczak. Den mest lekne låten, og blant de aller beste, åpner LP’en. Musikalsk kan den minne om den flotte åpningslåten «Living A Dream» på Cross My Heart. Unikumet Wojtczak briljerer denne gangen på klarinett og spiller også lekent piano sammen med Kristian Wedberg. Eide Olsen synger også lekent, og herlig uttrykksfullt. «The Cello And The Cat» er rett og slett en artig liten gåte også. Inger Lise Drabløs bidrar med flott vokal på denne og mange andre låter.

Både tunge og lettere låter. Jeg må også trekke fram «The One I Lost» som åpner med et stort klassisk orkester og der Marianne Creegan bidrar med strålende vokal. Låten handler om å miste et barn, og er sammen med «Anchored» av de tematiske tyngste – og flotteste – på albumet. Jeg er også svak for den korte tittellåten som er inspirert av diktet «Brevet» av den norske lyrikeren Jan-Magnus Bruheim. Den siste låten som jeg vil trekke frem spesielt er «The Devil’s Deal» om bluesartisten Robert Johnsen som er sagt å ha solgt sjelen sin til djevelen i et veikryss. Joda, det er laget sanger om det før. På denne låten er det mye fine akustiske og elektriske gitarer fra Jarle Solheim, Krzysztof Paul og Vidar Busk som sender tankene mine i retning av latinske land. Jeg har nevnt noen av musikerne på albumet. Her er enda flere både for meg kjente – Amund Maarud spiller heftig gitar på «No Breakfast Song» for eksempel – og en rekke jeg ikke kjenner. Og om flere av sangene jeg har nevnt er på den melankolske siden, er det også mer positive godlåter på albumet som «Praise The Summer».

En smågodtpose. Som på Cross My Heart vil kanskje ikke alle like alt på alle låtene, men mange bør kunne finne mye å glede seg over. Kanskje vil du måtte bruke litt tid på å fordøye alt, og kanskje er «alt» litt i overkant til tider – men dette er nok i tråd med slik Eide Olsen vil ha det. På dette albumet er det ikke djevelen som ligger i detaljene, men de musikalske detaljene som løfter også de umiddelbart svakere låtene flere hakk. Og de som kjenner Asgeir Eide-Olsen, vil på forhånd vite at han har mye på hjertet også i tekstene.

Kvaliteten på de beste låtene på dette albumet, «Anchored», «The Cello And The Cat» og «The One I Lost», er alle i nærheten av kvaliteten til de beste på Cross My Heart; «Living A Dream» og «Annabelle», og jeg synes at My Dear er jevnere og dermed samlet omtrent like sterk som Cross My Heart.

Karakter: 7,5/10. Med potensiale for 8/10 om låtrekkefølgen faller på plass.