Gubberock On Jerry Leger, Jerry Leger On Neil Young!

Jerry Leger – Songs From The Apartment (album 2020/2021)
Neil Young – American Stars ‘n Bars album (album 1977)

(Les en norsk utgave av artikkelen her)

Gubberock has hijacked Jerry Leger from Canada to write about an album by another Canadian, Neil Young. But first a few words about the new vinyl, «Songs From The Apartment», by Jerry Leger. Jerry Leger is one of the very best songwriters around these days, and he has that soulful voice that is immediately recognised. Jerry Leger enjoys great respect among songwriting colleagues. Ron Sexsmith is both a fan and a friend, and Michael Timmins from Cowboy Junkies has produced his latest studio album. Jerry Leger was the artist most played by my streaming service last year, though I also have some of his records on LP’s and more to come!

I have not asked Jerry, but I imagine that Jerry was born to travel, meet new and old friends. A slightly restless soul. So when the world shut down a little over one year ago, and he was on his way to a European tour, it must have been a big blow, also for him. «Time Out For Tomorrow», to quote the title of his latest studio album from just a few months earlier, a great album he was going to promote. But of course he made the best of it: A year ago, he held seven online concerts, seven nights in a row. The count showed that during these evenings he had played 71 different songs of his own and 14 cover versions. No two evenings were alike. Wonderful stories about his own and others’ music. This says something about the scope of his artistic work.

About the same time, he recorded the album «Songs From The Apartment», a low-fi recording. Jerry alone with guitar or piano. In his review below, he writes that artists like Neil Young and Bob Dylan can succeed with under-produced albums. They have the songs and the passion they need. One can safely add that Jerry Leger with «Songs From The Apartment» proves that he is part of this exclusive club. The songs on the album are actually leftovers from previous recordings. And that says quite a lot. «You & Louise», «Poor Man’s Farewell» and «Katie Come Back» have such gentle but insistent qualities that for me it is obvious to think of songs like «The Bridge» and «Journey Through The Past» with Neil Young. These days, the vinyl version of the album is out, and it also has a bonus track, also a single release on its own, that is in about the same class, «Sweep It Under The Rug». The other 7 songs are not completely gone either, to be modest.

Photo: Laura Proctor

Jerry Leger has released albums in several different genres; folk, rock, country, punk. Common to all are the solid songs. One of my biggest musical highlights last year happened digitally. From his apartment, Jerry could tell that now he was going to play a song Svein Øvregård and Tormod Reiersen had suggested «John Lewis». 7-8 minutes of musical nirvana. Everything broadcasted through a mobile phone. So when Jerry Leger again makes an attempt to come to Norway in April next year, I will be the annoying guy who shouts «John Lewis» throughout the concert. Of course not.

At the bottom of this article, I have a playlist of 20 fairly random songs, but all strong, from Jerry Leger’s entire 16 year album career. Upps, 26 songs!

Follow this link and have a closer look at «Songs From The Apartment» and other releases by Jerry Leger, including a deluxe version of his recent and great studio album from 2019, «Time Out For Tomorrow».

But now: Jerry Leger about a strong record by Neil Young!

Jerry Leger On Neil Youngs’ American Stars ‘n Bars (1977)

I wanted to say a few things about a favourite Neil Young record of mine. My feelings are that every Neil record released from 1969’s «Everybody Knows This is Nowhere» to 1979’s «Rust Never Sleeps» are great or near perfect for my tastes (many highlights and more great records after that of course too). One that I don’t hear too many folks talk about is 1977’s «American Stars ‘n Bars». From the album cover, you know you’re in-store for a fun hangout with some drinks (note the Canadian whiskey bottle on the front). I feel like “The Big Lebowski” (a favourite movie of mine) took note of this cover. Know the scene?

 The first song (and one of my favourites) “The Old Country Waltz” sets the mood and feel for Side 1. He sings “in that empty bar echoing off the walls” and that’s the sound and picture I paint in my mind. It sounds like they’re on a small stage in an empty room, like we’re listening to them soundcheck. This is a song I’ve covered and was also a favourite of one of my best pals, Sean, who we lost last year. Great lyrics! I think of Sean whenever I hear it or sing it. The third track, “Hey Babe” has a real comforting sound for me. I can’t really explain it but it takes me to the same place that other songs like The Beatles “Yes It Is” takes me. Also, listen for Ben Keith’s simple but beautiful solo. 

