Jake Ziah: – Klingende klokker eller drepende kanoner?

Jake Ziah – The Mission Bell (album 2023)

Jake Ziah ble dannet tidlig i dette årtusenet av Arnar Vågen, Syvert Feed og Kristian Husby, og de lagde musikk innenfor americanaparaplyen. Etter en lang pause ga Arnar Vågen og Syvert Feed
ut et album som Feed Vågen i 2020. Nå er de tilbake som Jake Ziah med albumet The Mission Bell og selveste Geir Sundstøl i produsentstolen. På albumet er det synther, gitarer, ekkobokser og trommemaskiner fra tidligere tiår, og Geir Sundstøl spiller på en steelgitar som kan gi en eim av americana, en americana som i så fall er godt utvannet med pop og rock inkludert litt David Sylvian slik han låt på 80-tallet. Nikolai Hængsle fra Bigbang bidrar med bass på albumet.

Cineamtisk rock? ”I studio snakket vi om at vi prøvde litt på en blanding av Hans Zimmer og Clint Eastwood. Hvor er Hans Eastwood og Clint Zimmer i det eller det sporet liksom, uten at det skulle være veldig dogmatisk.” – Syvert Feed

Bandet forteller at en misjonsklokke satte den daglige rytmen til alle som levde ute på
misjonsmarkene; tid for kirke, tid for frokost og middag, tid for arbeid og hvile. Klokkene ble også brukt til å varsle kriser og samle folk til kamp mot ødeleggende flammer og flom. I krigstider kunne likevel klokkenes verdifulle metall bli smeltet om til kanoner. Albumcoveret viser to arbeidskarer som sitter på en haug med metall. Og da er vi ved en skillevei. Skal vi – menneskeheten – lage ødeleggende kanoner, eller skal vi lage klingende klokker? Noen av de åtte låtene på albumet tar innover seg denne problematikken, mens andre låter er mer innadvendte.

Albumet åpner med «Boom! Goes The Raven», gitarer og mørk vokal. Og siden albumets første tekstlinje er ” What ever happened to this world?” og ravnen ofte er gitt egenskaper som å kunne varlse om krig, ulykke og død er der all grunn til å tolke denne låten som en samfunnskommentar. Den er dyster og flott! Låt nummer to, «W Could Build A Rainbow», handler om handler om en som ikke har det så bra og en som prøver å hjelpe. Vakkert, flott bass og gitarer.

To storveis låter der, altså. Låt nummer tre, «The Armistice» – våpenhvilen – er forfriskende skranglete på Tom Waits-måten, eller kanskje litt Kurt Weill. Store og fine instrumentalpartier. Bandet forteller da også at folk som Daniel Lanois, Ry Cooder, Björk, Tom Waits og Radiohead har satt store spor i begge bandmedlemmene.

De øvrige låtene holder omtrent hva de første lover. For meg er dette musikk som kommer fra bakgårder. Det males i ulike sjatteringer av grått og svart med en pensel som også har vært ute en hvit vinternatt.

Fine «Rebel Rebel» avslutter plata: ”rebel rebel out the door//off to fight another war//the price of paradise is life“. Det er en sang det har tatt flere år å gjøre ferdig, og Syvert forteller at den har endret mening for ham underveis. Stikkord er krig og soldater som drar til fremmede land. Tidligere når man tenkte på IS-krigere, var det mest galskap knyttet til dette. Nå kan situasjonen være en annen sett med vestlige øyne på situasjonen i Ukraina. Kunne vi selv reist til Ukraina og kjempet mot russerne?

Jeg hadde ikke kjennskap til Jake Ziah fra før. The Mission Bell er en stemningsfull og fin plate som du bør gi en sjanse. Låtene er til dels suggererende og fengende. Kanskje er albumets aller beste låt «The Silver Lining». Her er jeg mer usikker på om vi snakker en personlig låt, eller en som tar hele menneskeheten på skuldrene. Flott, åkke som!

Alt i alt er det mye vakkert og stemningsfullt på det velproduserte albumet The Misson Bell. Ei perfekt plate på en søndag etter – ikke under – en løpetur og et friidrettstevne med dattera, og med et lite glass rødvin til. Og helt sikkert perfekt til mye annet også.