Kur mot slitne dager

Licking The Moose – Hangover Gospel (album 2023)

”Well, I woke up Sunday morning
With no way to hold my head that didn’t hurt
And the beer I had for breakfast wasn’t bad
So I had one more for dessert“

Joda, det var Kris Krisofferson som sang strofene over. Men Licking The Moose har kuren!

Gospel dagen derpå. De kunne vel funnet et bedre bandnavn, Licking The Moose fra Sarpsborg? Men tittelen på plata har jeg intet å utsette på. Dette er Hangover Gospel. Særlig countrymusikken har mange sanger om dagen derpå, en dag der man ofte vender seg mot høyere makter for trøst og frelse. Om jeg skal karikere litt, dyrker countrymusikken ofte gleden i å være trist, gospelmusikken er mer livsbejaende og humørfylt i utrykket. Og der har du Hangover Gospel; sliten, ja, men la oss likevel ta fatt på en ny dag om enn starten er litt seig. Og ganske raskt vil du finne deg selv sittende å bevege deg til musikken, kanskje med litt urytmiske bevegelser i sofaen som meg, eller kanskje må du opp og ta noen mer elegante dansetrinn når pianoet svinger på sitt beste. Og står du i fare for å komme i for godt humør, har Licking The Moose sanger som fikser den biffen også. Alt er nemlig ikke bare fryd og gammen, jeg hadde nær sagt heldigvis. Dette er ikke bare glad gospelmusikk, countryen og rocken er like viktige ingredienser.

Rockevokal. Nå skal ikke jeg påta med å være dommer i Idol, eller kanskje er Stjernekamp mer populært nå, men vokalist Lasse Karlsen må da ha én av de beste rockevokalene her hjemme i gamlelandet? Dyp, nesten som Elvis når han crooner. Lasse står i fare for å være vokalist på to av albumene som kommer høyt på mi favorittliste over album fra 2023; han er sentral også i bandet Utan Dom. (med punktum!), tidligere omtalt i Gubberock. Utan Dom. spiller tristesser på svensk, her er tristessene på engelsk.

Dette, deres fjerde (?) album, er, i likhet med mange andre album omtalt av Gubberock denne høsten, produsert av Freddy Holm og innspilt i Athletic Sound i Halden. Holm bidrar også med strengeinstrumenter. Bandmedlemmene Svein Inge Fjærvik (bass), Frederik Bjørnstad (tangenter – også medlem i nevnte Utan Dom., da med gitar) og Fredrik Andersen (gitar) har skrevet låtene. I tillegg til de som allerede er nevnt, spiller Mats André Andersen på trommer og The HoneyTones – Tone Langvik og Tone Petronelle Sørlie – korer. Rino Silden spiller banjo på et par låter. Flott kunst fra Gard Sture pryder omslag og albumhefte.

Skjemt og alvor? Albumet åpner med den sprudlende «Down In The Valley». En fornøyelig låt der man raskt legger merke til The HoneyTones smørblide koring og en drivende banjo som står i kontrast til teksten om den mørke, triste byen i dalen. Quick Fix» er tyngre, og her får Frederik Bjørnstad utsøkte orgel og piano lov til å utbrodere litt mot slutten. Flott låt! Og pianoet til Bjørnstad og vokalen til Lasse Karlsen starter én av albumets aller beste låter, «TV Before Bed», skrevet av Fredrik Andersen. Vokalen og pianoet er sentrale, ja, men her glir flere andre instrumenter inn og ut av lydbildet. Jeg gjetter på at Freddy Holm har litt av æren for at denne låten har blitt så bra som den har blitt!

Men godbitene fortsetter som perler på en snor, og Lasse Karlsens vokal får virkelig utfolde seg på den mørke og rocka «Beware Of The Devil». Både Lasses og The HoneyTones vokal og Freddys fele gir «Narrow Gate» et humoristisk, ironisk og slentrende preg. Vi får hilse på crooneren Lasse i «Rest In Peace», en låt Elvis Presley kunne gjort, dvs. jeg har en følelse av at den likner veldig på låter han gjorde. Dette er egentlig én av få låter på albumet der vi nærmer oss de høyere makter på dette «gospelalbumet», strengt tatt hilser vi like mye på han der nede på andre låter.

Da har det blitt noen ord om albumets seks første låter. Albumets fem siste låter har omtrent samme spennvidde. Det går fra det svingende, småironiske der piano og The HoneyTones setter sitt preg på, ehe, tonen, og det tyngre, mer rocka som på «Stone Cold Nightmare». Den nydelige og etter hvert litt svulstige balladen «I’m Gone», skrevet av Svein Inge Fjærevik, tar albumet nesten inn for landing før Frederik Bjørnstads «Last Waltz» får avslutte albumet på en fin måte. Glemte jeg «Thrusted Down»? Så trist at Freddy Holm bare måtte ha med strykere, mens de ofte sprudlende tangentene til Bjørnstad nå gråter sammen med Lasses halvkvalte stemme. Her er det bare rop om til Vårherre som kan hjelpe mot elendigheten.

En god femmer. Dette er et album som ikke skygger unna livets skyggesider, men det skjeve småironiske smilet er som oftest ikke langt unna, heller ikke i de mørkeste låtene. Når det er sagt, kan det også ligge et mer ubetinget alvor bak noen av dem, uten at jeg har forutsetninger for å vite så mye om det. Andre ganger slippes humøret enda mer utemmet ut. Låtene og produksjonen er prima, og musikerne gjør en fremragende jobb og får plass til å skinne. En god 5/6, dette!