“Bite The Bullet” has a great Canadian reference to Charlottetown, PEI and us Canucks are always hanging off of these references, so we’re not forgotten! Some Canadiana for you. I love Neil Young’s solo in this too, one of my favourite Neil solos. The whole feel of Side 1 has a nice natural quality and Neil’s singing and playing is perfect. It’s what I wanna hear. I feel like I’m just hanging out with them. Neil is the most successful at getting away with under-produced recordings because he makes up for it with passion, delivery and conviction. Not that they sound under-produced to me. Bob Dylan is the other guy that showed me you can make brilliant records like that. You need passion, conviction, good songs and be able to let go.

Photo: Laura Proctor

Side 2 begins with a cut from the shelved Homegrown record, “Star of Bethlehem” featuring Emmylou Harris on harmonies. Beautiful song and recording. We also have a few Crazy Horse recordings, including the huge “Like A Hurricane”, take 1, when the band thought they were only rehearsing the tune. This is the great thing about Neil Young, he chose this take because it was real, it had the magic, it stayed on the rails, though a little shakey, it made it to its destination. I apply this to what I do, even on my last major record “Time Out For Tomorrow”, a few of the tracks were recordings from our rehearsals. They captured what those songs were all about, so why try to chase it? That’s a huge lesson I learned early on from Neil Young. How can you not love the song “Homegrown”? A perfect closer and this is the version I prefer. Crazy Horse and Neil have a sound together, this is a great example of what it sounds like when they’ve reached another planet together.

There’s a great archival clip from 1976 (or 77?) in the 1996 documentary “Year Of The Horse” when they’re all backstage after a show, passing around a joint. They decide to go back out and play an encore. Neil suggests “Homegrown” and the rest of the band gets excited. They’ve reached that place just in time for it!

Jørund i svart og hvitt

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – en sort/hvit aften i The Chaka Khan

(EP, utgitt 2021, Live i studio 2020/minidokumentar 2020 med regi av Gunnar Knutsen)

Foto: Gunnar Knutsen og Ida Gøytil.

Jørund Vålandsmyr & Menigheten  ga i fjor høst ut albumet «Hvite dager, mørke kvelder», et av fjorårets beste og mest slitesterke album. Jørund Vålandsmyr hadde laget musikken, og arrangementene var blitt til i fellesskap etter prøving og feiling i studio. Det musialske universtet var utvidet fra pop og Bruce Springsteen-rock til musikk mer ala Joakim Thåstrøm og tysk industrirock.  

Jørund selv spilte gitar med mer selvtillit enn tidligere. Hans autoritet som sanger av toppklasse har det aldri vært tvil om. Med seg har hadde han sjefsgitaristen Jørn Raknes som også spiller lap steel og sag, Hans Wagner på bass, Finn Håkon Werner Borgi på slaginstrumenter, Ole Øvstedal på keyboards, drone og elektrisk sitar og Silje Høgevold (Huleboer) korer. Et svært godt sammensatt lag som gir bandet Menigheten gode muligheter til å ta de musikalske krumspringene og utfluktene som måtte passe, og heldigvis passer det ganske ofte. Albumet er produsert av Ole & Silje Huleboer i The Chaka Kahn studio, noe som kan ha bidratt til det utvidede musikalske landskapet.

Den 3. desember 2020 skulle Jørund Vålandsmyr & Menigheten hatt releasekonsert på Rockefeller for det nye albumet. Det ble det jo ikke noe av. Istedenfor vendte de tilbake til innspillingsstudioet, satte opp en mikrofon og omarrangerte noen låter spontant. Du kan se filmen fra denne seansen ved å følge YouTube-lenka, en nydelig film av Gunnar Knutsen der du får utdrag fra låtene samt interessante betraktninger om å lage musikk og skrive tekster. Du kan høre om at Jørund skriver først et utkast til en tekst på 15 minutter. Sammen med Bernhard Vigen kan han bruke lang tid på å gjøre den ferdig. Foredling krever arbeid!

Låtene som ble spilt inn, er i dag sluppet på en EP. Jeg skal være forsiktig med i begeistringens lys å skrive at disse versjonene er bedre enn de på den originale plata, jeg ønsker ikke å endre noe på ei plate som i dag fremstår som nær perfekt. Men i det minst kaster flere av versjonene nytt lys over de flotte låtene. De suverene «Algende tak» og «Rekvedstund» er like suverene. Og kanskje tenker jeg enda mer Tyskland, eller kanskje Tom Waits’ europeiske teatermusikk, når jeg hører den nye versjonen av «Takk for at du ga meg rusen».

Jeg anbefaler sterkt å sette av 20 minutter til å se filmen og deretter høre låtene i sin helhet på den nye EP’en. Så tenker jeg du også må høre hele albumet «Hvite dager, mørke kvelder» om igjen.

