Jaimee Harris er ikke født til å flykte

Jaimee Harris – Boomerang Town (album 2023)

Bruce Springsteen synger om å være født til å flykte, om å følge drømmene og løsrive seg. For Jaimee Harris og hennes karakterer i Boomerang Town er situasjonen annerledes. De sitter fast, de blir trukket tilbake dit de kom fra. Et liv i små kår. Psykiske problemer og avhengighet som går i arv. Jeg kjente henne best som den litt mer stillfarne makkeren til hennes livspartner Mary Gauthier på livesendinger under koronatiden. Nå har hun like godt gitt ut mitt favorittalbum så langt i år. Jeg henter fram karakterene igjen og gir 9/10!

Synger og spiller for livet. Jaimee Harris er ute med sin andre fullengder. Og for et album Boomerang Town har blitt! To av låtene er skrevet sammen med Mary. Den første av dem, «How Could You Be Gone», er laget etter begravelsen til mentor og folkartist Jimmy LaFave og en annen venn. Du kan høre sangen også på fjorårets album med Mary Gauthier, men denne versjonen er minst like bra, eller kanskje endog bedre. Og det skriver jeg som er en stor Mary Gauthier-fan. Hør hvordan Jaimee stadig legger mer patos i låten med stemme, tangenter og strykere etterhvert som den utvikler seg. David Mansfield på fiolin og bratsj gjør en formidabel jobb. Og det pianoet! Her synges og spilles det for livet. Bokstavelig talt. Nydelig låt!

As for me, the only dream I’ve ever had
Is gettin’ out of this boomerang town. Men tro ikke at «How Could You Be Gone» er albumets fineste låt. Den prisen tror jeg må gå til «Sam’s» eller «The Fair And Dark Haired Lad». Men først litt bakgrunn. Jaimee er en singer/songwriter på vel 30 år som er oppvokst i Texas, nå bosatt i Nashville. Som Mary Gauthier har hun hatt sine runder med alkohol og annen dop, noe flere av låtene på albumet preges av. Boomerang Town er produsert av Mark Hallman som også spiller flere av instrumentene på albumet. På flere av låtene er det kun Halmann og Jaimee som står for musikken. På andre låter bidrar David Mansfield på fiolin og bratsj, BettySoo med backingvokal, Andre Moran med elektrisk gitar, Dirk Powell med trekkspill, Sammy Powell med piano, pluss enda noen til. Her er det ikke spart på noe når låten krever det, men intet er overflødig heller.

I det syv minutter lange åpningssporet, tittellåten, handler det om hvor vanskelig det er å komme seg bort fra hjembyen. Låten handler dermed om en slags post «Born To Run-generasjon», om jeg forstår Jaimee riktig. Den lange teksten – og historien– er uanstrengt og føles ikke et minutt for lang. Jaimee selv lyktes med å komme ut, men hun ble likevel fanget av psykiske utfordringer og alkoholproblemer slik flere i hennes familie ble. Låten er ikke selvbiografisk, men likevel følelsemessig sann, forteller hun. Og det synes jeg er et interessant poeng som jeg stadig vender tilbake til. Mange låtskrivere vil distansere seg fra sine hovedpersoner, og er du en John Prine eller en Randy Newman, må du selvfølgelig ofte det. Men ofte liker jeg å tro at låtskriveren legger igjen deler av sjelen sin i hovedpersonens opplevelser og syn på livet. Og det må nesten artisten finne seg i; når låten slippes ut i verden, tilhører den ikke lenger bare artisten.

Avhengighet. Låten «Sam’s», som jeg nevnte som én av de aller sterkeste låtene på albumet, skal være inspirert av én av Jaimees favorittbarer i Texas. Baren ble et tilholdssted for låtskrivere og også et sted Jaimee kunne gjemme seg da hun drakk for mye – ingen kjente henne der. Akkordene og melodien er ment å fremkalle spiralen av avhengighet og psykiske lidelser – hør etter, oh se videoen til låten! En mørk låt som nesten snakkes frem i perioder, underbygger den mørke stemningen. Nå har jeg allerede trukket fram Mary Gauthier, men er det én artist jeg stadig tenker på når jeg hører Jaimee, er det Gretchen Peters, ikke minst i måten de synger på, og i de mørkeste låtene. Også tittelen på min andre favorittlåt på albumet, «The Fair And Dark Haired Lad», henspiller på alkoholens vanedannende evner. Fantastiske gitarer og felesolo på denne litt raskere låten:

«He’s got no hands, but I’m in his grip
His burning kiss lands on my lips
It lingers like a love gone bad
The fair and dark haired lad»

Nestekjærlighet. Så da har vi tatt for oss de fire første låtene, fire innertiere. Og du har vel allerede forstått tegninga. Jeg kunne gitt meg her, med låter jeg raskt falt for, men det klarer jeg ikke. Låtene som følger, brukte jeg mer tid på, men flere er voksere, som gjør at jeg ikke blir ferdig med albumet sånn helt uten videre. Det er de to neste låtene jeg ofte har våknet med lengst fremme i pannebrasken. Jaimee Harris har bakgrunn fra kristne miljøer. Hun opplever at en del av den nestekjærligheten det snakkes om der, ofte blir overfladisk. Hun vil dypere, som hos sin mor. «On The Surface», denne gangen med piano langt framme i lydbildet, handler om dette. Flott følsom vokal i denne ettertenksomme låten. «Good Morning, Love» på sin side er en låt med nydelige overganger, en låt som ble til for å ha en trekkspillsolo i seg!

Townes Van Zandt og Jimmy LaFave. «Like You» er en låt som er inspirert av Townes Van Zandt og er skrevet kort tid etter ar Jimmy LaFave og Jaimee sang Townes’ «Snowin’ On Raton» sammen. Låten har et forsiktig, men ikke mindre effektfullt piano av den grunn; det er mange fine detaljer på dette albumet. Er det ikke nesten som man hører et ekko av Townes selv: «The mountains they keep quiet as the morning breaks the cold, I won’t think about it as I travel down this road», ja, virkelig «Kind of like you».

«Fall (Devin’s Song)» handler om en klassekamerat som ble skutt og drept og om morens artikler om sønnen i en avis. Mary Gauthier hjalp Jaimee med å fortelle morens historie i denne gripende låten:

«Your friends are in the auditorium
You should be with them in your cap and gown
We should be packing you up for college
‘Cause you had big dreams, far bigger than this town»

Én feil. Albumet har ett, og så langt jeg har hørt kun ett, feilsteg. Det skulle stoppet med «Love Is Gonna Come Again», en låt som kunne tatt deg ut av albumet med en oppsummerende, med likevel oppløftende følelse, en låt som å se framover selv etter tap av familie og venner. Joda, du har hørt liknende låter på slutten av mange singer/songwriter-album, men låten er likevel passende på dette albumet. I stedet får albumets klart svakeste låt, «Missing Someone», æren av å avslutte dette nær perfekte albumet. Kanskje er den stakkato låten i seg selv grei nok, men jeg synes ikke den hører hjemme her, den bryter stemningen.

Årets mest spilte så langt. Men hvem søker perfeksjon? Dette albumet er uansett det albumet jeg har spilt aller mest så langt i år. Sterke låter, en fin stemme og gode historier. Jeg ber ikke om mer, men utroper Boomerang Town til årets gubberockfavoritt hittil! 9/10.