Musikk som gir velvære

I&I – Selvtitulert EP (2021)

Artwork: Milla Mikalsen

Gubberock er mest opptatt av hele album, og kommer nok ikke til å bruke mye spalteplass på singler. Men én og annen EP må vi kunne koste på oss, særlig når vi har godbiter som I&I’s debut-EP å by på. Fire korte og presise låter til å bli i godt humør av.

Det er bare gått én uke siden «Sweetheart» med Anne Mette Hårdnes i bandet vant Spellemann for beste countryplate i 2020. I dag slipper hun og resten av bandet I&I sin selvtitulerte debut-EP. I&I er en trio som foruten Anne Mette (bass, vokal, tangenter) består av Aleksander Austad Wiig (vokal, gitarer) og David Solberg (trommer). Austad Wiig har laget musikken, og tekstene har Austad Wiig laget i samarbeid med Anne Mette Hårdnes.

«Sweetheart» var melankolsk og svært så lavmælt, men i I&I er det mer livlig og småbråkete noe hjelp fra etablerte rockere fra band som Thulsa Doom , Brut Boogaloo, Big Bang med flere også bærer bud om.

I presseskrivet vises det til musikk fra California og 60- og 70-tallet. Jeg føyer gjerne til at dette er musikk for vår og sommer og til å bli glad av og til å være glad med. Av og til tenker jeg litt på The Byrds. Det begynner sprekt med «Tonight», blir enda finere med «Your Command», en låt som lar oss flyte på en bølge av velbehag og deilige gitarer. «One Way Out» og «Loveless State Of Mind» følger flott opp, førstnevnte med en litt overraskende vri mot slutten, sistnevnte med trommer som etterhvert stjeler mye av min oppmerksomhet – med positivt fortegn, selvfølgelig!

Hør selv! Fire helstøpte låter!

Guy Clark – et liv og en film

Without Getting Killed Or Caught, A Documentary By Tamara Saviano And Paul Whitfield

Jeg skal ikke påstå at jeg lever et liv som likner på Guy Clarks, men jeg vil likevel påstå at fra det øyeblikket jeg klikket på lenka for å se den nye filmen om Guy Clarks liv og musikk og jeg fikk låten «Let Him Roll» som oppvarming, følte en del av meg at den var hjemme. Og den delen av meg som følte seg hjemme, ble enda større da kona utbrøt: «Den musikken liker jeg, det er noe annet enn mye av det andre du spiller». «Let Him Roll er kort dagt av de aller mest rørende historiene det er satt musikk til:

«An’ he told me the story that I’d heard before
How he fell in love with a Dallas whore

…So he died…
The welfare people provided the Priest
The couple from the mission down the street
Sang ‘Amazing grace’ and no one cried
Except some lady in black way off to the side»

Jeg får klump I halsen når avslutningen nås: «Her name was Alice, she used to be a whore in Dallas.» Til omtrent samme melodi går «Randall Knife», selve symbolet på forholdet til faren, skrevet en stund etter farens død: «But he deserved a better tear, and I was not quite ready»

Jeg hadde kjøpt billetter til denne filmfremvisningen et par dager i forveien, og hadde sett fram til å se filmen i mange år allerede. Dette er Tamara Savianos store prosjekt, og jeg hadde gitt en liten skjerv til prosjektet for noen år siden. Hun hadde tidligere vært produsent for Guy Clark-hyllesten, dobbeltalbumet «This One’s For Him», ei av tidenes beste plater med coverversjoner, spør du meg. Filmen var ment å skulle gis ut like etter boka med samme navn og med samme initiativtaker ble utgitt, men det gikk fem år etter Guy Clarks død og bokas utgivelse til jeg endelig skulle få se den. Søndag 18. april 2021, klokka 19 norsk tid. Høytid!

Litt bakgrunn
Guy Clarks debut-plate, «Old no. 1» fra 1975 består så og si bare av klassikere, og i årene frem til sin død i 2016 lagde han en rekke låter som troner helt øverst i «The Tower Of Song». Jeg kommer i en helt egen stemming når jeg hører første linje på én av hans mest kjente sanger:

I'd sing the red river valley
And he'd sit out in the kitchen and cry»
…And our life was like some old western movie».

Ja, slik har jeg alltid tenkt at Guy Clarks liv var, og det var strofer fra hans låt «Desperados Waiting For a Train» som var det første som kom til meg da jeg leste at Guy Clark var død 17. mai 2016. Guy Clark: «It was about a guy who was like my grandfather. And when I started writing songs, that was one of the songs I knew I was gonna write at some point.» Men i stedet for den lille gutten, har jeg alltid tenkt på Guy som den gamle mannen i sangen, kanskje fordi han nær sagt var øverst i hierarkiet blant Texas-trubadurene. Og selve låten er nettopp en historie om forholdet mellom gutten og mannen helt frem til mannens død: «Lookout Jack, that son-of-bitch is comin’». Alt innenfor formatet av en enkel sang.

Én av mine personlige favoritter er albumet «The Dark» fra 2002. Føler denne slitte CDen er litt eksklusiv, finner den ikke på vinyl eller strømming, og det gjør slettes ingen ting! For noen låter, og for noen musikere: Verlon Thompson, Shawn Camp, Darell Scott mfl. gjør denne plata til en fest for oss elskere av jordnær amerikansk americana/country.

Bilde av Steve Earle, samtale etter filmen.

Tilbake til filmen – Stuff That Holds Up
Jeg har lest to bøker om Guy Clark tidligere, den nevnte «Without Getting Killed Or Caught» og «Songbuilder» samt lest flere bøker om Guy Clarks bestevenn, Townes Van Zandt, så jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det kom fram mye jeg ikke kjente til fra tidligere i denne filmen. Men historien slutter aldri å fascinere, og jeg tar gjerne en ny innpakning på den.

Flere. av låtene som spilles i filmen om Guy Clark, er viktige for å fortelle om begivenheter i hans liv. Låten som er opphav til filmens tittel, «L.A. Freeway», om å søke nye utfordringer, nye steder, sammen med kona Susanna Clark. At låten «She Ain’t Going Nowhere» tok utgangspunkt i selvmordet til Susannas søster og Guys daværende kjæreste, Bunny, hadde jeg enten glemt eller ikke hørt før. Sterk historie.

Sussana, Guy og Townes

Susanna Clark er en viktig person i filmen, og mange av begivenhetene er sett gjennom hennes øyne basert på hennes dagbøker og opptak. Susanna Clark var en svært begavet låtskriver («Easy From Now On», f.eks.») og lagde kunst til mange platecovere. I filmen er det samtaler med flere av Guy Clarks beste venner som Guy Clarks gitarist gjennom 20 år, Verlon Thompson samt Vince Gill, Rodney Crowell, Terry Allen og Steve Earle. Flere forteller at mye av livet på syttitallet kretset rundt Guy Clark og Susanna Clark. Alle ville gjerne imponere Guy Clark med sin nye låt, men like viktig var det å imponere Susanna. Og så var det selvfølgelig villstyringen Townes Van Zandt da, som ingen visste hvor man hadde.

Låten «Stuff That Works» er presist plassert i filmen etter at man har omtalt årene rundt 1990 da Susanna og Guy var fra hverandre, en separasjon Steve Earle kunne fortelle – enten det var i selve filmen, eller i direktesamtale med Tamara Saviano etter filmen – at han knapt hadde registrert i en periode han selv stod til halsen i egne utfordringer. Men Guy og Susanna fant tilbake. Kjærlighetsforholdet mellom Guy Clark og Susanna Clark var av en annen verden. Av en annen verden? Som i boka dveles det i filmen ved forholdet mellom Susanna Clark, Guy Clark og Townes Van Zandt, og da begynner det å bli komplisert. I perioder bodde de sammen alle tre Jo, som realisten Guy Clark sa, det var en åndelig dimensjon over Susanna og Townes som bare de forstod hos hverandre. Låten «My Favourite Picture Of You», er om et bilde tatt av Susanna etter at Townes og Guy hadde fått henne rasende. Men låten er likevel en renskåret kjærlighetserklæring.

Tamara Saviano, bilde fra samtale etter filmen

Susanna og Townes Van Zandt hadde de siste årene av Townes’ liv en fast telefonsamtale klokken 08:30 om morgenen. Ert av filmens sterkeste øyeblikk er når Rodney Crowell forteller om at Susanna like etter og på grunn av Townes’ død i 1997, bestemmer seg for å dø langsomt. Hun tilbringer mesteparten av de siste 15 årene av sitt liv i pyjamas og i senga. Rodney har tatt opp dette temaet tidligere i i låten «Life Without Susanna», og Tamara skriver også om dette i boka, men å høre en Rodney på gråten fortelle om dette gjør likevel sterkt inntrykk.

Jeg gir meg der. Om dette ikke viser seg å være verdens beste film, er dette godt nok for meg. Og jeg ser den gjerne flere ganger. Joda, det er nesten som å komme hjem, dette. Så må jeg som alle andre gjerne gjør, sitere litt fra «Stuff That Works» helt til slutt:

“There’s a woman I love she’s crazy and she paints like god
She’s got a playground sense of justice she don’t give odds
I’ve got a tattoo with her name right through my soul
I think everything she touches turns to gold”

Redigert 17. mai 2022.

%d bloggere liker dette: